Hvordan digitalisere sorthvitt-film med kamera

Det kan være relativt enkelt og raskt å digitalisere negativsamlingen din – ved ganske enkelt å makrofotografere negativene. Med litt utstyr og en del erfaring er det langt raskere enn vanlig flatbed-skanning. Kvalitetsmessig er det på høyden. Det er også enklere å legge inn relevant informasjon om bildene rett i bildefila under skanningen.

Her er mine erfaringer, i korte trekk:

Stativ: I forsøk A brukte jeg mitt solide Manfrotto-stativ og ei makroskinne. Det ble dessverre for pinglete. Resultatet ble bilder med bevegelsesuskarphet. Valget sto nå med: A – å lage ei lita kasse med en 220V pære (for innstilling) og en blits (for eksponering). Eller B – kjøpe et solid reprostativ. Jeg valgte det siste.

Kamera: «Man tager hvad man haver». Min gamle arbeidsgamp, Nikon D700, fullformatkamera, er grei nok.

Linse: Med 180 mm makro innstilt på 1:1 ble det fin høyde mellom negativ og kamera/linse. (Med 1:1 menes at bildet i kamera blir like stort som negativet, dvs. 24×36 mm.)

ISO: Ca. 200 (gjerne lavere hvis du kan)

Tid/blender: Jeg kjører blenderprioritering, og velger en passe liten blender for å få god nok skarphet over hele negativet (som alltid bøyer seg litt). Ca. f:9-11.

Lys: Etter mye leting på nett valgte jeg å kjøpe en tynn Kaiser lys-«kasse» med jevnt LED-lys, og ca. 5 000 Kelvingrader (om lag dagslysfargetemperatur). Etter litt grov-regning kom jeg frem til at DIY-metoden, altså finér, plexiglass, skruer, lim og ymse el-materiell ville kommet på nesten det samme, og gi mye dårligere lys.

Negativramme: Dette ble en av de store utfordringene, nemlig å holde negativene på plass, så flate som mulig og med minimalt strølys inn på linsa. Jeg forsøkte ulike metoder, men endte opp med å bruke negativholderne fra min Epson flatbed skanner. Den har flere fordeler. Alternativet var å legge negativene i press under ei glassplate – noe som selvsagt gir støv på ytterligere to flater. Negativ-rammen gir flate nok negativer. Det kan være lurt å eksperimentere med ei stor pappramme som dekker strølys. Men prøv deg frem: Det kan hende at strølyset er «nyttig» i og med at det softer bildet litt, og at du dermed unngår uønsket kontrastheving som (nesten) alltid følger med reprofotografering. (Og mens vi snakker om kontrastheving: Hvis du fotograferer med Nikon, så sjekk ulike innstillinger på D-lighting – en slags «HDR on-the-fly» i kamera).

Programvare: Adobe Lightroom er konge – også her. I LR finner du en funksjon som heter Tethered Capture (du finner den under File-menyen). Med denne kan du fjernstyre kamera via en standard USB-kabel. Bildene sendes rett inn i datamaskinen. Samtidig kan du legge inn informasjon om bildeserier og enkeltbilder som metadata-tekst.

I vater: Den lille libellen på reprostativet er litt plundrete. Jeg kjøpte et sett med to enkle libeller som fungerer bedre. Én legger du på plata. Den andre oppå LCD-skjermen bak på kamera. Med disse og med alt i vater øker du sjansen for å få maks skarphet over så stor del av negativet som mulig.

Fotografering: I Tethered Capture klikker du på utløseren på PC-skjermen, bildet tas og et lite sekund senere har du negativet på skjermen din.

Du må vende tonekurven for å gjøre om negativet til positiv

Snu tonekurve: For å konvertere det negative bildet til positivt, må du «snu» tonekurven. Det kan være smart å legge inn et «idealnegativ». Dette jobber du med til du er 99 % fornøyd: Juster eksponering, legg inn litt kontrast, osv. og noterer deg alle verdiene. Husk at det meste nå er omvendt, slik at du stort sett må dra slideren «gal» vei i forhold til hva du vanligvis gjør. Ut fra denne innstillingen lager du en Preset under User Preset. Nå kan du ganske enkelt skape et positivt og så nær godt nok bilde som mulig bare ved å klikke på én knapp. (Etter hvert vil jeg nok også lage meg én preset for undereksponerte negativer og en for overeksponerte negativer)

Lagring: Husk at bilder tatt i Tetheret Shooting ikke lagres i kamera, kun på datamaskinen din.

System: Så sier det seg selv at du må lage et system, slik at du vet hva som befinner seg på de ulike negativremsene, hvilke du har skannet, osv.

Nytt kamera?: Nikons nye flaggskip, D850 (til 38 000 kroner) har en innebygget funksjon for å kunne fotografere negativer, og få positive bilder rett i kamera. Når Nikon lager en slik funksjon, så tar jeg det som et tegn på at det må sitte noen fotografer rundt om i verden med samme utfordring som deg selv: Store mengder sorthvitt negativ film som kan få stor merverdi. Men min metode er jo litt billigere da…

 

Noe du lurer på? Spør, så skal jeg forsøke å svare.

 

Utstyrsliste:

  • Kamera: Du bruker det du har.
  • Linse: Sigma 105 – 180 mm makro til fullformatkamera. Finnes i litt ulike prisklasser, men jeg foreslår at du velger ei linse som kan brukes til mer enn bare denne type fotografering. Kan hende kan du også klare deg med ei standardlinse og med mellomringer.
  • Reprostativ: Kaiser Reprostativ RS 1 med RA 1 kameraarm, Foto Import AS, Trondheim, 5800 kr.
  • Lysenhet: Kaiser Lysbord Slimlite LED Plano, Foto Import AS, Trondheim, 1000 kr.
  • Negativrammer: Tja, usikker på om du kan få kjøpt i løs vekt slike som jeg bruker. Et alternativ er negativrammer til forstørrelsesapparat. Finnes blant annet i 24×36 mm, 6×6 cm, 6×7 cm glassløs. Koster ca. 250 kroner hos Foto Import AS.
  • Libelle: Pakke på 2 stk. på Biltema, 27 kroner

 

Andre løsninger: Husk nå på at det finnes andre løsninger enn de jeg har kommet frem til. Et eksempel er Nikons Digitaliseringsadapter, ES2. Akkurat denne med plass til negativremser virker å være helt ny.

Hvis du søker på nett, for eksempel på YouTube, så finner du haugevis med Do It Yourself-videoer med mer eller mindre snedige løsninger.

Reklamer

Flott dokumentar om Ansel Adams

Det er mange spesielle personer og mange berømtheter i fotografiets historie. En av de som både var spesiell og berømt er den amerikanske fotografen Ansel Adams (1902-1984). Nylig ble det frigitt en film om hele hans liv, hans filosofi, hans visjoner og fotokunst. Filmen ble laget i forbindelse med feiring av 100 års-dagen fra hans fødsel. Den anbefales på det varmeste.

Hvis du  har en rolig dag, gjerne i romjula, så unn deg 1:22 timer med en solid gjennomgang av hele hans spesielle barndom og liv. Fra å være en sær ADHD-unge, til å bli tatt ut av skolen og på en måte berget av sin egen far, til å velge foto i stedet for piano, til et slags egosentrisk voksenliv med kone og to barn – til gjennombrudd på sine voksne dager og stor berømmelse og rikdom i sin alderdom.

Filmen er midt i blinken for oss nerder som har hørt om ham, men som vil vite enda litt mer og få forklaringer på hans nærmet besettelse innen naturfotografering. Og så kan det være interessant å høre hvordan noen blir så dedikert at det nærmest blir et religiøst kall.

Jeg har skrevet om Adams tidligere her på bloggen. Les gjerne denne artikkelen først, men så må du love meg å se filmen for å få et bredere og mer nyansert bilde av denne fantastiske fotografen.

Lenke til filmen på YouTube.

Elektronisk lukker – bilder med mørke striper

På noen av mine aldeles utmerkede kameraer av merket Fujifilm, dvs. X-E2 og X-E3, kan jeg velge om bildene skal tas med mekanisk lukker eller elektronisk lukker. Det er sistnevnte det handler om her. Flere moderne speilløse kameraer har slike løsninger. Dette er ikke et problem for kameraer med sentrallukker.

Dette er nok et eksempel på at også teknologien gjør ymse krumspring, at den lanseres ufullkommen og at det skjer andre utviklingstrekk som stikker end flere kjepper i hjulene. Men kanskje vil en ny type elektroniske lukkere en vakker dag sende alle mekaniske lukkere på skraphaugen.

Husker du da de første digitale kameraene kom, og produsentene var bekymret for moiré. Derfor la de et filter foran sensoren, noe som gjorde at bildene ble softet og måtte oppskarpes. Nå for tiden er det vel ingen som bruker denne type filter. Man får lære seg å leve med moiré, og ferdig med det!

Et annet herlig (!) eksempel er flyplasser som byttet ut tusenvis av landingslys, fra glødepærer til langt mer miljø- og ressursvennlig LED-lys. Da de første snøfnuggene dalte ned oppdaget man at mens de varme glødepærene smeltet snø og is, og holdt lysene intakte, så snødde LED-lysene ned, slik at man ble nødt til å kjøre rundt og feie bort snø fra lysene.

Og, endelig, for å komme til fotoverdenen: En elektronisk lukker har mange fordeler: Den har blant annet ingen mekanikk som hopper opp og ned. Den er altså uslitelig, og den er 100 % lydløs. Det siste er ikke minst viktig når du ikke vil at noen skal høre at du fotograferer.

Grovt sett fungerer en elektronisk lukker slik at bildesensoren leser av bildet på sensoren, linje for linje. Det er greit for stillestående motiver, men kan skape problemer for bevegelige motiv. Jo større bildesensor, jo verre. Men ikke minst har elektroniske lukkere en del svakheter i ikke-kontinuerlig lys.

To klare striper i taket. På bildet tatt sekunder senere er det ikke striper. Muligens er det LED-lys i lysekronene. Bildet er et test-bilde før dåp og før folk kom inn.

Jeg tok nylig bilder av en dåp i ei kirke. Da vil man lage minst mulig lyd, så elektronisk lukker ble valgt. Først etterpå oppdaget jeg en del mørkere vertikale striper over enkelte bilder, heldigvis ikke fatalt siden det var mange å velge mellom. Jeg Googlet og fant forklaringen. Dette sto for så vidt også litt vagt omtalt i kameraets brukerveiledning, uten at jeg hadde fått med meg dette.

Utdrag fra Fujifilms brukerveiledning: Fortegning kan være synlig i bilder av motiver i bevegelse som er tatt med den elektroniske lukkeren, mens bånding og tåke kan forekomme på bilder som er tatt under fluorescerende lys og annen flimring eller uregelmessig belysning.

I mitt tilfelle var det lyset i kirka som forårsaket problemet. Alle ikke-kontinuerlige lyskilder kan skape problemer. Det gjelder for eksempel lysstoffrør, men ikke minst LED-pærer. Når man dimmer LED-pærer blir ikke lyset «svakere». Det slås bare av og på hele tiden, uten at våre øyne klarer å registrere dette.

Skal vi våge oss på en slags konklusjon: Med økende bruk av LED i alle mulige sammenhenger, og med fortsatt en god del bruk av lysstoffrør, så vil fotografering med elektronisk lukker i kunstlys være en risikosport. Så pass på under julefotograferingen!

Men jeg vil ikke bli forbauset om vi snart får en ny type bildesensorer der bildet fanges under ett: En lynkjapp og uslitelig bildesensor. Hvem vet? Jeg satser en hundrings på at jeg får rett.

Rodney Smith, fotograf, USA

Har du hørt om den amerikanske fotografen Rodney Smith. Det hadde ikke jeg heller før jeg tilfeldig kom over ham i et fotomagasin. Makeløse bilder – som i mitt hode indikerer at det må ha vært en makeløs fotograf som tok bildene.

Jeg har gjort det til en slags vane å mobil-fotografere slike artikler, og så lese meg opp på fotografen i etterkant. Det meste ligger jo på nett i våre dager. Og mistanken om en spesiell fotograf ble styrket, for å si det slik.

Rodney Smith kom til verden på Manhattan, juleaften 1947, og ble funnet død i sin seng nesten samme sted den 5. desember 2016, altså bare 68 år gammel.

I en slags protest mot en dominerende far gjorde han det stikk motsatte av hva faren ønsket. Etter studier ble han mer og mer klar over at han ville bli fotograf. Inspirasjonen fikk han blant annet på Museum of Modern Art. Han studerte også hos med Walker Evans.

På bildene – som aldri var manipulert på noen måte – ser du en kompromissløs fotograf som gjorde store anstrengelser for å få bildene ikke bare gode nok, men perfekte! Når man for eksempel leier 50 drosjer på Manhattan for å ta ett eneste bilde, så forteller det litt. Forsøk også å forestille deg hvilke arrangementer som måtte gjøres for å få gjennomført mange av fotoopptakene.

Resten av hans – for så vidt ganske stillferdige og normale liv – kan du lese om i de lenkene du får her.

Wikipdia har en kort og grei omtale.

New York Times hadde en lang nekrolog, med 17 bilder i et slidesshow øverst.

Og til sist hadde nettstedet PetaPixel en kort nekrolog, men en timelang film helt til sist, der fotografen forteller om seg selv og sine bilder. Filmen anbefales!