Nikon F: Et banebrytende kamera

Nikon F ble introdusert i april 1959 av Nippon Kogagua (fra 1988 Nikon Corporation). Det var et revolusjonerende kamera som i mange tiår kom til å sette standard for speilreflekskameraer av høy kvalitet. Sammen med skarpe linser ble dette kameraet foretrukket av fotojournalister verden over. Det fungerte i sumpene i Vietnam, i kulde i Alaska og kameraet var solid nok til å berge livet til en av tidenes mest kjente krigsfotografer, Don McCullin.

Nikon F ble designet av Masahiko Fuketa og var selskapets første speilreflekskamera. Dette 35-mm kameraet var en syntese av et par tyske kameraer (Kine Exakta og Contax S) og et par Pentax-modeller. Tidligere Nikon-modeller var rammesøker-kameraer.

Nikon F ble nykonstruert fra bunnen av, og var helt ulikt det Nikon hadde gjort tidligere og med mange nye løsninger i forhold til de fleste andre kameraene på denne tiden. Med Nikon F kom pentaprisme, en spesiell speil-løsning og ikke minst bajonettfatningen (F-mount) som Nikon har vært tro mot i alle år siden. (Mine første Nikonlinser fra 1971 brukes fortsatt, 44 år senere, på mine digitale speilreflekskameraer!)

Da Nikon F ble lansert var det ikke bare et kamerahus som kom på markedet. Nikon leverte en komplett løsning, med verdens beste hus og linser med svært høy kvalitet, i omfang fra 21 til 500 mm. Pluss tilbehør som eksempelvis motor som sørget for inntil fire bilder pr. sekund. Nikon F ble en sterk bidragsyter til å bryte ned det tyske hegemoniet som ledende leverandør av kvalitetskameraer.

I 1962 ble Photomic-søkeren lansert, med både pentaprisme og lysmåler, og i samme slengen måtte linsene utstyres med den verdensberømte «gaffelen» for å koble blender med lysmåler. Seks år senere kom Photomic FTn-utgaven, med en ny måte å måle lyset på, blant annet med å benytte 60 prosent sentermåling, noe som ble en standard for Nikons kameraer helt opp til den digitale tidsalderen.

Nikon ble alle reportasjefotografers kamera. Nikon F og Nikkor linser var eksempelvis standardutstyr hos fotografene i National Geographic og Life fra 1960. Nikon ble benyttet av Nasa på Mercury, Gemini og Apollo-programmene (bilde til høyre). Nikon var også med Apollo 15 til månen.

Kameraet ble ytterligere ikonisert og populært gjennom filmer som Blow Up, Apocalypse Now og senere eksempelvis The Bridges of Madison County.

Og, som nevnt, ble det i bokstavelig forstand udødeliggjort da en snikskytter i Cambodia i 1970 sendte av gårde en kule fra sin AK-47 mot krigsfotograf Don McCullin. Han traff kamerahuset, som ble skadet. Det var alt. (Bilde til høyre). Kamerahuset er skrudd sammen av 918 deler, hvorav den største og tyngste delen som omslutter alt annet er freset ut av ett stykke stål. Jeg bruker å si at man kan bruke en Nikon F som hammer hvis det skulle knipe om. I USA blir kameraet kalt en «ishockey-puck».

Etterfølgeren, Nikon F2, kom i 1971. Da man stengte ned produksjonslinjen for den originale F-modellen i mai 1974 var 862.600 eksemplarer produsert, bare med marginale endringer opp gjennom årene. Et av disse kameraene står inne i mitt glass-skap, på hedersplassen, fortsatt fullt funksjonelt (stort fargebilde på siden). I enkelte miljø går Nikon F under navnet «Kongen». Bare så det er nevnt.

• Kilde: A history of Photography in 50 cameras, by Michael Pritchard FRPS, Bloomsbury, 2014.
• Mer info: Camerapedia. Wikipedia.
• En tidligere bloggartikkel om Don McCullin.

Reklame

Se på skyene

Se på skyene, sa min fotokompis tidligere i sommer, og grep fotoapparatet. Vi kjørte rundt på Andøya og Senja og speidet etter landskapsmotiver.

Det tok litt tid før jeg skjønte hva han mente. Etter et nylig avsluttet opphold lengst nord i Østerdalen, forstår jeg enda mer av dybden i budskapet.

(Som vanlig kan du se bildene i fullt format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved  klikke på tilbakepila øverst til venstre i nettleseren din).

Her er historien: Jeg er født og oppvokst nord i landet i en by med høye fjell på tre kanter med unntak av fjorden som også er omkranset av fjell. Heller ikke ytterst i fjorden ser vi horisonten i egentlig forstand. Himmelen er noe man har over seg. Ikke bortover. Det er klart man blir litt påvirket av slikt.

Min fotokompis har trådt sine barnesko på flatbygdene i Hedmarken og er vokst opp mellom trauste trær, åpne åkerlandskap og åsrygger så lave og slake at vi nordpå ikke engang har navn på en slik geografisk tildragelse. Dette er et landskap som for et utrenet øye kan fortone seg så ensformig og kjedelig at man etter et par dager går inn i en dyp depresjon. Men det var altså før jeg ble gjort oppmerksom på himmelen og skyene.

I det nord-østerdalske-landskapet som jeg befant meg i tidlig i august, i starter himmelen i horisonten og ender i horisonten bak deg, stort sett hele veien rundt. I motsetning til hva jeg er vant til, ser man her skyene milevis unna, langt pokker inn i Rondane og Jotunheimen: Lyse lette skyer og mørke uværsskyer, flate og runde skyer og skyer med skifasong. Her kan man sitte og se at det er blygråe skyer over Forollshogna, at det småregner i Dalsbygda mens sola får mosen i Hummelfjell til å lyse vakkert mot en knallblå himmel, velsignet med et passe antall grå ulldotter her og der.

Jeg opplevde at det var her, oppe i skyene, at spenningen og variasjonen lå. I tillegg var det et landskap og en natur som skrek etter å bli fremstilt i sorthvitt.

Når horisonten blir lav nok – enten man nå befinner seg i et flatt høyland, på Hedmarken eller helt ute ved kysten – er det smart å vende blikket bortover og oppover. Og det på en helt annen måte enn jeg har vært vant til.

Se på skyene.

Nå har jeg lært. Men det tok jaggu meg en del år.

Fakta: Bildene er fotografert med Fujifilm X-E2, sort sett med 18-55 2.8-4. RAW. Ikke filter. Bildene er justert som fargemotiv i Lightroom 5.7 og deretter konvertert til sorthvitt i Nik Silver Efex Pro 2. 

Motiv. Fra øverst til nederst: Vann mellom Røros og Synnervika/Femunden. Grøhøgda/Hummelfjell. Fra Hummelfjell og ned mot dalen. På veien fra Olavsgruva tilbake til Røros.