Bildene fra i dag som får verdi i morgen

Nylig har jeg hatt fotoutstilling. Må huske på å føre den opp på CV-en min: Første separatutstilling ever. 12 verk (!) hang pent oppstilt på Museum Nord – Narvik 🙂

En gang i året inviterer museet en fotograf i en serie kalt «Ferske fotografier» – dette i motsetning til de tusenvis av eldre fotografier som museet rår over.

Stor rugg: Vi som daglig ser malmbåter på havna blir nok blir nok litt «fartsblind»: Vi ser ikke lenger hvor enorme disse skipene er. Falcon Confidence, som her laster ved «Northland-kaia» på Fagernes, er nesten 300×50 meter, dvs. tre fotballbaner etter hverandre. Her er et av bildene hvor vi kan få en fornemmelse av størrelse. Legg merke til minibussen på kaia.
Foto: 19. mai 2014, Nikon D700, f:7,1, 1/2000 sek, 155 mm, ISO 400.

Her har det vært alt fra kunstfotografer til dyktige amatører, og motivvalg fra bølger mot strand til fjelltopper og dystre «indre landskap». I det hele tatt.

Men så kom altså jeg med mine bilder. Det er i all hovedsak dokumentarbilder, tatt både med tanke på bruk i nåtid, men ikke minst med tanke på at de kanskje en vakker dag kan ha historisk verdi.

Nedenfor her er utdrag av den talen jeg holdt ved åpningen. Her får vite hvorfor jeg alltid har kamera med meg og hvorfor jeg fotograferer som jeg gjør.

(Som vanlig kan du se bildene i maks størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen igjen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne av nettleseren din)

Narvik Lufthavn, Framnes: 1. april 2017 legges Narvik lufthavn etter planen ned for godt etter 42 års drift. Her kommer ny aktivitet. Bybildet vil forandres. Om noen år fra nå er det greit å vite at denne historien er dokumentert, for slik så det faktisk ut den gang en Bombardier Dash-8 100 turbopropell tok av og satte nesa mot Bodø.
Foto: 2. september 2015, Nikon D700, f:5, 1/1000 sek, ISO 400.

 

Dagen i dag er historie i morgen. Hvis vi ikke sørger for å fotografere nåtiden – så har vi ikke noe å vise frem i årene som kommer.

Dette er på mange måter min drivkraft i dette evigvarende og spennende dokumentasjonsprosjektet.

Jeg har i mange år vært interessert i historiske bilder, og er takknemlig for at noen fotografer for mange, mange år siden tok med sine store og tunge kameraer ut av studioene sine og fotograferte livet i Rombaksbotn, den første bilen, malmkaia, 17. maitoget, osv. Uten disse bildene ville historien vært så utrolig mye fattigere.

Nostalgi: Kort tid før «Nordstjernen» i Kongens gate ble avviklet, fikk jeg anledning til å fotografere alt interiør. Her er salongen. Nå er slitte gulvtepper og asiatpanel revet, og hele hotellet skal ombygges. Det er en tid for alt. Men bildene lever.
Foto: 7. mai 2013. Nikon D700, f:6,3, 1/6 sek, 12 mm, ISO400.

Disse fotografene er mine inspirasjonskilder. Målet mitt er å gjøre en liten innsats slik at noen en gang i fremtiden kan se hvordan deler av kommunen så ut «i våre dager», hvordan man bygget Hålogalandsbrua, hvordan gatebildet var, hvilke varer man kunne kjøpe i en dagligvarebutikk, hvordan et bilverksted så ut i 2016, osv.

Hytta i Beisfjord: For om lag 100 år siden fikk mange grupper arbeidstakere ferie. Hyttebyggingen skjøt fart i Norge. Til å begynne med var dette små og enkle krypinn, kanskje i sykkel-avstand fra hjemmet. Denne hytta ligger ved Lillevannet i Beisfjord og representerer nok en tid, lenge før det var vanlig med bilvei helt frem til ei stor og romslig hytte, med innlagt el og vann, og med minst like god standard som hjemme.
Foto: 24. september 2015, Nikon D700, f:3,5, 1/800 sek, 155 mm.

Det er en spennende oppgave å forsøke å ta relevante bilder for fremtiden.

Noe sier seg selv: Bybildet endres ved at hus forsvinner og nye bygges. Oppe i Fagernesfjellet kommer en ny bydel. På Øyjord kan vi regne med at mange av hyttene om noen år vil være erstattet med moderne boliger. Bjerkvik er i endring. På bygda legges gårder ned – og hva komme i stedet?

Enda mindre forutsigbart er teknologiske, sosiale og økonomiske endringer. Det er som kjent vanskelig å spå om fremtiden, men det er en interessant øvelse som ofte ligger i bunn for valg av fototemaer og fotoobjekter.

Musikk på lokalet: I en verden full av digitalt underholdningstilbud er det fantastisk at den folkelige kulturen kan blomstre og leve. Gruppa «Springflo» spilte norske og amerikanske ballader på Trældal samfunnshus.
Foto: 28. februar 2015, Nikon D700, F2,8, 1/40 sek, 86 mm, ISO 5000.

 

Jeg dokumenterer altså nåtiden, med tanke på fremtiden.

Samtidig forsøker jeg å ta bilder på en slik måte at de også forsøksvis bør være estetiske og gode å se på, og kunne benyttes i ulike sammenhenger også i nåtid.

I ny og ne brenner jeg noen av disse bildene over på en DVD, og rusler ned til Museum Nord med bildene – med tanke på at de her kan få et langt og trygt liv.

Onkel Politi: I noen land smiler ikke politiet, og folk tør forresten heller ikke å smile til dem. Vi må forsøke å beholde troen og vissheten på at det offentlige i all hovedsak vil oss vel. Det gjelder også lovens håndhevere. 17. mai-toget har kommet til Dronningens gate. Det er stas å gå først i toget og leie en «årntli’ politi». Det er også herlig å se han bak, som nå kanskje har vokst inn i dressen sin.
Foto: 17. mai 2015, Fujifilm X-E2, f:7,1, 1/500 sek, 85 mm, ISO 1250.

 

Så kommer det uunngåelige spørsmålet:
Kan dette være nødvendig?  Alle fotograferer jo i dag.

Det er korrekt at det aldri i historien har vært tatt flere bilder enn i vår tid. Men de aller fleste bilder er tatt for å kunne konsumeres i øyeblikket – som bilder i en Snapchat eller Facebook-melding, kanskje vises sommerens ferietur kun på TVen under familiejuleselskapet. Og jeg sier ikke at det er noe galt i det. Det er bare en annen måte å bruke bilder på enn tidligere. De gamle gode fotoalbumene som var ment å vare livet ut, og vel så det, er ikke lenger tilstede samme grad som før i moderne norske hjem.

Og resultatet: Etter noen år ligger millioner av bilder innelåst og fanget i avlagte mobiltelefoner eller i gamle PCer som støver ned på loftet.

Dette er grunnen til at noen særinger – som meg – ikke bare fotograferer for nuet, men også med tanke på fremtiden.

Less is more: Du ser litt av den skjeve fasaden på daværende Ricahotellet, toppen av Fagernesfjellet, TV-masta i lavt sollys og en skalk av månen. Man trenger ikke vise alt for å fortelle ei historie.
Foto: 28. januar 2012. Nikon D300, f:5,6, 200 mm (35mm-ekv 300 mm), ISO320.

DSLR-lukkerens begrensede livslengde

Lukkeren i ditt digitale speilreflekskamera har ikke evig liv. Etter et visst antall eksponeringer, øker sjansen for at det stopper opp der inne i kamerahuset.

Proffkameraer har lukkere som er bygget for å tåle mange eksponeringer. Det er da også (en av) grunnene til to tilsynelatende like kameraer kan koste henholdsvis 5 000 kroner og 50 000 kroner

Jeg har tidligere skrevet en bloggartikkel som sier litt om hvordan en lukker fungerer, hva du kan forvente deg av levetid og hvordan du kan finne ut hvor mange eksponeringer lukkeren din har vært gjennom.

Her er en liten videosnutt som viser deg enda tydeligere hvordan blant annet lukkeren fungerer. Anbefales.

Nylig kom jeg over en liten bloggartikkel som viste hvordan en ødelagt lukker kan se ut. Han/hun som eide kamera jobber med time-laps-fotografering, og det sier seg selv at ca. 2 000 bilder pr prosjekt blir som et slitsomt maratonløp selv for de beste lukkerne. Jeg vil også tro at en lukker som er bygget for å vare X antall eksponeringer får kortere levetid hvis man for eksempel tar mye time-laps eller er sportsfotograf med lange serier på 8 bilder pr. sekund.

Nå kan man selvsagt få skiftet lukkeren, men det blir jo en kost-nytte-vurdering, alt avhengig av hva kamera kostet og hvor gammelt det er.