Hvor i all verden skal man kappe?

Det er et evig problem å kappe bilder, «cropping» som enkelte kaller det. Skal det være luft over eller under steinene? Kan man ta bort fjelltoppen for å få mer oppmerksomhet på steinene i forkant. Hva er «best?».

Du får ikke svaret på hva som er «rett eller galt» her. Jeg bare pirker lett i problemstillingen, ikke minst fordi dagens lille fototur medførte et bra eksempel – med to nesten like bilder.

Du har sikkert opplevet det selv: Dilemmaet under fotograferingen, og i alle fall når du sitter hjemme og skal behandle bildene.

I dette tilfellet var det åpenbart allerede da bildet ble tatt nede i fjæra i en liten nordnorsk fjord. Det var den mørke «linja» som løper inn i bildet jeg først ble oppmerksom på. Da jeg tiltet kamera litt oppover, dukket fjelltoppen opp. Plutselig ble de fine steinene på rad og rekke bare ei linje inn mot fjellet. Med dette ble – etter min mening – selve fjellet hovedmotivet i bildet. Det var – fortsatt etter min mening – ikke dette bildet jeg var ute etter. Men jeg tok det med for eksemplets skyld. Da jeg kappet fjelltoppen ble hovedfokus steinene som lå så fint etter hverandre i ei linje innover i bildet.

Men du kan jo oppfatte dette på en helt annen måte.

Den lille og den store steinen ble bare tatt med for å demonstrere naturens merkeligheter.

Hvordan trene det fotografiske øyet

Det finnes så utrolig mange spennende YouTube-videoer om fotografering. Noen handler om blendere og tid og sånt. Men noen er laget for å få deg til å tenke på en litt annen måte. Eller øve deg opp til å tenke foto på en annen måte enn vanlig.

Da jeg var ung, for mange herrens år siden, la jeg kamera på hylla om lag ett år. Det året brukte jeg til å tenke komposisjon. Med tommelfingeren og langfingeren kan du lage en perfekt 90 graders vinkel. Gjør du dette med begge hendene kan du komponere bilder: Høydeformat, panorama, bredde… Holder du denne «ramma» nær øynene får du vidvinkel, og strekker du armene ut får du tele. Håper du forstår.

To menn, en rullator og en vofs. Kamera lå forhåndsinnstilt på et bord, så det var bare å vente….. på det rette øyeblikket.

Dette var min teknikk for å trene øynene opp til å «se» komposisjoner, altså velge ut et firkantet bilde i en ellers 360-graders virkelighet.

I en 9:33 minutter filmsnutt handler det om å trene opp blikket. Han bruker verken vinkler eller fingre, men det handler om det samme. Hvordan trene deg opp til å «se» motiver i en kaotisk virkelighet.

Et herlige bilde fra korona-tiden. Det meste er stengt og lukket. Når venner møtes er det på god avstand.

Han nevner Henri Cartier-Bresson, et fotografisk geni som hadde den nådegaven å kunne «se» en hendelse «før» den skjedde, slik at han fikk tatt bildet i det hendelsen faktisk fant sted. De fleste av oss dødelige ser hendelsen, hiver opp kamera, og opplever at hendelsestoppen utspilte seg for et sekund siden. Men blås i det. Det er bare en HCB. Men alle andre kan øve seg opp, med kamera – men gjerne uten kamera – til å bli en enda bedre fotograf.

Bli en bedre fotograf med japansk filosofi

Kan du lære noe av japansk filosofi – noe som hjelper deg videre på veien mot å bli en (enda) bedre fotograf? Japanske Toshiki Yukawa mener det. Jeg er tilbøyelig til å være enig.

Vår flinke japanske guide har tatt frem noen små «ordtak» som du kan huske på når du liksom ikke får det til, når du er misfornøyd med bildene dine, når du leter og leter etter å skape et virkelig godt bilde.

Toshiki er muligens bedre til å fotografere enn å snakke engelsk, men det er ikke verre enn at du bør få det med deg. Lytt gjerne et par ganger, om nødvendig. Hele videoen varer bare 8:13 min.

Kaizen betyr «å forandre til det bedre». Suki Koso Mono No Zyouzu Nare handler om at «hvis du liker noe, vil du prøve å gjøre det best mulig». Nana Korobi Ya Oki betyr «Du faller syv ganger, men den åttende blir du stående». Ich Go Iche E betyr «en gang, ett møte». Med andre ord: hvert øyeblikk i livet er «once in a lifetime». Øyeblikkene kommer aldri tilbake.

Jeg foreslår at du skriver ut disse små tekstene og limer dem inn i lokket på fotobaggen din. Når det butter i mot og du søker nødhavn i en kafe, så hygg deg en stund med en kopp kaffe og noe å spise – og så åpner du lokket, leser tekstene, og går ut i virkeligheten og tar enda bedre bilder.

Her er filmen: https://www.youtube.com/watch?v=7JyaQGzFsvw

Det magiske lyset

Disse to bildene er tatt med samme kamera og har samme tekniske data. Men de er tatt med 1,5 times mellomrom. Vi kan derfor like gjerne ta moralen i denne historien med en gang: Tiden på døgnet kan være avgjørende for en (A:) middels bra fotografisk gjengivelse av et skip og et (B:) flott bilde.

Queen Victoria (294 m lang og 33 m bred) lå ved Pir 3 med baugen mot nordvest. Klokka var 12:30. Høylyset var selvsagt i sør og det var mange blendertrinn forskjell på dette lyset og det sorte skroget. Jeg fotograferte i jpg, noe som mildt sagt er en utfordring under slike forhold. Det ville aldri være mulig å gjengi både himmel og skrog på en god måte, så jeg valgte å prioritere skrog – og visste at himmelen kom til å bli blåst ut.

1 time og 40 minutter senere (og etter en kopp kaffe, en vaffel og mye hyggelig prat), så jeg skipet på nytt: Nå bakfra og med en flott, varm himmel og en halvmåne som bidro til en bra komposisjon.

Bildene er som nevnt 99 % identiske. Det er bare lyset som er forskjellig på grunn av tidspunkt på døgnet.

Første bilde: Fuji X-T5, Fujinon 16-80 @ 28 mm, f:6,4, 1/140 sek, ISO 125. 

Andre bilde: Fuji X-T5, Fujinon 16-80 @ 55 mm, f:6,4, 1/180 sek, ISO 125. 

Dette er selvsagt noe enhver naturfotograf er klar over, men også noe alle hverdagsfotografer (og dokumentarfotografer) bør ha i mente. Stå opp litt tidligere eller hold ut litt lengre for å få det «riktige» lyset. Midt på dagen kan du ta en kopp kaffe og en vaffel.

Mørketiden i nord

Nord for Polarsirkelen er sola helt under horisonten i vinterhalvåret: Jo lengre nord, jo lengre periode. I tillegg sørger fjell i sør for at mørketiden enkelte steder er enda lengre. I disse dagene (starten på november) og på min kant av verden, vil sola kunne snike seg over og delvis bak fjellene i sørøst, deretter sør og sørvest – før den havner bak fjellene, og etter hvert også under horisonten.

Utfordringen er å få dette dynamiske spennet med sol og landskap inn på ett eneste bilde. Med fotografering og behandling i RAW har du større mulighet til å gjøre himmelen litt mørkere og landskapet litt lysere, uten at du får stygg jpg-komprimering i store flater (oftest himmel).

Men selv med fotografering i jpg klarer man i dag bra med et bra kamera, men også takket være kunstig intelligens i Lightroom. Her kan man velge himmel og bearbeide denne, og deretter invertere bilde slik at du kan jobbe med selve landskapet, men det må gjøres nennsomt – nettopp for å unngå firkantede felt pga jpg-komprimeringen.

Om lag slik ble dette bildet til. Foto fra verandaen på hytta, akkurat i det sola tittet over fjellene. Kanskje kunne man forsøke seg med HDR, men med LRs mange verktøy, er dette godt nok for meg.

Jeg fotograferte på f:9 i et forsøk på å få stjernemønster rundt sola. Det lykkes bare delvis (og halvveis). Øvrige data er 1/900 sek, ISO 200. Fujifilm x-E3, objektiv XF 18-55. Foto i jpg-format.

Og skulle du lure på hva fjellene heter, så er den lille «bøtta» i bunnen av skaret til høyre, Stetinden, altså Norges kårede nasjonalfjell. Den snodige formasjonen til venstre for dette fjellet, heter Kuglhornet. Begge ligger nå i Narvik kommune.

Foto i drittvær

Du trenger verken gi opp eller gi deg over hvis det regner, himmelen er blåst, alt er grått og kjedelig – og du skal ut for å fotografere.

For sånn er det av og til: Du har plottet inn en foto-dag eller foto-weekend, og så bommer Yr.no fullstendig. I serien relativt bra videoer, får du her en som gir deg noen tips til hva du kan gjøre når «alt» er grått og kjedelig, og det kanskje på toppen av alt pøser ned.

Hva da? Legge deg på sofaen og løse kryssord? Nei da. I denne videoen gjennomgås på relativt begripelig engelsk emner som eksponering, kontrast, komposisjon, regn, sorthvitt og postprosessing. Mye å legge seg på minne her.

Programmet som brukes her heter Luminar Neo. Ukjent for undertegnede, men du kan i all hovedsak gjøre det samme i både Lightroom Classic og i Photoshop.

Grei liten videosnutt, og når man sier det man vil si kun én gang, uten å gjenta alt i det uendelige, så blir man ferdig på 11 minutter.

Anbefales.

Perfekt øyefokus – med kunstig intelligens

Det hender fortsatt at man lar seg imponere over «moderne teknikk», i dette tilfellet kunstig intelligens, bedre kjent som AI.

For noen dager siden var det tid for å slippe hestene ut på sommerbeite. Enga var meterøhøy, og det var så vidt fjordingen og Nordlandshesten/Lyngshesten stakk opp over gresstråene. Forsøk å få øyefokus under slike omstendigheter!!!

Jeg stilte mitt Fuji X-T5 inn på kontinuerlig fokus (C) og valgte dyr i AI-menyen og med øyefokus (det er vel strengt tatt et kattesymbol). Så sjanset jeg på at kamera ville gjøre jobben, og brukte stor blenderåpning på mitt Fujinon 55-200mm.

Det var perioder med «kalvedans» i enga, så det kom godt med å ha lukkeren på High, altså flere bilder i sekundet.

Klarte kamera jobben? Svaret er et ubetinget JA.

Her fant kamera øynene på nærmeste hest, og det ble god nok skarphet også på bakerste hest.

Den som har gjort forsøk på å få maks fokus på øyene under tilnærmet slike forhold, på «gammelmåten», vet at det er tilnærmet umulig. Men nede blant gresstrå og soleier klarte altså kamera å finne nærmeste øye og legge dette i fokus. Jeg er imponert!

Her fant kamera kun øynene på bakerste hest og la fokus på øynene her. Dermed ble forreste hest litt uskarp.

At kamera ikke klarte å finne fokus på et par øyne godt dekket av panneluggen på nærmeste hest, men derimot fant øynene til fjordingen bak, og med det fikk noe mer fokus på bakerste hest, tas på kontoen for å be om det umulige.

Det skrives mye om Artificial Intelligence (AI) nå for tiden. Her er et bevis på noe som virkelig fungerer.

Fujifilm X-T5, Fujinon 55-200, alle bilder f:5,6.

Valgets kvaler: Hvilket bilde er best?

Av og til er det ingen tvil. Andre ganger er det et sant mareritt å bestemme hvilket bilde som er BEST av en serie på nesten like bilder. Du har sikkert opplevd dette selv.

På et fotonettsted så jeg nylig samme type problemstilling. En fotograf måtte velge ett bilde av totalt tre i en konkurranse, og la ut bilder og spørsmål. Svarene var sånn ymse. Den første valgte bilde 1, og mente de to andre var dørgende kjedelige. Ikke lett å velge, sa en annen. Og en tredje slo til med: «Ingen av dem».
Som man roper i skogen, får man svar.

.

Derfor tar jeg ikke sjansen på å spørre denne gang. Jeg bare pirker borti en alminnelig problemstilling. De som er født i Vektens tegn skal etter sigende ha problemer med å velge. Andre er krystallklare etter noen sekunder, i nesten hva det skulle være.

Vel: Jeg var ute på en aldri så liten fototur, og kom over en stilig trapp. Lav sol fra sørvest kom og laget flott skygge. Motivet var åpenbart. Jeg tok tre versjoner.

Der og da var bildet med knallblå himmel det stiligste. I etterkant fant jeg ut at himmelen tok for mye oppmerksomhet. Så var det høydebildet, som i all sin symmetriske renhet vel muligens er det stiligste og reneste. Firkantbildet fungerte ikke, etter min mening.

Jeg innbiller meg at fotografer med storformatkameraer vandrer rundt noen timer før de bestemmer seg for Det Ene Bildet. Som tidligere fotojournalist er jeg kjappere på avtrekkeren, så får jeg heller vurdere og velge i etterkant. Hvis jeg klarer.

Den fantastiske ISO-en

Da jeg startet min fotokarriere, for ufattelig mange år siden, var dette med ISO enkelt nok: Sorthvitt-filmene var 125 ISO til sommerbruk og 400 ISO resten av året. Sistnevnte het gjerne Tri-X. Spesielt i avis-tiden min var det Tri-X som alle fotografer/journalister brukte. Fargefilmene lå på 100 ISO, og vi som leste National Geographic og hadde sans for de mettede og kraftige dias-fargene til Kodachrome, måtte ta til takke med 25 ISO. Eller ASA som det het den gang. Mimre, mimre.

De gangene det var ekstra lite lys, måtte vi jukse litt: Vi lot som om Tri-X-filmen var f eks 1600 ISO, ved å forlenge fremkallertiden en del. Ofte en god del. Bildene ble deretter: Kornete og nesten grafisk, altså fravær av mellomtoner.

For noen uker siden ville jeg fotografere en tung og ikke minst stor transport gjennom byen, sent på kvelden. Gatene måtte stenges for annen trafikk. En ren dokumentasjonsjobb.

Utstyrt med et aldeles nykjøpt Fujifilm X-T5 og et like nykjøpt 16-80 mm Fujinon objektiv var det bare å rigge seg til og vente til objektet kom rullende.

Det er ikke all verden av lys i slutten av mars kl 21, så jeg dro på med full glugg, med andre ord maks blenderåpning på f:4. Jeg kjører vanligvis Auto ISO året rundt, og med blenderforvalg kom eksponeringstiden av seg selv. Bildet her ble tatt med ISO 12 800, og på 1/105 sekund. Håndholdt.

Det er altså ISOen jeg lar meg imponeres over denne gang. I tankene er jeg tilbake i mørkerommet i avisen, passe nervøs for om det ble brukbare negativer, når filmen var «presset» opp til utrolige 800 ISO. Eller kanskje 1200. Hvem hadde drømt om skarpe gode bilder med 12 800 ISO?

Fem tips for bedre portretter

YouTube er full av gode tips, også innen foto. Innimellom dukker det opp noen som skiller seg positivt ut. Dette er etter min mening en av dem: Fem korte tips, rett på, kort og greit fortalt (knapt 9 minutter lang).

Det handler om hvordan du tar gode portretter. Spørsmålet er om du tar et foto eller om du tar et portrettbilde, om du ser nyansene.

Her finner du den korte videosnutten

Denne anbefales, og du kan bruke alle eller noen av disse tipsene i mange situasjoner!

Her er de fem som stikkord:

• Ta det med ro

• Sørg for øyekontakt

• Se på + se gjennom

• Si noe hyggelig (ikke nødvendigvis til objektet)

• Vær en god lytter.

Kunstig foto-intelligens

Det har blitt jukset med fotografier siden «tidenes morgen». Men aldri har det vært enklere å jukse enn nå. Takket være kunstig intelligens er det mulig å gjøre ting med våre bilder som det var tilnærmet umulig for bare kort tid siden, eller som i alle fall krevde en stø hånd og ufattelig mye tid.

Bildet her er et enkelt eksempel. Øverst finner du originalen, rett fra kamera.

Bildet nedenfor er etter noen få justeringer i Lightroom Classic.

Løsningen her heter masker, noe som kom i siste versjon. Jeg ber programmet finne hovedmotivet, og programmet plukket ut de tre personene raskere enn jeg ville brukt på å trace to centimeter av topplua til fiolinisten. Jeg valgte nå kun å forsterke alle farger og øke dynamikken i denne masken.

Punkt to ble å velge bakgrunnen, slik at alt annet enn de tre personene ble valgt. Eksponeringen ble så redusert noen hakk til bakgrunnen var passe mørk. Gulvet var fortsatt for lyst, og det ble dempet med et lineært avtonet verktøy. Jeg vil anta at jeg brukte maks 2 minutter på denne jobben.

Hvis jeg hadde fått med ansiktet til personene, kunne jeg endret hårfarge, gjort tennene kritthvite, farget øynene blå, mm. alt aldeles automatisk fordi programmet gjenkjenner ansikt med alle elementer – takket være kunstig intelligens.

Til det bedre? Eller til det verre?

Gjør noe utenom det vanlige

Når det er blygrått lys ute, snøen ligger kram på bakken, det er +3 grader og regn i lufta – og fotomotivene ikke akkurat står i kø: Hva gjør man da?

Da kan man for eksempel skru litt på kamera, og gjøre noe litt utenom det vanlige. Hva med for eksempel å fotografere i sorthvitt? Og hva med å skru ISOen helt i bånn til 200, og velge en liten blenderåpning slik at eksponeringen blir sakte nok til å gi uklare bilder når du tilter eller zoomer kamera. Finn noen vertikale elementer, still inn kamera, tilt kamera nedover og trykk av mens du er i bevegelse. Her er det bare å prøve seg frem: 1,5 sek, 1 sek osv.

Og tilsvarende, at du finner et motiv med et interessepunkt, og så zoomer du ut eller inn med dette punktet i midten (for etterpå kan du croppe bildet som du ønsker.

Så kommer du hjem og laster bildene over til PC/Mac og humrer litt, kaster 85 % av bildene, men er likevel fornøyd fordi du faktisk fikk to-tre bilder som var litt morsomme. Det ble en vellykket foto-tur og spaser-tur!

Alle bildene her er tatt med Fuji X-E3 og (det fantastisk gode) kitobjektivet, 18-55 mm.

Det øverste bildet er tatt på 0,5 sek med blender 13. De midterste bildet er tatt på 1 sek og f 11. Og det nederste bildet 1/15 sek og f 13.

Bildene ble fremkalt i Lightroom Classic. Ikke si det til noen, men jeg starter som regel ut med Auto-korrigering, og så justerer jeg manuelt derfra. Ramma rundt to av bildene ble laget i Photoshop med rammeverktøyet med 3 punkt uttoning og deretter Rediger -> Strøk og 50 punkt sort strek på utsiden. (Hvis du liker rammer, finner du mer forseggjorte og stilige rammer i programmet Nik Collection -> Nik Silver Efex, som normalt kjøres som en plug-in til LrC).

Men viktigst av alt: Vær kreativ og våg deg utenfor boksen.

Sorthvitt i en fargeløs tid

I forrige bloggartikkel skrev jeg om hvordan man kan hente frem farger i en grå virkelighet. Her snur jeg på sett og vis ting på hodet: Vel, hvis det ikke finnes farger, hvorfor ikke ta det helt ut. Sorthvitt med andre ord.

Jeg kan tenke meg at de som ikke har en fortid i sorthvitt-tiden kan ha utfordringer med å «tenke» sorthvitt. Den smart(este) løsningen er her å fotografere i RAW men sørge for at LCD-skjermen bak viser bildene i sorthvitt. Da får du et visuelt inntrykk av hvordan det kan bli. Når du kommer hjem kan du velge om du foretrekker farge eller ikke (siden du jo har fotografert i RAW).

I store deler av mitt yrkesliv var det sorthvitt som gjaldt. Trolig har jeg en fordel ved å kunne visualisere hvordan et motiv blir seende ut i sorthvitt. Som regel fotograferer jeg på direkten i farger og ofte i jpg. De bildene du ser her er tatt slik.

Bildebehandlingen er enkel: Bildene velges ut i Lightroom, og ofte starter jeg med Auto-justering. Så finjustering. Deretter velger jeg en sorthvitt Preset. I noen tilfeller finjusteres bildet etterpå, men de 10 B&W-variantene er som regel grei nok.

En gang i tiden hadde jeg lastet ned en (gratis) versjon av Nik Silver Efex Pro. Nå koster programmet noen kroner. Er du bitt av sorthvitt-basillen, så kan dette være et bra program for deg. Her får du enda flere muligheter enn det Lightroom kan tilby deg.

Bildene nedenfor er i to varianter: Det første etter autojustert farge og den neste etter sorthvitt-konvertering. De to første med Preset Punch, den siste med Preset High Contrast.

Bildene er tatt med Fuji X-E3 og fastoptikk 23 mm Fujinon, i all hovedsak med 250 ISO, f:2 og 1/60 sek,

Hvordan hente frem farger i en grå verden

For de av oss som er en solid porsjon fargeblind, kan spesielt november fortone seg usedvanlig grå. Det finnes imidlertid noen måter å finne farger i naturen på.

Den første, og vanskeligste metoden (i alle fall for meg), er å skru ned tempoet mange hakk, og bruke laaaang tiiiid når du er ute på fotojakt. Stopp og studér.

Den andre metoden (må oftest brukes i tillegg til metode 1) heter Lightroom (LR) og/eller Photoshop (PS). Med disse to verktøyene kan du forsterke det lille som er av farger. Kanskje kan du også tone ned de delene av bildet du ikke vil ha fremhevet.

Dette kan fungere aldeles flott. En liten fare er at man går for langt – at bildet blir glorete. Husk begrensningens kunst.

Tang i fjæra: Etter generell behandling i LR lot jeg programmet finne hovedmotivet. Imponerende bra. Deretter gjaldt det å skru opp fargemetningen til passe nivå. Jeg syntes at fargene i sanden forstyrret, så jeg valgte Invert, og fikk dermed markert alt som ikke var hovedmotivet. Her fjernet jeg nesten alle fargene. Helt til sist valgte jeg å legge på en (kanskje litt for markert) vignett, for ytterligere å fremheve hovedmotivet. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @34mm, f:8, 1/125 s, Iso 3200.

Blad på stein: Mye av samme behandling som ovenfor. Stein og blad ble behandlet separat, blant annet med mer Clarity på bladet. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @70mm, f:8, 1/50 s, Iso 3200.

Is i fjellsprekk: Her ble hele bildet behandlet samtidig. Det var viktig å beholde blåfargen på isen, og likevel fremheve de flotte fargene i steinen som fikk de siste restene av varmt sør-lys. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @45mm, f:8, 1/60 s, Iso 1600.

Trær med mose: I ny og ne tar jeg kun med fastoptikk på kamera. Ei linse! I dette tilfelle min skarpe og gode 35 mm som tilsvarer om lag 50 mm på fullformat, altså «normaloptikk». Det sier seg selv at f:1,4 gir flott bokeh. Det var like selvsagt den varmgrønne mosen som trakk oppmerksomheten. Tekniske data: Fuji X-E3, 35 mm, f:1,4, 1/1000 s, Iso 1600.

Håper du i det minste ble litt inspirert til å ta med kamera på en «fargeløs» høst/før-vinter-tur.

Nødvendig med etterbehandling?

Er du fornøyd med bilder «rett fra kamera»? Det kan fungere, men i mange tilfeller er det nettopp det du tilføyer under «post-production» som virkelig skaper det spesielle bildet. Her er fire bilder på rad og rekke, med basis i samme foto.

Det sies at jpg-filer fra et Fuji-kamera er så bra at du knapt kan gjøre det bedre selv. Jaja. Det kan nok stemme, men det kommer jo an på om du er fornøyd med virkeligheten «as is», eller om du har en annen idé med bildet.

Det bildet jeg så inni hodet mitt da jeg trykket på knappen på Kreta nylig, var noe ganske annet enn det som lå på minnebrikken. Det var riktignok kveld, og sola var såvidt under horisonten. Jeg så helt andre farger, større metning, mer kontrast, mm. Det var dette jeg forsøkte å gjenskape – takket være Lightroom.

Bilde 1: jpg-fil rett fra kamera. Skarpt og greit, men nokså blodfattig.

Bilde 1

Bilde 2: Her har jeg trykket på Auto-knappen, men ikke minst brukt pipetten på den grå muren for å korrigere hvitbalanse. I tillegg la jeg på en svak s-kurve og øket Clarity (for å få enda litt mer smell i bildet).

Bilde 2

Bilde 3: Her har jeg brukt det nye fantastiske lag-verktøyet til nye LR. Programmet fant selv himmelen, og denne gjorde jeg litt mer blå. Så forsterket jeg orange (husveggen), grønn (bladverket) og blå (kjellermuren).

Bilde 3

Bilde 4: Siste prosess var å fjerne litt av veien i forgrunnen, samt legge på en liten Post-Crop vignettering.

Bilde 4

Mellom hver endring tok jeg et «snapshot» av bildet.  Det finner du i venstre meny. Gå til Develop -> Snapshot. Et snasent verktøy (som jeg oppdaget bare for noen få dager siden). Ved hjelp av denne kan du enkelt gå tilbake i prosessen, noe som er smart når man går litt for langt i etterbehandlingen.