Aller siste fly

Noen bilder er eller blir spesielle – av ulike grunner. Bildet av Widerøe-maskinen som i kveldslyset står klar til å kjøre ut på rullebanen på vår lokale flyplass, med en månesigd hengende oppe på himmelen, er et slikt bilde. For meg er det et trist og vemodig bilde. Det er det aller siste flyet som tar av fra Narvik Lufthavn, 31. mars 2017. Fra 1. april 2017 ble flyplassen stengt etter diverse vedtak både her og der, og det hele som en brikke i et puslespill der vi i stedet fikk Norges nest lengste hengebro.

Flyplassen var «ferdig» bygget i 1972, men kom først på rutenettet 1. oktober 1975. Da den nye terminalbygningen ble innviet i 1986 var veggene prydet av mange lokale flyhistoriske bilder som var levert av mitt (den gang) reklamefirma. Herfra leide jeg også piloter fra den lokale flyklubben for å ta bilder fra lufta. Og herfra var jeg selvsagt senere passasjer på ordinære rutefly. I en periode på 45 år har jeg altså fått med meg både fødsel og død for denne stripa.

Klar for avgang. Nikon D700, Sigma 12-24 @23mm, ISO 3200, 1/40 sek, f:5,6

Dokumentasjon

14 dager før stenging fikk jeg lov til å fotografere «hele» flyplassen, utvendig og innvendig, for å dokumentere en tid som var i ferd med å gå ut. Aller siste dag var jeg også på plass for å dokumentere sist ankomne fly, og selvsagt aller siste flyavgang. Konsernsjef i Avinor, Dag Falck-Petersen, holdt en liten tale og knyttet igjen et bånd ved utgangen, som et symbol på at nå var det stengt. Pilotene tok seg god tid, og måtte få med seg avskjedskake og kaffe, før de takket seg vei ut til flyet, taxet ut, lettet, tok en siste lowpass over stripa, vinket med vingene og forsvant sørover. En epoke var over.

Utstyr

Til denne jobben brukte jeg min gode gamle Nikon D700 (fullformatkamera), og spesielt to linser: Min trofaste og sylskarpe (og kostbare) 24-70 f:2,8, og min venn i nøden, en Sigma 12-24 f:4,5-5,6. På ettermiddagen i slutten av mars, er det ikke all verden av lys, så til å begynne med kjørte jeg både inne og ute på ISO 1250. Etter hvert som kvelden senket seg måtte jeg øke, først til ISO 2000 og til sist ISO 3200. Med et mer moderne kamera ville jeg nok ha øket enda noen hakk på ISOen.

Hvis du har lyst å se:

• Bilder fra flyplassen 14 dager før stenging, og
• Bilder fra aller siste flight,

så finner du dem her

Lowpass. Nikon D700, Sigma 12-24 @24mm, ISO 3200, 1/20 sek, f:5,6

 

 

Reklame

Stilleben – tips for helgen

Her er et lite høst-foto-helge-tips når det regner kattunger og takene blåser av hus over store deler av Kongeriket: Finn frem kamera og ta et stilleben!

Sving innom frukt og grønnsaksdisken på Super’n, og ta for deg av ymse både hva angår størrelse og farger. Nå kan du rigge deg til foran et passe stort vindu som slipper inn diffust lys (ikke direkte solskinn), og så danderer du herlighetene etter alle kunstens regler. Du må gjerne la deg inspirere av de gamle kunstnerne.

Du bør beholde lav ISO og ha en fornuftig liten blender, f eks rundt 10 for å få nok dybdeskarphet. Det betyr at du må ha et stativ for å fotografere med lav lukkertid.

Prøv deg frem mhp dybdeskarphet. Det er stilig at det meste av frukt/grønnsaker er skarpt, mens bakgrunnen kan være svakt uskarpt (alternativt fikser du dette i Photoshop).

Dette bildet viser årets avling fra drivhuset etter en elendig sommer (vel, det var litt mer, men ikke mye). Jeg ønsket kort og godt å dokumentere avlingen. Bakgrunnen er en litt sliten fleece-jakke. Kamera er et Nikon D700 med en 24-70 f2:8 @ 70 mm. ISO 200, f:10, 0,4 sek. Stativ. Lys fra overskyet himmel via kjøkkenvinduet. Bildet er litt etterbehandlet i Lightroom: Kun oppskarpet, siden det er tatt i RAW-format, og så lagt på en ørliten såkalt postcrop vignettering.

Trenger jeg polarisasjonsfilter?

I tillegg til et UV-filter av høy kvalitet som «linsebeskytter», er kanskje et polarisasjonsfilter det eneste filteret du trenger. Kanskje?!?

Bildene her er tatt en vanlig ettermiddag og med sola ca. 90 grader inn fra venstre.

Blå himmel

Bildet nedenfor er tatt uten polafilter.

I bildet under har jeg forsterket blåfargen i Lightroom. Dette er en enkel og vanligvis utmerket funksjon, der du bare klikker på himmelen. (HSL ->Luminance) Programmet leser av fargeverdiene. Nå så skyver du musa nedover for mer farge (eller oppover for mindre). Alt som tilhører denne fargeverdien i bildet, får mer metning. (Mange fordeler, noen ulemper. Se for eksempel det blå skiltet på en bygning).

Bildet under her er tatt med et polafilter på linsa, dreid over til maks effekt – noe man ikke bør gjøre. Bildet har da fått den «klassiske» polaroid-bruntonen over det hele. Dette er det mulig å justere bort, men det har jeg altså ikke gjort her. Alternativet er å ikke dra på full effekt, men da blir også himmelen mindre blå.

Konklusjon så langt: Hvis den eneste oppgaven til polafilteret er å skape mer metning i himmelen, så mener jeg du heller bør kjøpe Adobe Lightroom.

Refleks

Den eneste situasjonen der jeg vil forsvare polafilter, er der du plages med uønskede reflekser. Det være seg refleks i vann, på blanke flater – eller som her i glass. Du ser det beste i den hvite lastebilen. Jobben som polafilteret har gjort her (bildet nederst), klarer du neppe å gjør selv i f.eks. Photoshop.

Konklusjon: For å dempe eller fjerne reflekser er et polafilter unnværlig.

Verdens største kamera – år 1900

Verden er full av snodige tildragelser. Like før forrige århundreskifte laget Pullman, Illinois, et tog, kalt The Alton Limited. Det skulle være det «flotteste toget i verden», perfekt utformet og med symmetrisk design. Selskapet ønsket å fotografere hele herligheten.

De hyret inn Chicago-fotografen Georg R. Lawrence. Som alle praktisk anrettede mennesker foreslo han å fotografere togsettet i flere deler, og montere bildene sammen. Men selskapet ønsket ett bilde!

Dermed måtte George hyre inn snekkere og linsemakere. De bygget kort og godt det som den gang var verdens største kamera. Det var 6 meter langt, og veide 635 kilo (inkludert betongsokkel i bunnen for å holde herligheten på plass). Konstruksjonen besto ellers for det meste av listverk av kirsebærtre, og – ikke minst – en 3048 mm stor linse, laget av Carl Zeiss.

Så ble det hele fraktet med jernbane til fotostedet, og takket være en hel skokk med medhjelpere kunne til sist vår gode George, trykke på utløseren. Eksponeringstid: 2,5 minutter.

Var det så verd innsatsen? Tja, kunden har jo alltid rett. Og så kunne de vel som skryte enda mer i brosjyrene sine, og ikke minst på verdensutstillingen i Paris i 1900: Det var ikke bare verdens vakreste og mest symmetriske tog. Det var også avfotografert med verdens største kamera og med verdens største «film».

Her kan du lese hele historien.

 

Tre linser for naturfotografering

Det hender jeg ramler over gode videosnutter på nett. Her er en av dem: Nigel Danson forteller om hans tre foretrukne linser for naturfotografering: Den kraftige vidvinkelzoomen, normalen (fastoptikk med høy lysstyrke) og telezoomen.

Nigel snakker om Nikon og Fuji. Han bruker begge deler. Jeg har samme combo. Han kunne muligens presisert forskjellen på linser for halvformat-kameraer som for eksempel Fuji X-T2 og linser for fullformatkameraer som Nikon D810.

Vidvinkel

En 10-24 mm linse på et Fuji-kamera gir det samme bildet som en 16-35 mm linse på et Nikon fullformatkamera. Formelen er enkel: Du ganger med 1,5 for å «omregne» fra halvformatlinser til fullformatlinser.

Normal

Det betyr at mens Nigel elsker sin «Nifty Fifty», 50 mm, 1,4, så må han sette på en 35 mm på sitt halvformat Fujikamera for å få det samme bildet. Legg merke til at han gjør et poeng av å «zoome med beina». Fast optikk kan kreve mer av deg som fotograf. Og det er bra!

Tele

Så er det kanskje litt mer merkelig at han elsker sin 70-200 (eller 50-140 for halvformat) i naturen. Kanskje kommer det av at han trasker rundt i en flatt engelsk landskap, mens jeg har fjell så det rekker i «bakgården», og dermed liker vidvinkel bedre.  

På 10 minutter rekker du å få litt inspirasjon og noen gode tips. Han svinger også innom begrepet hyperfokaldistanse, som det kan være verd å lære seg – spesielt hvis du bruker med vidvinkel og ønsker maks dybdeskarphet. (Du kan lese litt mer om dette her).

Jeg ser en del videoprogrammer om foto, og det er mange jeg slår av – av ulike grunner. Jeg liker imidlertid dette: God filming (kanskje litt for mange kutt), lyden er perfekt, Nigel snakker begripelig og passe fort og her er ingen endeløse gjentakelser eller munndiaré. Jeg senker skuldrene og koser meg med Nigel, vofsen hans – og alle linsene. Håper du gjør det samme.

Bildetekster: Bildene her er fra videproduksjonen, foto: Nigel Danson.