Hvordan styre kamera fra PCen?

Sett at du har fått låne et stort antall postkort, og ønsker å digitalisere disse raskere og «med god nok kvalitet» i forhold til å skanne ett og ett kort via skannere din.

Løsningen kan være å fotografere i stedet for å benytte en skanner. For ytterligere  å forenkle prosessen og kan du koble og styre kamera via PCen din, slik at bildene lagres rett på harddisken sammen med en god del bildeinformasjon, som f eks copyright og keywords.

Lightroom gjør jobben
Nikon har et eget program for dette, kalt Camera Control Pro. Prisen ligger på ca. 1250 kroner. Jeg vil vel tro at andre merker kan ha tilsvarende programmer. Men siden Adobe-programmet Lightroom nærmest har blitt obligatorisk for oss som tar en del bilder, foreslår jeg at du bruker dette programmet. LR koster like mye  som Nikons program, bare at du får så utrolig mye mer for pengene med Lightroom.

Løsningen heter «Tethered shooting». Prosedyren i Lightroom enkel:

Koble kamera og PC
Koble kamera og PC sammen med en USB-kabel. Dette er en type kabel som følger med svært mye utstyr, og kan ellers skaffes «over alt». Du vil se på kameradisplayet når kamera er koblet til PCen.

• Start Lightroom. Gå til File -> Tethered Capture -> Start Tethered Capture.
• I den dialogboksen (bilde til høyre) som nå dukker opp legger du inn A: Hva du vil kalle mappa. B: Filnavn. I Template (egen dialogboks) kan du legge inn allverdens info om copyright, navn, adressse, osv. C: Hvor du vil lagre bildene. D: Metadata. E: Keywords. Og til sist klikker du OK.
• Nå kommer denne dialogboksen opp (bilde under). Fotograferingen gjør du med å klikke med musa på knappen til høyre. Etter ett sekund eller to kommer bildet frem.

Jevn belysning
Selve fotograferingen sier jeg ikke så mye om i denne omgangen. Det sier seg selv at du må ha jevn belysning av det du skal fotografere, og uten at det blir gjenskinn, mm. Videre at du må bruke lav ISO, ha rett hvitbalanse, bruke et solid stativ og helst kjøre med Mirror Up. Kanskje lager jeg en egen sak på dette senere.

Eksportere
Bildene er nå på plass i PCen din med de opplysningene du la inn ved fotograferingen. Hvis du ønsker å legge inn ytterligere informasjon på enkeltbilder eller grupper av bilder (tid, sted, hvem som er på bildene, osv), så gjør du dette mens du er i Library-modulen i Lightroom. Her markerer du bilde(r) og skriver inn tekst i Title og Caption.

Vær obs på at LR opererer med såkalte sidecar-filer, altså små styringsfiler der all bildebehandling lagres i en egen katalog. Du må derfor eksportere filene dine før tittel og bildeinfo (evt. sammen med beskjæringer, bildekorrigeringer, mm) blir lagt inn som en integrert del av bildene.

Espresso

Denne eksporten gjør du i en operasjon mens du tar en kopp kaffe 🙂

Siden kan du jo slette den opprinnelige katalogen.

Reklame

Er du fotograf eller knipser?

To litt ulike innspill i forhold til «det å fotografere» kom deisende ned i fanget mitt. Det ene i en mail fra en god fotokompis. Det andre via en nett-tjeneste som støvsuger alt som har med foto å gjøre, worldwide, og serverer det samlet til morgenkaffen.

De var begge av den typen som får en til å stoppe opp og tenke. Innfallsvinklene er litt forskjellig, men i bunn og grunn handler de om det samme: Hvordan vi fotograferer.

Den første treffer meg midt i magen. Selv om jeg er vokst opp i den analoge tiden har jeg som fotojournalist og siden som fotograf i reklamebyrå lært meg å sløse med film. Senere har jeg gått over til å sløse enda mer med digitale bilder. Men også (og kanskje ikke minst) for deg som er vokst opp i den digitale tiden, bør den være til solid ettertanke.

Den andre artikkelen stiller spørsmålet om vi egentlig er fotografer, eller bare er steike flinke til å trykke på knappen på et teknisk apparat for å fange tiden. Lager vi bare en ren reproduksjon av noe gjennom en innretning kalt fotoapparat? Eller klarer vi å legge noen av våre egne «penselstrøk» i bildene vi skaper, slik som de gamle mestrene gjorde med sine malerier.

Som tidligere fotojournalist levde jeg av å fange tiden, men alle som har vært i den bransjen vet at de beste både fanger tiden og ånden i ett bilde.

Her er de to tekstene, uten ytterligere kommentarer fra min side.

---

Jobber du digitalt eller analogt?

Enkelte personer som ikke har opplevd den analoge tidsalderen og som ser at hver eksponering ikke koster det kvekk, har ofte med seg hundrevis av bilder hjem etter en dag ute med kamera. På minnebrikka ligger det da 95 % skrap og 5 % med potensielle bra bilder – om man er heldig.

Foto: Jan Arne Emilsen

Etter tidskrevende søking finner de kanskje de bildene som har potensiale til å bli til noe.

Underbevisstheten min jobber fremdeles analogt og vil finne potensielle bra motiver før jeg sjekker innstillinger og komposisjon og tar en eksponering – dersom det er et stillbilde.

Det ender gjerne med at en dag ute resulterer i høyst 5 – 10 eksponeringer, ofte ingenting. Da er det forholdsvis enkelt å finne de dårlige, potensielt gode, og de gode bildene.

Denne metoden er kanskje i overkant konservativ, men den funker for meg, men det hender at jeg banner over en kvist som er i veien eller at jeg skulle tatt et skritt til siden. Unntakene finnes selvfølgelig, eksempelvis på bilkirkegården i Sverige der motivene lå tett i tett og hvor lukkermekanismen fikk kjørt seg.

Tekst: Jan Arne Emilsen, Oslo.

(Bildet fra bilkirkegården under her er fra vår felles fotoshoot sommeren 2016. Se også bloggartikkel fra bilkirkegården her).

 

 

---

Are You a Photographer, or Just a Camera Operator?

(Noen utdrag av artikkelen:) When I go to a photography exhibit or show, I find myself looking at similar work: photographs made from an inkjet printer that are just stylized archives. Be it a photo of a bird, a dress, a subject or event. Whatever it is, it’s just a photograph. A photograph that can be easily duplicated with the simple press of a button. A print on a piece of paper, nothing more, nothing less.

Where is the artist’s brush stroke? Where is the photographer’s unique thumbprint, aside from on top of their shutter button?

…

Photography is mainly used as an archive medium. That’s all well and good if that’s all you use photography for. Many people love photography for this aspect alone. But for me, that just makes you a camera operator, not an artist.

…

I feel that the collective group of photographers out there aren’t putting their own brush strokes into their work. We aren’t capturing an idea, rather just a moment.

The majority of us are camera operators, obsessed with settings and techniques instead of focusing on concepts and our own unique vision. So what’s the meaning behind your work? Where does your camera end, and your idea begin?

Tekst: A.B Watson. Han er fotograf, bosatt i Auckland, New Zealand.  

Du kan lese hele artikkelen på Petapixel her.

 

Nikon 100 år i år

 

Til sommeren, nærmere bestemt 25. juli 2017, kan Nikon feire sitt 100 års-jubileum. Det er en utrolig historie om et selskap som startet med lys og linser og kikkerter, som overlevde en krig og en lang og vanskelig etterkrigstid – og som for oss fotografer pr. dato er ensbetydende med produsenten av verdens beste kameraer (eller i alle fall noen av dem, for å være litt beskjeden). Men for andre er Nikon-logoen ensbetydende med avansert lab-utstyr eller teleskoper som bringer stjernetåker så mye nærmere.

I en 5:41 minutter lang videofilm kan du få et lite gløtt inn i noen få av høydepunktene i selskapets historie. Det er selvsagt også laget et eget nettsted for jubileet.

Både nettstedet og ikke minst filmen er etter min mening litt svulstig, noe det vel ofte kan bli ved slike anledninger. Kanskje er verken filmen eller nettstedet i første rekke beregnet på eldre herrer – selv om de har fotografert med Nikonutstyr siden 1970.

Blås i det. Dette er først og fremst filmen for Nikon-nerdene. Men det kan jo likevel hende at en eller annen Canon og Fuji-fotograf kan finne noe interessant i historien til Nikon.

Uansett: Enjoy.

Med kamera som mentalt filter

Som fotograf har jeg gang på gang opplevd hvordan kamera har fungert som et «mentalt filter» mellom virkeligheten og meg. På det beste har det bidratt til at jeg har vært i stand til å bevege meg langt utenfor min normale komfortsone. Det finnes sikkert også andre vinklinger på fenomenet.

Psykologer har sikkert et fixt ord for slikt. For jeg er ikke alene om å ha denne erfaringen. Mange fotografer – og under helt andre forhold enn de jeg har opplevd – sier om lag det samme.

I mange år tok jeg jevnlig bilder fra fly. Jeg brukte en flink flyger som kunne kunsten å fly «på tvers» for å unngå å få med vingen. Her sees imidlertid vingen i nedre venstre kant.

Jeg liker for eksempel ikke høyder. Tre meter oppe i en stige trives jeg ikke noe særlig. For mange år siden hadde jeg et oppdrag for Statoil å fotografere byggingen av et helikopterdekk til en oljeplattform. En gang i uka gjennom en periode på flere måneder måtte jeg dra til verkstedet, klatre rett opp en stige, gå ut på en travers-kran, kjøre krana i posisjon – og ta bilder. Det var høyt under taket. Etter hvert gikk det heldigvis bedre og bedre…  Dette var en bra betalt jobb, så det hjalp jo også på motivasjonen og viljen til å overkomme høydeskrekken.

Lang ned. Men de som jobber ute på catwalken har det enda luftigere…

For ikke lenge siden fotograferte jeg byggearbeider på Norges nest lengste hengebru (bilde over og under her). Jeg tok en utvendig heis opp mot toppen og klatret videre opp smale og fremfor alt bratte stålstiger for å komme ytterligere høyt nok. Fra vel 180 meter virker det svært langt ned til bakken. Nå var det stort sett bra sikring her oppe, men jeg måtte her og der lene meg litt frempå uten all verden av sikring for å få de beste bildene. På et par av råkopiene sees venstrehånda mi som knuger seg fast til en wire. Nok en gang fungerte kamera som et mentalt filter for min aversjon mot høyder. Pluss det faktum at jeg bare måtte få disse bildene også for å komplettere fotoprosjektet mitt.

Toppen av tårnet hvor bildet ovenfor er tatt.

Det litt merkelige er at jeg ikke reagerer på å fotografere fra fly eller helikopter, selv når jeg sitter med åpen dør og med beina på meiene på utsiden for å dokumentere noe rett ned. Det kan kanskje ha noe å gjøre med min fortid fra Luftforsvaret. Men jeg tror likevel fokuset på å treffe med eksponering og tid og alt det der, spiller en viss rolle.

Oppdragsfoto for kraftselskap. Foto fra helikopter. Desember måned, nesten ikke lys, åpen sidedør, jeg halvveis ut av døra, iskald vindgufs fra rotorbladene.

Kanskje handler det mest om å tørre å bevege seg ut av sin komfortsone. Og i så måte kan det å bruke kamera som «filter» hjelpe mange, enten det nå gjelder gatefotografering eller å være fotografere i bryllup.