Framing

«Innramming», (på engelsk framing), må trolig være et av de eldste knepene i boka. Det handler om å tiltrekke oppmerksomhet.

I en artikkel i et kunstmagasin på nett defineres dette slik: Framing in photography refers to the technique of drawing focus to the subject in the photo by blocking other parts of the image with something in the scene. 

I samme artikkel er det en rekke eksempler på framing fra i hovedsak kjente fotografer (der jeg ikke er helt overbevist om at alt dette er framing, men la gå…)

De proffe kan dette og ser mulighetene og variantene. De av oss som befinner oss i kategoriene under proff, trenger vel bare en liten puff i baken for å minnes om dette. For det er nemlig utrolig enkelt – og virkningsfullt – bare man er oppmerksom og planlegger ørlite.

Bildet under her sier seg selv. Her har Naturen sørget for innrammingen. Det handlet bare om å posisjonere seg, og trykke på knappen.

Andre ganger man kan f. eks. stille seg under et tre med hengende greiner, og så «zoome med beina» til du har motivet skarpt og på rett plass, med greiner og bladverk passe uskarpt over (=stor blenderåpning). Finner du ikke passende tre, er det fullt «lovlig» å finne/kappe ei grein som du holder opp foran objektivet.

De fleste som har bilder av bestemor eller bestefar, oftest i ei stilig oval ramme, vil notere seg at fotografen under kopieringen har gjort omkretsen mørkere eller lysere. Selv bruker jeg å legge på en liten oval skygge på en del av mine bilder. Det gjør jeg i Lightroom, i et verktøy som heter Post-Crop Vignetting. Ørlite. Det gjelder å vite begrensningens kunst.

En variant av framing er å holde en plastflaske eller tilsvarende et lite stykke unna objektivet slik at du lager et uskarpt/diffust område på en del av bildet. Her kan du eksperimentere med blanke og fargede flasker, eller hva du nå finner på å holde foran.  Mange portretter kan bli mye spenstigere med denne teknikken.

Hensikten er å fortelle seeren hva du mener er det viktigste i bildet ved å fremheve det.

Bryt komposisjonsreglene!

Tema i dag: Ikke gjør som mora di sier, Jens.

Her er et godt fototips: Lær deg alle komposisjonsreglene. Bruk dem når det gir deg de beste bildene. Men bryt reglene når det er det beste. Med andre ord: Ja, takk, begge deler.

Jeg Googlet ymse varianter av begrepet «sentrerte motiver». Ikke aldeles overraskende dukket det opp temaer som «10 feil alle amatørfotografer gjør». Deretter sto det masse om at man burde plassere interessepunktet i en av de fire hjørnene etter prinsippet om det gyldne snitt (se en 10 år gammel med like aktuell artikkel). Jeg vil kanskje tro at forfatteren her så for seg det klassiske bildet med en person i midten, 15 meter unna, og så for eksempel hele slottet i bakgrunnen. Dette er ikke et eksempel å følge.

I denne sammenhengen tenker jeg mer på noe mer kreativ fotografering, som handler om en bevisst bruk av regler. Samt et bevisst brudd på regler.

Lær deg reglene! Men det gjelder å ikke bli mer katolsk enn Paven. Nå og da vil magefølelsen fortelle deg at det aller beste er å plassere interessepunktet sentrert. Kanskje til og med, og gjerne, i et kvadratisk bilde. Men i mange andre sammenhenger kan det gyldne snitt være en fin og generell ryggmargsrefleks.

En dag tidlig i september 2022 hadde jeg gleden av å kjøre rundt Hadseløya i Vesterålen. Bildene her er tatt på denne turen, noen med utsikt over Vesterålsfjorden og Selve Storhavet, samt et par bilder der du ser de klassiske fjellpartiene på øya. At jeg har sans for gamle, fraflyttede hus, ser du også.

Bildene er tatt med et Fuji X-E3 og med et Fujinon 16-80 mm. 

Bli makroekspert

I mer enn 50 år har jeg med ujevne mellomrom forsøkt å ta gode makrobilder. Med mildt sagt sterkt vekslende hell. Nå føler jeg endelig å lykkes, takket være en svenske og et manuelt kinesisk objektiv. Intet mindre.

Svensken heter Michael Widell. Han har lagt ut haugevis med gode og instruktive YouTube-videoer om makrofotografering. Oppskriften på gode og skarpe makrobilder er et kamera, ei makrolinse, en blits, en diffusor – og en del prøving/feiling. Dette har jeg skrevet om tidligere. Klikk her.

Det som nå er nytt for mitt vedkommende er at jeg har anskaffet samme objektiv som Widell bruker og som han anbefaler på det varmeste. Det er forståelig, for med en Laowa CF 65mm f:2,8 CA Dreamer Macro 2x Ø 52mm fikk jeg det endelig til, selv på frihånd og uten blits. Dette relativt rimelige objektivet fotograferer hele veien fra uendelig og opp til 2x forstørrelse. Dvs. at ei flue som er 5 mm i virkeligheten blir 1 cm i kamera – for å si det enkelt.

Dette objektivet er beregnet for APS-C-brikker, altså «halvformat», siden jeg bruker det på mine X-mount Fuji-kameraer.

Bildene her er tatt med dette objektivet, mye på 1:1 og noe på 2:1. ISO ble satt til 1000 og blender 8. Da ble det helt akseptable lukkertider. Og som nevnt: Denne gang uten blits og ingen diffusor.

Jeg kjøpe mitt objektiv rett fra Kina, levert problemfritt på døra etter noen få dager. I tillegg kom selvsagt toll på ca. 1000 kroner. Det ble litt rimeligere enn å kjøpe i Norge, men ikke mange kronene. Jeg kjøpte i hovedsak fordi det på dette tidspunktet var leveringsproblemer i norske fotobutikker.

Her får du oppskriften på «Widellmetoden» med blits, men her med et annet makroobjektiv:

Fotokunst ved bevegelse: ICM

Oftest ønsker man skarpe, klare bilder. Men det er mulig å skape spennende bilder ved å bevege kamera under eksponeringen.

Intentional Camera Movement, ICM, er en slik prosess. Det kan bli skikkelig flott, og det er svært enkelt å utføre. Billig er det også. I verste fall må du kjøpe deg et gråfilter.

Tenk deg en skog med noen rette trær. Du stiller lukkeren på f eks 1/4 sekund. Så fokuserer du øverst på trærne, tilter kamera nedover – og mens du er om lag midt på trykker du på utløseren og fortsetter bevegelsen nedover. Du vil nå se at trærne har «blitt dratt nedover», på samme måte som tangentene over her.

Dette er i prinsippet ICM.

Du kan velge både raskere og lengre lukkertid. Ofte vil det være lurt å benytte objektets lengderetning. En skog på tvers kan fort bli en grå masse. Men det er ingen begrensninger, for det som teller er å skape spennende fotografiske uttrykk.

Gråfilter? Med lang lukkertid sier det seg selv at du kan få problemer med overeksponering. Tross lav ISO og liten blenderåpning kan det hende at då må ty til et gråfilter, f eks ND4. Det finnes også bra variable ND-filtre. Et pola-filter fungerer også.

Du får her noen eksempler på ICM. Sett i gang for deg selv. ICM er herlig uforutsigbart, både motivmessig og fargemessig, og ICM kan bli så bra at bildene fortjener å komme på stueveggen.

Hvordan skape «kunst» av rust

Jeg kan bruke lang tid på å gå rundt en gammel jernskute eller studere en bølgeblikkplate på nært hold. Det handler om rust. Og foto. En herlig kombinasjon.

Rustne takplater på naust.

En passe gjennomrustet takplate har ofte fine mønster og farger. Her kan du gjøre tette utvalg og ende opp med flere fargemettede bilder.

Du kan slippe løs kunstneren i deg, også formmessig: Noen motiver passer for lengde, andre for høyde og noen for kvadrat. Det siste ikke minst. Hva med tre bilder etter hverandre i serie på stueveggen?

Du kan selvsagt også gå litt lengre unna motivene og ende opp med halvnære bilder (som oljefatet), og til og med enda større objekter (som VW-bilene).

I denne settingen synes jeg at rust er så flott at motivene godt kan presenteres «in natura». Men de mer kreative blant oss, vil sikkert forsøke seg i Photoshop og vri og vrenge på farger. En klassiker her er å redusere et fullfargebilde til færre toner. I min norske PS-abonnementsutgave finnes dette under Bilder -> Justering -> Reduser toner. I eksemplet her har jeg redusert antall toner til 4. Det kan bli mer «smell» i bildet på denne måten. (Se nederste bilde)

Mer om bilkirkegården i Sverige kan du lese her.

Trolig får du mest mettede farger i lettoverskyet vær, men prøv deg frem. Kom tilbake og ta de samme bildene under andre lysforhold. I godt dagslys trenger du neppe stativ. Du er ofte mer fleksibel uten. Jeg vil foreslå lav ISO. Hvis du vil legge på «korn» så kan du gjøre dette i etterkant.

Spennende dobbelteksponeringer

Du er sikkert (?) klar over at et moderne kamera er en avansert datamaskin med muligheter langt ut over hva du kanskje trodde.

Nå er det vel slik med fotoapparater som med for eksempel vaskemaskiner: Sistnevnte har flere titalls vaskeprogrammer, men de fleste bruker bare tre. Hvis hovedinteressen din er å knipse et bilde eller to i ny og ne, så klarer du deg kanskje med ett program. Men da skal du vite at du går glipp av ganske mye morsomt.

Her foreslår jeg én slik funksjon som du kan leke deg med: Dobbelteksponering. Jeg vil tro at mange moderne kameraer har en slik funksjon. Sjekk i brukermanualen!

På begge mine Fuji-kameraer finnes denne funksjonen. På T2 er den svært lett tilgjengelig, på venstre ratt. Ikke uventet er den litt mer skjult på den gode gamle E3. Se illustrasjonen.

Du trykker på Drive (1) og får opp denne menyen. Bla deg ned til Advanced (2) og trykk frem til Multieksponering (3). Ta et bilde, og trykk på OK-knappen (4). Nå vil du se bilde 1 svakt i søkerbildet mens du komponerer bilde 2. Ta bilde 2. Trykk OK igjen, og du har lagret to bilder oppå hverandre. Det fine er at du har full kontroll med bildene og kan lage det/de utsnitt du ønsker. Noen ganger kan det være fint å bare flytte kamera litt. Andre ganger kan du zoome ut eller inn, og forstørre/forminske bilde 2.

Her ser du et par eksempler. Sett i gang og gjør det enda flottere selv.

Det finnes (nesten) ikke (for) dårlig vær…

Foto er ingen solskinnshistorie. Et moderne (og gjerne fuktmotstandsdyktig) kamera tåler fint litt ruskevær. Til og med en bra porsjon yr. I plaskregn er det nok lurt å kle inn utstyret.

Foto, ubehandlet rett fra kamera

Forleden var en slik dag med en blanding av regn og yr, og der lufta var 100 % mettet med vann. Mitt Fuji X-T2 tåler litt vær. Det samme gjelder min 16-80 mm f:4 WR. Det er smart å holde objektivet nedover når du ikke skyter. Dette selvsagt for å unngå dråper på objektivet.

Samme skip etter en runde i Lightroom.

Tåke kan gi spennende bilder ettersom bakgrunnen mer eller mindre viskes ut, og hvor fokuset i dobbelt forstand havner på forgrunnen/motivet.

Men «tåke-bilder» krever vanligvis en del etterbehandling, alt avhengig av hva du ønsker å fremheve: Du kan forsterke det grå i bildet, eller du kan strekke histogrammet for å gjenskape hvitt og sort.

Se på de to bildene. Det øverste selvsagt rett ut av kamera, og det andre etter litt justering i Lightroom (se korrigeringene).

Jeg starter av og til med Auto (sparer mye arbeid med det), og så blir det gjerne litt etterjustering. Men LR klarer oftest å gjøre grovjobben, blant annet å strekke histogrammet, noe som er nødvendig for å få både sort og hvitt med i bildet – ikke bare nyanser av grått.

Husk også på å kle deg selv etter forholdene. En kald og våt fotograf er en elendig fotograf som bare vil avslutte og komme seg hjem. For det er de beste bildene tas.

Bare prøv. Det meste går!

(Også) i fotoverdenen er det er mangt som går an, selv om «alle» sier at det er umulig. Panorama og HDR er to eksempler.

Jeg har for eksempel lest mange artikler som omhandler panorama-fotografering, med ganske bestemte og finurlige krav til objektiv, til plassering av kamera i forhold til svingepunktet, om bruk av stativer, osv. Joda, jeg har brukt mange av disse gode rådene og fått bra bilder. Men jeg har også nå og da tatt «en spansk en», og gjort alt på frihånd. Det ble faktisk bra bilder det også.

Bilde 1
Bilde 2

For noen kvelder siden, en av de ytterst få med blå himmel og nærmere 30 varmegrader, lurte jeg på om det var mulig å få et bra bilde i tilnærmet totalt motlys. Jeg så for meg at løsningen kunne være HDR, men stativ og ND-filter var ikke med i sykkelveska. Derimot tiltet jeg objektivet slik at sola kom rett på. Så låste jeg blender og tid, komponerte bildet og trykket av. Bilde nr 2 var akkurat samme som forrige, men nå slik kamera foreslo. Jeg fikk med andre ord ett kraftig undereksponert bilde og et ikke fullt så undereksponert. Disse to bildene ble koblet sammen i Lightroom: Photo -> Photo Merge -> HDR. Deretter ba jeg LR finne himmelen i det nye Layer-verktøyet, og skrudde himmelen ned en del hakk, slik at den ble blå og sola ble en runding. Fargen på sollyset måtte justeres. Det var alt for rødt. Skiferhellene i forgrunnen er helt OK som «hvitbalansekort» – med litt ekstra justering mot rødt.

Kombo av 1 og 2: HDR

HDR fungerer altså på frihånd – sånn i all hovedsak. Til og med en måse klarte å snike seg med.

Hvis du er i tvil om noe går eller ikke, så bare prøv!

Makro – enkelt og greit

Interessert i makrofotografering? Nå som våren og sommeren mer eller mindre har kommet, så kommer også et bredt spekter av småkryp som det kan være spennende å fotografere. Makro kan gjøres voldsomt og dyrt. Eller ganske enkelt og litt rimeligere.

Plante med bille, 12. juni 2022

På YouTube finnes mange makrovideoer som du kan lære masse av. Selv har jeg plukket opp mange tips fra en svenske som heter Micael Widell. Anbefales. Jeg har etter fattig evne forsøkt å følge hans gode råd, og oppdager selvsagt at tilstrekkelig utstyr er en sak for seg, men øving og atter øving er minst like viktig. Jeg er i nybegynnerfasen, for å si det slikt.

Plante med flue, 12. juni 2022.

Du kan starte makrofotografering med et standardobjektiv, en mellomring og/eller en rimelig forsatslinse. Men så ramler du fort inn i problemstillingen med lite lys, høy ISO (=grove korn) og lang lukkertid (=uskarpe bilder).

Her er én løsning, fritt etter Michael W:

På bildet ovenfor ser du et vanlig kamera, ei makrolinse, en mellomring, en blits og en diffusor.

Valmueblomst med humle

Bruk det kameraet og det objektivet du har i startfasen. Hvis du så «tenner» på makro, kommer du knapt unna en makrolinse, enten 1:1 eller 1:2. Den på bildet koster noen kroner, men det finnes bra og svært rimelige makroobjektiv. Mellomringen koster ikke all verden. En tredjeparts blits er ganske rimelig. Diffusoren kjøper du på eBay til innbruddspris.

Makrofoto av blomsterlus.

Bildene nedenfor her er tatt med dette utstyret. De «store» insektene og blomstene er tatt kun med makrolinsa, mens de små krypene er tatt med mellomring.

Alle bildene er tatt med blits og diffusor. Bruk manuell fokus! Tid: maks synk-tid. Liten blenderåpning, ca. 11-16. ISO 200. Blits i Manuell modus, f.eks. 1/16 styrke. Med oppsett som illustrert her er det blitslyset som tegner bildet, og dermed kan du få skarpe bilder selv av vinger til humler. Se egen artikkel om blitslys.

Rhodondendrum med humle, 12. juni 2022.

Regn med en solid andel uskarpe og dårlige bilder i starten. Øvelse gjør mester.

Makrobilder av hageblomster, 12. juni 2022.

Fordelen med (god) følgefokus

I mange år har jeg stort sett forhåndsfokusert på objekter i fart. Det er en vane «fra gode gamle dager». Nå har jeg oppdaget hva god følgefokus kan utrette.

Tenk deg en hest som hopper over et hinder, fotografert rett mot. Her har du noen alternativer:

En av dem er å forhåndsfokusere på hinderet, fryse dette fokuspunktet og så vente til ekvipasjen kommer. Hvis du bruker f:8 eller der omkring vil du kunne få både hestehodet og rytterens hode i fokus.

Den andre metoden er å velge følgefokus, ofte kalt C (kontinuerlig fokus). Et godt kamera vil nå selv sørge for å holde hest og rytter i fokus, hele veien etter som ekvipasjen nærmer seg – og hopper. Hvis du har valgt å skyte med mange bilder pr. sekund, kan du sitte og plukke det beste av en fokusskarp og fin bildeserie.

På mitt Fujifilm X-T2 mener jeg at den raskeste innstillingen gir meg 8 bilder pr. sekund. Du trykker av når hesten nærmer seg og holder inne under hele spranget. Da får du vanligvis 10-20 bilder. Det kan være smart å velge en blender som gir noe dybdeskarphet, f eks 7,1-8. Etter hvert ble jeg imidlertid så sikker på følgefokusen, at jeg kjørte på større blenderåpning for å få en rotete bakgrunn så mye ute av fokus som mulig.

Det sier seg selv at du bør velge en rask nok lukkertid. Bildene her er stort sett tatt med 1/2000 – 1/4000 sek, og med ISO 2000. Jeg burde ha gått ned til f eks ISO 1000, noe som ville gitt om lag 1/1000 sek. Jeg brukte blenderforvalg, der altså tiden fikk stille seg selv.

«Alle» sprangbilder er på vei over hinderet. Jeg likte dette bildet, tatt ved nedslag.

Objektivet på disse bildene er et originalt Fujinon 50-200, oftest på ca. 150 mm. Det er ingen tvil om at jeg under slike omstendigheter burde valgt mitt Nikon D700 (fullformat) og det sylskarpe 70-200 f:2,8 objektivet. Forskjellen på fullformat og APS-C ville vært en mye mer diffus bakgrunn. Men såpass får man akseptere med en vektforskjell på noen kilo. I tillegg er jeg ganske sikker på at mitt T2 har bedre følgefokus enn D700.

Fotografier samler ikke støv

Loppemarkeder er herlige. Jeg går ofte – men kjøper ingen verdens ting. Jeg har allerede alt for mange «krummelurer» i hyllene og på loftet. Derimot fotograferer jeg. Mye rimeligere er det også.

I stedet kan man f eks printe noen av bildene og feste dem på den obligatoriske korktavla på kjøkkenet, og på den måte kose seg med noen av de hyggelige tingene man ikke kjøpte. Når du blir lei av bildene, er de mye enklere å kaste enn gjenstandene ville vært.

For litt siden var jeg på et loppemarked på samfunnshuset i ei lita bygd. Her var mye morsomt, alt fra høner, «malerier», bøker, kopper og kar – og til litt musikk. Her lå ei gammel og godt slitt 78-plate med Glenn Millers orkester: «Moonlight Serenade», fortsatt vel verd å låne øret til noen minutter: https://www.youtube.com/watch?v=rjq1aTLjrOE  

Det er herlig å rusle litt rundt på fotojakt på et loppemarked, og så avslutte med en kopp kaffe og hjembakte kaker. Så blir det likevel litt inntekter for bygdelaget.

Tekniske data: Fuji X-T2, Fuji 16-80 mm oftest @f:8, 1/100 sek og ISO 5000. I slike settinger kjører jeg på Auto ISO og blenderforvalg, slik at både ISO og eksponeringstid varierer.

Kunsten å flytte på en måke

Forfatteren Odd Børretzen hatet måker. Sa han. Jeg har et mer pragmatisk forhold til arten, rent fysisk. På bilder, derimot, synes jeg de kan gjøre forskjellen på et kjedelig bilde og et spennende bilde, noe de som har fulgt denne bloggen en stund nok har merket. Det hender jeg står lenge og venter til det kommer en eller annen fugl inn i bildet.

Jeg sto nylig på en liten molo på Stokmarknes i Vesterålen og stirret ut på skyene i nordøst i ekte nordnorsk mai-vær. Skyer kan være stilige, men nå ønsket jeg «noe mer» i bildet. Som en måke. Bare én altså, og på rett plass, hvilket vil si om lag i det gyldne snitt.

Bilde 1: Vesterålen, snøbyger mot nordøst fra Stokmarknes. 2. mai 2022.

I bilder der lyse flater dominerer, må man enten eksponeringskompensere under opptak (plusse på), eller du må skru litt på eksponeringen i etterkant (trekke fra). Se bilde 1 som er jpg-fila rett fra kamera. På grunn av den forholdsvis lyse himmelen, får kamera beskjed om at «her er det lys nok, så blend ned». Resultatet er at bildet blir for mørkt. I tillegg er det to måker i bildet, og de er helt galt plassert.

Bilde 2

Det første jeg gjorde var å fjerne måken til høyre. Det er gjort på ett sekund i Lightroom: Flekkfjerning. Dernest gjalt det å gjøre bildet litt lysere. Enkelt nok ved å øke «eksponeringen». Også det i LR. Bilde 2.

Bilde 3

Bilde 3: Siste steg, å flytte måken, er derimot en jobb for Photoshop. Her bruker man kloneverktøyet, og så er det bare å plassere måken akkurat der du ønsker. For eksempel om lag i det gyldne snitt. Helt etter oppskrifta. Muligens kan man pynte litt på skyene etterpå, også det med kloneverktøyet.

Litt om fotografiske «lover og regler»

Alle, og ikke minst alle blomsterhandlere, vet at man ikke gir bort 2 eller 4 eller 6 roser til kjæresten sin. Det MÅ være 3 eller 5 eller… Jeg har skrevet om dette før.

Blomster

Dette er en konvensjon, eller regel eller noen slags «lov» i vår kulturkrets. Det er like genetisk nedarvet som at vi for eksempel legger ulike egenskaper til ulike farger, og vet at komplementærfarger fungerer godt sammen.

Hvorfor?

«Det bare er sånn!»

For litt siden sto jeg på kaia i Stokmarknes, langt nord og vest i Nordland fylke. Her er de velsignet med bruer for å binde små og store øyer sammen. I øst ligger Møysalen nasjonalpark med alle sine flotte tinder. I starten av mai er fjellene fortsatt dekket av snø langt ned i fjæresteinene.

Hvis man nå skulle ta bilder av brua og overfor nevnte bakgrunn, gjerne med en bil eller en person oppe på brua: Velger du da fire stolper eller tre stolper?

Jeg valgte tre, og så tok jeg et bilde med fire stolper bare slik at du kunne fundere på om det ene er «bedre» enn det andre. Tre eller fire stolper?

Og når man står slik og venter på det rette øyeblikket, og har full kontroll over alle betingelsene: Hvor velger du da å plassere personen på brua? Midt på? På en av sidene? Skal han/hun gå ut av bildet eller inn i bildet?

Vi er ganske styrt av konvensjoner, bevisst og svært ofte ubevisst. Men som fotograf er du selvsagt klar over dette. Så kan du jo velge å bryte reglene, men da skal du gjøre det bevisst.

Gå nærmere!

«Hvis bildet ikke blir bra nok, har du ikke vært nært nok.» Utsagnet tilskrives Robert Capa, berømt krigsfotograf og en legende allerede i levende live.

Det er ikke akkurat det jeg tenker på her, men mer i overført betydning. Mange (amatør)-fotografer forsøker å få med «alt», noe som ofte blir et kaotisk sammensurium av alt for mange elementer.

I stedet kan det bli mye bedre hvis du velger ut en liten del, kanskje bare et fragment, der du bidrar til at den som ser på bildet må fylle inn resten av historien selv.

Jeg mener ikke at du skal kutte ut de store vyene eller fellesbildet av storfamilien til fordel for kun tette detaljbilder. Men husk også på detaljene!

Farger i en grå hverdag

I min kant av verden er det vel bare november som er mer fargeløs, grå og kjedelig enn april. Trærne står med beksvarte greiner. Først mot slutten av måneden kan man ane knopper. Trærne venter på den siste kuldeperioden. De lar seg ikke lure så lett. Men så eksploderer det. I Nord-Norge er våren unnagjort på en ettermiddag.

Men før den tid er det altså grått og kjedelig. Mens vi venter på våren er det desto bedre å forsøke å fokusere på gjenstander og flater med farger i alle valører.

Sist helg var jeg en snartur i det man kaller Nordens Paris. Gud vet hvorfor. Det har i alle fall ikke noe med arkitektur å gjøre. Mye kunne sies om denne byen. Kjedelig er den i alle fall ikke, i all sin burleske mangfoldighet.

Jeg fikk et par runder i sentrum med min Fuji X-E3 og med kitlinsa, 18-55 mm. Diskret og enkel. Anbefales. Her ser du et lite utvalg av fargeglade bilder, prosessert i Lightroom.

%d bloggere liker dette: