Keisersnitt og fotografering   

Gjennom et langt foto-liv vil det alltid være noen bilder man er mer fornøyd med enn andre. Dette er et slikt bilde.

Bildet er tatt akkurat i det min mellomste datter kommer til verden med keisersnitt. Det er et ganske spesielt inngrep der timing og presisjon er viktige ingredienser. Det samme gjelder for så vidt også for fotografen. Det gjelder å trykke av i rett øyeblikk.

Begge deler fungerte prikkfritt – både for gynekologen og han med kamera.

Gynekologen var en slags bekjent, og svaret var ja da jeg spurte om å fotografere fødselen. Keisersnittet var planlagt flere dager i forveien. Jordmora hadde imidlertid ikke fått beskjed, og hun ble ikke blid da hun så meg og min kamerakoffert. Det ble åpenbart en liten «diskusjon» ute på gangen. Da alt endelig var klarert, fikk jeg en utvetydig melding om at hun nå hadde en viktig jobb å gjøre, og at hun ikke kom til å løfte en finger for å ta vare på meg når jeg svimte av inne på operasjonsstuen.

Hun var imidlertid ikke snauere enn at hun i full fart hyret inn to sykepleiestudenter som sto på hver side av meg oppe på en slags trapp. Det ble aldri sagt, men de hadde nok fått klar beskjed om å ta seg av meg når jeg begynte å bli hvit i toppen.

Det skjedde aldri. For det første hadde jeg erfaring fra andre vanlige fødsler og i tillegg bra fartstid fra sykehusarbeid. Men viktigere enn dette tror jeg nok det er at kamera fungerer som et «filter» mellom meg og virkeligheten. Man er så opptatt av å treffe på tid/blender/avstand, at det meste andre undertrykkes. Dette er et klassisk fenomen for fotografer.

Bildet er tatt for 34 år siden. Jeg vil tro at jeg den gang brukte et Nikon FE, kanskje et Nikon F1. Linse muligens en lyssterk 50 mm. Og filmen var garantert Kodak Tri-X.

Bildet er fullt av dramatikk og snedige små detaljer. Bare se på ansiktsuttrykkene. En smiler. En ser bekymret ut. Og en sender et blikk rett mot fotografen – kanskje for å se om han fortsatt står på beina? Og hvis du forstørrer bildet, vil du se at det lille nurket kommer til verden med et lite skrik, og at hun samtidig sender en solid tisse-stråle rett i brystkassa til gynekologen.

 

Digitalisering av film og slides (igjen)

Noen har kanskje oppdager at jeg er i overkant interessert i å ta vare på gamle bilder og filmer.

Her er dagens lille repro-tips: For en (relativt) overkommelig pris kan du fotografere av dine gamle dias og negativer med et sett fra Nikon som nylig har kommet på markedet. Det har vært mye skriving om dette settet, noe jeg tolker som om at mange sitter med de samme «problemene»: Hauger med dias og film som de på en enkel måte vil ha lagt inn på PCene og Macene sine.

Nikon ES-2 er én av mange måter å gjøre dette på. Teksten i artikkelen jeg viser til her er relativt grei, så du får vel en formening om dette kan være noe for deg. Bare vær obs på at denne ikke ser ut til å leveres med noen form for programvare, slik at du må vende sorthvitt negativ (relativt enkelt), og vende/korrigere farge negativ (komplisert). Dette er noe min Epson planskanner gjør automatisk.

Ellers bruker jeg mist to andre måter.

A: Reprofotografering med reprostativ og mot lysbord.

B: God gammeldags flatbed-scanning (Jeg har en Epson Perfection 4870 som fortsatt er krute god)

Alle disse måtene har noen fordeler. Og noen ulemper.

Nikon ES-2 kan kjøpes for eksempel her, og den koster ca. 1800 kroner. Bra kilopris.

 

Fang bevegelsene – med sakte lukkerhastighet

Til en artikkel i ei bok skulle jeg ta et bilde av ei lita elv som renner gjennom en by. Det ble litt stress.  Deadline for boka var sein vår, og jeg ønsket ideelt sett både grønne trær og ei elv med solid vannføring. Dårlig kombinasjon i min kant av verden.

Jeg tok først en fotorunde mens elva antatt var på sitt største. Det var før trærne hadde fått antydning til blader. Det ble ikke bra.

Ved neste runde var det litt mindre vann, men til gjengjeld mer liv og farger i både gress og trær. Så der sto jeg, kun med mitt lille og hendige Fujifilm X-E3, medbringende to linser i sykkelveska: Standardobjektivet 18-55 mm og en Samyang 12 mm, en fast vidvinkel med andre ord.

Men ikke noe stativ.

Bilde 1: 1/10 sekund

Tips nr. 1: Dra aldri på elvefotografering uten stativ.

Stort sett hjelper det ikke om komposisjonen er flott, for ei elv blir aldri slik hodet og øynene dine ser den hvis du fotograferer med for rask lukker.

Bilde 2. 1/220 sekund.

For å komme ned i ønsket lukkertid måtte jeg skru ISOen ned i 100 og gå ned til blender f:22.  Da først kom lukkerhastigheten ned i ca. 1/10 sekund. Som sagt: Uten stativ.

Det er da man tar frem gammel lærdom fra tiden som aktiv skytter: Pusteteknikk.

Tips nr. 2: Pust dypt inn (og ut) et par ganger. Så stopper du midt i andre utpusting. Du har kamera klart til skudd. Nå fin-komponerer du bildet, og trykker inn utløseren etter maks tre-fire sekunder (for da vil kroppen ønske mer oksygen). Sånn gjorde vi på skytebanen, og sånn kan du – stort sett – klare å eksponere på lange lukkertider selv uten stativ.

Bare husk at mens du kanskje klarer 1/10 sek på en 12 mm, så må du trolig opp i minst 1/100 sek på en 200 mm.

Bilde 1 viser elva tatt med ISO 100, f:22, 1/9 sek, 12 mm. Elva ble bra, og resten ble akkurat skarpt nok. Det beste bildet!

Bilde 2 viser samme, bare ISO 200, f:8, 1/220 sek. Alt skarp. Men pent? Nei.

Bilde 3: 1/120 sekund

Bilde 3 viser samme elv noe lengre ned i landskapet. Når elva som her bare blir en del av hele bildet, kan man trolig si at rask lukkertid fungerer greit nok. ISO 100, f:8, 1/120 sek, 21 mm.

(Som vanlig kan du klikke på bildene for å få de opp i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Gerda Taro – frem fra glemselen

I ny og ne dukker jeg ned i fotohistorien på jakt etter skjulte skatter. Til denne siste kategorien hører helt klart Gerda Taro  (1910-1937). Hun levde nok i stor grad i skyggen av sin fotokollega og kjæreste Robert Capa. Det gjør ikke saken bedre at hun bare ble 27 år gammel.

Historien er spesiell. Gerda Taro het egentlig Gerta Pohorylle, og ble født i Stuttgart i dagens Tyskland. Om lag samtidig vokser Ernõ Friedmann opp i Budapest. Begge er jøder, og da nasjonalsosialismen  i Tyskland  og i Øst-Europa begynner å merkes, er det mange unge mennesker som finner en frihavn i Frankrike, i Paris. Så lenge det varte.

Begge var fotografer, og i Paris møtes de to, og tar sammen kunstnernavnet «Robert Capa». For å få bedre pris for sine bilder hos nyhetsbyråene, sier de at bildene er tatt av den kjente amerikanske fotografen Robert Capa. Så sier historien.

Gerda Taro og Robert Capa

Etter hvert «overtar» Ernõ navnet Robert Capa, mens Gerta kaller seg Gerda Taro. De er unge, de er engasjerte i samtiden, men også nyhetsjegre på jakt etter salgbare bilder.

Sammen dekker de den spanske borgerkrigen. Etter sigende er Gerda den første kvinnelige fotojournalisten i felt i en krig. Mens Robert tok en av sine mest kjente bilder i denne krigen, er Gerdas bilder mindre kjent. I en periode kunne man se forskjell på bilene ved at Gerda fotograferte med 6×6 cm-kamera – og følgelig leverte firkantede bilder, mens Robert fotograferte med sitt Leica med 24×36 mm film. Etter hvert fotograferte begge med småbildekamera, slik at ingen kan i ettertid si hvem som fotograferte hva. Bildene ble stundom publisert under fotobyline Capa&Taro.

Etter hvert gikk Taro sine egne veier. Hun ble etter hvert politisk bevisst på venstesiden, og takket på et tidspunkt nei til frieriet fra sin mangeårige kjæreste.

I juli 1937 ble Taro påkjørt av en stridsvogn i Brunete, Spania, og døde dagen etter. For sin antifascistiske innsats, ga det franske kommunistpartiet henne en ærefull begravelse i Paris på dagen for hennes 27 fødselsdag.

Det sies at Robert aldri kom over tapet av sin store kjærlighet. Han jobbet videre som fotograf, og gikk rett fra den spanske borgerkrigen til den andre verdenskrig. Slik dekket han krig etter krig, etter hvert for bildebyrået Magnum, helt til han i 1954, bare 40 år gammel, trådte på en landmine i Vietnam.

Noen bilder finnes fra Gerda Taros korte og aktive periode, ikke mange, naturlig nok. Men så vil skjebnen og tilfeldighetene det slik at noen ganske nylig oppdager en koffert med i alt 4 500 negativer fra den spanske borgerkrigen: Bilder tatt av Taro, Capa og fotografkollega David Seymor.

Denne historien ble det en film av: «Den meksikanske kofferten». Videre satte Robert Capas bror, Cornell Capa (også han Magnum-medlem) seg fore å kaste velfortjent lys på Gerda Taro, gjennom International Center of Photography i New York.

Leter du på nett finner du hauger med artikler om og tusenvis av bilder tatt av Rober Capa. Og noen få bilder signert Gerda Taro. Sånn kan også historien være urettferdig.

Her en bloggartikkel om Robert Capa.  På nett finner du noe mer info om Gerda Taro.

Oppdatering 1. august 2018: På Googles blog hyller man i dag Gerda Taro på hennes 108 års dag. Fint at en glemt fotograf blir dratt frem i lyset og får den heder hun fortjener.

Hvordan få korrekte farger på PC-skjermen din?

Først når du stoler på at skjermen din gjengir riktige farger, kan du gi deg i vei med å korrigere de bildene du har tatt, enten de nå er i jpg-format eller at det er RAW-filer.
Hvis du er opptatt av korrekte farger på PC-skjermen din, er det en del saker du bør være oppmerksom på.

cg318k_mellan
En Eizo-skjerm i toppskiktet er en drøm for mange – på samme måte som nok mange ønsker seg en Rolls Royce…

Punkt 1 er at du i utgangspunktet skaffer deg en god nok skjerm. Kjøper du en PC og skjerm under ett, så er det min erfaring at disse skjermene ligner på de rimelige kit-linsene som følger med mange kameraer. De er (for) billige. Hensikten er selvsagt å få ned pakkeprisen. Velg bort 1500-kroners-skjermen og kjøp noe som er bra. En god skjerm koster en del. En virkelig god koster enda mer.

Punkt 2: Sørg for at skjermen har god nok innsynsvinkel. Dette er viktig! Rimelige skjermer (enten de er i løs vekt eller sitter på en bærbar maskin) er tilnærmet ubrukbare til fotobehandling ettersom du knapt klarer å se når bildet er korrekt eksponert. Ser du litt ovenfra, er bildet som regel for lyst. Og tipper du skjermen bakover, blir bildet for mørkt. Noen mener kanskje at de klarer å se i eksakt 90 graders vinkel på skjermen, og at dette gir korrekte bilder. Velbekomme. På en god skjerm skal du se «samme bilde» enten du ser ovenfra, nedenfra eller fra sidene.

spyderPunkt 3: En skjerm er ikke satt opp fargemessig en gang for alle. Fargene endrer seg over tid. Da må du skaffe deg en skjermkalibrator. I dag er det enkelt, og tar ikke mer tid enn at du så vidt rekker en kopp kaffe mens du venter på at PCen og kalibreringsprogrammet gjør seg ferdig på egenhånd.

Konklusjon mhp kjøp av skjerm: Sjekk på nett og spør andre om anbefalte skjermer. Regn med å betale fra ca. 5-7 000 kroner og oppover.

Konklusjon mhp skjermkalibrering: Ta en titt på denne videoen, så får du noen tips. Den «edderkoppen» Bergman viser frem her heter Datacolor Spyder 5, og koster i Norge fra litt over tusenlappen og oppover.

PS 1: Jeg sier ikke noe om Mac ettersom dette ikke er min verden, men jeg innbiller meg at Mac-gjenget både har bedre skjermer og at de har det litt enklere med farger og den slags.

PS 2: Jeg snakker her kun om skjermer og skjermkalibrering. Jeg sier av mange gode grunner ikke noe om hvordan papirbildene du skriver ut på egen fargeskriver blir eksakt lik bildet på skjermen. Det er en hel vitenskap!