Yess, nå er det gjort. Om lag 60-70 % av min private lysbildesamling er kastet. Vel 1000 monterte dias. Borte vekk, aldri mer tilbake. Og jeg gjorde det med (relativt) lett hjerte. Denne historien handler om hvordan du (også) kan spare deg massevis av arbeid.
Fra om lag 1970 og i en drøy tiårsperiode fotograferte jeg i all hovedsak lysbilder også til privat bruk. Hele denne samlingen har opp gjennom årene blitt med på ymse flyttelass og har blitt stablet her og der. Nå var tiden kommet for en kritisk gjennomgang av hele samlingen for å vurdere hva man burde ta vare på – og ikke.
Det var en skremmende opplevelse. Her var ufattelig mange undereksponerte bilder, mange fjellturbilder (pen natur, men hva så), et antall solnedganger, bilder av familien rundt middagsbord med armer i veien og gapende munner, bilder av barn (spesielt førstefødte i alle mulige og umulige situasjoner), osv, osv. Det ble kort prosess: Alle dårlige bilder, alle «dubletter» og alt som ikke hadde åpenbar historisk relevans, ble kastet.
Det ble til sammen 9,2 kilo lysbilder! Siden ett montert dias veier om lag 8 gram, ble det altså totalt 1150 lysbilder som gikk i restavfallet (ifølge råd fra sortere.no).
Kan man lære noe av dette? Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvordan man «lettest» kan digitalisere sin enorme dias-samling som står og samler støv. De ser for seg en digitaliseringsjobb herfra og langt inn i evigheten. Nå kan jeg svare med betydelig overbevisning: Gjennomgå samlingen. Kast alt unødvendig. Plutselig er samlingen redusert til noe langt mer overkommelig.
I denne første runden (for det kommer sikkert minst en runde til) har jeg «grov-skannet» et utvalg etter hvert som jeg jobbet meg gjennom sorteringen. Jeg brukte en Reflecta x33. Lysbildene blir her avfotografert, og kvaliteten/skarpheten er akkurat god nok, for å si det sånn. Men så går det unna. Hvert «skan» tar bare ca. et sekund eller så. Bildene lagres på et SD-kort i jpg-format, størrelse ca. 3 Mb pr. bilde. I en flatbedskanner med støvfjerning koblet inn tar det ca. 7,5 minutter pr bilde.
Nå har jeg komprimert samlingen kraftig. Det som er igjen er de viktigste bildene.
Jeg har som nevnt digitalisert noen av disse, og kan legge dem ut på delt sky-lagring eller på f.eks. min online bildekatalog slik at barn og familie nå kan bla gjennom og mimre om egen barndom og «gamle dager». Bildene har endelig blitt tilgjengelige!!!
Hvis noen nå finner et bilde de ønsker å ha på veggen, så er det bare for meg å lete frem bildet og skanne det i min Epson flatbed-skanner for maks kvalitet.
Jeg ser imidlertid for meg en fase 2, der jeg ytterligere komprimerer samlingen litt, ettersom jeg vet det er dubletter spredt omkring i samlingen. Etter dette kan jeg muligens ta meg tid til å kvalitets-skanne alle bildene. En jobb for kommende vinter?
Julegave anno 1955: En 65 år gammel bok, men i salg fortsatt
Gamle bilder kan være rene historiske skattkister. Jeg fikk nok for alvor sansen for hva bilder kan fortelle i det jeg startet å digitalisere bilder fra familiealbumene. Med ett kom små unnselige albumbilder opp, og fylte hele skjermen på 27 tommer slik at jeg kunne studere et vell av detaljer. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme.
Bildet nedenfor her er trolig tatt første juledag 1955, siden alt papir fra oppakkingen på julaften er pent ryddet bort (for gjenbruk, selvsagt). Vi ser to barn ikledd finstas og plassert foran juletreet, og med noen av de gjeveste julegavene.
Junior har hvit skjorte med slips og tyroler-bukseseler på ei antatt hjemmesydd bukse. Kanskje var alt dette julegaver. Den gjeveste gaven var åpenbart en forseggjort racerbil laget av metall, og ikke av tre som var det vanlige i norske lekebutikker den gang. Bilen var med stor sannsynlighet kjøpt i på Tempo varemagasin i Kiruna i Sverige. Her hadde man de lekene som etterkrigstidens Norge ennå ikke hadde fått. På beina – i anledningen fotograferingen – var et par skisko. Selvsagt julegave.
Storesøster fikk muligens både skjørt og bluse i julegave, samt boka «Dimsie til topps». Den ble utgitt i 1955 av Gyldendal norsk forlag, i en serie kalt Gyldendals Gode Pikebøker, GGP (selvsagt fantes det en serie som het Gyldendals Gode Guttebøker, GGG). Du kan faktisk få kjøpt boka den dag i dag, bare søk på nett.
De vevde mattene på gulvet, gardinene og duken på trillebordet bak, er alle i klassisk 1950-tallsstil. Jeg ser for meg at en fagperson kunne si mye mer om for eksempel både fargevalg og mønster.
Juletreet av furu var pyntet med hjemmelagede kurver, elektrisk lys og norske flagg. Flagg på juletrærne ble mye brukt under 2. verdenskrig, og i 1955 var krigen tross alt bare 10 år unna. Juletrefoten er spesiell: Den er sveiset sammen av et rør med bunn og festeskruer, holdt oppe av tre hestesko. Disse skoene har med en viss sannsynlighet vært brukt på de siste kommunale hestene i byen.
Far i huset fotograferte med et Agfa Isolette med 120 spolefilm som ga 12 negativer i format 6×6 cm. Alt i svarthvitt, selvsagt. Ofte ble slike filmer bare kontaktkopiert, slik at også bildene ble 6×6 cm, men her var de forstørret til 9×9 cm. En jobb-kollega som hadde vært i Tysklandsbrigaden hadde kjøpt kameraet i Tyskland. Agfa Isolette ble i ulike versjoner produsert fra 1937 til om lag 1960 av Agfa Kamerawerk AG I München. Kameraet var utstyrt med en relativt rimelig men likevel temmelig skarp-tegnende 85 mm Agfa Agnar-linse med største åpning f:4,5, og en Pronto sentrallukker.
En løs blits var her plassert i blitsskoen oppå kamera, med ledning ned til kamera. Blitsen ga et hardt og nokså sentrert lys. Dette var engangspærer som vanligvis brant av på 1/100 sekund og med fargetemperatur på 4000 Kelvin.
Mye av dette kan man lese ut av det 65 år gamle bildet. Andre opplysninger finner man ved å Google. Men, det må innrømmes at noe også er førstehånds informasjon, ettersom det faktisk er undertegnede som sitter og holder bilen. Og som ikke lenge etter startet sin fotokarriere nettopp med faderens Agfa Isolette kamera, kjøpt i etterkrigstidens Tyskland 🙂
Etterord: Det er ufattelig mye interessant som finnes i små papirkopier, men som først kan studeres når bildet er forstørret på en stor skjerm.
Kvalitets-skannere får du fra om lag 2 500 kroner og oppover. Kjøp et kjent merke. Epson er konge på haugen. Hvis du virkelig vil ha kvalitet, så blir du trolig skuffet over det meste andre. Men, bevares, vi må ikke underslå at det finnes andre og rimeligere løsninger som kanskje kan være gode nok til ditt bruk.
Har du også vært på utkikk etter en «dings» som skanner dias og negativer, gjerne i ulike formater. Som gir skarpe, fargekorrekte og støvfrie bilder. Som ikke koster skjorta. Som lar deg skanne store samlinger på kort tid. Som er enkel å bruke.
Det har jeg også. I årevis, og jeg har ennå ikke funnet en slik sak. Mest trolig fordi den ikke finnes.
Opp gjennom årene har jeg forsøkt ulike løsninger. Jeg har blant annet en Epson flatbed skanner som gjør en utmerket jobb både med dias, negativ farge-film og negativ sorthvitt-film. Men det tar nærmere 50 minutter å skanne 8 monterte dias. Da er de riktignok i praksis støvfrie, noe som sparer meg for timer med retusj. Negativ er noe ræl, ettersom jeg aldri vet hvilket av de 8-10 nesten like negativene som er best (en gammel fotojournalist tar minst 10 bilder av det samme for å være sikker).
Videre har jeg forsøkt å reprofotografere for eksempel sorthvitt negativer, med svært gode resultater. Men det tar sin tid, og først når bildet er tatt og gjort om til positiv i Lightroom, får du vite om det var akkurat dette bildet du ville ha.
Hybridløsning
Hva gjør man da? Sukker tungt, og forstår at man er nødt til å avfinne seg med ulike former for hybridløsninger. Altså noe som er bra på noen områder, og dårlig på andre områder. Etter å ha slitt med denne problemstillingen ufattelig mange år, har jeg (muligens) endelig kommet frem til en slags to-stegs-løsning.
A: En «dings» som skanner raskt og enkelt og med en kvalitet som kan være god nok til enkelte formål.
B: En høykvalitets Epson skanner som er treg, men gir meg god kvalitet når det er nødvendig.
En slik «dings» kan for eksempel hete Kodak Scanza digial film skanner. (Det vil si: Det er ingen skanner, den fungerer som et reprokamera med innebygget lysbord). Den koster ca. 2 300 kroner. Det er en liten, enkel sak som gir deg bra bilder «rett ut av boksen». Se eksempelbilder nederst.
Standardoppløsning er 14 megapixler. Det er også mulig å interpolere bildene opp til 22 mpx. Den har en del justeringsmuligheter. Etter endt skanning, tar du SD-kortet ut av maskinen og laster bildene inn i din PC/Mac for eventuell videre behandling her.
Her er fordelene:
Den er liten, enkel og lett å bruke. Stapp inn negativet, og du ser et positivt bilde direkte på skjermen, slik at du kan avgjøre om du vil skanne dette negativet eller gå til neste. Det er den klart største fordelen. Så trykker du på knappen, og bildet lagres som et positivt bilde umiddelbart på et SD-kort (må kjøpes ekstra). På en liten ettermiddag kan du på kjøkkenbordet dra gjennom en negativsamling – nettopp fordi det er så enkelt, og fordi du kun reprofotograferer de negativene du ønsker. Dias er like enkel å skanne.
Det følger med rammer som er tilpasset alt fra 8 mm film, via 110 og 126 – og selvsagt 135 mm. Pluss alt av kabler og strømforsyning for 220V.
Her er ulempene:
Som forsiktig antydet blir bildene ikke like skarpe som fra min Epson skanner. Det gjelder både dias og negativer, spesielt sorthvitt negativer. Jeg har en liten fornemmelse at enheten her forsøker å «glatte ut» korn. Jeg opplevde det samme med skanninger på en Canon flatbedskanner for noen år siden. Men direkte ille er det ikke. Se bildeeksempler. Apparatet fjerner heller ikke støv fra dias (slik som ICE gjør på min Epson skanner), så du bør pusse/blåse på alle dias, pluss at det fort samler seg støv på glassplatene inni skanneren. Det følger imidlertid med en egen støvbørste for å komme inni skanne-området.
Monterte dias må trykkes inn i en tilpasset holder av plast. Jeg måler mine 135 mm GePe AN-rammer til 2,95 mm i tykkelse. Plastslideren forteller at denne skal kunne ta slides mellom 1,9 og 3,0 mm, men man må skyve frem ett dias ved å presse inn neste. Alt for tregt.
Ha også i mente at fargenegativ-konverteringen til positive bilder er basert på et «godt-nok-prinsipp», med visse justeringsmuligheter. Har du i utgangspunktet absolutte krav til korrekte farger, så kjøper du Epson og kjører den via programvaren Silverfast, der det er filter/presets for alt som finnes av negativt filmmateriale.
Konklusjon A: Loven om skanning står ved lag: Det som gir skarpe, gode og støvfrie bilder tar laaaaang tid, koster en del penger og er plundrete. Hvis du vil ha slike bilder, så er dette prisen du må betale. Reprofoto med kamera/makrolinse/reprosøyle/lysbord går langt kjappere, men krever utstyr og tar mye plass.
Apropos negativ repro og konvertering til positive bilder: Se denne lille videoen og legg merke til en helt ny tredjeparts programvare som kan gjøre konverteringen ufattelig mye enklere og bedre. Her lenke til programvarehuset.
Konklusjon B: Jeg liker svært godt at Kodak-dingsen viser meg bildene direkte på skjermen slik at jeg kan velge om bildet skal tas eller ikke. Da kan jeg leve med å få bilder som er akkurat gode nok til en del bruksområder. Hvis du navner bildene godt i for eksempel Lightroom, så vil det være enkelt å gå tilbake og velge album, side og negativstripe, og legge akkurat den stripa inn i en kvalitets-skanner for å få et optimalt bilde – de gangene jeg trenger det. Jeg jobber en del på et museum, og når man her får inn store negativsamlinger, så vurderer vi nå å benytte akkurat denne metoden. Å skanne alle negativene i full kvalitet vil kreve alt for store ressurser.
Sammenligning mellom skanninger i en Epson flatbed skanner og Kodak Scanza. Her er innstillingene:
Bildene fra Kodak-skanneren er nesten «rett fra boksen», bare eksponeringsjustert i Lightroom.
Epson: Dias er skannet I 1500 %, 300 dpi, 24 bits fargedybde, digital ICE og skannet i tiff-format, her lagret i jpg.
Negativ farge tilsvarende, men ikke ICE. Sorthvitt tilsvarende men i 16 bit gråskala.
Dias skannet med Epson
Dias skannet med Kodak
Dias: Overraskende bra skarphet i stålwirene, mens strukturen flyter ut i betongtårnene på Kodakbildene.
Bilde fra negativ fargefilm, skannet med Epson
Bilde fra negativ fargefilm, skannet med Kodak
Negativ farge: Det kan se ut som om det i Kodak sin programvare er lagt inn utglatting. Se spesielt skjegg til person nr. to fra venstre.
Bilde fra negativ sortjhvitt-film skannet med Epson
Bilde fra negativ sorthvitt-film, skannet med Kodak
Negativ sorthvitt: Vi finner noe av den samme utglattingen her. Tonemessig er det slett ikke så ille, men detaljene flyter noe ut.
OBS: Hvis du klikker på bildene får du dem opp i 2000 px bredde.
Noen har kanskje oppdager at jeg er i overkant interessert i å ta vare på gamle bilder og filmer.
Her er dagens lille repro-tips: For en (relativt) overkommelig pris kan du fotografere av dine gamle dias og negativer med et sett fra Nikon som nylig har kommet på markedet. Det har vært mye skriving om dette settet, noe jeg tolker som om at mange sitter med de samme «problemene»: Hauger med dias og film som de på en enkel måte vil ha lagt inn på PCene og Macene sine.
Nikon ES-2 er én av mange måter å gjøre dette på. Teksten i artikkelen jeg viser til her er relativt grei, så du får vel en formening om dette kan være noe for deg. Bare vær obs på at denne ikke ser ut til å leveres med noen form for programvare, slik at du må vende sorthvitt negativ (relativt enkelt), og vende/korrigere farge negativ (komplisert). Dette er noe min Epson planskanner gjør automatisk.
Det kan være relativt enkelt og raskt å digitalisere negativsamlingen din – ved ganske enkelt å makrofotografere negativene. Med litt utstyr og en del erfaring er det langt raskere enn vanlig flatbed-skanning. Kvalitetsmessig er det på høyden. Det er også enklere å legge inn relevant informasjon om bildene rett i bildefila under skanningen.
Her er mine erfaringer, i korte trekk:
Stativ: I forsøk A brukte jeg mitt solide Manfrotto-stativ og ei makroskinne. Det ble dessverre for pinglete. Resultatet ble bilder med bevegelsesuskarphet. Valget sto nå med: A – å lage ei lita kasse med en 220V pære (for innstilling) og en blits (for eksponering). Eller B – kjøpe et solid reprostativ. Jeg valgte det siste.
Kamera: «Man tager hvad man haver». Min gamle arbeidsgamp, Nikon D700, fullformatkamera, er grei nok.
Linse: Med 180 mm makro innstilt på 1:1 ble det fin høyde mellom negativ og kamera/linse. (Med 1:1 menes at bildet i kamera blir like stort som negativet, dvs. 24×36 mm.)
ISO: Ca. 200 (gjerne lavere hvis du kan)
Tid/blender: Jeg kjører blenderprioritering, og velger en passe liten blender for å få god nok skarphet over hele negativet (som alltid bøyer seg litt). Ca. f:9-11.
Lys: Etter mye leting på nett valgte jeg å kjøpe en tynn Kaiser lys-«kasse» med jevnt LED-lys, og ca. 5 000 Kelvingrader (om lag dagslysfargetemperatur). Etter litt grov-regning kom jeg frem til at DIY-metoden, altså finér, plexiglass, skruer, lim og ymse el-materiell ville kommet på nesten det samme, og gi mye dårligere lys.
Negativramme: Dette ble en av de store utfordringene, nemlig å holde negativene på plass, så flate som mulig og med minimalt strølys inn på linsa. Jeg forsøkte ulike metoder, men endte opp med å bruke negativholderne fra min Epson flatbed skanner. Den har flere fordeler. Alternativet var å legge negativene i press under ei glassplate – noe som selvsagt gir støv på ytterligere to flater. Negativ-rammen gir flate nok negativer. Det kan være lurt å eksperimentere med ei stor pappramme som dekker strølys. Men prøv deg frem: Det kan hende at strølyset er «nyttig» i og med at det softer bildet litt, og at du dermed unngår uønsket kontrastheving som (nesten) alltid følger med reprofotografering. (Og mens vi snakker om kontrastheving: Hvis du fotograferer med Nikon, så sjekk ulike innstillinger på D-lighting – en slags «HDR on-the-fly» i kamera).
Programvare: Adobe Lightroom er konge – også her. I LR finner du en funksjon som heter Tethered Capture (du finner den under File-menyen). Med denne kan du fjernstyre kamera via en standard USB-kabel. Bildene sendes rett inn i datamaskinen. Samtidig kan du legge inn informasjon om bildeserier og enkeltbilder som metadata-tekst.
I vater: Den lille libellen på reprostativet er litt plundrete. Jeg kjøpte et sett med to enkle libeller som fungerer bedre. Én legger du på plata. Den andre oppå LCD-skjermen bak på kamera. Med disse og med alt i vater øker du sjansen for å få maks skarphet over så stor del av negativet som mulig.
Fotografering: I Tethered Capture klikker du på utløseren på PC-skjermen, bildet tas og et lite sekund senere har du negativet på skjermen din.
Du må vende tonekurven for å gjøre om negativet til positiv
Snu tonekurve: For å konvertere det negative bildet til positivt, må du «snu» tonekurven. Det kan være smart å legge inn et «idealnegativ». Dette jobber du med til du er 99 % fornøyd: Juster eksponering, legg inn litt kontrast, osv. og noterer deg alle verdiene. Husk at det meste nå er omvendt, slik at du stort sett må dra slideren «gal» vei i forhold til hva du vanligvis gjør. Ut fra denne innstillingen lager du en Preset under User Preset. Nå kan du ganske enkelt skape et positivt og så nær godt nok bilde som mulig bare ved å klikke på én knapp. (Etter hvert vil jeg nok også lage meg én preset for undereksponerte negativer og en for overeksponerte negativer)
Lagring: Husk at bilder tatt i Tetheret Shooting ikke lagres i kamera, kun på datamaskinen din.
System: Så sier det seg selv at du må lage et system, slik at du vet hva som befinner seg på de ulike negativremsene, hvilke du har skannet, osv.
Nytt kamera?: Nikons nye flaggskip, D850 (til 38 000 kroner) har en innebygget funksjon for å kunne fotografere negativer, og få positive bilder rett i kamera. Når Nikon lager en slik funksjon, så tar jeg det som et tegn på at det må sitte noen fotografer rundt om i verden med samme utfordring som deg selv: Store mengder sorthvitt negativ film som kan få stor merverdi. Men min metode er jo litt billigere da…
Noe du lurer på? Spør, så skal jeg forsøke å svare.
Utstyrsliste:
Kamera: Du bruker det du har.
Linse: Sigma 105 – 180 mm makro til fullformatkamera. Finnes i litt ulike prisklasser, men jeg foreslår at du velger ei linse som kan brukes til mer enn bare denne type fotografering. Kan hende kan du også klare deg med ei standardlinse og med mellomringer.
Reprostativ: Kaiser Reprostativ RS 1 med RA 1 kameraarm, Foto Import AS, Trondheim, 5800 kr.
Lysenhet: Kaiser Lysbord Slimlite LED Plano, Foto Import AS, Trondheim, 1000 kr.
Negativrammer: Tja, usikker på om du kan få kjøpt i løs vekt slike som jeg bruker. Et alternativ er negativrammer til forstørrelsesapparat. Finnes blant annet i 24×36 mm, 6×6 cm, 6×7 cm glassløs. Koster ca. 250 kroner hos Foto Import AS.
Libelle: Pakke på 2 stk. på Biltema, 27 kroner
Andre løsninger: Husk nå på at det finnes andre løsninger enn de jeg har kommet frem til. Et eksempel er Nikons Digitaliseringsadapter, ES2. Akkurat denne med plass til negativremser virker å være helt ny.
Hvis du søker på nett, for eksempel på YouTube, så finner du haugevis med Do It Yourself-videoer med mer eller mindre snedige løsninger.
For noen kan digitalisering av farfars gamle album, eller lysbildene på loftet være inngangsporten til en gryende interesse for fotohistorie i sin alminnelighet. Det er en spesiell opplevelse å kunne studere et lite 5×5 cm bilde fra gammelt familiealbum på en stor PC-skjerm etter at det er skannet. I bokstavelig forstand kommer man nærmere og mer innpå detaljene – og ofte til sin egen fortid.
Bildetekst: Bjørnfjell stasjon, påske 1985. Bildet er skannet fra et 35 mm dias med en Epson planskanner.
Denne ukes blogg-artikkel handler om hvordan man enkelt og greit kan digitalisere papirbilder og dias, men du finner ikke artikkelen her. Du finner den derimot på Norges største nettsted for foto-nerder av alle kalibre: www.foto.no.
Det er en enkel og overordnet innføring i digitalisering av samlinger, med hovedfokus på at dette er lett å få til og rimelig – og at man med digitale bildefiler kan dele bilder på en enkel måte med familie og slekt – men også for eksempel med sitt lokale museum.
Ut fra aktivitet i medier og på Facebook, kan det se ut som om interessen for historiske bilder er stor. Mange digitaliserer (skanner) gamle bilder fra egne samlinger eller album og legger dem ut på nett for å få kommentarer og informasjon om bildene. Det er flott. Men hva skjer med bildene etterpå, og hva skjer med alle verdifulle opplysninger som kommer til bildene? Det er viktig at opplysninger blir tatt vare på, renskrevet og systematisert, ellers er informasjonen borte om få år. (Teksten fortsetter under bildet).
Bildetekst: Skiløpertog Bjørnfjell 1985. Høy rød-anorakk-faktor. Dette 35-mm-diaset er digitalisert i en Epson 4870 planskanner med diastopp. (Alle bilder: Harald Harnang, www.infoto.no)
I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg imidlertid om bildene.
Det tar nesten like lang tid å skanne et bilde som har verdi for ettertiden, enn et som bare akkurat er godt nok til f.eks. Facebook. Muligens kan det også koste litt mer i form av bedre utstyr.
Kjøp en god skanner
Hvis du har interesse av å ta vare på gamle bilder og historiene rundt dem, så anbefaler jeg at du skaffer deg en god nok skanner. Du får i dag en bra skanner for et par tusenlapper. Epson-skannere ansees av mange å være «småkonge på haugen», men Canon har også noen bra. Ta utgangspunkt i dine behov. Sjekk gjerne diskusjonsforumer, for eksempel på nettstedet foto.no eller søk på Google etter info. Begge deler kan være smart.
Har du dias finnes det mange planskannere som også skanner dias. Det er ikke den optimale løsningen, men det er som regel godt nok – og mye bedre enn ingenting.
Med en god skanner kan du nå skanne dine bilder raskt og effektivt, og med ei oppløsning som gjør at bildene både har innholdsmessig og nok teknisk verdi for ettertiden. Interessante bilder kan du kan brenne på en DVD – inklusive faktaopplysninger. Bildene vil kunne være interessant for resten av familien og andre. Men du kan også sende et utvalg bilder til et museum som er interessert i gamle bilder. Tipper ditt lokale museum eller et fylkesmuseum vil være svært interessert i å motta bilder med god kvalitet og relevant bildeinformasjon. Da har du gjort en viktig og samfunnsnyttig oppgave for etterslekten. (Teksten fortsetter under bildet). Bildetekst: Flyfoto av deler av Narvik ca 1989. Dette bildet er skannet fra et 6×7 cm dias i en Epson 4870 planskanner.
300 dpi/A4-format Hva er så god nok oppløsning? Det er ikke mer hokuspokus enn at bildene blir skannet i 300 dpi oppløsning og med lengste side 30 cm. Og aller helst i tiff-format, selv om jpg i maks kvalitet også er greit. Normalt kan man sette dette inn i dialogboksene før skanning, men hvis du ikke har noen slik mulighet, så kan de fleste skannere skalere opp bilder. Med andre ord: Har du et bilde som er 10×15 cm, så skanner du det på 200 % (og selvsagt med 300 dpi oppløsning). 200 % av 15 cm = 30 cm. Og tilsvarende, har du et lite bilde på f eks 7,5 cm lengste side, så skanner du på 400 %.
300 dpi er «trykke-kvalitet». Det betyr at du med ei slik bildefil kan man trykke bildet i ei A4-format-bok med topp kvalitet. Da har du ei fil som kan benyttes for ettertiden. Jeg ser at mange som skanner bilder bruker skjerm-oppløsning, som for en PC er 72 dpi. Ei slik bildefil vil normalt være ubrukelig for alt annet enn å vises på en PC-skjerm.
Store bildefiler – billige harddisker
Ulempen med et digitalisert bilde på 30 cm og 300 dpi er at bildefilene blir store. Ei tiff-fil i sorthvitt blir ofte opp mot 20 Mb, mens ei fargefil kan bli rundt 35 Mb. Det nest beste er å lage fila i jpg-format, og da krymper filstørrelsen ganske mye. Men på den andre siden: Du får en ekstern harddisk på 1 Terrebyte for rundt tusenlappen i dag!
Så langt har dette vært fremstilt som ganske enkelt (med unntak av litt prosentregning). Men skanning kan gjøres litt mer nøyaktig og ganske mye mer komplisert. For flere år siden laget jeg en bruksanvisning for skanning til Fotosamlingas Venner i Narvik. Denne bruksanvisningen er noen år gammel, men i hovedsak er den like aktuell. Den eneste forskjellen er muligens at høykvalitets skjermer og kalibreringsutstyr har blitt mye enklere, bedre og rimeligere. Skannerne har stort sett holdt seg i pris, men du får nå mye mer for pengene. Du trenger ikke lese alt i denne bruksanvisningen, men bare plukke ut akkurat det lille du trenger. Du kan laste ned bruksanvisningen her: Bruksanv_bildescann
Stadig nytt:
Oktober 2012: Jeg er gjort oppmerksom på en mulig løsning for deg som har mange dias og som ønsker å få gjort dette litt raskere. Sjekk Reflecta 6000. Denne ser ut som en «dias-fremviser», men er altså en skanner som tar mange flere dias i hver omgang. Jeg kan ikke si noe om bildekvaliteten, og ut fra søk på nett er ikke alle like fornøyde med bruker-manualen, men det betyr ikke at ikke apparatet kan være en OK løsning. Kanskje kan du unngå de samme problemene som Enzo Contini ved å lese hans råd på bloggen hans.
Mars 2013: Det kommer stadig nye (og bedre/enklere?) utstyr på markedet. Sist ute nå er Reflecta x8, som har fått en del oppmerksomhet -allerede før utstyret er lansert i Norge. Jeg tar det som et tegn på at det er en betydelig interesse for å digitalisere gamle bildesamlinger. Denne ser OK ut, men personlig ville jeg ventet litt til jeg kunne lese noen gode brukererfaringer.
Desember 2017: Her er en artikkel om hvordan du kan digitalisere sorthvitt negativer ved å reprofotografere med et digitalt kamera.
Bildetekst: Trekkspilleren Art van Damm jazzer sammen med blant andre Torgeir Stubø på Grand. Bildet er skannet fra en sorthvittkopi i en Epson 4870 planskanner.
infotobloggen 