Hva med å lage fotobøker til jul

Det er snart jul. Hva med å lage ei fotobok av de beste bildene dine? Du kan skape en personlig og flott julegave til venner og familie, til en vettug pris. Og langt bedre enn mange mer eller mindre nyttige «krumelurer» og «dingser».

Mange lar bildene sine bare bli liggende på PCen sin? Jeg vil tro at en god del av dine bilder fortjener et bedre liv. Da kan ei fotobok være en (av flere) løsninger.

Bildetekst: Med noen må videosnutter vil Sanna Lund fortelle hva du kan gjøre for å lage ei fotobok.

Innholdet kan være alt fra en «årskavalkade» til ett spesielt tema, som kan være stein, trær, farger, speilinger, mm. Jeg har fått mange fotobøker av min fotografkompis. De står der de hører hjemme: i fotobokhylla i stua sammen med et lite og spesielt utvalg av bøker av kjente fotografer. Og selvsagt tar jeg frem bøker nå og da og blar i dem. Spennende saker.

Hvis du er kjapp klarer du trolig å lage ei fotobok til venner og kjente til jul. Finn ut hva du vil vise frem, dvs. hvilke bilder du vil bruke. Det er ganske mange som produserer fotobøker.

Det svenske selskapet Moderskeppet har mange kurstilbud innenfor et utall sjangere og med basis i mange programmer. Nå nettopp kom en epost fra Moderskeppet, med lenke til små videosnutter der Sanna Lund forteller om hva du kan gjøre for å lage ei fotobok. Dette tipset er så bra at jeg vil dele det med deg.

Sanna bruker Lightroom som program og lager bøkene hos Blurb. Kanskje bruker du andre programmer, og velger en norsk leverandør. Uansett vil du ha utbytte av dette.
Lenke til Moderskeppet her.

Lykke til.

Reklame

Gregory Crewdson: Fotograf i stort format

Hvis du ikke fikk med deg filmen om Gregory Crewdson som ble sendt på NRK 21. november 2013, så har du sjansen til å se filmen i nettversjon. Den ligger ute til 24. desember 2013.

Bildetekst: «Tittelbildet» Brief Encounters. Bildene her er tatt i Stenersenmuseet i mai 2012. 

Her er hva NRK skriver:
Am. dokumentar. Den amerikanske fotografen tek ikkje berre eit bilde, han arbeidar i veker og månader med å byggje opp detaljerte scener før han er nøgd. Han har skapt ei rekkje surrealistiske og gripande portrett av det amerikanske småbylivet. Ein perfekt reproduksjon av det ufulkomne samfunnet. (Gregory Crewdson: Brief Encounters).

I mai i 2012 så jeg noen av Crewdsons bilder fra serien «Beneath the Roses» på Stenersenmuseet i Oslo. Hakeslepp!! Jeg tror aldri jeg noen gang har brukt så lang tid på å se på hvert enkelt bilde. Du vil forstå hva jeg mener når du har sett filmen. Jeg laget et blogginnlegg om bildene etterpå.

Bildene er fantastiske. I filmen får du se hvordan han bygger opp og regisserer hvert bilde. Som fotograf vil du også legge merke til alt det vi bare får en liten gløtt av i filmen: Finne location for de ideene han har i sitt hode og som han vil ha visualisert, all jobbingen, snekringen, lysriggingen, finjustering av lys på objekter og scene, fremkalling av bilder, digitalisering, postproduksjon i Photoshop…

• Her finner du blogginnlegget om fotoutstillingen på Stenersenmuseet.
• Her finner du filmen på NRK.
• Mange av lenken er dessverre fjernet, men på YouTube finner du en halvtimes film om fotografen

Enjoy!

Spør så får du lov å fotografere. Som regel!

De var der da vi kom: Et ungt par, studenter og kjærester. Favorittstillingen hennes var å ligge i fanget hans mens hun leste i ei bok om programmering. Begge hadde PC-ene oppslått. Det var ganske fullt og vi slo oss ned ved bordet kloss ved.

Vi var i en kaffebar i Stockholm. Den tilhørte en av de nye kjedene, der konseptet er solide sofaer, lave bord, magasiner og bøker som flyter omkring. På veggene var det bok-tapet. Det var ganske trendy, og kaffekoppene var digre som suppetallerkener.

Spurte først
Kanskje var det noe med situasjonen. Kanskje var det bare en slags lykkelig utstråling fra de to på det andre bordet. Jeg tok frem kameraet og spurte om jeg kunne få ta et bilde av dem. Han var ikke spesielt entusiastisk. Hun ville ikke. Jeg satte kamera fra meg. –Jeg er fotograf, forklarte jeg, – og situasjonen var så fin at jeg gjerne ville forsøke å «fange» den. De smilte tilbake og sa med det: OK, vi forstår, men fortsatt nei takk.

På vårt bord drakk vi etter hvert opp våre kaffekopper. Vi reiste oss og skulle gå. Jeg tittet bort på de to ved nabobordet: -Vel, dere må uansett være enige i at jeg nå faktisk går glipp av et utrolig flott bilde.

OK – likevel
De så på meg, på hverandre, og nikket: OK. Men de var åpenbart fortsatt ikke spesielt bekvem med situasjonen og jeg fikk en formening om at denne fotograferingen burde være overstått på ett sekund eller tre. Jeg brukte to, og med det kameraet jeg hadde med meg fikk jeg bare et par bilder. Langt fra så fine som jeg ønsket. Den sterke utstrålingen av lykke og glede som hadde ligget over hele settingen finner du knapt i bildet. Dessverre. Det ble liksom bare to studenter på kafé. Og moralen i denne historien: Jeg spurte hyggelig. Og jeg fikk lov.

Ulike kulturer
Nylig leste jeg en artikkel om en fotograf som ble spurt om hvor i verden det var vanskeligst å fotografere mennesker. Han nevnt Marokko. Han trodde at en av grunnene var alle turistene som fotograferte folk og fe og som få sekunder etterpå la ut bildene på Facebook og lignende nettsamfunn hvor man lett kunne bli gjenfunnet og identifisert. I enkelte kulturer er det ugreit å bli publisert for hele verden. Også marokkanere har datamaskiner, og da et flott bilde av en flott dame i nabolaget ble Facebook-snakkis, gikk det ut over ekteskapet. Så det kan være greit å ta hensyn nå og da.

Surpomp
Dagen etter historien med det unge paret, gikk vi forbi en indisk restaurant et stykke utenfor sentrum av Stockholm. På utsiden var det et par flotte og fargerike veggbilder. Det var disse jeg oppdaget og siktet på. Men langt inne i lokalet, bak disken og grytene sto et par karer som åpenbart ikke var fornøyd med min fotografering. Den ene gjemte seg og den andre var sur og viftet med en sleiv. Jeg smilte, viste opp kamera, og spilte dum turist. Han smilte ikke tilbake. Jeg tok mine bilder uten å bry meg om surpompen bak disken.

Og moralen her? Enkelte ganger er det like greit ikke å bry seg hvis noen vifter med armene og vil ha deg bort. Det går som regel bra. Det også.

Hvis du har tid og lyst til å lese mer om hvem og hva du har lov til å ta bilder av, så kan du starte her.

50.000 visninger på Infotobloggen

Så er det klart for feiring av en liten milepæl: Telleverket på Infotobloggen har nettopp rundet 50.000 visninger. Det skjer etter temmelig nøyaktig to års drift. Første innlegg var 25. november 2011. Siden da har det blitt nærmere 150 blogginnlegg, eller vel 6 artikler i måneden i snitt.

De fleste som leser Infotobloggen kommer via forsiden eller abonnerer på bloggen.

Andre Googler seg frem til artiklene, og her får vi et inntrykk av hva som er mest populært.

Den i særklasse mest søkte og leste artikkelen er den som handler om fotografering av månen. Hvis du Googler på f.eks. «måne-fotografering» så kommer Infotobloggen opp som nummer 1. Her er nok deler av forklaringen.

Videre på lista over de mest populære emnene er:

• Gratis bildebehandlingsprogrammer
• Hvitbalanse og kelvingrader
• Hvilken skjerm bør du ha til seriøs bildebehandling
• Hvordan dele bildene dine med andre
• Ta vare på historiske bilder – på en god nok måte
• Wilse: Han fotograferte Norge på kryss og tvers
• Bilder av gamle hus – et historisk prosjekt
• Hvordan få hvit bakgrunn på portretter
• Trenger du filter til kameraet ditt
• Kontroll over dybdeskarpheten
• Gode nyttårs-fyrverkeribilder
• Kjappe hester og svakt lys
• Spennende bilder med telelinser
• Histogrammet – nøkkelen til bedre bilder
• Tyveri av bilder – hva gjør du da?

Takk til alle som følger bloggen. Det er en viss sjanse for at jeg kommer til å holde på så lenge jeg har noe å fortelle om og så lenge jeg synes dette er gøy.

Hvordan balansere kontraster

Spesielt vår og høst kan kontrastene i et motiv være langt utenfor det bildebrikken klarer å fange opp. Det samme gjelder under knallsterk sol lengre sør i verden. Det er fort gjort å brenne ut de lyse områdene mens skyggene blir svart.

Nå skal jeg vise deg en godt bevart kamera-hemmelighet: Har du et Nikon-kamera så kalles det Active D-lighting, og har du et Canon så kalles det Auto Lighting Optimizer. Jeg vil tro at dette i alle fall finnes på alle litt mer avanserte modeller. Dette systemet finnes nå faktisk også på en del litt mer avanserte kompakter.

Spesielt for jpg
Nå fotograferer jeg riktignok 98 % i RAW og har store muligheter for å korrigere eksponeringen i ettertid. Men spesielt hvis du fotograferer i jpg, så er dette noe du bør vurdere.

«HDR light»
Active D-lighting (og tilsvarende funksjon på andre kameraer) fungerer på den måten at motivet undereksponeres litt for å unngå at høylysområdene blir utbrent, og deretter korrigeres de mørke områdene litt opp. Alt dette skjer «on the fly» i kamera. Det blir strengt tatt en slags «HDR light». Takket være denne prosesseringen blir resultatet et bilde med større dynamisk omfang enn det bildebrikken normalt vil være i stand til å gi deg.

Mange nivå
Vanligvis kan du velge mellom Auto eller flere nivåer. Prøv deg frem hva som passer best for den type bilder du tar og det resultatet du ønsker. Men ikke glem å skru av dette når du ikke trenger det. Under gitte omstendigheter kan bilder tatt med D-lighting virke litt «flate».

Kamera stopper opp
Ingen ulemper? Denne bildejusteringen i kameraet krever selvsagt prosessorkapasitet. Skal du ta actionbilder og trenger å ta mange bilder pr sekund, så er det best å skru av denne funksjonen fordi kamera kan komme til å bufre etter bare noen få bilder. Jo enklere kamera, jo fortere stopper det opp.

Her er en liten videosnutt som på en grei måte forteller hvor du finner innstillingene på et Nikon-kamera og demonstrerer hva som skjer.

Steve McCurry: For et liv – for noen bilder!

Om du ikke har hørt om fotografen Steve McCurry før, så rekker det kanskje at jeg nevner den unge afganske jenta med loslitte klær, men med et blikk som du aldri glemmer. Hun dukket første gang opp på førstesiden av National Geographic. Mange år senere sporet Steve McCurry opp kvinnen og re-fotograferte henne. (Bildene her er selvsagt tatt av Steve McCurry).

Er du gammel nok og har en liten fot inn i den analoge tiden, så minnes du kanskje Kodachrome-filmen med en solid porsjon vedmod. Og kanskje vet du at det var Steve McCurry som fotograferte den aller, aller siste rullen med Kodachrome. 36 bilder og «the end of an era». Her er filmen om den siste Kodachrome-filmen.

Og så forstår du sikkert at Steve tilhører den lille, eksklusive gruppen fotografer som hører hjemme i bildebyrået Magnum.
Da har du litt av settingen og bakgrunnen til at jeg synes du skal ta en titt på noen flere av bildene til Steve McCurry.

Hvis du har god tid en ettermiddag, så ta en titt på bloggen hans. Etter et langt og begivenhetsrikt liv i de fleste verdenshjørner, må det være en fornøyelse å sette sammen bildeserier med en gitt tematikk. Du finner flere slike tema-serier på bloggen. Se på bildene, studer komposisjonene og hvordan han har bygget opp bildene til ren kunst.
I tillegg synes jeg å se en fotograf som har trådt sine første sandaler nettopp i National Geographic, på den tiden da alle bildene var tatt nettopp med Kodachrome, og systematisk undereksponert en halv blender, noe som ga magasinet de velkjente bildene med tette, mettede farger.
Enjoy!