Fotografering av dyr: Hester

Å fotografere dyr kan være utrolig morsomt. Og like utrolig vanskelig. Dyr er mildt sagt forskjellige. Noen er flukt-dyr og vi stikke av. Andre kan stå eller sitte hvor lenge som helst. Det er også forskjell på en hest og en hamster, og da tenker jeg ikke bare på størrelsen.

I tiden fremover har jeg en slags idé om å vise noen dyrebilder, og fortelle litt om dem – slik at du muligens kan få noen tips.

Det har seg slik at jeg gjennom en årrekke har fått med meg en del ulike hestestevner. Her skal jeg kun snakke om sprangridning. Det er noe til og med folk flest forstår: Den som hopper høyest, på kortest mulig tid, uten å rive noen av bommene han/hun vinner. Logisk nok.

Fotomessig er dette også strengt tatt det enkleste. Klassikeren er å fotografere hest og rytter om lag rett forfra.

Her er én oppskrift.

Det ideelle er et kamera med stor sensor, og som takler høye ISO-verdier uten å gi for mye støy. Da snakker vi vanligvis om litt dyrere kameraer, enten speilrefleks eller speilløse kameraer.

Foran her skrur du på ei lyssterk telelinse, gjerne telezoom, som for eksempel 55-200 mm, og med så stor blenderåpning som mulig, gjerne 2,8 eller 3,5.

Sett kamera i blenderprioritert modus. Hos Nikon heter det A (Aperture) og hos Canon (Av).

Forsøk i utgangspunktet å stille ISOen på 800.

Hvis mulig setter du deg på huk eller legger deg ned på bakken med perfekt sikt rett mot et hopp der hesten naturlig nok skal komme rett mot deg. Ideelt sett bør du sørge for en nøytral bakgrunn (som i eksemplene her). Men med komboen stor sensor og kraftig lyssterk tele på stor blenderåpning, vil du kunne legge mange bakgrunner noenlunde uskarpe: også kalt bokeh

Nå tester du utsnittet på bildet, slik at du verken kapper beina av hesten eller hodet av rytteren.

Neste er fokus. La kamera fokusere på den nærmeste stolpen og lås fokus her. Vi kan kalle dette fokuspunktet. Det enkleste er å vri knappen over fra Autofokus (ofte via Kontinuerlig fokus) til Manuell.

Nå vet du at alt som er parallelt med denne bommen blir fokusskarpt. Men for å sikre deg at mer enn bare værhårene til hesten blir skarpe, bør du nok blende ned et par hakk, for eksempel til f:5,6. Med dette vil du trolig ha skarphet om lag en halv meter foran og kanskje vel 1 meter bak fokuspunktet. Nå vil både hodet på hesten og hodet på rytteren være skarpt.

Så kommer vi til lukkeren. Hva ønsker kamera som lukkertid? Hvis kamera foreslår for eksempel 1/500 sekund, kan du starte jobben. Hvis kamera derimot foreslår en lukkertid som er saktere enn dette, må du gjøre noe for å unngå å uskarpe bilder fordi hest og rytter jo er i bevegelse. Da er løsningen å skru opp ISO-verdien til for eksempel 1250 ISO. Og motsatt: Hvis kamera foreslår 1/4000 sekund er det så mye lys at du gjerne må skru ned ISOen fra de foreslåtte 800 til for eksempel 200.

Nå er du endelig klar til å ta bildene. Det skal ganske mye trening til for å treffe ekvipasjen der du ønsker mest: Med beina litt over bommen, med hodet til rytteren klar og tydelig, med et konsentrert blikk. En måte å sikre deg på er å la kamera ta flere bilder pr. sekund mens du holder utløserknappen nede. På den måten kan du etterpå plukke ut det/de beste bildene fra seriene dine.

Som du forstår: Bildene her er fra en slik serie med 8 bilder. 

Bildene her er tatt med en Fuji X-E3 og en 55-200 mm Fujinon Super EBC XF (hva det nå måtte bety) @200 mm (tilsvarer 300 mm på fullformatkamera), f:5,6, 1/500 sek, ISO 1250. 8 bilder pr sekund.

Dette var én type hestebilder. Bare for ordens skyld: Det finnes mange andre måte å fotografere hester på…

Og helt til sist: Lag en vane der du tilbakesetter kamera til «normalmodus» (slik du vanligvis fotograferer) nå stevnet er over.

 

Reklamer

Øvelse gjør mester

En gang for ufattelig mange år siden, jeg kan neppe ha vært mer enn 13-14 år, fikk jeg et oppdrag med å fotografere noen restaurantmusikere. Jeg var uerfaren og nervøs. Det ble sorthvitt og blits rett på. Fiolinisten (ja, så lenge siden er det) var ikke ubetinget fornøyd da han så prøvebildene.

-Du må huske på å fotografere når buen er midt på over strengene, sa han. Jeg husker ikke om jeg tok nye bilder, men rådet han ga meg har jeg husket i alle år, noe de to bildene under her er beviser på.

Universelt

Rådet er universelt, og lærdommen fra denne «ungdomssynden» er klar: For å få gode bilder er det smart å sette seg grundig inn i det emnet du skal fotografere. Gjerne grave og spørre, for jeg tipper både fiolinister og mange andre har en klar formening om hvordan de tar seg best ut, hvordan bildet bør se ut, hvor hendene skal være, osv. Først når du kan dette (og alt det andre) kan du vurdere å ta bilder som går på tvers av alle «vedtatte» regler.

Dette gjelder for så vidt også de fleste fotokomposisjonsregler: Lær deg reglene først, og så kan du bryte dem for å få det uttrykket du ønsker å skape.

Hest

Skjebnen (og en hesteinteressert datter) vil at jeg har tilbragt et betydelig antall timer i ridehaller og bane, på trening, på kurs og på stevner. Både rytteren og fotografen har hatt en bratt lærekurve. Hun på hesteryggen og jeg bak kamera.

Hopp er (for så vidt) enklere mhp å ta spennende bilder. Dressur kan være en betydelig utfordring.

For å få et bra bilde må alt klaffe: Posisjonen, beina, vinkelen, ørene, blikket – ikke bare hos hesten, men helst også hos rytteren.

På siste dressurstevne tok jeg noen få bilder. Bra lysforhold bidro til å kunne ha lav ISO-verdi og likevel benytte rask lukkerhastighet for å stoppe alle bevegelser. Begge hestebildene her er tatt med Fuji X-E3 og Fujinon 55-200. Settingen er ISO 640, f:4,8, 1/1800 sek og zoomen på 200 mm, som tilsvarer 300 mm i 35 mm ekvivalens. Jeg tok små serier med 8 bilder/sek akkurat på de øyeblikkene i rittet der man har mulighet for å vise hva dressur handler om.

Jeg likte spesielt godt bildet med hesten som er i lufta. Bildet med fjordingen la jeg ut i en lukket FB-gruppe. Et helt OK bilde, syntes jeg, men knapt mer enn det. Vår meget dyktige ridelærer var derimot av en annen oppfatning. Så lærte vi noe nytt. Igjen.

 

 

Gode bilder av spreke hester

Nylig hadde jeg gleden av å overvære et spangrytterstevne: Et sånt et distriktsstevne med innlagt kretsmesterskap, oppe i en dal, og et godt stykke unna Oslo Horse Show og tilsvarende. Men altså: Her var hester i alle størrelser, hindre i alle høyder, flinke ryttere og alt som skal til. Men herremindag så vanskelig det var å få Det Perfekte Bildet!Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

Lyset
Jeg spurte banebyggeren, en ytterst profesjonell hesteekspert og banebygger, litt diskret om han ikke hadde den minste omtanke for de problemene han påførte en fotograf ved å legge alle hoppene «feil vei» i forhold til sola og lyset.

Han visste godt hva jeg snakket om for han var en flink fotograf selv, og hadde fotografert på flere baner enn jeg kan drømme om. Ikke aldeles uventet var det nok ganske andre prinsipper han jobbet etter når han skulle bygge baner 🙂 Men han innrømmet det gjerne: På enkelte baner var det svært vanskelig å få gode bilder, og av høyst forskjellige grunner.140830_Hest-1_246


Bildetekst: En alt for tydelig bakgrunn ødelegger mange gode bilder.

Alt som er i veien
De som har sett en hinderbane på nært hold vet at dette er et tilsynelatende kaos av liggende og stående treverk som har en tendens til å stå i veien det meste av tiden. I tillegg må også innrømmes at det som er utenfor banen kan være enda verre: En gul traktor på skrå og store hvite «tårn» av flispakker og høyballer kan være ytterst distraherende når målet er å få fokus på rytter og hest. En mørk brun hest mot en mørk bakgrunn av trær i skygge er heller ikke ideelt.

Sjekk kartet
Hva gjør man da under de rådende omstendighetene? Man gjør hjemmeleksa si: Først studerer man selve banen, hva som er på den og ikke minst hva som er utenfor denne og hvordan hovedlyset ligger i forhold til banen. Deretter sjekker man banekartet nøye for på den måten får en formening om hvilken vei hestene hopper over hvilke hindre, samt hvor det er mulig å stå for å få et så bra bilde av rytter og hest som mulig. Samtidig må man sørge for at bakgrunnen er ren nok eller langt nok unna til at mulig for forstyrrende elementer kommer nok ut av fokus.Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

Bildetekst: Med 8 bilder pr. sek. får man med seg det meste. Uhell skjer hele tiden. Ulykker er gudskjelov sjelden.

Plassering
Trodde du at en hest bare ble styrt med tømmene? Bom. For få en hest dit man vil må rytteren ta i bruk mange og ulike metoder. En av dem er hodebevegelser. Omtrent før hesten er over bommen ser rytteren i retning av neste hinder, og det er signalet til hesten om å ta sikte på dette.
Hva betyr dette for deg som fotograf? At det ikke er likegyldig på hvilken side av et hinder du plasserer deg. Hvis du vil at rytter og hest skal se inn i bildet og ha vinkel mot deg, plasserer du deg der dette er best. Øvelse gjør mester, men det er heller ikke dumt å be om gode råd fra folk som kan dette.

Lang linse
Det finnes mange måter å ta spenstige og gode hestebilder, men her er én av mange: Sett på ei lyssterk og passe lang telelinse, men du må blende ned så langt det er tilrådelig slik at du får fokus både på hest og rytter mens du samtidig forsøker å legge bakgrunnen behagelig uskarp.Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

Bildetekst: Det er fornuftig med gule sikkerhetsvester, men spesielt fotogene er det ikke.

Avstandsmåling
Hvis du er i tvil om kamera takler kontinuerlig avstandsmåling godt nok, så kan du gå over til manuell fokus. Du må legge fokuspunktet på ønsket sted forhold til bommen. Så må du fyre av i det ekvipasjen nærmer seg fokusfeltet. Med f. eks. f:4,5 eller der omkring bør du ha dybdeskarphet nok til at både hestehodet og på rytteren blir skarpe. Samtidig.

Full fart
Jeg vil tro at du som et minimum bør jobbe med 1/1250 sekund for å få et skarpt bilde – hvis målet da er et skarpt bilde. Det betyr ofte at du må øke ISO-verdien noe. Et moderne DX eller fullformat-kamera takler høye ISO-verdier godt.Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

Bildetekst: Prøv å få med noe av det som skjer utenfor banen også. Som en pappa som lager hestehale på sin datter.

Prikken over i-en
Og så har vi lovens om alle tings iboende faenskap: Det er nemlig ikke nok at bildet er skarpt, at rytter og hest er i fokus og at bakgrunnen er perfekt. I tillegg skal både hest og rytter se fine ut, beina skal være perfekt plassert, osv, osv. Jeg har en del bilder der «alt» stemmer, bortsett fra at rytteren har munnen åpen og ser vettskremt ut, eller at hesten blinker eller har beina i feil posisjon. Kast!

Konklusjon:

  • Hestefotografering er slett ikke enkelt.
  • For å bli en god hestefotograf må du sette deg godt inn i hva sporten dreier seg om og hvordan den utføres. Og: Dette gjelder enten vi nå snakker om hest, svømming, fotball eller hva det nå skulle være.Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

**

Info 1:
Jeg tok denne gang bilder for egen fornøyelses skyld og med formål å forsøke å få noen flere gode og spenstige hestebilder. Hvis dette hadde vært oppdragsfoto for en avis eller lignende, dvs: der jeg måtte levere bilder f.eks. av alle premierte mens de konkurrerte, ville jeg nok jobbet på en helt annen måte. En løsning er å få lov til å stå inne på banen og jobbe med tilnærmet normaloptikk, mindre blender og høy hastighet, for på den måten å sikre bilder, og heller blåse i om bakgrunnene blir så som så.

Info 2:
Jeg kunne tenkt meg å få jobbe med flere kameraer, f.eks. sette et kamera med en kraftig vidvinkel helt nede ved et hinder og så fjernstyre dette. Men hester er nokså skvetne greier, og man vil nødig skape problemer for verken hest eller rytter. Under en øvelse, ja. På konkurranser, mest trolig ikke. De som kan dette sier at hestene er så gira under en konkurranse at de ikke lar seg hefte med en D700 som fyrer løs med 8 bilder pr sekund. Det er mulig. Men spør gjerne de ansvarlige om hva du får lov til. Det verste du får er et nei.

Og, bare for å ha sagt det også: Mine kunnskaper om hest og hestefotografering er ikke mer enn man kan klore ned på de første sidene av ei notisbok. Eller skrive ned på et par sider i en blogg.

Fakta: Utendørs, sol fra skyfri himmel. Nikon D700 (fullformat), Nikon 70-200 f:2,8. B-kamera: Nikon D300 (DX), Nikon 18-200.

Og hvis du har lyst å se enda flere bilder fra dette stevnet, så finner du mange av dem her.

Rideshow igjen

Årets rideshow i stallen var både kunstnerisk, innholdsmessig og fotomessig en ny opplevelse. For de med ensidige hesteinteresser lar jeg bildene tale sin egen sak mhp. spenstige jenter/damer og (om mulig) enda sprekere hester, men bare nevner at årets show var bygget over et eventyr der jenter og hester på ulik måte spilte sine roller ute på banen. (Bildegalleri nederst).

Herfra og ut konsentrerer jeg meg om det fotomessige.

Nytt av året er at jeg jobbet med fullformat. Og det betyr at jeg kunne tyne kamera ytterligere. På min gamle gode D300 (DX-format) gjorde det vondt når jeg måtte over 3200 ISO. Her ble kornene (=signalforsterkingen) merkbar. Videre kom jeg sjelden over 1/250 sek, noe som nok holdt i mange situasjoner, men det var viktig å stå slik at alle raske bevegelser kom rett mot, ikke på tvers.

131130_ride_481

Med min D700 klinte jeg til med 5000 ISO og delvis 6400 ISO, og rakk med det å kunne fryse situasjoner jeg ikke klarte før. Bildet over her er tatt på 1/640 sekund med f:2,8, med 6400 ISO og med min 70-200 @ 150 mm. Alle bilder er tatt på frihånd med innkoblet VR på min 70-200 mm. Som du forstår: Det er ikke all verden med lys i ridehallen (For de spesielt interesserte har jeg tidligere skrevet om problemene med hvitbalanse i slike haller). Det er også verd å merke at alle bildene er nennsomt prossesert i Lightroom 4.4, herunder ikke minst verktøyet Detail -> Noise Reduction -> Luminance. Med dette kan du «viske» bort mye korn og grums. Det er et fantastisk verktøy, som imidlertid i likhet med mye annet må brukes med fin hånd: Drar du på for mye, så forsvinner ikke bare korn, men alle små detaljer.

131130_ride_271

Bildet over her er tatt på ISO 5000, f:2,8, 1/200 sek, frihånd, Nikon 70-200 @ 135 mm. Anne er her helt på toppen av hoppkurven, og dermed forholdsvis (!) i ro. Hoppetauet og beina til Dina har passe bevegelsesuskarphet. Ellers rimelig perfekt. Og da sier jeg ikke ei linje om hvor perfekt det er å hoppe tau på rompa til en fjording i gallopp.

Innimellom brukte jeg min 24-70 Nikon og et par ganger en 12-24 f:4,5-5,6 Sigma. Bildet under her er eksempelvis tatt med min Sigma på 12 mm.

131130_ride_167

En vanlig blits inne i en slik hall anser jeg nytteløst med tanke på å få gode bilder. Hadde jeg hatt ridehallen for meg selv (sammen med noen av disse hestene og jentene) og hatt 250 kilo skikkelige blitser, softbokser og rigger til å skru fast lys i, så hadde vært noe annet. Det hadde vært moro, det. Men det blir liksom et par divisjoner opp.

Uansett er det spennende nok å fotografere med eksisterende lys i ytterkanten av det mulige.

Fakta: «Juleeventyr i stallen» er et arrangement i regi av hele hestemiljøet rundt Narvik Rideskole. Årets arrangement var 30. november, og det hele skjer i Skjomdalen, 45 minutter sørøst for Narvik.

Her finner du flere bilder fra hesteshowet. Klikk på ett bilde, som da kommer opp i stort format. Deretter blar du deg frem med piltastene og avslutter med å klikke på krysset i øvre venstre hjørne for å komme tilbake til bloggen. Enjoy!

Hvordan få liten dybdeskarphet

Ønsker du i et bilde å fremheve hovedmotivet ved å ha dette skarpt mens både bakgrunn og forgrunn er uskarp, så må du sørge for liten dybdeskarphet.  Liten dybdeskarphet er normalt slett ikke vanskelig. Men det er som regel dyrt! Synd, men slik er det bare.Andreas, Kaja, Thea og Tiril på besøk. Narvik rideskole, Skjomen.  Alle rir.

Bildet du ser over her er tatt med et fullformatkamera, Nikon D700, og med ei 70-200 mm linse med maks lysstyrke 2,8. Den koster ca. 16.000 kroner.  Bildet er tatt med full blender, dvs. f2,8 på full tele, dvs. 200 mm, på 1/1000 sek, ISO 800 – og jeg vil tippe kontinuerlig fokus. (Klikk på bildet for å se det litt større).

Stor blender
Du kan bare glemme å få slike bilder med et kompaktkamera. Du er ikke i nærheten av å få slike bilder med ei rimelig kit-linse, som normalt er på 18-55 mm og med minste blender ofte ikke mer enn 3,5-4,5. Derimot er du muligens i nærheten hvis du skaffer deg en superzoom som f.eks. 18-270 med minste blender 3,5 eller bedre.  En slik kan du få til en pris av ca. 3000 kroner. Men da kan det nok hende du må krype et par hakk oppover, dvs. til f.eks. 6,3 for å få noenlunde skarpe bilder, så plutselig mister du litt av effekten med uskarp bakgrunn.

Det er først når du skaffer deg en «superglugge» som Nikons 70-200 at du kan jobbe med full blender og få bilder som er skarpe nok.  Det samme gjelder eksempelvis «portrett»-objektiver som 85 mm med blender 1,4 eller for den del en 55 mm med blender 1,2. Men alle disse ligger om lag i samme prisleie.

Prøv selv
Jeg skal ikke plage deg med masse teori om hvorfor bilder får mindre dybdeskarphet med større blender, men bare slå fast at slik er det. Prøv selv: Sett kamera på stativ og fokuser manuelt på en skigard eller gjerde eller tilsvarende (om lag slik som på bildet her). Så setter du kamera i A-forvalg (Aperture=blender), og deretter tar du en serie bilder med alt fra maks blender til minimum blender. På skjermen din etterpå kan du studere hvor mange meter skarphet du har på de ulike blenderne. Det er en fin demonstrasjon, og kjekt å vite når du skal bestemme blender for ulike motiver.

Noen ganger vil man ha det meste skarpt. Andre ganger er det om å gjøre å få skarpheten plassert akkurat på interessepunktet og la alt annet være uskarp.

Tommelfingerregelen er grei: Jo større bildebrikke (sensor), jo større linse (målt i antall mm) og jo mindre blender-verdi (dvs. jo større hull): jo mindre område i lengderetningen blir skarpt.

Kjappe hester og svakt lys

Rideskolen der min datter stadig blir flinkere og flinkere, arrangerer hvert år et hesteshow: I år kalt Julemylder i stallen. Det har blitt noen blogg-artikler om de fotografiske utfordringene her. Derfor skal jeg denne gang ikke si så alt mye om verken lysstoffrør, hvitbalanse, ISO eller blendere.121201_0230_Rideshow

Bildetekst: Anne Soleng hopper tau (!) på Dina.

Nedenfor her ser du noen av bildene. Alle tatt med Nikon D300. Fotograf-kjenning Ketil sto ved siden av og fotograferte med fullformat (FX), og det frister…

ISO 3200 gir unektelig noe korn på en DX-brikke, men man kan avhjelpe litt i Lightroom. Linser med lysstyrke 2,8 eller lavere er et krav. Det betyr imidlertid liten dybdeskarphet og følgelig at en del bilder nok blir ute av fokus.  Akkurat her (og i en del andre settinger) kunne det muligens vært smart med en 85 mm 1,4. Koster imidlertid skjorta.

Denne gang hadde jeg sort dunjakke og tok sjansen på å måle hvitbalansen med et WhiBal-kort holdt i hånda. Så laget jeg en Preset i Lightroom der jeg blant annet endret hvitbalanse. Å få til en god nok hvitbalanse er et kjempeproblem under slike forhold, og jeg er ikke sikker på om jeg er i nærheten av å komme i mål.

Så var det bare å fyre løs, og samtidig hygge seg med flinke jenter og flinke hester. Det var sikkert -12 ute, og det føltes enda verre inne i hallen. Men batteriet krøp bare ett strek nedover, tross nesten 400 bilder. Nikons EN-EL3e imponerer. (Klikk på et av bildene for å se dem i større format. deretter kan du bla deg frem og tilbake i serien)