Vis frem bildene dine

Fotograferer du kun for skrivebordsskuffen eller familiealbumet? Synd, for jeg ganske sikker på at noen av bildene dine vil ta seg fint ut i stort format på veggen! Det er blitt så enkelt og rimelig å produsere store bilder at du godt kan planlegge en «fast utstilling» med bytte av bilder med jevne mellomrom.

Bildetekst. Tre kvadratiske bilder ved siden av hverandre innrammet på veggen eller i en reol. Kunne det være noe?

Hva trenger du?

• To-tre pene og greie fotorammer som du enkelt kan skifte bilder i.
• Noen kvalitetsmessig gode bildefiler med fine motiver. Disse sender du over til en lab og får printet i samme format som rammene, slik at du enkelt kan skifte.

Rammer: I de fleste interiørbutikker får du kjøpt store bilderammer. Men sjekk med ulike laboratorier hvilke format de anvender. Det er bra dumt å kjøpe 50×70-rammer hvis bildene du får fra labben bare er 50×60 cm. Selv bruker jeg laboratorier som leverer standard 50×70 cm og har selvsagt tilsvarende rammer. Enkelt og greit. Pris for rammer inklusive glass ca. 200 kroner pr stk.

Bilder: De fleste moderne digitalkamera av noenlunde kvalitet leverer i dag bildefiler som rent teknisk som går helt greit å få forstørret opp i f. eks. 50×70 cm. Dermed gjenstår det bare å finne frem bilder med motiver du liker. Og skal du henge opp f.eks. tre bilder ved siden av hverandre, er det jo greit å se at bildene fungerer sammen, enten ved at de har samme fargetone, likt motiv, eller lignende.
De fleste laboratorier lager ekte fotokopier bare opp til ca. 20×30 cm. Alt over her er skrevet ut på printere, altså med bruk av fargeblekk. Kvaliteten varierer nok en del, men den er stort sett svært god, og trolig godt nok for de fleste med normale kvalitetskrav. Prisen på en vanlig postordrelab varierer fra 100 til ca. 200 kr. pr stk. Det er naturlig å anta at du får litt mer kvalitet for 200 kroner enn 100 kroner, men kanskje ikke dobbelt så mye. Valget er ditt.

De med spesielle ønsker og kvalitetskrav vil nok uansett sørge for å ha en kalibrert skjerm, kjøre sine RAW-format-bilder gjennom Photoshop eller tilsvarende, osv.  For de fleste andre er det stort sett bare å sende inn sitt jpg-bilde og foreta eventuell korrigering av størrelse mens du er i bestillings-programmet til laboratoriet.

Vær obs på at noen labber kjører alle bilder inn i en prosess der farger blir litt mer mettet, og der man kjører på med oppskarping av bildene for å få mer «smell» i dem. Sikkert OK for de fleste, men hvis du har gjort bildet ditt helt ferdig i et bildebehandlingsprogram, kan det hende at denne lab-oppskapringen blir i meste laget. Velg da en lab der du kan unngå automatisk oppskarping.

Har du ikke mer veggplass, sier du? Vær obs på at IKEA lager en reoltype der man kan bestille «bilde-dører» i format ca 60×60 cm, altså egentlig rammer av aluminium og glass med hengsler. Det kan være et greit alternativ.

Hva med jobb? Alt for mange har grå og kjedelige kontorer. Ikke mitt. Her henger det fire egenproduserte bilder i format 50×70 cm i glass og ramme (samme opplegg som ovenfor), og jeg har til og med et antall spotlights med korrekt fargetemperatur for å lyse rett på bildene. Neon-rør i taket er ikke spesielt stemningsbefordrende. Og litt hyggelig skal man ha det! Bare et tips.

Reklame

Vivian Maier – en fotograf fra det ukjente

Noen historier er sterkere enn andre. De brenner seg fast. Historien om barnepiken og amatørfotografen Vivian Maier er en slik historie.
Den handler om en nokså anonym barnepike i Chicago som brukte all sin fritid (og noe av sin jobbe-tid) til å fotografere sin samtid (og seg selv) på 50- og 60-tallet. Hun fotograferte kun for skrivebordsskuffen.
I 2008, like etter hennes død, dukket bilder og negativer opp ved en tilfeldighet. Den unike fotoskatten fikk stor og velfortjent oppmerksomhet. Og den anonyme barnepiken har fått den plassen hun fortjener i fotohistorien som en av de virkelig store Street Photographers.

Det var en amerikansk eiendomsmegler, John Maloof, som i 2008 kjøpte en eske med negativer på en auksjon. Etter et års tid tok han frem esken og oppdaget til sin store forbauselse at den inneholdt flere ti-talls tusen negativer. Mange ruller var ikke engang fremkalt. Hvem hadde tatt bildene? På en konvolutt fant han navnet Vivian Maier med nesten uleselig håndskrift.

Vivian Maier var en fransk immigrant. Det meste av livet var hun «nanny» for barna til noe mer velstående familier i Chicago-området. Da hun ble gammel sørget noen av «hennes» barn for at hun kom på eldrehjem. Etter en fall-ulykke på isen døde hun. Det skjedde bare få dager før Maloof begynte å undersøke hvem som hadde tatt bildene i de kassene han hadde kjøpt. Hun fikk dermed aldri oppleve sin egen suksess.

Maloof ble inspirert til å fotografere selv, kjøpte seg en Rolleiflex slik Maier hadde benyttet, og oppdaget etter hvert den høye fotografiske og tekniske kvaliteten på hennes bilder. Han la ut noen av bildene på en blogg. Responsen var enorm. Nå går Maiers bilder sin seiersgang verden over.

Nylig ble det laget en liten videofilm, som en slags dramatisering av deler av fotografens liv. Man har skrevet en historie basert på informasjon fra de få som kjente henne. Gjennom en moden kvinne-stemme har man latt filmen få et selvbiografisk uttrykk. Kanskje får vi her et lite gløtt inn i livet til en av fotohistoriens mest anonyme fotografer.

I videofilmen er det mange stills og noen få innslag fra hennes 8-mm-filmer av ungene hun passet. Det hele blir en slags saktmodig men likevel spennende historie (muligens mer fremhevende enn man kan ane at den virkelige Vivian Maier var), og som lydbakteppe har man benyttet den like underfundige musikken til Erik Satie (Gnossiennes nr 1 – Lent).

Det er en utrolig historie. Og hun har tatt noen fantastisk flotte bilder. Se spesielt bildene på «hennes» nettsted.
Både filmen og livet som fremstilles er full av en slags stillferdig dramaturgi: At the end, there was another beginning.

Enjoy!

Filmen om hennes liv.
Film-trailer fra dokumentarfilmen om henne.

Og her fra et TV-program  som omtaler
hele historien. Interessant!

• Offisielt nettsted.
• Blogg.
• Fakta om Vivian Maier.
• Og her er en blog-artikkel om nettopp Street photography.
• (Oppdatering, november 2018): Nylig utkommet bok med noen av hennes fagebilder.

Digital inngang til fotohistorie?

For noen kan digitalisering av farfars gamle album, eller lysbildene på loftet være inngangsporten til en gryende interesse for fotohistorie i sin alminnelighet. Det er en spesiell opplevelse å kunne studere et lite 5×5 cm bilde fra gammelt familiealbum på en stor PC-skjerm etter at det er skannet. I bokstavelig forstand kommer man nærmere og mer innpå detaljene – og ofte til sin egen fortid.

Bildetekst: Bjørnfjell stasjon, påske 1985. Bildet er skannet fra et 35 mm dias med en Epson planskanner.

Denne ukes blogg-artikkel handler om hvordan man enkelt og greit kan digitalisere papirbilder og dias, men du finner ikke artikkelen her. Du finner den derimot på Norges største nettsted for foto-nerder av alle kalibre: www.foto.no.
Det er en enkel og overordnet innføring i digitalisering av samlinger, med hovedfokus på at dette er lett å få til og rimelig – og at man med digitale bildefiler kan dele bilder på en enkel måte med familie og slekt – men også for eksempel med sitt lokale museum.

Her er lenke rett til artikkelen.

Kunsten å se fotomotiver

Det er ingen kunst å ta bilder. Det handler kun om å trykke på knappen. Men det er en kunst å ta gode bilder. Det er det ikke alle som kan.

Jeg leser en del fotolitteratur og følger noen blogger. Det er både inspirerende og lærerikt. Det finnes så mange ulike typer fotografering og tilsvarende fotografer. Det finnes for eksempel fotografer som har fått den Gudegave at de bare ser motivet (ofte før det egentlig skjer), reagerer kjapt og får Bildet (altså det med stor B).

To mestre
Jeg har flere forbilder blant disse. To ikoner her er franskmannen Henri Cartier-Bresson og amerikaneren Elliott Erwitt. Førstnevnte forlot denne verden for ikke så alt for mange årene siden mens sistnevnte fortsatt er blant oss. Det var/er to nokså ulike personer og fotografer, men begge hadde altså fått den gaven fra oven at de langt utover det som kunne tilskrives flaks befant seg med kamera foran øyet og fingeren på avtrekkeren – akkurat idet interessante hendelser fant sted. Ser du på noen av bildene til disse to, vil du forstå hva jeg mener.

Bildetekst: Bildet av han som hopper er klassisk på alle mulige måter. Cartier-Bresson anvender her samme dramaturgiske grep som Michelangelo i maleriet Skapelsen av Adam, i scenen der Gud gir liv til Adam: Personen er ikke oppe i lufta, og han har heller ikke plasket ned i vanndammen. Han skal umiddelbart berøre vannflaten. Vi aner plasket, men vi ser det ikke. Legg i tillegg merke til at det i bakgrunnen på veggen også er en illustrasjon av en hoppende person. Et mesterstykke!

Bilde av hunden som hopper er en Erwitt-klassiker, fra serien Dogs.

Jobber og sliter
En annen kategori fotografer er de som jobber og sliter for sine bilder. De har en bildeidé og de gjør stundom det mest utrolige for å ta det fotografiske bildet de allerede har skapt i hodet sitt. Disse er på svært mange måter like langt unna mitt ringe fotografiske ståsted som de to førstnevnte, men jeg oppfatter dem noe mindre guddommelig i betydningen av at det kan hende jeg tenker «joda, dette kunne jeg i prinsippet også fått til hvis jeg bare hadde leid helikopter i tre dager, eller noe i den retning».
En av dem jeg har svært stor sans for er amerikaneren Joe McNally. Han har skrevet flere bøker, spesielt om blitsfotografering. I disse får du et gløtt inn i anstrengelsene og forberedelsene for å få de beste bildene. Ett godt eksempel på aldri å godta det neste beste, men gå for det Ultimate er beskrevet i bloggen til McNally: I oppdrag for et sportsmagasin skulle han ta bilder av et amerikansk vannpololag. Og hva trodde du: Nøyde han seg med et greit gruppebilde på basseng-kanten? Ikke Joe. Derimot fikk han snekret ei enorm ramme der han spente opp hvitt tøy. Denne kjempestore «softboxen» festet han like over vannflaten. Over her masse blits-lys. Også under vann var det en god del blitslys. Så dykket hele laget ned i vannet sammen med et enormt amerikansk flagg. Pluss Joe og et undervannskamera. Se bildet og les bloggen her. Makeløst. Hovedbildet ble slått opp som dobbeltside i Sports Illustrated.

Øve, øve
Overført til min (og din?) verden handler dette kanskje om to saker: Det ene å forsøke å øve opp observasjonsevnen. Og det andre å forsøke å ikke velge enkleste løsning, men jobbe med ulike alternativer før man trykker på utløseren.

Bildetekster (Klikk på bildene for å se i stort format. Du kan nå bla deg frem med piltastene):

To av bildene vil jeg kreditere min sønn, Morten, som er en meget dyktig fotograf med et fint bildesyn. Under en liten biltur havnet vi på Walters kro i Kjøpsvik. Plutselig grep Morten kameraet mitt og tok bilde av en person som sto utenfor døra og røyket. Kombinasjonen av respateksbord, kunstige blomster?, glorete gardiner og han med Los Angeles på ryggen er makeløs.

Bildet av trappa på et hus i Lofoten er også utrolig flott. Jeg tok bildet, men det var Morten som så det hele. Huseieren hadde trolig murt igjen inngangsdøra, men ikke tatt seg bryet med å fjerne den gamle trappa. Jeg har stor sans for dette bildet.

Jeg har mange versjoner av denne stranden på yttersiden av Senja. Da vi var der var det 20 varmegrader i lufta, sola skinte og det var tilnærmet havblikk. Det er neppe normalsituasjonen her med Nordishavet som nærmeste nabo. Jeg plasserte et par joggesko på stranden, og plutselig ble det en hel historie av bildet.

Det var friidrettsstevne, og småen på bildet ville herme etter løperne som nettopp hadde tatt av. Jeg hadde en Sigma 10-20 mm på, og senket kamera lavt mens jeg trykket på utløseren. Heldigvis ser småen rett inn i kamera slik at det blir blikk-kontakt.

Det siste bildet handler bare om å velge utsnitt og vinkel. Et moderne hotell, en fjelltopp med TV-tårn på og en nymåne. Plutselig ble det et OK bilde med disse tre elementene.

Manuell innstilling av tid og blender

Hvis du selv vil ha full kontroll med eksponering og blender, kan du stille kameraet ditt på M for manuelt. Jeg skal ikke si så mye om dette. Med stor sannsynlighet er det kun proffene som bruker denne innstillingen, og de kan nok det meste fra før. Men av og til kan det hende at også litt mindre profesjonelle fotografer havner i situasjoner der det kan være greit å bruke M-en.

Bildetekst: To bilder tatt med Manuell innstilling er her koblet sammen i Photoshop.

Som du helt sikkert vet er det kombinasjonen av tid og blender som sørger for at et bilde blir korrekt eksponert, dvs. at bildebrikken får akkurat passe mye lys. Dette kan du sammenligne med å fylle ei bøtte med vann. Vi kan si at ei helt full bøtte representerer en bildebrikke som har fått akkurat nok lys: Hvis du skrur kranen bare ørlite opp (=liten blenderåpning) tar det lang tid før bøtta er full. Men skrur du kranen fullt opp (=stor blenderåpning) går det selvsagt mye raskere. Alt derimellom gjør at bøtta enten ikke blir full nok eller at det renner over, dvs. for å holde oss til analogien: At bildet blir henholdsvis undereksponert eller overeksponert.

Noen virkelige fotografiske fundamentalister jobber konsekvent med M. De ønsker full kontroll. Personlig ser jeg ikke vitsen med det når vi har fått så mye fin elektronikk som kan hjelpe oss, enten 50 % eller 100 % på vei. Men av og til er det lurt å bruke M, og av og til må vi simpelthen bruke det for å få gode nok bilder.

Eksempel 1: Måne
Skal du ta bilder av månen på en mørk himmel bør du nok stille både blender og tid inn manuelt (se bilde øverst). Alt annet er å be om problemer. Legg merke til at jeg sier mørk himmel. Hvis du tar bilde av månen mens det ennå er dagslys, kan kamera klare dette selv.
Jeg har skrevet en egen artikkel om dette som forteller hvordan du kan ta ekte månebilder og hvordan du kan jukse en sylskarp og stor måne inn på et natt-bilde.

Eksempel 2: Makro
Ved makrofoto og bruk av blits er det vanligvis best å stille inn på M. Bildet av de vårlige bjørkekvistene ovenfor er tatt innendørs og med to eksterne små makroblitser. I dette tilfellet er det lyset som lager bildet, og eksponeringstiden er strengt tatt ikke viktig. Du må bare vite maks-grensen for blits-synkronisering på ditt kamera, og stille inn på denne eller litt lavere. Også her har jeg tidligere skrevet en artikkel om makrofotografering som kanskje kan ha interesse for deg.

Eksperimentering?
Utover disse to klare eksemplene ser jeg liten grunn til at folk flest trenger å bruke Manuell innstilling på et moderne, avansert digitalkamera med mindre man for eksempel er ute etter å eksperimentere. Skal du ta bilder med bevegelsesuskarphet, så er det etter min mening greiest å benytte tids-forvalg, og skal du ta landskapsbilder med uendelig skarphet er det enklest å bruke blenderforvalg.

Programvalg – fint for reportasje

De siste blogg-artiklene har handlet om blenderforvalg (A for Nikon eller Av på Canon) og lukkerhastighet (S for Nikon eller Tv for Canon): Det vil si hvordan du selv kan bestemme kamerainnstillinger for den type bilder du skal ta, og ikke overlate alt til kameraet ved å sette det i Automatikk.
Denne gang skal det handle det om P for program. Det er denne innstillingen jeg bruker mest, fordi den passer best til den type fotografering jeg driver mest med. Du skal selvsagt velge hva som passer best for deg.

 

Bildetekst: Overskyet vær og litt vind. Det var viktig å få et skarpt bilde og samtidig maks dybdeskarphet. ISO 500, 1/500 s, f:11, 31 mm linse (35-mm-ekvivalent). Bilde er fra avdukingen av minnesmerke over Jugoslaviske fanger som ble drept under andre verdenskrig ved Øvre Jernvann i Narvik kommune.

De fleste av mine bilder kan nok puttes i kategorien reportasje. Jeg har tidligere skrevet om at jeg alltid sørger for at kamera er skuddklart. Dvs. at jeg på et par sekunder skal kunne åpne fotoryggsekken, ta ut kamera, slå det på, sikte og trykke og – med få unntak – være sikker på å få et OK bilde.

I P-innstilling foreslår kameraet innstillinger både for blender og tid, men, og i motsetning til Automatikk-innstilling, er det du selv som enkelt kan justere/korrigere dette «kamera-forslaget».

Ofte er kameraet forslag helt greit. Og med ofte (og med en passende innstilling av ISO) mener jeg kanskje 75 prosent. Men kamera vet selvsagt ikke alltid hvilket bilde jeg ønsker meg. Hvis du er på et sportsarrangement med mange og ulike øvelser, kan det være at du det ene øyeblikket vil ha fokus kun på løperen som suser over siste hekk. Og i neste øyeblikk vil du forsøke å få med et tet-felte som strekker seg over 10 meter, der alle skal være så skarpe som mulig.

I slike tilfeller bruker jeg tommelen på det bakre hjulet (se den nederste pila på det lille bildet). I eksemplet med hekkeløperen kan jeg for eksempel vri blenderinnstillingen til 2,8 (stor blenderåpning=liten dybdeskarphet). I eksemplet med hele løps-feltet vrir jeg andre veien og setter blenderen til f eks 11 (og passer samtidig på at bildet nå ikke blir uskarpt på grunn av for lav lukkerhastighet – da må jeg kanskje sette opp ISO-verdien en del).
Fordelen med P-innstilling på kamera at det hele tiden er klar til et «gjennomsnittsbilde», mens jeg svært raskt kan endre blender opp og ned slik jeg ønsker. 

Program er som nevnt min foretrukne innstilling fordi det passer meg best. Hvis du derimot rusler rundt i en rullesteinsfjære med kamera på stativ på jakt etter en flott forgrunn og hav og fjell i bakgrunnen, og vil ha alt dette skarpt, ja så vil det passe bedre å bruke blenderforvalg. På samme måte vil tidsforvalg være ideelt for den som er på et fly-show og vil ha sylskarpe flybilder. Men hvis ditt behov er å få gode bilder når ungene leker og bader, på ferieturen, på en fotballturnering, o.l. så kan P-innstilling med mulighet for rask blender-endring også være noe for deg.

OBS: Det jeg her skriver om passer nok best for speilreflekskamera med noenlunde stor bildebrikke. Små kompaktkameraer har i all hovedsak så stor dybdeskarphet at det meste blir skarpt – på godt og vondt. Jeg liker ikke å si det, men dette betyr i praksis at du like gjerne kan ha kamera innstilt på Auto og i spesielle tilfeller bruke noen av de forhåndsinnstilte forvalgene du har på kameraet ditt: Fjell, portrett, fyrverkeri, osv.