Øvelse gjør mester

En gang for ufattelig mange år siden, jeg kan neppe ha vært mer enn 13-14 år, fikk jeg et oppdrag med å fotografere noen restaurantmusikere. Jeg var uerfaren og nervøs. Det ble sorthvitt og blits rett på. Fiolinisten (ja, så lenge siden er det) var ikke ubetinget fornøyd da han så prøvebildene.

-Du må huske på å fotografere når buen er midt på over strengene, sa han. Jeg husker ikke om jeg tok nye bilder, men rådet han ga meg har jeg husket i alle år, noe de to bildene under her er beviser på.

Universelt

Rådet er universelt, og lærdommen fra denne «ungdomssynden» er klar: For å få gode bilder er det smart å sette seg grundig inn i det emnet du skal fotografere. Gjerne grave og spørre, for jeg tipper både fiolinister og mange andre har en klar formening om hvordan de tar seg best ut, hvordan bildet bør se ut, hvor hendene skal være, osv. Først når du kan dette (og alt det andre) kan du vurdere å ta bilder som går på tvers av alle «vedtatte» regler.

Dette gjelder for så vidt også de fleste fotokomposisjonsregler: Lær deg reglene først, og så kan du bryte dem for å få det uttrykket du ønsker å skape.

Hest

Skjebnen (og en hesteinteressert datter) vil at jeg har tilbragt et betydelig antall timer i ridehaller og bane, på trening, på kurs og på stevner. Både rytteren og fotografen har hatt en bratt lærekurve. Hun på hesteryggen og jeg bak kamera.

Hopp er (for så vidt) enklere mhp å ta spennende bilder. Dressur kan være en betydelig utfordring.

For å få et bra bilde må alt klaffe: Posisjonen, beina, vinkelen, ørene, blikket – ikke bare hos hesten, men helst også hos rytteren.

På siste dressurstevne tok jeg noen få bilder. Bra lysforhold bidro til å kunne ha lav ISO-verdi og likevel benytte rask lukkerhastighet for å stoppe alle bevegelser. Begge hestebildene her er tatt med Fuji X-E3 og Fujinon 55-200. Settingen er ISO 640, f:4,8, 1/1800 sek og zoomen på 200 mm, som tilsvarer 300 mm i 35 mm ekvivalens. Jeg tok små serier med 8 bilder/sek akkurat på de øyeblikkene i rittet der man har mulighet for å vise hva dressur handler om.

Jeg likte spesielt godt bildet med hesten som er i lufta. Bildet med fjordingen la jeg ut i en lukket FB-gruppe. Et helt OK bilde, syntes jeg, men knapt mer enn det. Vår meget dyktige ridelærer var derimot av en annen oppfatning. Så lærte vi noe nytt. Igjen.

 

 

Reklamer

Fugler – akkurat på rett plass i bildet

Alle fugler små de er

kommet nå tilbake.

Gjøk og sisik, trost og stær

synger alle dage.

 

Fugler kan være det lille elementet som bidrar til at et bilde blir litt mer enn «bare» et bilde. Det har hendt jeg har stått og ventet – opptil flere minutter – på en fugl som jeg ville ha akkurat et spesielt sted i bildet, og med vingene perfekt strukket ut. Jeg kaller slikt for tålmodighet.

9. april 2014, Hurtigruteskipet Richard With ankommer Brønnøysund på tur sør

Og det har hendt jeg har sett en fugl sitte akkurat der den burde for å passe inn i et bilde.

Det Bahamasregistrerte cruise-skipet Crystal Symphony lå til kai ved Fagernesterminalen i Narvik 21. juli 2015. Kråka i forgrunnen (i fokus) synes jeg bidrar til å lage ei historie ut av bildet.

Andre ganger har jeg satt kamera på multieksponering og bare fyrt løs fra lav vinkel og med kraftig vidvinkel – for om mulig å få ett eller to brukbare bilder.

Så har det hendt at jeg har stått og ventet på ett motiv, som for eksempel et fly inn for landing, og i løpet av innflyvningen har det dukket opp en fugl akkurat på rett sted og til rett tidspunkt. Det er dette man kaller ren og skjær flaks.

Konkurrenter i lufta i Brønnøysund. Widerøe i bakgrunnen inn for landing fra sør, 8. april 2014.

Noen fjærkre er skvetne og letter på flere hundre meters hold. Andre tar du i en situasjon der du kan skyte med hagle, og de likevel blir liggende å ruge på eggene sine eller passe på ungene sine.

Mefjordvær på Senja.

Vi er gudskjelov forskjellige. Noen bruker mye tid og penger, og ligger på dagevis med sine kostbare teleobjektiver for å fotografere en liten «titing» inni skogen. Ære være dem for det. Det er ikke min greie. I min verden er fugler derimot oftest mer et element som kan gi den perfekte komposisjonen, eller løfte et bilde opp fra et ordinært foto til å bli et spennende bilde.

Ørn
Lofoten, juni 2013: Utakleiv.
Havregryn og solsikkefrø i kokosnøtt. Oktober 2012, Efjord.

God fugle-fotojakt.

Blits: Litt ekstra lys – når det er nødvendig

Jeg vet at mange har et anstrengt forhold til blits. Men av og til er det nødvendig med litt ekstra lys. Å ta gode bilder med blits kan være en utfordring. Men som alltid gjør øvelse mester.

Mine to blitser tilpasset Fuji-x-systemet

To ferske blitseksempler:

Et nytt gondolanlegg ble innviet – i all enkelhet – men likevel med taler og snor-klipping. Det hele foregikk utendørs. Klokka var fem på ettermiddagen, lyset falt som en stein. I sørvest ble himmelen farget rød. Motlys!!! ISOen ble skrudd opp og opp. Jeg stoppet på 6400.

Nå var valget

  • A: Å eksponere etter folkene i forgrunnen og med det fullstendig brenne ut deler av himmelen.
  • B: Sette på min relativt lille og hendige Nissin i40 blits og gi en akkurat passe liten dasj lys for å lette opp ansikter, i et ellers korrekt eksponert bilde.

Valget var enkelt. Jeg kjørte kamera manuelt med full blenderåpning og eksponerte på 1/15 sekund. Blitsen ble satt på ca. ¼ styrke, som ble kjørt rett frem. Ting skjer fort under slike omstendigheter, så her kom lang erfaring til sin nytte.

Fordelen med å kjøre blitsen manuelt under slike forhold er at du har kontroll. Hvis kamera var satt i auto og blitsen var blitt kjørt i TTL, ville blitsen trolig sendt ut maks effekt. Resultat: Utbrente ansikter og trolig en helt mørk bakgrunn.

Så eksempel nr. 2. For få dager siden skulle jeg ta noen bilder inne i en dårlig belyst messehall. Også her stilte jeg inn 6400 ISO. Mitt Fujifilm X-E3 har ikke innebygget blits, men leveres med en liten blits som de fleste kanskje kan oppfatter som en vits. Det er ingen vits! Det var kun denne jeg hadde med i kameraveska. Se forskjellen på de to bildene. Blitsbilde f:8, 1/60 sek og blits rett på. Bilde uten blits har temmelig lik eksponering. Blitsbildet fungerer. Det andre ikke. Og alt takket være en bitteliten blits på 41 gram. Man skal ikke skue hunden på hårene.

Moral:

  • Skaff deg en tilpasset blits til kameraet ditt. Det trenger ikke å være rare greiene.
  • Lær deg å bruke denne, slik at du er bekvem med håndtering og bruk når det gjelder.

Bruk variabel ISO

Her kommer et rett-på-sak-tips: Velg automatisk ISO, så sparer du deg for en mengde bekymringer (og uklare bilder).

Det er tre forhold som bestemmer om du får et korrekt eksponert bilde: Blender, tid og ISO. Her tar jeg kun for meg ISO.

Fast optikk på 23 mm. Her valgte jeg stor blender for å få minimal dybdeskarphet. X-E3, 1/420 sek, ISO 640, 23 mm.

I moderne kameraer er ISO strengt tatt ikke noe annet enn signalforsterking. Lav ISO gir bilder med minimal støy i form av prikker og «korn» i bildet. Med høy ISO forsterkes signalet fra bildebrikken, noe som gir mer eller mindre støy, mye avhengig av hvilken bildebrikke (egentlig: størrelse og prosessor) du har i kameraet ditt.

Et noe påkostet moderne kamera er i dag så bra at ISO er det du bør bekymre deg minst over.

Norsk statsminister på kinesisk TV. Bildet er fra ei bruåpning. Her var en del gatelys, og lys fra filmkameraer. Dermed kunne ISO holdes på et passe nivå. X-E3, 1/13 sek, ISO 8 000, 10 mm.

I de fleste situasjoner der lyset kan være en kritisk faktor, bruker jeg en innstilling på mitt Fuji X-E3 der jeg selv velger blender, og så lar jeg kamera velge hastighet. Men: Samtidig har jeg satt ISO slik at jeg fotograferer med 200 ISO helt til hastigheten kommer ned til 1/60 sekund. Når den grensen underskrides, øker kamera automatisk ISO-verdien – helt til den kommer opp i 3200 ISO. Blir det svakere lys, går jeg inn manuelt og velger ISO-verdier til jeg ser at jeg får akseptable verdier i blender og tid.

På noen av bildene her, vil du kunne se hvilke valg jeg har gjort.

Som vanlig kan du se bilder i maks format ved å klikke på bildene.

Åpning av utendørs fotoutstilling. Her var det kveld og nesten ikke lys annet enn litt fra vinduer i bakkant. X-E3, 1/18 sek, ISO 12 800, 10 mm.

Den glemte «normaloptikken»

Mellom vidvinkelen og teleobjektivene finner du «normalen». På et fullformatkamera er den på 50-55 mm. På et kamera med APS-C-brikke er normalen om lag 35 mm. (Cropfaktor 1,5: 35 x 1,5 = 52,5). Navnet «normal» stammer visstnok fra det faktum (?) at linsa får med seg om lag det vi ser skarpt når vi ser rett frem. «Normalt gangsyn» med andre ord.

I skikkelig gamle dager var det vanlig å selge kameraer med en 50 mm f:1,8 eller der omkring. I dag selges mange kameraer med en kitlinse som ofte ligger på 18-55 mm.

Jeg kjenner noen som elsker normalen, og som kun har én lyssterk normal-linse. Det er ofte folk som publiserer bilder på for eksempel Instagram og tilsvarende. Forbausende mange av dem har et Leica kamerahus til 50 000 kroner, så det har kanskje noe med penger å gjøre. 🙂

En lyssterk normal, for eksempel 55 F:1,4 eller bedre, er fenomenal på flere måter:

Detaljer: Du kan fotografere tett og nært, og få med de detaljene som en del brukere av sosiale medier er så himla flinke på. Jeg lar meg stadig vekk imponere spesielt av ungdom. Mange har et bildesyn jeg bare kan drømme om.

Uskarp bakgrunn: En «normal» med stor blenderåpning gir også flott bokeh. Du kan få skarphet og oppmerksomhet på akkurat det elementet i bildet som du ønsker, og så legge både forgrunn og bakgrunn behagelig uskarp. Se for deg et nærbilde av en hånd som holder rundt et kaffebeger. Kun den rødmalte neglen er sylskarp.  

Miljøportrett: Og så er det noen som mener at en 55 mm er fin til portrett, noe jeg stort sett er uenig i. Til miljøportrett, der du kan holde deg litt på avstand for å få med elementer rundt ansiktet, er den derimot midt i blinken. Men forsøker du å ta tette portretter, synes jeg oftest at det blir potetnese og små ører av det.

Dyrere: Jo større blenderåpning, jo større og tyngre blir linsa. Men først og fremst blir den dyrere. Et eksempel: For Nikkor-optikk til  speilreflekskameraer, er en 50 mm f:1,4 dobbelt så dyr som samme linse med blenderåpning f:1,8. Det du stort sett kjøper deg ekstra er bedre bokeh.

«Jukse-normal»: Hva om du kunne tenke deg å teste ut normal-optikk, men slett ikke ønsker å bruke penger på ei fast normallinse? Løsningen er (relativt) enkel. Skru kitlinsa di på om lag 50 mm og fest den her med en liten bit gaffatape. Så velger du blender-prioritert fotografering og skrur blenderen på maks åpning. Nå er du i nærheten av å fotografere med normaloptikk, enten nå resultatet skal henge på veggen eller brukes på Insta.

Bildene som er vedlagt her er pene og pyntelige detaljbilder tatt med ei kitlinse skrudd om lag på 50-55 mm. Helt greie bilder, vil man kunne si, men drepende kjedelige hvis du måler opp mot hvordan en fjortis ser på verden. Sving innom Instagram. Finn noen av de flinkeste. Se og lær.

Vidvinkel – historiefortelleren

Lofoten, Nikon D700, 14 mm, 1/100 sek, f:18, ISO 250

Vidvinkler er herlige objektiver. Med en solid vidvinkel kan man fortelle en hel historie. Vidvinkelen gir rom til å skape et hovedobjekt, og så spe på med detaljer, gjerne i ytterkantene. Derfor gjelder det å følge nøye med i søkeren før du trykker på knappen. Det som kommer med her må ha relevans. Det er fort gjort å få med elementer som forstyrrer eller direkte ødelegger historien din.

Unger med fakler, Fuji X-E3, 13 mm, 1/120, ISO 4000.

Med en vidvinkel har du også muligheter for å etablere spennende linjeføringer i bildet. Hvis du bruker øynene godt og beina enda litt mer, så kan du fremheve utrolig mye komposisjons-geometri i bildene dine. Gå litt frem og tilbake (helst frem!), gå ned i knestående – eller opp på et eller annet.

Noe av dette må du slite for å få til. Det du derimot ofte får mer eller mindre gratis, er linjeføringer inn mot et punkt. På naturbilder vil du i tillegg kunne oppleve at skyer på himmelen fremstår ytterst samarbeidsvillig: De hjelper deg med å vise linjer inn til det ene punktet i horisonten.

Handelsstedet Havnnes på Uløya i Nordreisa. Fuji X-E2, 18 mm, 1/500, f:9, ISO 200

Jeg har brukt vidvinkelobjektiver hele livet. Ikke minst fra tiden som fotojournalist i avis, da det «alltid» sto en vidvinkel på et av kameraene.

Lofoten, Unstad. Nikon D700, 12 mm, 1/400 , f:6,3, ISO 200

Det finnes ikoniske fotografer som store deler av livet fotograferte med sine Leica-kameraer og med en 28 mm eller 35 mm fast påskrudd. Det er selvsagt mange myter her. Noen av dem påstår at Leica var «laget» for 35 mm-objektiver.

Riksgränsen: Fuji X-E3. 12 mm, 1/320, ISO 400.

Nettopp 35-mm har jeg fått sansen for det siste året. Jeg kjøpte for ikke lenge siden en 23 mm prime f:2.0 til mitt Fuji X-E3 (med en APS-C-brikke blir dette 35 mm i fullformatekvivalens), og har på de siste ferieturene bare hatt med denne ene linsa. Objektivet er lite og lett. Det er passe vidvinklet til det meste, og er likevel så pass hyggelig med hensyn til objekt-forvrengning i ytterkantene at man kan ta bilder av personer uten at man blir uvenner av den grunn.

Leve vidvinkelen.

Fjellheis-anlegg under bygging: Fuji X-E3 15 mm, 1/1000, f:4, ISO 800

 

 

Teleobjektivet – som «pynter» på virkeligheten

Noen bilder får du ikke tatt uten ei telelinse

Dyrefotografer eller sportsfotografer ville ikke klart seg uten. Ikke jeg heller, selv om jeg verken fotograferer dyr eller sport.

Teleobjektivet er som en kikkert: Du kan se og fotografere bamsefar på lang (og trygg) avstand eller fotografere en hendelse på den andre siden av fotballbanen. Uten tele ville dette vært umulig (og da ser jeg bort fra ekstreme del-forstørrelser).

Men et teleobjektiv har også noen andre egenskaper. På godt og vondt.

Med et teleobjektiv kan du komprimere virkeligheten eller fremheve et objekt. I bildet over her var målet å få frem det intense arbeidet på ei bru noen få dager før snora klippes over. Det var ei maurtue av aktiviteter: oppe i tårnene, på brua, inni brudekket og under det. Målet med bildet var å forsøke å gjenskape noe av denne hektiske aktiviteten.

Brua er totalt 1533 m fra landfeste til landfeste. På bildet ser vi om lag halvparten av brua, altså 766 meter, klemt sammen til en kort berg-og-dal-bane.

En eller annen smarting har engang sagt noe sånt som «at et bilde ikke kan lyve». Selvsagt kan bilder lyve. Her skjer det til gangs. Muligens opplever også du et inntrykk av høy aktivitet, men du får ikke et realistisk inntrykk av de fysiske dimensjonene på brua.

Brua har i virkeligheten en slakk topp på midten. Mot land på hver side er det stort sett flatt. Bildet av brua fotografert ovenfra gir et langt riktigere bilde.

Men teleobjektiver er ikke bare notoriske løgnere. Her eksempel på det:

Mange motefotografer benytter teleobjektiv. Årsakene er flere. Med en solid tele og med stor blenderåpning kan man legge bakgrunnen uskarp (kalles også bokeh). På denne måten blir modellen og klærne i bokstavelig forstand i fokus. De som har greie på den slags, sier at også modellen fremheves på en (enda mer) positiv måte.

Hvis du ønsker å gjengi virkeligheten så ærlig som mulig, så betyr dette at du må bruke telelinsa di med omhu. For noen år siden ble motivet over her brukt på ei bokforside, og utgiver fikk pepper av lokalbefolkningen fordi de mente bildet var manipulert. Men det var det altså ikke. Det er om lag 0,75 kilometer fra standplass til kirka og 19,5 kilometer fra kirka til fjelltoppen. Den avstanden klarer altså ei solid telelinse å klemme sammen, slik at det nesten kan se ut som om fjelltoppen står i bakgården.

Målet mitt var å skape et bilde der formen på kirketaket og kirkespiret ble repetert i fjelltoppen i bakgrunnen. For en som er vant til, og akseptere sammenklemte tele-bilder, var det bare fint å se på. Det var det ikke for noen andre, og jeg må jo på en måte gi dem rett i det. For strengt tatt er bildet en form for reinspikka løgn.

(Som vanlig kan du se bildene i maks format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Telelinse på sitt beste (?), der du fremhever objektet ved å legge bakgrunnen svakt uskarp. Men ser du nøye etter, vil du oppdage at både hest og vogn er «krympet» en god del i lengderetningen.