Hva med å spille turist?

De av oss som er født med et snev av anstendighet, kan stundom få kvaler når vi forsøker å være gatefotograf i egen by eller i nabobyen. Nå har jeg løsningen: Vær turist!

Nylig var jeg i en naboby, av det slaget der partier av hovedgata etter hvert ser ut som en glorete turistjungel: Cruiseskipene ligger i kø på kaia, og på veiene kjører bussene i kø med turister som skal oppleve landsdelens mange herligheter. Men heldigvis er det mange nok som går i kø i bygatene, prydet med stygge troll på fortauene og sikkert mye turistsnadder innendørs i butikkene som ligger på rad og rekke. Og alle har et kamera i nevene eller på magen, som de uten blygsel fotograferer med.

Det er her du kan henge deg på: Kle deg som en standard turist og følg strømmen. Nå kan du stoppe opp hvor som helst og fotografere hvem som helst og hva som helst. Nemlig.

Noen få eksempler er vedlagt. Lykke til!

Reklame

Originale eller uoriginale batterier

Originale batterier til kamera er grisedyre. Da er det fristende å kjøpe uoriginale, til en langt lavere pris. Det kan imidlertid hende at det ikke er så rimelig likevel – i det lange løp.

Originale batterier til mine Fuji X-E3 og T2 koster pr. stykk 880 kroner. Pluss porto for oss som bor litt utenfor.

Derfor var det mye smartere å kjøpe Duracell-batterier, fra Duracell online eller noe slikt. Om lag halv pris, og varene levert rett i postkassa. Flotte batterier av solid Duracell-kvalitet (riktignok laget i Kina som så mye annet).

Alt vel!

Etter et års tid begynte imidlertid Duacell-batteriene å bli litt trege å få inn og ut av batterikassa. Årsaken var åpenbar: Batteriene hadde fått kul på magen. Den ene siden var føl-bart og faktisk også se-bart tykkere. På et godt gammelt skyvlær var det mulig å måle at Duracell-batteriet var om lag ¾ millimeters tykkere enn originalbatteriet. De siste gangene de uoriginale batteriene ble forsøkt presset inn i kamerakassa, ble det et tilsvarende strev å få batteriene lirket ut ved hjelp av ymse remedier. Da var det stopp.

Kunne ladingen ha noe med dette å gjøre?

Jeg bruker alltid den vedlagte laderen BC-W126.

Min fotokompis sørafor i verden lar batteriene stå i kamera, og bruker USB-kabel for lading. Han opplever ikke endring i tykkelse.

Hypotese 1: Lading via USB i kamera er snillere mot batteriene enn lading i den laderen som følger med kamera.

Hypotese 2: Det kan ha noe å gjøre med måten vi lader på. Jeg liker å ha fulle batterier til enhver tid, noe som medfører smålading hele tiden. Er det smartere å kjøre batteriet ned mot bunn før man lader? Aner ikke.

Den enkle konklusjonen sier seg selv. For mitt vedkommende blir det originalt.

Kunstig foto-intelligens

Det har blitt jukset med fotografier siden «tidenes morgen». Men aldri har det vært enklere å jukse enn nå. Takket være kunstig intelligens er det mulig å gjøre ting med våre bilder som det var tilnærmet umulig for bare kort tid siden, eller som i alle fall krevde en stø hånd og ufattelig mye tid.

Bildet her er et enkelt eksempel. Øverst finner du originalen, rett fra kamera.

Bildet nedenfor er etter noen få justeringer i Lightroom Classic.

Løsningen her heter masker, noe som kom i siste versjon. Jeg ber programmet finne hovedmotivet, og programmet plukket ut de tre personene raskere enn jeg ville brukt på å trace to centimeter av topplua til fiolinisten. Jeg valgte nå kun å forsterke alle farger og øke dynamikken i denne masken.

Punkt to ble å velge bakgrunnen, slik at alt annet enn de tre personene ble valgt. Eksponeringen ble så redusert noen hakk til bakgrunnen var passe mørk. Gulvet var fortsatt for lyst, og det ble dempet med et lineært avtonet verktøy. Jeg vil anta at jeg brukte maks 2 minutter på denne jobben.

Hvis jeg hadde fått med ansiktet til personene, kunne jeg endret hårfarge, gjort tennene kritthvite, farget øynene blå, mm. alt aldeles automatisk fordi programmet gjenkjenner ansikt med alle elementer – takket være kunstig intelligens.

Til det bedre? Eller til det verre?

Glemte kvinnelige fotografer

Det er sikkert flere grunner til at mange kvinnelige fotografer forsvinner inn i historien som ukjente. En av dem var Kari Berggrav (1911-1996), fotograf i Arbeiderbladet fra 30-tallet. Hun omtales av en kollega som «Norges første kvinnelige pressefotograf». Merkelig nok er hun ikke å oppdrive i noe fotohistoriske oppslagsverk.

Kari Berggrav (1911-1996) , fotograf. Her fra sin periode som fotograf i FNs sekretariat, New York

Her og der kan bilder av Kari Berggrav dukke opp i arkivene, ofte som «fotograf: ukjent». Fotohistorikere kan med rimelig pålitelighet likevel koble bilde og fotograf, både ut fra «modus operandi» og – med hensyn til krigsbildene – å følge krigens gang i vårdagene 1940.

Resultatet av det tyske flyangrepet på Narvik 1. juni 1940. Foto: Kari Berggrav.

For meg er det med en viss andektighet å vite at hun har vært tilstede i de samme gatene og i det samme området som jeg vandrer i, og som i disse dager vises for hele verden i form av filmen «Kampen om Narvik».

Jeg har ikke tenkt å fortelle så mye om dette, men heller vise til en artikkel av Tone Svinningen, publisert hos Preus. Svinningen har med en forskers grundighet funnet frem mye informasjon om Kari Berggrav, med målsetting å plassere henne i den fotohistorien hun hører hjemme i.

Artikkel om Kari Berggrav hos Preus museum

Her er en annen lignende historie om en annen kvinnelig fotograf som (nesten) forsvant ut av historien