Fotografering av dyr: Hester

Å fotografere dyr kan være utrolig morsomt. Og like utrolig vanskelig. Dyr er mildt sagt forskjellige. Noen er flukt-dyr og vi stikke av. Andre kan stå eller sitte hvor lenge som helst. Det er også forskjell på en hest og en hamster, og da tenker jeg ikke bare på størrelsen.

I tiden fremover har jeg en slags idé om å vise noen dyrebilder, og fortelle litt om dem – slik at du muligens kan få noen tips.

Det har seg slik at jeg gjennom en årrekke har fått med meg en del ulike hestestevner. Her skal jeg kun snakke om sprangridning. Det er noe til og med folk flest forstår: Den som hopper høyest, på kortest mulig tid, uten å rive noen av bommene han/hun vinner. Logisk nok.

Fotomessig er dette også strengt tatt det enkleste. Klassikeren er å fotografere hest og rytter om lag rett forfra.

Her er én oppskrift.

Det ideelle er et kamera med stor sensor, og som takler høye ISO-verdier uten å gi for mye støy. Da snakker vi vanligvis om litt dyrere kameraer, enten speilrefleks eller speilløse kameraer.

Foran her skrur du på ei lyssterk telelinse, gjerne telezoom, som for eksempel 55-200 mm, og med så stor blenderåpning som mulig, gjerne 2,8 eller 3,5.

Sett kamera i blenderprioritert modus. Hos Nikon heter det A (Aperture) og hos Canon (Av).

Forsøk i utgangspunktet å stille ISOen på 800.

Hvis mulig setter du deg på huk eller legger deg ned på bakken med perfekt sikt rett mot et hopp der hesten naturlig nok skal komme rett mot deg. Ideelt sett bør du sørge for en nøytral bakgrunn (som i eksemplene her). Men med komboen stor sensor og kraftig lyssterk tele på stor blenderåpning, vil du kunne legge mange bakgrunner noenlunde uskarpe: også kalt bokeh

Nå tester du utsnittet på bildet, slik at du verken kapper beina av hesten eller hodet av rytteren.

Neste er fokus. La kamera fokusere på den nærmeste stolpen og lås fokus her. Vi kan kalle dette fokuspunktet. Det enkleste er å vri knappen over fra Autofokus (ofte via Kontinuerlig fokus) til Manuell.

Nå vet du at alt som er parallelt med denne bommen blir fokusskarpt. Men for å sikre deg at mer enn bare værhårene til hesten blir skarpe, bør du nok blende ned et par hakk, for eksempel til f:5,6. Med dette vil du trolig ha skarphet om lag en halv meter foran og kanskje vel 1 meter bak fokuspunktet. Nå vil både hodet på hesten og hodet på rytteren være skarpt.

Så kommer vi til lukkeren. Hva ønsker kamera som lukkertid? Hvis kamera foreslår for eksempel 1/500 sekund, kan du starte jobben. Hvis kamera derimot foreslår en lukkertid som er saktere enn dette, må du gjøre noe for å unngå å uskarpe bilder fordi hest og rytter jo er i bevegelse. Da er løsningen å skru opp ISO-verdien til for eksempel 1250 ISO. Og motsatt: Hvis kamera foreslår 1/4000 sekund er det så mye lys at du gjerne må skru ned ISOen fra de foreslåtte 800 til for eksempel 200.

Nå er du endelig klar til å ta bildene. Det skal ganske mye trening til for å treffe ekvipasjen der du ønsker mest: Med beina litt over bommen, med hodet til rytteren klar og tydelig, med et konsentrert blikk. En måte å sikre deg på er å la kamera ta flere bilder pr. sekund mens du holder utløserknappen nede. På den måten kan du etterpå plukke ut det/de beste bildene fra seriene dine.

Som du forstår: Bildene her er fra en slik serie med 8 bilder. 

Bildene her er tatt med en Fuji X-E3 og en 55-200 mm Fujinon Super EBC XF (hva det nå måtte bety) @200 mm (tilsvarer 300 mm på fullformatkamera), f:5,6, 1/500 sek, ISO 1250. 8 bilder pr sekund. Manuell lukker.

Dette var en type hestebilder. Bare for ordens skyld: Det finnes mange andre måte å fotografere hester på…

Og helt til sist: Lag en vane der du tilbakesetter kamera til «normalmodus» (slik du vanligvis fotograferer) nå stevnet er over.

 

Reklamer

Fototekniske tips: Lukkertidsforvalg

ISO, blender og lukker. Vi snakker om lukker denne gang.

 

Hvis du skal fotografere ting i bevegelse, og du ønsker å fryse bevegelsene, så må du sørge for rask nok lukkertid. Av og til kan lukkertids-forvalg være løsningen. Poenget med lukkertidsforvalg er at du bestemmer tiden, og lar kamera selv avgjøre blender og eventuelt også ISO.

På Nikon heter det S for Shutter. På Canon heter det Tv (kanskje Time Value eller noe slikt). På min Fuji må jeg skru litt her og der.

Begge eksempelbildene her viser situasjoner som egner seg godt for tidsforvalg.

Sprang-konkurranse: Her var lys nok til å kunne velge ISO 800, og med det få et «finkornet» bilde, selv med en APS-C-brikke. Lukkeren ble satt til 1/1250 sekund, noe som er mer enn godt nok for å få et skarpt bilde av hesten. Med tidsforvalg sikrer jeg meg et skarpt bilde, mens kamera kan få velge blender tilpasset lyset akkurat der og da. Det er selvsagt nødvendig at du på forhånd sjekker at kamera får nok spillerom til å kunne velge selv. Hvis lysmåleren hadde foreslått full blenderåpning her, måtte jeg ha øket ISOen noe.

Meningen her var å få et bilde av både rytter/hest og noe av omgivelsene. Bildet ble tatt med en 50-200 mm på 80 mm, og med blender 7,1. Dermed blir det meste i bildet skarpt. Hvis hensikten hadde vært å kun fotografere rytter og hest, ville det vært bedre med kraftigere tele, trolig fotografert i høydeformat og med lav kameraplassering.

Tine-stafett: Målet her var å ta noen action-bilder fra denne stafett-konkurransen for ungdom. ISOen ble også her satt til 800, og tidsforvalg satt til 1/1000 sekund. Jeg sto kloss på med en vidvinkelzoom satt til 10 mm. I utgangspunktet blir det meste skarpt med en så kraftig vidvinkel. I tillegg fotograferte jeg med 8 bilder/sekund, og «panorerte» med stafettpinnen som interessepunkt.

Målet var å få et bilde akkurat like før pinnen overleveres. Jeg har bilder både før og etter, men tro meg: Det er noe eget ved slike «akkurat-like-før»-bilder, og det er ikke noe jeg har funnet på. Det «trikset» kunne en kar som het Michelangelo, allerede for om lag 500 år siden.

Skarpt/uskarpt: Langt fra alle bevegelser bør fryses. Noen ganger er det viktig å få med bevegelse i bildet. I stafett-bildet over her kunne jeg forsøkt å fotografere på f.eks. 1/10 – 1/25 sek, og så panorert med stafett-pinnen som senter. Tenk deg et bilde der det meste er uklart, mens stafettpinnen er så klar som mulig. Stilig.

På bildene av helikoptrene er det mye bedre å gi illusjonen at helikopteret faktisk flyr, og ikke er «limt» inn i himmelen.  Den store forskjellen på de to bildene er at det ene er tatt med 1/100 sek, da du ser at rotorene beveger seg, og det andre med 1/500 sek, da rotorene stort sett er i ro.

Fototekniske tips: Blenderforvalg

Ønsker du å ha alt i bildet skarpt – fra forgrunn til og med bakgrunn? Eller ønsker du å ha fokus på ett objekt og la alt annet – ikke minst bakgrunnen – være uskarp? Det er blenderen som sørger for dette. Først når du tar regien over blenderen, kan du skape de bildene du ønsker deg. Den enkleste måten er å stille kamera inn på blenderforvalg.

ISO, blender og lukker.

Det er tre forhold som virker inn på hverandre, og som er avgjørende for å få et korrekt eksponert bilde: Blender, lukkertid og ISO. I forrige bloggartikkel så vi på ISO.

Her ser vi på blenderen (aperture), dvs, de små lamellene som sørger for å lage et større eller mindre tilnærmet rundt hull inne i linsa di. Sammen med lukkeren er det blenderen som avgjør hvormye lys som får lov til å slippe inn til sensoren. Men blenderen er den viktigste enkeltfaktoren når det gjelder hvor mye i bildet som skal være skarpt i dybderetningen. (NB: Dette er sterkt forenklet, men vi nøyer oss med denne forklaringen inntil videre).

Den grove regelen er enkel:

  • Stort hull = liten dybdeskarphet.
  • Lite hull = stor dybdeskarphet.
Nikon D700 (fullformat), blender 2,8, Nikkor 70-200 @200 mm,1/1000 sek, ISO 800. Fullformat, lang tele, full åpning: Det er resepten på liten dybdeskarphet.

Å stille inn blenderen er enkelt. Du vrir blender-ringen på linsa til ønsket tallverdi. Det ser du enten på linsa eller som små tall inne i søkeren eller på skjermen bak på kamera.

Lave tallverdier, som 1,8 eller 2,8, betyr stor blenderåpning og liten dybdeskarphet. Eksempel: Nærbilder av personer der du ønsker å få hun/han helt skarp, mens bakgrunnen skal være uskarp.

Store tall som 16 eller 22 betyr liten blenderåpning og stor dybdeskarphet. Eksempel: Et landskapsbilde der du ønsker å ha både stråene i forgrunn, båten på vannet og fjellene bak helt skarp.

Blenderforvalg hos Nikon: Still inn på A for Aperture.

Hvis du ønsker å ta kontroll over dybdeskarpheten i bildene dine, kan blenderforvalg være den rette innstillingen: Du bestemmer blenderen. Kamera tar seg av tid og ISO. På Nikon-kameraer heter innstillingen for blenderforvalg A (NB: Ikke A for automatikk, men for Aperture=Blender). På Canon-kameraer heter det Av. På mitt Fuji-kamera må jeg gjøre det på en litt annen måte.

Blenderforvalg hos Canon: Av

Det var den enkle forklaringen. Nå begynner det å bli litt mer komplisert: For når du minker blenderåpningen i linsa og det kommer mindre lys inn på sensoren, må tiden forlenges slik at sensoren får korrekt mengde lys. For hvert blendertrinn du minker (mindre hull), vil kamera øke eksponeringstiden med ett trinn når du fotograferer med blenderforvalg. Så lenge det er greie lysforhold, kan dette gå fint. Problemet oppstår når lyset avtaler ut over det kombinasjonen blender og tid kan klare «på egen hånd». Du må nemlig passe på at eksponeringstiden ikke blir så lang at motivet blir uskarpt, enten fordi motivet beveger seg og/eller at du beveger kamera. Løsningen er da er å «øke følsomheten» til sensoren ved å skru opp ISO-verdien.

Som jeg nevnte i forrige blogg, fotograferer jeg vanligvis med blendeforvalg. Mitt Fuji-kamera har i tillegg fått beskjed om å justere tiden ned til 1/60 sekund som minste lukkertid, og deretter starte å øke ISO-verdien opp til 3200. For min måte å fotografere på, i hovedsak reportasjefotografering, passer dette fint. Du kan selvsagt ha andre behov, og dermed ønske å bruke kamera på en annen måte.

Fototekniske tips: ISO

Det er tre forhold som avgjør om du får riktig eksponerte bilder: Blender, tid og ISO. Denne gang skal jeg fortelle om ISO.

ISO, blender og lukker.

I analoge kameraer i gamle dager måtte du velge filmtype ut fra forholdene. Under gode lysforhold kunne du velge en finkornet «sakte» film. Var det derimot lite lys måtte du velge en film med høy følsomhet, en «rask» film som dessverre også ga mer korn.

I våre digitale kameraer står det bare én sensor. Den tar mot bildet og omdanner det til datasignaler og sender dem til prosessoren, dvs. selve datamaskinen i kamera. Denne sensoren gir best resultat ved gitt lysmengde. Det er vanligvis 200 ISO, litt avhengig av kameratype. Det betyr at hvis du fotograferer med slik ISO-innstilling får du teknisk sett de beste bildene kameraet kan gi.

Bach H-moll-messe, 18. nov 2017, konsert i Narvik kirke. Narvik kirkes kammerkor, Trondenes motettkor og Musikk i Nordland. Kamera: Nikon D700 m/Nikkor 24-70/2,8 @3,2,  1/100 sek. ISO 2500. Fullformatbrikke fra et «godt voksent kamera» og 2500 er ikke noe problem i dag.

Hvis det derimot er lite lys, mottar sensoren mindre lys. Signalene må nå forsterkes. Denne signalforsterkningen gir stadig økende elektronisk støy, som forenklet sagt kan se ut som de gammeldagse «kornene» fra lysfølsomme filmer «i gamle dager».

Jernbanens musikkorps Narvik og Jens Wendelboe 24. sept 2016. Crazy Energy med Jens Wendelboe på Narvik kulturhus. Kamera: Fuji X-E2 m/18-5,5 f:2,8 @4, 1/40 sek. ISO 5000. Selv 5000 ISO fra en eldre APS-C-brikke gir gode resultater. Bildene her kan sees i maks format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.

Det har vært en enorm utvikling fra film-tiden og til i dag. I noe mer påkostede kameraer med stor sensor (3/4, APS-C eller fullformat), kan du fotografere under svært dårlige lysforhold, med høy ISO-verdi – og likevel får gode bilder med marginal signalstøy. Forenklet sagt: Jo dyrere kamera, jo større sensor, jo bedre bilder under høye ISO-verdier.

Hvilken ISO bør du stille inn på kamera ditt? Her er en enkel generell regel: Sett ISO på auto, men gjerne med en gitt maks-verdi og helst med en laveste lukkerhastighet. På mitt kamera betyr dette at jeg fotograferer med 200 ISO så lenge det er nok lys. Når eksponeringstiden derimot kommer under 1/60 sekund begynner kamera å justere opp ISOen, helt til den når maks-verdi som er 3200 ISO. Etter dette ber kamera om at jeg nå må gå inn å velge hva jeg ønsker å gjøre.

Her må jeg legge til at jeg som regel fotograferer med blenderforvalg, og lar kamera velge tiden. Akkurat dette kan jeg si litt mer om i neste blogg-artikkel.

Øvelse gjør mester

En gang for ufattelig mange år siden, jeg kan neppe ha vært mer enn 13-14 år, fikk jeg et oppdrag med å fotografere noen restaurantmusikere. Jeg var uerfaren og nervøs. Det ble sorthvitt og blits rett på. Fiolinisten (ja, så lenge siden er det) var ikke ubetinget fornøyd da han så prøvebildene.

-Du må huske på å fotografere når buen er midt på over strengene, sa han. Jeg husker ikke om jeg tok nye bilder, men rådet han ga meg har jeg husket i alle år, noe de to bildene under her er beviser på.

Universelt

Rådet er universelt, og lærdommen fra denne «ungdomssynden» er klar: For å få gode bilder er det smart å sette seg grundig inn i det emnet du skal fotografere. Gjerne grave og spørre, for jeg tipper både fiolinister og mange andre har en klar formening om hvordan de tar seg best ut, hvordan bildet bør se ut, hvor hendene skal være, osv. Først når du kan dette (og alt det andre) kan du vurdere å ta bilder som går på tvers av alle «vedtatte» regler.

Dette gjelder for så vidt også de fleste fotokomposisjonsregler: Lær deg reglene først, og så kan du bryte dem for å få det uttrykket du ønsker å skape.

Hest

Skjebnen (og en hesteinteressert datter) vil at jeg har tilbragt et betydelig antall timer i ridehaller og bane, på trening, på kurs og på stevner. Både rytteren og fotografen har hatt en bratt lærekurve. Hun på hesteryggen og jeg bak kamera.

Hopp er (for så vidt) enklere mhp å ta spennende bilder. Dressur kan være en betydelig utfordring.

For å få et bra bilde må alt klaffe: Posisjonen, beina, vinkelen, ørene, blikket – ikke bare hos hesten, men helst også hos rytteren.

På siste dressurstevne tok jeg noen få bilder. Bra lysforhold bidro til å kunne ha lav ISO-verdi og likevel benytte rask lukkerhastighet for å stoppe alle bevegelser. Begge hestebildene her er tatt med Fuji X-E3 og Fujinon 55-200. Settingen er ISO 640, f:4,8, 1/1800 sek og zoomen på 200 mm, som tilsvarer 300 mm i 35 mm ekvivalens. Jeg tok små serier med 8 bilder/sek akkurat på de øyeblikkene i rittet der man har mulighet for å vise hva dressur handler om.

Jeg likte spesielt godt bildet med hesten som er i lufta. Bildet med fjordingen la jeg ut i en lukket FB-gruppe. Et helt OK bilde, syntes jeg, men knapt mer enn det. Vår meget dyktige ridelærer var derimot av en annen oppfatning. Så lærte vi noe nytt. Igjen.

 

 

Fugler – akkurat på rett plass i bildet

Alle fugler små de er

kommet nå tilbake.

Gjøk og sisik, trost og stær

synger alle dage.

 

Fugler kan være det lille elementet som bidrar til at et bilde blir litt mer enn «bare» et bilde. Det har hendt jeg har stått og ventet – opptil flere minutter – på en fugl som jeg ville ha akkurat et spesielt sted i bildet, og med vingene perfekt strukket ut. Jeg kaller slikt for tålmodighet.

9. april 2014, Hurtigruteskipet Richard With ankommer Brønnøysund på tur sør

Og det har hendt jeg har sett en fugl sitte akkurat der den burde for å passe inn i et bilde.

Det Bahamasregistrerte cruise-skipet Crystal Symphony lå til kai ved Fagernesterminalen i Narvik 21. juli 2015. Kråka i forgrunnen (i fokus) synes jeg bidrar til å lage ei historie ut av bildet.

Andre ganger har jeg satt kamera på multieksponering og bare fyrt løs fra lav vinkel og med kraftig vidvinkel – for om mulig å få ett eller to brukbare bilder.

Så har det hendt at jeg har stått og ventet på ett motiv, som for eksempel et fly inn for landing, og i løpet av innflyvningen har det dukket opp en fugl akkurat på rett sted og til rett tidspunkt. Det er dette man kaller ren og skjær flaks.

Konkurrenter i lufta i Brønnøysund. Widerøe i bakgrunnen inn for landing fra sør, 8. april 2014.

Noen fjærkre er skvetne og letter på flere hundre meters hold. Andre tar du i en situasjon der du kan skyte med hagle, og de likevel blir liggende å ruge på eggene sine eller passe på ungene sine.

Mefjordvær på Senja.

Vi er gudskjelov forskjellige. Noen bruker mye tid og penger, og ligger på dagevis med sine kostbare teleobjektiver for å fotografere en liten «titing» inni skogen. Ære være dem for det. Det er ikke min greie. I min verden er fugler derimot oftest mer et element som kan gi den perfekte komposisjonen, eller løfte et bilde opp fra et ordinært foto til å bli et spennende bilde.

Ørn
Lofoten, juni 2013: Utakleiv.
Havregryn og solsikkefrø i kokosnøtt. Oktober 2012, Efjord.

God fugle-fotojakt.

Blits: Litt ekstra lys – når det er nødvendig

Jeg vet at mange har et anstrengt forhold til blits. Men av og til er det nødvendig med litt ekstra lys. Å ta gode bilder med blits kan være en utfordring. Men som alltid gjør øvelse mester.

Mine to blitser tilpasset Fuji-x-systemet

To ferske blitseksempler:

Et nytt gondolanlegg ble innviet – i all enkelhet – men likevel med taler og snor-klipping. Det hele foregikk utendørs. Klokka var fem på ettermiddagen, lyset falt som en stein. I sørvest ble himmelen farget rød. Motlys!!! ISOen ble skrudd opp og opp. Jeg stoppet på 6400.

Nå var valget

  • A: Å eksponere etter folkene i forgrunnen og med det fullstendig brenne ut deler av himmelen.
  • B: Sette på min relativt lille og hendige Nissin i40 blits og gi en akkurat passe liten dasj lys for å lette opp ansikter, i et ellers korrekt eksponert bilde.

Valget var enkelt. Jeg kjørte kamera manuelt med full blenderåpning og eksponerte på 1/15 sekund. Blitsen ble satt på ca. ¼ styrke, som ble kjørt rett frem. Ting skjer fort under slike omstendigheter, så her kom lang erfaring til sin nytte.

Fordelen med å kjøre blitsen manuelt under slike forhold er at du har kontroll. Hvis kamera var satt i auto og blitsen var blitt kjørt i TTL, ville blitsen trolig sendt ut maks effekt. Resultat: Utbrente ansikter og trolig en helt mørk bakgrunn.

Så eksempel nr. 2. For få dager siden skulle jeg ta noen bilder inne i en dårlig belyst messehall. Også her stilte jeg inn 6400 ISO. Mitt Fujifilm X-E3 har ikke innebygget blits, men leveres med en liten blits som de fleste kanskje kan oppfatter som en vits. Det er ingen vits! Det var kun denne jeg hadde med i kameraveska. Se forskjellen på de to bildene. Blitsbilde f:8, 1/60 sek og blits rett på. Bilde uten blits har temmelig lik eksponering. Blitsbildet fungerer. Det andre ikke. Og alt takket være en bitteliten blits på 41 gram. Man skal ikke skue hunden på hårene.

Moral:

  • Skaff deg en tilpasset blits til kameraet ditt. Det trenger ikke å være rare greiene.
  • Lær deg å bruke denne, slik at du er bekvem med håndtering og bruk når det gjelder.