Reklamefoto: Klaff – på andre forsøk

Bilder fra mitt arkiv: Det var kommunen som var oppdragsgiver. Det skulle være noe slags etablerer-arrangement der målet var å få flere etableringer og flere etablerere til kommunen. Reklamebyrået jeg drev på den tiden skulle lage ulike former for informasjonsmateriell og annonser. Teksten var grei. Utfordringen var å lage en god illustrasjon, et bærende element i kampanjen.

Jeg fikk det for meg at det å etablere bedrift (hvilket jeg hadde gjort nylig selv og dermed kunne uttale meg med en viss erfaring) kunne sammenlignes med det som skjer når en fugleunge for første gang er nødt til å kaste seg ut i lufta. Altså å fly. På et tidspunkt må man bare satse alt, selv om fallhøyden kan være betraktelig.

Idé nr 1
Idéen virket så god at vi gikk videre med den: Jeg snekret store vinger av kryssfiner. På dette tidspunktet delte jeg kontor med en annen kreativ sjel. Han hadde i tillegg en gammeldags motorsykkelhjelm av skinn og dertil egnede briller – ikke langt unna samme utstyr som flypionerene hadde en gang i tiden. Han stilte dessuten mer eller mindre velvillig opp som modell.

Tross mange timers snekring og forberedelser og en grei fotosession på ei nærliggende badestrand ble bildene en katastrofe. Jeg så det allerede da de dukket opp i fremkallerskåla inne på mitt lille mørkerom. Gapskratten som kom da bildene ble vist frem for mitt improviserte «testpanel» var heller ikke til å ta feil av.

Det ble å rykke tilbake til start.

Idé nr 2
Skulle man finne på noe litt mindre spektakulært og mindre arbeidskrevende? Resultatet ser du her. En plastfotball ble spraymalt sort, kjettingen ble anskaffet på jernvarebutikken borti gata og annet blikkenslagerarbeid ble utført i hobbyrommet mitt hjemme. «Flyveren» fra forsøk nummer 1 stilte nok en gang mer eller mindre velvillig opp, denne gang med pent antrekk, mens han på en forbilledlig måte klarte å levendegjøre symbolikken for han/hun som sitter låst i ei grå tredemølle av rutinejobbing, og som drømmer om en ny tilværelse…

Bildene fra forsøk nummer 1 får du ikke se. Jeg tror de gikk i det store arkivet.

Reklame

Bilder fra Lofoten – omsider

Det tok altså ni måneder – et helt svangerskap – før jeg ga meg i kast med bildene fra Lofoten. I slutten av juni i 2013 fartet jeg og en foto-kollega rundt i deler av Lofoten og fotograferte. På innersiden og på yttersiden, i allslags vær, og nærmest natt og dag siden det er lyst døgnet rundt.

Bare noen få dager etter hjemkomst laget min fotografkompis ei stor og utrolig flott fotobok. Kanskje var han fortsatt sterkt preget av et fenomenalt landskap, og bare måtte lage noe for å vise frem bildene, «søring» som han er, og barnefødt på flatbygdene på Hedemarken.

Selv har jeg i ulike settinger og gjennom mange år tilbragt dager og uker i Lofoten – alltid med et tilstedeværende fotoapparat, og hadde vel på sett og vis sett det aller meste før. Men den som blir «fotoblind» i Lofoten bør alvorlig vurdere å selge sitt kamerautstyr og satse på sjakk eller frimerker eller noe slikt i stedet.

Det var mange og ulike grunner tok det noe tid før jeg fant frem mine RAW-filer i Lightroom og startet jobben med å velge ut, og siden bearbeide utvalgte bilder.

Fordelen med å få ting på avstand er – nettopp distansen. Nå kunne seg se på bildene med en solid avstand i tid og rom, som om jeg skulle vurdert andres arbeider. Om jeg var fornøyd med bildene? Strengt tatt sånn passe. Jeg syntes det var langt mellom blinkskuddene og alt for mange nesten like bilder. Her var også mye som kunne og burde vært tatt om igjen med små endringer, og ikke minst tatt litt senere, eller tidligere, eller på onsdag da det blåste mer, eller…

Jeg trakk en slags foreløpig konklusjon, som trolig temmelig mange fotografer selvsagt har funnet ut lenge før meg: Landskapsfotografering krever tid. Tid til å vente på det rette været, de rette skyene… Tid til å komme tilbake senere – tid til å være der når morgenlyset kommer eller når skodda kommer inn fra havet.

Nylig leste jeg i Kamera & Bild (feb.2014) et intervju med en proff landskapsfotograf. Han var sjelden fornøyd med sine bilder etter første gangs fotografering: -Det krever ofte at man kommer tilbake, sa han. (Magnus Lindbom, www.magnuslindbom.com). Jeg legger meg det på minne. Nok en gang.

Men var det lurt å vente så lenge med å behandle bildene? Jeg tror ikke det, tross «objektiviteten» som kom i forhold til å vurdere bildene med nye øyne. Mye av gløden var borte og det ble på mange måter et slags pliktløp. Så etter sommerens fotosafari (til et helt annet sted) skal det sette av tid til å ta denne oppgaven med en gang.

Her kan du se noen av mine bilder fra Lofoten. De første er de ferskeste. Etter hvert kommer noen fra en del år tilbake. Hvis du vil se bildene i stort format, klikk på et av dem og bla deg frem/tilbake med piltastene.

Olympus Pen FT: Gammel kamera-kjærlighet ruster sjelden

Året må ha vært 1968 eller 1969. Etter å ha fotografert med et Yashica kompaktkamera med fast «normaloptikk» noen år, kjøpte jeg et Olympus Pen FT med vidvinkel, normal og tele: Et enøyd speilreflekskamera fullt av mange snedige tekniske løsninger, ikke minst det «nye» halvformatet. Det var et lite og elegant «smykke» av et kamera. Herreminskaper så flott.

Det viste seg imidlertid ganske fort at kamerasystemet ikke var brukbart til noe som helst, og jeg solgte det samlet antatt i 1972. Pengene ble investert i et Nikon F med en 28 mm vidvinkel. Det skulle vise seg å være en langt, langt bedre investering!

Hjertebank
Men jeg må innrømme at jeg fortsatt får hjertebank når jeg ser de smekre linjene til et Olympus Pen, enten jeg nå svinger innom eBay for å sjekke priser eller ser på den moderne digitale versjonen i annonser. Jeg husker til og med ennå lukten av kameraet når jeg ser det. Gammel kamera-kjærlighet ruster altså sjelden. Men kjærligheten er utelukkende emosjonell. Kameraet var i praksis like håpløst ubrukbart som tidligere og senere forsøk på å utnytte filmen «bedre» ved å forminske negativet. Eksempelvis Pocket Instamatic (11o-film) og APS (Advanced Photo System).

Ny teknologi
Olympus Pen FT kom i 1966 og ble produsert til 1970. Det var tre kameraer i «Pen-serien», der den store forskjellen var at FT hadde integrert lysmåler. Dette var en av de minste SLR-systemene som noen gang er laget. Speilet sto på høykant. Og i stedet for en vanlig gardinlukker hadde kameraene en slags roterende lukker som blant annet tillot blitssynk på alle lukkerhastigheter. Som sagt: Mye snedig ingeniørkunst.

72 bilder
Kameraet brukte vanlig 35-mm film, men tok bilder på høykant. Det ble med andre ord 72 bilder på en vanlig 36 bilders filmrull. I praksis var det muligens greit nok når man skulle vise 72 pappmonterte lysbilder etter sommerens ferietur. Men med svarthvittfilm kom svakhetene for dagen. 18×24 mm er nå engang bare 50 % av fullformat, og med Tri-X under litt svake lysforhold ble det mye korn. Ofte veldig mye korn. Da jeg senere ønsket å selge fargebilder, ble det fort klart at halvformat dias knapt lot seg skanne med datidens teknologi. Det var da jeg byttet til Nikon fullformat.

Det hender jeg er innom eBay for å sjekke priser. Du får i dag et Olympus Pen FT kamerahus fra ca. et par tusenlapper og oppover. Linser får du fra litt over tusenlappen og oppover. Hjelper ikke: Det havner neppe i kameraskapet mitt. Det får heller bare være et hyggelig minne over en snedig teknologi men med et håpløst resultat.

Vannrett horisont? Ikke helt enkelt!

Om lag 75 prosent av mine bilder har skjev horisont, og det er ikke kameraet sin feil. Jeg har etter hvert sluttet å irritere meg over det. Det nytter ikke. Skjev horisont er altså ikke «bare» en nybegynnerfeil.

Det enkleste er selvsagt å forsøke å unngå dette når du tar bildene. Selv har jeg lagt inn et rutemønster i søkerbildet, og så prøver jeg etter beste evne å legge horisonten parallell med en av disse linjene. Det hjelper, men det blir sjelden helt perfekt. Og hvis horisonten skal være rett i et bilde, så vil jeg ha den 100 prosent rett!

De to bildene under her illustrerer dette. Det øverste bildet er ikke justert mhp. rett horisont. Reagerer du på det? Det gjør jeg! Bildet nedenfor er justert for å få rett horisont. Pluss litt til. Du ser forskjellen?

Skjev horisont

Rett horisont

En mulighet er å hente frem vateren i kameraet. Den funksjonen synes jeg er litt plundrete. Da må kamera uansett stå på stativ, jeg må ha goood tid og da skal det også være viktig å få det så rett som mulig i utgangspunktet.

Selvsagt kan man kjøpe seg en liten vater å plassere i blitskontakten på toppen av kameraet, men jeg ser for meg at den ikke ville bli mye brukt. Jeg er også noe skeptisk til hvor nøyaktig den er. En slik koster om lag 300 kroner.

Postprosessing

Dermed er resultatet gitt: Jeg må rette opp skjev horisont i bildebehandlingsprogrammet etterpå. Det er enkelt og har for meg blitt en rutine når jeg likevel beskjærer bildene.

Jeg importerer og bearbeider alle mine bilder i Lightroom. Her er den enkle formelen: Aktivér Crop tool. Trykk deretter ned Ctrl-tasten (på PC). Dermed hopper en vater frem, og du drar ei linje over din skjeve horisont. Slipp – og så er horisonten rett.
Men ellers er det (nesten) like enkelt å rette opp horisonten etter de mange hjelpelinjene som kommer frem når man klikker på hjørnet i bildet for å kunne justere bildet.

Hvis du jobber med Photoshop fullversjon, så er det om lag samme prosedyre som ved LR: Aktiver Crop tool, og klikk deretter på vateren i menyen øverst. Se piler.

Og sist hvis du jobber med Adobe Elements, så finner du vateren i Modify-menyen til venstre, i Expert Modus.

Vannrett og loddrett
Og så vil jeg tro at bortimot alle andre bildebehandlingsprogrammer har en eller annen funksjon som enkelt lar deg rette opp skjeve linjer, enten de nå er vannrett eller loddrett. For det kan jo være at det ikke er en horisont som ligger mer eller mindre på skrå, men at «noe» på høykant trenger å rettes opp, som for eksempel en bygning, ei seilskutemast eller lignende.

Mobilkamera kontra «ordentlig» kamera

Holder det å fotografere med mobilkamera, eller er du nødt til å skaffe deg en «ordentlig» kamera?

La oss ta konklusjonen med en gang: Under helt optimale forhold, utendørs og i godt lys kan de beste mobilkameraene gi brukbare bilder. Men hvis det butter litt med lyset, så vil bildekvaliteten på et mobilkamera nesten alltid være dårligere enn selv de fleste kompaktene. Mange kommer hjem fra sin ferie og blir temmelig skuffet når de får mobil-bildene tilbake fra labben.

Bildetekst: Faksimile fra Akam. Se forklaring nedenfor.

I så måte passer dette godt overens med egen (og andres) smertefulle erfaring med mobilkameraer. Her er historien:

For en del måneder siden fikk en kollega barn. Jeg spurte om hun tok skikkelige bilder av lillejenta. -Jada, sa hun og smilte. Så dro hun opp sin flotte, nye mobil og klappet den kjærlig. -Her, sa hun.

-Det der holder ikke, sa jeg. –Kanskje utendørs i godt lys om sommeren, men nå midt på vinteren, innendørs og med blits får du ikke gode nok bilder. Tro meg!

Hun var ikke overbevist.

Så gikk det en del måneder, og jeg fikk en mail fra henne.

-Nå forstår jeg hva du mente, skrev hun. –Vi har fått bilder tilbake fra labben, og vi er IKKE fornøyd med bildene.

Hun og mannen hadde sjekket grundig og foreslo akkurat det kameraet som jeg selv ville foreslått. Et Nikon D3200. Jeg foreslo i tillegg å legge kit-linsa på hylla og kjøpe en god og solid zoom-linse. Hun var med på notene.

Så forhåpentligvis kan nurket om et antall år se skarpe og flotte bilder fra sin egen barndom. Jeg vil tro at en del mobiltelefonunger vil ha samme tvilsomme glede av sin barndoms fotoalbum som den generasjonen som vokste opp med Kodak Instamatic, 126-film og plast-linser. Trist.

Nettstedet Akam tok nylig en passe uhøytidelig, men grundig nok, sammenlignende test mellom et av de beste mobilkameraene og et passe bra kompaktkamera: Samsung Galaxy S4 versus Fujifilm X20.

 Les og se selv.
Se også artikkel i Akam fra juli 2014.

Og en artikkel fra NRK februar 2015

Iskunst

Jeg kan ofte gå forbi temmelig åpenbare fotomotiver, men disse var det umulig å gå forbi. De sto og ropte på meg i ei lita skråning nær hytta vår: Elgen, bjørnen, den spiss-snutede hunden og – gud-vet-hva. Og hula inn til det underjordiske.

Sånn på senvinteren dukker de gjerne opp: Isskulpturene. Det er flyktige greier. I det ene øyeblikket er det en bjørn og i det neste noe helt annet, ettersom varmegradene finner det for godt.

Legg gjerne turen bortom is-skråninger, små fossestryk og andre steder der du kan vente å finne slike motiver. Ofte. Du må ha kamera med deg, for det nytter ikke å vente til i morgen eller komme tilbake litt senere.

Disse bildene er tatt for flere år siden, og mest sannsynlig er de ikke prosessert i det hele tatt. Rett fra boksen med andre ord. For de med mer kunstnerisk sans enn jeg, vil det nok være mulig å gjøre enda mer ut av dette.

Kanskje du kan?

Gå på fotoutstillinger – bli en bedre fotograf

Noen fotoutstillinger kan gi deg et fotografisk løft og kan fungere som et par dyre lærebøker. Minst. Derfor anbefaler jeg deg å sjekke på nett etter spennende utstillinger som du har mulighet til å besøke. I tillegg er det lurt å være sånn passe ego, dvs. sette av god nok tid, uten at noen må stå utålmodig å vente. Slikt blir det bare stress av.

Informasjon – eller ikke
Vel, utstillinger kan være så mangt. Alt fra store eksperimentelle bilder i et minimalistisk konsept der du liksom skal finne ut alt selv. Muligens vel og bra for noen. På andre utstillinger får du god informasjon om fotografen(e), og gjerne også noe info om hvert bilde. For meg fungerer dette siste best. Det er da jeg føler at jeg lærer noe av en utstilling, ettersom den ekstra informasjonen om bildene gir meg en merverdi, ofte i seg selv, men også rent fotografisk: Linjer, repeterende elementer, litt om trender i fotografens utvikling, osv.

Totalopplevelse
Jeg vet ikke hvordan kuratorer tenker. Man gjør jo ikke slikt for utstillinger av for eksempel malerier og grafikk. Synd. Kanskje noen bør starte og tenke på nytt. Det har eksempelvis restaurantbransjen gjort for lenge: Her blir vi fortalt hva maten består av, hvor tyttebærene er plukket og fisken fisket og hvilke druer som er benyttet til vinen. Der handler altså ikke bare om å bli mett, men om en totalopplevelse.

Merverdi
Jeg er gammel nok (!) til å sette pris på et NRK-program som heter Kunstreisen: Et «dannende» program i beste folkeopplysningsstil. Dyktige programledere. Her blir kjente og litt mindre kjente kunstverk analysert opp og ned. Hvorfor er det en due i bildet, og hva symboliserer den? Hvorfor er vår helt til hest? Det hender jeg er på utstillinger og savner disse opplysningene, som kunne gitt meg en merverdi i bildene.

Italiensk foto
Jeg var nettopp en tur innom Perspektivet Museum i Tromsø. Her var veggene fylt opp med bilde av to italienske fotografer, Gianni Berengo Gardin og Piergiorgio Branzi, der spesielt den siste falt i min smak. Begge er i 80-årene men still going. De hadde sin storhetstid for en del år siden, og bildene er preget av det. Men både fotografene og bildene er spennende, og det blir enda mer interessante fordi vi på vegger og i utstillingskataloger får vite mer om de to – for meg – ukjente fotografene. I tillegg var det et par videoprogrammer som fortalte om de to og deres bildesyn. Riktignok det ene på italiensk, og min italiensk er ikke mye å skryte av. Og det andre på 55 minutter på langt mer forståelig engelsk, men den tiden hadde jeg dessverre ikke. Konklusjonen er uansett og like fullt at dette er en utstilling til å bli litt klokere av, og til å kunne bli en litt bedre fotograf av.

Kanskje er det en like bra utstilling et sted i nærheten av deg? Sjekk på nettstedet foto.no, her vil du trolig finne den beste oversikten.

Her kan du lese litt mer om utstillingen på Perspektivet Museum i Tromsø.

Bildene ovenfor er fotografert i Perspektivet Museum og viser noen få bilde av de to fotografene (Foto: HH)