Nik Collection overlever

Så var det altså et liv etter døden for Silver Efex Pro og de andre programmene i The Nik Collection. Den populære program-samlingen gjenoppstår nå i regi av programvarehuset DxO. Gratis enn så lenge. Så hvis du vil skaffe deg et flott sorthvitt-konverteringsprogram (blant annet), så har du fått en ny sjanse.

Eksempel på bilde som behandles i Silver Efex Pro. Malsett til venstre. Til høyre knotter og spaker som du kan korrigere med.

Silver Efex Pro er et program man kan bruke alene eller som plugin for eksempel sammen med Photoshop eller Lightroom. Her er haugevis med maler som svært enkelt lar deg konvertere fargebilder til sorthvitt. I resten av Nik-pakken er det programmer for oppskarping, filmsimulering, HDR, støyreduksjon. Blant annet.

Går vi tilbake et antall år så ble dette og de andre småprogrammene solgt hver for seg. Senere valgte folkene bak Nik å slå sammen syv programmer i en pakke, kalt Nik Collection. Enkeltprogrammene kostet noen få dollar. Pakken noe mer.

Men helt ut av det blå kjøpte i 2013 Google programpakken, kuttet prisen radikalt og la den ut for 150 dollar. Tre år senere la så Google samme pakke ut – nå aldeles gratis. For så, i mai 2017, å annonsere at de ikke lenger kom til å videreutvikle Nik Collection. Det betydde i klart språk at ved neste Windows eller iOs-oppgradering, ville pakken trolig bli ubrukbar.

Fotografene sørget.

Men så, i disse dager har det franske selskapet DxO kjøpt Nik-pakken, og har til og med tatt i bruk U-punkt-teknologien fra Nik i eget program. Inntil videre er Nik tilgjengelig gratis fra nettsidene til DxO. Legg inn din epostadresse, så får du tilgang. Men vær raskt ute, for selskapet annonserer ny versjon i løpet av 2018 – og gudene må da vite om ikke programmet da har fått en prislapp.

Sorthvitt blir enkelt med Silver Efex Pro
Reklamer

Motlysbilder om høsten    

For meg er fotohøsten tiden for detaljer og motlys. Det er i alle fall den type bilder jeg ofte har med på minnebrikken etter en tur utendørs. Temperaturen fyker opp og ned rundt null-punktet, og lyset kommer nesten vannrett inn fra en rød sol som på mine breddegrader bare er oppom noen timer. Dette skaper en del spennende motiver.

Den tidlige høsten med flotte farger skriker etter landskapsbilder på bredt lerret. Men når stormene sent på høsten har revet bort det meste av bladverk og skogen stort sett står svart tilbake, velger jeg ofte andre type bilder.

Jeg opplever at kontrastene på seinhøsten blir for store, selv for kameraer med imponerende dynamisk omfang. De gangene jeg fotografere landskap, blir det ofte mye etterarbeid i Lightroom.

Da er det ofte litt enklere med detaljbilder. Bildet litt over her er gresstrå i en liten vanndam, og som du ser var det noen få minusgrader natta før. Gresstrået har beholdt sin varme grønnfarge og lyset fra sola gjør det enda mer gyllent. De få stråene gjør at bildet er ryddig (en vanndam ved siden av med mange gresstrå ble kaotisk). Fotodetaljer: 400 ISO, 150 mm, f:8,0, 1/60 sek.

Under slike omstendigheter gjelder det «å fotografere sakte». Du må ta deg tid til å stoppe opp, observere, gå nært, gå på huk, kanskje legge deg helt ned. Ofte har jeg en følelse av at det er motivet som kommer til meg, ikke omvendt. Det nytter ikke å rase gjennom landskapet.

Alle bildene er tatt med et Fujifilm X-E2 med APS-C-brikke og med en 55-200 mm Fujinon1:2,4-4,8 og prossesert i Lightroom.

Med lav sol kan du finne områder der hovedmotivet er opplyst, mens bakgrunnen stort sett er i skygge. Det er en fin måte å fremheve motivet på. Bruk av ei telelinse på nesten full åpning bidrar også til å legge bakgrunnen noe uskarp. Fotodetaljer: 1000 ISO, 110 mm, f:4,2, 1/2200 sek.

Her er klassikeren, som du enkelt kan leke deg med og skape spennende bilder av: Høstgule blader i motlys. Tar du med ei hagesaks kan du også klippe ned forstyrrende elementer etter ønske. Med maks tele på linsa ble bakgrunnen softet nok, og jeg la derfor inn en blender som gjør at bladene stort sett blir skarpe. Fotodetaljer: 1000 ISO, 200 mm, f:7,1, 1/600 sek.

Vel tilbake på hytta, ble det en liten kopp kaffe på verandaen. Og men jeg satt der og nøt de siste solstrålene før sola gikk ned bak fjellene i sør, oppdaget jeg barnåler ned i en spekk i plankene. De laget en høyst uventet skygge på terrassebordene. Som sagt: Her var det motivet som kom til meg fordi jeg – for en gangs skyld – tok meg tid til å stoppe opp og la blikket vandre på jakt etter små spennende detaljer. Fotodetaljer: 1000 ISO, 200 mm, f:9, 1/640 sek.

God fotohøst!

(Og som vanlig kan du se bildene i stort format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din)

 

Teleconverter – penger å spare?

Kan jeg spare penger (og vekt) på å kjøpe en teleconverter i stedet for flere lange og dyre linser? Svaret er både ja og nei, for det kommer helt an på hvilke linser du allerede har.

En teleconverter er en liten «dings» du setter inn mellom kamerahuset og objektivet, vanligvis et teleobjektiv, som «forlenger» objektivet med en viss faktor.

De vanligste konverterne er på 1,4x og 2x. Det betyr at hvis du for eksempel har en 150 mm og setter inn en 2x konverter, så er linsa di plutselig 150×2=300 mm. Og det høres jo aldeles smart ut. Men så enkelt er det selvsagt ikke, for det du vinner i antall millimeter, det taper du på lysstyrken.

En 70-200 mm f:2,5 til venstre her, som med påmontert en 1,4x teleconverter blir til en 100-ca. 300 mm, fortsatt med god nok lysstyrke til å klare de fleste jobber. (De andre linsene er en Sigma vidvinkel 12-24, og en 30 år gammel 105 mm f:2,5 potrett-tele – som fortsatt fungerer på mine digitale kameraer)

Hvis din utmerkede 150 mm har lysstyrke 4,5, så mister du faktisk to hele blendere. Med en 2x converter får du altså ei linse som er 300 mm f: 8. Og da ser de fleste at ei slik linse er bortimot ubrukelig til det meste: Hvis du i tillegg bør blende ned et hakk eller to for å få skarp(ere) bilder, vil mange lysmålere få problemer med å fokusere. For å unngå bevegelsesuskarphet må du i tillegg enten bruke solid stativ eller øke ISO-verdien kraftig. Som du forstår: Her er så mange om-og-men-kompromisser, at en slik løsning i praksis knapt er anvendelig.

Hvis du derimot har en bedre linse med større blenderåpning, så kan du få en akseptabel løsning ut av det. Med en 150 mm f: 2,8 og en 2x converter havner du på 300 mm f:5,6. Det er til å leve med.

Selv bruker jeg nå og da en 1,4x Nikon teleconverter på min 70-200 f:2,5. Med denne linsa stilt inn på 200 mm, får jeg ca. 300 mm og f:3,5. Med dette får jeg skarpe bilder til en relativt akseptabel pris. I tillegg sparer jeg vekta av nok et tungt objektiv i en allerede temmelig tung fotoryggsekk.

Jeg forsøker meg på en slags konklusjon:

En teleconverter av meget god kvalitet montert på teleobjektiv med høy lysstyrke (=dyrt glass), kan «forlenge» telelinsa di for en rimelig(ere) pris – og gi deg skarpe og gode bilder.

Alternativet for mange vil nok være å kjøpe rimeligere linser, med «god nok» blenderåpning, og med akseptabel skarphet. Eksempelvis får du ei god linse med zoomområde 70-300 i prisklasse fra 4 000 til 14 000 kroner, avhengig av blenderåpning og kvalitet.

Alle eksempler er Nikon-optikk fra nettstedet foto.no

Når bilder forteller

(Klikk på bildet for å se det i stort format. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på retur-pila øverst i venstre hjørne i nettleseren)

Staten Vegvesen bygger Norges nest lengste bru noen kilometer unna der jeg bor. Jeg har fulgt prosjektet fra de i 2013 startet å rive hytter i bru- og vei-traseen, frem til dekket nå er lagt på det 1145 meter lange hovedspennet. Jeg håper å få følge det videre til første bil kjører over brua sommeren 2018.

Det har blitt noen tusen bilder. Et utvalg er lagt ut på mitt fotonettsted. Har du lyst og interesse, så ta en titt. Bildene er ordnet etter dato, så vil du få hele utviklingen med deg bør du starte bakfra.

Det er mange «vanlige» bilder. Det er noen spesielle bilder, både rent objektivt og personlig. Og oftest spesielle fordi de forteller en historie. Det er flere av dem. Ett av bildene som jeg liker godt er bildet øverst. Her ligger Norges største kranbåt og løfter nest siste bruelement opp på plass. Dagen etter var de tre siste på plass og man kunne for første gang gå over brua, 1533 meter, tvers over fjorden. De to sidene var koblet sammen.

Det vindslitte og delvis ødelagte lille skuret til venstre i bildet er en koblingssentral for telefonkabler. Kabelen tvers over fjorden kom opp her, og herfra fordelte telefontrådene seg til til de som bodde her. Trolig gikk hovedkabler videre nordover. Det lille skuret, som sikkert en gang i tiden lyste opp nymalt og fint, og med Televerkets emblem i brennlakkert emalje på døra, var sentral i å koble de to sidene sammen.

To teknologier, fra hvert sitt århundre.

Og hele denne tiden, fra telefonen var den nye teknologien og frem til dyktige ingeniører nå beregner stålkonstruksjoner på millimeterpresisjon, har sola vandret opp bak Tøttatoppen og gått sin gang på himmelen.

Utstilling om Walker Evans – i USA

Verden er full av overraskelser. I dag fikk jeg en epost fra Artsy/San Fransisco-avdelingen av Museum of Modern Art, sistnevnte forkortet SFMOMA. Ved første øyekast var jeg sikker på at det var en amerikansk jurist som ønsket å saksøke meg for noen millioner dollar fordi jeg hadde brukt et bilde av den amerikanske fotografen Walker Evans (1903-1975) (bilde til høyre).

Men neida. Snarere tvert i mot. Det var en hyggelig dame, Jenna, som hadde søkt på nett og funnet min bloggartikkel om Walker Evans og det spesielle fotoprosjektet som en del av Farm Security Administration (FSA), under den amerikanske depresjonen på 30-tallet. Tross en lang fotokarriere, er nok Evans mest kjent for sine bilder i dette spesielle prosjektet:

“I am reaching out to certain website and blog owners that publish content in line with our mission to make all the world’s art accessible to anyone. We hope to continue promoting arts education and accessibility with your help.”

Jenna har som oppgave å bidra til spredning av bilder og informasjon om bilder. Intet mindre. På SFMOMA har de nå en utstilling av 80 bilder, pluss artikler og annen informasjon om fotografen. Så, håper Jenna, hvis jeg på noen måte kan bidra til å informere om denne utstillingen, vil hun bli svært glad for det.

“The SFMOMA is currently exhibiting Walker Evans, which show-cases the artist. We would like to take this opportunity to promote his work. Our hope is that the timing of this outreach will effectively support both the museum and Walker Evans.”

Så da tar vi henne på ordet: Hvis du nå tilfeldigvis skulle befinne deg i San Fransisco, så stikk gjerne innom MOMA. Alternativt (!) kan du lese deg litt opp på en av de mange spennende fotografene i FSA. Se lenke nederst.

Og så sitter vi fortsatt og humrer og reflekterer over en verden som takket være internett har krympet så mye at avstanden mellom SFMOMA og en blogg på norsk i Norge er next to nothing.