Gode foto-råd og -ordtak

Det kan være smart å lytte til profesjonelle fotografer. Av og til. For litt siden dukket det opp på Facebook en samling fyndord og bildeeksempler fra medlemmer av staben i fotobyrået Magnum: Fem korte «kapitler» med gode råd innen (1) det å lære, (2) visjon, (3) pasjon, (4) konsistens og (5) risiko.

Til sist i det lille digitale heftet kommer vel «hovedbudskapet» i god amerikanske ånd, som handler om at du gjerne må kjøpe 10 engasjerende videleksjoner i det å ta gode gatebilder, eller mer korrekt «street photography».

Akkurat det siste får du gjøre som du vil med, men jeg anbefaler deg uansett å lese gjennom hva proffe fotografer måtte mene om dette og hint, og se et antall fenomenale bilder. I beste fall kan dette bidra til at du tar Steget fra amatør til proff, og i verste fall har du uansett et antall sitater som du kan krydre årsmeldingen i fotoklubben som du kanskje er medlem i.

Lykke til med begge deler.

Bruk denne lenken, rett til Magnum.

17. mai-foto i historisk perspektiv

Når man gjør forsøk på å fotografere «i evighetens perspektiv» må man ofte velge litt andre motiver og vinkler enn om bildene for eksempel skulle brukes i morgendagens avis.

I all hovedsak dokumenterer jeg dagen i dag, men med tanke på fremtiden. Bildene havner i eget arkiv, og overføres med visse mellomrom til vårt museum.

Når jeg tar bilder må jeg spørre meg selv: Hva vil være interessant om x antall år fra nå? Innimellom har jeg på følelsen av å lykkes med det.

Her får du et lite gløtt inn i noen av de bildene jeg tok 17. mai i år, og litt av begrunnelsen for å ta nettopp disse bildene på en nasjonaldag som nok en gang var preget av corona-pandemien. Bakteppet kjenner du: Ingen ansamlinger, ikke tog, ingen arrangementer.

Men noen aktiviteter fikk 17. mai-komiteer rundt om i landet til. Også i min lille krok av verden.

Det flagges. Jeg har bilde av hele bygningen, men syntes at symmetrien og «lovmessigheten» i plasseringen av flagg var spennende. Var dette et pålegg fra styret i blokka, eller var montasjen av flaggholdere en del av entreprisen?

Jeg tok ikke bilder av alle tidlige kransnedleggelsene rundt om i byen, men nøyde meg med dette ene monumentet tatt litt senere på dagen, der vi en gang i året minnes de sivile i kommunen som mistet livet under andre verdenskrig..

Mens vi feirer nasjonaldagen er det business as usual for resten av verden. Også for et antall filipinske sjøfolk om bord på en malmbåt på Narvik havn. Skipet ble tauet inn til en cruise-kai for å gjøre kontakt og sykehusinnleggelse enklere. Det er vel både første og siste gang at et malmskip festes her. Alle om bord er smittet av corona. Én døde for noen dager siden.

Her får et av byens alders/sykehjem musikalsk besøk med tilbørlig avstand både til beboerne og mellom musikerne. Snøen på fjellet bak (1000 moh) kan om noen år fortelle om hvor langt våren var kommet i 2021.

Samme korps. I bakgrunnen ser du et svensk flagg. Det tilhører et svensk representasjonsbygg for selskapet som skiper ut jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna.

Korpset, Folkehjelpa og en gammel dame i rullestol. Jeg tipper hun hadde bedt spesielt om å komme nær musikken: Kanskje en hel liten historie, men en som tenner meg.

Tre generasjoner (?), to flagg og blankpussede sko. På torvet mens musikken spiller. Fint med noen detaljbilder.

Musikkorps på trappa til rådhuset. Her kan man se at folk stort sett holdt korona-avstand. Også fint med total-bilder.

I år var det kortesje med veteranbiler og amerikanske bilder – i de fleste farger og fasonger. Jeg falt for «Agnes».
Og helt til sist kom russen.

Undres hvordan vi feirer 17. mai om 25 år. Finnes det korps i gatene, og korps som spiller foran gamlehjem – hvis det da finnes gamlehjem. Vil russen fortsatt feire – og finnes det lengre russ slik vi har det i dag? Vil det overhode være lov å kjøre med bensindrevne biler fra gamle dager? Og, vil pandemier være noe vi må leve med – lenge? Til sist lurer jeg på det med svensk flagging på nasjonaldagen.

Eller kanskje vil det aller meste være som det alltid har vært….

Olympus-kameraer – del 3

Når jeg ser nærmere etter i mitt skap med eldre kameraer, så oppdager jeg – faktisk litt overraskende – en del år som Olumpus-eier. Det var en periode som i den analoge tiden strakk seg fra 1969 til 1971 og i den digitale tiden fra 1994 til om lag 2001, da jeg gikk tilbake til Nikon.

Jeg har tidligere skrevet om analoge Olympus Pen Ft og digitale Olympus C830-L. Her kommer noen linjer om den digitale etterfølgeren: Camedia C3030 Zoom.

I vår «moderne» megapixel-verden, virker de første digitale kameraene nokså premature. Med sine 1,3 Mpx var C830 nettopp det. Bildene holdt så vidt til 10×15 på trykk. På denne tiden startet jeg i en bi-jobb som redaktør i et magasin, og var avhengig av å kunne trykke skarpe bilder uten pixler, hvilket vil si å kunne ta bilder som klarte minimum A4-format og en oppløsning på 300 dpi.

En dag ruslet jeg inn i en fotobutikk i Oslo og skulle kjøpe et Nikon-kamera, maken til den jeg brukte på jobb: Nikon Coolpix – en litt merkelig flat fremtoning der man måtte vri skjerm og linse 90 grader i forhold til hverandre – en teknisk løsning med en innebygget svakhet i koblingen mellom de to enhetene. Men bildene holdt mål. En flink selger fikk meg til å revurdere, og ut kom jeg altså med en Olympus C3030 – som du forstår med en bildebrikke på 3,3 Mpx. Det holdt, akkurat.

Jeg har gudskjelov fortrengt alt som har med priser å gjøre. Unntaket er blitsen, som var grisedyr. Det var ikke mulig å sette på en tredjeparts-blits, så jeg måtte kjøpe originalvare i form av ei monterings-skinne, en kabel og selve blitsen. Jeg mener å huske at bare ledningen alene kostet 1 200 kroner, noe som vel må ansees å være nummeret før væpnet ran.

Ikke lenge etter havnet kamera, blits – og ledning – i skapet, og jeg kjøpte min første digitale Nikon D70. Senere ble det D300 og D700, men så kom den speilløse tiden og Nikon ble sittende på gjerdet litt for lenge. Så lenge at Fuji kom og fylte dette gapet. Men det er en annen historie.

%d bloggere liker dette: