Jeg og Einar Gerhardsen

Bilder fra mitt arkiv: Landsfaderen hadde for lengst pensjonert seg, men når det var valgkamp sendte Arbeiderpartiet den flotte gamle gubben rundt om i landet for å samle stemmer til Partiet. Slik var det at han en vakker dag kom til min by der jeg jobbet som journalist i det som den gang var en Arbeiderpartiavis.

Jeg foretrakk som regel å ta bildene selv. På bordet mot veggen kan det se ut som om mitt Nikon F med Photomic-søker ligger. Men trolig var avisens faste fotograf med denne gangen, slik at jeg for en gangs skyld fikk et bilde av meg selv på jobb, og ikke i hvilken som helst jobbsituasjon!

Journalisten og Einar G. Foto: Bjarne Amundsen, Fremover

Det er et flott bilde, og et av dem jeg virkelig setter pris på å ha: Journalisten med blokk og penn er passe probert kledt med jakke og ikke alt for krøllete skjorte. Bak store 1980 talls-briller sees et blikk som kan tolkes som relativt lyttende og interessert. Og så gubben sjøl, som åpenbart har sagt noe vesentlig og som liksom vil understreke dette med å rette en pekefinger i været: «Vær klar over det, unge mann, at…». På bordet er det ekte porselens-kopper og fat, i kontrast til enkelt plast-bestikk. Skal vi anta at serveringen hadde bestått av brødskiver med kjøttkaker, stekt løk og ertestuing på. I forkant sees noen vaffelkaker, antakelig som «dessert». På bordet sees også de tradisjonelle røde Arbeiderparti-rosene, og snippen av et askebeger, for på 80-tallet røkte man hvor det skulle være. På veggen i bakgrunnen ser vi trolig ulike roder dit fotfolket skulle sendes for å ringe på og levere en rose sammen med brosjyrer og annet valgkamp-materiell. Det ligger til høyre på bordet i tøybæreposer med Ap-logo. Klar til innsats!

Avisens faste fotograf brukte som regel Pentax Spotmatic, påskrudd en 50 mm linse. Ingen blits på dette bildet. Sorthvitt-filmene ble hengt i om lag 1,5 meter høye metallkar med fremkaller. Det var samme type kar for skylling og fiksering – og ny skylling. Så bar det inn i tørkeskapet før man kunne lage kopier av den tørre filmen. For å spare tid anskaffet avisen på et tidspunkt en maskin for kopiering: Vi belyste bildene på vanlig måte, men i stedet for å dyppe bildene i fremkaller, skyll og fix – så puttet vi i stedet det spesielle papiret inn i en liten maskin, og ut på den andre siden kom den ferdige kopien, stort sett tørr. Det fungerte fint, men denne prosessen tålte ikke «dagens lys» for å si det slik. Etter noen år begynte bildene å falme. Også bilder som lå mørkt lagret begynte å «pixelere», spesielt i mørke partier. Kanskje kan du se det på fronten av Gerhardsen og på jakka mi.

Reklame

Foto på resept

Lege og fotograf (kanskje i omvendt rekkefølge?) Torkil Færø har skrevet ei bok som – svært forenklet – handler om hvordan vi kan benytte foto som en del av vår menneskelige og fotografiske utvikling. Dette høres spennende ut.

I en omtale av boka på nettstedet til forlaget står det blant annet:

– Hva kan vi lære av å fotografere?

– Kan mestringsteknikker brukes til å ta gode bilder og overføres til livet generelt, og som resultat føre til bedre livskvalitet? Denne boken er full av øvelser som hele tiden vever mellom utviklingen av faglig nivå som fotograf og utviklingen av deg selv som menneske.

Denne veven er betydningsfull. Den handler om reisen inn i deg selv. Gjennom fotografering kan vi trene på å håndtere livet, øyeblikk for øyeblikk. Vi kan lære å gripe de gode og takle de dårlige. Ved å bruke kamera som instrument oppnår vi også bedre bilder på veien.

Forfatteren erobrer våre sinn, utfordrer våre fordommer og tvinger oss til konfrontasjon med vår vanetenkning. Han gjør det også på en vennlig, men bestemt måte.

Torkil Færø er utdannet lege ved Universitetet i Oslo. Han har jobbet i snart 20 år som allmennlege/legevaktslege. Siden 2009 har han arrangert over 40 fotoworkshoper i ni land.

NRK P2 Ekko hadde for litt siden et 22 minutter langt intervju med Færø i forbindelse med bokutgivelsen. Dette intervjuet er nå lagt ut som podcast.

Intervjuet anbefales, enten du nå kjøper boka eller ikke. Her er det mye å bli klok av, både som fotograf og som menneske. Ikke minst beskrivelsen av hvorfor du kan få bedre helse og bli en lykkeligere menneske av å fotografere. Viktig melding: Lytt på radio 😉

Fotografering i mørke

Å fotografere i mørke kan gi deg de spesielle bildene som få andre tar. Det er forholdsvis enkelt, men du må ha et bra kamera, et solid stativ – og du må kunne kjøre kamera manuelt.

Her får du noen eksempler. De kan være et bra utgangspunkt for eksponeringer når du selv skal gå i gang.

Du må vanligvis gå ut lenge før det blir mørkt, og så vente til det magiske øyeblikket da himmel, siste rest av dagslys og kunstlyset er perfekt balanse. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 70.0 mm, f/8, 0.6 sekunder, ISO 200.

Jeg tar ikke mye bilder i mørke. Det skyldes i hovedsak ren og skjær latskap. Men jeg har også en «god» geografisk grunn: I min kant av verden er det sol hele døgnet store deler av sommeren og mørke store deler av vinteren. For å få mørketidsbilder må man normalt sett utruste seg med varme klær, hansker som både er varme og som tillater innstillinger på kamera, ekstra varme sko, ekstra batterier, mmm. En hel liten ekspedisjon altså.

Du kan forhåpentligvis arbeide under andre geografiske og temperaturmessige forhold.

Som forsiktig antydet: Du må ha utstyret i orden.

(Som vanlig kan du se bildene i fullformat ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.)

Dagen bruker lang tid på å bli til kveld og natt, derfor kan det være en møysommelig øvelse å finne akkurat det punktet der det fortsatt er tegning i landskapet, der lysene begynner å tennes i «de tusen hjem» og der kveldshimmelen er i balanse.  Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 38.0 mm, f/14, 10 sekunder, ISO 250.

Kamera: Jeg foretrekker min gode gamle Nikon D700 med fullformatbrikke. Den har det meste av innstillinger i form av hjul og spaker, og ikke som litt plundrete menyer som det kan være ugreit å stille inn med tykke hansker.

Stativ: Jo kraftigere, jo bedre. Mitt Manfrotto 055XPROB med 498RC2 kulehode er godt nok, mener jeg.

Målsettingen var å få sørvesthimmelen, og resten som siluett. Jeg tok flere bilder, og så at det manglet «noe»: Det lille ekstra i bildet. Dermed tok jeg med en fjernutløser og gikk selv ned i fjæra. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 32.0 mm, f/8, 1/30 sekund, ISO 250.

Ekstra: Lange eksponeringstider betyr ofte høyt batteriforbruk, så ett ekstra batteri er et minimum. En eller annen form for «snorutløser» er bra å ha. Selvutløser kan også gå greit. Hodelykt som kan dimmes ned er uunnværlig. Du må fotografere manuelt, dvs. stille inn både lukker, blenderåpning og avstand selv. Bruk lav ISO. Bruk skikkelig refleksvest hvis forholdene tilsier det. Og så kunne man sikkert si mye om mangt, som for eksempel å bruke MirrorUp på speilrefleks, men det tar jeg ikke med her.

Se på eksemplene og bildetekstene. Her får du (forhåpentligvis) en viss peiling på ISO og eksponeringstid som du kan prøve deg på når du skal ut og fotografere i høstmørket.

OBS: Mørketidsfoto er prøve-og-feile. Det kan være vanskelig å fastslå den beste eksponeringen fordi alt rundt deg er så mørkt. Se på bildet på skjermen bak, og forstørr for å sjekke høylys og mørke områder.

Fullmåne, og ikke langt unna den mørkeste dagen i året. Foto tatt tidlig ettermiddag. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 55.0 mm, f/16, 13 sekunder, ISO 200.

 

 

 

Foto etter de første frostnettene

Høsten er en fin foto-tid. Dagene etter de første frostnettene blir ofte enda  litt finere.

Bildene her er fra en liten tur oppe i en slags dal der altså frosten hadde fått små pytter og vannet i grøftene til å fryse. I min kant av verden kommer sola nå seint og går ned tidlig, og den er generelt lav. Men du når kanskje fortsatt i lang tid å få sola til å skinne på løv som ligger innefrosset.

Jeg brukte mitt Fuji X-E3, og en 55-200 telezoom. Men i tillegg – og det er hele «hemmeligheten» – satte jeg på et lite adapter, kalt MCEX-16. Plutselig har du en helt annen nærgrense. Du får ikke makro (for det er pr. definisjon 1:1), men i mange tilfeller er det mye mer spennende å plukke detaljer enn å gå heeelt innpå (med alle de problemene det medfører).

Bildene her er tatt på frihånd, med ISO 500 for å kunne operere med stor nok blender til å oppnå en viss skarphet i hele bildet (f:7,1) og med 1/220 som lukkertid. Som vanlig er bildene tatt i RAW og fremkalt i Lightroom: Litt oppskarping, en liten s-kurve, litt mellomtonejustering (clarity), ørlite saturation, og en svak vignett helt til sist. Hvis man liker den slags, kunne sikkert bladene vært justert noe mer for å få mer «smell» i fargene.

God fotohøst 🙂

Små fotorammer på et nattbord

Er det ikke forunderlig hvordan vi bruker bilder i dag – og hvordan vi gjorde det for ikke alt for mange år siden?

Jeg hadde ryddedag i en overfylt bod med negativer, dias, bilder og fotoutstyr i alle hyller. Målet  denne gang var å plukke bilder ut fra gamle rammer. Bildene ble selvsagt merket, skannet og lagret: rett ut av antikke sølvrammer og inn i en datamaskin – som nuller og ett-tall i en digital virkelighet.

Det slo meg, mens jeg lirket bildene ut, hvordan «bruken» av bilder har endret seg opp gjennom årene.

De rammene jeg arbeidet med kom fra min nå avdøde tante. Jeg husker at hver ledig kvadratcentimeter på hyller og skap, i stua og på soverommet, var dekket med små og mellomstore bilder, alle i prydelige rammer. På veggene hang de litt større bildene.

Bildene slik de sto på nattbordet. Legg merke til bilde av Kongen bak til venstre, riktignok uten ramme. Personene er softet ned.

Her var tidlig 1900-tallsbilder, ofte med såkalte visittkortbilder inni. Muligens dobbelt arvegods med andre ord. Her var også sorthvittbilder fra ungdomstiden, og selvsagt solfalmede 1960-talls-fargebilder av slekt og venner.

De viktigste bildene ble satt i glass og ramme. Resten var i album. To-tre album etter et langt liv. Men så tok man heller ikke tusenvis av bilder den gang.

Nå tar jeg tusenvis av bilder. Årlig. Mye riktignok i profesjonell sammenheng, men også ganske mye privat. Når året er omme, sorteres ut om lag 300 privatbilder som printes og havner i album. I tillegg bruker jeg å legge disse bildene ut i en digital bilderamme. Hyggelig å se på. På et par vegger henger noen få fotografier i ramme, ofte av den typen der jeg skifter bilder fra tid til annen.

I ny og ne tar vi frem fotoalbum. Ganske gammeldags og prektig, ikke sant? Men rasjonaliteten i å lage album er blant annet den at godt bevarte bilder i album kan vare i hundrevis av år. Verken du eller jeg har noen garanti for hvor lenge de digitale bildefilene kommer til å vare.

Vi har vel alle litt ulike måter å ta vare på og bruke bilder. Ettersom årene har gått har jeg blitt litt mer pragmatisk i mitt syn på bilder. Det er ikke gitt at alle bilder må tas vare på, og lagres for etterslekten. Noen ja, helt åpenbart. Men mange, helt åpenbart ikke. Ellers i livet slenger vi både det ene og det andre når det er utbrukt.

Jeg har blitt mer og mer fasinert over bildebruken til en kjenning av meg. Selvsagt fotograferer alle i familien, både med mobilkamera og med «ordentlig» kamera. Alle familiebildene lagres i skyen. Og så, i ny og ne, kanskje en høstdag med blåst og regn og med fredagstaco på bordet foran TVen, så velger man bort Gullrekka og kobler opp skyen. Hva blir det så på skjermen på veggen? «Seilbåttur 2018», «besøk hos bestemor», «Den Store Utenlandsturen». Da sitter de kort og godt sammen og hygger seg med bildene.

Er ikke det flott bildebruk? Og kanskje kan man gjøre litt av begge deler: Lagre de viktige, henge opp de viktigste på vegg, putte noen i album, men også sørge for å glede seg over de man tok siste året. Og året før der. Enten man nå blar i et album, eller ser bildene på TV-skjermen.