To (helt forskjellige) måter å fotografere mennesker på

Denne gang har jeg lyst å fortelle deg om to amerikanske fotografer; begge medlemmer av det verdensberømte fotobyrået Magnum. Men der stopper stort sett enhver likhet. Jeg vil fortelle deg litt om Eve Arnold og Bruce Gilden.

Hvorfor vil jeg fortelle deg om disse to? Fordi de var så totalt forskjellige i tilnærmingen til å fotografere mennesker. Og fordi du muligens kan lære noe av begge. Bruce Gilden er still going. Eve Arnold vandret stillferdig ut av denne verden for et par år siden, 99 år gammel.

Eve Arnold

Eve Arnold (1912-2012) startet som ansatt i en fotobutikk i New York like etter andre verdenskrig. Her ble interessen for fotografering vekket. Senere ble det en kort fotografisk utdannelse. Få år senere, i 1957, ble hun den første kvinnen som ble tatt opp som medlem i Magnum Photos, hvilket vel i praksis vel betyr at hun må ha gått utenpå flere av de andre i denne eksklusive gruppen fotografer.

Eve Arnold hadde mange oppdrag som fotojournalist for Magnum. I ettertid er hun likevel mest kjent for sine mange bilder av skuespilleren Marilyn Monroe som hun fulgte gjennom en tiårs-periode fra om lag 1951 frem til og med innspillingen av hennes siste film i 1961.

Hvordan kan en fotograf og et fotoobjekt knytte slike bånd? Jeg leste nettopp et intervju med Arnold der hun sier at «de på en måte fant hverandre». Kanskje handlet det om et slags merkelig vennskap? Kanskje var det også en lykkelig symbiose», der begge hadde nytte av hverandre: Eve av å få solgt gode bilder av en kjendis, og Marilyn for å være i rampelyset og i media så mye som mulig. Eve Arnold hadde flere langvarige «fotografiske forhold» til andre kjente mennesker, men ingen så spesielle som det med Marilyn Monroe – (bilde under er selvsagt tatt av Eve Arnold). 

Dette samarbeidet virker å være basert på gjensidig tillit og respekt for hverandres roller, og kanskje en spesiell evne til å oppnå tillit. Hvis du ser bilder og film av Eve Arnold, så vil du trolig forstå hva jeg mener. Kan man annet enn å smile og si ja-takk når man treffer på en så hyggelig og empatisk skikkelse, som tilfeldigvis har et kamera i hendene?

Du kan lese mer om Eve Arnold her:
En kort artikkel i Wikipedia, fotografomtale i Magnum og en liten filmsnutt fra Magnum om henne.

Bruce Gilden

Bruce Gilden (1946-) født i Brooklyn, NY, fikk sin store fotografiske aha-opplevelse (og han er ikke den eneste) etter å ha sett Antonionis film «Blow Up» i 1968. Han ga opp videre studier i sosiologi, og startet i stedet å fotografere det virkelige livet på gatene. Gildens arbeidsmetodikk er å hoppe frem foran sine ofre/objekter, smelle av en blits med venstre hånd, og fotografere med høyre. Pang.

På filmene av og med ham, ser det ut som ingen bryr seg i det hele tatt av å bli fotografert på denne måten. Kanskje ingen tør yppe seg på den bryske fremtoningen som dukker opp som troll av eske foran dem. Og mange tror nok han tar bilder av noen bak dem, ettersom han er helt oppe i ansiktet på dem med sin Leica påsatt en 28 mm linse.

Gilden har vært medlem av Magnum siden 1998, så det er ingen lettvekter vi snakker om. Han har hatt utstillinger, gitt ut bøker og fått utmerkelser så det rekker. Bare så det er sagt.

Han er en ekte «street photographer» som i tillegg også er kjent for sine «kropps-studier» fra Coney Island, en badestrand utenfor NYC. Pluss hans bilder fra de noe dunkle sidene av livet, som for eksempel av hjemløse, gangstre og prostituerte.

Du kan lese mer om Gilden her: Fotografpresentasjon i Magnum. Pluss en Magnum-film som vel strengt tatt er en reklame for HP-printere, men er illustrerende nok for hans stil og hans bilder.

Ytterpunkter

Jeg har tidligere sett film og bilder, og lest om begge hver for seg. Men av en eller annen grunn kom jeg til å lese/se litt om begge samtidig for litt siden. Det som da slo meg var den diamentralt motsatte tilnærmingen til å fotografere mennesker: Den elskelige damen som etablerer et langvarig kjennskap/vennskap til sitt objekt, og den rå sluggeren som på litt avstand velger ut sine ofre, spretter opp foran dem og tar med seg 1/250 sekund av deres liv, uten engang å si hei eller spørre hva de heter, langt mindre om det er greit at han tar bilder av dem.

Og begge er prisbelønte Magnum-fotografer. Jeg tror kanskje at du kan lære litt av begge disse fotografene som du kan ta med deg i din fotovirkelighet og bruke slik det måtte passe for deg. Kanskje kan du starte å ta bilder av bestemor med 85 % Arnold og 15 % Gilden. Lykke til.

Reklame

Tre år med Infotobloggen

Den 25. november 2014 var det eksakt tre år siden blogg-artikkel nummer én ble lagt ut på Infotobloggen.  Gratulerer med dagen 🙂

Infotobloggen er mitt lille fotografiske «pustehull». Samtidig håper jeg å ha bidratt med litt kunnskap og noen erfaringer til andre fotografer.

Det har blitt over 200 blogg-artikler på disse årene, i snitt seks artikler pr. måned. Temaene spenner ganske vidt. Klikk på en tilfeldig måned eller to i arkivet nederst i høyre spalte, så får du et lite inntrykk.

I alt har det vært 81.500 sidevisninger på disse årene. Noen saker er selvsagt mer lest enn andre.

De fleste som besøker bloggen kommer inn via forsiden. Det er alltid hyggelig med «faste kunder». Ut over dette kommer mange fra søkemotorene, ettersom denne bloggen er hyggelig høyt plassert i Google på mange relevante søkeord. Enkelte temaer peker seg ut: Artikkelen om å fotografere månen er klart mest populær. Den er – ikke aldeles uventet – spesielt godt besøkt i periodene rundt fullmåne. Så kommer artikkelen om å ta vare på historiske bilder, hvilket gleder meg stort. Hvitbalanse og Kelvingrader er også et mye søkt tema. Deretter følger artikkelen om de beste skjermene til fotobruk, bilder av gamle hus og hvordan man kan dele bilder med andre.

En del hyggelige kommentarer har vært en medvirkende årsak til at jeg har fortsatt å skrive denne bloggen. Så lenge jeg føler at jeg har noe fornuftig å si, og så lenge jeg synes dette er gøy, så blir jeg vel å holde på en stund til. Men ikke for alltid, og ikke for enhver pris.

Det blir ingen flere bloggartikler denne helga. Jeg skal i stedet bake ei lita kake og pynte den med tre lys!

Bilder fra arbeidslivet

Har du bilder av deg selv på arbeidsplassen din? Jeg mener: Hverdagsbilder, ikke bilder fra julebordet eller firmautflukten. Men mens du sitter bak skrivebordet, i møter med kolleger, ved en eller annen maskin, på jobbreise, sammen med klienter, eller hva det nå måtte være. Det har de færreste. Det kan du «utnytte».

Min erfaring er at svært få har slike bilder. Og at de flest blir glade for å få slike bilder. Kan du som fotograf gjøre noe med det? Selvsagt. Du kan få spennende bilder.  Pluss bilder som vil få historisk interesse. Pluss bilder som vil glede han/hun som er på bildet. Vinn, vinn, vinn med andre ord.

Jeg har som regel et eller annet kamera med meg. Overalt. Ofte tar jeg med meg skikkelig utstyr når ting er mer planlagt. Og når jeg er et sted forholdene ligger til rette for det, så spør jeg ganske enkelt om det passer. Jeg har tatt bilder av legen på jobb, radiografen, bilmekanikeren som skrur på en bil, tannlegen, postmannen i gata vår, helsesøstra både når hun stikker og når hun gir annen type vaksine, og bilde av han som driver malerbutikken. Blant andre. Jeg spør om å få ta bilder og de svarer ja. Uten unntak.

Jeg bruker selvsagt også å spørre om de har gode bilder av seg selv på jobb. Forbausende ofte er svaret negativt. Mange har ikke et eneste bilde av seg selv i jobbsituasjon – selv etter et langt yrkesliv. Da får jeg selvsagt epostadressen til fotoobjektet og sørger for å sende et utvalg av de beste bildene tilbake. Alltid!! Det er kjempeviktig.

 

Fotografering og trøstende hånd

Klar til stikk

Og selvsagt spør jeg om jeg får lov til å bruke bildene, på nett, til brosjyrer og tilsvarende. Når man bor i en liten by og etter hvert kjenner ganske mange, så stoler de nok på at bruken vil være godt innenfor grensen. Jeg ser problemet på et større sted hvis både objekt og fotograf er helt ukjente for hverandre. Men prøv likevel, og sørg da for at du har med deg et visittkort eller noe tilsvarende, helst med info til nettstedet ditt der de kan se hvilke bilder du bruker å ta.   

En gang da bilen min skulle på verksted og jeg skulle vente der, fikk jeg OK til å ta bilder av hele anlegget: Jeg fotograferte alt fra verkstedet, via delelageret og til hallen med biler. Pluss, pluss. Det ble vel om lag 50 redigerte bilder av det. Så la jeg på noe musikk og laget et enkelt lysbildeshow i Lightroom, og ga DVDen til sjefen etterpå. –Ta denne frem om fem eller ti år og vis den på julebordet. Det kommer til å bli en hit!

Jeg er overbevist om at noen av mine bilder vil få historisk verdi om få år. Verden og teknologien går fort fremover, og det er ikke mange som tar hverdagslige hverdagsbilder fra ordinære arbeidsplasser.  Jeg gjør det når det passer. Noe for deg også?

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Fotografering av vindmøller til fjells

Noen fotojobber er mer interessant enn andre. Høsten 2005 fikk jeg i oppdrag å dokumentere byggingen av de tre første vindmøllene (av senere totalt 14) på en forblåst knaus til fjells nord i Kongeriket. Jobben innebar å fotografere alt fra lossingen av delene, transporten til fjells og selve byggingen. Makeløst interessant. Og fotografisk sett ganske utfordrende i perioder.

Bildetekst: Noen av de beste bildene ble tatt når det var litt høylys og en blå himmel med litt skyer på, slik at de lysegrå vindmøllene tegnet godt mot himmelen

Verst var transporten til fjells. Det var høst, bekmørkt og regn, og de spesialbygde lange bilene måtte kjøre på natta for veiene måtte stenges for annen trafikk. Hvordan sørge for å ta bilder både foran, i midten og bak under en slik transport? Jeg allierte meg med politiet som kjørte både foran og bak. Og litt i midten. Perfekt. Jeg hoppet av og på etter behov.

Under transporten var det helt marginalt med lys og det var ingen mulighet for å benytte stativ. Dermed ble det å jobbe med håndholdt kamera ned mot 1/10 sekund og kjøre ISO-verdien helt på maks. Dette var, om ikke i digitalkameraenes barndom, så i alle fall i den tidlige ungdommen. Det er et solid stykke utvikling mellom mitt Nikon D70 som jeg brukte den gang og dagens fullformatkameraer. Ikke minst hvilken bildekvalitet man kan få ved høye ISO-verdier.

Bildetekst: Det var også viktig med nære bilder og detaljer.

Byggeperioden til fjells strakk seg over ca. en måned, fra midten av september til midten av oktober. Det kunne gå dager mellom hvert besøk på byggestedet. Når tårnene skulle reises, når generatorhodene skulle på plass og når vingene skulle festes var det å hive seg i bilen og kjøre. Det mange turer. Og noen bomturer. Når man skal fin-manøvrere tonnevis med utstyr på plass øverst på ei 80 meter høy mast, så bør det ikke blåse alt for mye. Så kommer 1000-kroner-spørsmålet: Hvor legger man en vindpark? Selvsagt på et sted der det bør blåse mest mulig og hele tiden. Altså!

Bildetekst: Litt av utfordringen var å bilde-beskrive hvor vanvittig høy ei slik mast er. Vanligvis var det mennesker i, på eller ved møllene som også fungerer som målestokk. Legg merke til montøren øverst på generatorhuset.

Men opp kom både master, generatorer og vinger, med en like imponerende presisjon. Like imponert ble jeg over min da relativt nye D70. Kamera og linser fungerte upåklagelig selv da temperaturen begynte å synke utover høsten, og ikke minst da det periodevis regnet godt. Da kunne utstyret være fuktig og vått i timevis i gangen, men bare linsa var fri for regn ble det perfekte bilder.

• Kamera: Nikon D70.
• Linser: Jeg benyttet alt fra 10 mm til 300 mm, tilsvarende 15-450 i 35-mm-ekvivalent.
• Bilder: Jeg ønsket å ta bilder som både var teknisk interessante, og som samtidig var estetisk pene som mulig. Dette var en fotodokumentar-jobb, og ikke en jobb der hver skrue skulle fotograferes, og jeg tenkte vel egentlig at hvert bilde burde kunne brukes i en reportasje.
• Tid: Jobben tok totalt ca. fem uker. Etter endt jobb leverte jeg et relativt stort antall ferdig korrigerte jpg-filer og et bildespill på DVD til oppdragsgiver.

Fakta:
Nygårdsfjellet vindpark ble satt i drift i 2006, og består av 3 Siemens 2,3 MW turbiner som gir strøm til ca. 1400 boliger.  Nygårdsfjellet trinn II er en utvidelse av Nygårdsfjellet vindpark. Trinn II medførte en økning på 11 vindturbiner, altså 14 totalt. De siste 11 møllene ble satt i drift i oktober 2011.

Det avgjørende øyeblikket

Denne helga anbefales en liten film på 18:30 minutter. Den handler om en av verdens mest berømte fotografer, Henri Cartier-Bresson.  Jeg tror denne filmen kan gjøre deg til en bedre fotograf.

Vel, det er ikke noe film. Det er et stort antall av HCBs bilder, med hans egne kommentarer – fortalt på hans litt spesielle fransk-engelske måte.

Hvis du ikke kjenner til Cartier-Bresson fra før av, bør du lese deg litt opp. Her er en svært enkel og overfladisk norsk Wikipedia-side som en start.

For å forstå fullt ut en del av bildene i denne bildeserien/filmen, ville det også vært greit å ha litt kjennskap til hans kunstneriske ungdomstid, hans tidlige samkvem med surrealistene i Frankrike, hans mange reiser spesielt i Asia og Mexico, hans foto-oppdrag av kroningen av kong Georg VI da han kom tilbake uten et eneste bilde av kongen, men bare av publikum, mm.

I filmen nevnes flere ganger begrepet The Decisive Moment – det avgjørende øyeblikket. Det henspeiler på at noen blant oss – ikke mange – har fått den gudegitte nådegave at de er i stand til å «se» en hendelse før den skjer, slik at fingeren treffer utløserknappen akkurat i det avgjørende øyeblikket!  Bildene til HCB forteller oss i hvilken divisjon han spilte.

Les deg mer opp på Henri Cartier-Bresson. Du finner mye på nett, og om du skulle være det minste i tvil, så finnes det mange, mange bøker med og om han og hans bilder.

God helg. Enjoy!