Hemmelig, hemmelig…

Fra mitt bildearkiv: En gang for lenge siden hadde firmaet mitt en god del fotooppdrag for en stor norsk våpenprodusent. Ikke alt jeg fotograferte var like hemmelig, men noe var helt klart i den kategorien. Jeg hadde fra tidligere sikkerhetsklarering til nesten hva det skulle være, og var nok i tillegg her sjekket ut til gangs. Derfor kunne jeg operere nokså fritt. For eksempel med å fotografere, fremkalle film i egen lab og levere bildene til oppdragsgiver, i forvisning om at de for eksempel ikke også ble sendt til fi… (som det heter på det språket).

De tingene du ser her var avanserte greier (og er det kanskje den dag i dag), både maskineringsmessig og mhp elektronisk og elektromekanisk montasje. Alt ble laget og satt sammen på fabrikken jeg hadde oppdrag for.

Jeg kjenner ikke lengre denne bransjen, men det skulle ikke forbause meg om alt dette i dag er pakket inn i en liten mikrochip.

Men den gang var det altså både avansert og hemmelig til gangs. Til ymse formål ble dette jevnlig fotografert. Man spør ikke hvorfor, og man får ikke svar.

Svarthvitt var greit. Her var det full kontroll. Da var det litt verre med dias. Ektachrome var sikrest, men nærmeste fremkallermaskin for denne prosessen var i nabobyen, 2,5 timer unna. Etter fotografering måtte jeg derfor kjøre med rullene til labben og sitte å vente til de kom ut av maskinen. Etter en liten sjekk på at alt var OK, ble det å kjøre tilbake, og her velge de beste bildene, montere disse og kjøre ned til fabrikken.

Så mye enklere i dag med digitale bilder. Så spørs det da om de er sikrere med tanke på mulig spionasje fra fi…

Gjenstandsfoto etter museums-standard

De fleste av oss fotografer tar ustoppelig bilder av «gjenstander», uten at vi reflekterer noe særlig mer enn bare å få et bra bilde. Men av og til er ikke det godt nok. Som for eksempel hvis du skal ta bilder for et museum eller tilsvarende. Da gjelder vanligvis helt andre regler, og i en setting du kanskje ikke hadde forestilt deg.

Her er løsningen på hva du skal og bør gjøre under slike omstendigheter:

Nettstedet til «Samlingsnett» er en ressursbank, et informasjonssted og et sted for læring for alle som arbeider innen feltet samlingsforvaltning. Her får du vite alt som er verd å vite (og vel så det), pluss lenker til mange verdifulle ressurser.

Nettstedet utvikles og driftes av Museene i Sør-Trøndelag AS og finansieres i hovedsak over Norsk Kulturråds program for samlingsforvaltning. I redaksjonen for nettstedet er også Haugalandsmuseene, Museene i Akershus og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Norges Museumsforbund er en viktig samarbeidspartner.

Prosjektet ønsker å bidra til fornuftig bruk av ressursene i museumssektoren og å løfte kvalitet, kunnskap og kompetanse på samlingsforvaltningsfeltet i Norge.

Her er utrolig mye god informasjon som vil sikre at du har tenkt gjennom arbeidsprosessen før du starter, og gjennom det kan gjøre ting perfekt med én gang, samt legge inn mye relevant informasjon allerede når du fotograferer, for nettopp å slippe ressurskrevende dobbeltarbeid.

Illustrasjonene her er bilder tatt til ei historisk bok. De holder nok ikke standarden som anbefales for museumsbruk.

Fra Camera Obscua til Instagram

Fotohistorie er spennende – og spesielt samspillet mellom tekniske innovasjoner, sosiale endringer og kunstneriske retninger.

For et par års tid siden kom det ei bok som nettopp tar dette aspektet: «A Chronology of Photography», en kulturell tidslinje fra Camera Obscura til Instagram. Det er ei innholdsrik bok som tar for seg fotohistorien på en enkel og begripelig måte. I bunn ligger en tidslinje som peker til andre hendelser, slik at man får fotohistorien i et større perspektiv.

Man får ikke sagt all verden på 270 sider, men her er nok til å få et gløtt inn i denne utviklingen. Så kan du jo supplere etter ønske og behov senere. Boka avsluttes med ei ordbok som forklarer noen av begrepene, tips til fordypningslitteratur og selvsagt index og bildekreditering.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye om boka, men legger ut noen bildeoppslag slik at du kan gjøre deg opp en mening om dette kan være noe for deg også. Jeg synes den er svært interessant, og ei bok man ikke må lese fra start til slutt, men kan hoppe inn og ut av etter behov.

I likhet med fotobøker flest, starter denne tidlig på 1800-tallet, og med selve «fødselen» til fotografiet i 1839. Enhver fødsel starter imidlertid med en svangerskap, og i boka tar man en rask sving innom den lange veien frem til man klarte, ikke bare å se, men til man klarte å ta vare på et bilde, etter en ni timer lang eksponering på ei preparert metallplate.

Så ruller fotohistorien videre, med et sideblikk på verdenshistorien for øvrig. Boka er delt opp med bilder i ulike årstallsperioder og delvis med tematisk innhold.

Jeg finner ikke boka i norske bokhandlere men kun hos Amazon.

Bilder av de «usynlige» stedene

Jeg tipper at du også i ditt nærområde har områder, bygder eller bydeler som du liksom aldri ser skikkelig. Kanskje har du kjørt forbi der mange ganger. Det er det jeg kaller de «usynlige» stedene.

Hvis du i disse korona-tidene skulle slumpe til å få mer fritid, så hvorfor ikke dokumentere noen av disse stedene, eller aller helst at du også oppdager små og store elementer her som du kan gjøre noe mer ut av enn ren dokumentasjon.

Noen minutter sør for byen der jeg bor er det ei lita grend. Jeg tipper de som bor der kaller det forstad. Her er større konsentrerte boligfelt et stykke opp fra sjøen, mens nederste stripe langs E6 og havet består av en del opprinnelig bosetting pluss litt nytt.

Jeg har kjørt forbi her tusenvis av ganger. Denne gang kjørte jeg dit, parkerte, og gikk en lang tur langs «gammelveien» som nå er gang/sykkel-vei. Tross gråvær og sur vind, gikk det greit med lue og hette og NRK Klassisk på øret. Og kamera, selvsagt. Jeg hadde med en 18-55 og en 50-200 til min Fuji X-E3.

Det ble en fin tur på et par timer, først til veislutt og så retur til bilen. Og resultatet. Tja, ikke mye å skryte av. Folk med mer kreativt blikk kunne sikkert fått ganske mye mer ut av dette. For eksempel kunne man sikkert ha fått OK til å ta mer spennende bilder av fjøset som holder på å ramle sammen og sikkert kunne man gått nedom den røde fjøsen og det fraflyttede huset. Kanskje kunne også snøspurvene ha blitt et bedre motiv. Men poenget mitt her er å oppsøke de stedene du bare fyker forbi, de som ser aldeles «motivløse» ut, og så se etter om det kan være interessante elementer å feste til brikken.

Et annet poeng for meg i alle fall, er å gi meg selv et par timer med konsentrasjon på motiver, med klassisk musikk-backing, og med fravær av alle dystre tanker om en pandemi med store og forferdelige konsekvenser.

God tur.