Hvitbalansen kan bli lurt – men ikke så mye

Det er faktisk fort gjort å lure hvitbalansen i et kamera. Vår moderne kameraer kan nok være smarte, men 100 % intelligente er de ikke. Det er da vi med vår erfaring og intelligens må overta.

Når du tar bilde av en stor solsikke, som i hovedsak er knall gul og med grønne store blader, så klarer kamera både å stille skarpt og måle lyset sånn noenlunde. Men kameraet vet ikke at dette en en solsikke, og vil da forsøke å lage et tilnærmet «normalt» bilde. Dette blir ofte godt nok, men hvis man vil ha fargene så nær virkeligheten som mulig, må man ofte korrigere kamera.

Bildene her ble tatt en sen august ettermiddag. Sola sto ganske lavt slik at lyset kom tilnærmet horisontalt, og kveldslys betyr varmt lys.

Kamera: Nikon D700, 24-70 f:2,8 @3,5, ISO200.

140829_HH_128_mtxt
Bilde A er tatt med hvitbalansen i Auto-posisjon. Kamera foreslo med andre ord selv en Kelvin-verdi på 4450. I denne sammenhengen bryr jeg meg ikke om Tint, som er verdien bak Kelvin.

140829_HH_129_mtxt
I bilde B satte jeg hvitbalansen til Sol.

140829_HH_130_mtxt
I bilde C satte jeg hvitbalansen til Overskyet.

140829_HH_131_mtxt
I bilde D satte jeg Kelvinverdien selv. Jeg antok at den lave sola ville gi solid overvekt av rødt lys, og jeg satte Kelvin til 3200.

140829_HH_132_mtxt
I bilde E fotograferte jeg i Auto hvitbalanse, og la inn mitt hvitbalansekort. Jeg fikk samme Kelvinverdi som under opptak A, men i Lightroom brukte jeg pipetten på hvitbalansekortet, og fargen ble dermed endret til 4100 K.

Legg også merke til hvordan bakgrunnen i bildene endrer farge, etter min mening langt mer enn i selve blomsten.

Konklusjon: I denne serien er det korrigerte bilde E med andre ord korrekt – hvis vi skal stole 100 prosent på hvitbalansekortet. I ettertid ser jeg at jeg muligens burde satt dette kortet bort fra solsikken, fordi den intense gule lysstrålingen fra blomsten kan ha påvirket forsøket.
Men vi må også ha lov til å konkludere med at et moderne avansert kamera, er nettopp det: Avansert. Og at du trolig ville godkjent alle blomsterbildene!

Reklamer

Forskjell på hvitbalansekort og gråkort?

Er det forskjell på et hvitbalansekort og et såkalt gråkort? Svaret er JA! Det er i prinsippet to helt forskjellige ting. Som du forstår: Dette er en bloggartikkel for nerdene. Men fortsett gjerne å lese likevel. Det kan hende du blir litt klokere av det.

  • Et hvitbalansekort er laget for å kunne justere hvitbalansen i et bilde, dvs. kunne justere antall Kelvin-grader (blåstikk, rødstikk, grønne hudtoner..).
  • Et gråkort (enten det nå er 18 % eller 12 %) er laget for å justere eksponeringen (lysere eller mørkere bilde).

WhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.

Bildetekst: Slik kan et hvitbalansekort se ut. Her forsiden. Nedenfor ser du baksiden.

Ny standard
Komplisert? Å ja, litt. Spesielt siden et gråkort i praksis ikke er helt på jordet når man er tvunget til å justere hvitbalansen. I tillegg er det kommet en ny ANSI-standard (fra det amerikanske standard-instituttet) som sier at gråkort heretter ikke skal være 18 % grå men 12 % grå (noe mange kamerafabrikkanter åpenbart bare tar som en veiledende anbefaling).  Men siden de fleste moderne kameraer ordner eksponereringen aldeles av seg selv i de aller fleste tilfellene, trenger du ikke bry dine små grå (!) celler særlig mye om dette. Litt mer om dette senere.

HvitbalanseWhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.
Vi rykker tilbake til start. Jeg har skrevet litt om hvitbalansekort tidligere. Det er vanligvis ei helt nøytralgrå plastskive. Hvis du tar bilder under litt ugunstige lysforhold (lysstoffrør, inne i idretthaller, i rom med sterkt fargede vegger, osv.) så klarer ofte ikke kameraet å stille inn fargetemperaturen godt nok. De røde rosene blir lilla og hudtonen blir grønn. Begge deler er like ille.

I slike tilfeller er det utrolig smart å avfotografere et hvitbalansekort f.eks. ved siden av rosene eller personen som skal fotograferes. Deretter tar du selvsagt bort kortet, og tar de gode bildene. Når du kommer hjem kan du i et program som Adobe Lightroom bare ta en pipette fra verktøymenyen, dra den over den grå flata til hvitbalansekortet og klikke. Og, vips, så er rosene røde, og personen er ikke lengre sykelig grønn i ansiktet. Har du mange bilder i samme serie tatt under samme lysforhold kan du nå enkelt synkronisere alle disse bildene i én rask operasjon.

Konklusjon så langt: Under vanskelige lysforhold og der du vil ha korrekte farger, så klarer du deg knapt uten et hvitbalansekort.

Gråkort
Hva er så et gråkort? Nå handler det om korrekt eksponering og ikke om Kelvingrader. Alle lysmålere er kalibrert for å gi korrekt eksponering etter en reflektert lysverdi som tilsvarer om lag 18 %. I gamle dager sa vi at dette tilsvarte refleksjonen fra kinnet til en nordeuropeisk/amerikansk person kl 12 på dagen i lett overskyet vær. Her er altså logikken. Nå har man da riktignok, sikkert etter mye arbeid, kommet frem til at denne refleksjonen bare er på 12 %, men blås i det.

Hvis vi altså har en person og en situasjon som omtalt, og vi velger spotlysmåling og plasserer lysmålepunktet på kinnet, så vil vi få en korrekt eksponert person. Men hvis vi i stedet har en mørkhudet person fra Afrika og han har på seg en mørk blå dress, så vil i prinsippet lysmåleren bli lurt. For husk at lysmåleren er konstruert for å lage en hvit europeer og ikke en mørk afrikaner. Nå vil lysmåleren i kamera ditt tro at det er for lite lys, og den vil be kamera overeksponere personen. Resultat: Han vil bli grå – og dressen lyseblå. Feil! Men: Hvis du plasserte ei gråplate på magen til afrikaneren, målte dette feltet med en spotlysmåler og deretter tok bildet, så ville det bli korrekt eksponert. Afrikaneren ville få sin naturlige hudfarge tilbake.

I gamle dager
Sånn gjorde man i gamle dager. I vår digitale fotohverdag er dette historie. For det første er mange kameraer utrolig gode til å utligne. Noen har innebygget en form for HDR. Mange fotografer jobber i RAW og kan da i ettertid dra eksponeringen 2-3 blendere opp og ned. Så i praksis kan du glemme gråkortet. Men uansett kan og bør du som fotograf (og spesielt hvis du tar bilder i jpg-format) lære deg eksponeringskompensasjon og hvordan du skal øke eller minke eksponeringen, alt avhengig av om du tar bilder av en mørk afrikaner i en kullbinge eller en vårbleik nordlending i en snøfonn.

Regelen er grei: Mørkt: kompenser mot minus. Lyst: Kompenser mot pluss.

Du kan lese litt mer om hvordan lysmåleren forsøker å lure deg her.

Og hvis du etter alt dette synes at du bør skaffe deg et hvitbalansekort, så finnes det blant annet herDet koster ikke all verden, og du får det på døra om noen dager. Her er en liten videosnutt som gir deg enda litt mer info om hva et hvitbalansekort er.

Kjappe hester og svakt lys

Rideskolen der min datter stadig blir flinkere og flinkere, arrangerer hvert år et hesteshow: I år kalt Julemylder i stallen. Det har blitt noen blogg-artikler om de fotografiske utfordringene her. Derfor skal jeg denne gang ikke si så alt mye om verken lysstoffrør, hvitbalanse, ISO eller blendere.121201_0230_Rideshow

Bildetekst: Anne Soleng hopper tau (!) på Dina.

Nedenfor her ser du noen av bildene. Alle tatt med Nikon D300. Fotograf-kjenning Ketil sto ved siden av og fotograferte med fullformat (FX), og det frister…

ISO 3200 gir unektelig noe korn på en DX-brikke, men man kan avhjelpe litt i Lightroom. Linser med lysstyrke 2,8 eller lavere er et krav. Det betyr imidlertid liten dybdeskarphet og følgelig at en del bilder nok blir ute av fokus.  Akkurat her (og i en del andre settinger) kunne det muligens vært smart med en 85 mm 1,4. Koster imidlertid skjorta.

Denne gang hadde jeg sort dunjakke og tok sjansen på å måle hvitbalansen med et WhiBal-kort holdt i hånda. Så laget jeg en Preset i Lightroom der jeg blant annet endret hvitbalanse. Å få til en god nok hvitbalanse er et kjempeproblem under slike forhold, og jeg er ikke sikker på om jeg er i nærheten av å komme i mål.

Så var det bare å fyre løs, og samtidig hygge seg med flinke jenter og flinke hester. Det var sikkert -12 ute, og det føltes enda verre inne i hallen. Men batteriet krøp bare ett strek nedover, tross nesten 400 bilder. Nikons EN-EL3e imponerer. (Klikk på et av bildene for å se dem i større format. deretter kan du bla deg frem og tilbake i serien)

Når proporsjonene og fargene er viktige

Enkelte fotooppdrag kan være litt mer utfordrende enn andre. En kunsthistoriker kontaktet meg forleden: Han skulle fotografere store gjenstander i kirker, både hele gjenstander og detaljer på dem. Det var relativt viktig at både linjene og fargene ble gjengitt korrekt. Og for å si det slik: Han var nok en betydelig mer erfaren kunsthistoriker enn fotograf. Utfordringer i lufta!

Bildetekst: I blandingslys i kirkerom kan det være komplisert å finne rett fargetemperatur-innstiling. Bildet er forøvrig fra Narvik kirke.

Han hadde en Nikon D3100 og ei 18-105 mm Nikon-linse. Pluss trolig godt nok lysutstyr. Greit nok til hverdagsbruk, men litt ugreit når man under noe krevende forhold skal gjengi gjenstander presist, både hva angår form og farge. Etter litt frem og tilbake, endte vi opp med følgende forslag til løsning:

Kamerahus: Helt OK.

Linse: Tvilsomt. Hadde han vært en dreven fotograf ville jeg bedt ham ha noen testbilder og sjekket om den solide puteformen (som jeg regner med er tilstede spesielt i vidvinkel-stilling på en 18-105 mm) lar seg korrigere enten automatisk eller manuelt i et bildebehandlingsprogram som f.eks. Lightroom. Hvertfall i Lightroom som jeg kjenner best kan man legge inn en linse-profil, slik at programmet selv korrigerer for både vignettering og bøyde linjer. Dette er også kurant å gjøre manuelt med stor presisjon. Men ender man opp med mange slike korrigeringer er trolig den beste løsningen å kjøpe ei grei makro-linse, f eks en Micro-Nikkor 40 mm f:2,8, 1:1 (koster ca. 1.800 kroner). Den vil trolig være betydelig mer rett-tegnende. Med fast optikk blir det blir nok mer flytting frem og tilbake, men det er det verd.

Stativ og snorutløser: Et must.

Lys: Kan være ei kjempeutfordring. Med et kraftig nok blitsanlegg kan man slå ut det eksisterende lyset, slik at man bare får en type lys å forholde seg til. Men hvis det er snakk om lampelys, vil det kunne bli et problem å forholde seg til både lyspærene i kirka (antatt 2300 Kelvingrader) og kunstlys, som kanskje ligger på opp mot 5000 Kelvingrader. Her var vi nok for lengst forbi kompetansenivået til vår kunsthistoriker, så i stedet forslo jeg følgende:

Hvis han ser at det blir blanding av ulike lyskilder, kan det være lurt å slukke lyset i kirka, og bare forholde seg til kunstlyset. Videre foreslår jeg følgende løsning (som du garantert aldri finner omtalt i noe fotolitteratur!): Gå innom en fargehandel og be om to-tre helt like papirlapper med fargeprøver som er kun lysegrå (overhode ikke andre farger). 18 % grå er helt ideelt. Denne fargeprøven festes på de gjenstandene som skal fotograferes. Og deretter tas bilder med samme lyssetting uten denne lappen. Slik kan man i prinsippet gjøre på hver nye bildeserie. På denne måten vil den som skal viderebehandle disse bildefilene for eksempelvis trykk, få denne fargeprøven som referanse. Det vil være en bra garanti for at fargene på de fotograferte gjenstandene er optimale. Hadde vår kunsthistoriker vært fotograf, ville jeg nok forslått at han i stedet skaffet seg et skikkelig hvitbalansekort.

Bildetekst: WhiBal er ett eksempel på et greit og kvalitetssikret hvitbalansekort som kan brukes som referanse når du behandler bildene i f eks Adobe Camera Raw eller i Lightroom, og det er viktig at hvitbalansen i bildet er korrekt.