Påskereprise: I anledning påsken kan det være på sin plass å hente frem et ni år (!) gammelt blogginnlegg. Dette handler om høyteknologi, medias makt, mangel på kunnskap om gårdsbruk, flaks – og en kylling. Og til sist har innlegget en god moral.
God Påske!
Det nærmer seg jul, og med stor sannsynlighet blir det tatt bilder når ungene åpner presanger, når ribba skal skjæres opp, og ikke minst når hele storfamilien er samlet rundt bordet. Hva har du å hjelpe deg med?
Joda, jeg vet at moderne kameraer og smart-telefoner kan ta bra bilder nærmest i en mørk kullbinge. Og hvis man må kjøre ISOen helt i topp, så må man, og får som resultat bilder med en del «korn». Men jeg klarer meg ikke uten en ekstern blits.
Komplisert? Ja. Litt.
Trolig synes du at blits er noe ordentlig herk, at det er komplisert å få en blits til å fungere, og at de eventuelle brukerveiledningene som føler med er umulig å forstå. Jeg er langt på vei enig i deler av dette.
Derfor tenkte jeg denne gang å fortelle deg hvor enkelt det kan være. Det er noen dager igjen til jul, så dette rekker du: Både kjøp og testing. Dette er blits-ABC.
Enkel blits
Kjøp en liten enkel blits. Fra om lag 2000 kroner og oppover får du enten en tredjeparts-blits tilpasset ditt merke, eller en original. Eksempelvis klarer jeg meg helt utmerket med en Nissin i40 blits til mine Fuji-kameraer.
Blitsinnstillinger
Den er nå klar til bruk, og kan stå slik hele kvelden.
Kamerainnstillinger
Til fotografering innendørs på juleaften, som beskrevet øverst, ville jeg satt ISO til omlag 1600-3200 (litt avhengig av hvor mye lys det er i lokalet), og stilt kamera til blenderforvalg. Dette fordi jeg vil velge største blenderåpning på Lille Lotte som pakker opp gavene, for å få fokus på henne og lagt bakgrunnen uskarp. Derimot ville jeg bruke blender 8 for å forsøke å få skarphet av alle rundt middagsbordet.
Øving gjør mester
Hvis du er kjapp med å skaffe deg en blits, så har du fortsatt litt tid til å øve deg. Det er viktig!! Ikke begynn å fomle med dette på julaften.
Det jeg skriver her er basic, og i hovedsak beregnet for relativt stemningsfulle stuer og spisebord på juleaften og tilsvarende anledninger.
Siden du lykkes med dette, vil du oppdage mange andre situasjoner der en liten blits gjør underverker.
NB: Jeg har skrevet andre blogginnlegg som har helt andre konklusjoner. De kan du lete opp og forsøke deg på senere. Men som en aller, aller første intro til blitsens verden og under de nevnte forutsetningene, så kan oppskriften over her være grei.
Jeg vet at mange har et anstrengt forhold til blits. Men av og til er det nødvendig med litt ekstra lys. Å ta gode bilder med blits kan være en utfordring. Men som alltid gjør øvelse mester.
To ferske blitseksempler:
Et nytt gondolanlegg ble innviet – i all enkelhet – men likevel med taler og snor-klipping. Det hele foregikk utendørs. Klokka var fem på ettermiddagen, lyset falt som en stein. I sørvest ble himmelen farget rød. Motlys!!! ISOen ble skrudd opp og opp. Jeg stoppet på 6400.
Nå var valget
Valget var enkelt. Jeg kjørte kamera manuelt med full blenderåpning og eksponerte på 1/15 sekund. Blitsen ble satt på ca. ¼ styrke, som ble kjørt rett frem. Ting skjer fort under slike omstendigheter, så her kom lang erfaring til sin nytte.
Fordelen med å kjøre blitsen manuelt under slike forhold er at du har kontroll. Hvis kamera var satt i auto og blitsen var blitt kjørt i TTL, ville blitsen trolig sendt ut maks effekt. Resultat: Utbrente ansikter og trolig en helt mørk bakgrunn.
Så eksempel nr. 2. For få dager siden skulle jeg ta noen bilder inne i en dårlig belyst messehall. Også her stilte jeg inn 6400 ISO. Mitt Fujifilm X-E3 har ikke innebygget blits, men leveres med en liten blits som de fleste kanskje kan oppfatter som en vits. Det er ingen vits! Det var kun denne jeg hadde med i kameraveska. Se forskjellen på de to bildene. Blitsbilde f:8, 1/60 sek og blits rett på. Bilde uten blits har temmelig lik eksponering. Blitsbildet fungerer. Det andre ikke. Og alt takket være en bitteliten blits på 41 gram. Man skal ikke skue hunden på hårene.
Moral:
Til et bokprosjekt måtte jeg nylig ta et antall bilder av små og litt større gjenstander på Krigsmuseet i Narvik: Noen blanke gjenstander, noen matte, noen store og noen små.
Målet var å få mest mulig ensfarget lys bakgrunn for å gjøre jobben lettest mulig i forhold til å frilegge bildene (dvs. «fjerne» bakgrunnen) for å kunne legge teksten i boka rundt gjenstandene.
Dette kan gjøres på mange måter. Jeg valgte å bruke lystelt – også kalt fototelt, og så plassere tre blitser rett over. Da fikk jeg nok lys til å kunne bruke blender 9-11 for å få dybdeskarphet nok på gjenstandene. Jeg brukte 1/200 sekund (bortimot maks synk-tid) for «slå ut» lyset i rommet. Jeg valgte også hvitbalanse for blits, og fikk derfor korrekt fargegjengivelse. ISO 200. Foto i RAW.
Blits-rigg
Bildet over her viser oppsettet (og rotet). Man «tager hvad man haver», så jeg valgte selvsagt det utstyret som lå i hylla mi. Hvis jeg skulle kjøpt nytt utstyr i dag til akkurat dette bruket, ville jeg muligens ha satset på et par solide LED-lamper (med blitsene er jo langt mer anvendelige…)
Og her noen av bildene:
Blanke gjenstander krever garantert en eller annen form for lystelt.
Disse medaljene er rammet inn med glass. Her måtte jeg fotografere gjennom en spalte i frontpanelet i lysteltet, og det fungerte godt nok.
Selv med blender 11 ble ikke hele pistolen 100 % skarp.
Kikkertsikte
Fotoapparat brukt under krigshandlinger. Delvis blankt og delvis matt sort. Krever lystelt.
Har du skaffet deg en valp, en kaninunge, en liten hamster – eller tilsvarende? Da har du med stor sannsynlighet forsøkt å fotografere disse mens de ennå var små og virkelig søte. Det blir alltid hyggelige minner når dyrene etter hvert vokser til og blir store.
Her er mine gode råd for fotografering av de søte små. Du må gjerne supplere.
Ta bilder i «øyehøyde», enten du nå legger deg på bakken eller du tar dyret opp på et bord.
Hvis målet er å få et «portrettbilde» av dyret, må du sørge for en ren og enkel bakgrunn. Det vil du neppe klare inni et hamsterbur. Men det finnes helt sikkert bedre løsninger enn et blått bakteppe, som f.eks. en valp oppi hundesenga si og med lang avstand til veggen bak.
Min erfaring med små pelskledte skapninger (jeg er ikke zoolog) er at du må bruke nok lys, passe liten blender og lav ISO for å få en litt dunete pels til å se ut som – nettopp det, og ikke en brun smørje. Her tipper jeg at en del kompaktkameraer med liten bildebrikke har problemer. Med stor bildebrikke og skarp optikk skal du kunne klare å få så mye skarphet som du bare ønsker.
Det kan være pent å bare legge fokus på øynene til «Tassen», men det kan også være minst like fint å få maks skarphet i det aller meste av dyret. Det betyr kanskje blender 11 eller 16. Hvis kravet samtidig er lav ISO (=minimalt med korn), så ser du hva løsningen er: Blits.
Hvis du bruker blits (det gjør alt så mye enklere og penere) så må du selvsagt fjern blitsen fra kamera, og aller helst benytte noen form for softbox eller at du kjører blitsen opp i en refleksskjerm. Begge deler gjøres for å få diffust lys.
Jeg regner med at du ønsker å ha en «målestokk» i noen av bildene dine. Dette for å se hvor liten nurket var da du fikk ham/henne. Hvis du har «noe» som senere skal brukes, så ta bilde av småen sammen med dette. Eksempel her er ei vannskål. Jeg tok også bilde av vår kaninunge sammen med ei fyrstikkeske – for moro skyld og kun til internt bruk.
Ellers er det selvsagt greit å kunne noe om arten for å få gode bilder. Hunder kan du få til å stå dønn i ro med litt mat. Katter gjør akkurat hva f… de selv vil, men jeg ser ikke bort fra at du får noen bra bilder hvis du har en assistent som kan sørge for at pusen står omtrent der du peker med linsa di. En hamster må du fotografere lynkjapt akkurat i det den våkner og skal begynne å spise. 10 sekunder senere har den stappet all maten inn i kinnposene sine (hamstret!) og ser nokså snodig ut. Kaniner får du normalt til å sitte rolig på et bord, med eller uten noen små fôrpellets.
Og siste forslag er at du får mange gode tips hvis du bilde-Googler og/eller ser hva du finner på YouTube. Lykke til.
Bildetekster:
Med et Hasselblad, etterhvert med et digitalt bakstykke, og etter hvert også i farger, stopper den amerikanske fotografen Lois Greenfield alle bevegelser. I løpet av 1/2000 sekund skapes kunst. Ingen av bildene hennes er manipulert eller Photoshoppet på andre måter.
De fleste danse-/ballett-fotografer viser hoppet eller dansens ultimate høydepunkt. Det gjør ikke Greenfield, og noen drar frem Cartier-Bressons velkjente begrep «det avgjørende øyblikket». Nedenfor får du et gløtt inn i hennes filosofi.
Her er noen utdrag fra fotografens nettsted (bilde av henne til venstre her):
“I’ve spent the last 35 years of my photographic career investigating movement and its expressive potential. A dancer’s movements illustrate the passage of time, giving it a substance, materiality, and space. In my photographs, time is stopped, a split second becomes an eternity, and an ephemeral moment is solid as sculpture.
I prefer to work outside the constraints of choreography, collaborating with dancers on improvised, non-repeatable, often high-risk moments. These moments are not plucked from a continuum, but exist only as isolated instants.
All my pictures are taken as single image, in-camera photographs. I never recombine or rearrange the figures within my images. Their veracity as documents gives the photographs their mystery, and the surrealism of the imagery comes from the fact that our brains don’t register split seconds of movement.»
Hvis du synes dette ser spennende ut, finner du mer info på hennes nettsted. Se lenker nedenfor.
Men først: Litt om blitssynkronisering
Lois Greenfield fotograferer med Hasselblad og digitalt bakstykke. Linsene til Hasselblad har ofte sentrallukker som normalt synker opp til 1/500 sekund. Sentrallukker betyr at lukkeren er «innebygget» i linsa, og ikke en gardin som i speilreflekskameraer. En gardinlukker synker normalt om lag opp til ca. 1/200 sekund.
Det er like fullt selve blitsen som gir en eksponeringstid på 1/2000 sekund, og som med det skaper bildet.
Dette er relativt enkelt. Med en blits på manuell innstilling kan du selv enkelt stoppe bevegelser – om enn kanskje ikke i samme form og innhold som Lois Greenfield. Se egen artikkel om hvordan du kan ta bilder på svært kort lukkertid ved hjelp av blits.
Kilde: «Professional Photography» #3, Future press/UK.
Denne blogg-artikkelen er basert på en artikkel som ble lagt ut i desember 2012.
Kompaktkameraer, blits og jul er strengt tatt tre motstridende interesser. Det handler om små bildebrikker, ikke alt for lyssterke objektiver, en fast montert blits som hiver lyset rett frem og omgivelser preget av stearinlys og mørke kroker. En dårlig kombinasjon. Likevel: Dette er realitetene for svært mange hobbyfotografer. Og hva gjør man da?
Bildetekst: Det er neppe noen stor nyhet når jeg påstår at blitsbilder innendørs blir best med løs blits, indirekte belysning, stor bildebrikke og lyssterkt objektiv. Men det har ikke alle.
Ta vare på stemningen
Jula er full av stearinlys, dempet belysning, mørke kroker, dufter og følelser. Da må vi forsøke å gjenskape noe av dette magiske lyset og noe av stemningen på bildene våre. Og, tro meg, denne stemningen er blåst bort dersom du sender en blåhvit blits med full styrke rett i fjeset på bestemor. Eller du får tante Else nærmest ved bordet til å bli helt hvit mens onkel Hans bortest ved bordet er i ferd med å forsvinne mot den mørke bakgrunnen.
Et kompaktkamera har kun én liten innebygget blits, og den sender lyset rett fremover. Siden lyset avtar med kvadratet av avstanden er det tilnærmet «umulig» å lage gode bilder i en sparsomt opplyst jule-stue med en frontplassert blits. Men ikke med et moderne kamera med rett innstilling. I 2014 skal det ikke være nødvendig å ta dårlige innendørs blitsbilder! Men det kan kanskje komme til å koste deg noen kroner i form av et nytt og mer moderne kamera.
Stille revolusjon
Min erfaring med kompaktkameraer er at det har skjedd en liten revolusjon de siste årene i forhold til å lage kameraer som takler de fleste forhold, og her spesielt blitsfotografering innendørs. Jeg hadde nok lenge en formening om at mitt Canon G9 (prislapp den gang ca. 4.000 om jeg ikke husker feil) var helt OK. Det var det da også i sin tid. For tre-fire år siden kjøpte jeg et Panasonic Lumix TZ20 (ca. 2.100 kr) og ble stort overrasket over hvordan dette kameraet klarte å balansere blits og eksisterende lys så mye bedre enn det gamle. For et par år siden kjøpte jeg et Fujifilm X10 (ca. 3.300 kr), og er nå enda mer positivt overrasket, selv tatt i betraktning at det har litt større bildebrikke og et passe lyssterkt objektiv. Se bildeeksempler nedenfor.
Blande lys
Blitsfotografering innendørs handler om å blande blitslys og eksisterende lys på en optimal måte. Dette kan du forsøke å gjøre selv, eller overlate til et moderne kamera: Passe mye lys til at forgrunnen blir korrekt eksponert og med rett fargetemperatur, samt at bakgrunnen samtidig har nok lys til at det blir et fint bilde (selv om du her må regne med at bakgrunnen får lampelysets fargetemperatur, dvs. at det blir rødere/varmere). De fleste vil nemlig akseptere at bakgrunnen har en annen fargetone så lenge hovedmotivet (nærmest) både er korrekt eksponert og har noenlunde korrekt fargetone (=fargetemperatur).
Gjør slik
Det enkle tipset er å gjøre følgende for innefotografering med blits:
Nedenfor her er tre eksempler fra et eldre kamera, ett litt nyere og et forholdsvis nytt (og med en litt større bildebrikke enn på de minste kompaktene):
Bildetekst: Canon G9 i Automodus. Et klassisk bilde fra et litt eldre kamera. Harde kontraster og lys som fort avtar innover i rommet. Muligens ble kameraet her i litt for stor grad påvirket av refleks fra den hvite stolen.
Bildetekst: Panasonic Lumix TZ20 i iA-modus: Mye bedre balansert lys mer, men helt åpenbart har kamera skrudd opp ISO-verdien nokså kraftig for å få med hele rommet. Bildet skjemmes dermed av en del «korn».
Bildetekst: Fujifilm X10 i Program-modus: Her har jeg fortalt kamera på forhånd at det får lov til å skru opp ISO-verdien, men ikke mer enn til 400 ISO. Et langt bedre bilde, og med god oppløsning, dvs. lite korn. X10 har da også et mer lyssterkt objektiv og noe større bildebrikke enn de foregående, og en god del av forklaringen ligger trolig her.
I disse mørke vinterdager da blitsen muligens og forhåpentligvis er i bruk (uten at den må få lov til å ødelegge stemningen (se forresten min artikkel om «jule-innstilling» av blitsen)), kan det være på sin plass med litt blits-teori.
De fleste bruker blitsen på automatikk, dvs. at blits og kamera jobber sammen, og at blitsen bare gir så mye lys som kamera ønsker for å kunne lage et riktig eksponert bilde.
Manuell innstilling
Men du er vel klar over at noen blitser også kan brukes manuelt. En moderne blits kan stilles inn i forhold til hvor mye lys du ønsker: Full styrke, halv styrke, kvart styrke – og ofte helt ned til 1/64 eller 1/128 av full styrke.
Og her kommer det du kanskje ikke var klar over: Det er ikke elektronrøret som gir mer eller mindre lys. Lysstyrken er tilnærmet permanent. Det er derimot lengden i tid som endres. Dette er enkelt forsøkt forklart i grafen til høyre, der flateinnholdet representerer hvor kraftig lyset er.
Fryse bevegelser
En kraftig blits som Nikon SB900 har på full styrke en «blitsvarighet» på 1/880 sekund, som er raskt nok til å fryse mange bevegelser. På 1/16 styrke (bildet til høyre) har lysglimtet en varighet på 1/10 000 sekund. Og skrur du blitsen ned til 1/128 av full styrke får du et ekstremt kort lysglimt: Ufattelige 1/38 500 sekund. Dette kan (og blir) brukt til å fryse svært raske bevegelser. Her er hele tabellen: 
Hva kan du bruke ekstremt raske lukkertider til? I et mørkt (men ikke nødvendigvis helt blendet) rom kan du fryse bevegelser. Det mest klassiske er å fryse vanndråper som faller ned i et fat, som i bildet øverst. Det finnes noen forklaringer på nett på hvordan man tar slike bilder (av høyst varierende kvalitet).
Slik gjør du det
En tommelfingerregel er å bruke et makroobjektiv, lage en «dryppe-ordning», beregne nedslagsfeltet nøye, sørge for å få god nok dybdeskarphet (=passe liten blender), noe som fører til at du trolig må øke ISOen litt. Og så montere opp blits så nært som mulig (slik at den bare trenger å sende ut litt lys, dvs. lys med kort varighet). Alternativet er å selv stille inn blitsen i Manuell modus og velge hvor raskt du ønsker lyset. Selvsagt kobler du blitsen via en ledning eller en fjernkontroll til kamera som like selvsagt må stå på stativ (av hensyn til å treffe fokus).
Først finner du rett innstilling av lyset (=prøve/feile). Husk å stille hastigheten på kamera til maks synk-tid, oftest 1/250 sekund (det er jo blitsen som lager bildet og denne kamerahastigheten er god nok siden du har dempet lyset). Deretter kommer den store utfordringen med å beregne når du skal trykke inn fjernkontroll-utløseren for å ta bildet av dråpen akkurat i det den treffer vannet og slår tilbake. I vår digitale alder koster prøving og feiling gudskjelov ingen verdens ting, og du ser resultatet med en gang på skjermen din. Regn med ganske mange bomskudd. Men før eller senere slår det til og du får et bra bilde! Nå kan du forsøke deg frem med filtre og bakgrunnsbilder. Jeg så nylig et slikt bilde der fotografen hadde skrevet ut et NASA-bilde av jordkloden, plassert dette bildet opp-ned i bakgrunnen, med det resultat at den lille dråpen tegnet et bilde av jordkloden rettvendt.
Er du kreativ finner du sikkert på andre raske og spennende bevegelser nå som du vet hvordan du kan fryse motiver.
Hvis du vil ha gode portrettbilder må du fjerne blitsen fra kamera. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det. Det vil si: Denne gang roper jeg det! Fjern blitsen fra kamera!!!
For noen dager siden forsøkte jeg å ta et brukbart portrettbilde med påmontert blits. Det var en katastrofe. Her er historien.
Bildetekst: Kurslederen tok blitsen bort fra kamera, og fikk gode bilder. Foto: Christine Hovstøl.
Jeg ledet en workshop for dyktige og ivrige mennesker som har som en av sine mange oppgaver å lage tekst og bilder til intranettsidene i et stort statlig foretak. De fleste av dem har gudskjelov fått tildelt hver sine Nikon D3200 og en meget kompetent blits (Nikon SB 910). Begge deler forbilledlig!
Vanskelig lys
Workshopen ble holdt i et innvendig møterom av det verst tenkelige slaget. Veggene var grønne. Det var også mye grønt i gardinene som hang foran vinduene ut mot et gangareal. Taket besto av finérplater som etter hvert har blitt litt gule og mørke. Midt i rommet var et stort, mørkt bord og i den ene enden et lerret for en tak-montert videokanon.
Ulike scenarier
Vi gjennomgikk en del ulike klassiske fotosituasjoner under slike rom- og lysforhold. Og det hele foregikk i en tenkt setting der man som regel ikke har anledning til å bruke all verden av tid til å flytte verken folk eller fe, eller for den del arrangere alt for mye for å få tatt et bilde som «bare» skal brukes på intranettet.
Jeg ville benytte det samme utstyret som de hadde til rådighet: Kamera, ei kitinse (18-55) og en blits oppå kamera. Punktum.
Gruppebilder
Det gikk stort sett greit under første del av workshopen, den med gruppebildene. Noen av bildene kunne brukes direkte. Andre ble så mye bedre etter en rundtur gjennom Lightroom. Og resultatet: Bestått!
Portrett
Så kom vi til portrettet! Jeg ville denne gang gjøre noe annet enn standardløsningen med å sende blitsen rett i det gule taket, og lette opp skygger under nese og hake med utfyllingslys ved hjelp av den hvite lille plastskiva som er obligatorisk på alle større blitser nå.
Jeg plasserte derfor modellen nær lerretet, vridde blitshodet på skrå mot lerretet – og håpet å få en noenlunde diffus skygge med det reflekterte lerretslyset som hovedlys. Det var her det skar seg. Både lyset og skyggene var forferdelig. Lyset var alt for sterkt, alt for dominerende og alt for hardt. Men det var i hovedsak skyggen som ødela hele bildet: Fordi hovedlyset kom fra om lag samme høyde som linsa ble det helt unaturlige skygger i ansiktet. Når man i tillegg får et snev av lys inni neseborene, og man har en følelse av at skyggen fra nesa går bortover og delvis oppover, så er det ikke pent – for å si det ytterst forsiktig. Stakkars modell.
Hva gjør man da? Da dukker man ned i sin fotoryggsekk og fisker opp en meterlang blits-ledning, tilpasset Nikons CLS-system og koblet denne mellom kamera og blitsen. Nå kunne jeg fjerne blitsen fra kamera og holde den i venstre hånd mens jeg holdt kameraet i høyre. I løpet av få sekunder kunne jeg nå ta en serie med bilder, der blitslyset ble sendt i taket, i veggene, bak, høyt oppe på lerretet, osv.
Og resultatet? Endelig fikk jeg de gode bildene, de med myke skygger som fremhever form og dybde i et ansikt. Og meldingen til mine «elever» var krystallklar:
Det rådet gjelder også deg. Søker du på nett finner du slike ledninger (eller synk-kabler som de oftest kalles) flere steder. Men sørg for at du kjøper en kabel som er tilpasset kamera og blits, dvs. at du får med all automatikk som f.eks. Nikons Creative Lighting System, CLS.
Løp og kjøp
En original Nikon-ledning fra for eksempel FotoVideo koster 995 kroner (her er det med to TTL-koblinger for seriekoblinger av flere blitser). Hvis du derimot mener at en tredjeparts-kabel (=made in China) er god nok til ditt bruk, kan du komme unna med en brøkdel. Hos eksempelvis Fotogruff koster en slik kabel 199 kroner.
Etterord: Åjoda, jeg vet at man kan få popup-blitsen til å trigge de fleste større Nikon-blitser. Jeg får det til, men mine «elever» vil jeg ikke utsette for å måtte lete langt ned i ymse menyer. Da er det enklere og langt mindre stressende med ei ledning til noen hundre kroner.
Du trenger ikke rigge et dyrt studio for å ta gode innendørs portrettbilder med blits. Det du trenger er strengt tatt ikke mer enn en passe sterk blits, en paraply til noen få hundrelapper, et stativ for å holde blits og paraply og en ledning mellom kamera og blits (eller aller helst noen form for fjernstyring). Ingen av delene koster all verden, men det blir litt som i eventyret om Spikersuppa: Jo mer man putter oppi, jo bedre blir det – og jo mer koster det.
Blits og overføring
Helt åpenbart må du ha en blits, helst slik at du kan fjernstyre den. Jeg kan f.eks. fjernstyre min Nikon blits (SB 900) fra mine Nikonkameraer ganske enkelt ved å la den innebyggede blitsen (pop-up-blitsen) trigge hovedblitsen. Innstillingen for dette finnes nedi en kamerameny og er nok ikke uten videre enkel verken å finne eller forstå, men hvis du leter så finner du den. Sjekk brukermanualen. Men vanligvis benytter jeg en IR-sender (SU800). Med denne kan jeg fjernstyre inntil tre grupper av blitser. Utrolig flott. Denne UV-fjernstyringen er best til innendørs bruk og på moderate avstander.
Alternativet er å kjøpe en lang synk-kabel med kontakt-sko som gjør at blitsen fungerer på samme måte som om den sto på toppen av kameraet. Kjøper du en uoriginal ledning, koster den ikke mange kronene. Men ledninger er nå engang ledninger, og man skal sno seg med stor varsomhet for å unngå at et eller annet kostbart deiser i gulvet, så strengt tatt anbefaler jeg ikke dette til studiobruk. Ei slik ledning er imidlertid fin hvis du ønsker å kunne bevege blitsen fritt i håndholdt posisjon.
En tredje løsning er å kjøpe et sett med radiosender/mottaker som kan trigge blitsen. En slik koster heller ikke all verden, spesielt ikke hvis den er uoriginal og Made in China. De er som regel gode nok. Ulempen for mitt vedkommende er at jeg med radiostyring ikke kan benytte Nikons Creative Lighting System (CLS). Fordelen med disse trådløse greiene er at de fungerer selv i solskinn når IR-sendere ikke makter oppgaven, og de virker over lange avstander (hva man nå strengt tatt skal med det).
Mhp på selve blitsen, så er det smart (og selvsagt også dyrere) å kjøpe en med mye futt i. Og her anbefaler jeg en original blits, eller en som er tilpasset ditt kamera.
Paraply
Det finnes mange typer paraplyer: Gjennomskinnelige hvite, sorte med sølv innside, sorte med gull innside, mm. Og i flere størrelser. Til portretter foretrekker jeg de hvite gjennomskinnelige. Hvorfor?
Jeg kan nemlig plassere paraplyen svært nær objektet og med det få et bredt diffust lys (paraplyen er omlag 1 meter i diameter). Dette gir det bløte lyset som jeg oftest er ute etter.
Når det gjelder selve lyssettingen, så kan du få mange gode tips fra snedige videoer på YouTube. På Amazon finner du også mange gode bøker. Og ellers bør du prøve deg frem hvis du har en velvillig modell. En klassisk lyssetting kalles Rembrandt-lys, der hovedlyset kommer skrått og litt ovenfra i forhold til modellen Du finner en del info om denne typen lyssetting på nett.
Bildetekst: Rembrandt-lyssetting med den obligatoriske lystriangelen under øyet på skyggesiden. Hvis du Googler kan du finne mange figurer og eksempler.
Hvis det blir for mørkt på skyggesiden kan det være lurt å plassere en reflektor her. Det finnes mange fine sammenleggbare reflektorer, men ei hvit pappskive i A2-format, et hvitt stoff eller en avisside kan også gjøre nytten.
Den diffuse paraplyen har en ulempe, som på den annen side stort sett kan være en fordel: Når lyset fra blitsen treffer den hvite paraplyen reflekteres samtidig en del av lyset ukontrollert bakover i rommet. Hvis du har lyse vegger vil dette reflekterte lyse fungere som utfyllingslys i bildet ditt. Det kan som sagt være greit. Men det kan også være at alt dette lyset som reflekteres i hytt og pine kan ødelegge for den lys- og skygge-settingen du ønsket.
Hva om du vil ha mer kontroll over lyset enn det en paraply kan gi? Alternativet til paraply er normalt en softboks i samme størrelse. Ulempen er prisen: En softboks kan fort koste det tidobbelte eller mer i forhold til en paraply.
Hvis du likevel vil ha mer kontroll over lyset (og ikke vil kjøpe deg en softboks), så er det et triks å montere inn for eksempel en ekstra paraply med sølvreflektor på innsiden. Nå sender du lyset fra blitsen bakover mot sølvreflektoren, og det er i hovedsak dette lyset som nå treffer den hvite paraplyen nærmest objektet ditt. Med dette slipper du en god del «strølys».
Stativ til blitsen
Hvis du opererer med små blitser (altså ikke studioutstyr), så trenger du ikke all verden av stativ for å holde dette oppe. Bare sørg for at stativet er høyt nok til ditt bruk.
Reflektor
Til portrettfotografering kan det som nevnt være smart med en reflektor. Du kan klare deg med ei pappskive, men jeg kan ikke la være å nevne min reflektor og stativet jeg bruker for å holde denne oppe. Dette har spart meg for mye plunder opp gjennom årene. Reflektoren er hvit på den ene siden og sølv på den andre. Jeg bruker oftest hvit side. Den er lett å slå opp til full størrelse og «vries» sammen etter bruk, og blir da enkel å ha med seg. Reflektoren festes i et stativ som vist på bildet, og for å holde dette på plass der jeg ønsker det, har jeg en Manfrotto Magic Arm (øverst på dette bildet) med en Manfrotto Superclamp i den ene enden. Superclampen festes f.eks. i en stol eller et stativ, og deretter kan jeg låse fast i alle ledd i én operasjon. Den koster noen kroner, men er fantastisk effektiv.
Fotobakgrunn
Du kan bruke farget stoff, en vegg, en gardin… Her snakker vi om smak og behag (og om pengeboka di). Hvis du må ha full kontroll over bakgrunnen, f.eks. at denne må være 100 % hvit for å frilegge personen, så ligger det an til at du må skaffe deg blits nummer to. Dette kan du lese om i dette blogginnlegget.
Kjøpe utstyr
Som sagt: Jo mer, jo bedre og jo dyrere. Men hvis pengeboka ikke akkurat renner over, kan du jo starte med de enkle sakene som du må ha. Hvis du søker på nett kan du finne utstyr i ulike prisklasser. Her er et par få eksempler i hver sin en del av pris-skalaen. Blits kommer selvsagt i tillegg, men det har du kanskje allerede?
Hvis du tenker å ta blitsfotografering et lite stykke videre, så er første tips å fotografere med indirekte blits. Det er enkelt. På de aller fleste moderne blitser kan du vri blitshodet oppover, til siden eller bakover. På de aller enkleste blitsene kan det hende at det kun går an å vri hodet oppover. Men det ideelle er å ha en blits der du kan vri hodet i alle ønskelige vinkler. Det kan utgjøre en hel verden av forskjell i forhold til å kjøre blitsen rett frem.
Vi snakker nå om (og til) de fotografene som er lykkelig utstyrt med en blits til sitt speilrefleks-kamera.
Reflektert fra taket
Poenget med å sende lyset rett opp i et lyst (aller helst helt hvitt) tak, er at det nå spres nedover på en helt annen måte enn om det kommer fra ett punkt forfra. Lyset blir mye softere og du unngår harde slagskygger.
Pappskive
Tar du nærbilder av mennesker kan de under visse omstendigheter få skygger i øyehulene og under nese og hake, nettopp fordi lyset kommer rett ovenfra. Det er det enkelt å gjøre noe med. Klipp ut ei lite hvit pappskive på størrelse med et visittkort, og lim det fast på blitshodet, slik at om lag 15-20 % av lyset reflekteres her og sendes rett frem. På denne måten kommer hovedlyset ovenfra, mens du får et lite opprettingslys rett forfra. I tillegg får du det bitte lille fine hvite punktet som gir liv i øynene til de du tar bilde av. Mange moderne blitser har denne lille hvite skiva innebygget.
Refleks fra vegger
I stedet for å sende lyset rett opp, kan du bruke lyse vegger som refleksskjerm. Sender du lyset til en av sidene kan du lage spennende portretter med en lys side og en skyggeside. Men husk at det reflekterte blitslyset nå har fått «veggfarge», og siden vegger sjelden er helt hvite eller helt nøytralt grå, så kan du få et lite fargeproblem.
Andre ganger kan det være smart å sende lyset bakover mot en lys vegg eller ei reflektor-plate (som noen holder rett bak deg) og på den måten skape et diffust lys.
Rett frem?
Den eneste gangen du virkelig må sende lyset fremover er hvis du ikke har noe annet valg. Skal du ta for eksempel bilde inne i en stor mørk hall av alle håndball-lagene etter en turnering, så kan det være at du bare må sende det du har av lys rett fremover for å få et korrekt eksponert bilde. Og skal du fotografere mennesker ute i direkte sollys og gjerne i motlys, så kan litt direkte utfyllingslys fra en blits gjøre forskjell på suksess eller fiasko.
Diffusor på toppen
Noen bruker en diffusor på toppen av blitsen, slik som på bildet til høyre. Jeg liker den ikke og bruker den i praksis aldri. Grunnen er at den etter min mening gir et for skarpt lys.
Den kan muligens være anvendbar hvis du benytter den til utfyllingslys, dvs. for å lette opp skygger i et ellers greit nok opplyst lokale.
Hvis du lærte noe av denne bloggartikkelen, kan du muligens også ha interesse av å lese denne som handler om hvordan man får hvit bakgrunn på portretter.
Tror du at blitsen bare er ei «lampe» som sender lys mot objektet du skal ta bilde av. Tro om igjen. Dagens blitssystemer er blitt utrolig intelligent. I riktig gamle dager fyrte man på en dose magnesiumpulver som blusset opp – med en viss fare for både fotograf og omgivelser. Mange år senere kom blitspærene. De måtte skiftes etter bruk. En for en. Så kom de første elektroniske blitsene, drevet med batterier og med et utladningsrør som kunne brukes tusenvis av ganger. Du slapp riktignok å skifte pære for hvert bilde, men all utregning av blenderinnstillinger måtte fortsatt gjøres manuelt.
Teknologisk sprang
Vi gjør et teknologisk kjempebyks fremover i historien: Mine Nikon speilreflekskameraer og Nikon-blitser inngår i det som kalles Nikon Creative Lighting System, CLS. Andre kameramerker har sine løsninger, men CLS har lenge vært unik.
Bildetekst: En av Nikons kraftigere blitser, SB 900. Til høyre på eska ser du et lite fargefiltersett, som er svært fint å bruke når du skal ta blitsbilder i f eks lampelys, og vil filtrere blitslyset til å komme ned på lampelysfargetemperatur.
Kamera og blits snakker sammen
Hva skjer? Kameraet og blitsen har begge innebygget logikk og «snakker» dessuten sammen med formål å gi deg et best mulig bilde. I det du trykker på utløserknappen sjekker kameraet hvilket motiv du vil ta bilde av: Kamera vurderer motivet opp mot en innebygget bildebank og sjekker avstander. Kameraet «ser» at det er tante Olga som sitter i en stol i stua, og vet at det er X antall meter til henne og Y meter til bakgrunnen. Samtidig med dette fyrer blitsen din noen få såkalte pre-flash (disse blits-blinkene er så små og kjappe at verken du eller tante Olga merker dem).
Så tar hjernen (=prosessoren) i kameraet over og gjør en kjapp vurdering av alle relevante forhold. Prosessoren forslår å kjøre blitsen med 1/64-del av full effekt. Samtidig skrues ISO-verdien opp noen få hakk, mens lukkerhastigheten senkes så lavt som mulig uten at bildet blir bevegelsesuskarpt. Så åpnes lukkeren. Blitsen fyres av. Og du kan se på LCD-displayet bak på kamera at du nå har fått et fint bilde av tante Olga med naturlig hudtone. Samtidig har kamera klart å balansere belysningen av bakgrunnen godt opp mot hovedmotivet.
Også noe mer påkostede kompaktkameraer har mye av den samme logikken innebygget.
To blitser
Men hva om du skulle ønske å ta et virkelig fint bilde av din arvetante? Du har to blitser. På den ene monterer du en softboks, og legger belysningen oppe til høyre for tante, og den andre har du på et stativ for å belyse håret og skuldrene. Men da blir det skikkelig komplisert, tror du. Neida, ikke med CLS. Svært mange Nikon-kameraer har nemlig innebygget styring av flere blitser, uavhengig av hverandre. Du kan bruke den lille innebyggede blitsen til å trigge de store.
Er du lur kjøper du en liten plast-dings som settes foran blitsen for å hindre at dette lyset kommer med på bildet, men bare brukes som trigger. Og er du enda lurere (og har litt mer penger), så kjøper du en infrarød styringsenhet (du ser den på toppen av kameraet her) der du virkelig kan fin-justere styrken til de to blitsene, slik at den som belyser håret blir ørlite kraftigere enn hovedblitsen. Da har du full kontroll, og lengre rekkevidde. Og helt til sist: Det finnes også radiotriggere med flere hundre meters rekkevidde – hva man nå i all verden man skal med det.
Konklusjon
Mer?
Hvis du eier et Nikon speilreflekskamera og en/flere Nikon blitser kan du lese mer om CLS i denne boka. En av anmelderne sier det ganske godt: «CLS er trolig det beste blitssystemet som finnes, mens brukerhåndbøkene må være noen av de dårligste som finnes». Ut fra egen erfaring kan jeg si meg enig i dette. Jeg har selv ikke denne boka, men ser ikke bort fra at den kommer til å bli kjøpt. Den får i all hovedsak svært god omtale. Se selv.
Oppdatering 2015:
Selvsagt kjøpte jeg boka. En ryddig og begripelig gjennomgang av alle Nikons blitser. Hvis du er i overkant interessert i blitsfotografering, har Nikon-kameraer og Nikon-blitser som fungerer med CLS, så anbefales boka sterkt.
Som sagt, enkle greier, men illustrerende nok.
Kompaktkameraer, blits og jul er strengt tatt tre motstridende interesser. Det handler om små bildebrikker, ikke alt for lyssterke objektiver, en fast montert blits som hiver lyset rett frem og omgivelser preget av stearinlys og mørke kroker. En dårlig kombinasjon. Likevel: Dette er realitetene for svært mange hobbyfotografer. Og hva gjør man da?
Bildetekst: Det er neppe noen stor nyhet når jeg påstår at blitsbilder innendørs blir best med løs blits, indirekte belysning, stor bildebrikke og lyssterkt objektiv. Men det har ikke alle.
Ta vare på stemningen
Jula er full av stearinlys, dempet belysning, mørke kroker, dufter og følelser. Da må vi forsøke å gjenskape noe av dette magiske lyset og noe av stemningen på bildene våre. Og, tro meg, denne stemningen er blåst bort dersom du sender en blåhvit blits med full styrke rett i fjeset på bestemor. Eller du får tante Else nærmest ved bordet til å bli helt hvit mens onkel Hans bortest ved bordet er i ferd med å forsvinne mot den mørke bakgrunnen.
Et kompaktkamera har kun én liten innebygget blits, og den sender lyset rett fremover. Siden lyset avtar med kvadratet av avstanden er det tilnærmet «umulig» å lage gode bilder i en sparsomt opplyst jule-stue med en frontplassert blits. Men ikke med et moderne kamera med rett innstilling. I 2012 skal det ikke være nødvendig å ta dårlige innendørs blitsbilder! Men det koster kanskje noen kroner.
Aldri har det vært enklere å ta gode bilder, også under litt mer krevende forhold som nettopp innendørs og med blits. Hvis du er en av dem som har problemer med å få gode innendørsbilder, så kan det kanskje skyldes at du har et kamera som er noen år gammelt. Kanskje har du heller ikke lest bruksanvisningen? For normalt skal det med litt innsats og litt innstilling være mulig å få noenlunde brukbare blits-bilder, selv med et eldre digitalkamera. Men innstilt på den berømte A-en (Auto) er det et beklagelig faktum at selv et kamera som bare er fire-fem år gammelt kan være en skikkelig stemnings-dreper.
Jeg fotograferer for det aller meste med digitalt speilrefleks, med og uten blits, men uansett aldri med blitsen rett fremover. De siste årene har jeg imidlertid kjøpt noen kompaktkameraer, som supplement når jeg ikke orker å dra med meg kilovis med utstyr. Disse, og mange leste tester, er mitt erfarings-univers.
Stille revolusjon
Jeg har altså ikke bred erfaring med kompakter. Men min erfaring med disse kameraene er entydig: Det har skjedd en liten revolusjon de få siste årene i forhold til å lage kameraer som takler de fleste forhold, og her spesielt blitsfotografering innendørs. Jeg hadde nok lenge en formening om at mitt fire år gamle Canon G9 (prislapp den gang ca. 4.000 om jeg ikke husker feil) var helt OK. Det var det da også i sin tid. For ett års tid siden kjøpte jeg et Panasonic Lumix TZ20 (ca. 2.100 kr) og ble stort overrasket over hvordan dette kameraet klarte å balansere blits og eksisterende lys så mye bedre enn det gamle. For bare noen uker siden kjøpte jeg et Fujifilm X10 (ca. 3.300 kr), og er nå enda mer positivt overrasket, selv tatt i betraktning at det har litt større bildebrikke og et passe lyssterkt objektiv. Maken til intelligens har jeg ikke vært borti.
Blande lys
Blitsfotografering innendørs handler om å blande blitslys og eksisterende lys på en optimal måte. Dette kan du forsøke å gjøre selv, eller overlate til et moderne kamera: Passe mye lys til at forgrunnen blir korrekt eksponert og med rett fargetemperatur, samt at bakgrunnen samtidig har nok lys til at det blir et fint bilde (selv om du her må regne med at bakgrunnen får lampelysets fargetemperatur, dvs. at det blir rødere/varmere). De fleste vil nemlig akseptere at bakgrunnen har en annen fargetone så lenge hovedmotivet (nærmest) både er korrekt eksponert og har noenlunde korrekt fargetone (=fargetemperatur).
Konklusjon
Hva er det jeg prøver å fortelle deg? Dersom du ikke får tatt gode nok innendørsbilder med blits, så har du strengt tatt bare to alternativer:
A: Finn frem bruksanvisningen. Lær deg å bruke det gamle kameraet du har. Her handler det først og fremst om å bruke det jeg for ett år siden kalte «juleknappen». Det kan du lese om i denne blogg-artikkelen.
B: Vurdér å kjøpe et nytt, moderne kamera som gjør jobben (og livet) så mye enklere for deg. Hvis du velger denne løsningen, ikke velg blant de aller rimeligste.
Som du forstår: Jeg har ikke testet kameraer i stort monn. Jeg bare sier at det er mitt inntrykk at moderne kompakter i en viss prisklasse er bra utstyrt og har fått så mye innebygget logikk at det også gjør blitsfotografering bedre og enklere. Og ut fra erfaring vil jeg tro at mye av denne teknologien også tilfaller noe rimeligere kameraer.
Lykke til med ditt valg.
OBS: Speilrefleks
Jeg sier denne gang ikke noe om blitsfotografering og speilrefleks, fordi jeg antar at folk som har investert i DSLR også har tatt seg bryet med å lære seg å beherske blitslys. Håper det i noen grad stemmer. Hvis du ikke føler deg trygg på kombinasjonen DSLR og blits, legg igjen en kommentar her eller kontakt meg på Facebook, så kanskje jeg lager en liten blogg om akkurat dette.
Her er forresten en blogg-artikkel om (den noen ganger besværlige) overgangen fra kompakt til DSLR.
Og her en blogg-artikkel om hvordan du kan få hvit bakgrunn på dine portrett-bilder.
Her er to av de nye kameraene jeg omtaler i artikkelen:
Panasonic Lumix TZ30 (og forløperen TZ20) har ikke uten god grunn gjennom lang tid vært et av de mest populære småkameraene. Det har en iA-funksjon (intelligent Auto!!), men kan også stilles inn manuelt.
Fujifilm X10 er dyrere, og her bør man strengt tatt ha litt erfaring for å få fullt utbytte av et slikt kamera. Men med litt større bildebrikke kan man tillate høyere ISO, og det betyr igjen enda bedre kombinasjonsbilder av blits og eksisterende lys.
Og for ordens skyld: Dette er bare to eksempler som jeg kjenner godt. Det finnes flere meget gode kameraer innenfor dette segmentet.
Bildetekst: Canon G9 i Automodus. Et klassisk bilde fra et litt eldre kamera. Harde kontraster og lys som fort avtar innover i rommet. Muligens ble kameraet her i litt for stor grad påvirket av refleks fra den hvite stolen.
Bildetekst: Panasonic Lumix TZ20 i iA-modus: Mye bedre balansert lys mer, men helt åpenbart har kamera skrudd opp ISO-verdien nokså kraftig for å få med hele rommet. Bildet skjemmes dermed at en del «korn».
Bildetekst: Fujifilm X10 i Program-modus: Her har jeg fortalt kamera på forhånd at det får lov til å skru opp ISO-verdien, men ikke mer enn til 400 ISO. Et langt bedre bilde, og med god oppløsning, dvs. lite korn. X10 har da også et mer lyssterkt objektiv og noe større bildebrikke enn de foregående, og en god del av forklaringen ligger trolig her.
Enkelte fotooppdrag kan være litt mer utfordrende enn andre. En kunsthistoriker kontaktet meg forleden: Han skulle fotografere store gjenstander i kirker, både hele gjenstander og detaljer på dem. Det var relativt viktig at både linjene og fargene ble gjengitt korrekt. Og for å si det slik: Han var nok en betydelig mer erfaren kunsthistoriker enn fotograf. Utfordringer i lufta! 
Bildetekst: I blandingslys i kirkerom kan det være komplisert å finne rett fargetemperatur-innstiling. Bildet er forøvrig fra Narvik kirke.
Han hadde en Nikon D3100 og ei 18-105 mm Nikon-linse. Pluss trolig godt nok lysutstyr. Greit nok til hverdagsbruk, men litt ugreit når man under noe krevende forhold skal gjengi gjenstander presist, både hva angår form og farge. Etter litt frem og tilbake, endte vi opp med følgende forslag til løsning:
Kamerahus: Helt OK.
Linse: Tvilsomt. Hadde han vært en dreven fotograf ville jeg bedt ham ha noen testbilder og sjekket om den solide puteformen (som jeg regner med er tilstede spesielt i vidvinkel-stilling på en 18-105 mm) lar seg korrigere enten automatisk eller manuelt i et bildebehandlingsprogram som f.eks. Lightroom. Hvertfall i Lightroom som jeg kjenner best kan man legge inn en linse-profil, slik at programmet selv korrigerer for både vignettering og bøyde linjer. Dette er også kurant å gjøre manuelt med stor presisjon. Men ender man opp med mange slike korrigeringer er trolig den beste løsningen å kjøpe ei grei makro-linse, f eks en Micro-Nikkor 40 mm f:2,8, 1:1 (koster ca. 1.800 kroner). Den vil trolig være betydelig mer rett-tegnende. Med fast optikk blir det blir nok mer flytting frem og tilbake, men det er det verd.
Stativ og snorutløser: Et must.
Lys: Kan være ei kjempeutfordring. Med et kraftig nok blitsanlegg kan man slå ut det eksisterende lyset, slik at man bare får en type lys å forholde seg til. Men hvis det er snakk om lampelys, vil det kunne bli et problem å forholde seg til både lyspærene i kirka (antatt 2300 Kelvingrader) og kunstlys, som kanskje ligger på opp mot 5000 Kelvingrader. Her var vi nok for lengst forbi kompetansenivået til vår kunsthistoriker, så i stedet forslo jeg følgende:
Hvis han ser at det blir blanding av ulike lyskilder, kan det være lurt å slukke lyset i kirka, og bare forholde seg til kunstlyset. Videre foreslår jeg følgende løsning (som du garantert aldri finner omtalt i noe fotolitteratur!): Gå innom en fargehandel og be om to-tre helt like papirlapper med fargeprøver som er kun lysegrå (overhode ikke andre farger). 18 % grå er helt ideelt. Denne fargeprøven festes på de gjenstandene som skal fotograferes. Og deretter tas bilder med samme lyssetting uten denne lappen. Slik kan man i prinsippet gjøre på hver nye bildeserie. På denne måten vil den som skal viderebehandle disse bildefilene for eksempelvis trykk, få denne fargeprøven som referanse. Det vil være en bra garanti for at fargene på de fotograferte gjenstandene er optimale. Hadde vår kunsthistoriker vært fotograf, ville jeg nok forslått at han i stedet skaffet seg et skikkelig hvitbalansekort.
Bildetekst: WhiBal er ett eksempel på et greit og kvalitetssikret hvitbalansekort som kan brukes som referanse når du behandler bildene i f eks Adobe Camera Raw eller i Lightroom, og det er viktig at hvitbalansen i bildet er korrekt.
Påsken er over, men her kommer likevel en ekte kylling-historie. Historien har en god moral. Den kommer helt på slutten.
For mange år siden hadde reklamebyrået jeg drev, Infoto reklamebyrå, mange fotooppdrag for Norsk Forsvarsteknologi, NFT, i Narvik.
En gang skulle vi lage produktark for hver avdeling: Ett ark med et stort bilde på side 1 og tekst og supplerende bilder på side 2. Av ulike grunner ble Engineering-avdelingen tatt til slutt. Det ble høst og det ble vinter. Opplegget var imidlertid klart: Vi skulle ha bilde av en nyklekt kylling på en DAK-tegning og med en HP kalkulator ved siden av. Et ordentlig «ingeniør-bilde» som liksom skulle fortelle at man klekket ut nye ideer og produkter her. En kjernesunn symbolikk, med andre ord.
Nå var det bare å finne en kylling. Men der gikk jeg fem på.
–Kylling, nå?? Glem det! Ingen høner får kyllinger på vinteren. Noen lo rått av mitt tåpelige forslag, andre var mildt overbærende over mangel på elementære kunnskaper.
Jeg fikk det samme svaret, hvor jeg enn ringte. Og jeg ringte til alle som kunne tenkes å ha kyllinger i et relativt stort geografisk område.
Krise! Men så fikk jeg en idé: Jeg la inn en liten etterlysnings-notis i lokalavisen, Fremover: Om noen tilfeldigvis hadde en nyklekt kylling? Det var et skudd i mørket. Men mirakler over alle mirakler: Samme dag ringte det en hyggelig dame fra Ramsund, halvannen times kjøring fra Narvik. De hadde fått kyllinger to dager i forveien, stikk i strid med alle naturens lover.
Vi avtalte besøk.
Jeg tok med min store koffert med tre solide studioblitser, softbokser, stativer og det hele, og la i vei. Vel fremme rigget jeg opp utstyret i stua. Jeg plasserte en stor softboks ganske lavt over bordet for å få diffust lys. Så la jeg tegningen ut over bordet, og gjorde alt klart for at den lille tassen skulle ankomme. Sønnen i huset kom inn fra fjøset med småen godt pakket inn. Det var stygg-kaldt ute.
Jeg så for meg en vanskelig jobb, med en liten kar som kom til å virre frem og tilbake. Det gjorde da også han (eller var det en hun?) til å begynne med. Men da første eksponering og ditto blits ble avfyrt, ble han/hun fullstendig paralysert av det kraftige lyset som kom rett ovenfra. Kyllingen sto deretter som ei saltstøtte. I løpet av et kvarters tid tok jeg to ruller Ektachrome 64, dvs. 72 bilder. Det var bare å flytte han/hun frem og tilbake, strekke ut beina etter hvert som de sank sammen, snu og vende etter ønske og behov. Småen var som om han/hun var laget av plastilin. Makeløst. Den perfekte fotomodell!
Jeg dro hjem igjen, og bildene til produktarket til NFT var i boks!
Hvordan det gikk med småen fra Ramsund senere i livet, vites ikke. Men det hadde vært på sin plass med en klage til et eller annet ombud for rystende opplevelser i barndommen.
Og moralen i denne historien? Har du en god ide, så klor deg fast i den og ikke gi deg. Ikke ta nei for et svar. All erfaring viser at du klarer miraklene, mens det komplett umulige av og til kan ta litt lengre tid!
Bildetekst: På en senere felles-brosjyre ble kylling-bildet også benyttet på baksiden.
infotobloggen 