Kunsten å flytte på en måke

Forfatteren Odd Børretzen hatet måker. Sa han. Jeg har et mer pragmatisk forhold til arten, rent fysisk. På bilder, derimot, synes jeg de kan gjøre forskjellen på et kjedelig bilde og et spennende bilde, noe de som har fulgt denne bloggen en stund nok har merket. Det hender jeg står lenge og venter til det kommer en eller annen fugl inn i bildet.

Jeg sto nylig på en liten molo på Stokmarknes i Vesterålen og stirret ut på skyene i nordøst i ekte nordnorsk mai-vær. Skyer kan være stilige, men nå ønsket jeg «noe mer» i bildet. Som en måke. Bare én altså, og på rett plass, hvilket vil si om lag i det gyldne snitt.

Bilde 1: Vesterålen, snøbyger mot nordøst fra Stokmarknes. 2. mai 2022.

I bilder der lyse flater dominerer, må man enten eksponeringskompensere under opptak (plusse på), eller du må skru litt på eksponeringen i etterkant (trekke fra). Se bilde 1 som er jpg-fila rett fra kamera. På grunn av den forholdsvis lyse himmelen, får kamera beskjed om at «her er det lys nok, så blend ned». Resultatet er at bildet blir for mørkt. I tillegg er det to måker i bildet, og de er helt galt plassert.

Bilde 2

Det første jeg gjorde var å fjerne måken til høyre. Det er gjort på ett sekund i Lightroom: Flekkfjerning. Dernest gjalt det å gjøre bildet litt lysere. Enkelt nok ved å øke «eksponeringen». Også det i LR. Bilde 2.

Bilde 3

Bilde 3: Siste steg, å flytte måken, er derimot en jobb for Photoshop. Her bruker man kloneverktøyet, og så er det bare å plassere måken akkurat der du ønsker. For eksempel om lag i det gyldne snitt. Helt etter oppskrifta. Muligens kan man pynte litt på skyene etterpå, også det med kloneverktøyet.

Litt om fotografiske «lover og regler»

Alle, og ikke minst alle blomsterhandlere, vet at man ikke gir bort 2 eller 4 eller 6 roser til kjæresten sin. Det MÅ være 3 eller 5 eller… Jeg har skrevet om dette før.

Blomster

Dette er en konvensjon, eller regel eller noen slags «lov» i vår kulturkrets. Det er like genetisk nedarvet som at vi for eksempel legger ulike egenskaper til ulike farger, og vet at komplementærfarger fungerer godt sammen.

Hvorfor?

«Det bare er sånn!»

For litt siden sto jeg på kaia i Stokmarknes, langt nord og vest i Nordland fylke. Her er de velsignet med bruer for å binde små og store øyer sammen. I øst ligger Møysalen nasjonalpark med alle sine flotte tinder. I starten av mai er fjellene fortsatt dekket av snø langt ned i fjæresteinene.

Hvis man nå skulle ta bilder av brua og overfor nevnte bakgrunn, gjerne med en bil eller en person oppe på brua: Velger du da fire stolper eller tre stolper?

Jeg valgte tre, og så tok jeg et bilde med fire stolper bare slik at du kunne fundere på om det ene er «bedre» enn det andre. Tre eller fire stolper?

Og når man står slik og venter på det rette øyeblikket, og har full kontroll over alle betingelsene: Hvor velger du da å plassere personen på brua? Midt på? På en av sidene? Skal han/hun gå ut av bildet eller inn i bildet?

Vi er ganske styrt av konvensjoner, bevisst og svært ofte ubevisst. Men som fotograf er du selvsagt klar over dette. Så kan du jo velge å bryte reglene, men da skal du gjøre det bevisst.

Gå nærmere!

«Hvis bildet ikke blir bra nok, har du ikke vært nært nok.» Utsagnet tilskrives Robert Capa, berømt krigsfotograf og en legende allerede i levende live.

Det er ikke akkurat det jeg tenker på her, men mer i overført betydning. Mange (amatør)-fotografer forsøker å få med «alt», noe som ofte blir et kaotisk sammensurium av alt for mange elementer.

I stedet kan det bli mye bedre hvis du velger ut en liten del, kanskje bare et fragment, der du bidrar til at den som ser på bildet må fylle inn resten av historien selv.

Jeg mener ikke at du skal kutte ut de store vyene eller fellesbildet av storfamilien til fordel for kun tette detaljbilder. Men husk også på detaljene!

Farger i en grå hverdag

I min kant av verden er det vel bare november som er mer fargeløs, grå og kjedelig enn april. Trærne står med beksvarte greiner. Først mot slutten av måneden kan man ane knopper. Trærne venter på den siste kuldeperioden. De lar seg ikke lure så lett. Men så eksploderer det. I Nord-Norge er våren unnagjort på en ettermiddag.

Men før den tid er det altså grått og kjedelig. Mens vi venter på våren er det desto bedre å forsøke å fokusere på gjenstander og flater med farger i alle valører.

Sist helg var jeg en snartur i det man kaller Nordens Paris. Gud vet hvorfor. Det har i alle fall ikke noe med arkitektur å gjøre. Mye kunne sies om denne byen. Kjedelig er den i alle fall ikke, i all sin burleske mangfoldighet.

Jeg fikk et par runder i sentrum med min Fuji X-E3 og med kitlinsa, 18-55 mm. Diskret og enkel. Anbefales. Her ser du et lite utvalg av fargeglade bilder, prosessert i Lightroom.

Hvordan snu livet (og bildene) på hodet

Hvem sier at bilder må gjengi virkeligheten som den er. Hva med å snu virkeligheten 90 eller 180 grader?

For noen dager siden ruslet jeg rundt i havneområdet i hjembyen. Det var antydning til vår i lufta og tilnærmet blikkstille på havet. Kai-stolpene ga fine reflekser i sjøen. Hvis du nå tilter kamera slik at du i hovedsak får med deg refleksene, kan dette bli ganske snasent.

Kanskje må du dra på litt ekstra for å få smell i fargene. I bildet nedenfor her la jeg inn litt saturation og i tillegg på en liten s-kurve. Tror også havet måtte få litt hjelp for å bli så blått som ønsket. De gule refleksene er snublekanter på kaikanten.

Knallgule hus ga fine reflekser i havet. Her valgte jeg å beholde både «original» og refleks. Bildet fikk noe av samme behandling som over, men enda mer kontrast.

I siste refleks-bilde tok jeg det helt ut og snudde bildet 180 grader. Dette er noen lysstolper på en av kaiene. Etter litt jobbing i Lightroom fikk jeg om lag det bildet jeg ønsket meg.

Å «se» motiver er mye av kunsten å ta bilder. Det kan komme mye godt ut av å gjøre ting på en ny og annerledes måte. Når jeg er ute på fototur, hender det rett som det er at jeg snur meg rundt for å se motivene bak meg. Du trenger neppe stå på hode for å se motivene opp-ned, for noe klarer du helt sikkert å visualisere.

God fototur.

Til sist:
God påske til alle fotonerder!

Å «vri» på bilder

Noen ganger kan det bli både spennende og flott å «vri» litt på bilder, gjerne i Photoshop eller et annet bildebehandlingsprogram.

Amerikanerne har et herlig ord for dette: Tweak (in verb) means the pulling or twisting of a live organ or a minor change to improve something. Altså en liten forandring «for å forbedre noe»…

Vi holder fast på det 😊

Av en eller annen grunn synes jeg dette passer for bilder med et element av rust og gjerne «forfall» i ulike betydninger av ordet. Bildene her er typiske. De er tatt for noen år siden, og kom sikkert ganske nøytrale rett ut av kamera som kjedelige RAW-filer. Så ble de den gang litt behandlet, og nå altså «tweaket» til å bli enda råere.

Teknikken er enkel. I Photoshop bruker du menyen Bilder -> Justeringer -> Reduser toner. Her velger du hvor mange toner du ønsker, alt fra 2 og oppover. Bakparten av bilen har fire toner og fronten fem. Velg det du synes passer på dine bilder. Programmet bygger nå om bilder fra et kontinuerlig spekter til – som du forstår – for eksempel kun fire farger.

De åtte mest vanlige feil for ferske fotografer

Den svenske fotografen Micael Widell har de siste årene laget haugevis med gode YouTube-videoer om makrofotografering. Han snakker på lettforståelig svensk-engelsk.

Denne gangen handler det ikke om makro. Nå har han tittet litt i sitt eget fotoarkiv av bilder fra den gang også han var fersking, og så har han isolert åtte klassiske feil som mange fotografer gjør i starten av sin «karriere». Her er noe mange kan lære noe av! Videoen varer i 17:15 minutter.

Forskjellen på disse to bildene er at modellen har gått et par steg til side.
Foto (selvsagt) Micael Widell.
  1. Forstå lyskvalitet. Når på døgnet får du de beste bildene? Hva med skygge og sol, eller blitz i taket.
  2. Over/under-eksponering. Hvordan kan du berge bilder med stor kontrast.
  3. Ubalanse i komposisjonen. Mer luft foran enn bak.
  4. Viktig å isolere det du tar bilde av. Gå et steg til venstre/høyre og bruk fastobjektiv med høy lysstyrke for å skape bokeh.
  5. Øyet må ha noe å lande på. Et klart objekt!
  6. Unngå for lav digital oppløsning, enten med feil kamerainnstilling eller ved cropping.
  7. Hva er et godt bilde, og hva er ikke et godt bilde – som du bare bør kaste.
  8. Unngå overbehandling av bilder.

Videoen anbefales

Hvordan lyve med optikk

Hvis du trodde på utsagnet om at «et bilde aldri lyver», så er det på høy tid å tro om igjen. Bildet her er et godt bevis på juks og bedrag, og nå på grunn av optikk.

På samme måte som en kraftig vidvinkel kan forvrenge et motiv og for eksempel gjøre høye fjell til små knatter, så vil et kraftig teleobjektiv sørge for at perspektivet blir solid sammenklemt, og med det forstørret. Det er 22 kilometer mellom båten på bildet og fjellet bak. Tvers over en fjord. Det ser ut som om det store fjellet dukker opp like bak husene. Sånn kan man lyve med (relativt) god samvittighet.

Som du forstår: Denne bloggartikkelen handler om løgn og bedrag på flere måter…

«Ragnar» og Novafjell

Skal bildet publiseres, kan det faktisk være greit å ha med i bildeteksten at bildet er tatt med en kraftig telelinse. Jeg har opplevd at folk ha blitt forb… fordi de «aldri har sett dette fjellet før». Det har selvsagt alltid vært der, men ikke så voldsomt og så nærme.

Fjellet heter forresten Novafjell og er 1 200 meter høyt. Om lag år 1930 ramlet store deler av fjellet ned på baksiden, og etterlot en snodig «nese» som stikker rett opp. Folk som har greie på slikt, sier at det er tilnærmet umulig å klatre opp på nesen.

Men nok om det. Kamera her var et Fuji XE3 med en telezoom, XF 55-200 mm @172 mm (tilsvarende 259 mm på et 35 mm kamera). En relativt solid tele, med andre ord. Innstilling ellers er f:7,1, 1/600 sek og ISO 200.  

Forresten så er ikke fjellet det eneste snodige på bildet. Båten i forgrunnen er en ombygget supplybåt, nå stylet opp med all verdens luksus og tilbehør – alt fra helikopter til miniubåt. Båten heter «Ragnar» og er eid av en russisk oligark, og nå klør man seg i hodet og undres om båten kan beslaglegges. «Ragnar» kom sigende inn på Narvik havn et par dager før en stor Natoøvelse i dette området. Både hær, marine og luftstyrker deltar. Tilfeldig?

Stupetårnet med isroser. Novafjell midt på.

Hvis du forresten til sist lurer på hvordan Novafjell kan ta seg ut med et annet objektiv, så kan du se fjellet midt på bildet her, nå tatt med en 23 mm (tilsvarende 35 mm i fullformat). Det er strengt tatt fortsatt løgn og bedrag, men nå i motsatt retning.

En fargeflekk gjør susen

For litt siden leste jeg en artikkel i en blogg jeg følger om det å fotografere i gråvær. Det går an, og det kan til og med bli bra bilder – men budskapet her var noe sånt som at det alltid kan bli bedre hvis du får med et element med farger. Mange av bildene i bloggen var detaljer, lett abstrakte og ganske stilige.

Hadde jeg noe tilsvarende?

Jeg plukket frem noen av mine enkle dokumentarbilder tatt i den siste tiden for å se om det var noen sammenheng: Altså om det ble bedre med farger. Konklusjonen ble vel noenlunde den samme. Det blir ikke «kunst» av mine bilder, men også her var det åpenbart at et elementet med farger kan løfte et vanlig bilde til noe «mer».

Jeg regner med at du også er på fotojakt nå og da etter litt spennende bilder? Se om du kan finne elementer som vises godt, gjerne komplementærfarger. Eksempelvis noe signalgult i et bylandskap som er mørketids-vinterblått.

Riktignok kan hende at du må justere aldri så lite for å få bilder med skikkelig «smell» i det. Prøv en liten s-kurve, litt clarity, og kanskje ørlite saturation (jeg jobber med Lightroom). Akkurat passe mye justering spesielt av saturation, ellers kan det fort bli glorete.

Perfekte masker i Lightroom

Siste versjon av Adobe-programmet Lightroom har en rekke nye verktøy som kan forenkle jobben din og som kan forbedre bildene radikalt. På noen få sekunder.

Foto rett fra kamera

Lightroom kan for eksempel finne himmelen for deg og finner objekter i bilder, slik at du etterpå kan bearbeide de delene som er valgt ut – eller det omvendte.

Å frilegge kanna i bildet manuelt ville tatt meg mye tid, selv med bruk av ulike verktøy i Photoshop. I stedet finner Lightroom motivet for meg på noen få sekunder. Himler med kompliserte motiver i forgrunnen kan ta litt flere sekunder, men prosessen er likevel imponerende.

Foto etter noen sekunders behandling i Lightroom

I dette bildet ønsket jeg mørk bakgrunn rundt objektet. Gjenstanden ble fotografert på et mørkt bord med en mørk skinnsofa bak. Men bakgrunnen var ikke mørk nok, og det hele ble ganske improvisert. Jeg var imidlertid sikker på at LR ville ordne det hele når jeg kom hjem. På et par sekunder hadde LR lokalisert objektet og laget en perfekt maske. Denne snudde jeg (inverterte), og dro ganske enkelt eksponeringen ned noen hakk til alt rundt kanna var blir så mørk som jeg ønsket.

Heldigvis er det fortsatt et og annet man blir imponert over.

Repro av bilder i glass og ramme

Alle som har vært i befatning med å digitalisere gamle bilder, kommer før eller siden over problemet med bilder i glass og ramme.

Hvis man av ulike grunner ikke ønsker å ta bildene ut av rammene (og det kan det være mange gode grunner for), støter på problemet med refleks fra glassflaten. Tar du bildet rett på, ender det ofte opp med at både du og kamera kan sees i reprofotoet.

De som jobber profesjonelt med dette har nok sine (dyre) løsninger. 

Her er én måte å gjøre det på. Den innebærer riktignok at du må skaffe deg Adobe-programmet Photoshop – eller tilsvarende. Det finnes sikkert andre programmer som gjør jobben. Ikke minst finnes det apper på mobiltelefonen din. Men så var det det med kvaliteten da…

Jeg har i mange år jobbet med en gammel versjon av Photoshop, og måtte nettopp gå over til siste versjon i en abonnementsordning. Det var her løsningen lå, aldeles automatisert i forhold til tidligere da man måtte å fikle manuelt i timevis for å få et godt resultat.

Her er metoden:

Still opp bildet slik at du får nok lys til å kunne fotografere f eks på 5,6-8 (greit med litt dybdeskarphet).

Bilde tatt på «skrå» slik at jeg ikke synes i refleksen i glasset.

Flytt bildet til du unngår å få refleks i glasset fra bakgrunnen (joda, det er mulig).

Stå nå først rett foran bildet. Du vises i glasset. Beveg deg mot en av kantene av bildet slik at du akkurat forsvinner.

Ta bildet. Det blir nå selvsagt forvrengt og ikke den perfekte firkanten som du vil ha.

Du markerer hjørnene, og programmet lager et rutenett slik som du ser her.

Åpne Photoshop og gå til beskjæringsverktøyet. Her må du vanligvis klikke på den lille trekanten nede til høyre, slik at du får opp undermenyen som heter Verktøy for perspektivbeskjæring.

Resultatet.

Marker de fire hjørnene i det «skjeve» bildet. Se foto. Klikk nå på V-en oppe i toppmenyen, og – vips – så er bildet akkurat så perfekt og firkantet som du vil ha det.

Litt «kunst» innimellom

I ny og ne tar jeg på meg «kunstnerhatten» og begir meg ut på leting etter noe helt annet enn den type dokumentar-foto jeg vanligvis bedriver. Det er herlig å forsøke seg utenfor «boksen».

Resultatet denne gang ble svært minimalistiske motiv: Sorte figurer mot en helt hvit bakgrunn. Det er slike bilder jeg av og til kunne tenke meg i stort format på veggen.

Jeg fotograferte rett på. Ingen korrigering. Det hadde vært smartere allerede fra starten å fotografere i sorthvitt, og ikke minst plusse på litt i eksponeringskompensasjon. Alle kameraer er laget for å gjengi «normalbilder», dvs. like mye mørke som lyse områder. Nå får kamera beskjed om at det her er myyyye lys, og dermed blender kamera ned. Da må man justere, kansksje +1 eller +2.

Siden jeg fotograferte uten kompensasjon var det ikke slik bildene så ut da jeg åpnet serien i Lightroom. De var mørke og brune.

Men etter litt frem og tilbake i LR ble bildene om lag slik jeg så dem for meg og ville ha dem. Se LR-innstilling til høyre her. I tillegg fjernet jeg litt smårusk som bare forstyrret.

Utstyr for alle bildene: Fuji X-E3, Linse 18-55.

Drone-dokumentasjon

Jeg lar meg stadig imponere av min lille drone, DJI Air 2s. Takket være denne får jeg de bildene jeg ønsker meg. I alle fall er selve drona den minste hindringen, både med hensyn på høyde, distanse, bildekvalitet og stabilitet.

For tiden (de nærmeste to årene) dokumenterer jeg etableringen av en større bygningsmasse. I området du ser på bildet kommer det etterhvert i alt åtte bygninger, pluss heli-landingsplass, pluss parkanlegg, mm. For to-tre år siden hadde jeg vært nødt til å klatre opp i fjellsidene rundt anlegget for å få oversiktsbildene – hvis det overhode hadde vært mulig på grunn av skogvekst. Nå gjør drona hele jobben, så nært og så langt unna jeg ønsker, i den høyden som ønskes. Det er en ny verden.

Bildet her er tatt 7. januar kl. 14:00, i blåtimen. Du ser at sola er solid bak fjellene og fortsatt under horisonten. Her er ikke mye dagslys. Likevel holder ISO 100, f:2,8 og 1/25 sek. Selv med eksponeringstider på rundt 1 sekund, er bildene sylskarpe. Men ha i mente at jeg normalt ikke flyr over ca. 3-4 sekundmeters vind. Bilder tatt senere på ettermiddagen tilsier at ISOen kryper oppover. Med en sensor på beskjedne 1 tomme er det grense for hvor høy ISOen bør være før bildene starter å bli «kornete». En bildeserie tatt midt i desember på sein ettermiddag ga helt akseptable bilder på ISO 570 og 1/8 sekund.

Og, bare for å ha sagt det: I tillegg fotograferer jeg en god del fra bakken. Viktig det også.

Godt nytt fotoår

Så er 2021 tilbakelagt i all sin begredelighet, og vi har startet på 2022 med friskt mot og høye smittetall. La det ligge, i denne omgangen.

Like før jul dro familien på en tur sørover i verden. Gran Canaria for å være presis. På refleks tok jeg med mitt Fuji X-E3, og det skarpe, fine og anvendelige og passe lyssterke 18-55 Fuji-objektivet. Punktum. Jo, forresten, jeg tok også med den knøttlille blitsen EF-X8. Den er fin til å lette opp vanskelige skygger. Og så et ekstra batteri, selvsagt.

X-E3 her for anledningen med fastoptikk.

Som vanlig ble det vel om lag 25-75% familiebilder og «andre bilder». Selv etter mange år på sydspissen av GC lar jeg meg fortsatt fascinere av folk og farger og former, og kommer alltid hjem med et antall bilder som i beste fall kan kalles interessante og/eller morsomme. Noen av de aller beste smetter inn i fotoalbumet eller i fotoboka fra juleturen. Greit med avveksling fra badebilder og spisebilder. Men ut over det må jeg innrømme at jeg ikke har nevneverdig bruk for disse bildene. De er vel mer en slags fotoøvelse, og for å holde høyre pekefinger i trim.

Her får du et lite utvalg av «de andre bildene».

Takk for året som gikk og for at du henger med i denne enkle bloggen. Og, Godt Nytt År.

Valg av kamera og objektiver

Denne bloggartikkelen er fortsettelsen av den forrige. Nå skal det handle om valg av kamera og objektiver. Jeg skulle altså følge et janitsjarorkester under en del øvinger og til fullført konsert. Det gikk greit, rent praktisk, – mellom et par corona-runder.

I øvingslokale var det tilsynelatende bra med lys, men øynene er en dårlig lysmåler. I konsertsalen var det klassisk scenelys i alle regnbuens farger, konstant skiftende.

Fuji X-T2. Objektiv 16-80 @ 80 mm, f:4, 1/170 sek, ISO 6400.

I øvingslokalet forsøkte jeg meg først med mitt Fuji X-T2 (med APS-C-sensor), og et bredt spekter av objektiver, fra 10-24 1:4, 16-80 1:4 og til 55-200 1:3,5-4,8. Alle bilder ble tatt på frihånd. Med OIS innkoblet regnet jeg med å få skarpe bilder i alle fall ned til 1/80 sek. Med full blenderåpning måtte jeg opp i ISO 5000, som gir akseptabelt «korn» på dette kamera. Men legg merke til at objektivene ligger på om lag 4 som maks blenderåpning, og det gir begrensninger, både hva angår lys/lukkertid og ikke minst bokeh – eller fravær av bokeh.

I neste runde med fotografering i øvingslokalet hadde jeg børstet støv av min gamle gode Nikon D700, som er et fullformatkamera. Her har jeg som objektiver 10-24 1:4,5-5,6 (av merke Sigma), samt ikke minst to originale objektiver: 24-70 1:2,8 og 70-200 2,8. De to siste Nikon-objektivene slipper inn betraktelig mer lys enn Fuji-objektivene. Prisen var den gang deretter. Med full blenderåpning kunne jeg nå senke ISOen et hakk og øke lukkerhastigheten tilsvarende. Mao: Skarpere bilder og med mindre «korn».

Fuji X-T2. Objektiv: 18-55 @ 29 mm, f:4,5, 1/9 sek, 2500 ISO.

Under konserten hadde jeg rigget meg til med Fuji X-T2 på stativ oppe på et galleri med god utsikt ned på scenen. Nå benyttet jeg mitt anvendelige og relativt lyssterke 18-55 objektiv, 1:2,8-4. Dette er/var et kitobjektiv, og det er litt «fy» i bransjen. Men Fujis 18-55 er et utrolig skarpt og fint objektiv. I tillegg brukte jeg mitt Fuji X-E3-kamera med 55-200 fra gulvnivå, for å ta noen nærbilder.

Fuji X-T2. Objektiv: 35 mm, f:1,4, 1/160 sek, 2500 ISO.

Før konserten sjekket jeg tidligere oppdrag i denne salen, og så at jeg stort sett måtte bruke 45 mm på objektivet for å dekke hele scenen. 45 tilsvarer 67 i 35 mm ekvivalens. Dermed tok jeg med et flott Fuji-objektiv som jeg alt for sjelden benytter, nemlig et fastobjektiv på 35 mm f:1,4. Med dette kunne jeg på full blenderåpning skru lukkerhastigheten passe lavt (men likevel få skarp dirigent og musikere), og skru ISOen ganske mange hakk nedover – for å få minimalt med «korn». Typisk innstilling 35 mm, f:1,4, 1/160 sek, 2500 ISO. Alternativet med samme motiv og med normalzoomen: 18-55, f:4, 1/140 sek og ISO 8000.

Her kan sikkert trekkes flere konklusjoner. En av dem er at lyssterke fast-objektiver er gull verd under vanskelige lysforhold.

%d bloggere liker dette: