Beste gatefoto fra 2019

Nettsamfunnet Street Level Photography lager hver måned en samling av de beste «gatefotobildene» som fotografer har sendt in. Nå til nyttår har man satt sammen de 60 beste bildene fra hele året 2019. De er verd en titt.

Her er litt av det vi er vant til resten av året: Hard grafikk, skygger, lave vinkler med speiling i vann, osv. Klassisk gatefoto, med andre ord. Noe er bra, men en god del er bilder som det går tretten av på dusinet.

Derfor var denne årskavalkaden mer spennende enn jeg har sett på lenge. Ikke minst når det gjelder innslaget av stilig arrangerte bilder og bilder med mye humor. Her er haugevis med gode idéer. Det gjelder å ha blikket for slikt, og så plassere mennesker akkurat der det passer.

Kanskje (?) er noen bilder «ekte» i betydningen av at de ikke er arrangerte, men for enkelte blinkskudd er det nesten for godt til å være sant.

Hele bildeserien varer bare 5:30 min, men jeg anbefaler deg å pause enkelte blinkskudd, slik at du virkelig kan studere hva som er gjort.

Enjoy.

Et kamerahus. Ei linse. Punktum.

For mange fotografer som skal ut på større eller mindre «ekspedisjoner» kan valg av utstyr være en betydelig stressfaktor. Hvor mange hus trenger man? Hvor mange linser? Pluss alt det andre som stativ, blits, fjernkontroll og batterier – ikke minst.

Noen tar med alt. Og vel så det. Andre forsøker å minimalisere behovet. Jeg har en viss erfaring på området.

Nylig kom jeg over en OK video på YouTube. Det er jo greit å være enig i saker man er enig i. Fotografen hadde parkert sine to Leica kamerahus, og konvertert til Fujifilm. Så hadde på sett og vis – etter flere års dårlig erfaring – lært seg å jobbe med normaloptikk, i dette tilfelle en Fuji 35 mm som med en cropfaktor på 1,5 tilsvarer 53 mm.

(Jeg vet mange som sverger til «normalen». Selv heller jeg nok til 23 mm Fuji-optikk, som tilsvarer 35 mm i fullformat).

Men dette var altså hans foretrukne kombo. Her er de viktigste grunnene til dette:

  • Med slikt utstyr ser du ikke ut som en FOTOGRAF. Du kommer til og får tatt bilder som du trolig ikke hadde fått som tungt lastet fotograf med kameraer og svære linser.
  • Det blir konsistens i bildene. Fotografen her bildebehandler underveis, og starter publiseringsjobben med en gang, slik at han ved hjemkomst bare foretar de siste justeringene og så går publikasjonen i produksjon. Han mer enn antyder at det er meningsløst å bare fotografere, uten at det skal bli et produkt ut av dette.
  • Med ei linse/et kamerahus kan du bruke all tid til å observere og fotografere, og null tid går med til å spekulere på valg av linser og stadige skifting av optikk.

Her er hans konklusjon: Ta med deg et lite og diskre kamerahus, fast normaloptikk og masse batterier.

Alle bilder her er fra YouTube-videoen

Jeg har også tidligere skrevet om dette temaet:

Gøy å «oppdage» nye steder

Det er fotografisk sett alltid spennende å komme til et nytt sted – enten det nå er under helt andre himmelstrøk – eller noe så nært og kjært som en norsk by. I dette tilfelle Ålesund.

Nå må det være sagt med en gang: Ålesund er ikke som byer flest. I 1904 brant stort sett hele byens trebebyggelse ned. I løpet av tre år reiste en helt ny by seg, nå i mur og betong og i datidens dominerende stilart: Jugend. Sånn i all hovedsak i alle fall, siden vi på denne tiden ble egen nasjon og nasjonale stilarter nok blandet seg litt med jugendstilen.

Vel 100 år senere har man klart det kunststykke å bevare det aller meste rent bygningsmessig, inklusive makeløs ornamentikk og flotte farger.

En solid regnbyge, gjennom vinduet til en av de mange kafeene.

Legg så til et Vestlands-vær som skifter hver 15 sekund, mellom solgløtt, striregn og mørke skyer, slik at du får nye uttrykk hele tiden. De fine bildene du tok for litt siden i gråvær, blekner når du i neste øyeblikk ser solgløtt over deler av byen, med et blygrått bakteppe. Da gjelder det å fyre løs, å sikre seg de gode bildene, og så småløpe til nærmeste kafe – for om tre minutter kommer regnet.

Tilfeldighetene ville at jeg havnet i Ålesund en knapp uke midt i september. Jeg hadde lest meg opp på yr.no før jeg dro: Det ville være mer eller mindre kontinuerlig regn, sto det. Dermed lot jeg kameraveska med vidvinkel, normal og tele (alt zoom) bli værende hjemme. Ett fast 23 mm WR-objektiv (weather resistant) fikk gjøre jobben (23 mm på APS-C tilsvarer 35 mm på fullformat). Det er et sylskarpt objektiv, som med god nedblending kan tegne alt skarpt, samtidig som du kan få herlig bokeh ved full åpning. Som vanlig kjører jeg med blenderprioritering (: jeg stiller ønsket blender, og overlater til kamera å stille tiden). Normalt har jeg også under slike omstendigheter ISOen på auto 3200. Det betyr at jeg normalt har ISO 200, men når lyset blir svakere, justerer kamera ISOen opp til 3200.

Solgløtt på fasaden, mens uværet er nokså nærværende ute i havet.

Vanligvis fotograferer jeg i RAW, men her overlot jeg jobben til kameraet, og fotograferte i jpg-format. Grunnen er at dette er bilder som kun havner i fotoalbumet.

Jeg kunne ikke unngå å ta bilder av en barnehage på tur i uværet. Det må vel bli tøffinger som vokser opp under slike forhold.

Det sies fra ytterst kompetent hold (!) at Fuji-prosessoren gjør en så god jobb, at du skal jobbe mye for å gjenskape RAW-bilder like bra. Det er en sannhet med modifikasjoner, men Fuji-jpg er virkelig bra!

Og resultatet? Jeg har vel akkurat samme følelse som etter aller første gang man er på et nytt sted: Først merker du deg de store linjene, og kanskje det åpenbare. Neste gang hender det at jeg plukker mer på detaljer. Så – om det blir en gang til – bruker jeg oftest å lage meg prosjekter: Runde objekter, dører, hav, farger, osv.

Dette er en (jugend)-kino

Denne gang ble det de store vyene. Helt greit. To-tre bilder havner nok i fotoalbumet. Men Ålesund anbefales. Uansett vær.

Mange flotte turstier rundt byen. Spesiell natur.

Bilder som får (litt) betydning

Enkelte ganger kan bilder få en betydning langt ut over det forventede. Dette er et slikt eksempel.

Jeg kom hjem etter en fotojobb, og parkerte. På setet lå kamerabagen med ymse linser og utstyr, og ved siden av lå mitt Fujifilm X-E3 med en 18-55 normalzoom. Som alltid er skuddklar.

Rundt svingen kom «søppelbilen»: En glinsende ren og grønn bil, og bak den to renovatører som hentet dunker, hektet på løftemekanismen, fikk tømt innholdet og satte dunkene på plass igjen.

Jeg løftet kamera mot sjåføren og peket bakover. Han rullet ned vinduet og nikket: Vær så god, bare ta bilder.

Jeg vet ikke om renovatørene bak fikk dette med seg, men de smilte som vanlig, og jobbet videre i høyt tempo. Jeg fikk mine bilder, og bilen forsvant rundt hjørnet igjen.

Jeg fotograferte vel på refleks, men så begynner man å tenke litt over situasjonen, altså hvordan mange av oss (kanskje) ser på denne jobben – og mange andre jobber. Eller ikke ser på dem. For det er vel noe man forventer. I dette tilfellet at «søpla bare blir borte» – helt inntil den dagen da noe ikke går etter planen. Som for eksempel i Oslo da kommunen skiftet operatør for en tid siden.

Jeg la ut tre bilder av denne hendelsen på Facebook, og med en kort tekst. Jeg ønsket egentlig bare å formidle at vi nå og da bør tenke over de mange små usynlige «tannhjulene» som må til for at det store samfunns-maskineriet skal gå problemfritt rundt.

Og så traff jeg åpenbart et eller annet, for antall «likes» og kommentarer kom som popcorn i en mikrobølgeovn bare sekunder etter at bilder og tekst var lagt ut. Først etter mange dager ble det roligere. Men fortsatt «popper» det inn en og annen «like»…

I et lite øyeblikk av historien hadde jeg en slags fornemmelse av at de tre bildene faktisk hadde en viss betydning. Kanskje kommer en eller annen nå til å hilse på renovatørene og takke for en fin jobb, eller smile og vinke til postbudet, eller takke sykepleieren som har stukket den ørtende vaksinesprøyta i dag, eller….

Street photography – gratis kult-film

«Everybody Street», Cheryl Dunns flotte film om gatefotografer på Manhattan, er nå (igjen) fritt tilgjengelig på YouTube. På knapt 1,5 time får du med deg hva gatefoto betyr. I alle fall på amerikansk, og garantert på NYC-måten.

Regissør Cheryl Dunn skramlet i 2011 sammen 45 000 dollar via Kickstarter. Vel anvendte penger. Filmen kom i 2013 og fikk akkurat så mye oppmerksomhet og skryt som den fortjener. Flott og tidsriktig filming og en aldeles herlig regi. Her får du møte fotografer av begge kjønn, som over en lang periode har satt sitt preg på amerikansk gatefoto. Noen sympatiske og empatiske, andre det stikk motsatte – for å si det forsiktig.

Jeg er svak for god gatefoto, og har (selvsagt) omtalt filmen tidligere. Det aldeles nye og fine er at filmen igjen er lagt gratis ut på YouTube.

Et nettsted sier at du kan se filmen – med reklame – men jeg møtte svart skjerm. Jeg fant imidlertid en reklamefri versjon her. Så får vi se hvor lenge det varer.

Her er fotografene som er med i filmen.

Hvis du har halvannen time, så anbefales filmen på det varmeste. Men du bør vite hva du går til. Dette er ikke en film om blendere og tid og lukkerhastigheter. Filmen er heller ikke spekket med landskaper og vakre sommerfugler. Denne er lærerik, morsom, interessant – og innimellom ganske rå, fordi den i slike tilfeller speiler livet på et ganske rått sted. Sånn er gatefoto: Et speilbilde av virkeligheten.

Og så anbefaler jeg at du først leser min bloggartikkel fra januar 2014 om «Everybody Street».

En av mine favoritter, rolige og snille Erwitt.

 

35 mm: Gatefotografenes (og mange andre) sin beste linse

Aldeles uvant for meg, valgte jeg på en ukelang tur nylig å ta med kun ett objektiv: 23 mm, som tilsvarer 35 mm på fullformat. Ble jeg fornøyd? Jo, men ikke umiddelbart.

Da jeg for litt siden oppgraderte kamerahus fra Fuji X-E2 til E3 valgte jeg som «kit-objektiv» en 23 mm i stedet for 18-55 som jeg har fra før av. I flere måneder har dette objektivet stort sett ligget på vent. Det har liksom aldri vært bruk for det, ettersom det jo dekkes av 18-55.

Men denne gangen ville jeg reise lett. Kun ett hus og ei linse. Jeg falt på 23 mm. Ingen fotobag, kun hus og linse øverst i ryggsekken.

Fra min tid som fotojournalist er jeg glad i ekstreme vidvinkler. 20 mm og 28 mm var fast på mine filmbaserte Nikonkameraer. På Nikon D70 og D300 ble det 10-20 mm. Da jeg gikk over til fullformat på D700 kom raskt en 12-24 i sekken.

En 35 mm var aldri på tale. Før nå. Én hyggelig uke og 500 bilder senere er det kanskje på tide på oppsummere.

Minus:

Til å begynne med virket bildevinkelen for liten (gammel vane, vond å vende). Når jeg etter hvert lærte meg å vurdere bildevinkelen, var det stort sett bare å gå lengre bak eller akseptere kutt. Ellers kommer ikke på noe negativt å si om denne linsa.

Plus:

Skarp optikk, lyssterk nok, fin bokeh selv passe nedblendet, liten og hendig, diskret, fint å kunne stille inn blender uten å se gjennom søkeren.

 

Her er hva andre skriver om 35 mm brennvidde

  • God til: gatefotografering, eventfotografering og portretter i miljø.
  • 35 mm er en klassisk brennvidde for mange fotojournalister. Dels fordi kan man komme tett på der det skjer, og dels bevarer man miljøet og omgivelsene som gir bildet kontekst. Av samme årsak glimrende for bryllups- eller eventfotografering.
  • Det er også det perfekte objektivet for å fotografere på tvers av middagsbordet, hvor 24 mm kan forvrenge ansikter. (Kilde: digital-foto.no)
  • En brännvidd på 23 mm, på en kamera sensor i APS-C-storlek, motsvarar 35 mm brännvidd i fullformat 24x36mm. Detta innebär i klartext att detta är en moderat vidvinkel, lämplig för en mängd olika användningsområden. Det kan handla om allt ifrån landskapsbilder, arkitektur och interiör till porträtt och gatufotografi. Många fotografer genom åren har haft 35 mm-optik som sin «arbetshäst» och allra mest använda.
  • Info: Fujifilm Fujinon XF 23/2,0 R WR ble bästa APS-C optik med fast brännvidd, enligt TIPA 2017. (Kilde: cyberphoto.se)

 

Bildetekster (alle bilder tatt med linse 23 mm/f:2,0 og med Fujifilm X-E3):

Gul bil: 200 iso, f:2,0, 1/80 sek. Foto tatt på kvelden. Overraskende stor dybdeskarphet. Burde vært høyere iso og mindre blender, men godt akseptabelt.

Engelsk frokost: 200 iso, f:2,0, 1/450 sek. På så nært hold blir det fin bokeh.

Festning: 200 iso, f:4,0, 1/350 sek. Man blir tvunget til å gjøre utsnitt. Med en ultravidvinkel ville personen i portrommet forsvunnet.

Operaen: 320 iso, f:9, 1/950 sek. Skarpt over det hele. Selvsagt.

Fargerik dame på Karl Johan (som noen påstår er artisten Aurora Aksnes): 200 iso, f:6,4, 1/110 sek. Blender 6,4 for å sikre skarphet på motiv. Tross dette er bakgrunnen passe uskarp. Gatefotoobjektiv! Her er kanskje 35 mm på sitt beste.

(Og som alltid: Klikk på bilder for å se i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din)

Street Photography: Top Selection

Kanskje kan sommeren også være tiden for litt kreativ by-fotografering? Her kan du i alle fall få en hel haug med idéer.

En gang i måneden samler gjenget bak FB-kanalen Street Level Photography de beste bildene, og legger bildene ut på YouTube i en om lag 5 minutter lang videosnutt med enkel overtoning. Klikk på bilde-lenke nederst.

Det handler altså om «gatefotografering».

Denne sjangeren er selvsagt like preget av stereotyper som for eksempel landskap og portrett. I street photography kan du finne «de klassiske motivene» i eksempelvis reflekser i små sølepytter, plakaten i bakgrunnen der du bare står og venter til du får den rette personen foran (eller kanskje du har med egen «modell», eller i verste/beste fall deg selv). Her er steinharde kontraster med en menneskeskygge på rett plass, her er «noe» i forgrunnen som delvis skjuler en person som går forbi (og som ved dette skaper et interessant (?) bilde). Street photography er for det meste svarthvitt, men også med noen fargebilder.

Overse de kjedelige «dusin-bildene», og gå heller på jakt etter gullkornene.

Her er mitt tips: Se gjennom videoen. Så ser du gjennom på nytt, men nå stopper du ved de bildene du liker best. Og så bruker du litt tid på hvert bilde for å analysere dem, og gjerne skisse hovedelementene i bildet på et ark: Hva er «hemmeligheten» bak dette bildet? Hvordan har fotografen komponert det?

Kan du ta med deg en kjenning og lage tilsvarende bilde? Kan du bruke noe av det du ser her til å skape dine egne unike bilder?

Man kan lære mye av å studere andres bilder.

Japansk foto: Bilder fra kameraenes hjemland

Tittelen er misvisende ettersom Japan i dag nok mer var enn er det store produksjonslandet for kameraer. I alle fall i volum.  Men ingen får ta fra Japan at de i mange år var flinke til å skru sund tyske kameraer, kopiere disse,  og så pøse gode og rimeligere fotoapparater over det meste av verden.  

 

Mange av mine dyrere kameraer har imidlertid fortsatt «Made in Japan» skrevet under. Nok om teknikk: Hva vet vi om japanske fotografer? Jeg vil tippe: Nesten ingen verdens ting.

Her kommer derfor en ørliten fotografisk introduksjon til en ny og merkelig verden. Japan har en spesiell kultur som jeg vil tro man mer eller mindre må være født inn i for å kunne forstå. Noe av det samme gjelder også deler av japansk fotokunst.

Jeg plukker ut én fotograf, kanskje den mest kjente av dem alle: Daido Moriyama. Jeg så ham på en fotoutstilling i Oslo i 2007 med noen av hans tidlige bilder, og forsto den gang ikke en kvekk av bildene. Senere har nok mitt bildesyn endret seg en del. Gudskjelov. I dag vil jeg kalle bildene til Moriyama for spennende. Noen nær å være grensesprengende!

Daido Moriyama ble født i Osaka i 1938. Han startet ut som frilans fotograf. I litt mer moden alder utviklet han sin egen stil og teknikk. Han har aldri kjøpt et kamera. Han låner og får kameraer. De er uvesentlige. Det er idéen til fotografen som er det viktige.

Han er fortsatt aktiv som fotograf. Han går og går, tilsynelatende ustoppelig, selv i en alder av nå 79 år, og fotograferer gatelivet i storbyen med et eller annet småbildekamera.  Han blir – etter sigende – aldri lei av å gå og fotografere. Bildene blir til utstillinger og bøker.

I en liten filmsnutt (lenke under) kan man i et glimt se at han har en medhjelper. Når han kommer tilbake til sitt lille krypinn stappes minnekortet inn, og de to ser gjennom bildene: «Kast, kast. Se på dette. Konverter til sorthvitt». Det er et enkelt og ujålet språk, milevis unna mange andre «kunstnere» som nok ville pakket inn bildene sine i oversanselige kurator-fraser. Også teknikken er enkel. Jeg ser at konverteringen til sorthvitt skjer med gratisprogrammet «Silver Efex Pro».

Du får noen eksempler her på hans bildekunst. I tillegg får du en god del lenker til fordypningsstoff: Ikke minst en spennende artikkel om «fem leksjoner som Moriyama har lært meg om street photograpy».

Håper du tenner på dette her. Velbekomme.

 

Tips for bedre gatefoto

Gatefoto, eller «street photograhy», er en egen sjanger, som ofte innebærer spontane bilder tatt uten at personer på bildene er oppmerksomme på det. Kanskje muligens etterpå!

Jeg synes dette er et spennende fotografisk område, og har tidligere omtalt flere fotografer som man kan putte i denne båsen (se nederst).

I praksis og i hverdagen ser jeg for meg at mange nok vil vegre seg for å storme over gjerdet til naboen, rusle rundt i hovedgata i småbyen og fotografere, eller hive opp kamera foran nesa til postmannen. Men er det ikke slik vi gjør når vi er på ferie eller på reise i utlandet? Mer eller mindre, selvsagt.

Jeg kom nylig over en liten videosnutt som gir et antall gode råd for gatefoto. Noen av disse kan du anvende enten du bor i Tønsberg eller Kirkenes og ønsker å skape noen spennende bilder fra gatemiljø. Andre kan det kanskje være greit å tilpasse litt, for å si det forsiktig. Men stort sett kan du vel ta alle i bruk når du er på fotojakt i en større by et eller annet sted i verden – men da under forutsetning av at du ikke er i konflikt med landets seder og skikker eller lovgivning.

Selfie på operataket

Her er noen av rådene fra en kort og grei video. (Tips: Skru ned lyden. Jeg holdt på å bli gal av den).

  • Bruk mørke klær (eller klær som er mest mulig nøytrale)
  • Fotografer i P-modus. Et greit råd hvis hensikten kun er få korrekt eksponerte bilder. Men jeg ville nok foreslå at du velger andre løsninger for å få det uttrykket og den dybdeskarpheten du ønsker.
  • Still inn og vent til det rette øyeblikket
  • Ta bilder i «burst mode», altså mange bilder etter hverandre mens du holder nede utløseren. Da er det enkelt etterpå å plukke det beste bildet.
  • Samme som over: Vent til det avgjørende øyeblikket. (Et litt merkelig råd, ettersom dette er en ren klone både språklig og motivmessig fra den franske fotografen Henri Cartier-Bresson).
  • Finn nye vinkler (lavt og høyt – og enda høyere med hjelp av et stativ)
  • Lang lukkertid gir ofte bedre bilder når du har med rennende vann å gjøre
  • Se etter naturlige «rammer» for motivene dine: en statue, et portrom, greiner på trær.
  • Av og til er det mer interessant å «kappe» hovedmotivet enn å vise alt
  • Skygger kan gi spennende bilder
  • Se etter reflekterende flater, og la interessepunkter speile seg her
  • Vær ikke redd for å spørre potensielle fotoobjekter om å få ta bilder av dem. Ha gjerne med et lite visittkort eller tilsvarende som forteller hvem du er samt nettadressen og din instagramkonto, eller tilsvarende
  • Sorthvitt fungerer ofte bra for gatefoto
  • Pass på så du ikke overbehandler bildene dine

 

Noen lenker til spennende fotografer:

Alle bilder er tatt med Fujifilm X-E2 eller E3 (begge perfekte kameraer til gatefoto), og prosessert i Lightroom 6 og konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pros. 

 

Street photography – the movie

Denne gang handler det om en film om Street photography. Det dreier seg om mer eller mindre «rå dokumentarisme»: Bilder tatt rett på, nært, med eller uten blits, oftest av mennesker som ikke spør høflig på forhånd – og bilder som er tatt solid innenfor intimsfæren til de fleste normale mennesker. Street photography is recording life – in my way, sier en av fotografene.Childwithhandgrenadedianearbus

For kort tid siden fikk jeg tips om en halvannen time lang dokumentarfilm om Street photography: «Everybody Street».

Bildetekst: Child with handgrenade Foto: Diane Arbus

Ikoner
Her får du møte en hel serie av fotografer som i stor grad jobber med denne, ofte litt sære form for fotografi. Noen av dem er ikoner. Andre vil du neppe ha hørt om tidligere. Noen er og oppfører seg som sluggere. Andre er så hyggelig at du ville invitert dem på en kopp kaffe etter at de har fotografert deg. Du får treffe og se en del fotografer i action: Bruce Guilden, Boogie, Helen Levitt, Garry Winogrand, James Hamilton, Mary Ellen Mark, Robert Frank, Martha Cooper, Bruce Davidson, Diane Arbus, William Klein og Elliot Erwitt, for å nevne noen. De er nokså ulike både av karakter og med hensyn på bildene de tar, selv om alt altså går inn under kategorien Street photography.bruce_gilden1

Bildetekst: I filmen får du se blant andre Bruce Guilden i full aktivitet.

Interessant
«Everybody street» er en interessant film, og den gir et godt tidsbilde de siste 30-40 årene av en spesiell sjanger. På den negative siden synes jeg at dette i litt for stor grad ikke bare er en «USA-film», men en «Manhattan film». Det var kanskje meningen. Og det er kanskje her at denne sjangeren har blitt drevet til kunst.

Historikk
I tillegg kunne regissøren dratt noen linjer bakover i historien, for amerikansk foto har lange tradisjoner med å dokumentere virkeligheten – på godt og vondt. Ett eksempel her er fotoprogrammet til Farm Security Administration under de harde og tøffe 30-årene i USA. Det nærmeste vi kom i så måte var at navnet til Gordon Parks ble nevnt.item0.rendition.slideshowHorizontal.elliott-erwitt-ss01[1]

Bildetekst: Og selvsagt dukker foto-humoristen Elliot Erwitt opp i filmen. Til høyre ett av hans berømte hundebilder.

Noe å lære av
Hvis du har interesse av denne sjangeren, så vil 1,5 timer foran PC-en din være vel anvendt tid. Ikke minst for å få en viss forståelse for hvorfor så mange fotografer jobber med dette, hvordan de fotograferer – og (som en kuriositet) hvordan de takler at ikke alle mennesker er like fornøyde med å få ei linse opp i nesa. Det er en del av gamet, det også.

Enjoy.

Oppdatering juni 2018: Prøv denne lenken til fullversjonen av filmen. 

Les ellers fem tidligere bloggartikler:

Spør så får du lov å fotografere. Som regel!

De var der da vi kom: Et ungt par, studenter og kjærester. Favorittstillingen hennes var å ligge i fanget hans mens hun leste i ei bok om programmering. Begge hadde PC-ene oppslått. Det var ganske fullt og vi slo oss ned ved bordet kloss ved.

Vi var i en kaffebar i Stockholm. Den tilhørte en av de nye kjedene, der konseptet er solide sofaer, lave bord, magasiner og bøker som flyter omkring. På veggene var det bok-tapet. Det var ganske trendy, og kaffekoppene var digre som suppetallerkener.131110_stchlm_108

Spurte først
Kanskje var det noe med situasjonen. Kanskje var det bare en slags lykkelig utstråling fra de to på det andre bordet. Jeg tok frem kameraet og spurte om jeg kunne få ta et bilde av dem. Han var ikke spesielt entusiastisk. Hun ville ikke. Jeg satte kamera fra meg. –Jeg er fotograf, forklarte jeg, – og situasjonen var så fin at jeg gjerne ville forsøke å «fange» den. De smilte tilbake og sa med det: OK, vi forstår, men fortsatt nei takk.

På vårt bord drakk vi etter hvert opp våre kaffekopper. Vi reiste oss og skulle gå. Jeg tittet bort på de to ved nabobordet: -Vel, dere må uansett være enige i at jeg nå faktisk går glipp av et utrolig flott bilde.

OK – likevel
De så på meg, på hverandre, og nikket: OK. Men de var åpenbart fortsatt ikke spesielt bekvem med situasjonen og jeg fikk en formening om at denne fotograferingen burde være overstått på ett sekund eller tre. Jeg brukte to, og med det kameraet jeg hadde med meg fikk jeg bare et par bilder. Langt fra så fine som jeg ønsket. Den sterke utstrålingen av lykke og glede som hadde ligget over hele settingen finner du knapt i bildet. Dessverre. Det ble liksom bare to studenter på kafé. Og moralen i denne historien: Jeg spurte hyggelig. Og jeg fikk lov.131110_stchlm_114

Ulike kulturer
Nylig leste jeg en artikkel om en fotograf som ble spurt om hvor i verden det var vanskeligst å fotografere mennesker. Han nevnt Marokko. Han trodde at en av grunnene var alle turistene som fotograferte folk og fe og som få sekunder etterpå la ut bildene på Facebook og lignende nettsamfunn hvor man lett kunne bli gjenfunnet og identifisert. I enkelte kulturer er det ugreit å bli publisert for hele verden. Også marokkanere har datamaskiner, og da et flott bilde av en flott dame i nabolaget ble Facebook-snakkis, gikk det ut over ekteskapet. Så det kan være greit å ta hensyn nå og da.

Surpomp
Dagen etter historien med det unge paret, gikk vi forbi en indisk restaurant et stykke utenfor sentrum av Stockholm. På utsiden var det et par flotte og fargerike veggbilder. Det var disse jeg oppdaget og siktet på. Men langt inne i lokalet, bak disken og grytene sto et par karer som åpenbart ikke var fornøyd med min fotografering. Den ene gjemte seg og den andre var sur og viftet med en sleiv. Jeg smilte, viste opp kamera, og spilte dum turist. Han smilte ikke tilbake. Jeg tok mine bilder uten å bry meg om surpompen bak disken.

Og moralen her? Enkelte ganger er det like greit ikke å bry seg hvis noen vifter med armene og vil ha deg bort. Det går som regel bra. Det også.131111_stchlm_153-2

Hvis du har tid og lyst til å lese mer om hvem og hva du har lov til å ta bilder av, så kan du starte her.

Hvem har du lov å fotografere?

Ukens bloggartikkel handler om personvern i en Facebook og Instagramtid. Vi har alle «eiendomsrett» på vårt eget ansikt, men hvor reell er denne retten i en tid da Åndsverklovens § 45 c brytes hver eneste dag. Og hva betyr det for deg som fotograf? Kan du ta bilder av hvem du vil og legge på nett eller publisere på andre måter?

Det ble en så lang og prinsipiell artikkel at jeg likegodt publiserte den på nettstedet foto.no der jeg frilanser. Du finner artikkelen her.17. mai 2009

Bildetekst: 17. mai-tog med noen av våre nye landsmenn. Lov eller ikke lov? Hva mener du?

Street photography – noe for deg?

Har du hørt om Street Photography?  Det er vel strengt tatt ikke annet enn et relativt nytt begrep på noe fotografer har bedrevet siden (foto)-tidenes morgen, og med enda større intensitet da 35 mm-kameraene ble tatt i bruk fra ca. 1925.

Street Photography kan trolig defineres som en form for dokumentarfoto som viser situasjoner «slik de er», tatt på offentlige steder som gater, parker, strender, kjøpesentra, i buss/bane, osv. I Wikipedia kaller man det for «å holde opp et speil mot samfunnet». Det er ingen dårlig beskrivelse. En del fotografer har spesialisert seg på tematiske bilder og/eller bilder med humor eller ironi. (Teksten fortsetter under bildeserien)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Bildetekst: Her er et lite utvalg bilder tatt under et messe/kultur-arrangement nylig.  Kjeldebotn-dagan er nok i grenseland for en snever definisjon av begrepet Street Photography, men hvorfor ikke? Her finner vi mange av de samme elementene. For å få enda mer «dokumentarisk vri» på bildene, er de konvertert til sort-hvitt.

Street Photography presenterer oftest bilder med person(er), rett på og ofte uten at den som er avbildet vet om at han/hun blir fotografert. Man sier, trolig med rette, at Street Photography er en form for «gatekultur» med basis i Europa og Nord-Amerika.

Kunst eller mindre kunst
Fotolegenden Henri Cartier-Bresson har tatt en god del bilder som nok tilhører kategorien Street Photography. En av hans Magnum-kolleger, Elliot Erwitt, har definitivt tatt mange bilder i denne sjangeren – og har drevet det ironisk/humoristiske til en ren kunstart.

I den andre enden av skalaen (!) finner vi bilder der fotografen i det minste tilsynelatende bare har vandret nedover hovedgata og knipset bilder fra hofta, mer eller mindre skjult for den som blir avbildet. Det kan selvsagt bli spennende og gode bilder av slikt også.

Og hensikten med Street Photography? I hendene på foto-genier som Cartier-Bresson og Erwitt kan det bli stor kunst. Men uansett kan det være god og spennende dokumentasjon på en urban kultur, enten vi nå knipser downtown Manhattan, i «Gate 1» i Narvik eller i Kjeldebotn!

Ikke problemfritt
Problemfritt? Ikke helt. Både du og jeg eier våre ansikter, og har retten til å bestemme hvor og når disse skal eksponeres. Et nærbilde av deg der du utgjør en vesentlig del av bildekomposisjonen er ikke helt uproblematisk innenfor rammene av både etikk og lov. Men enn så lenge ser det ut som om man (=lovgiver og ordensmakt) gudskjelov har andre ting å holde på med enn å fakke fotografer som beveger seg i Street Photography-gråsonen. La oss håpet at det fortsetter slik. Se forøvrig litt info om dette temaet her.

Noe for deg?
Her finner du en liten lenkesamling til flere gode Street Photography-blogger.
Hvis du søker du på nett finner du eksempler i søkk og kav. Noe av det du finner er svært spennende, der du kan plukke mange gode idéer. Noe er akkurat passe bra. Og noe av det du du kan finne på nett er etter min mening for billig og for enkelt.
Men se om dette kan være noe for deg!

Oktober 2012: Etterord
Hvis du leser dette og er interessert i street photography, du få med deg historien om Vivian Maier: Den ukjente barnepiken som etter sin død viste seg å være en av de virkelig store fotografene i denne sjangeren. Les historien her.