Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.

Fra mitt album: Maraton i rullestol

En gang på 80-tallet ble det arrangert gateløp over en lav sko rundt om i landet. Også i min by. Her var løp for unger og ungdom, halvmaraton, helmaraton og mil-løp. Mange sprekinger i mange aldersgrupper deltok. Et år løp jeg ei mil. Det er lenge siden.

Senere fotograferte jeg stort sett. Et år kom den en kar i rullestol oppover gata, med nummer på brystet. Jeg visste hvem han var. Han var en av dem som foran en eller annen dreiebenk eller bak et sveiseapparat hadde vært med å bygge velferden i dette landet, en sliter, som også hadde vært engasjert i Partiet. Det for arbeidsfolk.

Jeg vet ikke hvorfor han hadde fått problemer med beina. Kanskje litt for mange rullings gjennom litt for mange år. Men han hadde viljen og armene i behold, og ga seg vel fa.. på at han skulle være med han også.

Han kom noen hundre meter oppover gata, og så vel hælene på de siste sprekingene da han ga seg. Men jeg utroper han til vinner i klassen for sterk vilje.

Dette var i den analoge tiden, og på denne tiden jobbet jeg mest med en Nikon FE og en Nikon F3. Trolig hadde jeg her på en sylskarp manuell 300 mm Nikkor 1:4,5 på min FE. Jeg har begge kamerahusene fortsatt, godt slitt både utvendig og innvendig. Men 300 mm er fortsatt like sylskarp og fungerer like fint på min D700. Bildet er et 35 mm dias digitalisert på en Epson 4870 skanner, med ICE. Synd at skanneren kapper litt for mye både i bredde og høyde.

 

Død over superzoomene (som en hovedregel)

Denne gang skal jeg ta livet av superzoomene, dvs. linser med et omfang som strekker seg fra kraftig vidvinkel til lang tele. Jeg tenkte å knuse dem. Fortelle at de er totalt ubrukelige og strengt tatt bør kastes. Helt på slutten skal jeg imidlertid si at fullt så galt er det ikke. Til sitt bruk kan de komme til nytte.

Jeg snakker ut fra egen erfaring. Og hundrevis av linse-tester som jeg har lest. Grundig. Og som gammel journalist er jeg vant til å lese mellom linjene, dvs. å kunne se hva som ikke står der.

Vivitar
Min aller første superzoom var en Vivitar 70-210 makro. Det var «årets objektiv» med EISA-gull og gode greier. Dette var tilbake i den analoge tiden da alle de andre linsene mine var faste objektiver. Jeg hadde (og har fortsatt) blant annet en original 105 mm Nikon som var så sylskarp at det nesten var et problem å bruke bilder fra denne linsa sammen med andre, for eksempel i en dias-serie.

Men med den nye superzoomen fikk jeg aldri skarpe bilder. Det fikk heller ikke min reproanstalt som slet med å montere sammen film for firefargeproduksjon, ettersom f.eks. kantene på bygninger ikke var samsvarende på gul, magenta og cyan-filmene. Med andre ord: En linsefeil, og fagbetegnelsen er kromatisk aberrasjon.

Nikon
Den neste superzoomen var en original Nikon-linse: En høyst prematur og snodig tildragelse. Det var en skyvezoom på 35-105 mm. Det er muligens første, og trolig også siste gang Nikon laget denne type zoomlinser. Jeg tok aldri et eneste skarpt bilde med den linsa, men har den fortsatt av rent nostalgiske årsaker. Du ser den her, sammen med et av mine favorittkameraer, en Nikon FE.zoomlinse, nikon

Tamron
Så gikk det mange år, og godt inne i den digitale verdenen kjøpte jeg en Tamron 70-270. Nok en gang var det ei linse som hadde fått alle utmerkelser som var mulig å få. Reklamen og anbefalingene var massive, og jeg lot meg overbevise. Det var bare ett problem: Bildene ble uskarpe, spesielt bilder tatt med stor blenderåpning og på maks zoom. Verst var det i ytterkantene. Nok en klassisk linsefeil for denne type linser.

Nikon
For snart to år siden skulle jeg på en tur til India. Noe ferie men også en slags jobb-tur for å ta bilder i en spesiell anledning. Av rent praktiske grunne valgte jeg å ta med kun ett kamerahus og to linser. Det ble et D300-hus, ei 10-20 mm og – tro det eller ei – en nykjøpt original Nikon-linse 18-200. Med dette dekket jeg hele området fra (omregnet til fullformat) 15-30 og 24-350. Jeg var selvsagt skeptisk til superzoomen, men de få testene jeg tok før jeg dro var tilfredsstillende. Vel tilbake med tusenvis av bilder var også resultatet tilfredsstillende. Akkurat skarpt nok til sitt bruk, hvilket vil si forholdsvis mindre bilder på print og bilder til bruk på nett.  Her ser du min D300 og «reise-linsa».zoomlinse, nikon

Ikke skarpt nok
For noen tid siden tok jeg en liten lokal fototur (mosjon og bilder) og valgte for enkelhets skyld å ta med min trofaste D300 og nettopp 18-200 mm-linsa. Fangsten ble skuffende mager. Det vil si, motivene var mange og gode nok, men når bildene skulle granskes kritisk på min 27 tommers kalibrerte skjerm, så kom nedturen. Dessverre. Jeg vet at bildene ville vært sylskarpe hvis jeg hadde orket å dra med meg min fantastiske 70-200 f:2,8 og enda litt bedre om jeg i tillegg hadde benyttet mitt fullformatkamera, D700. Resultatet fra denne fototuren var at jeg ikke kunne bruke ett eneste bilde i arkivet mitt.

En slags konklusjon
Skal vi våge oss på en konklusjon? Jeg tar det punktvis.

  • Jeg har ekstreme krav til skarphet. Det har kanskje ikke du.
  • Mine bilder skal tåle å bli brukt i en trykksak og være skarpe i A3-format. Dine skal kanskje bare brukes som 10×15-kopier i et album eller på nett.
  • Min fotoryggsekk veier mange kilo. Når du drar på fotojakt har du muligens et ønske om å ha med deg alt rundt halsen eller i ei lita veske.
  • Ikke stol blindt på reklamen. Gull og glitter og anbefalinger av EISA er null verd hvis du ikke er fornøyd med linsa. Så sjekk med andre fotografer eller sjekk med proffe nettsteder før du kjøper.
  • Men (og her kommer modifikasjonen): Ofte må det praktiske komme før det ideelle. Skal du til et sted med mye støv, ønsker du å reise lett og/eller må ha en alt-i-ett-løsning, så kan en superzoom være et greit alternativ, selv om den altså ikke er skarp over hele zoomområdet og med alle blenderåpninger. Det ideelle må ikke bli det godes fiende, selv om disse linsene ofte betegnes som «jack of all trades, master of none», hvilket oversatt betyr noe slikt som at «den er god nok til det meste, uten å være best til noe som helst».
  • Og til sist, når du leser reklamen og ser på utmerkelsene: husk på den gamle regelen som sier at «hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel det».