Gjennom et langt foto-liv vil det alltid være noen bilder man er mer fornøyd med enn andre. Dette er et slikt bilde.
Bildet er tatt akkurat i det min mellomste datter kommer til verden med keisersnitt. Det er et ganske spesielt inngrep der timing og presisjon er viktige ingredienser. Det samme gjelder for så vidt også for fotografen. Det gjelder å trykke av i rett øyeblikk.
Begge deler fungerte prikkfritt – både for gynekologen og han med kamera.
Gynekologen var en slags bekjent, og svaret var ja da jeg spurte om å fotografere fødselen. Keisersnittet var planlagt flere dager i forveien. Jordmora hadde imidlertid ikke fått beskjed, og hun ble ikke blid da hun så meg og min kamerakoffert. Det ble åpenbart en liten «diskusjon» ute på gangen. Da alt endelig var klarert, fikk jeg en utvetydig melding om at hun nå hadde en viktig jobb å gjøre, og at hun ikke kom til å løfte en finger for å ta vare på meg når jeg svimte av inne på operasjonsstuen.
Hun var imidlertid ikke snauere enn at hun i full fart hyret inn to sykepleiestudenter som sto på hver side av meg oppe på en slags trapp. Det ble aldri sagt, men de hadde nok fått klar beskjed om å ta seg av meg når jeg begynte å bli hvit i toppen.
Det skjedde aldri. For det første hadde jeg erfaring fra andre vanlige fødsler og i tillegg bra fartstid fra sykehusarbeid. Men viktigere enn dette tror jeg nok det er at kamera fungerer som et «filter» mellom meg og virkeligheten. Man er så opptatt av å treffe på tid/blender/avstand, at det meste andre undertrykkes. Dette er et klassisk fenomen for fotografer.
Bildet er tatt for 34 år siden. Jeg vil tro at jeg den gang brukte et Nikon FE, kanskje et Nikon F1. Linse muligens en lyssterk 50 mm. Og filmen var garantert Kodak Tri-X.
Bildet er fullt av dramatikk og snedige små detaljer. Bare se på ansiktsuttrykkene. En smiler. En ser bekymret ut. Og en sender et blikk rett mot fotografen – kanskje for å se om han fortsatt står på beina? Og hvis du forstørrer bildet, vil du se at det lille nurket kommer til verden med et lite skrik, og at hun samtidig sender en solid tisse-stråle rett i brystkassa til gynekologen.
Punkt 3: En skjerm er ikke satt opp fargemessig en gang for alle. Fargene endrer seg over tid. Da må du skaffe deg en skjermkalibrator. I dag er det enkelt, og tar ikke mer tid enn at du så vidt rekker en kopp kaffe mens du venter på at PCen og kalibreringsprogrammet gjør seg ferdig på egenhånd.
infotobloggen 