Sorthvitt i en fargeløs tid

I forrige bloggartikkel skrev jeg om hvordan man kan hente frem farger i en grå virkelighet. Her snur jeg på sett og vis ting på hodet: Vel, hvis det ikke finnes farger, hvorfor ikke ta det helt ut. Sorthvitt med andre ord.

Jeg kan tenke meg at de som ikke har en fortid i sorthvitt-tiden kan ha utfordringer med å «tenke» sorthvitt. Den smart(este) løsningen er her å fotografere i RAW men sørge for at LCD-skjermen bak viser bildene i sorthvitt. Da får du et visuelt inntrykk av hvordan det kan bli. Når du kommer hjem kan du velge om du foretrekker farge eller ikke (siden du jo har fotografert i RAW).

I store deler av mitt yrkesliv var det sorthvitt som gjaldt. Trolig har jeg en fordel ved å kunne visualisere hvordan et motiv blir seende ut i sorthvitt. Som regel fotograferer jeg på direkten i farger og ofte i jpg. De bildene du ser her er tatt slik.

Bildebehandlingen er enkel: Bildene velges ut i Lightroom, og ofte starter jeg med Auto-justering. Så finjustering. Deretter velger jeg en sorthvitt Preset. I noen tilfeller finjusteres bildet etterpå, men de 10 B&W-variantene er som regel grei nok.

En gang i tiden hadde jeg lastet ned en (gratis) versjon av Nik Silver Efex Pro. Nå koster programmet noen kroner. Er du bitt av sorthvitt-basillen, så kan dette være et bra program for deg. Her får du enda flere muligheter enn det Lightroom kan tilby deg.

Bildene nedenfor er i to varianter: Det første etter autojustert farge og den neste etter sorthvitt-konvertering. De to første med Preset Punch, den siste med Preset High Contrast.

Bildene er tatt med Fuji X-E3 og fastoptikk 23 mm Fujinon, i all hovedsak med 250 ISO, f:2 og 1/60 sek,

Fjellskyer og spennende bilder

Av og til er det bare litt «meteorologi» som skal til for å skape et spennende bilde. Hvis du på forrige bloggartikkel merker deg fjellet foran masta på fembøringen, så ser du her samme fjellformasjon, nå riktignok fra «baksiden». Fjellet heter Kuglhornet (981 m). På enkelte kart er det riktignok feilaktig kalt Huglhornet, også kalt Kulhornet.

Jeg kom kjørende og ble oppmerksom på fenomenet med skyer rundt toppen, og måtte selvsagt stoppe. Det meste av Kuglhornet var pakket inn i tåkeskyer, slik at kun det som så ut som noen forrevne monolitter sto igjen. Skyene endret litt form, men i all hovedsak holdt de seg slik rundt toppen så lenge jeg sto der. Det var varmt, og det blåste inn fra havet.

Klikk på bildet og se det i stort format. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.

Bildet ble tatt i jpg og i Acros-modus (sorthvitt), og ellers minimalt behandlet i Lightroom. Acros gir en fantastisk rik nyansering og en spesiell skarphet – rett i kamera. Tekniske data forøvrig: Fuji X-E3, 16-80 @60 mm, ISO 200, 1/1000 sek, f:6,4.

Stilig men vanlig

Jeg lurte på hva som skapte disse skyene. Yr.no svarte ganske kjapt: «Dette er skyer som dannes på grunn av oppdrift nær fjellet. Stilig bilde, men ganske vanlig!»

Man takker for litt skryt, selv om det altså ikke var noen meteorologisk sensasjon.

Og slik ser fjellet ut, fotografert omlag fra samme standpunkt.

Værtegn

Såpass vanlig er dette fenomenet, at det brukes som ett av flere værtegn: «Når fjellet tar på seg sin hatt, blåser det innover i hele natt». Eller tilsvarende: «Når Oksen tek på seg sin hatt, blæs det innyver den heile natt». Med andre ord: Tørr innlandsluft erstattes av fuktigere havluft som kondenseres til skyer i oppdriften fra de varme steinmassivene. Været endrer seg gjerne når vinden endrer seg, og dette skjer vanligvis først høyere oppe. Når det samler seg skodde rundt fjelltoppene, kan det tyde på at det snart blir fuktigere også i lavlandet.

Mer her

Flere værtegn finner du her.

Hvis du er interessert i skyer som meteorologisk og fotografisk fenomen, foreslår jeg at du leser denne bloggartikkelen.

Sorthvitt i en fargeglad tid

For litt siden utfordret jeg og min fotokompis hverandre med en foto-oppgave; nemlig å lage et antall sorthvitt-bilder. Og det midt i en årstid da det meste står i blomst, og alle normale mennesker i dobbelt forstand har fokus på farger.

Bakgrunnen for det hele er at vi i år ikke får avviklet vår tradisjonelle fotoshoot, men må ta til takke med en virtuell løsning via Skype og Dropbox. Sånn kan koronaen gi så mange slags snodige utslag: Vi «møtes» en gang i uka på nett, vurderer hverandres bilder og bestemmer ny oppgave.

Foto: Jan A. Emilsen

Denne gangen var oppgaven «sorthvitt». Det ble en interessant opplevelse, mest i positiv betydning. Jeg opplevde at gamle kunster ikke var avgått, men at jeg fortsatt i noen grad behersket evnen å «se» sorthvitt, slik jeg var vant med en gang i tiden da verden besto av Tri-X og mye styr inne på et mørkerom. Og med dette mener jeg evnen til å visualisere et fargemotiv, og transformere fargene til sorthvitt-valører – før du tar bildet. (Hvis du er fersking på området kan du i dag fotografere i RAW, mens du ber kamera vise deg bildet i sorthvitt bak på skjermen, og på den måte umiddelbart få et inntrykk av om dette motivet fungerer i sorthvitt).

Tilbake til vår fotoshoot: Noen av oss plukket aktuelle fargebilder og kvernet dem gjennom et antall sorthvitt presets i Lightroom. Fort og greit. Man takket høflig ja til det LR-forslaget som falt best i smak – og var fornøyd med det. Andre gjorde det skikkeligere (jeg nevner ikke navn). Han startet gjerne med en sorthvitt preset, men justerte i etterkant hver fargekanal for å få ønsket bilde, pluss noen andre justeringsmuligheter som er på paletten. I dagens digitale virkelighet er sorthvitt-mulighetene ufattelig mange, men det kreves både tålmodighet, kunnskaper og erfaring.

I dette innlegget ser du noen av bildene vi la frem for «juryering».

Utover dette enkle tipset med å utfordre deg selv og en fotokompis til et sorthvitt-stunt (eller selvsagt andre spennende oppgaver) midt i sommeren, så kan det være verd å merke seg arbeidsmetodikken: Den fungerer enten man bor på hver side av byen eller i hver ende av landet. Eller…

Foto: Jan A. Emilsen.

Det er en positiv opplevelse å forsøke å tøye noen grenser, forsøke å være kreativ – og så måtte vurdere egne og andres bilder med tanke på hva som kunne vært gjort for å få bildene enda bedre.

Metoden anbefales. Fortsatt god sommer.

Café Lehmitz – og Anders Petersen

Den svenske fotografen Anders Petersen (1944-) er en legende. Prosjektet og boka om Café Lehmitz er muligens den enkeltjobben som i første rekke bidro til dette.

Han var (eller ble) Christer Strømholm-elev i Stockholm, og var sterkt påvirket av Den Store Mesteren.

Under koronakrisen stengte «Fotografiska» i Stockholm (men har akkurat åpnet nå). De laget noen få virtuelle visninger. En av dem var altså med bilder av Anders Petersen.

Her er hva galleriet skriver:

«Hur gammal var Anders Petersen när han i tre år hängde på och dokumenterade Café Lehmitz? Och vad var det för ställe egentligen? Vad för kamera är Anders Petersens favorit och vad betyder alla hans markeringar på kontaktkartorna?

Följ med Juliana Wiklund, guide och lärare på Fotografiska, när hon ger alla möjliga svar genom att guida dig genom den fantastiska utställningen Color Lehmitz.»

God fornøyelse!

OBS: De første sekundene av filmen er uten lyd.

 

Her litt bakgrunnsstoff om:

• Anders Petersen
• Christer Strømholm

Tips for bedre gatefoto

Gatefoto, eller «street photograhy», er en egen sjanger, som ofte innebærer spontane bilder tatt uten at personer på bildene er oppmerksomme på det. Kanskje muligens etterpå!

Jeg synes dette er et spennende fotografisk område, og har tidligere omtalt flere fotografer som man kan putte i denne båsen (se nederst).

I praksis og i hverdagen ser jeg for meg at mange nok vil vegre seg for å storme over gjerdet til naboen, rusle rundt i hovedgata i småbyen og fotografere, eller hive opp kamera foran nesa til postmannen. Men er det ikke slik vi gjør når vi er på ferie eller på reise i utlandet? Mer eller mindre, selvsagt.

Jeg kom nylig over en liten videosnutt som gir et antall gode råd for gatefoto. Noen av disse kan du anvende enten du bor i Tønsberg eller Kirkenes og ønsker å skape noen spennende bilder fra gatemiljø. Andre kan det kanskje være greit å tilpasse litt, for å si det forsiktig. Men stort sett kan du vel ta alle i bruk når du er på fotojakt i en større by et eller annet sted i verden – men da under forutsetning av at du ikke er i konflikt med landets seder og skikker eller lovgivning.

Selfie på operataket

Her er noen av rådene fra en kort og grei video. (Tips: Skru ned lyden. Jeg holdt på å bli gal av den).

• Bruk mørke klær (eller klær som er mest mulig nøytrale)
• Fotografer i P-modus. Et greit råd hvis hensikten kun er få korrekt eksponerte bilder. Men jeg ville nok foreslå at du velger andre løsninger for å få det uttrykket og den dybdeskarpheten du ønsker.
• Still inn og vent til det rette øyeblikket
• Ta bilder i «burst mode», altså mange bilder etter hverandre mens du holder nede utløseren. Da er det enkelt etterpå å plukke det beste bildet.
• Samme som over: Vent til det avgjørende øyeblikket. (Et litt merkelig råd, ettersom dette er en ren klone både språklig og motivmessig fra den franske fotografen Henri Cartier-Bresson).
• Finn nye vinkler (lavt og høyt – og enda høyere med hjelp av et stativ)
• Lang lukkertid gir ofte bedre bilder når du har med rennende vann å gjøre
• Se etter naturlige «rammer» for motivene dine: en statue, et portrom, greiner på trær.
• Av og til er det mer interessant å «kappe» hovedmotivet enn å vise alt
• Skygger kan gi spennende bilder
• Se etter reflekterende flater, og la interessepunkter speile seg her
• Vær ikke redd for å spørre potensielle fotoobjekter om å få ta bilder av dem. Ha gjerne med et lite visittkort eller tilsvarende som forteller hvem du er samt nettadressen og din instagramkonto, eller tilsvarende
• Sorthvitt fungerer ofte bra for gatefoto
• Pass på så du ikke overbehandler bildene dine

 

Noen lenker til spennende fotografer:

• Henri Cartier-Bresson
• Vivian Maier
• Saul Leiter
• To spennende fotografer

Alle bilder er tatt med Fujifilm X-E2 eller E3 (begge perfekte kameraer til gatefoto), og prosessert i Lightroom 6 og konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pros. 

 

Gratis sorthvitt-kurs i oktober

Med et bra dataprogram er det enkelt å lage sorthvittbilder av noen av dine fargebilder. Mulighetene til å skape fantastiske biler er enorme, med presets, skyvere, forløpninger, knotter og justeringsmuligheter… Og nettopp derfor kan det være at noen vegrer seg, og får en dårlig opplevelse av konverteringen fra farge til sorthvitt.

Men i hele oktober kan du få lære deg litt av denne kunsten: Det er kursleverandøren «Moderskeppet» som kommer med tilbudet. Lærer er Patric Larsson – min favorittlærer (!) – som har lært meg det meste som er mulig i Lightroom, takket være tre-fire DVD-plater som jeg kjøpte for noen år siden.

Patric er en flink fotograf og en ypperlig pedagog, så hvis du ønsker å lære sorthvitt, så har du en gylden anledning – akkurat i oktober. Etter dette må du gjerne kjøpe kursene du ønsker, for her får du se hvor greit det er å lære, når det nå måtte passer deg på døgnet,  og av en lærer som er «uslitelig».

Lykke til med sorthvitt-foto i oktober. Og takk til «Moderskeppet».

Hva med å eksperimentere med sorthvitt?

I sommer var jeg innom en forlatt ungdomsskole i Østlandsområdet. Litt spooky, men ganske fotogent – når man ser bort fra en del andre forhold.

 

Omsider tok jeg nå frem disse bildene, valgte ut noen få som fikk passe røff fargebehandling i Lightroom. Deretter konverterte jeg fargebildene til sorthvitt i Silver Efex Pro. Det ble mest plankekjøring, men her og der la jeg i tillegg på litt god gammeldags Tri-X-korn, og noen steder benyttet jeg fargefilter for å få bedre frem noen av den flotte grafikken. De sorte rammene rundt er også litt sånn Cartier-Bresson-stil…

Så kommer 1000-kroners-spørsmålet: Hva liker du best. Farge eller sorthvitt.

Jeg synes noen av bildene fungerer flott i sorthvitt. Andre synes jeg var klart bedre i farger. Så får du se hva du liker.

Og hvorfor ikke ta noen av dine egne fargebilder og konverter dem til sorthvitt. Etter at Google kjøpte Nik Collection, så får du nå hele pakken – inklusive Silver Efex Pro – aldeles gratis. Det har aldri vært enklere å lage sorthvitt-bilder.

Alle bildene er tatt med mitt Fujifilm X-E2 og litt forskjellige linser.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Enkelt (og gratis) å lage gode sorthvitt-bilder

Det er noe eget med sorthvitt-bilder. Og nå har det blitt enda enklere for alle å lage gode bilder.

I nesten 100 år av fotografiets historie handlet det kun om sorthvitt. Så kom fargefilmen. I dag tar alle moderne digitale kameraer fargebilder (med noen ytterst få unntak). Likevel er fasinasjonen for og omfanget av bilder i sorthvitt økende.

Fotografer i RAW – se i s/h
Også du kan lage bilder i sorthvitt. Mange litt mer påkostede kameraer kan fotografere i RAW-format. Gjør det hvis du kan. Men så setter du skjermen bak på kamera til å vise sorthvitt. På denne måten tar du altså et fargebilde, men du får likevel et første inntrykk av hvordan bildet du nettopp har tatt kan bli i sorthvitt.

Har du ikke denne muligheten, så fotografer på vanlig måte i farge og jpg.

Justere i RAW
Når du kommer hjem til PC/Mac-en din, sørger du for å RAW-behandle fargebildet ditt best mulig. Det handler for eksempel om å justere histogrammet, tone himmelen eller bare forsterke blåtonene, øke kontrasten i noen partier her og der, osv. Først når du er helt fornøyd med fargebildet ditt er tiden kommet for å konvertere det til sorthvitt.

Tar du kun jpg-bilder, så er bildet pr. definisjon ferdig prosessert, men du må gjerne justere det i egnet programvare.

Den billige og dumme måten er å fjerne fargene ved for eksempel å skru Saturation til null.

Gratis Silver Efex Pro
Den enkle, billige og gode metoden er derimot å sende bildet over til Silver Efex Pro (SEP). Dette programmet er en av syv ulike etterbehandlingsprogrammer i NIK collection, nå eid av Google. Du finner det på nett til nedlasting. Fra og med april-mai 2016 er hele programpakken aldeles gratis!! Dette kan være et stand-alone-program eller det legger seg inn som en addon til f.eks. Photoshop eller Lightroom.

Maler – og justeringer
Med SEP kan du enkelt velge ulike maler (klassisk, full kontrast, highkey, mm) som for mange trolig er godt nok. Men har du ønsker ut over det malsettene foreslår, foretar du enkelt egne justeringer. Det ligger gode instruksjonsvideoer for alle programmene i NIK-serien på nett.

Enjoy.

Og når du er helt ferdig, kan det bli utrolig stilig å sende bildefila til en lab og for eksempel få tilbake et kunstverk i 70×100 cm på lerret, klar til å henge på veggen. Det koster deg en tusing (men legg merke til at du «sparer» 500 kroner, dvs. prisen for ei stor og tung ramme med glass.)

Enjoy x 2.

(Alle bildene her er tatt av undertegnede i farger og konvertert til sorthvitt via SEP. Det øverste bildet har fått litt kraftigere behandling enn de andre. Konvertering av dette bilder er utført av Jan Arne Emilsen).

Se på skyene

Se på skyene, sa min fotokompis tidligere i sommer, og grep fotoapparatet. Vi kjørte rundt på Andøya og Senja og speidet etter landskapsmotiver.

Det tok litt tid før jeg skjønte hva han mente. Etter et nylig avsluttet opphold lengst nord i Østerdalen, forstår jeg enda mer av dybden i budskapet.

(Som vanlig kan du se bildene i fullt format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved  klikke på tilbakepila øverst til venstre i nettleseren din).

Her er historien: Jeg er født og oppvokst nord i landet i en by med høye fjell på tre kanter med unntak av fjorden som også er omkranset av fjell. Heller ikke ytterst i fjorden ser vi horisonten i egentlig forstand. Himmelen er noe man har over seg. Ikke bortover. Det er klart man blir litt påvirket av slikt.

Min fotokompis har trådt sine barnesko på flatbygdene i Hedmarken og er vokst opp mellom trauste trær, åpne åkerlandskap og åsrygger så lave og slake at vi nordpå ikke engang har navn på en slik geografisk tildragelse. Dette er et landskap som for et utrenet øye kan fortone seg så ensformig og kjedelig at man etter et par dager går inn i en dyp depresjon. Men det var altså før jeg ble gjort oppmerksom på himmelen og skyene.

I det nord-østerdalske-landskapet som jeg befant meg i tidlig i august, i starter himmelen i horisonten og ender i horisonten bak deg, stort sett hele veien rundt. I motsetning til hva jeg er vant til, ser man her skyene milevis unna, langt pokker inn i Rondane og Jotunheimen: Lyse lette skyer og mørke uværsskyer, flate og runde skyer og skyer med skifasong. Her kan man sitte og se at det er blygråe skyer over Forollshogna, at det småregner i Dalsbygda mens sola får mosen i Hummelfjell til å lyse vakkert mot en knallblå himmel, velsignet med et passe antall grå ulldotter her og der.

Jeg opplevde at det var her, oppe i skyene, at spenningen og variasjonen lå. I tillegg var det et landskap og en natur som skrek etter å bli fremstilt i sorthvitt.

Når horisonten blir lav nok – enten man nå befinner seg i et flatt høyland, på Hedmarken eller helt ute ved kysten – er det smart å vende blikket bortover og oppover. Og det på en helt annen måte enn jeg har vært vant til.

Se på skyene.

Nå har jeg lært. Men det tok jaggu meg en del år.

Fakta: Bildene er fotografert med Fujifilm X-E2, sort sett med 18-55 2.8-4. RAW. Ikke filter. Bildene er justert som fargemotiv i Lightroom 5.7 og deretter konvertert til sorthvitt i Nik Silver Efex Pro 2. 

Motiv. Fra øverst til nederst: Vann mellom Røros og Synnervika/Femunden. Grøhøgda/Hummelfjell. Fra Hummelfjell og ned mot dalen. På veien fra Olavsgruva tilbake til Røros. 

Hvordan du kan «se» fargemotiver i svart-hvitt

Det skal faktisk en del trening til for å se hvordan for eksempel et landskapsbilde vil kunne ta seg ut i sorthvitt. Men nå kan du virkelig studere i detaljer hvordan bilder tar seg ut i sorthvitt – før du tar det. Løsningen ligger i mange moderne kameraer.

Hele min fotografiske bakgrunn er svart-hvitt. Først tidlig på 80-tallet ble det vanlig å bruke farger – til privat bruk. I jobbsammenheng var det fortsatt stort sett sorthvitt. Et tiår senere handlet alt om farger. Når man mange år senere forsøker seg igjen med å lage bilder i sorthvitt (nå i det moderne mørkerommet i Lightroom, Photoshop og Silver Efex Pro), så må jeg innrømme at jeg i stor grad har glemt hvordan man «konverterer» farge til sorthvitt inni hodet.

 

Men nå kan vi alle få perfekt hjelp takket være elektronikk. Løsningen finnes i mange moderne kameraer. Den er såre enkel.  Du fotograferer selvsagt i RAW. Dermed tar du vare på hele bildefila med alle farger. Men: Du setter displayet til å vise deg sorthvitt. Hvis du nå for eksempel legger inn visning med sorthvitt og med rød-filter (oftest markert med en stor B og en liten R), får du nå et svært godt inntrykk av hvordan motivet vil ta seg ut i sorthvitt med relativ høy kontrast: Du ser med andre ord temmelig nøyaktig hvordan dette motivet kan komme til å bli i sorthvitt. Fornøyd? Da er det bare å knipse.

Etterpå bør du først behandle bildet korrekt som fargebilde. Her legger du på forløpninger, justerer eksponering, fargetemperatur, mm. Først deretter konverter du bildet til sorthvitt.

I Lightroom kan du starte fra bunn, dvs. fjerne farger og begynne å jobbe med sorthvitt-bildet. Eller du kan bruke en sort-hvitt preset. Etterpå kan du bruke spakene ytterligere for å fremheve bedre de elementene du ønsker. Du har utrolige muligheter i LR til å skape akkurat det bildet du ønsker deg i og med at du har full «fargestyring»: Hvis du vil ha gress-sletta lysere gjør du det med grønn/gul-kanalen, og hvis du vil ha den røde hytta mørkere, gjør du dette i rød-kanalen.

Hvis du skaffer deg et program som Silver Efex Pro (en del av Google Nik Collection) får du enda mer hjelp i form av ganske mange gode ferdigutviklede maler.

Jeg var nylig på en liten fototur, og hadde hele tiden mitt Fujifilm X-E2 innstilt på RAW-fotografering men sorthvitt-visning. Det var en stor og hyggelig overraskelse å oppdage hvor lett det nå var å se svart-hvitt igjen takket være Fuji’en. Spennende og kjempelærerikt.

Bildetekst, lite bilde: Kamera er innstilt på å vise sorthvitt, men i og med at jeg fotograferer i RAW kommer selvsagt bildet opp i farger på PC-skjermen.

 

Kommentar til de to øverste bildene i denne saken:

• I farge lå spenningen i samspillet mellom den mørke himmelen og det lyse forpartiet.
• I sorthvitt syntes jeg himmelen ble for dyster og den lyse forgrunnen for rotete. Jeg kappet bort begge deler. I sorthvitt var det de to lyse skypartiene i kontrast til det mørke fjellet som skapte spenningen i bildet. Om det ene er bedre enn det andre får andre vurdere.

Del 3: Fotoshoot Senja

Rett øst av Andøya ligger Senja. Det går ferge over sommerstid. Den tar 1 time og 40 minutter.  Dagens bilder er fra nordsiden av Senja og viser det typiske med landskapet her, med dramatiske fjell som stuper rett ned i havet. Men her er også lange og idylliske sandstrender og noen steder en flott skjærgård. Bare husk at temperaturen normalt ikke innbyr til bading, hvor flotte strendene enn kan være. Sør-Senja er berglendt med svaberg og furuskog. Her ligger også Ånderdalen nasjonalpark.

Begge bildene er tatt med Fujifilm X-E2 med 18-55 linse. Bildene er fotografert i RAW men displayet er satt i sorthvitt med rødfilter. Dette gir en svært god indikasjon på hvordan bildet kan bli i sorthvitt. I og med at man bruker RAW er all bildeinformasjon (også farger) intakt.

Bildet øverst er konvertert til sorthvitt i Lightroom og justert en del. Bildet nederst er nesten «rett fra boksen».

Senja er Norges nest største øy etter Hinnøya (Svalbard ikke medregnet) og ligger i Troms fylke. Øya har et areal på 1 586 km² og i underkant av 8 000 innbyggere. Befolkningstyngdepunktet er langs Gisundet på innsiden av øya. Her ligger også det største tettstedet, Silsand. Det største fiskeværet er Gryllefjord i Torsken kommune.

Nasjonal turistveg Senja er en 102 kilometer lang veistrekning mellom Gryllefjord og Botnhamn på Senja i Troms fylke i Nord-Norge, med avstikkere til Mefjorvær og Husøy.

Fotoshoot Andøya – del 1

Sommerens «fotosafari» er lagt til vestkysten av Andøya og nord-vestkysten av Senja. Det er to spektakulære områder et godt stykke nord i landet. Her finnes mye av det meste, bortsett fra horder av folk, stabilt vær og strøkne 6-stjerners hoteller. Gudskjelov. I noen dager skal undertegnede og en god fotovenn farte rundt i dette området og forsøke å ta gode bilder, med eller uten hjelp fra sol, regn og vind.

Dagens bilder er fra startstedet, i og nær Risøyhavn sør på Andøya. Alle er tatt med Fuji X-E2 med standardobjektivet 18-55 f:2,8-4 og prossesert/konvertert i Lightroom 5,7. På skjermen til en liten bærbar 13″ er det umulig å se eksakt hvor mørkt eller lyst et bilde blir, så dette blir nokså omtrentlig. 

Du kan se bildene i stor størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på den lille pila øverst til venstre i nettleseren.

Enjoy!

Andøya er 57 kilometer lang og 15 kilometer bred. Det er Norges 10. største øy. I nasjonal sammenheng er Andøya muligens best kjent som oppskytingsbase for vitenskapelige raketter innen Nordlysforskning. I tilfelle du skulle få lyst å stikke oppom en snartur, så er eksempelvis avstanden mellom Oslo og Andenes nesten 1500 kilometer.

Verdens største fotoutstilling – ever!

Dette er historien om verdens største fotoutstilling. Den ble til i januar 1955, altså for temmelig eksakt 60 år siden. Den besto av i alt 503 bilder som først ble vist i The Museum of Modern Art (MoMA) i NYC, og deretter sendt rundt, blant annet i store deler av Europa. Utstillingen ble sett av mer enn 9 millioner mennesker.

Har du lyst, kan du se utstillingen fortsatt. Men da må du, paradoksalt nok holde deg i Europa, og ta en tur til Clervaux Castle i Luxemburg.

Utstillingen heter «The Family of Man» – enkelt oversatt til «Menneskefamilien» på et slags norsk. Den er bygget opp tematisk og viser alt fra fødsel til død. Og det meste derimellom.

I 1955 var den andre verdenskrig bare 10 år unna, vi var godt inne i den kalde krigen og Europa forsøkte å stable seg på beina. MoMAs legendariske fotokurator, Edward Steichen, hadde med denne utstillingen visjoner langt ut over det fotografiske. I sum var den kanskje mest et fromt fremtidshåp om en bedre verden, der alle måtte forstå at vi mennesker på kloden er likeverdige og har de samme drømmer, lengsler og håp.

Steichen fikk samlet sammen et par millioner bilder fra kjente og mindre kjente fotografer fra USA og store deler av Europa. Her er «alle» de kjente representert. Pluss mange av de som etter hvert fikk et navn. Ikke minst må det ha vært et løft for etterkrigstidens Europeiske fotografer. Og ut fra dette enorme materialet ble 503 bilder valgt ut.

Utstillingen ble vist i tre måneder på MoMA før den, med økonomisk bistand fra United States Information Agency, la ut på en rundtur i 11 Europeiske land.  Deretter ble bildene utgitt i bokform med alle 503 bildene. Boka ble gitt ut i mange utgaver og opplag, og endte vel opp med et totalt opplag på fire millioner. En paperback-utgave står i bokhylla mi. Den kostet i sin tid 1 dollar. Jeg kjøpte den i et antikvariat for noen tid siden, for litt mer enn en dollar.

«The Family of Man» påstås å være verdens gjennom tidene største fotoutstilling, drevet frem av en visjonær kunstner og med backing av en nasjon som har bevist å kunne takle gjennomføringen av store hårete mål. På godt og vondt. «The Family of Man» er et produkt av sin tid, også fotografisk, og et spennende tidsbilde å dukke ned i.

• Her kan du lese litt mer om «The Family of Man».
• Og her litt om fotolegenden Edward Steichen.
• Her er noen flere bilder fra utstillingen.
• Skulle du ha en ettermiddag eller tre ledig i Luxembourg, så finner du utstillingen her.

Det avgjørende øyeblikket

Denne helga anbefales en liten film på 18:30 minutter. Den handler om en av verdens mest berømte fotografer, Henri Cartier-Bresson.  Jeg tror denne filmen kan gjøre deg til en bedre fotograf.

Vel, det er ikke noe film. Det er et stort antall av HCBs bilder, med hans egne kommentarer – fortalt på hans litt spesielle fransk-engelske måte.

Hvis du ikke kjenner til Cartier-Bresson fra før av, bør du lese deg litt opp. Her er en svært enkel og overfladisk norsk Wikipedia-side som en start.

For å forstå fullt ut en del av bildene i denne bildeserien/filmen, ville det også vært greit å ha litt kjennskap til hans kunstneriske ungdomstid, hans tidlige samkvem med surrealistene i Frankrike, hans mange reiser spesielt i Asia og Mexico, hans foto-oppdrag av kroningen av kong Georg VI da han kom tilbake uten et eneste bilde av kongen, men bare av publikum, mm.

I filmen nevnes flere ganger begrepet The Decisive Moment – det avgjørende øyeblikket. Det henspeiler på at noen blant oss – ikke mange – har fått den gudegitte nådegave at de er i stand til å «se» en hendelse før den skjer, slik at fingeren treffer utløserknappen akkurat i det avgjørende øyeblikket!  Bildene til HCB forteller oss i hvilken divisjon han spilte.

Les deg mer opp på Henri Cartier-Bresson. Du finner mye på nett, og om du skulle være det minste i tvil, så finnes det mange, mange bøker med og om han og hans bilder.

God helg. Enjoy!

Sorthvit fotostafett på Facebook

For litt siden ble jeg utfordret av ikke mindre enn to foto-kjenning om å legge ut fem sorthvitt bilder på Facebook, ett pr. dag, og samtidig utfordre en ny fotograf hver dag til å gjøre det samme. Det er noe av det mest fornuftige jeg har vært med på i Facebook-sammenheng.

Dag 1

Utfordringen kom midt oppe i en hektisk måned med reiser hit og dit og med svært mange aktiviteter. Det medførte blant annet at jeg ikke fikk tid til å lage De Ultimate Sort-Hvitt-Bildene (om du forstår). Jeg måtte nøyde meg med det som mer eller mindre lå fremfor nesa og enkelt kunne bearbeides. Det fikk duge.

Dag 2

Anbefales
Men selve konseptet var inspirerende og morsomt. Man kan si hva man vil om Facebook, og det er det mange som gjør, men dette var en så grei og uforpliktende arena, at den trygt kan anbefales. Det var også morsomt og interessant å få hyggelige tilbakemeldinger og «likes» fra både fotografer og ikke-fotografer og se hva de la vekt på. 

Dag 3

Fem bilder totalt
Av de fem valgte jeg tre bilder som ble tatt i Finnmark sommeren 2014 (bildene overfor her). Jeg var sammen med en annen fotograf på fotoshoot lengst nord i landet ei uke i juli. Vi hadde gjort en slags avtale om i hovedsak å fotografere sorthvitt denne gang. Derfor.

Ett bilde er tatt innendørs med fine solstriper og ei lampe i et speil (helt nederst).  Det pinligste av alt er at det ikke var jeg som oppdaget motivet. Men det var jeg som hadde skuddklart kamera. Skjerpings! En av Facebook-kommentarene var at bildet lignet på det amerikanske flagget, dvs. «stars and stripes». Morsomt.

Dag 4

Og ett bilde (over her) er om lag 40 år gammelt, tatt på Rodeløkka i Oslo. Den gang var Rodeløkka en bydel som var preget av forfall – på mange mulige måter, og med en del problemer. Dette er et «ekte» sorthvitt-bilde, tatt med min trofaste gamle Nikon F, 28 mm, på Tri-X sorthvitt-film. Det er vel nok et lite bevis på at «hvis et bilde ikke er godt nok, har du ikke vært nær nok».

***

Finnmarksbildene er tatt med Nikon D700, litt ymse objektiver, alle pre-justert i Lightroom og gjort helt ferdig i Silver Efex Pro. I bildet av «månelandskapet» la jeg på litt ekstra lys på høyresiden ved å benytte fjernstyrt blits. Innendørsbildet er knipset (!) med mitt alltid nærværende Fujifilm X10, og det har også vært innom Lightroom og Efex Pro.

Dag 5