Jo større bildebrikke – jo bedre bilder

Visste du at en standard bildebrikke på et kompaktkamera bare er 6,2 x 4,6 millimeter? Det er mye mindre enn lillefingerneglen din. Likevel kan det bli imponerende gode bilder, spesielt når det er godt med lys.
Proffene bruker imidlertid kameraer med mye større bildebrikker. Det er ikke uten grunn. Store bildebrikker gir bedre bilder på alle mulige måter, både med hensyn på bildestøy og detaljrikdom.

Bildestøy
Bilder tatt med små bildebrikker kjennetegnes ved at de har større eller mindre grad av bildestøy, selv ved moderate ISO-verdier. Man ser det spesielt i rolige flater, som i en blå himmel. Forstørrer du bildet kraftig på skjermen din, ser du at det er fullt av små og større ujevne mønstre og prikker her.   Mitt Canon G9 (et kompaktkamera for «proffene» – sa reklamen i alle fall den gang) gir etter min mening ikke brukbare bilder over 400 ISO. (Men mange vil nok mene at det holder selv 800 ISO til 10×15 kopier i familiealbumet og vel så det)
I tillegg kjennetegnes bilder fra små kameraer og dermed små bildebrikker også ofte av dårligere skarphet og generelt svakere oppløsning. Går vi opp noen hakk oppover, til kameraer med f eks APS-C bildebrikke, så vil svært mange av disse svakhetene være borte.

Det er på mange måter logisk at det er slik. Du ser det selv når du studerer illustrasjonen her: Det er mer plass til detaljert informasjon på 370 kvadratmillimeter (Nikon APS C) enn det er plass til på 25 kvadratmillimeter (kompaktkamera).
APS-C er et format som lenge har vært populært og nærmest enerådende innenfor et visst segment. Bildebrikken ca. 23×15 mm. Nikons versjon er litt større, mens Canons er litt mindre enn dette.

Fullformat
For ikke lenge siden begynte det å komme kameraer ned i «seminproff-klassen» med såkalte fullformat-bildebrikker, for eksempel Nikon D700. Med fullformat menes en bildebrikke som er like stor som negativene i de analoge filmbaserte 35-mm kameraene vi brukte i riktig gamle dager (netto bildestørrelse på 36×24 mm).

En fullformatsbrikke er 864 kvadratmillimeter, og har altså mer enn dobbelt så stor bildebrikkeflate som APS C. Bildene blir deretter, ikke minst med tilnærmet fravær av bildestøy selv ved ekstremt høye ISO-verdier.

35-mm format
Det er lenge siden vi fotograferte med film, men vi har fortsatt å bruke 35-mm-formatet som målestokk for linser. Under spesifikasjonen til et kompaktkamera kan det stå: «Brennvidde tilsvarende 35 mm kamera: 28-200 mm». Etter hvert finnes det ganske mange ulike bildebrikke-formater, og da er det enklere å benytte dette i stedet for å oppgi antall mm på linsa på kamera, og så oppgi en omregningsfaktor.  (Det er greit nok for Nikons APS-C med en faktor på 1,5, men langt verre med små kompaktkameraer med en faktor på 5,6!).
Etter hvert har det kommet mange nye formater. Mest kjent er kanskje Micro fourthirds som blant annet brukes av Panasonic og Olympus. Helt nytt er Nikons CX-format. I den øvre delen av skalaen har vi lenge hatt PhaseOne med sitt mellomformat, dvs. en brikke på ca. 54 x 40 millimeter. Da snakker vi om store fysiske størrelser, enorme filstørrelser og nesen like høye priser.

I dag er reglen: Jo større, jo bedre. Trolig vil den ha mye for seg i årene fremover. Men med det tempoet vi har sett i å fremskaffe støysvake og gode bildebrikker også i mindre formater, så er ingenting sikkert. Og kanskje kommer det en vakker dag helt nye teknologier som fullstendig kan snu bildebrikke-tenkingen på hode.

Illustrasjon er hentet her.

Reklame

Kameraet er alltid skuddklart

Mitt kamera ligger alltid «skuddklart» i fotoryggsekken: Lett tilgjengelig, påmontert en 18-55 mm 2,8, med UV-filter, og med solid solblender som både hindrer strølys og beskytter linsa. Linsa er uten linsedeksel. Kamera er innstilt på P, auto WB, ISO 200, RAW. Batterier er alltid godt ladet, og det er plass nok på minnekortet. I tillegg har jeg alltid et fullt ladet batteri i ryggsekken og selvsagt flere tomme minnekort.

Om jeg har vært ute på jobber som krever spesielle innstillinger, så tilbakestiller jeg alltid kamera slik at det ligger klart. Dette har blitt en godt innarbeidet vane.

Jeg tenkte egentlig aldri over dette, før fotograf Trym Ivar Bergsmo gjorde meg oppmerksom på det. Vi var på en svært lærerik workshop som han ledet på Tranøy fyr høsten 2011 (anbefales på det varmeste!). Han pekte på min åpne kameraryggsekk – og på sin egen, og kommenterte til de andre på workshopen at jeg kunne tatt ganske mange bilder, før han hadde fått sitt utstyr montert og på plass.

Bildetekst: Slik ser stort sett min fotoryggsekk ut, dvs. det utstyret jeg til daglig drar med meg: Midt i sekken ligger kamera påmontert en Nikon 18-55 mm, f2,8. Ellers rundt fra venstre: Sigma 50 mm makro, Sigma 10-20 mm vidvinkel. Bilts SB 900. Nikon 70-200, f2,8. Og helt nederst til høyre en teleconverter, Nikon 1,4x til den lange linsa, som med denne påmontert blir en 100-280 f3,5. I lokket ligger det batterier, minnekort, reflektorer, ladere, snorutløsere, GPS, mm. Samlet veier dette vel 7 kilo.

Det handler vel om en slags yrkes-vane etter mange år som fotojournalist. Skjer det noe, er det for seint å begynne å lete etter kamera. Når jeg foretrekker P-innstilling (program)som standard er det fordi kamera alltid foreslår en bra innstilling. Jeg kan starte å ta bilder umiddelbart, og være garantert å få et korrekt eksponert bilde.
Men samtidig tar det meg bare 1/10-dels sekund å endre innstillingene med tommelen. La oss si at kamera foreslår f:6,3 og 1/250 sek. Hvis jeg nå vil ta et portrett med maks uskarp bakgrunn, så skrur jeg litt på hjulet som endrer blenderen, og vips står kamera i f:2,8 og 1/1000 sek.  Som du forstår: I Program-modus sørger kamera alltid for korrekt eksponering, siden det selv automatisk endrer tiden hvis du skrur på blenderen, eller omvendt.
Men jeg bruker ikke P-innstilling når jeg for eksempel fotograferer makro, eller tar bilder av månen eller i andre spesielle situasjoner.

Denne metodikken har sine fordeler – og noen ulemper. Det kommer vel an på i hvilken modus man er i. Er du på jobb og må ha bilder når det skjer noe, eller du vil ha kamera skuddklart når småen lærer seg på sykle, eller når det skjer andre saker som du bare MÅ ha bilde av før situasjonen er over. Da er det greit å ha et kamera lett tilgjengelig, og at det er klart til å eksponere korrekt.

Men så er du kanskje i «kunstnerisk modus» og svever rundt i din egen verden på jakt etter objekter til neste konkurranse i fotoklubben, eller til et bokprosjekt eller en utstilling. Da kan du trygt la linsedekselet beskytte linsa di, for du skal ha tid nok til å sette opp ditt 4 kilo tunge stativ, tenke deg om og la komposisjonen falle på plass.

Og så det kommer det kanskje også an på hvilken type menneske og fotograf du er. Jeg kommer for eksempel aldri til å ta så flotte bilder som Trym. Kanskje blir han aldri like rask på avtrekkeren som jeg (skjønt jeg tror han underdrev litt). Men i hovedsak tror jeg han har rett. Tålmodigheten til å se, og vente på det gode motiv var nettopp noe av det vi lærte på workshopen. Trenger jeg på si at det var utrolig verdifull lærdom for en som gjennom et langt liv har tillært seg (u)vanen å skyte først og spørre etterpå. OBS: Vi snakker selvsagt om bilder.

Hvordan få hvit bakgrunn på portretter?

Har du fotografert portretter med blits der personen har sittet foran en fin hvit bakgrunn, og så opplevd at bakgrunnen blir mer eller mindre grå på alle bildene? Forklaringen er enkel. Å unngå dette er også enkelt, men det kan komme til å koste deg en ekstra blits.
Her er regelen du bør lær deg: Lyset avtar med kvadratet av avstanden. (se figur A)

 

La oss ta et tenkt eksempel: Plasser en blits på toppen av kameraet ditt. Send lyset fremover slik at det treffer en person som står to meter unna. Hun blir korrekt eksponert på blender 8. Men lyset som treffer den hvite bakgrunnen ytterligere to meter bakenfor objektet, får bare ¼ av lyset som objektet fikk. Du må med andre ord ha minst to blendere større åpning for å få den hvite bakgrunnen til å bli hvit. Med to blendere undereksponering blir bakgrunnen nødvendigvis grå. (Se figur B)

Nå er det ingen som vil finne på å ta gode portretter med én blits på toppen av kamera, rettet rett fremover – med mindre du overhode har noe annet valg. Du får avbildet personen, ja, men et godt portrett blir det aldri, det kan jeg love deg!

Hvis du derimot retter blitsen opp i taket, har du en viss mulighet for å få et bedre bilde. Og enda litt bedre blir det om du setter ei lita hvit pappskive som reflekterer 10-15 prosent av lyset rett fremover, og lyser opp skyggeområdene som oppstår når hovedlyset kommer ovenfra (du lyser opp øyehuler og partiet under haka). Mange nye blitser har en slik ”skive” innebygget i dag. (Se figur C)

I tillegg vil du nå kunne se at den hvite bakgrunnen ikke blir fullt så grå som i eksempel nummer 1. Hvorfor det? Ganske enkelt fordi lyset denne gang ikke må gå dobbelt så langt for å treffe bakgrunnen, men bare litt lengre. La oss si at taket er 3 meter høyt. Lyset som treffer personen har dag gått om lag fire meter, mens lyset som treffer bakgrunnen har gått om lag 5-6 meter. Du trenger ikke engang være matte-geni for å se at du her vinner minst en blender, slik at bakgrunnen nå blir lysegrå i stedet for mørkegrå. (Og i tillegg får du et mye bedre bilde)

Og enda bedre blir det om du helt fjerner blitsen fra kamera, for eksempel med en ekstra kabel eller fjernstyring, slik at du kan legge lyset inn fra skrå. Det har jeg skrevet om tidligere.

Men hvordan få en helt kritthvit bakgrunn? Løsningen er vanligvis en ekstra blits som du plasserer bak fotoobjektet, og som sender lyset mot bakgrunnen. For å få helt hvit bakgrunn må du altså sørge for at bakgrunnen blir minst like korrekt eksponert som motivet, gjerne en kvart blender mer. (Se figur D)

På mitt Nikon-kamera kan jeg styre flere blitser uavhengig av hverandre fra kamera eller fra den infrarøde styringsenheten SU800. Med SU800 er det enkelt og si at kanal A-blitsen (mot hovedmotivet) skal være litt svakere enn kanal B-blitsen (mot bakgrunnen), og dermed sørge for at bakgrunnen blir komplett hvisket ut.

Har du ikke råd til en ekstra blits? Vel, kutt ut alle forsøk på å lage hvit bakgrunn. Kjøp et relativt lyst farget stoff og heng det opp bak personen. Nå kan du modellere lyset som du vil, gjerne med en reflektor for å lyse opp skygger, og så blir bakgrunnen akkurat så mørk som den blir (for det er jo ingen som vet hvilken farge stoffet egentlig var).

Oppdatert august 2016: Ta en titt på denne videoen fra Gavin Hoey i Adorama TV. Her får du visualisert noen av de tipsene jeg kommer med her, og en del andre. Bare vær obs på at Gavin bruker en spesiell type bakgrunn. I tillegg får du noen ytterst snedige måter å ordne problemer i Adobe Camera Raw eller Lightroom.

Lag deg et fotoprosjekt!

Det kan stundom butte for noen og enhver på fotoidé-siden. Man vil så gjerne skape noe nytt og spennende – og så kommer man hjem med de samme «gamle gode» bildene som man har tatt så mange ganger før. Deprimerende.

Det er da man skal vurdere å lage seg et prosjekt: Finne på noe, en idé, et opplegg, et prosjekt som man i beste fall kan forfølge langt inn i evigheten. Og så virkelig gjøre noe ut av det!

Med et «prosjekt» mener jeg her ikke ett eller noen få bilder, men mange bilder med ett bærende element eller en gjennomgående rød tråd. Hva med makrofoto? Hva med å ta bilde av ulike nyanser av grønt? Eller rødt? Hva med detaljer av by-arkitektur der en V skal være representert i alle bildene? Eller vinduer og dører i alle former og farger? Hva med firkanter? Hva med gamle menneskers hender? Spør, du får sikkert lov!  Eller føtter om sommeren? Tenk så mange muligheter!!  (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildene kan for eksempel presenteres som en utstilling, en stor plakat med mange småbilder, som en slides-serie med musikk – eller du kan lage ei flott fotobok som gave. Eller kanskje som du kan selge?

En kjenning av meg tok haugevis med fantastisk flotte bilder av trær i alle mulige variasjoner. Ut av det laget han ei stilig bok hos Blurb. I boka ga han bildene morsomme og kreative bildetitler, noe som virkelig ga bildene et ekstra løft. Det ble spennende, interessant og morsomt. Og så fikk vi vite hva fotografen hadde tenkt da han så motivet. Eksempel: Woodrock (lignet stein), Chairwood (nærbilde av stol), Smilewood (nærbilde av stamme med tydelig smilefigur), osv. Et virkelig flott prosjekt. Tenk så mange spennende utfordringer det må være når man tvinger seg til å se etter dette ene, i alt det kaotiske mangfoldet: Trær, i alle varianter. Og tenk så gøy det må ha vært å sette sammen boka.

Jeg fikk den i julegave.  Ei utrolig flott bok som jeg satte stor pris på. Den har fått hedersplassen i fotobokhylla ved siden av Henri Cartier Bresson! Jeg synes den var så bra at jeg anbefalte han å kontakte et forlag for å få gitt den ut.

Du kan se noen av bildene fra boka i denne videosnutten på YouTube. Her er det kun bildene som taler for seg, ledsaget av musikken. Dette blir et helt annet inntrykk enn boka. Uansett: Enjoy!

Den samme forfatteren laget også ei fotobok med bilder av vinduer, der vi delvis ser gjennom vinduet og delvis ser hva vinduene speiler. Er det ikke kreativt og flott?

Det finnes mange spennende bøker med idéer til allverdens prosjekter. Og nettet er fullt av det samme. Bare søk. Så strengt tatt ligger det en hel verden av gode fotoidéer rett foran nesa di.

Selv har jeg et litt spesielt forhold til dører. Jeg skal ikke komme så langt ut i verden før jeg må ta en liten fotografisk egotripp for å fotografere dører. Dette motivet fasinerer meg.  Og med denne typen dørbilder som du ser her, kan man tillate seg vrenge og vri på fargeskalaen i Photoshop og skape de mest utrolige kombinasjonene. De bildene du ser her er imidlertid i hovedsak rett fra kamera.

Jeg kjøpte nylig ei bok som jeg oppfatter som i all hovedsak å være ei idé-bok. Den er full av ulike prosjektforslag, hvis du bare åpner øynene og ser etter muligheter der du er (Hvis du tilfeldigvis er på Ankenes og ikke i Mexico, så kan du vel omforme idéen slik at den passer der du er og ikke sutre over at du aldri kommer til Mexico!!). Boka heter «Fotografernas bästa bilder». Du kan lese min omtale av boka på nettstedet http://www.foto.no.

Ble du litt inspirert? Jeg håper det. Kanskje det er på tide å starte ditt fotoprosjekt? For eksempel med en gang!!

Ansel Adams – en sorthvitt-mester

Du har muligens sett dette bildet før? Det heter «Moonrise, Hernandez, New Mexico». Fotografen heter Ansel Adams. Det fortelles at han en kveld i 1941 stoppet bilen langs Highway 84 ca. 30 Miles fra Santa Fe, gikk ut, satte opp stativet og eksponerte bildet, høyst usikker på om han hadde truffet rett blender og tid. Det hadde han. Sånn noenlunde i alle fall. Men det var i mørkerommet han skapte et nokså vanlig negativ om til stor kunst. Mange vil påstå at det er et av verdens mest berømte bilder.

Denne gang vil jeg fortelle deg om en amerikansk fotograf ved navn Ansel Adams. Ikke fordi jeg liker bildene hans eksepsjonelt godt. Men mer på grunn av den teknikken han utviklet og de printene han fikk laget. Men også det faktum at mitt 4-5 år gamle Nikon D300 takler de fotograftekniske utfordringene som Adams slet med på et brøkdel av et sekund. Noe å tenke over.

Her er hva Store Norske Leksikon skriver om ham: «Ansel Adams, amerikansk fotograf, regnes blant verdens ledende naturfotografer. Stiftet 1932 gruppen f64 sammen med bl.a. Edward Weston. Gruppens mål var opprinnelig å gi en mest mulig naturtro gjengivelse av den ytre verden. Senere utviklet Adams og gruppens andre medlemmer seg i en mer subjektiv retning. Adams’ fotografi er preget av hans sans for lysets betydning og hans fototekniske dyktighet. Han oppfant en metode for eksponering og fremkalling kalt sonesystemet, som han brukte for å inndele lyssjatteringene i et motiv i ti soner, fra svart til hvitt, noe som tillot ham å visualisere gråtonene i det endelige fotografiet med stor nøyaktighet.
Han er kjent for sine skildringer i svart-hvitt av den storslåtte villmarken i vestlige deler av USA, han fikk bl.a. i oppdrag av det amerikanske innenriksdepartement å fotografere fra nasjonalparkene. Han har hatt stor innflytelse, både som fotograf og i arbeidet med å få fotografi akseptert som kunstform. Utgav flere bøker, bl.a. The High Sierra (1927) og Illustrated Guide to Yosemite Valley (1940).»

Ansel Easton Adams (født 20. februar 1902, død 22. april 1984) etterlot seg en samling på 40.000 negativer.

Tiden går. I mitt speilreflekskamera måles mange punkter i bildet. Den knøttlille datahjernen i kamera klarer så i løpet av fragmenter av et sekund å avgjøre hvilken eksponering som sannsynligvis er best. Den har som regel rett. I tillegg fotograferer jeg ofte med såkalt Dynamic Range. Og skulle dynamikkomfanget i bildet være enda større enn kamera takler alene, kan jeg eksempelvis velge å ta fem-åtte like bilder, med én eller to blendere forskjell, på hver side av det antatt normale, og så få Photoshop til å lage et HDR-bilde (High Dynamic Range): Det er en jobb Photoshopp er ferdig med lenge før jeg er tilbake fra kjøkkenet med kaffekoppen. Dynamikkomfanget er hinsides.  Og i tillegg kan vi bruke dodge and burn-tools i PS, inklusive angreknapp, som gir oss muligheter til å gå tilbake så mye og så lite vil vil. Sorry Ansel. Men uansett, han var først og det skal ha rettmessig kreditt for.

Og for å være ekstra slem skal vi i tillegg tillate oss et lite sekund å låne øret til de som smilte overbærende av de herrene som sto med sine stativer og storformatkameraer innstilt på blender 64 og eksponerte nasjonalparker på halvtimesvis, mens resten av verden holdt på å gå av hengslene, og mens krigs- og dokumentarfotografene med livet som innsats viste leserne hva som skjedde der ute. Men vi har kanskje behov for begge typer fotografer.

Vi tar av oss hatten for Ansel Adams, uansett. Studér bildene hans! Det er de ærlig verd. Og se om du kan lære noe av dem.

Det finnes mange små og litt større filmsnutter om og med Ansel Adams på YouTube.

Her finner du flere bilder av Ansel Adams.

Her kan du kjøpe ei bok som forklarer både «Moonrise» og andre bilder, skrevet og fotografert av Adams. En god fotobekjent anbefaler boka varmt.

Foto av blanke gjenstander krever lystelt

Blanke gjenstander er som speil. Du får ikke bilde av noe annet enn det som avspeiles. Det betyr for eksempel at produktfotografering av blanke gjenstander må skje under litt spesielle forhold: Vi må sørge for at gjenstandene speiles i hvitt tak, hvite vegger og hvitt gulv. Det har de færreste.

Den enkleste måten å få til noe slikt er å lage eller kjøpe et såkalt lystelt, eller fototelt som noen kaller det. Det er i sin enkleste form om lag det navnet sier: Et lite «telt» med vegger, tak og bunn, laget av hvitt tøy. Er du litt netthendt lager du rammeverket til et slikt selv på en ettermiddag av f eks tynne bambuspinner og ståltråd kledt med plast som du kjøper på Plantasjen eller tilsvarende. Inni her henger du hvitt stoff. Ellers finnes det tips i bøtter og spann hvis du søker på Google eller på YouTube. Her er mange mer eller mindre (!) fixe «how-to-do»-videoer eller DIY-instruksjoner (=Do It Yourself). Og selvsagt finnes lystelt kommersielt fra noen få hundrelapper og oppover.

Ny info, oktober 2013: Siden jeg skrev denne artikkelen første gang har det dukket opp en del foretak som selger kurante og rimelig utstyr. Jeg ville f.eks. ikke ha brukt tid på å lage et lystelt, når man kan få kjøpt dette for et par-tre hundrelapper. Her finner du ett eksempel på dette.

Ny info, november 2015: I denne bloggartikkelen viser jeg til en svært god og illustrerende brukerveiledning om bruk av lystelt og lamper. Anbefales!

Med et fototelt kan du – litt avhengig av hva du skal fotografere – faktisk bare montere blitsen din rett over telt-taket. Trenger du helt jevn belysning er det ideelle er å ha flere blitser, gjerne en på hver side. Noen klarer seg faktisk også med rimelige kontorlamper, men her må vi selvsagt huske på å stille inn for riktig fargetemperatur.

For noen tid siden skulle jeg ta bilder av mynter. Det enkleste for meg den gang var å benytte ei lita hvit plastbøtte. Jeg snudde bøtta opp-ned, og så skar jeg hull i bunnen av bøtta slik at mitt 50 mm makro-objektiv fikk plass nedi hullet. Deretter plasserte jeg min SB 900 Nikon-blits litt på skrå over bøtta, slik at det ble et slags «hovedlys». På grunn av opasiteten i plastbøtta, ble det nesten likt lys fra alle kanter. I tillegg skar jeg bort et hull på den ene siden for å legge inn og ta ut mynter. Den dekket jeg enkelt til med hvitt papir før bildene ble tatt. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: I dette tilfellet handlet det om gullmynter for salg, og da var det viktig å få frem alle relevante detaljer som kjøpere er opptatt av, f eks slitasje på myntene, type gravering, osv. Konturer kan du få frem ved å endre på lyssettingen.

Jeg har et Manfrotto-stativ der man kan svinge søylen til siden, altså horisontalt. Med det får jeg et flott repro-stativ til dette formålet. Se en liten video-demo av et tilsvarende stativ her.

Kjør manuelt. Bruk histogrammet og bildet på LCD-skjermen som korrektiv. Også fokus skal selvsagt være manuelt. Vanligvis vil det være lys nok til å blende ned såpass at man ikke trenger være redd for dybdeskarphet. Dermed er det bare å legge inn mynt for mynt inni bøtta, og knipse i vei.

Tips 1: Et speilreflekskamera kan ta inn lys bakfra når ikke øyet dekker for søkeren. Når blitslyset kommer rett inn i søkeren kan du få totalt undereksponerte bilder. Derfor følger det ofte med en liten sort dings som man kan plassere over søkeren nettopp for å unngå å få lys inn denne veien.

Tips 2: En del kameraer lar seg styre direkte fra PC-en via et program. Nikon Capture er et slikt. Du kobler PC og kamera sammen med en USB-kabel, og fotograferer med enter-tasten på PC-en. Den største fordelen er at du nå kan legge inn all metadata og annen generell informasjon om produktene rett i bildefilene før du starter jobben, og deretter info om hvert enkelt produkt. I tillegg har du mye bedre bildekontroll på en stor PC-skjerm enn på den lille skjermen bak på kamera.

Bildetekst: Til fotografering av frimerkene på det lille bildet var det viktig å få svært jevn eksponering. Da kan det være best med to blitser, en på hver side i 45 graders vinkel.

Nytt speilrefleks – dårligere bilder?

Det er et kjent fenomen at mange hobby-fotografer som går over fra kompaktkameraer til speilrefleks opplever en periode der de plutselig tar «dårligere» bilder enn de gjorde før. Hva kommer det av, og hva kan man gjøre med det?

Jeg bruker å dra en sammenligning som muligens ikke er helt korrekt, men som i det minste er illustrerende. Vi går til heste-verdenen: Man kan sammenligne et enkelt kompaktkamera med en bunnsolid og godslig fjording. Den går og går og er som regel enkel å håndtere. Men med et litt avansert speilreflekskamera har du plutselig fått en varmblodshest på stallen. Den springer fortere og hopper høyere, men det kreves nå at du er en dyktigere rytter for å mestre den fullt ut.

Hvor god rytter er du og hvordan skal du lære deg å bli det? (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Hvis du virkelig vil lære å ri en sprek hest, tror du da det bare er å sette seg på den og si hypp, hypp. Hvis du virkelig vil lære deg å ta gode bilder med et avansert kamera, tror du at det kommer av seg selv?

Vi er forskjellige. Selv leser jeg bruksanvisninger fra A til Å. Andre har aversjon mot den slags. Dumt, spør du meg, for på noen timer kan du skaffe deg nødvendige kunnskaper for å håndtere denne villstyringen.

For å spare penger (?) er mange medfølgende bruksanvisningene ofte tynne og upresise, dvs. av typen «komme i gang». Til mitt Nikon D300 fulgte det den gang ei lita tykk bok på norsk. Men den var ikke god nok etter mine begreper, så jeg kjøpte ei bok skrevet av David Busch om mitt kamera på vel 430 sider fra Amazon.co.uk. (Se det lille bildet). 
Den ga svar på alt! Tenker du å skaffe deg tilsvarende til ditt kamera? Les i så fall grundig brukeranbefalingene, for noen av bøkene sier knapt mer enn den bruksanvisningen som fulgte med kamera. Mens andre altså er meget gode.

Og når du har anskaffet deg rett bok: Les!! Men ha kamera på fanget. Les, stopp og test, parallelt. Ting må sitte i fingrene. Dette er ikke en roman.

For noen år siden ga amerikaneren Scott Kelby ut ei lita bok for folk som opplevde at de med sitt nye speilreflekskamera ikke lengre var så god fotograf som før. Kelby har en litt spesiell pedagogisk tilnærming (på godt og vondt), men den norske versjonen av boka var helt to-the-point og meget bra. Bind 1 anbefales. De øvrige opplevde ikke jeg personlig som like bra.
Kelby bruker ikke en halvtime på å forklare sammenhengen mellom blender og tid, men sier hvordan man skal gjøre det. Punktum. Det kan være greit nok for øyeblikket (men sørg for guds skyld å lære deg litt av teorien bak, ellers blir du aldri en god fotograf). Du kan kjøpe norsk versjon av boka her. (PS: den 13.2.2012 leser jeg denne omtalen av boka.)

En annen enkel måte å komme raskt i gang på er å få hjelp hos noen som kan mer enn deg.  Du kjenner sikkert noen. Spør! (Men jeg blir sur hvis noen stiller helt uforberedt til time. Sørg for at du kan det mest elementære). Hvis du ikke kjenner noen, kan det være et bra tips å spørre fotonerder for eksempel på medlemsmøtene til din lokale fotoklubb. Du får neppe spesialundervisning på møtene, men du kan avtale med noen om hjelp, og eventuell hva man skal ha for jobben.

På biblioteket vil du normalt også finne litteratur om foto, pluss kanskje fotomagasiner. Og hos Narvesen er tilbudet av fotomagasin meget stort, og for enhver smak og ethvert kunnskapsnivå. Bla gjennom og se om du finner et magasin som passer for deg. Mange er på engelsk. Noen på svensk. Det lønner prismessig seg å abonnere.

Og ellers gjelder regelen om at øvelse gjør mester. Og i dag koster det ingen verdens ting å øve, i motsetning til i en filmbasert tid da hvert trykk på utløseren kostet mange kroner. Men det er dumt å øve inn gale vaner, så sørg for at du kan det meste elementære først. Og gled deg over å vite at når du har lært deg å ri denne villstyringen, åpner deg seg en helt ny verden for deg.