Gatefoto – en liten (men utrolig bra) intro

Hvis du har sansen for gatefoto, og ønsker et lite gløtt inn i hvordan en proff jobber, så vil jeg anbefale en liten YouTube-video. Dette er noe å lære av.

Settet er litt spesielt. Det er en trivelig danske, Frederik Trovatten (bilde over), som på godt engelsk forteller hvordan en av gatefotografenes ikoner, nå vel 80 år gamle Joel Mayerowits, tenker – og fotograferer. Frederik bor og jobber i Mexico. Han skryter av Joel, legger inn små filmer og lydfiler, og fotograferer selv på gata. Og så skryter han av Joels videokurs.

Du kan ikke unngå å bli inspirert av en så positiv og hyggelig fremtoning som Frederik, og du kan ikke unngå å plukke opp noen tips i kunsten å ta gatefoto.

I samme YouTube-serie kan du også lære litt om måten Robert Frank jobber på. Veiene til de to fotografene krysses på en finurlig måte.

Foto: Joel Meyerowitz

Videoen anbefales.

Beste gatefoto fra 2019

Nettsamfunnet Street Level Photography lager hver måned en samling av de beste «gatefotobildene» som fotografer har sendt in. Nå til nyttår har man satt sammen de 60 beste bildene fra hele året 2019. De er verd en titt.

Her er litt av det vi er vant til resten av året: Hard grafikk, skygger, lave vinkler med speiling i vann, osv. Klassisk gatefoto, med andre ord. Noe er bra, men en god del er bilder som det går tretten av på dusinet.

Derfor var denne årskavalkaden mer spennende enn jeg har sett på lenge. Ikke minst når det gjelder innslaget av stilig arrangerte bilder og bilder med mye humor. Her er haugevis med gode idéer. Det gjelder å ha blikket for slikt, og så plassere mennesker akkurat der det passer.

Kanskje (?) er noen bilder «ekte» i betydningen av at de ikke er arrangerte, men for enkelte blinkskudd er det nesten for godt til å være sant.

Hele bildeserien varer bare 5:30 min, men jeg anbefaler deg å pause enkelte blinkskudd, slik at du virkelig kan studere hva som er gjort.

Enjoy.

Gøy å «oppdage» nye steder

Det er fotografisk sett alltid spennende å komme til et nytt sted – enten det nå er under helt andre himmelstrøk – eller noe så nært og kjært som en norsk by. I dette tilfelle Ålesund.

Nå må det være sagt med en gang: Ålesund er ikke som byer flest. I 1904 brant stort sett hele byens trebebyggelse ned. I løpet av tre år reiste en helt ny by seg, nå i mur og betong og i datidens dominerende stilart: Jugend. Sånn i all hovedsak i alle fall, siden vi på denne tiden ble egen nasjon og nasjonale stilarter nok blandet seg litt med jugendstilen.

Vel 100 år senere har man klart det kunststykke å bevare det aller meste rent bygningsmessig, inklusive makeløs ornamentikk og flotte farger.

En solid regnbyge, gjennom vinduet til en av de mange kafeene.

Legg så til et Vestlands-vær som skifter hver 15 sekund, mellom solgløtt, striregn og mørke skyer, slik at du får nye uttrykk hele tiden. De fine bildene du tok for litt siden i gråvær, blekner når du i neste øyeblikk ser solgløtt over deler av byen, med et blygrått bakteppe. Da gjelder det å fyre løs, å sikre seg de gode bildene, og så småløpe til nærmeste kafe – for om tre minutter kommer regnet.

Tilfeldighetene ville at jeg havnet i Ålesund en knapp uke midt i september. Jeg hadde lest meg opp på yr.no før jeg dro: Det ville være mer eller mindre kontinuerlig regn, sto det. Dermed lot jeg kameraveska med vidvinkel, normal og tele (alt zoom) bli værende hjemme. Ett fast 23 mm WR-objektiv (weather resistant) fikk gjøre jobben (23 mm på APS-C tilsvarer 35 mm på fullformat). Det er et sylskarpt objektiv, som med god nedblending kan tegne alt skarpt, samtidig som du kan få herlig bokeh ved full åpning. Som vanlig kjører jeg med blenderprioritering (: jeg stiller ønsket blender, og overlater til kamera å stille tiden). Normalt har jeg også under slike omstendigheter ISOen på auto 3200. Det betyr at jeg normalt har ISO 200, men når lyset blir svakere, justerer kamera ISOen opp til 3200.

Solgløtt på fasaden, mens uværet er nokså nærværende ute i havet.

Vanligvis fotograferer jeg i RAW, men her overlot jeg jobben til kameraet, og fotograferte i jpg-format. Grunnen er at dette er bilder som kun havner i fotoalbumet.

Jeg kunne ikke unngå å ta bilder av en barnehage på tur i uværet. Det må vel bli tøffinger som vokser opp under slike forhold.

Det sies fra ytterst kompetent hold (!) at Fuji-prosessoren gjør en så god jobb, at du skal jobbe mye for å gjenskape RAW-bilder like bra. Det er en sannhet med modifikasjoner, men Fuji-jpg er virkelig bra!

Og resultatet? Jeg har vel akkurat samme følelse som etter aller første gang man er på et nytt sted: Først merker du deg de store linjene, og kanskje det åpenbare. Neste gang hender det at jeg plukker mer på detaljer. Så – om det blir en gang til – bruker jeg oftest å lage meg prosjekter: Runde objekter, dører, hav, farger, osv.

Dette er en (jugend)-kino

Denne gang ble det de store vyene. Helt greit. To-tre bilder havner nok i fotoalbumet. Men Ålesund anbefales. Uansett vær.

Mange flotte turstier rundt byen. Spesiell natur.

Hasselbladprisen til Moriyama

Den japanske fotografen Daido Moriyama er i år (2019) tildelt den prestisjetunge Hasselbladprisen. Det betyr 1 million svenske kroner og en fotoutstilling. Pluss et symposium. Dette vil nok bidra til at Moriyamas fotokunst blir enda mer kjent i Europa.

For nøyaktig ett år siden skrev jeg en blogg, litt om japansk fotokunst men mest om Daido Moriyama. For å få et gløtt inn i prisvinnerens verden, foreslår jeg at du leser denne bloggartikkelen, og eventuelt også ser på noen av de lenkene jeg ga – blant annet til en liten filmsnutt.

Også foto-verdenen er full av merkverdigheter og paradokser. Mottakeren av Hasselblad-prisen, Moriyama, liker ikke store kameraer. Han jobber med små kompakt-kameraer. Hans spesielle stil er vel så langt fra klassisk Hasselblad-fotografering som det er mulig å komme.

Selv sier han at han har blitt inspirert av Eugène Atget, Jack Kerouac, William Klein, Nicéphore Niépce, Shomei Tomatsu, Andy Warhol, Weegee och Garry Winogrand.

Jeg vet ikke om dette sier deg noe, men for meg er dette en blanding ut over enhver forstand. Alt fra han som «fant opp» fotografiet, via en amerikansk beat-forfatter og til en pop-art-kunstner.

Men uansett, gratulerer til Daido Moriyama og Hasselblad.

Street photography – gratis kult-film

«Everybody Street», Cheryl Dunns flotte film om gatefotografer på Manhattan, er nå (igjen) fritt tilgjengelig på YouTube. På knapt 1,5 time får du med deg hva gatefoto betyr. I alle fall på amerikansk, og garantert på NYC-måten.

Regissør Cheryl Dunn skramlet i 2011 sammen 45 000 dollar via Kickstarter. Vel anvendte penger. Filmen kom i 2013 og fikk akkurat så mye oppmerksomhet og skryt som den fortjener. Flott og tidsriktig filming og en aldeles herlig regi. Her får du møte fotografer av begge kjønn, som over en lang periode har satt sitt preg på amerikansk gatefoto. Noen sympatiske og empatiske, andre det stikk motsatte – for å si det forsiktig.

Jeg er svak for god gatefoto, og har (selvsagt) omtalt filmen tidligere. Det aldeles nye og fine er at filmen igjen er lagt gratis ut på YouTube.

Et nettsted sier at du kan se filmen – med reklame – men jeg møtte svart skjerm. Jeg fant imidlertid en reklamefri versjon her. Så får vi se hvor lenge det varer.

Her er fotografene som er med i filmen.

Hvis du har halvannen time, så anbefales filmen på det varmeste. Men du bør vite hva du går til. Dette er ikke en film om blendere og tid og lukkerhastigheter. Filmen er heller ikke spekket med landskaper og vakre sommerfugler. Denne er lærerik, morsom, interessant – og innimellom ganske rå, fordi den i slike tilfeller speiler livet på et ganske rått sted. Sånn er gatefoto: Et speilbilde av virkeligheten.

Og så anbefaler jeg at du først leser min bloggartikkel fra januar 2014 om «Everybody Street».

En av mine favoritter, rolige og snille Erwitt.

 

Plukk gullkorn på fotomesser

Sist uke var jeg en snartur i Hovedstaden. Fotomesse og mange foredrag på foto.no. God investering. Husk det ved neste korsvei!

Noen foredrag var litt «smalere» enn andre – og med litt færre tilhørere.  Andre hadde stinn brakke.

Et par ganger i året har fotobutikken og nettstedet foto.no messe. Man inviterer inn en hel haug med leverandører som demonstrerer utstyr, og som kan bidra med mange råd og tips – og som selvsagt har en del gode tilbud. I tillegg tilbyr arrangøren en hel serie med timelange foredrag av kjente og litt mindre kjente fotografer og fotokunstnere. Slike foredrag kan i verste fall være ren reklame. Eller det kan være matnyttig og interessant. Her var det så absolutt det siste som var i fokus.

På tre dager fikk jeg med meg foredrag om lyssetting for portretter, om noen spennende fotoprosjekter, om han som (nesten) aldri var fornøyd med bildene sine, om en som var langt mer kommers i sin tenking, om gatefoto og om makro. Mye var nok kjent stoff for en gammel ringrev, men det er rart med det: Nesten uansett plukker man opp gullkorn hvis man bare passer på å holde ørene og øynene åpne.

For mitt vedkommende var det to foredrag som var i særklasse: Gatefotografen Trond Lindholm (bildet over) og han nederlandske vestlendingen som «nesten aldri gir seg» når det gjelder å få tatt det ultimate bildet.

Mange vil muligens kjenne igjen sistnevnte fra et program som gikk på NRK TV for litt siden. Som fotograf synes jeg faktisk foredraget var bedre enn TV-programmet.

Lindholm var en passe cool og «laid back» fyr som hadde en del pragmatiske tilnærminger til både livet i sin alminnelighet og fotografering i særdeleshet. Et av de vanligste spørsmålene han fikk på sine seminarer var lovligheten av å ta bilder av folk uten at de vet om det. Det Lindholmske svaret var elegant: «Hvis du er mer opptatt av å studere jussen og lovligheten av gatefoto – så bør du kanskje vurdere å la være å fotografere på denne måten». Punktum. Og så viste han haugevis med gode bilder, og fortalte historier om disse bildene.

For deg som ikke var tilstede på foto.no sist i mars måned 2018, så finner du disse to foredragene som jeg nevner her på YouTube. Begge anbefales.

 

Japansk foto: Bilder fra kameraenes hjemland

Tittelen er misvisende ettersom Japan i dag nok mer var enn er det store produksjonslandet for kameraer. I alle fall i volum.  Men ingen får ta fra Japan at de i mange år var flinke til å skru sund tyske kameraer, kopiere disse,  og så pøse gode og rimeligere fotoapparater over det meste av verden.  

 

Mange av mine dyrere kameraer har imidlertid fortsatt «Made in Japan» skrevet under. Nok om teknikk: Hva vet vi om japanske fotografer? Jeg vil tippe: Nesten ingen verdens ting.

Her kommer derfor en ørliten fotografisk introduksjon til en ny og merkelig verden. Japan har en spesiell kultur som jeg vil tro man mer eller mindre må være født inn i for å kunne forstå. Noe av det samme gjelder også deler av japansk fotokunst.

Jeg plukker ut én fotograf, kanskje den mest kjente av dem alle: Daido Moriyama. Jeg så ham på en fotoutstilling i Oslo i 2007 med noen av hans tidlige bilder, og forsto den gang ikke en kvekk av bildene. Senere har nok mitt bildesyn endret seg en del. Gudskjelov. I dag vil jeg kalle bildene til Moriyama for spennende. Noen nær å være grensesprengende!

Daido Moriyama ble født i Osaka i 1938. Han startet ut som frilans fotograf. I litt mer moden alder utviklet han sin egen stil og teknikk. Han har aldri kjøpt et kamera. Han låner og får kameraer. De er uvesentlige. Det er idéen til fotografen som er det viktige.

Han er fortsatt aktiv som fotograf. Han går og går, tilsynelatende ustoppelig, selv i en alder av nå 79 år, og fotograferer gatelivet i storbyen med et eller annet småbildekamera.  Han blir – etter sigende – aldri lei av å gå og fotografere. Bildene blir til utstillinger og bøker.

I en liten filmsnutt (lenke under) kan man i et glimt se at han har en medhjelper. Når han kommer tilbake til sitt lille krypinn stappes minnekortet inn, og de to ser gjennom bildene: «Kast, kast. Se på dette. Konverter til sorthvitt». Det er et enkelt og ujålet språk, milevis unna mange andre «kunstnere» som nok ville pakket inn bildene sine i oversanselige kurator-fraser. Også teknikken er enkel. Jeg ser at konverteringen til sorthvitt skjer med gratisprogrammet «Silver Efex Pro».

Du får noen eksempler her på hans bildekunst. I tillegg får du en god del lenker til fordypningsstoff: Ikke minst en spennende artikkel om «fem leksjoner som Moriyama har lært meg om street photograpy».

Håper du tenner på dette her. Velbekomme.

 

Tips for bedre gatefoto

Gatefoto, eller «street photograhy», er en egen sjanger, som ofte innebærer spontane bilder tatt uten at personer på bildene er oppmerksomme på det. Kanskje muligens etterpå!

Jeg synes dette er et spennende fotografisk område, og har tidligere omtalt flere fotografer som man kan putte i denne båsen (se nederst).

I praksis og i hverdagen ser jeg for meg at mange nok vil vegre seg for å storme over gjerdet til naboen, rusle rundt i hovedgata i småbyen og fotografere, eller hive opp kamera foran nesa til postmannen. Men er det ikke slik vi gjør når vi er på ferie eller på reise i utlandet? Mer eller mindre, selvsagt.

Jeg kom nylig over en liten videosnutt som gir et antall gode råd for gatefoto. Noen av disse kan du anvende enten du bor i Tønsberg eller Kirkenes og ønsker å skape noen spennende bilder fra gatemiljø. Andre kan det kanskje være greit å tilpasse litt, for å si det forsiktig. Men stort sett kan du vel ta alle i bruk når du er på fotojakt i en større by et eller annet sted i verden – men da under forutsetning av at du ikke er i konflikt med landets seder og skikker eller lovgivning.

Selfie på operataket

Her er noen av rådene fra en kort og grei video. (Tips: Skru ned lyden. Jeg holdt på å bli gal av den).

  • Bruk mørke klær (eller klær som er mest mulig nøytrale)
  • Fotografer i P-modus. Et greit råd hvis hensikten kun er få korrekt eksponerte bilder. Men jeg ville nok foreslå at du velger andre løsninger for å få det uttrykket og den dybdeskarpheten du ønsker.
  • Still inn og vent til det rette øyeblikket
  • Ta bilder i «burst mode», altså mange bilder etter hverandre mens du holder nede utløseren. Da er det enkelt etterpå å plukke det beste bildet.
  • Samme som over: Vent til det avgjørende øyeblikket. (Et litt merkelig råd, ettersom dette er en ren klone både språklig og motivmessig fra den franske fotografen Henri Cartier-Bresson).
  • Finn nye vinkler (lavt og høyt – og enda høyere med hjelp av et stativ)
  • Lang lukkertid gir ofte bedre bilder når du har med rennende vann å gjøre
  • Se etter naturlige «rammer» for motivene dine: en statue, et portrom, greiner på trær.
  • Av og til er det mer interessant å «kappe» hovedmotivet enn å vise alt
  • Skygger kan gi spennende bilder
  • Se etter reflekterende flater, og la interessepunkter speile seg her
  • Vær ikke redd for å spørre potensielle fotoobjekter om å få ta bilder av dem. Ha gjerne med et lite visittkort eller tilsvarende som forteller hvem du er samt nettadressen og din instagramkonto, eller tilsvarende
  • Sorthvitt fungerer ofte bra for gatefoto
  • Pass på så du ikke overbehandler bildene dine

 

Noen lenker til spennende fotografer:

Alle bilder er tatt med Fujifilm X-E2 eller E3 (begge perfekte kameraer til gatefoto), og prosessert i Lightroom 6 og konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pros. 

 

Street photography – the movie

Denne gang handler det om en film om Street photography. Det dreier seg om mer eller mindre «rå dokumentarisme»: Bilder tatt rett på, nært, med eller uten blits, oftest av mennesker som ikke spør høflig på forhånd – og bilder som er tatt solid innenfor intimsfæren til de fleste normale mennesker. Street photography is recording life – in my way, sier en av fotografene.Childwithhandgrenadedianearbus

For kort tid siden fikk jeg tips om en halvannen time lang dokumentarfilm om Street photography: «Everybody Street».

Bildetekst: Child with handgrenade Foto: Diane Arbus

Ikoner
Her får du møte en hel serie av fotografer som i stor grad jobber med denne, ofte litt sære form for fotografi. Noen av dem er ikoner. Andre vil du neppe ha hørt om tidligere. Noen er og oppfører seg som sluggere. Andre er så hyggelig at du ville invitert dem på en kopp kaffe etter at de har fotografert deg. Du får treffe og se en del fotografer i action: Bruce Guilden, Boogie, Helen Levitt, Garry Winogrand, James Hamilton, Mary Ellen Mark, Robert Frank, Martha Cooper, Bruce Davidson, Diane Arbus, William Klein og Elliot Erwitt, for å nevne noen. De er nokså ulike både av karakter og med hensyn på bildene de tar, selv om alt altså går inn under kategorien Street photography.bruce_gilden1

Bildetekst: I filmen får du se blant andre Bruce Guilden i full aktivitet.

Interessant
«Everybody street» er en interessant film, og den gir et godt tidsbilde de siste 30-40 årene av en spesiell sjanger. På den negative siden synes jeg at dette i litt for stor grad ikke bare er en «USA-film», men en «Manhattan film». Det var kanskje meningen. Og det er kanskje her at denne sjangeren har blitt drevet til kunst.

Historikk
I tillegg kunne regissøren dratt noen linjer bakover i historien, for amerikansk foto har lange tradisjoner med å dokumentere virkeligheten – på godt og vondt. Ett eksempel her er fotoprogrammet til Farm Security Administration under de harde og tøffe 30-årene i USA. Det nærmeste vi kom i så måte var at navnet til Gordon Parks ble nevnt.item0.rendition.slideshowHorizontal.elliott-erwitt-ss01[1]

Bildetekst: Og selvsagt dukker foto-humoristen Elliot Erwitt opp i filmen. Til høyre ett av hans berømte hundebilder.

Noe å lære av
Hvis du har interesse av denne sjangeren, så vil 1,5 timer foran PC-en din være vel anvendt tid. Ikke minst for å få en viss forståelse for hvorfor så mange fotografer jobber med dette, hvordan de fotograferer – og (som en kuriositet) hvordan de takler at ikke alle mennesker er like fornøyde med å få ei linse opp i nesa. Det er en del av gamet, det også.

Enjoy.

Oppdatering juni 2018: Prøv denne lenken til fullversjonen av filmen. 

Les ellers fem tidligere bloggartikler: