Street photography – gratis kult-film

«Everybody Street», Cheryl Dunns flotte film om gatefotografer på Manhattan, er nå (igjen) fritt tilgjengelig på YouTube. På knapt 1,5 time får du med deg hva gatefoto betyr. I alle fall på amerikansk, og garantert på NYC-måten.

Regissør Cheryl Dunn skramlet i 2011 sammen 45 000 dollar via Kickstarter. Vel anvendte penger. Filmen kom i 2013 og fikk akkurat så mye oppmerksomhet og skryt som den fortjener. Flott og tidsriktig filming og en aldeles herlig regi. Her får du møte fotografer av begge kjønn, som over en lang periode har satt sitt preg på amerikansk gatefoto. Noen sympatiske og empatiske, andre det stikk motsatte – for å si det forsiktig.

Jeg er svak for god gatefoto, og har (selvsagt) omtalt filmen tidligere. Det aldeles nye og fine er at filmen igjen er lagt gratis ut på YouTube.

Et nettsted sier at du kan se filmen – med reklame – men jeg møtte svart skjerm. Jeg fant imidlertid en reklamefri versjon her. Så får vi se hvor lenge det varer.

Her er fotografene som er med i filmen.

Hvis du har halvannen time, så anbefales filmen på det varmeste. Men du bør vite hva du går til. Dette er ikke en film om blendere og tid og lukkerhastigheter. Filmen er heller ikke spekket med landskaper og vakre sommerfugler. Denne er lærerik, morsom, interessant – og innimellom ganske rå, fordi den i slike tilfeller speiler livet på et ganske rått sted. Sånn er gatefoto: Et speilbilde av virkeligheten.

Og så anbefaler jeg at du først leser min bloggartikkel fra januar 2014 om «Everybody Street».

En av mine favoritter, rolige og snille Erwitt.

 

Reklamer

Plukk gullkorn på fotomesser

Sist uke var jeg en snartur i Hovedstaden. Fotomesse og mange foredrag på foto.no. God investering. Husk det ved neste korsvei!

Noen foredrag var litt «smalere» enn andre – og med litt færre tilhørere.  Andre hadde stinn brakke.

Et par ganger i året har fotobutikken og nettstedet foto.no messe. Man inviterer inn en hel haug med leverandører som demonstrerer utstyr, og som kan bidra med mange råd og tips – og som selvsagt har en del gode tilbud. I tillegg tilbyr arrangøren en hel serie med timelange foredrag av kjente og litt mindre kjente fotografer og fotokunstnere. Slike foredrag kan i verste fall være ren reklame. Eller det kan være matnyttig og interessant. Her var det så absolutt det siste som var i fokus.

På tre dager fikk jeg med meg foredrag om lyssetting for portretter, om noen spennende fotoprosjekter, om han som (nesten) aldri var fornøyd med bildene sine, om en som var langt mer kommers i sin tenking, om gatefoto og om makro. Mye var nok kjent stoff for en gammel ringrev, men det er rart med det: Nesten uansett plukker man opp gullkorn hvis man bare passer på å holde ørene og øynene åpne.

For mitt vedkommende var det to foredrag som var i særklasse: Gatefotografen Trond Lindholm (bildet over) og han nederlandske vestlendingen som «nesten aldri gir seg» når det gjelder å få tatt det ultimate bildet.

Mange vil muligens kjenne igjen sistnevnte fra et program som gikk på NRK TV for litt siden. Som fotograf synes jeg faktisk foredraget var bedre enn TV-programmet.

Lindholm var en passe cool og «laid back» fyr som hadde en del pragmatiske tilnærminger til både livet i sin alminnelighet og fotografering i særdeleshet. Et av de vanligste spørsmålene han fikk på sine seminarer var lovligheten av å ta bilder av folk uten at de vet om det. Det Lindholmske svaret var elegant: «Hvis du er mer opptatt av å studere jussen og lovligheten av gatefoto – så bør du kanskje vurdere å la være å fotografere på denne måten». Punktum. Og så viste han haugevis med gode bilder, og fortalte historier om disse bildene.

For deg som ikke var tilstede på foto.no sist i mars måned 2018, så finner du disse to foredragene som jeg nevner her på YouTube. Begge anbefales.

 

Japansk foto: Bilder fra kameraenes hjemland

Tittelen er misvisende ettersom Japan i dag nok mer var enn er det store produksjonslandet for kameraer. I alle fall i volum.  Men ingen får ta fra Japan at de i mange år var flinke til å skru sund tyske kameraer, kopiere disse,  og så pøse gode og rimeligere fotoapparater over det meste av verden.  

 

Mange av mine dyrere kameraer har imidlertid fortsatt «Made in Japan» skrevet under. Nok om teknikk: Hva vet vi om japanske fotografer? Jeg vil tippe: Nesten ingen verdens ting.

Her kommer derfor en ørliten fotografisk introduksjon til en ny og merkelig verden. Japan har en spesiell kultur som jeg vil tro man mer eller mindre må være født inn i for å kunne forstå. Noe av det samme gjelder også deler av japansk fotokunst.

Jeg plukker ut én fotograf, kanskje den mest kjente av dem alle: Daido Moriyama. Jeg så ham på en fotoutstilling i Oslo i 2007 med noen av hans tidlige bilder, og forsto den gang ikke en kvekk av bildene. Senere har nok mitt bildesyn endret seg en del. Gudskjelov. I dag vil jeg kalle bildene til Moriyama for spennende. Noen nær å være grensesprengende!

Daido Moriyama ble født i Osaka i 1938. Han startet ut som frilans fotograf. I litt mer moden alder utviklet han sin egen stil og teknikk. Han har aldri kjøpt et kamera. Han låner og får kameraer. De er uvesentlige. Det er idéen til fotografen som er det viktige.

Han er fortsatt aktiv som fotograf. Han går og går, tilsynelatende ustoppelig, selv i en alder av nå 79 år, og fotograferer gatelivet i storbyen med et eller annet småbildekamera.  Han blir – etter sigende – aldri lei av å gå og fotografere. Bildene blir til utstillinger og bøker.

I en liten filmsnutt (lenke under) kan man i et glimt se at han har en medhjelper. Når han kommer tilbake til sitt lille krypinn stappes minnekortet inn, og de to ser gjennom bildene: «Kast, kast. Se på dette. Konverter til sorthvitt». Det er et enkelt og ujålet språk, milevis unna mange andre «kunstnere» som nok ville pakket inn bildene sine i oversanselige kurator-fraser. Også teknikken er enkel. Jeg ser at konverteringen til sorthvitt skjer med gratisprogrammet «Silver Efex Pro».

Du får noen eksempler her på hans bildekunst. I tillegg får du en god del lenker til fordypningsstoff: Ikke minst en spennende artikkel om «fem leksjoner som Moriyama har lært meg om street photograpy».

Håper du tenner på dette her. Velbekomme.

 

Tips for bedre gatefoto

Gatefoto, eller «street photograhy», er en egen sjanger, som ofte innebærer spontane bilder tatt uten at personer på bildene er oppmerksomme på det. Kanskje muligens etterpå!

Jeg synes dette er et spennende fotografisk område, og har tidligere omtalt flere fotografer som man kan putte i denne båsen (se nederst).

I praksis og i hverdagen ser jeg for meg at mange nok vil vegre seg for å storme over gjerdet til naboen, rusle rundt i hovedgata i småbyen og fotografere, eller hive opp kamera foran nesa til postmannen. Men er det ikke slik vi gjør når vi er på ferie eller på reise i utlandet? Mer eller mindre, selvsagt.

Jeg kom nylig over en liten videosnutt som gir et antall gode råd for gatefoto. Noen av disse kan du anvende enten du bor i Tønsberg eller Kirkenes og ønsker å skape noen spennende bilder fra gatemiljø. Andre kan det kanskje være greit å tilpasse litt, for å si det forsiktig. Men stort sett kan du vel ta alle i bruk når du er på fotojakt i en større by et eller annet sted i verden – men da under forutsetning av at du ikke er i konflikt med landets seder og skikker eller lovgivning.

Selfie på operataket

Her er noen av rådene fra en kort og grei video. (Tips: Skru ned lyden. Jeg holdt på å bli gal av den).

  • Bruk mørke klær (eller klær som er mest mulig nøytrale)
  • Fotografer i P-modus. Et greit råd hvis hensikten kun er få korrekt eksponerte bilder. Men jeg ville nok foreslå at du velger andre løsninger for å få det uttrykket og den dybdeskarpheten du ønsker.
  • Still inn og vent til det rette øyeblikket
  • Ta bilder i «burst mode», altså mange bilder etter hverandre mens du holder nede utløseren. Da er det enkelt etterpå å plukke det beste bildet.
  • Samme som over: Vent til det avgjørende øyeblikket. (Et litt merkelig råd, ettersom dette er en ren klone både språklig og motivmessig fra den franske fotografen Henri Cartier-Bresson).
  • Finn nye vinkler (lavt og høyt – og enda høyere med hjelp av et stativ)
  • Lang lukkertid gir ofte bedre bilder når du har med rennende vann å gjøre
  • Se etter naturlige «rammer» for motivene dine: en statue, et portrom, greiner på trær.
  • Av og til er det mer interessant å «kappe» hovedmotivet enn å vise alt
  • Skygger kan gi spennende bilder
  • Se etter reflekterende flater, og la interessepunkter speile seg her
  • Vær ikke redd for å spørre potensielle fotoobjekter om å få ta bilder av dem. Ha gjerne med et lite visittkort eller tilsvarende som forteller hvem du er samt nettadressen og din instagramkonto, eller tilsvarende
  • Sorthvitt fungerer ofte bra for gatefoto
  • Pass på så du ikke overbehandler bildene dine

 

Noen lenker til spennende fotografer:

Alle bilder er tatt med Fujifilm X-E2 eller E3 (begge perfekte kameraer til gatefoto), og prosessert i Lightroom 6 og konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pros. 

 

Street photography – the movie

Denne gang handler det om en film om Street photography. Det dreier seg om mer eller mindre «rå dokumentarisme»: Bilder tatt rett på, nært, med eller uten blits, oftest av mennesker som ikke spør høflig på forhånd – og bilder som er tatt solid innenfor intimsfæren til de fleste normale mennesker. Street photography is recording life – in my way, sier en av fotografene.Childwithhandgrenadedianearbus

For kort tid siden fikk jeg tips om en halvannen time lang dokumentarfilm om Street photography: «Everybody Street».

Bildetekst: Child with handgrenade Foto: Diane Arbus

Ikoner
Her får du møte en hel serie av fotografer som i stor grad jobber med denne, ofte litt sære form for fotografi. Noen av dem er ikoner. Andre vil du neppe ha hørt om tidligere. Noen er og oppfører seg som sluggere. Andre er så hyggelig at du ville invitert dem på en kopp kaffe etter at de har fotografert deg. Du får treffe og se en del fotografer i action: Bruce Guilden, Boogie, Helen Levitt, Garry Winogrand, James Hamilton, Mary Ellen Mark, Robert Frank, Martha Cooper, Bruce Davidson, Diane Arbus, William Klein og Elliot Erwitt, for å nevne noen. De er nokså ulike både av karakter og med hensyn på bildene de tar, selv om alt altså går inn under kategorien Street photography.bruce_gilden1

Bildetekst: I filmen får du se blant andre Bruce Guilden i full aktivitet.

Interessant
«Everybody street» er en interessant film, og den gir et godt tidsbilde de siste 30-40 årene av en spesiell sjanger. På den negative siden synes jeg at dette i litt for stor grad ikke bare er en «USA-film», men en «Manhattan film». Det var kanskje meningen. Og det er kanskje her at denne sjangeren har blitt drevet til kunst.

Historikk
I tillegg kunne regissøren dratt noen linjer bakover i historien, for amerikansk foto har lange tradisjoner med å dokumentere virkeligheten – på godt og vondt. Ett eksempel her er fotoprogrammet til Farm Security Administration under de harde og tøffe 30-årene i USA. Det nærmeste vi kom i så måte var at navnet til Gordon Parks ble nevnt.item0.rendition.slideshowHorizontal.elliott-erwitt-ss01[1]

Bildetekst: Og selvsagt dukker foto-humoristen Elliot Erwitt opp i filmen. Til høyre ett av hans berømte hundebilder.

Noe å lære av
Hvis du har interesse av denne sjangeren, så vil 1,5 timer foran PC-en din være vel anvendt tid. Ikke minst for å få en viss forståelse for hvorfor så mange fotografer jobber med dette, hvordan de fotograferer – og (som en kuriositet) hvordan de takler at ikke alle mennesker er like fornøyde med å få ei linse opp i nesa. Det er en del av gamet, det også.

Enjoy.

Oppdatering juni 2018: Prøv denne lenken til fullversjonen av filmen. 

Les ellers fem tidligere bloggartikler: