Panorama-foto – ganske enkelt

Hva gjør du når du ønsker å fotografere 180 grader eller mer? Det finnes flere løsninger. Du kan få bra panorama-bilder på iPhonen din. Noen kameraer tar også panorama-bilder «on the fly», ettersom det tas mange bilder som settes sammen rett i kamera.

Hvis du derimot ønsker maks kvalitet for å ha muligheten til å forstørre bildet kraftig opp, så finnes det knapt bedre måter enn å ta flere bilder i en serie og setter dem sammen i Photoshop eller i andre tilsvarende programmer. Noen av disse er til og med gratis.  Her viser jeg hvordan du kan gjøre dette i Photoshop. Det er nemlig enkelt, og jeg vil tro at prosedyrene er om lag de samme i andre programmer.

Fullmåne på årets mørkeste dag, 23. desember, satt sammen av 12 delbilder.

Kameraplassering: Noen gjør dette vitenskapelig med spesielle stativhoder. Jeg har tatt haugevis med panoramabilder, der de fleste er håndholdt. Men det lønner seg å ha kamera på stativ, helst med en libelle slik at kameraet står i vater. Når du nå dreier kamera, vil horisonten (i all hovedsak) være lik hele veien.

Eksponering: I et bilde som dekker ca. 180 grader vil det normalt være mer lys i den ene enden enn i den andre enden. Tips: Still kamera «midt på», og så låser du ISO, blender og tid her. Kjør alt manuelt, også fokus.

Foto: Hold hånden din foran kamera, og ta ett bilde. Deretter tar du en serie bilder (gjerne med kamera på høykant), der du sørger for å ha om lag 1/3 overlapping i enkeltbildene. I et 180 graders bilde blir det ofte 10-12 bilder eller mer. Så holder du igjen hånden foran kamera og tar ett bilde. Hvorfor? Nå vet du at bildene imellom tilhører én serie.

Se hvordan rette jernbaneskinner og bygninger kan bli seende ut når du velger enkelte løsninger for sammenkobling. Her var effekten ønsket 😊.

Photoshop: Last inn delbildene i Photoshop. Gå til: File ->  Automate -> Photomerge. Nå spør Photoshop om hvilke bilder du vil sette sammen og hvilken metode du foretrekker. Det enkleste er å klikke på «Add open files», og så velger du om bildene skal settes sammen på den metoden Photoshop foreslår (Auto), eller sylindrisk, eller.. Prøv deg frem hva du synes ser best ut.

Panorama satt sammen av 14 bilder. Original har størrelse 360 Mb (bildet her er en krympet kopi). Dette vil tåle svært store forstørrelser. Photoshop klarte det meste, men programmet klarte ikke å få perfekt kobling på gelenderet foran fotografen.

Sammensetting: Har du 10-12 bilder fra et moderne kamera, så er det mye som skal kvernes i programmet, så det kan ta litt tid før det sammensatte bildet er klart. Men så har du til gjengjeld et bilde som du kan forstørre i (nesten) det uendelige, og gi skarpe fine detaljer.

Andre programmer: Det blir litt «overkill» å skaffe seg en lisens på Photoshop for å leke seg med panorama i ny og ne. Hvis du søker på nett finnes det en del tilbud som i alle fall i utgangspunktet ser brukbart ut. Her en lenke til en slik oversikt, men jeg garanterer på ingen måte verken at programmene funker eller at de er rene og pene og fri for virus. Jeg leser at Gimp har en add-on som gir panorama. Jeg ville sjekket dette først. Man skal være litt erfaren for å hente slike programmer, for det er fort gjort å klikke på noe du slett ikke ønsker.

Lykke til.

Hvordan gjenskape de bildene du «så for ditt indre»

Jeg har en slags forkjærlighet for å ta bilder av dører. Spesielt i utlandet. Noen steder er de malt i farger hinsides alt du tidligere har sett. Andre ganger er det selve utformingen som gjør dører interessante. Jeg burde selvsagt laget ei fotobok av alle mine dør-motiver. Det kommer kanskje en vakker dag.

Det er vel med dører som med mange andre forhold i livet, der selve tilstedeværelsen, varmen, luktene, atmosfæren – alt spiller inn på vår opplevelse. Jeg mener: Ouzo kan være en spennende og ytterst smakfull drikk i Hellas, mens den hjemme kan fortone seg som rene revegiften.

Slik opplever jeg ofte at de litt nøytrale RAW-bildene på skjermen hjemme ikke er i nærheten av det jeg opplevde da bildet ble tatt. Det blir ikke bedre selv etter såkalt normal behandling. Men dette kan man gudskjelov gjør noe med. Takket være programmer som Lightroom og Photoshop klarer jeg stundom å gjenskape selve følelsen, ikke bare det visuelle uttrykket.

Så spør du kanskje om det er lov å vri og vrenge på farger på denne måten.

Hvis jeg hadde vært ute i oppdrag for et malingskonsern der 100 % korrekt fargegjengivelse var et krav, ville jeg nok for eksempel vært nødt til å jobbe med et fargekart om lag som dette.

Men siden jeg kun tenker å ha mine dørbilder på vegg eller i ei fotobok, så mener jeg bestemt at det meste kan godtas. Hvis du er enig, og kanskje sitter med litt flate og «kjedelige» bilder, så får du her en liten oppskrift i å gjøre bildene noe mer spennende.

Originalfil: Dette er RAW-fila (hos Fuji kalt RAF). Kamera Fuji X-T2, ISO 1600, 24 mm, f:8, 1/320 sek.

Dette er første bearbeiding. Bildet er nå beskåret og litt vertikal-justert. Så har jeg kjørt gjennom en egen standard-prosedyre, som består av en liten s-kurve, litt oppskarping, litt clarity og litt saturation. En kjempeviktig oppgave er å strekke gammakurven slik at hvitt blir hvitt og sort blir sort. Deretter endret jeg hvitbalansen ved å klikke på den grå murflaten, og med verktøyene i HLS/Luminance har jeg forsterket den guloransje veggen. Vi nærmer oss nå det bildet jeg «så» da det ble tatt.

Hvis man derimot vil forsterke farger og flater enda noe mer, kan man for eksempel sende bildet over til Photoshop. Her brukte jeg verktøyene under Image/Adjustments/Posterize. Nå reduserer du antall farger, i dette tilfellet til bare 4. Her kan jeg eksperimentere med kraftigere effekt med få farger, til en mer avdempet effekt hvis jeg for eksempel velger 8 farger eller mer. Det er en hårfin balansegang mellom å lage bilder med «smell» i, kontra å få glorete bilder. Fordelen med det digitale mørkerommet er at du hele tiden har en angreknapp.

(Bildet er tatt på Madeira høsten 2019).

Hva er penest: Farge eller sorthvitt eller…?

I ny og ne ramler man over motiver som liksom skriker etter å bli eksperimentert litt med. Et antall gamle kjerrehjul (?) med snø på fanget oppmerksomheten.

Jeg gikk ganske tett på med mitt Fujifilm X-E3. Blender 10 for å få god dybdeskarphet. 1/400 sek med ISO 200. Normalzoom (18-55) innstilt på 48 mm som tilsvarer om lag 75 mm i fullformat. RAW-format, selvsagt. Det var utgangspunktet.

A: I Lightroom (LR) dro jeg gjennom min «standard-innstilling» for denne typen bilder: En svak s-kurve, litt Clarity og oppskarping til 40. Ikke mer, for da er det fare for å oppleve «worms» – et kjent men langt fra kjært fenomen med Fujis sensorer og LR. Denne innstillingen er lagt inn i User Presets, så jeg får alt med ett klikk. I tillegg la jeg her inn litt PostCrop Vignettering, og justerte eksponeringen. Punktum.

Men så dukket altså spørsmålet opp: Kunne dette fargebildet være like bra eller bedre i sorthvitt.

B: Denne konverteringen kan man gjøre relativt enkelt i LR, men siden jeg har en gammel gratisversjon av Silver Efex Pro som tilleggsprogram i Photoshop, så ble dette foretrukket, ikke minst pga. programmets mange maler. Jeg fant en med litt forsterket kontrast. Klikk. Dermed var fargebildet konvertert til sorthvitt på om lag 1 sekund. SEP er et snasent program som anbefales for deg som liker å eksperimentere med sorthvitt. Det koster noen få kroner nå.

C: Men kunne jeg ut fra det originale fargebildet vri og vrenge litt på farger for å få et litt mer spennende uttrykk? En utrolig enkel metode ligger i Photoshop under Image -> Adjustments -> Posterize. Her kan du enkelt velge om du vil la bildet bestå av 2 farger, 4 farger, osv. Du får resultatet på skjermen med en gang (Du må hake av for Preview). Jeg tror jeg valgte 4 farger her, og du kan vel mer eller mindre se hvordan algoritmene til Photoshop fungerer når du sammenligner med originalbildet øverst.

Og så: Da satt jeg der med tre ulike uttrykk på bakgrunn av ett og samme motiv. Hva var finest? Det hender jeg lar meg imponere over mennesker som i løpet av 1/1000 sek kan slå fast at bilde X er myyye bedre enn bilde Y og Z. Det hender også at jeg lar meg irritere grenseløst over slike mennesker. Ettersom årene har gått, har jeg blitt mindre og mindre skråsikker på det meste her i livet.

Hva som er best av de tre motivene? Sannelig om jeg vet!

Du må gjerne si hva du synes.

(Klikk på bildene for å se dem i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Kan uskarpe bilder brukes?

For noen år siden hadde jeg et større oppdrag for et kraftselskap. Både for å bli kjent med hele selskapet og for å ta bilder til det som senere ble ei bok, dro jeg rundt, så, lærte og fotograferte blant annet alle kraftanlegg, utvendig og innvendig, høyt til værs og langt inni fjell.0 gass_kap

Etter mange timers fotografering i et kraftverk en dag, skulle bildene redigeres. Noen få bilder av en krane var solid uskarpt. Bildene var tatt på frihånd mens kamera trolig fortsatt sto på «stativ-innstilling». Altså en klar kandidat for søppelbøtta. Eller?

Jeg tok vare på det. Mot alle odds.

Senere i bokprosessen så jeg at det kunne bli stilig med et bildeoppslag ved starten av hvert kapittel. Jeg så for meg ett bilde og noen få linjer tekst på disse oppslagene. Og disse bildene skulle skille seg ut fra de andre skarpe, klare bildene i boka.

Nå ble det å gå på jakt i bildene som var tatt. Den uskarpe kranen kom frem, men det var åpenbart at «noe» måtte gjøres for å transformere den fra noe som var mislykket til noe som kunne fungere. Etter en del prøving og feiling med ulike metoder, valgte jeg til sist en såre enkel måte, som under en del forutsetninger kan bli stilig. Dette er noe du også kan forsøke deg på.

poster_crpDet eneste du trenger er Photoshop eller Photoshop Elements. På bildet her (fra Photoshop) ser du hva jeg gjorde. Image -> Adjustment -> Posterize.

I Posterize kan du leke deg med slideren til du får bildet du ønsker. De mest spennende bildene har vanligvis bare noen få (2-4) fargetoner. Dette er en morsom, og av og til stilig effekt som kan passe på enkelte typer bilder.  Vær så god, prøv selv.

Har så denne historien så noen moral? Ja! Absolutt: Kast alle håpløst dårlige bilder, bortsett fra de håpløst dårlige bildene som med litt jobbing kan bli kjempefine.

Point taken? 🙂

«Photoshopping» med papp og ståltråd

En av bøkene om Ole Brumm starter slik: «Det var en gang for lenge, lenge siden. Det kan vel ha vært om lag sist torsdag…»

Det hender jeg ser på noen av mine gamle bilder og får samme fornemmelse: «Det var en gang for lenge, lenge siden. Det kan vel ha vært før om lag 1990, det vil si før brødrene Knoll velsignet verden med dataprogrammet Photoshop». Dette bildet (under) er en av dem. Her er historien:

Min fotografiske barndom og ungdom var sorthvitt, med fremkaller, fix og papir. Jeg husker godt når fargefilm for alvor ble tatt i bruk av folk flest. Og jeg minnes med sterkt blandet fryd en grovpixlet overgang til vår digitale periode. I november 1994 kom endelig Photoshop i versjon 3, og nå også for Windows. Med dette programmet kunne også vi PC-brukere begynne å gjøre endringer i bilder – forbedre og utbedre i kreativ retning.

Hemmelig
Før Photoshop holdt alle fotografer sine snedige teknikker mer hemmelig enn krigsstrategier i Pentagon. Jeg husker jeg spurte en kjenning som var leder av et stort reklamebyrå om muligheten til å få hospitere hos et par kjente fotografer som de benyttet. Nix. Dette var Top Secret. Det var ikke aldeles uforståelig, for bak en del bilder må det ha ligget mye hardt arbeid. Jeg husker selv i eget fotostudio avanserte dobbelteksponeringer med smørpapir over mattskiva til mitt Mamya RB 6×7. Svaret på om du hadde lykkes kom når rullen med 120-dias kom tilbake fra labben, ei uke senere.

Ikke så hemmelig lenger
Så, plutselig begynte det å komme bøker som velvillig forklarte hvordan man kunne gjøre både det ene og det andre i fotostudio. Grunnen var selvsagt at de flinkeste nå kunne gjøre mye av dette både billigere og mer elegant i Photoshop, så hvorfor ikke tjene noen kroner på en teknologi og en kunnskap som var i ferd med å gå ut på dato.

Papp og ståltråd
Bildet over her er et eksempel på hvordan det var å jobbe engang på 80-tallet. Jeg skulle lage et lysbildeprogram (og da mener jeg Lysbilder!) for en teknisk høgskole. Det ble mye dingser og apparater, men vi måtte selvsagt også ha med studenter som oste av studieglede og fryd. Jeg husker ikke helt idéen bak dette bildet, men det handlet om å legge en glorie over studenten. Jeg klippet ut en ring av rød papp, og limte en bøyelig ståltråd fast i pappsirkelen. Den andre enden ble festet i klærne på et slags vis. Og så gjaldt det å unngå å få med noe av ståltråden i bildet, for i 1985 gikk det ikke å klone bort uønskede elementer i et fargelysbilde.

Det var åpenbart en mer uforutsigbar hverdag for oss fotografer. Og det er bare cirka 25 år siden.

Hvis du er nerdete nok til å ville lese mer om Photoshop og programmets første 10 år, så finner du en artikkel her.

Hvordan du kan «se» fargemotiver i svart-hvitt

Det skal faktisk en del trening til for å se hvordan for eksempel et landskapsbilde vil kunne ta seg ut i sorthvitt. Men nå kan du virkelig studere i detaljer hvordan bilder tar seg ut i sorthvitt – før du tar det. Løsningen ligger i mange moderne kameraer.150706_HH_023-3

Hele min fotografiske bakgrunn er svart-hvitt. Først tidlig på 80-tallet ble det vanlig å bruke farger – til privat bruk. I jobbsammenheng var det fortsatt stort sett sorthvitt. Et tiår senere handlet alt om farger. Når man mange år senere forsøker seg igjen med å lage bilder i sorthvitt (nå i det moderne mørkerommet i Lightroom, Photoshop og Silver Efex Pro), så må jeg innrømme at jeg i stor grad har glemt hvordan man «konverterer» farge til sorthvitt inni hodet.150706_HH_023

 

Men nå kan vi alle få perfekt hjelp takket være elektronikk. Løsningen finnes i mange moderne kameraer. Den er såre enkel.  Du fotograferer selvsagt i RAW. Dermed tar du vare på hele bildefila med alle farger. Men: Du setter displayet til å vise deg sorthvitt. Hvis du nå for eksempel legger inn visning med sorthvitt og med rød-filter (oftest markert med en stor B og en liten R), får du nå et svært godt inntrykk av hvordan motivet vil ta seg ut i sorthvitt med relativ høy kontrast: Du ser med andre ord temmelig nøyaktig hvordan dette motivet kan komme til å bli i sorthvitt. Fornøyd? Da er det bare å knipse.

Etterpå bør du først behandle bildet korrekt som fargebilde. Her legger du på forløpninger, justerer eksponering, fargetemperatur, mm. Først deretter konverter du bildet til sorthvitt.

I Lightroom kan du starte fra bunn, dvs. fjerne farger og begynne å jobbe med sorthvitt-bildet. Eller du kan bruke en sort-hvitt preset. Etterpå kan du bruke spakene ytterligere for å fremheve bedre de elementene du ønsker. Du har utrolige muligheter i LR til å skape akkurat det bildet du ønsker deg i og med at du har full «fargestyring»: Hvis du vil ha gress-sletta lysere gjør du det med grønn/gul-kanalen, og hvis du vil ha den røde hytta mørkere, gjør du dette i rød-kanalen.150711_sh_003

Hvis du skaffer deg et program som Silver Efex Pro (en del av Google Nik Collection) får du enda mer hjelp i form av ganske mange gode ferdigutviklede maler.

Jeg var nylig på en liten fototur, og hadde hele tiden mitt Fujifilm X-E2 innstilt på RAW-fotografering men sorthvitt-visning. Det var en stor og hyggelig overraskelse å oppdage hvor lett det nå var å se svart-hvitt igjen takket være Fuji’en. Spennende og kjempelærerikt.

Bildetekst, lite bilde: Kamera er innstilt på å vise sorthvitt, men i og med at jeg fotograferer i RAW kommer selvsagt bildet opp i farger på PC-skjermen.

 

Kommentar til de to øverste bildene i denne saken:

  • I farge lå spenningen i samspillet mellom den mørke himmelen og det lyse forpartiet.
  • I sorthvitt syntes jeg himmelen ble for dyster og den lyse forgrunnen for rotete. Jeg kappet bort begge deler. I sorthvitt var det de to lyse skypartiene i kontrast til det mørke fjellet som skapte spenningen i bildet. Om det ene er bedre enn det andre får andre vurdere.

Gratis fotokurs i sommer?

Hvis det kommer en regnskyll eller du blir lei sola, så kan du kanskje forsøke deg på et fotokurs i sommer. Det kan du gjøre når det måtte passe, foran din egen PC/Mac, og tilbudet er aldeles gratis.

Moderskeppet_logoNå er ikke programvarehuset Moderskeppet «snillere» enn at de med dette gir deg lillefingeren mens det etterpå håper å selge deg et antall kurs til fullpris. Og det har jeg ikke noe i mot å reklamere for. Jeg har selv lært å bruke programmer på denne måten, og kan varmt anbefale Moderskeppets videokurs.

Grunnkurs og forelesninger
Men altså i sommer: På denne siden hos Moderskeppet.se finner du et antall grunnkurs og noen forelesninger fra Fotomässan fra tidligere år. Det handler om kurs i Lightroom, Photoshop, Elements, InDesign og Raw. Og forelesninger om blant annet videoredigering i Premiere Elements, landskapsfotografering, familiefotografering, bedre bilder i svakt lys og bryllupsfotografering.

Kursene/forelesningene varer fra vel to timer og ned til 45 minutter.
Moderskeppet_kurs

 

Din egen lærer
Videokursene til Moderskeppet er fine ved at du får «din egen lærer», aldeles uoppslitelig, ettersom han/hun gladelig vil gjenta og gjenta det du trenger å vite mer om. Du skal bare huske at du neppe kommer til å lære noe som helst før du har gjort øvelsene selv. Jeg bruker å kjøre gjennom et lite kapittel, pause programmet, hente frem et tilsvarende bilde selv og så gjøre det som jeg nettopp har lært: Gang etter gang om nødvendig. En god del bildebehandling må sitte i fingrene.

Svensk/engelsk
Den eneste lille ulempen jeg kan tenke meg er at svenskene stort sett benytter svensk som språk i sine Adobe-programmer, mens du trolig arbeider med en engelskspråklig versjon. Du ser imidlertid fort hva som er hva når læreren viser deg det på skjermen.

Så kan du jo selv ut fra gratiskursene i sommer se om dette er måten å lære på for deg også. Høsten er lang, og da kan det passe å kjøre i gang fullversjonene av de kursene du måtte ønske.

PS: Jeg er ikke sponset av Moderskeppet for å skryte av deres programmer.