Tre linser for naturfotografering

Det hender jeg ramler over gode videosnutter på nett. Her er en av dem: Nigel Danson forteller om hans tre foretrukne linser for naturfotografering: Den kraftige vidvinkelzoomen, normalen (fastoptikk med høy lysstyrke) og telezoomen.

Nigel snakker om Nikon og Fuji. Han bruker begge deler. Jeg har samme combo. Han kunne muligens presisert forskjellen på linser for halvformat-kameraer som for eksempel Fuji X-T2 og linser for fullformatkameraer som Nikon D810.

Vidvinkel

En 10-24 mm linse på et Fuji-kamera gir det samme bildet som en 16-35 mm linse på et Nikon fullformatkamera. Formelen er enkel: Du ganger med 1,5 for å «omregne» fra halvformatlinser til fullformatlinser.

Normal

Det betyr at mens Nigel elsker sin «Nifty Fifty», 50 mm, 1,4, så må han sette på en 35 mm på sitt halvformat Fujikamera for å få det samme bildet. Legg merke til at han gjør et poeng av å «zoome med beina». Fast optikk kan kreve mer av deg som fotograf. Og det er bra!

Tele

Så er det kanskje litt mer merkelig at han elsker sin 70-200 (eller 50-140 for halvformat) i naturen. Kanskje kommer det av at han trasker rundt i en flatt engelsk landskap, mens jeg har fjell så det rekker i «bakgården», og dermed liker vidvinkel bedre.  

På 10 minutter rekker du å få litt inspirasjon og noen gode tips. Han svinger også innom begrepet hyperfokaldistanse, som det kan være verd å lære seg – spesielt hvis du bruker med vidvinkel og ønsker maks dybdeskarphet. (Du kan lese litt mer om dette her).

Jeg ser en del videoprogrammer om foto, og det er mange jeg slår av – av ulike grunner. Jeg liker imidlertid dette: God filming (kanskje litt for mange kutt), lyden er perfekt, Nigel snakker begripelig og passe fort og her er ingen endeløse gjentakelser eller munndiaré. Jeg senker skuldrene og koser meg med Nigel, vofsen hans – og alle linsene. Håper du gjør det samme.

Bildetekster: Bildene her er fra videproduksjonen, foto: Nigel Danson.  

Reklame

Kjøpe telelinse? Her noen tips.

Trenger man en telelinse? Mitt svar er enkelt: JA. For de fleste all-round-fotografer vil ei god, lyssterk telelinse på omlag 70-200/300 mm være en nødvendighet. Hvis du aksepterer en maksimal lysstyrke på f eks f:4, trenger den ikke koste all verden, og for mange vil dette trolig være godt nok.

Bildetekst: Til venstre min 70-200 f:2,8. Med denne pluss en 1,4 telekonverter har jeg stort sett dekket mitt «telebehov». I tillegg til dette har jeg en gammel 300 mm og en 400 mm, sistnevnte mer antikvarisk enn nyttig.

Jeg ser nå helt bort fra eksempelvis sports- og dyre-fotografene som har sine helt spesielle behov. For disse snakker vi om glugger med virkelig stor blenderåpning, virkelig mange millimeter og med en prislapp hinsides alle hobbyfotobudsjett -og til og med i overkant av mange proff-budsjett.

Ei middels kraftig telelinse har utrolig mange anvendelsesområder. Du trenger en slik for å få gode portretter, spenstige reisebilder, for «å trekke sammen avstander», for å isolere elementer, mm. Jeg ville ikke klart meg uten min 70-200 mm. Og til reisebruk har jeg god nytte av min superzoom, 18-200, for APS-C, dvs. til mitt Nikon D300.

La behovet avgjøre. Trenger du en OK allround superzoom for å følge utviklingen av dine barn? Trenger du linser med stor blender for å ta sportsbilder eller konsertbilder inne og ute? Eller er behovet å ta skarpest mulige bilder for bruk i trykksaker?

Her er noen enkle tips når du skal skaffe deg ei telelinse.

Fullformat eller APS-C
Hvis du har et kamera med en APS-C bildebrikke (hos Nikon kalt DX) så kan det være verd å forsikre deg om at linsa du vurderer å kjøpe også vil fungere på et fullformatkamera. Hvis du en vakker dag ønsker å kjøpe et fullformatkamera, så kan det være smart at de fleste linsene dine kan brukes uten videre.

Vær klar over at en DX-brikke har en såkalt crop-faktor på 1,5. Dvs. at ei 70-300 mm linse på et kamera med en APS-C-brikke vil fungere som en 105-450 mm, mens den altså på et fullformatkamera er det den er: 70-300.

Vibrasjonsdemping
Linsa bør ha vibrasjonsdemping, dvs. at små bevegelser når du fotograferer håndholdt blir utlignet slik at du får skarp(ere) bilder? Og vibrasjonsdemping blir enda mer påkrevende hvis du må velge ei litt rimelig linse der du på f eks 300 mm har minste blender 5,6.

Skarp optikk
Det er forskjell på optikk. Den gamle regelen at «jo dyrere, jo bedre» gjelder i svært stor grad. Sjekk på fotonettsteder og se etter brukererfaringer hvis du er i tvil. Mange linser har mer eller mindre svake felter. Noen er f eks skarpest i på 70 mm og blir uskarpe mot 300. Andre linser må/bør du blende litt ned før de gir skarpe bilder. Kromatisk avvik er også et problem med enkelte linser, dvs. at det blir en ørliten «regnbue» rundt kontrastrike områder. I den andre enden av skalaen har vi de linsene som er skarpe tvers gjennom på full blender og som koster skjorta. Du velger hva du vil ha og hva som er godt nok for deg.

Telekonverter
Kan det være en idé å kjøpe ei passe rimelig linse, f eks 70-200 f:4-5,6 pluss en 2x teleconverter, slik at du dermed for en rimelig(ere) pris faktisk får dekket hele området fra 70 til 400. Svaret er som regel nei.  Med en 2x converter får du riktignok doblet antall millimeter, men det betyr også to blendere mindre, slik at minste blender blir på f:8. Mange kameraer vil nå ha problemer med å fokusere, og en 400 mm linse med så svak lysåpning vil i praksis vil være tilnærmet ubrukbar bortsett fra under helt optimale lysforhold.

Derimot vil en 1,4x eller 2x original televerter fungere godt på en 70-200 f:2,8. Med 1,4x får jeg i praksis 100 – 280 f:4. Det er til å leve med.

Sjekk nøye
Det finnes objektiver i bøtter og spann, både originale dvs. av samme merke som ditt kamera, men også tredjepartslinser. Noen av dem er bedre enn andre. Les grundig tester slik at du får mest skarphet og lysstyrke igjen for pengene. Det finnes en god del linser som er et bra kompromiss mellom lysstyrke, optiske egenskaper og pris. Ha også i mente at du kan ha andre krav til skarphet enn jeg har.

Les også en tidligere bloggartikkel som sier litt om å ta spennende bilder med telelinser.

 

Hva er den beste portrettlinsen?

Ønsker du å ta et pent portrettbilde? Hvilken linse bør du bruke? Derom strides de lærde: Noen sier 85 mm. Andre sier 105 mm eller 300 mm. Eller noe midt i mellom – eller enda mer. Som du forstår…

En gang i den analoge tiden var det en opplest og vedtatt «sannhet» at ei portrettele var 105 mm. Til nød 135 mm. Punktum! Dette gjaldt 35 mm-kameraer, eller fullformatkameraer i vår digitale virkelighet. Med en såkalt APS-C-brikke som har en crop-faktor på ca. 1,5, vil en 70 mm linse være det ideelle ettersom det tilsvarer 105 mm.

Bildetekst: 105 mm f:2,5. Inntil jeg blir overbevist om noe annet mener jeg at omlag 105 mm er den linsen/innstillingen som gir det beste bildet når det gjelder portrett.

Hvor mange millimeter?
Men altså: Hvor mange millimeter anbefales? I dag er man åpenbart ikke så sikker lenger. Det vil si: Jeg synes personlig at området rundt 105 mm gir et aldeles utmerket resultat. Det hender til og med at jeg er relativt bekvem med å skru min 24-70 mm til maks zoom de gangene jeg ikke orker dra med en 70-200 og stille den på om lag 105 mm. Fra gammelt av har jeg en sylskarp 105 mm Nikon f:2,5, og det er mulig jeg kommer til å bruke den enda mer, selv om den er helt manuell.

(Tips: Les også dette blogginnlegget fra mai 2014)

Rundt 105 mm fremstår forholdet mellom nese-øyne-ører som nokså likt det jeg opplever i virkeligheten. Men så har jeg aldri vært foto-fundamentalist, og det kan selvsagt også være at man har blitt hjernevasket opp gjennom årene.

5 meter
For en annen «teori» sier at vi til portrett skal benytte en linse som tilsvarer det vi med det menneskelige øyet ser fra ca. 5 meter.  Gudene må vite hvor dette er tatt fra. For et rent portrett, dvs. ansikt og skuldre, snakker vi da om ei linse på 300 mm. Minimum.

Bildetekst: 300 mm, ca. 6-7 meter frem til objekt. Er dette perspektivet mer naturlig enn bildet tatt med en 105 mm linse?  Jeg er langt fra sikker på det hvis hensikten er å lage et så naturlig bilde som mulig. På meg virker dette litt for «flatklemt». 

Studioplass
Å bruke en 300 mm kan muligens være greit nok utendørs, men innendørs skal man da ha relativt solid med studioplass.  For det første skal du ha en del meter fra deg frem til modellen, og deretter skal modellen stå et stykke unna bakgrunnen for å få denne ut av fokus.

Kjerringråd
Hvor kommer så rasjonaliteten med «sannheten» om 105 mm inn. -Jo, svares det, -det var noe man mer eller mindre fant på. 105 mm linser – den gang ofte kalt portrettobjektiv – var forholdsvis greie å produsere og forholdsvis rimelige. Og de var ganske «studiovennlige  (kort vei frem til objekt og med lite krav til plass bak).

Fortsatt god latin
Fortsatt er det imidlertid mange fotografer som mener det er god latin å si at ei god portrettele ligger mellom 85 og 105 mm (og nå snakker vi fortsatt om fullformatkameraer).

Hva med vidvinkel?
Går du lenge nedover i antall millimeter begynner det å bli problemer: Hvis du trykker et vidvinkelobjektiv oppi ansiktet på en person for å fylle søkeren, så blir det ei skikkelig stor potetnese og små ører. Morsomt til sitt bruk, selvsagt, men knapt noe godt portrett.

Bildetekst: Tett på med en 12 mm vidvinkel tett på for å fylle søkeren. I beste fall kan det være et morsomt bilde, men det er ingen naturlig gjengivelse.

Hva med lang tele?
Og andre veien: Om du bruker ei alt for kraftig telelinse, så blir perspektivet trykket sammen, ikke ulikt det man opplever når f. eks. fjerne fjell kommer svært nær og at de blir store.

Prøv selv!
Ble du klokere? Hva med å prøve deg frem på egen hånd for å finne ut av hva du liker best. Begynn på 85 mm og ta bilder i steg oppover mot 300 mm. Deretter sammenligner du og modellen etterpå hva dere liker best.

Husk at du må regne om hvis du har APS-C-brikke. Eksempel nedenfor:

APS-C tilsvarer i…	fullformat
55 mm	83 mm
70 mm	105
150 mm	225 mm

Etterord: Tror du at det er noe enkelt svar på mitt spørsmål om «hva som er den beste portrettlinsa»? Tro om igjen. Jeg la ut en liten diskusjon på nettstedet foto.no og med kobling til denne bloggartikkelen.
På noen få dager hadde nesten 2000 personer vært innom diskusjonen, og 46 hadde lagt inn kommentarer. Les selv hvis du er interessert.
Kanskje kom den aller beste kommentaren fra Ernst Vikne: «Hvis man starter med å plassere seg så nært motivet som man finner naturlig og deretter velger en brennvidde som gir et det ønskede utsnitt på denne avstanden, vil man også få et naturlig perspektiv.»  

Bildetekst: De tre portrettbildene ovenfor er tatt med (til venstre) en 200 mm med 1,4 telekonverter, tilsvarende ca 300 mm. Bak til høyre en vidvinkel, 12-24 mm. Og så min 40 år gamle Nikon 105 mm f:2,5. Gjett hva jeg foretrekker til gode portretter?

Død over superzoomene (som en hovedregel)

Denne gang skal jeg ta livet av superzoomene, dvs. linser med et omfang som strekker seg fra kraftig vidvinkel til lang tele. Jeg tenkte å knuse dem. Fortelle at de er totalt ubrukelige og strengt tatt bør kastes. Helt på slutten skal jeg imidlertid si at fullt så galt er det ikke. Til sitt bruk kan de komme til nytte.

Jeg snakker ut fra egen erfaring. Og hundrevis av linse-tester som jeg har lest. Grundig. Og som gammel journalist er jeg vant til å lese mellom linjene, dvs. å kunne se hva som ikke står der.

Vivitar
Min aller første superzoom var en Vivitar 70-210 makro. Det var «årets objektiv» med EISA-gull og gode greier. Dette var tilbake i den analoge tiden da alle de andre linsene mine var faste objektiver. Jeg hadde (og har fortsatt) blant annet en original 105 mm Nikon som var så sylskarp at det nesten var et problem å bruke bilder fra denne linsa sammen med andre, for eksempel i en dias-serie.

Men med den nye superzoomen fikk jeg aldri skarpe bilder. Det fikk heller ikke min reproanstalt som slet med å montere sammen film for firefargeproduksjon, ettersom f.eks. kantene på bygninger ikke var samsvarende på gul, magenta og cyan-filmene. Med andre ord: En linsefeil, og fagbetegnelsen er kromatisk aberrasjon.

Nikon
Den neste superzoomen var en original Nikon-linse: En høyst prematur og snodig tildragelse. Det var en skyvezoom på 35-105 mm. Det er muligens første, og trolig også siste gang Nikon laget denne type zoomlinser. Jeg tok aldri et eneste skarpt bilde med den linsa, men har den fortsatt av rent nostalgiske årsaker. Du ser den her, sammen med et av mine favorittkameraer, en Nikon FE.

Tamron
Så gikk det mange år, og godt inne i den digitale verdenen kjøpte jeg en Tamron 70-270. Nok en gang var det ei linse som hadde fått alle utmerkelser som var mulig å få. Reklamen og anbefalingene var massive, og jeg lot meg overbevise. Det var bare ett problem: Bildene ble uskarpe, spesielt bilder tatt med stor blenderåpning og på maks zoom. Verst var det i ytterkantene. Nok en klassisk linsefeil for denne type linser.

Nikon
For snart to år siden skulle jeg på en tur til India. Noe ferie men også en slags jobb-tur for å ta bilder i en spesiell anledning. Av rent praktiske grunne valgte jeg å ta med kun ett kamerahus og to linser. Det ble et D300-hus, ei 10-20 mm og – tro det eller ei – en nykjøpt original Nikon-linse 18-200. Med dette dekket jeg hele området fra (omregnet til fullformat) 15-30 og 24-350. Jeg var selvsagt skeptisk til superzoomen, men de få testene jeg tok før jeg dro var tilfredsstillende. Vel tilbake med tusenvis av bilder var også resultatet tilfredsstillende. Akkurat skarpt nok til sitt bruk, hvilket vil si forholdsvis mindre bilder på print og bilder til bruk på nett.  Her ser du min D300 og «reise-linsa».

Ikke skarpt nok
For noen tid siden tok jeg en liten lokal fototur (mosjon og bilder) og valgte for enkelhets skyld å ta med min trofaste D300 og nettopp 18-200 mm-linsa. Fangsten ble skuffende mager. Det vil si, motivene var mange og gode nok, men når bildene skulle granskes kritisk på min 27 tommers kalibrerte skjerm, så kom nedturen. Dessverre. Jeg vet at bildene ville vært sylskarpe hvis jeg hadde orket å dra med meg min fantastiske 70-200 f:2,8 og enda litt bedre om jeg i tillegg hadde benyttet mitt fullformatkamera, D700. Resultatet fra denne fototuren var at jeg ikke kunne bruke ett eneste bilde i arkivet mitt.

En slags konklusjon
Skal vi våge oss på en konklusjon? Jeg tar det punktvis.

• Jeg har ekstreme krav til skarphet. Det har kanskje ikke du.
• Mine bilder skal tåle å bli brukt i en trykksak og være skarpe i A3-format. Dine skal kanskje bare brukes som 10×15-kopier i et album eller på nett.
• Min fotoryggsekk veier mange kilo. Når du drar på fotojakt har du muligens et ønske om å ha med deg alt rundt halsen eller i ei lita veske.
• Ikke stol blindt på reklamen. Gull og glitter og anbefalinger av EISA er null verd hvis du ikke er fornøyd med linsa. Så sjekk med andre fotografer eller sjekk med proffe nettsteder før du kjøper.
• Men (og her kommer modifikasjonen): Ofte må det praktiske komme før det ideelle. Skal du til et sted med mye støv, ønsker du å reise lett og/eller må ha en alt-i-ett-løsning, så kan en superzoom være et greit alternativ, selv om den altså ikke er skarp over hele zoomområdet og med alle blenderåpninger. Det ideelle må ikke bli det godes fiende, selv om disse linsene ofte betegnes som «jack of all trades, master of none», hvilket oversatt betyr noe slikt som at «den er god nok til det meste, uten å være best til noe som helst».
• Og til sist, når du leser reklamen og ser på utmerkelsene: husk på den gamle regelen som sier at «hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel det».

Spennende bilder med telelinser

 

La meg slå et slag for telelinser. Nå som det begynner å lysne i Norge, ikke minst i min del av verden, vil de fleste kunne fotografere med telelinser selv om de ikke er av de aller lyssterkeste. Her er derfor dagens anbefaling: Ta deg en fototur – kun med ei kraftig tele på kameraet ditt. Og med «kraftig tele» tenker jeg på alt fra 200 mm og oppover.

Det er en slags herlig befrielse å fotografere kun med ett objektiv, spesielt hvis du er av typen som vanligvis går rundt med hele arsenalet av linser i fotoryggsekken og dermed svir av en masse energi ved hele tiden og vurdere å skifte objektiv alt etter hvilket motiv du ser. Jeg kjenner godt til akkurat den typen. Jeg er der selv. Men av og til hender det at jeg kun tar med meg ett hus og ei telelinse. Punktum.

Jeg vet at noen foretrekker å la denne ene linsa være ei såkalt «normal-linse», kanskje et sted mellom 35 og 55 mm, og gjerne så lyssterk at du får litt bokeh (eller softet bakgrunn). Fordelen med å ha pålagt deg denne form for selvsensur ved kun å ha ett objektiv på kamera, er at du kan konsentrere deg om denne ene oppgaven, og slippe å tenke på andre motiver og andre linser.

Men denne gang handler det altså om telelinser: Hele hemmeligheten er at du må ta på deg «imaginære kikkertbriller» og lete etter mønstre, former og farger som kan bli bra når de blir isolert fra alt det andre, «klemt sammen» slik et teleobjektiv gjør.

Hvis du søker på nett vil du kunne finne noen artikler om telelinser, ofte teknisk orientert. Det tenker jeg ikke si så mye om her. Moderne telelinser med ulike former for vibrasjonsdemping gjør at du i noen grad kan legge stativet hjemme. Men med eldre linser uten vibrasjonsdemping, og kanskje lyssvake (=rimeligere) linser (som du på toppen av alt bør blende ned et par hakk ekstra for å få skarpe bilder), kan det være smart å ha med seg et godt stativ. Hvis du må blende ned for å få god dybdeskarphet i for eksempel i ei lang husrekke, vil også et stativ være på sin plass. Alternativet er selvsagt å bevisst spille på liten dybdeskarpheten ved å benytte stor blenderåpning.

Teleobjektiver krymper avstander og lager perspektiv som vi ikke ser til daglig. For mange år siden tok jeg et coverbilde til ei lokalhistoriebok med ei kirke, og i bakgrunnen en pyramideformet fjelltopp. To spir med andre ord. «Problemet» var at fjelltoppen lå mange, mange mil innover en fjord. Utgiveren fikk litt pepper fra enkelte som trodde bildet var manipulert: Vi har bodd her i alle år, og aldri sett det fjellet der! Det bildet jeg snakker om her var i den analoge tiden, men det digitale bildet over her er samme kirke og samme fjell. Heller ikke dette er manipulert.

Men ellers liker jeg nok best å isolere elementer, og forsøke å finne mønstre eller farger når jeg går på jakt med telelinsa. God jakt til deg også.

Bildetekster: To av disse bildene viser fjerne elementer på en litt spesiell måte: Plutselig er et hytteområde på den andre siden av fjorden kommet med på et bilde av toppetasjene på et hotell. Kirka og fjellet er omtalt. Mest spennende synes jeg nok det er å finne mønster som på husrekka på kaia i Svolvær eller de like husene nedover ei gate i hjembyen.

 

Vil du ha uskarp bakgrunn på bildene dine?

Mange ganger er det ønskelig å legge skarpheten kun på hovedmotivet, og la både forgrunn og bakgrunn være uskarpe. På kameraer med stor bildebrikke er dette nokså enkelt. På mindre kompakt-kameraer er det litt verre, og effekten blir heller ikke så stor.

Bildetekst: Bildet her er tatt med et 300 mm objektiv (tilsvarende ca. 400 mm på et 35 mm kamera) og med blender 5,3. Både hest, rytter og instruktør blir skarp, mens gjerdet og ikke minst skogen bak blir uskarpt. ISO 400 og 1/1250 sek. Kamera: Nikon D300 (speilrefleks).

Prinsippene er enkle: Bruker du vidvinkel vil du oppleve at det meste blir skarpt, og blender du ned til f eks f:8 så blir tilnærmet alt skarpt. Med tele blir skarphetsområdet (altså det området fra forgrunn til bakgrunn som blir skarpt i bildet) mye mindre. Hvis du i tillegg bruker stor blenderåpning, så snevrer du ytterligere inn skarphetsområdet.

Det er stor forskjell på hvordan et speilreflekskamera (eller kamera med stor bildebrikke) fungerer, og hvordan et lite kompaktkamera (med en liten bildebrikke) fungerer i forhold til å håndtere dybdeskarphet. 

Kompaktkamera
På grunn av den lille bildebrikken blir – på godt og vondt – svært mye skarpt.  Det er greit nok til hverdags, men ikke fullt så greit når du går inn for å legge bakgrunnen uskarp. Det første du må gjøre er å sette kamera over i A-modus (altså ikke Automatikk, men «aperture», dvs. blender-forvalg) og så legge inn så stor blenderåpning som mulig, f eks 2:0 eller 2:8. Hvis du så i tillegg kan bruke passe mye tele, og videre sørge for at objektet er nært nok og at det er langt til bakgrunnen, så vil du normalt kunne oppnå en noenlunde uskarp bakgrunn. Eksempel: Et portrett tatt med full blenderåpning, der modellen bare er to-tre meter unna mens fjellene langt bak utgjør bakgrunnen.

Speilrefleks (og kamera med stor bildebrikke)
For å legge bakgrunnen uskarp er det vanligvis nok å ta bilder med stor blenderåpning og med et objektiv fra for eksempel 50 mm og oppover.  Objektiver med stor blenderåpning (f eks på f:1,8) kan ha en skarphetsgrense på noen få millimeter. I portrettsammenheng må man derfor passe på at begge øynene blir skarpe, enten ved å ta bilde rett forfra eller blende litt ned. Og jo mer tele man putter på, jo mindre blir skarphetsområdet.

Bildetekst: Andre ganger er hensikten å få hele bildet skarpt. Dette bildet fra Fjellheisen er tatt med en 17 mm linse (tilsvarende 25 mm på 35 mm format). Selv med en så pass kraftig vidvinkel som 17 mm valgte jeg blender 8 for å være sikker på at hele bildet ble skarpt. Til gjengjeld måtte jeg da opp i ISO 500 og tok bildet på et 1/250 sekund ettersom jeg ikke ville risikere bevegelsesuskarphet. Kamera: Nikon D300 (speilrefleks).