Farger i en grå hverdag

I min kant av verden er det vel bare november som er mer fargeløs, grå og kjedelig enn april. Trærne står med beksvarte greiner. Først mot slutten av måneden kan man ane knopper. Trærne venter på den siste kuldeperioden. De lar seg ikke lure så lett. Men så eksploderer det. I Nord-Norge er våren unnagjort på en ettermiddag.

Men før den tid er det altså grått og kjedelig. Mens vi venter på våren er det desto bedre å forsøke å fokusere på gjenstander og flater med farger i alle valører.

Sist helg var jeg en snartur i det man kaller Nordens Paris. Gud vet hvorfor. Det har i alle fall ikke noe med arkitektur å gjøre. Mye kunne sies om denne byen. Kjedelig er den i alle fall ikke, i all sin burleske mangfoldighet.

Jeg fikk et par runder i sentrum med min Fuji X-E3 og med kitlinsa, 18-55 mm. Diskret og enkel. Anbefales. Her ser du et lite utvalg av fargeglade bilder, prosessert i Lightroom.

10 gode tips for gatefoto

Jeg har stor sans for gatefoto, men det er langt fra gull alt som glimrer. I en forholdsvis kort «YouTube-forelesning» forteller Brian Lloyd Duckett, fra nettstedet StreetSnappers, om hva han legger i gode gatefoto: Du får 10 knallgode tips.  

Brian er en godt voksen kar som forteller og viser litt bilder (kunne gjerne ha vært bedre illustrert), men her er mye du kan lære – ikke bare for renspikka gatefoto men for denne type foto i sin alminnelighet.

Brian. Alle bildene her er selvsagt tatt av ham.

Han gjør det enkelt, bruker enkle kameraer oftest med fast optikk, mener du ikke trenger å kjøpe dyre greier, bruker auto på de riktige funksjonene, og har i det hele tatt en jordnær og enkel tilnærming til faget. Og det betyr i praksis å ta GODE bilder som forteller en historie og/eller inneholder elementer som løfter bildet.

Han mener at gode bilder i denne sjangeren ikke består av å fyre av bilder i øst og vest i urbane miljø – og de finnes det alt for mange av. Også i min fotosamling ☹.

Jeg foreslår at du skjerper engelsken og følger med på Brians gode råd. Kanskje kan både du og jeg komme litt vider innenfor sjangeren gatefoto.

Til sist kan du jo muligens også få med deg filmen «Everybody Street» som viser hvordan noen av gatefotolegendene på Manhattan jobber. Lenke i denne bloggartikkelen. Noen av disse vil nok falle inn under Brians metodikk. Men langt fra alle. Så gatefoto og gatefoto er to forskjellige ting. Minst.  

Godt nytt fotoår

Så er 2021 tilbakelagt i all sin begredelighet, og vi har startet på 2022 med friskt mot og høye smittetall. La det ligge, i denne omgangen.

Like før jul dro familien på en tur sørover i verden. Gran Canaria for å være presis. På refleks tok jeg med mitt Fuji X-E3, og det skarpe, fine og anvendelige og passe lyssterke 18-55 Fuji-objektivet. Punktum. Jo, forresten, jeg tok også med den knøttlille blitsen EF-X8. Den er fin til å lette opp vanskelige skygger. Og så et ekstra batteri, selvsagt.

X-E3 her for anledningen med fastoptikk.

Som vanlig ble det vel om lag 25-75% familiebilder og «andre bilder». Selv etter mange år på sydspissen av GC lar jeg meg fortsatt fascinere av folk og farger og former, og kommer alltid hjem med et antall bilder som i beste fall kan kalles interessante og/eller morsomme. Noen av de aller beste smetter inn i fotoalbumet eller i fotoboka fra juleturen. Greit med avveksling fra badebilder og spisebilder. Men ut over det må jeg innrømme at jeg ikke har nevneverdig bruk for disse bildene. De er vel mer en slags fotoøvelse, og for å holde høyre pekefinger i trim.

Her får du et lite utvalg av «de andre bildene».

Takk for året som gikk og for at du henger med i denne enkle bloggen. Og, Godt Nytt År.

Daido Moriyama – og japansk foto

For tre år siden laget jeg en bloggartikkel om den trolig mest kjente nålevende japansk fotografen: Daido Moriyama. Bakgrunnen var prosaisk nok at de fleste av oss kjenner japanske kameraer, men få kjenner japansk foto.

For litt siden ramlet jeg over en YouTube-video på 12,5 min, som på en stillferdig og utrolig god måte forteller om fotografen, og om den kulturelle bakgrunnen hans bilder er skapt i. Gjør deg klar for begreper som Wabisabi og Haiku og en liten porsjon japansk kultur.

Dette er en liten film du kan lære noe av – for din egen fotografering.

Et lite tips:

Les først artikkelen jeg skrev for tre år siden, der du får en slags intro.

Deretter ser du på den anbefalte filmen, der du får gå mer i dybden.

Enjoy.

For en gangs skyld, en stillferdig og dyktig videovert.

Med pannekake på tur

Noen objektiver har fått betegnelsen «pannekakeobjektiv». De er små og hendige. Påsatt min lille Fuji X-E3 går det hele rett i lomma. Gatefotografer virker mindre skremmende med noe så smått foran kamera.

Jeg tenker at fastobjektiv generelt har en betydelig komposisjonsmessig «oppdragende» effekt: Du kobler hodet automatisk om i det øyeblikket du setter på fastobjektiv på kamera. Det er dette du har å forholde deg til. Punktum. Alt du nå ser på din ferd, vurderes opp mot antall millimeter på linsa. Det blir litt som å gå på rypejakt: Ser du ei rype på 50 meters hold, så løfter du ikke engang opp hagla.

Redningsstige på Fagernes. Foto 24. feb 2021

For noen dager siden gikk jeg ut med min relativt nykjøpte 18 mm F2,0 R påsatt mitt Fuji X-E3. Tanken var å se etter de objektene jeg vanligvis ikke er ute etter, og alt innen rammen av en 18 mm.

Bredbåndkabel som ikke trivdes, og ville ned igjen. Foto 24. feb 2021. Dronningens gate 3.

Jeg dokumenterer mye, så denne gang tenkte jeg å undersøke om det var et snev igjen av en «kunstnerisk» åre. Noen av bildene er vedlagt her, så kan du jo vurdere selv.

Detaljer om en sommer som var og håp om en som kommer. Foto 24. feb 2021

Alle bildene her er tatt med en 18 mm f:2,0 R. Har du ikke fastobjektiv? Tips: Sett en liten lapp med tape over zoomen. Nyttig erfaring.

Fagernesveien 26 er en kakofoni i farger og former. Man må kanskje være fotograf for å synes at dette er vakkert. Foto 24. feb 2021

Pannekakeobjektiver

«Flat som ei pannekake», heter det. Mitt nyeste objektiv går under begrepet «pannekakeobjektiv», men det er nok en solid overdrivelse. Eller underdrivelse, alt etter hvordan man ser på det. Men det har noen fordeler.

Da jeg på FINN nylig fant et 18 mm 1:2, Ø52, super EBC Fujinon, ble det for vanskelig å si nei. Få dager senere ble linsa satt på en av mine X-E3-kameraer. Og nå kommer muligens den aller største fordelen: Pannekake eller ikke – jeg puttet kamera i jakkelomma og gikk ut på fototur.

Du la merke til det: I jakkelomma!?

Da jeg nylig kjøpte min Didriksons parkas, kommenterte selgeren at «oppi her kan du sikkert få plass til et kamera». Store solide lommer med andre ord. Uten å tvære dette momentet alt for mye ut, så har det altså sine fordeler å slippe å holde kamera i hånda, men ha det diskret og godt skjermet i lomma, og bare ta det opp ved behov.

Riktignok opplevde jeg at jeg tok færre bilder nå enn tidligere da jeg hadde kamera klar til enhver tid, men akkurat det trenger ikke være noen ulempe. Det blir bilder nok.

Joda, jeg har allerede en 10-24 mm, en 18-55 mm og en 23 mm som alternative vidvinkler, men alle ruver betraktelig mer.

Fujis 18 mm f:2 er en gammel traver, og preges litt av det. Frontlinsa fyker frem og tilbake under fokusering, og objektivet er ikke lydløst, for å si det slik. Ikke er det verdens skarpeste heller, men blender du ned et par hakk så er det (i likhet med så mange andre objektiver) skarpt nok.

Alternativet ville vært å skaffe seg Fujis aller nyeste pannekakeobjektiv, en 27 mm f:2,8. Det er betydelig tynnere, men 27 mm (tilsvarende 40 mm i fullformat) ramler muligens mellom to stoler – verken vidvinkel eller normal.

Dybdeskarphet og bokeh? Ikke vesentlig forskjellig fra min 18-55 på full åpning, eller for den del fra min 23 mm. Men så var det dette med å legge kamera i jakkelomma. Og som antydet kan man muligens bli enda mer «usynlig» som gatefotograf med et såpass diskret objektiv og kamera.

Bildene her er selvsagt tatt med «pannekakeobjektivet».

PS: 16. februar er den internasjonale pannekakedagen. Bare nevner det 🙂

Korona-bilder fra et merkelig år

Vi skriver snart 2021. Det går mot lysere tider og vaksineprogrammet rulles snart ut over hele landet. I det fjerne ser vi et håp for en mer normal hverdag.

5. mai 2020. Mona Lisa med munnbind.

For å oppsummere 2020, korona-året, kommer her en liten kavalkade med bilder fra min lille fredelige krok av verden, og da selvsagt bilder som på en eller annen måte har noe med pandemien å gjøre, for også min og vår hverdag ble selvsagt preget av pandemien.

Først kommer de tre bildene jeg liker best. Deretter et lite slides-show.

Hva med å samle sammen dine beste bilder fra dette spesielle året, og lage ei bildebok eller tilsvarende.

15. mars: Vår årlige vinterfestival, Vinterfestuka, ble avlyst, og den årelange tradisjonen med å «skrive» bokstavene VU (=Vinterfestuka) med lys i byfjellet ble erstattet med et hjerte – som lyste i ukevis..

13 april: Dette er nok det bildet jeg liker best: To gamle veninder møtes, men sørger for å holde skikkelig avstand til hverandre. Det er utrolig hvor fort det norske folk reagerte og agerte på myndighetenes smittevernråd.

3. desember: Håndsprit-apparat og håndhygiene har blitt en del av kjøpesenter-hverdagen. Bildet er fra desember. So far, so good.

Beste gatefoto fra 2019

Nettsamfunnet Street Level Photography lager hver måned en samling av de beste «gatefotobildene» som fotografer har sendt in. Nå til nyttår har man satt sammen de 60 beste bildene fra hele året 2019. De er verd en titt.

Her er litt av det vi er vant til resten av året: Hard grafikk, skygger, lave vinkler med speiling i vann, osv. Klassisk gatefoto, med andre ord. Noe er bra, men en god del er bilder som det går tretten av på dusinet.

Derfor var denne årskavalkaden mer spennende enn jeg har sett på lenge. Ikke minst når det gjelder innslaget av stilig arrangerte bilder og bilder med mye humor. Her er haugevis med gode idéer. Det gjelder å ha blikket for slikt, og så plassere mennesker akkurat der det passer.

Kanskje (?) er noen bilder «ekte» i betydningen av at de ikke er arrangerte, men for enkelte blinkskudd er det nesten for godt til å være sant.

Hele bildeserien varer bare 5:30 min, men jeg anbefaler deg å pause enkelte blinkskudd, slik at du virkelig kan studere hva som er gjort.

Enjoy.

Et kamerahus. Ei linse. Punktum.

For mange fotografer som skal ut på større eller mindre «ekspedisjoner» kan valg av utstyr være en betydelig stressfaktor. Hvor mange hus trenger man? Hvor mange linser? Pluss alt det andre som stativ, blits, fjernkontroll og batterier – ikke minst.

Noen tar med alt. Og vel så det. Andre forsøker å minimalisere behovet. Jeg har en viss erfaring på området.

Nylig kom jeg over en OK video på YouTube. Det er jo greit å være enig i saker man er enig i. Fotografen hadde parkert sine to Leica kamerahus, og konvertert til Fujifilm. Så hadde på sett og vis – etter flere års dårlig erfaring – lært seg å jobbe med normaloptikk, i dette tilfelle en Fuji 35 mm som med en cropfaktor på 1,5 tilsvarer 53 mm.

(Jeg vet mange som sverger til «normalen». Selv heller jeg nok til 23 mm Fuji-optikk, som tilsvarer 35 mm i fullformat).

Men dette var altså hans foretrukne kombo. Her er de viktigste grunnene til dette:

  • Med slikt utstyr ser du ikke ut som en FOTOGRAF. Du kommer til og får tatt bilder som du trolig ikke hadde fått som tungt lastet fotograf med kameraer og svære linser.
  • Det blir konsistens i bildene. Fotografen her bildebehandler underveis, og starter publiseringsjobben med en gang, slik at han ved hjemkomst bare foretar de siste justeringene og så går publikasjonen i produksjon. Han mer enn antyder at det er meningsløst å bare fotografere, uten at det skal bli et produkt ut av dette.
  • Med ei linse/et kamerahus kan du bruke all tid til å observere og fotografere, og null tid går med til å spekulere på valg av linser og stadige skifting av optikk.

Her er hans konklusjon: Ta med deg et lite og diskre kamerahus, fast normaloptikk og masse batterier.

Alle bilder her er fra YouTube-videoen

Jeg har også tidligere skrevet om dette temaet:

Gøy å «oppdage» nye steder

Det er fotografisk sett alltid spennende å komme til et nytt sted – enten det nå er under helt andre himmelstrøk – eller noe så nært og kjært som en norsk by. I dette tilfelle Ålesund.

Nå må det være sagt med en gang: Ålesund er ikke som byer flest. I 1904 brant stort sett hele byens trebebyggelse ned. I løpet av tre år reiste en helt ny by seg, nå i mur og betong og i datidens dominerende stilart: Jugend. Sånn i all hovedsak i alle fall, siden vi på denne tiden ble egen nasjon og nasjonale stilarter nok blandet seg litt med jugendstilen.

Vel 100 år senere har man klart det kunststykke å bevare det aller meste rent bygningsmessig, inklusive makeløs ornamentikk og flotte farger.

En solid regnbyge, gjennom vinduet til en av de mange kafeene.

Legg så til et Vestlands-vær som skifter hver 15 sekund, mellom solgløtt, striregn og mørke skyer, slik at du får nye uttrykk hele tiden. De fine bildene du tok for litt siden i gråvær, blekner når du i neste øyeblikk ser solgløtt over deler av byen, med et blygrått bakteppe. Da gjelder det å fyre løs, å sikre seg de gode bildene, og så småløpe til nærmeste kafe – for om tre minutter kommer regnet.

Tilfeldighetene ville at jeg havnet i Ålesund en knapp uke midt i september. Jeg hadde lest meg opp på yr.no før jeg dro: Det ville være mer eller mindre kontinuerlig regn, sto det. Dermed lot jeg kameraveska med vidvinkel, normal og tele (alt zoom) bli værende hjemme. Ett fast 23 mm WR-objektiv (weather resistant) fikk gjøre jobben (23 mm på APS-C tilsvarer 35 mm på fullformat). Det er et sylskarpt objektiv, som med god nedblending kan tegne alt skarpt, samtidig som du kan få herlig bokeh ved full åpning. Som vanlig kjører jeg med blenderprioritering (: jeg stiller ønsket blender, og overlater til kamera å stille tiden). Normalt har jeg også under slike omstendigheter ISOen på auto 3200. Det betyr at jeg normalt har ISO 200, men når lyset blir svakere, justerer kamera ISOen opp til 3200.

Solgløtt på fasaden, mens uværet er nokså nærværende ute i havet.

Vanligvis fotograferer jeg i RAW, men her overlot jeg jobben til kameraet, og fotograferte i jpg-format. Grunnen er at dette er bilder som kun havner i fotoalbumet.

Jeg kunne ikke unngå å ta bilder av en barnehage på tur i uværet. Det må vel bli tøffinger som vokser opp under slike forhold.

Det sies fra ytterst kompetent hold (!) at Fuji-prosessoren gjør en så god jobb, at du skal jobbe mye for å gjenskape RAW-bilder like bra. Det er en sannhet med modifikasjoner, men Fuji-jpg er virkelig bra!

Og resultatet? Jeg har vel akkurat samme følelse som etter aller første gang man er på et nytt sted: Først merker du deg de store linjene, og kanskje det åpenbare. Neste gang hender det at jeg plukker mer på detaljer. Så – om det blir en gang til – bruker jeg oftest å lage meg prosjekter: Runde objekter, dører, hav, farger, osv.

Dette er en (jugend)-kino

Denne gang ble det de store vyene. Helt greit. To-tre bilder havner nok i fotoalbumet. Men Ålesund anbefales. Uansett vær.

Mange flotte turstier rundt byen. Spesiell natur.

Bilder som får (litt) betydning

Enkelte ganger kan bilder få en betydning langt ut over det forventede. Dette er et slikt eksempel.

Jeg kom hjem etter en fotojobb, og parkerte. På setet lå kamerabagen med ymse linser og utstyr, og ved siden av lå mitt Fujifilm X-E3 med en 18-55 normalzoom. Som alltid er skuddklar.

Rundt svingen kom «søppelbilen»: En glinsende ren og grønn bil, og bak den to renovatører som hentet dunker, hektet på løftemekanismen, fikk tømt innholdet og satte dunkene på plass igjen.

Jeg løftet kamera mot sjåføren og peket bakover. Han rullet ned vinduet og nikket: Vær så god, bare ta bilder.

Jeg vet ikke om renovatørene bak fikk dette med seg, men de smilte som vanlig, og jobbet videre i høyt tempo. Jeg fikk mine bilder, og bilen forsvant rundt hjørnet igjen.

Jeg fotograferte vel på refleks, men så begynner man å tenke litt over situasjonen, altså hvordan mange av oss (kanskje) ser på denne jobben – og mange andre jobber. Eller ikke ser på dem. For det er vel noe man forventer. I dette tilfellet at «søpla bare blir borte» – helt inntil den dagen da noe ikke går etter planen. Som for eksempel i Oslo da kommunen skiftet operatør for en tid siden.

Jeg la ut tre bilder av denne hendelsen på Facebook, og med en kort tekst. Jeg ønsket egentlig bare å formidle at vi nå og da bør tenke over de mange små usynlige «tannhjulene» som må til for at det store samfunns-maskineriet skal gå problemfritt rundt.

Og så traff jeg åpenbart et eller annet, for antall «likes» og kommentarer kom som popcorn i en mikrobølgeovn bare sekunder etter at bilder og tekst var lagt ut. Først etter mange dager ble det roligere. Men fortsatt «popper» det inn en og annen «like»…

I et lite øyeblikk av historien hadde jeg en slags fornemmelse av at de tre bildene faktisk hadde en viss betydning. Kanskje kommer en eller annen nå til å hilse på renovatørene og takke for en fin jobb, eller smile og vinke til postbudet, eller takke sykepleieren som har stukket den ørtende vaksinesprøyta i dag, eller….

Street photography – gratis kult-film

«Everybody Street», Cheryl Dunns flotte film om gatefotografer på Manhattan, er nå (igjen) fritt tilgjengelig på YouTube. På knapt 1,5 time får du med deg hva gatefoto betyr. I alle fall på amerikansk, og garantert på NYC-måten.

Regissør Cheryl Dunn skramlet i 2011 sammen 45 000 dollar via Kickstarter. Vel anvendte penger. Filmen kom i 2013 og fikk akkurat så mye oppmerksomhet og skryt som den fortjener. Flott og tidsriktig filming og en aldeles herlig regi. Her får du møte fotografer av begge kjønn, som over en lang periode har satt sitt preg på amerikansk gatefoto. Noen sympatiske og empatiske, andre det stikk motsatte – for å si det forsiktig.

Jeg er svak for god gatefoto, og har (selvsagt) omtalt filmen tidligere. Det aldeles nye og fine er at filmen igjen er lagt gratis ut på YouTube.

Et nettsted sier at du kan se filmen – med reklame – men jeg møtte svart skjerm. Jeg fant imidlertid en reklamefri versjon her. Så får vi se hvor lenge det varer.
Stadig endringer: Her er en versjon (februar 2022) med spansk undertekst. Lyden er original, så du får det nok med deg

Her er fotografene som er med i filmen.

Hvis du har halvannen time, så anbefales filmen på det varmeste. Men du bør vite hva du går til. Dette er ikke en film om blendere og tid og lukkerhastigheter. Filmen er heller ikke spekket med landskaper og vakre sommerfugler. Denne er lærerik, morsom, interessant – og innimellom ganske rå, fordi den i slike tilfeller speiler livet på et ganske rått sted. Sånn er gatefoto: Et speilbilde av virkeligheten.

Og så anbefaler jeg at du først leser min bloggartikkel fra januar 2014 om «Everybody Street».

En av mine favoritter, rolige og snille Erwitt.

35 mm: Gatefotografenes (og mange andre) sin beste linse

Aldeles uvant for meg, valgte jeg på en ukelang tur nylig å ta med kun ett objektiv: 23 mm, som tilsvarer 35 mm på fullformat. Ble jeg fornøyd? Jo, men ikke umiddelbart.

Da jeg for litt siden oppgraderte kamerahus fra Fuji X-E2 til E3 valgte jeg som «kit-objektiv» en 23 mm i stedet for 18-55 som jeg har fra før av. I flere måneder har dette objektivet stort sett ligget på vent. Det har liksom aldri vært bruk for det, ettersom det jo dekkes av 18-55.

Men denne gangen ville jeg reise lett. Kun ett hus og ei linse. Jeg falt på 23 mm. Ingen fotobag, kun hus og linse øverst i ryggsekken.

Fra min tid som fotojournalist er jeg glad i ekstreme vidvinkler. 20 mm og 28 mm var fast på mine filmbaserte Nikonkameraer. På Nikon D70 og D300 ble det 10-20 mm. Da jeg gikk over til fullformat på D700 kom raskt en 12-24 i sekken.

En 35 mm var aldri på tale. Før nå. Én hyggelig uke og 500 bilder senere er det kanskje på tide på oppsummere.

Minus:

Til å begynne med virket bildevinkelen for liten (gammel vane, vond å vende). Når jeg etter hvert lærte meg å vurdere bildevinkelen, var det stort sett bare å gå lengre bak eller akseptere kutt. Ellers kommer ikke på noe negativt å si om denne linsa.

Plus:

Skarp optikk, lyssterk nok, fin bokeh selv passe nedblendet, liten og hendig, diskret, fint å kunne stille inn blender uten å se gjennom søkeren.

 

Her er hva andre skriver om 35 mm brennvidde

  • God til: gatefotografering, eventfotografering og portretter i miljø.
  • 35 mm er en klassisk brennvidde for mange fotojournalister. Dels fordi kan man komme tett på der det skjer, og dels bevarer man miljøet og omgivelsene som gir bildet kontekst. Av samme årsak glimrende for bryllups- eller eventfotografering.
  • Det er også det perfekte objektivet for å fotografere på tvers av middagsbordet, hvor 24 mm kan forvrenge ansikter. (Kilde: digital-foto.no)
  • En brännvidd på 23 mm, på en kamera sensor i APS-C-storlek, motsvarar 35 mm brännvidd i fullformat 24x36mm. Detta innebär i klartext att detta är en moderat vidvinkel, lämplig för en mängd olika användningsområden. Det kan handla om allt ifrån landskapsbilder, arkitektur och interiör till porträtt och gatufotografi. Många fotografer genom åren har haft 35 mm-optik som sin «arbetshäst» och allra mest använda.
  • Info: Fujifilm Fujinon XF 23/2,0 R WR ble bästa APS-C optik med fast brännvidd, enligt TIPA 2017. (Kilde: cyberphoto.se)

 

Bildetekster (alle bilder tatt med linse 23 mm/f:2,0 og med Fujifilm X-E3):

Gul bil: 200 iso, f:2,0, 1/80 sek. Foto tatt på kvelden. Overraskende stor dybdeskarphet. Burde vært høyere iso og mindre blender, men godt akseptabelt.

Engelsk frokost: 200 iso, f:2,0, 1/450 sek. På så nært hold blir det fin bokeh.

Festning: 200 iso, f:4,0, 1/350 sek. Man blir tvunget til å gjøre utsnitt. Med en ultravidvinkel ville personen i portrommet forsvunnet.

Operaen: 320 iso, f:9, 1/950 sek. Skarpt over det hele. Selvsagt.

Fargerik dame på Karl Johan (som noen påstår er artisten Aurora Aksnes): 200 iso, f:6,4, 1/110 sek. Blender 6,4 for å sikre skarphet på motiv. Tross dette er bakgrunnen passe uskarp. Gatefotoobjektiv! Her er kanskje 35 mm på sitt beste.

(Og som alltid: Klikk på bilder for å se i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din)

Street Photography: Top Selection

Kanskje kan sommeren også være tiden for litt kreativ by-fotografering? Her kan du i alle fall få en hel haug med idéer.

En gang i måneden samler gjenget bak FB-kanalen Street Level Photography de beste bildene, og legger bildene ut på YouTube i en om lag 5 minutter lang videosnutt med enkel overtoning. Klikk på bilde-lenke nederst.

Det handler altså om «gatefotografering».

Denne sjangeren er selvsagt like preget av stereotyper som for eksempel landskap og portrett. I street photography kan du finne «de klassiske motivene» i eksempelvis reflekser i små sølepytter, plakaten i bakgrunnen der du bare står og venter til du får den rette personen foran (eller kanskje du har med egen «modell», eller i verste/beste fall deg selv). Her er steinharde kontraster med en menneskeskygge på rett plass, her er «noe» i forgrunnen som delvis skjuler en person som går forbi (og som ved dette skaper et interessant (?) bilde). Street photography er for det meste svarthvitt, men også med noen fargebilder.

Overse de kjedelige «dusin-bildene», og gå heller på jakt etter gullkornene.

Her er mitt tips: Se gjennom videoen. Så ser du gjennom på nytt, men nå stopper du ved de bildene du liker best. Og så bruker du litt tid på hvert bilde for å analysere dem, og gjerne skisse hovedelementene i bildet på et ark: Hva er «hemmeligheten» bak dette bildet? Hvordan har fotografen komponert det?

Kan du ta med deg en kjenning og lage tilsvarende bilde? Kan du bruke noe av det du ser her til å skape dine egne unike bilder?

Man kan lære mye av å studere andres bilder.

Japansk foto: Bilder fra kameraenes hjemland

Tittelen er misvisende ettersom Japan i dag nok mer var enn er det store produksjonslandet for kameraer. I alle fall i volum.  Men ingen får ta fra Japan at de i mange år var flinke til å skru sund tyske kameraer, kopiere disse,  og så pøse gode og rimeligere fotoapparater over det meste av verden.  

 

Mange av mine dyrere kameraer har imidlertid fortsatt «Made in Japan» skrevet under. Nok om teknikk: Hva vet vi om japanske fotografer? Jeg vil tippe: Nesten ingen verdens ting.

Her kommer derfor en ørliten fotografisk introduksjon til en ny og merkelig verden. Japan har en spesiell kultur som jeg vil tro man mer eller mindre må være født inn i for å kunne forstå. Noe av det samme gjelder også deler av japansk fotokunst.

Jeg plukker ut én fotograf, kanskje den mest kjente av dem alle: Daido Moriyama. Jeg så ham på en fotoutstilling i Oslo i 2007 med noen av hans tidlige bilder, og forsto den gang ikke en kvekk av bildene. Senere har nok mitt bildesyn endret seg en del. Gudskjelov. I dag vil jeg kalle bildene til Moriyama for spennende. Noen nær å være grensesprengende!

Daido Moriyama ble født i Osaka i 1938. Han startet ut som frilans fotograf. I litt mer moden alder utviklet han sin egen stil og teknikk. Han har aldri kjøpt et kamera. Han låner og får kameraer. De er uvesentlige. Det er idéen til fotografen som er det viktige.

Han er fortsatt aktiv som fotograf. Han går og går, tilsynelatende ustoppelig, selv i en alder av nå 79 år, og fotograferer gatelivet i storbyen med et eller annet småbildekamera.  Han blir – etter sigende – aldri lei av å gå og fotografere. Bildene blir til utstillinger og bøker.

I en liten filmsnutt (lenke under) kan man i et glimt se at han har en medhjelper. Når han kommer tilbake til sitt lille krypinn stappes minnekortet inn, og de to ser gjennom bildene: «Kast, kast. Se på dette. Konverter til sorthvitt». Det er et enkelt og ujålet språk, milevis unna mange andre «kunstnere» som nok ville pakket inn bildene sine i oversanselige kurator-fraser. Også teknikken er enkel. Jeg ser at konverteringen til sorthvitt skjer med gratisprogrammet «Silver Efex Pro».

Du får noen eksempler her på hans bildekunst. I tillegg får du en god del lenker til fordypningsstoff: Ikke minst en spennende artikkel om «fem leksjoner som Moriyama har lært meg om street photograpy».

Håper du tenner på dette her. Velbekomme.

 

%d bloggere liker dette: