Bilder av gamle hus – et historisk prosjekt

Jeg har en viss sans for fotoprosjekt – og gjerne av den typen som kan ha en viss dokumentarisk og historisk verdi. Et av mine prosjekter handler om gamle hus i Efjord. Målsettingen med å fortelle deg denne historien er at du kanskje kan bli inspirert til å gjøre noe av det samme.

Vi har hytte i Efjord i Ballangen kommune, nord i Nordland fylke. Efjord er i dag ei typisk fraflyttings-grend, preget av høy pensjonistfaktor og nedlagt butikk. I ei slik bygd er det mange gamle hus: Dels bebodd, dels tomme og en god del forfalt. Det var disse husene jeg satte meg som mål å dokumentere før de ramlet sammen eller ble kondemnert. 

Bildetekst: Lengst ut på Barøyodden er et gammel hus i ferd med å knele for vær og vind.

2004
Jeg startet i 2004. I løpet av tre-fire sommeruker på hytta (og ganske mange helger) brukte jeg noen timer i ny og ne med bil, båt, sykkel og til fots. Jeg dro rundt for å fotografere alle hus i ytre del av fjorden (for de lokalkjente: Fra Efjordbruene/E6 og til og med Barøyodden).

Da jeg startet prosjektet hadde jeg et lite Canon kompaktkamera med 7,1 mill pixler. Etter hvert ble det stadig bedre kameraer, så de siste årene har jeg i ledige stunder dratt rundt og re-fotografert med mitt Nikon D300, og supplert for å gjøre samlingen så komplett som overhode mulig.

Hyggelige mennesker
I noen hus bor eller bodde det folk. Noen hus er også blitt fritidsboliger. Der hvor det var folk hjemme banket jeg på og spurte om lov til å ta bilde av huset. Jeg har aldri møtt så mye hyggelige mennesker. Alle har et forhold til huset sitt, og alle fortalte med stor entusiasme alt de visste. Jeg noterte. Jeg skulle bare hatt lengre tid til disse intervjuene spesielt av eldre mennesker, for her var mye lokalhistorie som nå dessverre stort sett har gått tapt fordi personene har gått bort. Andre hus var tomme, og her forsøkte jeg å skaffe informasjon fra andre.

Etter fotorundene var det bare å sette seg ned å renskrive notatene på PC-en.  Og selvsagt lagre bildene samme sted.

I 2008 arrangerte jeg et åpent møte i Efjord, og hadde da laget en utstilling med 100 bilder og et lysbildeprogram (selvsagt med musikk av Bremnes-søsknene som sang «Folk i husan»). Jeg var spent på om bygdefolket ville sette pris på bilder av de gamle husene, men responsen var svært positiv og jeg fikk mange nye opplysninger.

Men bildet lever
Utviklingen går sin gang. Butikken ble fotografert siste dag før dørene ble stengt for godt. I Ytter-Sandvika er huset i ferd med å knele på samme måte som løa i Sjåvika. På Pollneset er det ikke et spor tilbake etter hus, fjøs, campingvogner, rustne busser og ei helt skøyte. Fjøset og gammelhuset på Hamn er også borte. Og på Revelsøya er det stille etter at Alma døde. Men på bildene lever både folk og hus videre. Og en vakker dag er jeg overbevist om at disse bildene vil ha stor historisk verdi fordi man på ett sted kan få et blikk inn i en tid som var, og som aldri kommer tilbake.

Og så? Fikk du noen ideer? Hva med å fotografere alle verktøyene som henger på låven på landet hos bestemor og bestefar? Interiøret til alle tantene og onklene dine? Husene i nabolaget? Bilene som kjører forbi? Folk i gata? Ungers lek? Velbekomme, og lykke til. Send meg gjerne en epost og fortell om prosjektet ditt, eller fortell om det i kommentarfeltet i bloggen.

Reklame

En kyllinghistorie – med moral

Påsken er over, men her kommer likevel en ekte kylling-historie. Historien har en god moral. Den kommer helt på slutten.

For mange år siden hadde reklamebyrået jeg drev, Infoto reklamebyrå, mange fotooppdrag for Norsk Forsvarsteknologi, NFT, i Narvik.

En gang skulle vi lage produktark for hver avdeling: Ett ark med et stort bilde på side 1 og tekst og supplerende bilder på side 2. Av ulike grunner ble Engineering-avdelingen tatt til slutt. Det ble høst og det ble vinter. Opplegget var imidlertid klart: Vi skulle ha bilde av en nyklekt kylling på en DAK-tegning og med en HP kalkulator ved siden av. Et ordentlig «ingeniør-bilde» som liksom skulle fortelle at man klekket ut nye ideer og produkter her. En kjernesunn symbolikk, med andre ord.
Nå var det bare å finne en kylling. Men der gikk jeg fem på. 

–Kylling, nå?? Glem det! Ingen høner får kyllinger på vinteren. Noen lo rått av mitt tåpelige forslag, andre var mildt overbærende over mangel på elementære kunnskaper.
Jeg fikk det samme svaret, hvor jeg enn ringte. Og jeg ringte til alle som kunne tenkes å ha kyllinger i et relativt stort geografisk område.

Krise! Men så fikk jeg en idé: Jeg la inn en liten etterlysnings-notis i lokalavisen, Fremover: Om noen tilfeldigvis hadde en nyklekt kylling? Det var et skudd i mørket. Men mirakler over alle mirakler: Samme dag ringte det en hyggelig dame fra Ramsund, halvannen times kjøring fra Narvik. De hadde fått kyllinger to dager i forveien, stikk i strid med alle naturens lover.
Vi avtalte besøk.

Jeg tok med min store koffert med tre solide studioblitser, softbokser, stativer og det hele, og la i vei. Vel fremme rigget jeg opp utstyret i stua. Jeg plasserte en stor softboks ganske lavt over bordet for å få diffust lys. Så la jeg tegningen ut over bordet, og gjorde alt klart for at den lille tassen skulle ankomme. Sønnen i huset kom inn fra fjøset med småen godt pakket inn. Det var stygg-kaldt ute.

Jeg så for meg en vanskelig jobb, med en liten kar som kom til å virre frem og tilbake. Det gjorde da også han (eller var det en hun?) til å begynne med. Men da første eksponering og ditto blits ble avfyrt, ble han/hun fullstendig paralysert av det kraftige lyset som kom rett ovenfra. Kyllingen sto deretter som ei saltstøtte. I løpet av et kvarters tid tok jeg to ruller Ektachrome 64, dvs. 72 bilder. Det var bare å flytte han/hun frem og tilbake, strekke ut beina etter hvert som de sank sammen, snu og vende etter ønske og behov. Småen var som om han/hun var laget av plastilin. Makeløst. Den perfekte fotomodell!

Jeg dro hjem igjen, og bildene til produktarket til NFT var i boks!
Hvordan det gikk med småen fra Ramsund senere i livet, vites ikke. Men det hadde vært på sin plass med en klage til et eller annet ombud for rystende opplevelser i barndommen.

Og moralen i denne historien? Har du en god ide, så klor deg fast i den og ikke gi deg. Ikke ta nei for et svar. All erfaring viser at du klarer miraklene, mens det komplett umulige av og til kan ta litt lengre tid!

 

Bildetekst: På en senere felles-brosjyre ble kylling-bildet også benyttet på baksiden. 

Makrofotografering – noe for deg?

Makro, mikro eller nærbilder? Vi blåser i definisjonene! Spørsmålet er heller om du har lyst å bevege deg inn i de små tings verden? Velkommen. Der er det spennende og interessant.  Du kan fortape deg i detaljer, eller la kunstneren i deg få fritt spillerom.

Makrofotografering trenger ikke være dyrt. Du kan gjøre utrolige ting selv med et forholdsvis rimelig, moderne kompaktkamera. Selvsagt kan du gjøre enda mer utrolige saker med ei dedikert makrolinse og litt lysutstyr. For ikke å snakke om de virkelige mikro-fotografene som tar 100-vis bilder av frontpartiet på en mygg, og setter bildene sammen til noe som ligner et 3D-bilde, og med en detaljrikdom som er hinsides all fantasi.

Kompaktkamera
Men la oss gjøre det enkelt: Du vet vel at de fleste kompaktkameraene har en svært liten nærgrense. Ofte bare 2-3 cm. Med et slikt kamera kan du ta utrolig flotte bilder av småkryp, av blomster, av blader og steiner – ja, av alt som kan bli et flott bilde, enten i form av eksepsjonell detaljrikdom eller et mer kunstnerisk bilde. Bildet under er tatt med et lite Panasonic Lumix til et par tusenlapper. Linsa var kloss oppi den lille tassen som vel var om lag 1 cm i virkeligheten. Som du ser: Det skal altså ikke mer til!

 

Makrolinse
De fleste fotografer med makro-interesser vil nok koste på seg ei makrolinse eller to. Jeg har ei 50 mm ekte makrolinse (og det betyr normalt at man kan fotografere i forholdet 1:1, dvs at det som er 1 cm i virkeligheten blir 1 cm på bildebrikken). Den er grei til sitt bruk og ble kjøpt primært for å dekke behovet for reprofotografering av gjenstander som frimerker, mynter, små bilder, osv. Der fungerer den helt greit.

Men prøv å ta bilde av en sommerfugl på 4-5 cm hold!! For å ta bilde av små lettskremte skapninger har jeg også ei 180 mm makro (også her 1:1). Du bør opp i 150-180 mm for å kunne ta bilder av levende småkryp med og uten vinger. Da først kommer du på nødvendig avstand.

Det var den enkle problemstillingen. Så kommer den kompliserte:
Jeg har sett makrobilder av levende småkryp tatt med bra dybdeskarphet en vanlig overskyet dag. Makeløst. Det får ikke jeg til.

Liten dybdeskarphet
Ei makrolinse skrudd opp til bortimot 1:1-format kan ha en dybdeskarphet på mindre enn 1 millimeter. Hvis du under normale forhold ønsker å ta bilde av en sommerfugl og vil ha skarpheten akkurat på hodepartiet, skal du ha mer enn flaks, selv med en utmerket vibrasjonsdemping i linsa. Her er mitt resonnement: For å få litt dybdeskarphet må du ofte blende ned til minimum f:22. Da kan du muligens oppnå noen få millimeters dybdeskarphet.  I tillegg vil det være nødvendig med minimum 1/250 sekunds eksponering for å fryse alle bevegelser. For å få et korrekt eksponert bilde må du nå skru ISO-verdien langt over det akseptable, selv med solid lys ute.
Her er min løsning: Jeg bruker blits. Man «tager hvad man haver»: Selv enkle blitser kan fungere greit, men sørg for å fjernstyre blitsen enten via kabel eller trådløst. Lenge benyttet jeg min SB900 (trådløst og styrt fra den innebyggede blitsen) og hvite papp-plater limt sammen for å få lyset akkurat der jeg ønsket, og så diffust som mulig. Eller bare med en softboks på ca. 20×30 cm.

For kort tid siden kjøpte jeg imidlertid Nikons spesielle makroblits-sett R1C1.
Det inngår i Nikon Creative Lightning System (CLS). Du får ganske mye utstyr for pengene, og det er i tillegg svært enkelt å stille inn: Sett kamera på ønsket hastighet (f.eks. 1/250s), sett blenderen på f:32 og overlat resten av tenkingen til blitsen! Perfekt eksponering. Makeløst enkelt. Dette settet består av to små blitsenheter og en styringsenhet. Pluss mye annet.  Nå kan du montere et par blitser på en ring rundt linsa, stille inn, og snike deg rundt på sokkelesten en grytidlig sommermorgen i hagen, og få korrekt eksponerte og sylskarpe bilder av små skapninger.

Her finner du en liten videosnutt som forteller hvordan man kan benytte dette blits-systemet til mer kreativ fotografering. Videoen er laget av en fotobutikk i Australia, har tilnærmet ubegripelig australsk aksent, men er stort sett selvforklarende og er meget god.

Extra pr. april 2014: Her en fin artikkel fra FotoVideo med masse tips om makrofoto.

Vanndråper
Nylig hadde jeg gleden av å makro-fotografere sammen med en hel hærskare med andre foto-entusiaster. Det var spennende å se hvordan mange løste sine oppgaver med ulikt utstyr.

Selv tok jeg bilder av små vanndråper (pluss litt Glyserol) på ei plastskive som var ca. 10 cm over en ark der jeg hadde tegnet et sneglehus. Midt i la jeg en liten stein med prikker. Grunn-idéen fant jeg i et engelsk fotomagasin. De små blitsene (SB-R200) var plassert en bak (via en diffusor) og en rett på fra siden. Jeg prøvde forskjellige fargefiltre. Lysstyrke-forholdet endrer man enkelt med styringsenheten SU-800. Her er det bare å slippe kreativiteten løs og eksperimentere. Spennende saker. Nikon D300, Sigma makro 180 mm. Se bilde under.

Min dyktige fotograf-venn gjennom en hel mannsalder, Jan Arne Emilsen, har et blikk for små detaljer som jeg misunner ham sterkt. Han har tatt bildet under her. Det er en detalj av en liten istapp fra et hyttetak langt inne på fjellet på Hedemarken. Se det flotte fargespillet!
Nå har han godt utstyr, men denne type bilder kan man stort sett ta med hvilket kamera som helst. Det gjelder bare å ha evnen til å «se» objektet.

Hvilken skjerm bør du ha til seriøs bildebehandling?

Når du skal jobbe med bilder på en PC trenger du en skjerm som du kan stole på. Det betyr blant annet at det du ser på din skjerm, bør være tilnærmet likt det andre kan se på sine skjermer hvis du sender bildet fra deg, legger det på nett, eller tilsvarende.
Til hverdagsbruk går dette som regel greit. Da kan man klare seg med den tusenkroners-skjermen som fulgte med PC-en, eller skjermen på din bærbare. Men skal du jobbe seriøst med bilder, dvs. lage store bilder, selge bilder for publisering, osv., da vil det være smart å anskaffe en skjerm som er god nok, og i tillegg kjøpe et fargekalibreringsverktøy.

Ingen av delene er vanskelig. Men det koster noen kroner.

Bildetekst: Spyderen i arbeid på min Dell-skjerm. I dag er skjermkalibrering enkelt.

Skjerm
Da jeg kjøpte min siste stasjonære PC var den i utgangspunktet spesiallaget for bildebehandling. I tillegg spekket jeg den med mine ønsker blant annet for lagring. Men leverandøren hadde foreslått en alt for dårlig skjerm. Den forsvant derfor ut døra (via FINN.no) etter kort tid.

Jeg sjekket grundig hva andre fotografer hadde erfart. Blant annet leste jeg mye på diskusjonsfora på ulike nettsteder. Andres erfaringer kan være gull verd. Svært mange foreslo den gang (for om lag ett års tid siden) en skjerm fra Dell. Den er lyssterk så det rekker og den har en perfekt innsynsvinkel. Det betyr at du ser bildet like fargekorrekt nesten uansett hvordan du tilter skjermen eller om du ser fra sidene. Dette er viktig! Hvis du for eksempel ser på skjermen til en rimelig bærbar PC, vil du raskt oppdage at bildet endrer seg dramatisk avhengig om du ser litt ovenfra, rett foran eller litt nedenfra. Kanskje kan du klare å korrigere farger på en slik skjerm, men hvor lyst og mørkt bildet skal være vil være et sjansespill.

Min skjerm heter Dell UltraSharp 2711. Den er på 27 tommer (og bør ikke være en tomme mindre!). Jeg ser at den fortsatt finnes på markedet og i dag koster knapt 5000 kroner. Flere av mine fotovenner har maken og alle er fornøyde. Men det kommer stadig nye gode skjermer, så hvis du seriøst vurderer å skaffe deg en god monitor: Sjekk på nett eller legg ut eget spørsmål for eksempel på foto.no.

(Jeg sier bevisst ikke noe om Mac-brukere her. Både fordi jeg ikke kjenner Mac-verdenen, men også fordi jeg har en ekkel mistanke om at Mac-skjermer er meget godt tilpasset fotobruk).

Kalibrering
Selv min fabrikk-kalibrerte Dell U2711 vil endre farger over tid. Sammen med skjermen kjøpte jeg en enhet som kan kalibrere skjermer. Jeg valgte en enkel liten sak: Datacolor Spyder 3. Den koster ca. 800 kroner. I gamle dager (for tre-fire år siden) var skjerm-kalibrering bortimot en jobb for dataingeniører. I dag klarer du dette selv og uten problemer: Når skjermen er varm og god, starter du en liten programsnutt, henger en «edderkopplignende» dings (hvorav navnet Spyder) på anvist sted på skjermen, klikker OK, og så tar du deg en kaffekopp. I mellomtiden sender programmet ulike fargetoner til spyderen, og maskinen lager nå en fargeprofil som er tilnærmet perfekt. For de fleste holder det å lage en slik fargeprofil en gang i måneden (du får selvsagt beskjed når det er på tide).

Med en god og fargekalibrert skjerm kan du føle deg nokså sikker på at de bildene du sender fra deg, enten til en kunde eller til en lab, vil være lik de du senere ser på trykk eller får sendt hjem for å henge på veggen.

(Jeg sier her ikke noe om utskrift på egen blekkskriver. Det kan være litt mer komplisert, og krever en egen artikkel. Minst.)

Ta vare på historiske bilder – på en god nok måte

Ut fra aktivitet i medier og på Facebook, kan det se ut som om interessen for historiske bilder er stor. Mange digitaliserer (skanner) gamle bilder fra egne samlinger eller album og legger dem ut på nett for å få kommentarer og informasjon om bildene. Det er flott. Men hva skjer med bildene etterpå, og hva skjer med alle verdifulle opplysninger som kommer til bildene? Det er viktig at opplysninger blir tatt vare på, renskrevet og systematisert, ellers er informasjonen borte om få år.
(Teksten fortsetter under bildet).


Bildetekst: Skiløpertog Bjørnfjell 1985. Høy rød-anorakk-faktor. Dette 35-mm-diaset er digitalisert i en Epson 4870  planskanner med diastopp. (Alle bilder: Harald Harnang, www.infoto.no)

I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg imidlertid om bildene.
Det tar nesten like lang tid å skanne et bilde som har verdi for ettertiden, enn et som bare akkurat er godt nok til f.eks. Facebook. Muligens kan det også koste litt mer i form av bedre utstyr.

Kjøp en god skanner
Hvis du har interesse av å ta vare på gamle bilder og historiene rundt dem, så anbefaler jeg at du skaffer deg en god nok skanner. Du får i dag en bra skanner for et par tusenlapper. Epson-skannere ansees av mange å være «småkonge på haugen», men Canon har også noen bra. Ta utgangspunkt i dine behov. Sjekk gjerne diskusjonsforumer, for eksempel på nettstedet foto.no eller søk på Google etter info. Begge deler kan være smart.
Har du dias finnes det mange planskannere som også skanner dias. Det er ikke den optimale løsningen, men det er som regel godt nok – og mye bedre enn ingenting.

Med en god skanner kan du nå skanne dine bilder raskt og effektivt, og med ei oppløsning som gjør at bildene både har innholdsmessig og nok teknisk verdi for ettertiden. Interessante bilder kan du kan brenne på en DVD – inklusive faktaopplysninger. Bildene vil kunne være interessant for resten av familien og andre. Men du kan også sende et utvalg bilder til et museum som er interessert i gamle bilder. Tipper ditt lokale museum eller et fylkesmuseum vil være svært interessert i å motta bilder med god kvalitet og relevant bildeinformasjon. Da har du gjort en viktig og samfunnsnyttig oppgave for etterslekten.
(Teksten fortsetter under bildet).
Bildetekst: Flyfoto av deler av Narvik ca 1989. Dette bildet er skannet fra et 6×7 cm dias i en Epson 4870 planskanner.

300 dpi/A4-format
Hva er så god nok oppløsning? Det er ikke mer hokuspokus enn at bildene blir skannet i 300 dpi oppløsning og med lengste side 30 cm. Og aller helst i tiff-format, selv om jpg i maks kvalitet også er greit. Normalt kan man sette dette inn i dialogboksene før skanning, men hvis du ikke har noen slik mulighet, så kan de fleste skannere skalere opp bilder. Med andre ord: Har du et bilde som er 10×15 cm, så skanner du det på 200 % (og selvsagt med 300 dpi oppløsning). 200 % av 15 cm = 30 cm. Og tilsvarende, har du et lite bilde på f eks 7,5 cm lengste side, så skanner du på 400 %.

300 dpi er «trykke-kvalitet». Det betyr at du med ei slik bildefil kan man trykke bildet i ei A4-format-bok med topp kvalitet. Da har du ei fil som kan benyttes for ettertiden. Jeg ser at mange som skanner bilder bruker skjerm-oppløsning, som for en PC er 72 dpi. Ei slik bildefil vil normalt være ubrukelig for alt annet enn å vises på en PC-skjerm.

Store bildefiler – billige harddisker
Ulempen med et digitalisert bilde på 30 cm og 300 dpi er at bildefilene blir store. Ei tiff-fil i sorthvitt blir ofte opp mot 20 Mb, mens ei fargefil kan bli rundt 35 Mb. Det nest beste er å lage fila i jpg-format, og da krymper filstørrelsen ganske mye. Men på den andre siden: Du får en ekstern harddisk på 1 Terrebyte for rundt tusenlappen i dag!

Så langt har dette vært fremstilt som ganske enkelt (med unntak av litt prosentregning). Men skanning kan gjøres litt mer nøyaktig og ganske mye mer komplisert. For flere år siden laget jeg en bruksanvisning for skanning til Fotosamlingas Venner i Narvik. Denne bruksanvisningen er noen år gammel, men i hovedsak er den like aktuell. Den eneste forskjellen er muligens at høykvalitets skjermer og kalibreringsutstyr har blitt mye enklere, bedre og rimeligere. Skannerne har stort sett holdt seg i pris, men du får nå mye mer for pengene. Du trenger ikke lese alt i denne bruksanvisningen, men bare plukke ut akkurat det lille du trenger. Du kan laste ned bruksanvisningen her: Bruksanv_bildescann

Du kan lese mer om FV her, og se bilder som er lagt ut til kommentarer her.

Stadig nytt:
Oktober 2012:
Jeg er gjort oppmerksom på en mulig løsning for deg som har mange dias og som ønsker å få gjort dette litt raskere. Sjekk Reflecta 6000. Denne ser ut som en «dias-fremviser», men er altså en skanner som tar mange flere dias i hver omgang. Jeg kan ikke si noe om bildekvaliteten, og ut fra søk på nett er ikke alle like fornøyde med bruker-manualen, men det betyr ikke at ikke apparatet kan være en OK løsning. Kanskje kan du unngå de samme problemene som Enzo Contini ved å lese hans råd på bloggen hans.

Mars 2013: Det kommer stadig nye (og bedre/enklere?) utstyr på markedet. Sist ute nå er Reflecta x8, som har fått en del oppmerksomhet -allerede før utstyret er lansert i Norge. Jeg tar det som et tegn på at det er en betydelig interesse for å digitalisere gamle bildesamlinger.  Denne ser OK ut, men personlig ville jeg ventet litt til jeg kunne lese noen gode brukererfaringer.

Desember 2017: Her er en artikkel om hvordan du kan digitalisere sorthvitt negativer ved å reprofotografere med et digitalt kamera.

OBS: Se også min artikkel om hvilke krav som stilles til bilder som skal brukes i trykksaker.

Bildetekst: Trekkspilleren Art van Damm jazzer sammen med blant andre Torgeir Stubø på Grand. Bildet er skannet fra en sorthvittkopi i en Epson 4870 planskanner.

%d bloggere liker dette: