Gull av gråstein

Litt tidligere i høst fikk begrepet «å lage gull av gråstein» ny mening for meg. Det går faktisk ganske greit, men du må få hjelp av lyset, dvs. sola. Og så må du være på rett sted til rett tidspunkt. Det er strengt tatt ikke verre enn det.

Jeg har hytte på et sted som er så fint at det hender folk som kommer på besøk får åndelige anfektelser, spesielt når landskapet blir lyssatt etter alle kunstens regler.

Fuji X-E3, 18-55 @25, 1/80 sek, f:9, ISO 200.

Slik var det en lørdag formiddag nå i høst, like før sola tippet ned bak fjellene for godt dette året. Det hadde seg slik at jeg og mitt Fuji X-E3 og et par linser ruslet rundt i dette området. Jeg har gått her mange ganger før. Denne gangen var lyset helt spesielt. Sola snek seg så vidt over fjellryggene. Vannrett sol gir rødt lys. I tillegg kom lyset akkurat ned der jeg ville ha det, mens landskapet bak som oftest lå i skygge.

Fuji X-E3, 50-200 @156, 1/60 sek, f:5, ISO 250.

Det beste eksemplet ser du over her: Det er et monument i serien «Skulpturlandskap Nordland». Både portal og kuler er av en eller annen lys grå steinsort, men i dette lyset ble altså «gråstein til gull». Har aldri opplevd det tidligere på samme måte.

Fuji X-E3, 18-55 @34, 1/75 sek, f:9, ISO 200.

Mye av det samme gjentok seg i de andre motivene som ble fotografert i samme område og langs samme vandretur. Det meste ble gullforgylt. Riktignok hjalp jeg litt på ved å dra i noen spaker i Lightroom, men stort sett var fargene der eller de var høyst latente.

Tipper du har opplevd det samme, du også 😊

Fuji X-E3, 18-55 @48, 1/60 sek, f:10, ISO 400

Det finnes ikke dårlig vær

For noen dager siden slo det meg at det i fotosammenheng ikke finnes dårlig vær, bare «dårlige» fotografer*. Samtidig, og som en naturlig konsekvens av overnevnte oppdaget jeg at «hvis det ikke finnes farger, vel så lager vi farger».*

Fuji X-E3, 18-55@55 mm, 1/200 sek, f:11, ISO 1250.

Yr.no hadde lovet relativt bra vær med solgløtt denne dagen, men i stedet var det tunge skyer, det var +2 grader, det blåste surt og det var regn i lufta. Ved inngangen til mørketiden betyr dette at det er relativt dunkelt. Bare sjekk ISO-verdiene.

Jeg hadde kjørt en halvtimes tid for å komme til et nytt område, og nå fant jeg ut at jeg ikke ville gi meg så lett. Inni en solid parkas med hette var det varmt og godt. Gode hansker og solide varme sko bidro også til velvære. En av mine «foto-lover» sier at «en kald fotograf er en dårlig fotograf».

Min alltid nærværende lille DAB-radio spilte NRK Klassisk via ørepropper. Når man er skikkelig lei av amerikansk valgkampkaos og korona, så er NRK Klassisk en fryd for både kropp og sjel. Da også, forresten.

Fuji X-E3, 18-55@28 mm, 1/150 sek, f:11, ISO 1250.

Bildene som etterpå dukket opp på PC-skjermen hjemme var det jeg vil kalle «grå». I mine øyne var det ikke mye farger her. Men nå skal du vite at jeg er relativt solid fargeblind.

Noen av bildene var høvelig bra komponert, og det var da jeg valgte å skape de bildene «jeg hadde opplevd» der ute, ikke det landskapet som faktisk var der.

Hva gjør man da? Min standarssetting i Lightroom er en ørliten S-kurve, noen få hakk Clarity og noen få hakk Saturation. Så justeres eksponeringen. Deretter drar jeg Whites og Blacks for å få et tilnærmet fullt histogram – der hvor det faktisk er hvitt og svart. Hvitbalansen er som du forstår ikke helt greit å avgjøre for mine øyne: På denne tiden av året er blått en dominerende farge, og sånn må det bli på bildene også. Men ikke fullt så blått som kamera noen ganger skal ha det til. Hvis du og LR ønsker å la hvitt bli hvitt via pipetten, så blir det aldeles feil. Her må man dra nennsom og bare bestemme seg for fargetonen i bildet. Siste steg er ofte Graduated filter og justerings-kosten. Med disse kan man «male» over deler av landskapet og gjøre en strandsone litt lysere eller himmelen avtonet mørkere.

Fuji X-E3, 18-55@29 mm, 1/160 sek, f:11, ISO 1250..

Det er flere verktøy, men jeg stopper her. Det er nemlig nå at du kan bruke en time eller mer på å fin-justere bildet. Nå kan det tomme huset bli akkurat så blått som du ønsker, og de døde, blasse gress-stråene kan få den gylne fargen du håpet sola kunne bidratt til. Nå kan du også gjøre trestammene ørlite lysere, slik at det ikke bare blir en mørk masse, men trær.

Konklusjon: Det enkleste ville vært å bare bli sittende i en varm og god bil, og så kjørt hjem siden sola aldri kom. Men med gode klær, ønske om bra bilder og frisk luft, og med Mozart & Co på øret, så anbefales at du går ut, fotograferer, og så går hjem og lager de bildene du så for ditt indre da du var der.

Fuji X-E3, 18-55@18 mm, 1/125 sek, f:11, ISO 1250.

*PS: Man blir miljøpåvirket. Fra min tid i Turistforeningen het det selvsagt at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», og fra min tid som avisjournalist var det et (internt) utsagn som sa at «hvis det ikke finnes nyheter, vel så lager vi nyheter».

Gatefoto – en liten (men utrolig bra) intro

Hvis du har sansen for gatefoto, og ønsker et lite gløtt inn i hvordan en proff jobber, så vil jeg anbefale en liten YouTube-video. Dette er noe å lære av.

Settet er litt spesielt. Det er en trivelig danske, Frederik Trovatten (bilde over), som på godt engelsk forteller hvordan en av gatefotografenes ikoner, nå vel 80 år gamle Joel Mayerowits, tenker – og fotograferer. Frederik bor og jobber i Mexico. Han skryter av Joel, legger inn små filmer og lydfiler, og fotograferer selv på gata. Og så skryter han av Joels videokurs.

Du kan ikke unngå å bli inspirert av en så positiv og hyggelig fremtoning som Frederik, og du kan ikke unngå å plukke opp noen tips i kunsten å ta gatefoto.

I samme YouTube-serie kan du også lære litt om måten Robert Frank jobber på. Veiene til de to fotografene krysses på en finurlig måte.

Foto: Joel Meyerowitz

Videoen anbefales.

Motlys og harde kontraster

I min kant av verden holder sola i disse dager å forsvinne for i år. Årsaken er høye fjell i sør. Sola sniker seg opp på formiddagen og triller elegant over en fjellformasjon som angivelig har fått sitt navn etter den engelske dronningen anno 1902, før sola forsvinner bortimot middagstid. Det betyr nesten vannrett, varmt lys. Skyggene er tilsvarende knallharde og mørke.

Det er da man sender varme tanker til de som produserer moderne kameraer med bildebrikker som takler enorme forskjeller i lyset. Og der hvor ikke kameraene strekker 100 prosent til, overtar gode bildebehandlingsprogrammer. Selv bruker jeg Fuji X-E3 og X-T2 og Lightroom.

Bilder kan være smak og behag. Jeg liker gjerne litt harde kontraster i bildene mine, men likevel med tegning i mørke områder.

Hotell til venstre og til høyre Trinigon, eller Det nasjonale frihetsmonument. Det er utført av billedhuggeren Espen Gangvik i 1995 og er lagd av høyglanspolert stål. Skulpturen har en høyde på 18 meter, og ble gitt som gave fra regjeringen for å markere 50-årsdagen for frigjøringen i 1945

Som standard preset legger jeg ofte inn en svak S-kurve, litt clarity (=mellomtonekontrast) og en svak oppskarping. Dette bruker jeg faktisk også på jpg-bilder der Fuji allerede har gjort en fremragende prosess-jobb. Til sist forsterkes himmelfargen litt.

Den litt erfarne ser at jeg her drar på med kontrast i et bilde full av kontrast. Paradoks? Joda, men jeg velger nå å dra ned Shadows ganske brutalt, og får nå fin tegning i mørke områder. Bildene her er bra eksempler på dette. Enig?

Flott struktur i regnvær

 

Noen går tur med hunden sin. Jeg går tur med kamera. I tillegg til at det er sunt å daglig bevege seg noen tusen skritt utendørs, blir det også en del bilder av det. Jeg dokumenterer lokalsamfunnet. Mitt lokale museum får tilgang til bildene, slik at noen av dem en vakker dag kanskje får verdi.

Jeg har lyst å si litt om regnværsbilder. Få kameraer er egnet når det bøtter ned. Men i dag var det små tynne dråper, som riktignok ramlet ned i ett sett. Det var en passe sur og kald høstdag. Lyset var flatt, men likevel kan du få god fargemetning. I tillegg får enkelte overflater en struktur av en annen verden. Se bare forskjell på mørke, våte steiner og tørre steiner.

I dag tok jeg med mitt nyervervede Fuji X-E3 med et SanDisc Extreme 150 MB/s for å sjekke at kamera og minnekort fungerte. Ved en misforståelse kjøpte jeg nylig et minnekort av Powers eget merke, og opplevde da at om lag 20 prosent av bildene ikke lot seg lese etterpå. Det kan ha vært tilfeldig, men jeg leverte det tilbake! SanDisc-kort har aldri sviktet.

X-E3 er ikke vanntett, men det var såpass lett yr at det det måtte holde. I perioder ble kamera puttet under jakken. Derimot er objektivet, XF 23 mm, 1:2 R såkalt værmotstandsdyktig*, altså WR. 23 mm på APS-C tilsvarer om lag 35 mm, og det er et aldeles herlig objektiv. Anbefales.

Bildene er tatt midt på dagen. Det er ikke all verden av lys. Jeg har satt kamera i ISO Auto 3, dvs. at 200 er standard, men at kamera selv får lov til å øke til 3200 ISO. Her var stort sett lys nok til ca. ISO 640. Blender og tid etter behov, de fleste om lag 1/60 sek og f:8.

Denne dagen kjørte jeg et stykke ut av byen, parkerte og gikk i hovedsak på gang/sykkel-veier med støyskjerm rett mot E6. Dette er et eldre boligområde der mange hus er påbygd etter alle kunstens (?) regler. Eller stundom mangel på regler. Det er en hel liten kulturopplevelse å studere de ulike bygningsstilene. Her er hus til salgs, hus som er påbygget i alle retninger, uthus og garasjeporter i alle former og farger. Det må bli spennende å ta frem disse bildene om et antall år.

*Teksten er justert. Som høyst betimelig påpekt i en artikkel-kommentar nedenfor her, er det en verden av forskjell på «vannmotstandsdyktig» og «værmotstandsdyktig».

Bruer – i mange fasonger

Det er noe spesielt med bruer. Synes jeg. Det handler om å forsøke å fange stil, fasong, lengde, høyde, byggematerialer, mm. Noen bruer er arkitektoniske landemerker i naturen.  Andre er bare «noe» som er laget for å gå over: De skal fylle en funksjon. Punktum. Og alt derimellom.

Spesiell arkitektur, brua sett nedenfra.

Hålogalandsbrua
For ikke lenge siden ble Norges nest lengste hengebru bygget like i nærheten av der jeg bor. Jeg startet å fotografere allerede da de begynte å rive hytter og sprenge veitrasé.

Du får et begrep om høyde når bilder tas fra toppen av tårnene.

Så hadde jeg en porsjon flaks og fikk adgang til anlegget under hele byggeperioden: Det ble fototurer høyt til værs, inni og utenpå, også inni fjell.

Wire-feste inni fjell. Her er målestokk (person) alfa og omega.

Dermed kunne jeg dokumentere hele brubyggingen. De fleste byggebildene ligger i egen mappe med 780 bilder. Dette ble det en utstilling av etterpå, på vårt lokale museum.

13. desember 2018: Fire dager etter åpning av brua. Jevn trafikk.

Efjordbruene
I nærheten av hytta vår går det tre bruer på tvers over en fjord. På en av de tre strekkene er det en hengebru, og det spesielle her er at den kun har ett tårn, plassert på midten.

Her er brua plassert inn i et vakkert landskap

Efjordanlegget med totalt 6,7 km vei og tre bruer ble fredet i 2009. På nettstedet Kulturminnesøk kan vi lese at: «Dette er objekt nr. 125 i Statens vegvesens landsverneplan. Efjordanlegget består av veg og tre bruer, som alle er del av hovedvegen Ev 6 gjennom Nordland. Anlegget har tre ulike brutyper med høy arkitektonisk verdi. Veganlegget ligger i et imponerende landskap med høye fjell, og det er vidt utsyn fra vegen.»

Kjerringvikstraumen bru, lengst og nordligst, har en spesiell hengebruform med tårn midt på. Brua er en del av E6.

Tjeldsundbrua
Tjeldsundbrua er ei veibru som knytter Hinnøya til fastlandet. Den ligger sør for Harstad. Hengebrua er en del av europavei 10/Kong Olavs veg. Den er 1007 meter lang, med hovedspenn på 290 meter.

Tjeldsundbrua

Og så de andre…
I mange år var jeg leder av vårt lokale turlag. I laget var det en egen brukomite, som gjorde en formidabel jobb. «Av skade blir man klok», sies det. Det ble dessverre mange skader, og mye erfart visdom. Etter hvert ble poenget å bygge så glisne bruer som overhode mulig, slik at vinden tok med seg snøen før den fikk pakket seg. Solide bruer ble brutt i stykker på en vinter.

Skjomfjellet, Losi. Bru over Nordelva på tur opp mot NOTs hytter ved Losi. For noen er nok dette litt skummelt.

Mer dugnad: Ei lokal nærområde-turløype hadde ett luftig parti. Diverse forsøk på å gjøre passasjen tryggere hadde mislykkes. Den lokale skiklubben har akkurat i disse dager etablert en slags bru, boltet fast i bratt fjell. Jeg har tidligere gått forbi her flere ganger og tatt bilder, noe som ikke er helt enkelt. Da jeg denne gang skulle forevige arbeidet med brua, tok jeg med min lille hendige drone, Mavic Mini, og sendte den ut i lufta. Det fungerte. Her med droneoperatøren som målestokk, helt til høyre i bildet.

Stålkonstruyksjon og dekke for gangbru på vei inn Tøttadalen, like før Pumpvann. Narvik skiklubb står bak. Foto pr 26. sept 2020.

Bru til Risøyhamn, Andøya. Nok en gang er det det lille elementet (målestokken) som forteller historien

Med lys i lomma

Av og til kan det være smart å ha litt ekstra lys lett tilgjengelig. Manfrotto Lumi 8 LED-lys er en sånn liten lommevennlig dings. Den har mange fordeler, og selvsagt noen ulemper. På minus-siden er prisen. På pluss-siden er at du enkelt kan se motivet i søkeren – med lys og skygger – før du tar bildet. Og det er noe du ikke i like stor grad klarer med en blits.

Jeg holder Manfrottoen i venstre hånd mens jeg ser i søkeren. Nå kan jeg flytte lyset akkurat dit jeg ønsker, nært eller litt unna, ovenfra eller på siden, mens jeg hele tiden har full kontroll over hvordan bildet blir. Prøv det med en blits!

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/6,4, 1/120 sek, ISO 800.

Manfrottoen lages i flere utgaver, med 3, 6 og 8 led-lamper. Jo flere lamper, jo bedre lys. Og jo dyrere.

Jeg har kun brukt denne til makro-belysning. Den kan sikkert brukes som opplettingslys ved f.eks. portrettfotografering, men da foretrekker jeg blits. Kanskje er den sterk nok som videolys.

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/7,1, 1/400 sek, ISO 800.

Jeg kjøpte litt ekstra lys før en tur til Madeira i fjor høst. Med antatt knallhard sol så jeg for meg at det kunne vært smart å fotografere for eksempel planter i skyggeområder, der Manfrottoen kunne være hovedlyskilde. Det funket ikke helt som jeg trodde.

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/7,1, 1/140 sek, ISO 800..

Derimot var den en fryd å jobbe med nylig i en dunkel høstskog i Nord-Norge der et gammelt tømmerhus dukket opp. Alle som har sett 100 år gammel endeved av tømmer vet at det er lys og skygger som skaper bildet. Og her kunne jeg som nevnt flytte lys og skygger i alle retninger – og med full kontroll.

Hvis ikke fravær av penger er det største problemet ditt her i verden, så anbefaler jeg denne eller tilsvarende små lommevennlig lysdingser.

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/11, 1/120 sek, ISO 800. Detaljer fra en furustamme. Selv på f/11 blir deler av den runde stammen uskarp.

Fotosommer utenom det vanlige

La det være helt klart: Det finnes ingen digital erstatning for en kald pils kl. 03:00 på natta, når man kommer inn etter en foto-tur i magisk midnattsol i Lofoten. Men om et slikt scenario skulle bli umulig – hva gjør man da? Da møtes man via Skype eller Google. Med eller uten en kald skummende…

Hver sommer de siste X årene har jeg og min fotokompis bevilges oss en uke med foto (nesten) døgnet rundt.  Vi har vært i Lofoten, på Senja, på Andøya, i Finnmark, i Oslo, i Efjord og i Hedmark, den gang det het Hedmark. Foto, foto, foto på dagen. Bildebehandling etter en bedre middag. Så fotovurdering og diskusjoner til langt på natt. Hvis da ikke natta som antydet også ble tatt i bruk til fotografering.

Under planleggingen av årets fotoshoot kom koronaen. Vi ble raskt enige om «business as usual», men det måtte bli i digitalt format. Vi har møttes via Skype en fast ettermiddag i uka i sommer, sett på og kommentert bilder, og plukket ut en ny oppgave til kommende uke. Etter 10 uker tar vi nå en pause.

Tema: In camera movement, ICM,

I denne perioden har vi hatt følgende temaer: Bokstaven L, sort/hvitt, rød, vann, «in camera movement», bokeh, dobbelteksponering i kamera, 10 mm objektiv, motlys og makro. Du ser her noen eksempler på hva vi fikk til.

Jeg har fortalt om dette tidligere, og har derfor bare én målsetting med dette blogginnlegget:

A: Fortelle deg at denne måten å fotografere «sammen – hver for seg» går aldeles utmerket og at det rent teknisk er enkelt (er du i tvil, spør en fjortis). Jeg anbefaler metoden på det varmeste til alle fotografer, enten makkeren bor tvers over gata eller i Sør-Amerika.

Spennende oppgaver kan gi spennende bilder, og det er en flott opplevelse å bevege seg utenfor komfortsonen.

Bildene her er tatt av Jan Arne Emilsen og Harald Harnang. I spredt uorden.

Enjoy!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Interne dobbelteksponeringer

Foto og bildebehandling: Jan A. Emilsen

I vår sommerlige serie «virtuell fotoshoot» har vi denne gang kommet til dobbelteksponeringer. Intet mindre. Det handler om å ta ett bilde, og så ta et nytt bilde «på toppen av det første bildet», og dette som en funksjon i selve kamera – altså ikke i for eksempel utført i Photoshop.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan A. Emilsen.

Bakgrunn: Min fotokompis sørpå og jeg har de siste årene fartet land og strand rundt en ukes tid etter gode (!?) bilder. Så ikke i år, delvis på grunn av koronaen. Men via Skype fikk vi det til, likevel, med et ukentlig møtetidspunkt der vi diskuterer ukens oppgaver, og viser bilder via delt skjerm.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan. A. Emilsen.

X-T2: Nå vil det seg slik at vi begge har samme kamera, Fuji X-T2, og at dette utmerkede kameraet er utstyrt med egen funksjon for dobbelteksponering. Litt snedig. Du stiller inn for nevnte funksjon på venstre topphjul. Så eksponeres ett bilde. Du må klikke OK for å «godkjenne». Nå ser du et svakt «avtrykk» av dette bildet i kamera, mens du finner et motiv for bilde nr. 2. Samme prosedyre her. Klikk OK, og begge bildene er lagret – oppå hverandre.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan. A. Emilsen.

Bildebehandling: Resten av moroa gjør du foran PC-skjermen, for min (begrensede) erfaring sier at det krever noe etterarbeid for å få bilder med litt smell i. I så måte kan man selvsagt stille seg spørsmålet om det ikke vil være bedre og sikrere å slå bildene sammen i Photoshop. Spørsmålet er rent fornuftsmessig høyst betimelig, men det var altså ikke oppgaven.

Foto og bildebehandling: Jan A. Emilsen.

Her ser du et antall bilder fotografert med X-T2, fotografert som nevnt, og behandlet i Lightroom. Min fotokompis er en racer på LR, så det er han som har behandlet også mine bilder denne gang.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan. A. Emilsen.

Du også?: Har du denne funksjonen på ditt kamera? Verd å forsøke, du også. Litt moro må man jo ha, innimellom.

Bevegelig kamera

Normalt gjør vi vårt ytterste for å få så skarpe bilder som mulig. Men det er ikke gitt at dette gir de stiligste bildene. Noen ganger kan man gå helt i den andre retningen og ta virkelig uskarpe bilder. Sånt kan det bli kunst av. I alle fall kan man ha det litt moro.

Bloggfølgere vil muligens erindre at jeg i sommer har en virtuell fotoshoot gående med en kjenning som holder til sørafor i verden. Vi definerer ulike oppgaver, fotograferer etter beste evne, og «møtes» via Skype en gang i uka for å se og diskutere resultatet. Det har blitt et spennende prosjekt, ikke minst fordi man stundom må tenke utenfor boksen.

Foto: Jan A. Emilsen

Oppgaven denne gang var «in camera movement». Det vil si, jeg er ikke aldeles sikker på at dette er korrekt begrep for stillsfoto, men blås i det. Kanskje burde det hete «kamera-bevegelsesuskarphet». Man beveger ganske enkelt kamera og/eller linsa under eksponeringen. Kun dette er lov. Ingen snedig photoshopping i etterkant.

Dette er altså noe annet enn for eksempel de klassiske elvebildene tatt på lang lukkerhastighet, der elva har blitt til en flytende masse, mens naturen rundt er skarp.

Den enkle bruksanvisningen for kamera-bevegelsesuskarphet er å fotografere med låst ISO og gjerne med tidsforvalg, for eksempel 1/10 sek eller der omkring. Et gråfilter kan være greit å ha, slik at man kan forlenge lukkertiden noe mer.

Foto: Jan A. Emilsen

Så bør man utnytte motivet på optimal måte. Eksempel: Horisontale striper fotograferes gjerne med horisontale kamerabevegelser. Det kan kreve litt trening i å trykke av på rett sted. Øvelse gjør mester.

Har du zoom-linse(r) kan du zoome samtidig som du fotograferer.

I vår digital virkelighet ser du resultatet umiddelbart på LCD-skjermen, slik at du kan ta nye bilder til du er fornøyd.

Bildene du ser her er tatt på en liten foto-tur, denne gang med mitt Fuji X-E3 og påsatt fast optikk: 35 mm (tilsvarer 53 mm i fullformat, altså såkalt «normaloptikk»), og stort sett med tidsforvalg, alt fra ¼ til 1/30 se. Blenderen sto på Auto, og på en passe overskyet dag ble det i all hovedsak minste blender, f:16. ISO 200.  Noen bilder er helt bevisst overeksponert fordi jeg syntes dette ble stiligst (men også fordi jeg ikke hadde med gråfilter eller pola-filter).

 

Sorthvitt i en fargeglad tid

For litt siden utfordret jeg og min fotokompis hverandre med en foto-oppgave; nemlig å lage et antall sorthvitt-bilder. Og det midt i en årstid da det meste står i blomst, og alle normale mennesker i dobbelt forstand har fokus på farger.

Bakgrunnen for det hele er at vi i år ikke får avviklet vår tradisjonelle fotoshoot, men må ta til takke med en virtuell løsning via Skype og Dropbox. Sånn kan koronaen gi så mange slags snodige utslag: Vi «møtes» en gang i uka på nett, vurderer hverandres bilder og bestemmer ny oppgave.

Foto: Jan A. Emilsen

Denne gangen var oppgaven «sorthvitt». Det ble en interessant opplevelse, mest i positiv betydning. Jeg opplevde at gamle kunster ikke var avgått, men at jeg fortsatt i noen grad behersket evnen å «se» sorthvitt, slik jeg var vant med en gang i tiden da verden besto av Tri-X og mye styr inne på et mørkerom. Og med dette mener jeg evnen til å visualisere et fargemotiv, og transformere fargene til sorthvitt-valører – før du tar bildet. (Hvis du er fersking på området kan du i dag fotografere i RAW, mens du ber kamera vise deg bildet i sorthvitt bak på skjermen, og på den måte umiddelbart få et inntrykk av om dette motivet fungerer i sorthvitt).

Tilbake til vår fotoshoot: Noen av oss plukket aktuelle fargebilder og kvernet dem gjennom et antall sorthvitt presets i Lightroom. Fort og greit. Man takket høflig ja til det LR-forslaget som falt best i smak – og var fornøyd med det. Andre gjorde det skikkeligere (jeg nevner ikke navn). Han startet gjerne med en sorthvitt preset, men justerte i etterkant hver fargekanal for å få ønsket bilde, pluss noen andre justeringsmuligheter som er på paletten. I dagens digitale virkelighet er sorthvitt-mulighetene ufattelig mange, men det kreves både tålmodighet, kunnskaper og erfaring.

I dette innlegget ser du noen av bildene vi la frem for «juryering».

Utover dette enkle tipset med å utfordre deg selv og en fotokompis til et sorthvitt-stunt (eller selvsagt andre spennende oppgaver) midt i sommeren, så kan det være verd å merke seg arbeidsmetodikken: Den fungerer enten man bor på hver side av byen eller i hver ende av landet. Eller…

Foto: Jan A. Emilsen.

Det er en positiv opplevelse å forsøke å tøye noen grenser, forsøke å være kreativ – og så måtte vurdere egne og andres bilder med tanke på hva som kunne vært gjort for å få bildene enda bedre.

Metoden anbefales. Fortsatt god sommer.

Drone: Ta kamera høyt til værs

Før.

Jeg har en del samarbeid med mitt lokale museum. En av «oppgavene» har vært å ta nye bilder med utgangspunkt i gamle bilder. Før og nå, altså. Og, der hvor det er mulig, gjerne også ta bilder fra om lag samme standpunkt som de gamle bildene, og gjerne med tilnærmet samme brennvidde.

Nå. Bildet er satt sammen av tre enkeltbilder.

Et av de største problemene med dette er at de søte små trærne på bildet fra 1920 nå har blitt så høye at de skjuler det meste. Hva gjør man da?

I 2020 kan løsningen være å skaffe seg en drone, og sende kamera rett til vers, over både tretopper og nye hus.

Forsiktig som man er, har jeg ventet til nå. Kjøp av et relativt stort helikopter (ca. 50 cm) for om lag 15 år siden var ikke vellykket. Så kom – omsider – de første dronene på markedet, med alle sine svakheter. Dårlig bildeoppløsning var en av dem. Pris en annen.

Men utviklingen går fort. For ikke så lenge siden var kombinasjonen pris, bra bildekvalitet og enkel håndtering på plass.

Inn for landing. Det er trygt for følsomme rotorblader å lande på noe flatt pluss at sensorer under dronen må kunne detektere kontraster for å lande korrekt. (Foto: Terje Storjord). 

En slik løsning heter Mavic Mini. Den er enkel å fly, den tar bilder som er gode nok til svært mange formål (også de aller fleste av mine), og prisen er så akseptabel at man i verste fall tåler et totalhavari uten å måtte krype gråtende til banken. Sist, men ikke minst, man kan ta den rett ut av boksen og fly uten å måtte gjennom kursing og ei viss papirmølle. Årsaken til det siste er at den veier mindre enn 250 gram, som vel er grensen for flyvende objekter på den ene siden og leketøy på den andre. Men jeg kan love deg at dette ikke oppleves som leketøy.

Mitt bruk er altså dokumentasjonsfotografering. Jeg sender stort sett drona rett opp til ønsket høyde, finjusterer sted og vinkel, tilter kamera og knipser (med en herlig manuell utløserlyd) – og har dermed fått de bildene jeg ellers ikke ville fått.

Det er også enkelt å ta panoramabilder. Du finner rett posisjon, dreier drona litt etter litt, og tar et bilde i hver ny posisjon. Disse lar du Lightroom eller Photoshop sette sammen.

Plutselig har jeg fått et verktøy jeg har savnet i mange år.

OBS 1: Her er mye jeg ikke sier noe om, men på nett finner du videosnutter i søkk og kav som tar deg gjennom det meste, fra unboxing til avansert flyving og ikke minst avansert filming. Det kan se ut som om de fleste bruker den til filming. Foto nevnes her og der.

OBS 2: I likhet med mye annen teknologi, vil det alltid komme ut «noe» som er mye bedre og litt dyrere rett rundt svingen. Få dager etter at min drone var anskaffet, kom oppfølgeren. Mye bedre på de fleste områder. Ditt valg. Men at det er et nyttig verktøy for oss som dokumenterer, er hevet over tvil!

8 gode tips for blomsterfotografering

Blomstene er endelig på tur tilbake. I alle fall i deler av dette langstrakte merkelige landet som heter Norge. Hvis hagen din fortsatt ligger under hauger med snø, så kan jeg nesten garantert love deg at det blir sommer – før eller siden.

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om blomsterfoto. Søker du her på ordet blomster, så får du opp litt ulike artikler, sikkert mer eller mindre nyttige.

Denne gang tenker jeg imidlertid å overlate kamera og mikrofon til en svensk fotograf med navn Micael Widell. Han viser oss sine åtte beste tips for blomsterfotografering.

Dette er greie, enkle tips som alle kan ha nytte av. Den åtte minutter lange videoen er på engelsk. Den gode Michael snakker bedre engelsk enn svensker flest, så dette får du med deg. Og så er det så befriende å få info i et tempo som gjør at du henger med. Det er ikke alltid like greit å høre en som snakker en eller annen amerikansk dialekt, som sluker hvert tredje stavelse og snakker som et maskingevær.

Husk nå bare på at dette er en av flere tilnærminger for blomsterfoto. Michael ønsker her å ta skarpe blomsterbilder, men det kan jo være at du er ute etter det motsatte: At bare deler av blomsten ønskes skarp. Som jeg skriver et sted i en av mine blogger: Hvis du er ute etter å lage en flora, så er det én måte å jobbe på. Selv fotograferer jeg blomster oftest ut fra prinsippet om å (forsøke) å lage spennende bilder – og da er absolutt alt lov.

Ditt valg. Men i mellomtiden kan du lære mye av Michael Widell. Og som du nok forstår er bildene her hentet fra denne videoen.

Hundefotografering – gode tips

Jeg har tidligere skrevet noen enkle «bruksanvisninger» om fotografering av dyr. Her får du tips til en langt grundigere artikkel som handler om fotografering av menneskets beste venn. Det er Rachel Hughes som har skrevet den, og den er publisert på det amerikanske nettstedet PetaPixel.

Artikkelen er grei og forståelig. Her er en grov oversikt over emnene i artikkelen:

  • Valg av riktig kamera og linse: Hun foreslår en DSLR med 70-200/2,8 (såpass lyssterke linser er normalt ganske dyre. Med 2,8 kan du imidlertid få en bokeh som du aldri vil oppnå med mindre lyssterke linser). Hun anbefaler også Back Button fokusing (som blir grundig forklart i egen video).
  • Tilbehør: Du må ha på deg klær som tåler å bli skitten (når du ligger på magen). Ta med leker for hunden. Det er ofte(st) nødvendig med en assistent som kan kaste ball og leke med hunden slik at du kan konsentrere deg om selve fotograferingen.
  • Ta bilder i øyehøyde (til hunden)
  • Ta de pene portrettene først. (Ikke vent til etter at du har lekt og danset med hunden, slik at den er gira, med tunga ut av munnen).
  • Fokuser på øynene!
  • Hvordan få gode motiver av en hund i full fart?
  • Mørke hunder kan være en utfordring.
  • Få med «feelingen» i bildet – ikke bare teknisk gode bilder.
  • Bruk naturlig lys og sørg for bokeh.
  • Vær tålmodig – og ha det morsomt.

Her er lenke til hele artikkelen. Bildene her er hentet fra den, og tatt av forfatteren.

OBS: PetaPixel er solid dekket med reklame, så pass på hvor du trykker. (Bare så du er advart).

Lær deg enkel bildebehandling

Bildet du ser her er utsikten fra hytta mi, fotografert fra stua, rett sørover, klokken 0400 natt til andre mai 2020. Folk som har åndelige anfektelser kan komme til å tippe over under slike forhold.

Jeg tar med dette bildet som basis for et enkelt og prosaisk budskap (som jeg sikkert har fortalt før) om at det kan være nødvendig å skaffe seg litt programvare, og investere i noe kunnskap, slik at du kan skape de bildene som du ønsker deg. Alternativet er å ta til takke med de bildene kamera ditt foreslår.

Nå tar mitt Fuji X-T2 riktignok «verdens beste» jpg-bilder, men hvor flinke Fuji-ingeniørene enn måtte være, så har de trolig ikke opplevd en nordnorsk soloppgang om våren, med vannrett varmt sollys rett inn på snødekte fjell, med blågrå himmel i bakgrunnen og med et dynamikkomfang ingen bildebrikke klarer å gjengi.

OK, originalen rett ut av kamera var slett ikke dårlig. Men det var ikke det jeg så og opplevde. For å forsøke å gjenskape noe av dette måtte det en liten runde gjennom Adobe Lightroom: En liten generell oppskarping, en liten mellomtoneoppskarping, litt oppletting av den nedre halvdel av bildet, en svak mørkere avtoning av himmelen, en ørliten S-kurve for å få litt mer smell i både høylys og skygge, samt tilsvarende fargemetning.

Du ville sikkert valgt andre innstillinger, men det fantastiske i dagens digitale hverdag, er at du kan sitte og justere så lenge du bare vil, uten at det koster deg fem øre, og mens du hele tiden har muligheten til «å rykke tilbake til start».

Bare så det er sagt: Lightroom er ett av flere bildebehandlingsprogrammer, men det er anbefalt ettersom det gjør en bra jobb og er et integrert «bildeflytprogram».

Til sist: Om du skulle lure på hva og hvor dette er, så kommer faciten her: Stedet er Efjord, nå i Narvik kommune, lengst nord i Nordland fylke. Fjellet til venstre heter Kuglhornet, og massivet til høyre kalles Eidetindene. Hvis du klikker på bildet for å forstørre det, kan du se et fjell med helt flat topp som befinner seg nede i «skaret» mellom de to massivene. Det er Stetinden, som er Norges nasjonalfjell.