Lær av proffene – på nett

Med ubegrenset tid og en romslig(ere) lommebok er det mange workshops jeg kunne tenkt meg å deltatt på. I mangel av begge deler kan man likevel lære mye av proffer, ganske enkelt ved å studere bildene dere på nett.SEABS17-llrppzsmlf1zjyrx3tq80xtn3dhs6icxsq43zv9gai

Når du leser fototidsskrift eller søker på nett, så kan det være smart å notere ned navn og nettsted til fotografer som har en stil du vil studere nærmere. Og så kan du abonnere på info fra denne fotografen. De fleste er på Facebook, så her får du oppdatert info.

Mange fotografer har sine spesielle stilarter og spesielle teknikker. På godt og vondt. Noen er litt for sære. Noen er litt for amerikanske, med mettede, varme farger. Og noen går rett hjem!Banded_Demoiselle-9637-ltgencl4d6bpb5x3rrybf5ldn8hlsp4ft1m7epbiyi

Jeg leser en del engelske fototidsskrifter, og med jevne mellomrom dukker navnet Ross Hoddinott opp. Han var naturinteressert fra barnsben av. 10 år gammel fikk han sitt første fotoapparat, og med den koblingen var det gjort. Senere har hobbyen blitt til levevei. Nå, 36 år gammel, er han i tet-sjiktet blant engelske naturfotografer. Det går i landskaper, planter og dyr – men først og fremst makro.RHO_Common_Blue_damselfly-2601-llswqw6gfbdqzswumcglr2vuiz5y35dsr2e34eoz3u

Han gir ut bøker og holder workshops. Og han har et nettsted med bilder som du kan lære en god del av.St_Michaels_Mount-9496-lmjlocawif7cl7zz6jydwjl3fggp4cz1kqi4k6n6be

Når jeg er på denne type «fotojakt» bruker jeg først å se litt overfladisk på en del av bildene. Deretter studerer jeg hvilket utstyr de ulike fotografene benytter. Med det får jeg et bra inntrykk av hvordan bildene er tatt. Det interessante er at Ross har en god del av det samme utstyret som jeg selv har, spesielt til makrofotografering. Det er selvsagt ytterst pinlig å innse/innrømme, men når jeg ser på hans bilder er det åpenbart at jeg har noe å strekke meg etter…ross_profile

Og så, når du eventuelt blir lei av insekter og flate kystlandskap fra Cornwall, er det bare å si opp abonnementet. I mellomtiden har du trolig lært en god del.  Aldeles gratis, men selvsagt ikke like gøy og like lærerikt som en workshop. Dog.

Alle bildene her er selvsagt tatt av Ross Hoddinott (som du ser til høyre her), og de er lagt ut etter godkjenning av fotografen.

Common_frog-0376-makg8ddpk46lfhica1wclyglj8wmuf2tnlvhpa10ai

Reklamer

Unn deg en fotoworkshop

Hvis du ønsker å bli en bedre fotograf, vil jeg anbefale at du i ny og ne unner deg å delta på en fotoworkshop. Tema og nivå på workshopen må selvsagt tilpasses dine behov.

Du finner en bra oversikt på nettstedet foto.no under toppfanen Nyheter ->Kurs/Workshops/Møter.fotoworkshop, Senja, 20.sept 2013, Trym Ivar Bergsmo.

I løpet av noen hektiske dager får du masse påfyll av kunnskap – både teori og praksis. En dyktig lærer vil løfte deg mange hakk fremover. Litt avhengig av antall deltakere og settingen ellers, vil du trolig også kunne få litt individuell hjelp enten av læreren eller av de andre deltakerne. Og kanskje møter du her folk som er på samme nivå som deg selv, og der dere i etterkant kan fotografere og hjelpe hverandre.

I slutten av september 2013 deltok jeg på fotoworkshop på Senja, i regi av fotograf Trym Ivar Bergsmo: Teori, diskusjon, greie oppgaver – og så ut og fotografere! Dette er ikke noen fotokonkurranse der bildene du leverer blir dissekert (eller slaktet). Her tar man tak i hver enkelts nivå, og løfter alle frem.  Nedenfor her finner du noen av de bildene jeg tok første dag på workshopen. Tema var lysets skiftninger og linjeføring.

Husk også at en fotoworkshop består av personer som har den samme lidenskap som deg. Her kan du legge deg på mage og ta bilder uten at noen ser rart på deg – av den enkle grunn at alle er like «rare».

I større byer finnes også arrangementer der fotografer tar med et antall deltakere på en fotosession på ettermiddagstid. Kort og greit, og lærerikt. Man kan lære mye av å se hvordan en proff arrangerer og tar bilder.

Klikk på bildene for å se dem i slidesshow-modus, og bla deg frem med piltastene.

Er du tålmodig når du fotograferer?

Hvor tålmodig er du når du er ute og fotograferer? Det kan lønne seg. En del dyktige fotografer forteller at mange av de virkelig gode bildene kom etter at de for lengst hadde tenkt å pakke sammen, men at de likevel ble drevet videre…

Vi er heldigvis forskjellige. Jeg er normalt sett ikke spesielt tålmodig. Jeg er vant til å jobbe fort. Det er nok en vane fra fotojournalist-tiden med nyhetsjag, og tiden som fotograf i reklamebyrå der tid var penger. Fortsatt går det stort sett fort i svingene selv når kravet til daglig inntjening ikke er overhengende. Derfor går jeg trolig glipp av en del gode bilder.

 Bildetekst: Fortøyningsfeste: 10 mm, f:11, 400 ISO, 1/200 sek.

280 kilometer for en istapp
Min gode venn, fotograf Per Martin Jæger, fortalte meg nettopp om et bilde han hadde tatt. Han hadde sett motivet, men lyset var feil, så det ble ikke noe bilde der og da.  Neste dag var han tilbake mye tidligere. Sola var da akkurat der den skulle. Og han fikk sitt bilde som han hadde kjørt 4 x 70 kilometer for å få. Hva det var? Det var et bilde av lysrefleksjoner i en istapp. Tenk deg: 280 kilometer, flere timers kjøring, venting og fotografering. Selv var han kjempefornøyd etterpå.
Jeg så nettopp bildet fint rammet inn. Det var verd slitet. Han er tålmodig. Jeg ville aldri kjørt 280 kilometer for å ta et bilde av en istapp. Og for den del: Jeg ville knapt oppdaget istappen om jeg sto ved siden av den.

Jeg er så heldig at jeg har to venner av samme kaliber. Jeg har tidligere lenket til et lysbildeprogram, tatt av en annen god fotovenn: Jan Arne Emilsen, som har mange av de samme gudbenådete evnene til å se detaljer som Per Martin.
Sånn er det bare. Vi er forskjellige. Derfor kommer jeg neppe noen gang til å bli så flink til å ta landskapsmotiver og se detaljer som de to.

Du kan lære – også tålmodighet
Føler du at du kjenner deg igjen i min beskrivelse? Fatt mot, for det er faktisk et visst håp både for deg og meg! Med hjelp og øvelse kan man kanskje lære seg teknikken med å puste litt saktere, og bare vente til Motivet (det med stor M) kommer av seg selv.

Hør bare: I september i 2011 var jeg på en fotoworkshop med Trym Ivar Bergsmo på Tranøy fyr. Det var en ny opplevelse å være sammen med folk som ikke så på klokka hele tiden, som kom fra fotoklubbmiljø og dermed drev på med kunstfoto. Ikke minst var det fantastisk å ha en dyktig lærer som også gjennom flere bøker og prosjekter har vist at han har hatt tid å vente på et motiv.
Sånt smitter. Andre dag på workshopen våknet jeg grytidlig: Sola hadde akkurat stått opp, og det varme lyset var oversanselig på de grå svabergene. Jeg bare måtte ut. På med fotoryggsekk og stativ i neven. Ikke langt unna fyret så jeg plutselig motivet: En gammel liten fortøynings-sak av jern, boret ned i fjellet, ca. 15 cm høy og så opprustet at lag på lag holdt på å ramle av den. I bakgrunnen var det tre flotte fjelltopper. Og over dette var det en perfekt himmel med lette skyer. Jeg brettet stativet helt ut og la det ned i bakkehøyde, monterte kamera med vidvinkel på, stilte inn. Alt var klart. Men så! Akkurat da kom det plutselig en sky foran sola. Lyset ble kaldt og blått. Aldeles feil.

Men inspirert som man var blitt av det å søke og bli oppsøkt av motiv, klarte jeg å ligge i ro. Etter en halv time sprakk skylaget i øst, og sola kom igjen med sine varme, lange stråler ned på landskapet og motivet mitt. Jeg tok mange bilder med ulike linser. Det beste bildet ser du øverst i denne artikkelen. Jeg synes det var verd ventingen! Og jeg var kjempefornøyd med meg selv og bildet etterpå.

Har denne historien noen moral? Hvis du er en passe fotointeressert nerd, der du føler at utstyret ditt nok er bedre enn bildene du tar, og at du har problemer med å finne gode motiver, så meld deg på en god fotoworkshop. Det er en fin måte å komme seg fotomessig videre på. 

Og under her ser du noen flere bilder fra workshopen på Tranøy i 2011. Klikk på bildene for å se dem i stort format.

Kameraet er alltid skuddklart

Mitt kamera ligger alltid «skuddklart» i fotoryggsekken: Lett tilgjengelig, påmontert en 18-55 mm 2,8, med UV-filter, og med solid solblender som både hindrer strølys og beskytter linsa. Linsa er uten linsedeksel. Kamera er innstilt på P, auto WB, ISO 200, RAW. Batterier er alltid godt ladet, og det er plass nok på minnekortet. I tillegg har jeg alltid et fullt ladet batteri i ryggsekken og selvsagt flere tomme minnekort.

Om jeg har vært ute på jobber som krever spesielle innstillinger, så tilbakestiller jeg alltid kamera slik at det ligger klart. Dette har blitt en godt innarbeidet vane.

Jeg tenkte egentlig aldri over dette, før fotograf Trym Ivar Bergsmo gjorde meg oppmerksom på det. Vi var på en svært lærerik workshop som han ledet på Tranøy fyr høsten 2011 (anbefales på det varmeste!). Han pekte på min åpne kameraryggsekk – og på sin egen, og kommenterte til de andre på workshopen at jeg kunne tatt ganske mange bilder, før han hadde fått sitt utstyr montert og på plass.

Bildetekst: Slik ser stort sett min fotoryggsekk ut, dvs. det utstyret jeg til daglig drar med meg: Midt i sekken ligger kamera påmontert en Nikon 18-55 mm, f2,8. Ellers rundt fra venstre: Sigma 50 mm makro, Sigma 10-20 mm vidvinkel. Bilts SB 900. Nikon 70-200, f2,8. Og helt nederst til høyre en teleconverter, Nikon 1,4x til den lange linsa, som med denne påmontert blir en 100-280 f3,5. I lokket ligger det batterier, minnekort, reflektorer, ladere, snorutløsere, GPS, mm. Samlet veier dette vel 7 kilo.

Det handler vel om en slags yrkes-vane etter mange år som fotojournalist. Skjer det noe, er det for seint å begynne å lete etter kamera. Når jeg foretrekker P-innstilling (program)som standard er det fordi kamera alltid foreslår en bra innstilling. Jeg kan starte å ta bilder umiddelbart, og være garantert å få et korrekt eksponert bilde.
Men samtidig tar det meg bare 1/10-dels sekund å endre innstillingene med tommelen. La oss si at kamera foreslår f:6,3 og 1/250 sek. Hvis jeg nå vil ta et portrett med maks uskarp bakgrunn, så skrur jeg litt på hjulet som endrer blenderen, og vips står kamera i f:2,8 og 1/1000 sek.  Som du forstår: I Program-modus sørger kamera alltid for korrekt eksponering, siden det selv automatisk endrer tiden hvis du skrur på blenderen, eller omvendt.
Men jeg bruker ikke P-innstilling når jeg for eksempel fotograferer makro, eller tar bilder av månen eller i andre spesielle situasjoner.

Denne metodikken har sine fordeler – og noen ulemper. Det kommer vel an på i hvilken modus man er i. Er du på jobb og må ha bilder når det skjer noe, eller du vil ha kamera skuddklart når småen lærer seg på sykle, eller når det skjer andre saker som du bare MÅ ha bilde av før situasjonen er over. Da er det greit å ha et kamera lett tilgjengelig, og at det er klart til å eksponere korrekt.

Men så er du kanskje i «kunstnerisk modus» og svever rundt i din egen verden på jakt etter objekter til neste konkurranse i fotoklubben, eller til et bokprosjekt eller en utstilling. Da kan du trygt la linsedekselet beskytte linsa di, for du skal ha tid nok til å sette opp ditt 4 kilo tunge stativ, tenke deg om og la komposisjonen falle på plass.

Og så det kommer det kanskje også an på hvilken type menneske og fotograf du er. Jeg kommer for eksempel aldri til å ta så flotte bilder som Trym. Kanskje blir han aldri like rask på avtrekkeren som jeg (skjønt jeg tror han underdrev litt). Men i hovedsak tror jeg han har rett. Tålmodigheten til å se, og vente på det gode motiv var nettopp noe av det vi lærte på workshopen. Trenger jeg på si at det var utrolig verdifull lærdom for en som gjennom et langt liv har tillært seg (u)vanen å skyte først og spørre etterpå. OBS: Vi snakker selvsagt om bilder.