2013 in review

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

The concert hall at the Sydney Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 30,000 times in 2013. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 11 sold-out performances for that many people to see it.

Click here to see the complete report.

Reklamer

Hvordan lage svarthvitbilder – pluss én farge

Det er i dag ingen sak å lage bilder som i all hovedsak er svarthvite, men der én farge beholdes, eller ett element er i farger.

Den aller enkleste måten er å skaffe seg et kamera som har denne funksjonen innebygget. Jeg har et inntrykk av at mange moderne og litt påkostede kompakter har denne som en del av «standard-pakken». Men du må kanskje bevege det litt ut av komfortsonen for å finne denne funksjonen, dvs. lese bruksanvisningen.Gran Canaria, ferie i romjula 2013. Bilder fra dag 2.

På mitt Fujifilm X10 kommer man – etter litt vridning og trykking – til en meny som lar meg velge mellom flere forskjellige farger: rød, orange, gul, grønn, blå, lilla. Menyen kalles «delvis farge», og det er slett ikke noe dårlig begrep: Når jeg for eksempel har stilt inn for gul, så blir alt som er gult i bildet beholdt, mens alt annet blir sorthvitt. Enkelt og greit. Se et par eksempler.

Men dette fungerer nok bare sånn delvis. Fargeinnstillingen er temmelig finspist. På en gul blomst som går over i orange, og med lysere flekker her og der er det kun det som er 100 % gult som blir værende gult. Resultat: Sånn passe.Gran Canaria, ferie i romjula 2013. Bilder fra dag 2.

Da har du langt mer kontroll over dette i eksempelvis Photoshop. Dette gjør du svært enkel i Layers. Dupliser fargebildet og konverter øverste lag til sorthvitt. Deretter visker du kort og godt ut de elementene du ønsker i dette sorthvitt-bildet. Fargen fra Lag nr 1 kommer så frem i disse «hullene» som du lager. Enkelt. Men du må være stø på labbene. Hvis du derimot er litt mer avansert og bruker lagmasker er det enklere å viske ut – og male over der du bommer. Mye mer kontroll.

I Lightroom kan du først konvertere bildet til sorthvitt. Deretter bruker du penselen og reverserer sorthvitt-funksjonen tilbake til farge. Kan ikke bli enklere.

Rent teknisk er dette altså enkelt. Men er det pent, og blir det kunst av det? Jeg er lang fra sikker. Men du kan jo eksperimentere og leke deg litt med dette. Noen motiver kan sikkert bli stilige. Det gule bladet på hellene (øverste bilde) er ett slikt bilde som muligens kunne bli stilig i 70×100 cm på en vegg.

Korpsbilde fra gangvinduet

 En artikkel i serien: Bilder fra mitt arkiv

I juni 1990, altså for knapt 25 år siden, var det noe slags korpsstevne i Narvik. Om jeg ikke husker feil var det også et eller flere polske korps med. De skulle ha felles konsert ved Groms Plass i Narvik, og jeg ble leid inn for å ta et fellesbilde.

Jeg var nede i Taraldsvik og rekognoserte flere dager i forveien. Det ideelle (og klart rimeligste) fotostandpunktet var i et gangvindu i et hus rett over gata fra monumentet. Jeg ringte på døra. Selvsagt kunne jeg få stå oppe i trappa og ta bilder. Huset ville imidlertid være tomt i helga når dette skulle skje. Men det var ikke noe problem: -Vi legger nøkkelen i postkassa, så ordner du og låser etter deg.jernbanemus_jun1990_10x15

Fotodagen var det passe overskyet, men fint fotovær. Nøkkelen lå der den skulle, og det gikk greit å åpne gangvinduet. Den røde bilen i forgrunnen var det ikke mulig å få tauet bort.  Jeg lurer på om jeg tok bildet med et 6×7 Pentax og vidvinkel. Alle var fornøyde. Mission completed.

Hvis du smiler og forklarer hvorfor du ønsker å låne en veranda eller et vindu, så er folk fleste utrolig hyggelige. Jeg har banket på en god del dører i hus i byen for å få tatt bilder fra ønskede standpunkter. Ofte har jeg fått invitasjon til en kopp kaffe på kjøpet.

Spør. Du får som regel ja.

God jul og godt nytt fotoår

Da ønsker jeg leserne av Infotobloggen en riktig god jul.
Samtidig ønskes alle et riktig godt nytt fotoår.Julehilsen2_2013

Hvis du søker litt i «arkivet», vil du finne en del tidligere bloggartikler som kan være interessante i forbindelse med jula. Her er noen eksempler:

Og hvis du har tenkt å bruke litt av jula til å digitalisere dine gamle bilder, så kan du finne tips her. Og her.

Hva er den beste portrettlinsen?

Ønsker du å ta et pent portrettbilde? Hvilken linse bør du bruke? Derom strides de lærde: Noen sier 85 mm. Andre sier 105 mm eller 300 mm. Eller noe midt i mellom – eller enda mer. Som du forstår…

En gang i den analoge tiden var det en opplest og vedtatt «sannhet» at ei portrettele var 105 mm. Til nød 135 mm. Punktum! Dette gjaldt 35 mm-kameraer, eller fullformatkameraer i vår digitale virkelighet. Med en såkalt APS-C-brikke som har en crop-faktor på ca. 1,5, vil en 70 mm linse være det ideelle ettersom det tilsvarer 105 mm.

131218_jul_035

Bildetekst: 105 mm f:2,5. Inntil jeg blir overbevist om noe annet mener jeg at omlag 105 mm er den linsen/innstillingen som gir det beste bildet når det gjelder portrett.

Hvor mange millimeter?
Men altså: Hvor mange millimeter anbefales? I dag er man åpenbart ikke så sikker lenger. Det vil si: Jeg synes personlig at området rundt 105 mm gir et aldeles utmerket resultat. Det hender til og med at jeg er relativt bekvem med å skru min 24-70 mm til maks zoom de gangene jeg ikke orker dra med en 70-200 og stille den på om lag 105 mm. Fra gammelt av har jeg en sylskarp 105 mm Nikon f:2,5, og det er mulig jeg kommer til å bruke den enda mer, selv om den er helt manuell.

(Tips: Les også dette blogginnlegget fra mai 2014)

Rundt 105 mm fremstår forholdet mellom nese-øyne-ører som nokså likt det jeg opplever i virkeligheten. Men så har jeg aldri vært foto-fundamentalist, og det kan selvsagt også være at man har blitt hjernevasket opp gjennom årene.

5 meter
For en annen «teori» sier at vi til portrett skal benytte en linse som tilsvarer det vi med det menneskelige øyet ser fra ca. 5 meter.  Gudene må vite hvor dette er tatt fra. For et rent portrett, dvs. ansikt og skuldre, snakker vi da om ei linse på 300 mm. Minimum.131218_jul_027

Bildetekst: 300 mm, ca. 6-7 meter frem til objekt. Er dette perspektivet mer naturlig enn bildet tatt med en 105 mm linse?  Jeg er langt fra sikker på det hvis hensikten er å lage et så naturlig bilde som mulig. På meg virker dette litt for «flatklemt». 

Studioplass
Å bruke en 300 mm kan muligens være greit nok utendørs, men innendørs skal man da ha relativt solid med studioplass.  For det første skal du ha en del meter fra deg frem til modellen, og deretter skal modellen stå et stykke unna bakgrunnen for å få denne ut av fokus.

Kjerringråd
Hvor kommer så rasjonaliteten med «sannheten» om 105 mm inn. -Jo, svares det, -det var noe man mer eller mindre fant på. 105 mm linser – den gang ofte kalt portrettobjektiv – var forholdsvis greie å produsere og forholdsvis rimelige. Og de var ganske «studiovennlige  (kort vei frem til objekt og med lite krav til plass bak).

Fortsatt god latin
Fortsatt er det imidlertid mange fotografer som mener det er god latin å si at ei god portrettele ligger mellom 85 og 105 mm (og nå snakker vi fortsatt om fullformatkameraer).

Hva med vidvinkel?
Går du lenge nedover i antall millimeter begynner det å bli problemer: Hvis du trykker et vidvinkelobjektiv oppi ansiktet på en person for å fylle søkeren, så blir det ei skikkelig stor potetnese og små ører. Morsomt til sitt bruk, selvsagt, men knapt noe godt portrett.131218_jul_022

Bildetekst: Tett på med en 12 mm vidvinkel tett på for å fylle søkeren. I beste fall kan det være et morsomt bilde, men det er ingen naturlig gjengivelse.

Hva med lang tele?
Og andre veien: Om du bruker ei alt for kraftig telelinse, så blir perspektivet trykket sammen, ikke ulikt det man opplever når f. eks. fjerne fjell kommer svært nær og at de blir store.

Prøv selv!
Ble du klokere? Hva med å prøve deg frem på egen hånd for å finne ut av hva du liker best. Begynn på 85 mm og ta bilder i steg oppover mot 300 mm. Deretter sammenligner du og modellen etterpå hva dere liker best.

Husk at du må regne om hvis du har APS-C-brikke. Eksempel nedenfor:

APS-C tilsvarer i… fullformat
55 mm 83 mm
70 mm 105
150 mm 225 mm

Etterord: Tror du at det er noe enkelt svar på mitt spørsmål om «hva som er den beste portrettlinsa»? Tro om igjen. Jeg la ut en liten diskusjon på nettstedet foto.no og med kobling til denne bloggartikkelen.
På noen få dager hadde nesten 2000 personer vært innom diskusjonen, og 46 hadde lagt inn kommentarer. Les selv hvis du er interessert.
Kanskje kom den aller beste kommentaren fra Ernst Vikne: «Hvis man starter med å plassere seg så nært motivet som man finner naturlig og deretter velger en brennvidde som gir et det ønskede utsnitt på denne avstanden, vil man også få et naturlig perspektiv.»  

131218_jul_039

Bildetekst: De tre portrettbildene ovenfor er tatt med (til venstre) en 200 mm med 1,4 telekonverter, tilsvarende ca 300 mm. Bak til høyre en vidvinkel, 12-24 mm. Og så min 40 år gamle Nikon 105 mm f:2,5. Gjett hva jeg foretrekker til gode portretter?

Foto av snøkrystaller

Når graderstokken går under null fryser regn til is og faller ned som snøkrystaller. Det kan under gitte omstendigheter skape vakre formasjoner.snøkrystall-3snøkrystall-1

Noen bruker tusenvis av kroner på dyre linser og spesialutstyr. Den russiske fotografen Alexey Kljatov skaper vakre bilder på verandaen med hjemmesnekret utstyr. På sin blogg gjør han et forsøk på å forklare hvordan han gjør dette. Håper du forstår. Uansett kan du sikkert forsøke deg med makrolinser og mellomringer. Dette ser spennende ut, og det viktigste man kan dra ut av dette er vel man kommer svært langt dersom oppfinnsomheten er større enn pengeboka.snøkrystall-2

På Yr.no kan du lese mer om dette og samtidig få noen klimatiske tips på når også du kan ta med deg litt utstyr, krakk, glassplater, LED-lys og den slags, og skape vakker kunst.

Foto: Alexey Kljatov @ChaoticMind 75/Flickr

Saul Leiter – han gikk sine egne veier

Sjansen er stor for at du aldri har hørt navnet Saul Leiter før. Det hadde ikke jeg heller, inntil for kort tid siden. Den amerikanske fotografen Saul Leiter døde i slutten av november i år, 89 år gammel. Dermed gikk nok en spesiell fotograf ut av historien. Men bildene hans kommer garantert til å leve videre: En blanding av en slags street photography, og stor kunst med former og farger som du knapt har sett før.saul leiter-1

Gudskjelov klarte en engelsk filmmaker ved navn Tomas Leach å få festet noe av hans historie og et gløtt inn i hans liv i en vel timelang dokumentar, kalt «In No Great Hurry». Den finnes på Vimeo, og du får kjøpt den som DVD hvis du leter godt nok. Jeg anbefaler filmen på det sterkeste, både på grunn av bildene, men ikke minst på grunn av en gammel og klok manns tanker om både foto og om livet i sin alminnelighet. Den er en varm og god dokumenter.

Her er en liten trailer fra filmen, som gir deg et lite gløtt inn i en spesiell fotografs liv og bilder.

“Saul Leiter could have been lauded as the great the pioneer of colour photography, but was never driven by the lure of success. Instead he preferred to drink coffee and photograph in his own way, amassing an archive of beautiful work that is now piled high in his New York apartment.
An intimate and personal film, In No Great Hurry follows Saul as he deals with the triple burden of clearing an apartment full of memories, becoming world famous in his 80’s and fending off a pesky filmmaker.”

Saul Leiter var jøde, startet å studere malerkunst, men ønsket at de virkelige verdiene i livet skulle måles i annet enn penger og materielle goder. Han gikk sine egne veier. For å leve fotograferte han mote, oftest i sorthvitt. Ellers tok han for sin egen del tusenvis av fargebilder, i en ellers nokså sorthvitt-dominert verden. Fargebildene er i en klasse for seg. Du vil forstå når du har sett noen av bildene hans.

Det finnes noen ganske få bøker med bilder av Saul Leiter, blant annet her.

Og her litt info fra en artikkel fra The British Journal of Photography.

Se også dette vel 5 minutter lange bildespillet med bilder av Leiter og musikk av Miles Davis fra YouTube. Stor kunst. saul leiter-2