Da jeg startet min fotokarriere, for ufattelig mange år siden, var dette med ISO enkelt nok: Sorthvitt-filmene var 125 ISO til sommerbruk og 400 ISO resten av året. Sistnevnte het gjerne Tri-X. Spesielt i avis-tiden min var det Tri-X som alle fotografer/journalister brukte. Fargefilmene lå på 100 ISO, og vi som leste National Geographic og hadde sans for de mettede og kraftige dias-fargene til Kodachrome, måtte ta til takke med 25 ISO. Eller ASA som det het den gang. Mimre, mimre.
De gangene det var ekstra lite lys, måtte vi jukse litt: Vi lot som om Tri-X-filmen var f eks 1600 ISO, ved å forlenge fremkallertiden en del. Ofte en god del. Bildene ble deretter: Kornete og nesten grafisk, altså fravær av mellomtoner.
For noen uker siden ville jeg fotografere en tung og ikke minst stor transport gjennom byen, sent på kvelden. Gatene måtte stenges for annen trafikk. En ren dokumentasjonsjobb.
Utstyrt med et aldeles nykjøpt Fujifilm X-T5 og et like nykjøpt 16-80 mm Fujinon objektiv var det bare å rigge seg til og vente til objektet kom rullende.
Det er ikke all verden av lys i slutten av mars kl 21, så jeg dro på med full glugg, med andre ord maks blenderåpning på f:4. Jeg kjører vanligvis Auto ISO året rundt, og med blenderforvalg kom eksponeringstiden av seg selv. Bildet her ble tatt med ISO 12 800, og på 1/105 sekund. Håndholdt.
Det er altså ISOen jeg lar meg imponeres over denne gang. I tankene er jeg tilbake i mørkerommet i avisen, passe nervøs for om det ble brukbare negativer, når filmen var «presset» opp til utrolige 800 ISO. Eller kanskje 1200. Hvem hadde drømt om skarpe gode bilder med 12 800 ISO?
infotobloggen 