Kodak: The winner takes it all

Kodak tok alle palle-plassene da man ønsket å kartlegge fotografers foretrukne negative filmer. På desidert førsteplass kom sorthvittfilmen Tri-X. Slett ikke uventet.

Tri-X på toppen. Og dette er til og med med den «nye» filmen som kom etter «delta-teknologien» som pakket kornene tettere og dermed skulle gi mindre korn. Bilde: PetaPixel/VINCENT MOSCHETTI

Som du forstår: Dette er en artikkel for de gamle nerdene. Du skal nemlig ha levd en stund for å ha jobbet med negativ film generelt, og negativ sorthvittfilm i særdeleshet. Og jeg vil tro at ganske mange i dag ikke engang aner at Kodak en gang var så markedsledende på kamera og film at man (i god amerikanske tradisjon) laget et verb av ordet: To Kodak – ensbetydende med å fotografere.

Selv PCen jeg skriver på nå er et levende bevis på at utviklingen går – i alle fall i en eller annen retning: Ordboksprogrammet til Word laget feil-krøll under ordet sorthvittfilm. Hæ? Hva er det for noe?

Nå er «undersøkelsen» som det refereres til av den mer uhøytidelige sorten, men jeg innbiller meg at den ikke er så aldeles langt unna sannheten både i USA og i Europa. Riktignok er det en del film-merker i undersøkelsen som jeg knapt har hørt om. De var trolig tilstede på det amerikanske markedet for noen tiår siden – eller vel så det. På den annen side er for eksempel ikke verken Agfa eller outsideren Orwo med, ettersom de trolig kun var dominerende eller tilstede på det europeiske markedet.

Du finner artikkelen om «undersøkelsen» her.

Som tidligere fotojournalist i avis var det svarthvitt det gikk i på 70 og 80-tallet. Vi fotograferte og måtte pent fremkalle film og kopiere bilder ved hjemkomst. I VG var det riktignok egne mørkeromsansatte som fremkalte filmene og kopierte de bildene vi journalister markerte. I min lokalavis måtte vi pent gjøre alt selv. Til privat bruk gikk det enten i negativ sorthvitt eller dias.

Det er interessant å få slike små gløtt inn i en fortid som virker så utrolig fjern, til tross for at det bare ser snakk om noen få tiår. Noe av det som slår meg i denne sammenhengen er lysfølsomheten. Kodak Tri X var i utgangspunktet kun 400 ISO, og ga de klassiske Tri-X-kornene som mange digitale fotoprogrammer forsøker (!) å etterligne. Hvis du forlenget fremkallingstiden litt, kunne du relativt greit «presse» filmen til 800 ISO, eller ASA som det het den gang. Fremkalleren het D-76 og var like stabil og god som filmene var. Men, av og til kunne vi ungdommelige råskinn, dra til og fotografere helt opp i 12 000 ISO når vi brukte Rodinal fremkaller. Da het det at vi «kokte» filmen. Resultatet ble deretter: Nesten grafikk, og korn på størrelse med sandkorn. Denne type bilder var litt i tiden. Bare ta en titt på bildene til legenden Christer Strömholm, og en annen legende, Anders Petersen.

Da er det litt av et paradoks at jeg fotograferer nesten kornfritt digitalt på 6 000 ISO på mitt gamle gode D700. Moderne pro-kameraer er oppe i 50 000 ISO nesten uten korn.

Men da er det jo – som antydet – alltids en mulighet for å kjøre våre kornfrie bilder gjennom f eks Lightroom, og her konvertere til sorthvitt og legge på Tri-X-korn, slik at alle blir fornøyde.

Reklame

Dokumentasjon av rehabilitering

I juni 2015 ruslet jeg rundt i et nokså fraflyttet bygg i Narvik sentrum og fotograferte. Rådhuset skulle rehabiliteres opp til dagens standard. Fotojobben handlet blant annet om at alt av kunst på veggene skulle dokumenteres i forhold til hvor de var plassert. Andre hadde tatt andre bilder, og reprofotografert kunsten på veggene.

Narvik rådhus. Narvik sentrum, foto 19. september 2012.

Det store og monumentale bygget midt i Narvik sentrum sto ferdig i 1961, og hadde nok ikke stått øverst på listen over kommunale bygg som etter hvert sårt trengte vedlikehold og oppdatering. Nå var tiden kommet, og etter lange diskusjoner ble det heldigvis vedtatt å rehabilitere i stedet for å rive og bygge nytt.

2. etasje, inngang til formannskapssal.

Dette var nok en interessant dokumentasjonsjobb. Jeg brukt fullformat Nikon D700 og – etter hvert – ble det mer og mer benyttet min Sigma 12-24 mm. ISO 1000 og frihånd for enkelhets skyld. Ingen blits. Det ideelle ville vært ISO 200 og stativ, men til formålet var det mer enn godt nok og mye raskere å ta alt på frihånd.

Det var flere år siden jeg hadde vært inne i rådhuset. Her var det aller meste i 1960, så ære være dem som holdt ut her i årevis. Mye fremgår av bildene. Ventilasjon og komfort vises knapt, men det kan man forestille seg. At huset er bygget i en annen tidsalder sees på så mange måter. Men legg spesielt merke til det ene telefonapparatet i eget knøttlite rom, rett utenfor bystyresalen. I en 2017-verden der alle har minst en mobiltelefon i lomma, sier det litt at alle bystyrerepresentantene en gang i tiden måtte dele på én fasttelefon.

I disse dager overtar kommunen bygningen etter 24 måneders arbeid. Etter planen skal jeg innom på nytt for å fotografere. Meningen er blant annet å bruke noen av bildene for å lage et lite slidesshow med før-etter-bilder.  Det blir spennende å se og fotografere endringene.

Flere bilder fra 2015 her.

Kontor med blendet tidligere vindu (?) mellom kontorene. Dør også mellom kontor, skjult av bokreol

Fotografering i «ruinene»

Har du også en viss dragning mot å fotografere steder som er i mer eller mindre forfall? Jeg sa en viss dragning. Selv er jeg langt fra hektet. Men det er spennende og fantasi-eggende, selv om jeg nok må innrømme at jeg i all hovedsak har større glede av å ta slike bilder enn å se andres bilder. Med noen solide unntak.

I det svenske fotomagasinet «Fotosidan» nr. 4/2017 er det et langt og vettig intervju med en som startet ut i en akademisk retning blant annet med en doktorgrad i økonomisk historie, men som ble så hektet på övergivna platser at han i tillegg etter hvert startet en solid fotografisk karriere. I artikkelen får vi høre hvordan det startet, og – som man sier – ballet på seg, med leting etter spennende övergivna platser –  og med bokutgivelser.

Navnet er Jan Jörnmark, nå 58 år, og bosatt i Göteborg, med webbstedet jornmark.se. (4. nov 2018: Lenke fungerer ikke, og jeg finner ingen erstatning).

Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg og andre dras til slike steder. Da er det litt spennende å få et gløtt inn i Jörnmarks gamle fagområde, og med henvisning til nasjonaløkonomen Joseph Schumpeter, som mer eller mindre forklarer dette i teorien om «skapende ødeleggelse» (eller «kreativ destruksjon») – et begrep som tilsynelatende er like paradoksalt som det gamle gode Marx-begrepet «demokratisk sentralisme».

«Skapende ødeleggelse», mener Schumpeter, handler om en forandringsprosess i sporet av utviklingen innen fremfor alt teknikk og økonomi. Det er altså noe helt annet enn nostalgi, hvilket denne type miljøer ellers lett kan gi opphav til. Jeg er ikke i et minste nostalgisk, sier han. Det som har vært, har vært. Nå kommer noe nytt. Det er ganske enkelt: Du beveger deg mot noe annet.

Logisk, ikke sant?

Men altså: Jan Jörnmark, og en god del andre fotografer, har tatt dette helt ut, noe du ser til fulle på hans nettsider. Mine små forsøk her er strengt tatt bare bilder tatt i forbifarten. Ikke mer enn det. Men hvis du er noe mer hektet på denne type fotografering, så anbefales en tur til Narvesen for å kjøpe dette magasinet. I tillegg til Jans bilder, er det også en god del leserbilder innen denne sjangeren som du kan ha glede av å se på.

Artikkelen slutter med fire gode tips fra Jan. Hvordan komme inn på stedene man ønsker å fotografere. Bruk av enkel og diskret utrustning. Unngå linsebytte. Bruk «naturlige» stativ. Og unngå effekter som f eks HDR.

Søker du på nett er jeg nokså sikker på at du finner både gode bilder og muligens også litt info om hvor du kan finne slike steder. Det ligger vel i sakens natur at man gjerne ikke deler slik info til andre enn noen få utvalgte, men noe vil du sikkert finne.

God sommerjakt!

Oppdatering 4. november 2018:

• Jeg ser at lenken til Jan Jörnmarks nettsted ikke lengre fungerer. Noen steder er heller ikke bøkene hans tilgjengelige. Men det finnes heldigvis noen bilder fra ham på nett.  På nett finner du også bilder fra andre «övergivna platser» rund om i verden. Er du ivrig nok og har nok penger, så er det bare å legge i vei.
• Det svenske begrepet «övergivna platser» er ganske presist. Du får forresten bra treff på Google om du søker på dette.
  Vi har vel strengt tatt ikke noe norsk ord som er fullt ut dekkende. Jeg kontaktet «Språkteigen» i NRK, og i dag svarte språkekspert Toril Opsahl. Hun lanserte et antall norske ord som mer (eller mindre) kunne dekke det gode svenske ordet. Her er ordene i en slags prioritert rekkefølge: Forlatte steder. Øde plasser. Spøkelsesbyer. Gudsforlatte steder. Oppgitte steder.
  Forlatte steder er vel det beste, men like bra som det svenske ordet er det etter min mening ikke.

 

…og forresten: Hvis du liker denne artikkelen, så er det en viss sjanse for at du kan like denne enda bedre 🙂

Enkelt å få ønsket dybdeskarphet

For å få kontroll med dybdeskarpheten må du ta kontroll over blenderen. Sånn grovt sett. Det er ikke verre enn det. Riktignok må du i tillegg også holde styr på ISOen og tiden.

Få ting er så illustrativt på dybdeskarphet som å ta bilder langs et gjerde. Når man for anledningen er på Røros, så er dette både enkelt og stilig.

Alle bildene er tatt med et halvformatkamera, Fuji X-E2 og ei 55-200 mm linse. Linsa er stilt inn på 128 mm på alle bildene. Jeg fotograferer i A(apeture)-modus, det vil si at jeg bestemmer blenderen, mens jeg lar kamera styre tiden.

Bilde 1 er tatt med full åpning, dvs f:4,4 og tiden ble da 1/340 sek. ISO 200. Med full åpning blir bare noen få planker skarpe i dybderetningen. (Som vanlig kan du se bildet i fullt format med å klikke på det. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i browseren din)

I bilde 2 har jeg blendet ned til f:10. Det sier seg selv at med mindre blender, må tiden bli lengre: 1/60 sek. Fortsatt ISO 200. Nå er flere planker skarpe.

Men når jeg nå ønsket å få med så mye skarpt som overhode mulig, og vil blende ned til minste åpning som er f:20, måtte jeg øke ISOen for ikke å få bevegelsesuskarphet. Her bruker jeg ISO 1000. Ved å øke ISOen kunne jeg fortsatt fotografere på 1/60 sekund.

Hvorfor er dette så viktig å kunne? Hvis du nå for eksempel skal ta et virkelig godt bilde av dine barn, hunden din, hesten din eller hva det nå måtte  være, så må/bør du lære deg å sørge for fokus på objektet mens du legger bakgrunnen så uskarp som mulig. Da er løsningen slik:

• Sett kamera i Aperture-modus.
• Bruk «det største hullet» i linsa.
• Bruk «den lengste linsa» du har (så mye tele som mulig).
• Sørg for at det er god avstand mellom objektet og bakgrunnen.
• Sjekk at du har en tid som ikke gir deg uskarpe bilder (og hvis du ser dette, så skru opp ISOen).
• Og så tar du bildet.

Bilde 4 er et eksempel på dette. Jeg valgte ei telezoom-linse som ble stilt inn på 115 mm. Så blendet jeg ørlite ned for å sikre meg at både snuten og øynene ble skarpe. Jeg ville ta bildet med rask lukker for å fryse alle bevegelser, og skrudde da ISOen opp til 1000. Bildet ble nå tatt på 1/1800 sek, noe som sier meg at jeg godt kunne gått ned i f eks ISO 500 og dermed fått 1/900 sek eksponering. Men greit nok.

Ble det mer begripelig?

Lær mer om actionfotografering – gratis

I hele juli måned 2017 kan du lære å fotografere hendelser som skjer rimelig raskt, enten det nå er veddeløp, skateboarding, sprangridning – eller sykler og ditto syklister i full fart i ei skogsløype.  Det er sistnevnte som er tema, men det du lærer er temmelig universelt for «kjappe hendelser».

«Moderskeppet» har laget nokså mange ulike kurs, og actionfoto er ett av dem. De siste årene har man lagt ut ett slikt kurs gratis en måned om sommeren. Selvsagt er meningen at du skal se hvor bra dette er slik at du fortsetter å lære på denne måten.

Nå er det forskjell på både kurs og lærere. Jeg har skummet litt gjennom sommerens gratistilbud, og må nok si at sommerens gratislærer, Fredrik Schenholm, sikkert er en proff fotograf, men etter min mening ikke like proff som pedagog – målt i forhold til noen av de andre i staben. Men blås i det. Poenget er at du i juli aldeles gratis kan lære hva som skal til av utstyr og teknikk for å få de gode actionbildene.

Schenholm jobber med speilreflekskamera og anbefaler en kraftig vidvinkel-zoom og en 70-200 tele-zoom. Han har klare «krav» til hva også du trenger av utstyr og linser for å få proffe bilder (sant – men dyrt). Han anbefaler for eksempel et kamera som kan ta 8-10 bilder pr. sek, og linser med så stor blenderåpning som mulig. Bare her ser vi at prislappen kan bli drøy. Det er mulig at han senere i kurset kommer inn på hva du kan få til med enklere utstyr.

 

Jeg har tidligere anbefalt kurs fra svenske «Moderskeppet». Stort sett alt jeg kan om Lightroom har jeg for eksempel lært av en ufattelig tålmodig lærer som har blitt spilt av gang på gang, der jeg selv har hermet etter læreren og så repetert om/hvis jeg ikke fikk det til. For meg har dette vært en perfekt læremetode, tilpasset jobb og døgnrytme. Learning on demand, med andre ord.

Til sist en viktig opplysning: Hvis du er typen som er allergisk mot bruksanvisninger, så trenger du ikke åpne dette kurset. Dette er heller ikke noe for de som en gang for alle har satt kamera i A for Automatikk. Her må du finne deg i å skru på de fleste innstillinger, og da må du selvsagt vite hva du gjør. Men det er jo dette som er spennende!

God læring 🙂 Her finner du kurset.