Historien om bildet av Norddalsbrua

Brua i forgrunnen på dette bildet ble bygget som en del av Ofotbanen i år 1900 og var en ingeniørmessig bragd. Men det var også – og ikke minst – et slit av en annen verden å få fraktet bruelementene langs stupbratte fjellsider frem til byggeplass. Det var svensk-norske militære myndigheter som forlangte denne brua bygget for å kunne sprenge den hvis russerne kom. Så her er mye historie samlet.
(Klikk på bildet for å se de i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på «tilbakepila» oppe i venstre hjørne).

For noen år siden ble brua pensjonert etter at det ble bygget ny trasé over noen fyllinger og gjennom fjell – om lag der hvor jernbaneingeniørene i 1898 hadde ønsket å legge jernbanelinja.

På bildet står gammelbrua i all sin vakre fremtoning. I bakgrunnen ser vi over 50 fullastede vogner med jernpellets, på vei fra gruvene i Kiruna til Narvik for å skipes ut. Den store bygningen midt på er en gammel banevokterbolig. Dette bildet var et bestillingsverk. Jeg hadde fått et lite bilde med meg, tatt med enkelt utstyr og uten tog. Nå ønsket forfatteren av ei bok om jernbanehistorie et nytt bilde fra eksakt samme sted, men nå i god trykkekvalitet – og altså med et tog i bakgrunnen på den nye jernbanetraseen! Et bilde med mye god symbolikk, med andre ord.

Hyggelige jobber
Noen jobber er hyggeligere enn andre jobber. Og noen tar også litt lengre tid enn andre.

Jobben med dette bildet starter egentlig en drøy måned tidligere. Det var august, blå himmel med litt skyer, det var varmt og jeg hadde verdens beste jobb der jeg trasket av gårde på anleggsveien langs Ofotbanen med noen kilo kamerautstyr på ryggen. Det ble riktignok litt stress, for jeg fant ikke rett standplass. Jeg studerte bildet og travet opp og ned langs veien. Hvor i huleste var stedet? Etter litt frem og tilbake, og med erindringen fra forfatteren om at jeg «måtte ta med ei laaang telelinse» forsto jeg at standplass måtte være flere kilometer nedover dalen. Nå gjaldt det å være på plass når toget kom.

Husk crop-faktor
I en liten sving, flere kilometer unna brua, fant jeg omsider stedet. Opp med stativet. På min Nikon D300 satte jeg på en 70-200 mm f:2,8 og en 1,4 telekonverter. Det blir om lag 300 mm. Men med en DX-cropfaktor på 1,5 utgjør dette 450 mm i 35-mm-ekvivalent.

Forholdene var perfekte, muligens med unntatt at varmen i dalen kunne få luften til å bevege seg, og skape litt «uklare» bilder. Noe som etter hvert også viste seg å medføre riktighet.

Fra toget skulle komme ut av tunnelen i bakgrunnen til det ville forsvinne ut til høyre ville det bare gå noen få sekunder. Her var det altså ikke snakk om hvilende vakt. Skulle jeg få bildet, måtte jeg stå klar med kikkert og med tommelen på snorutløseren.

Forgjeves
Jeg ventet. Og ventet… Etter 20 minutter måtte jeg ringe togekspedisjonen i Narvik: –Nei, det hadde seg slik at det var en avsporing på svensk side. Det ville ikke komme noen tog i dag.

Hva gjør man da? Det ble å ta noen reservebilder, dvs. hele denne scenen, uten tog. Og deretter rusle tilbake mens jeg tok alle de andre bildene som også sto på bestillingslista. Jeg var fornøyd med en hel flott dag på fjellet, men var slett ikke fornøyd med avsporingen.

Bilder og faktura ble sendt til oppdragsgiver, og med en klar melding om at jeg mer enn gjerne ville gjøre denne jobben på nytt, og denne gang med tog.

Ny runde
En måneds tid etter første forsøk fikk jeg klarsignal til nytt opptak. Høsten hadde kommet i fjellet med flotte høstfarger, litt klarere luft, men også med lavere sol og hardere kontraster i landskapet. Jeg fikk også denne gang med meg en togtabell. Alt så ut til å være i rute.

Jeg gikk rett til standplass, rigget meg til med samme utstyr, og ventet på nytt. Da toget kom var det bare å holde knappen mer eller mindre inne hele tiden mens malmtoget var å se. Så ventet jeg litt for å få med meg noen andre togsett i samme posisjon, før jeg fornøyd kunne vende nesa hjemover.

Boka kom nylig ut. Hvis du har interesse for norsk jernbanehistorie, så er dette boka for deg. Og bildet «mitt» finner du på side 142-143, riktignok med et persontog på den nye jernbanetraseen i bakgrunnen.

 

• Fakta: Boka heter Respekten for Forfædrenes Verk og forfatter er Magne Fugelsøy.
• Mer om Ofotbanen her.
• Litt om Norddalsbrua.

 

Reklame

Nordlysfotografering – aldri vært enklere.. Men!

Nordlysfotografering har blitt svært populært. I sesongen popper det opp på alle mulige nettsteder og blant annet på Facebook. Jeg innrømmer selvsagt at noen bilder er fine. Noen er til og med spektakulære. Men det har noe med mengdene å gjøre når jeg etter hvert har gått lei. For som han sa kallen: Grøt er godt på lørdag, men ikke hver dag i uka.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I vår digitale verden har det aldri vært enklere å ta gode nordlysbilder. Det har heller aldri vært enklere å være parat når forholdene antas å være gode. Dette på grunn av mange gode «nordlysværmeldinger» på nett og som app’er på våre smarttelefoner. Nå som det for alvor stunder mot mørke høstkvelder og vinter ligger også forholdene godt an. I min kant av verden (Nord-Norge) har de første nordlysbildene forlengst dukket opp på Facebook.

Litt for lat?
Jeg er ingen svoren nordlysfotograf. Kanskje bunner det rett og slett i latskap, at jeg ikke orker tanken om å sitte ute i kulda i timevis. Men jeg vet at mange fotografer tilbringer ufattelig mange kalde kvelder og netter utendørs på jakt etter gode nordlysbilder. Og ære være dem for det.

Nordlys «in natura» er på det beste et fantastisk skue. Men her snakker jeg om bilder av nordlys, og mengden av slike bilder har nok gjort at jeg i stor grad har gått i metning. De drysses ut i sosiale medier, med store ovasjoner: – Å så nydelig, fantastisk, utrolig…

Timelaps
I tillegg virker det som om det ikke lenger er nok «bare» å ta et antall flotte bilder. Det må gjerne være timelaps, dvs. enkeltbilder satt sammen til en film der vi ser at nordlyset flammer over himmelen. Og aller helst med kamera satt på en dolly, slik at vi får en «film» med kamerabevegelse også.

Den første timelaps-filmen jeg så var spektakulær. Den neste var fin. Og så ble det liksom ikke noe spesielt lengre. Nå lurer jeg på når jeg får se den første nordlysfilmen fotografert fra en sånn liten helikopterdrone. Utstyrsfabrikkene som lager dingser og programmer for den slags gnir seg selvsagt frydefullt i hendene mens de skufler inn penger. Fint for dem.

Gjør det du liker!
Men altså: Hvis du nå etter disse ikke spesielt oppmuntrende bemerkningene likevel ønsker å fotografere nordlyset, så vil jeg anbefale en artikkel som kort og greit forteller deg det meste, og på toppen av alt forteller deg hvilke feller du må unngå. Det er NRK-journalist Knut-Sverre Horn som har skrevet artikkelen, og han har også illustrert den med egne flotte bilder. Artikkelen er så god at jeg ikke gjør meg bryet med å forsøke skrive det lille jeg kan om emnet.

Bildetekst: Skjermdump fra ei OK side som forteller deg om det kan bli nordlys i kveld.

I NRK-artikkelen henvises til ei «nordlys-forcast-side» på nett som jeg ikke får åpnet. Da kan jeg heller tipse om denne siden, som jeg har fått anbefalt av nordlysfantaster. Hvis du heller vil ha med deg nordlysværmeldinger i lommeformat, så finner du store mengder av nordlysvarsel-apper på Appstore. En jeg har fått anbefalt heter Aurora Forcast, og her bør du velge Kjell Henriksen Observatory.

Enjoy.

PS: Ikke bry deg at jeg kanskje ikke klikker «Like» på FB-bildene dine, for det vil mange andre gjøre. Og det aller viktigste er jo at du er fornøyd med bildene dine.

Mye «Fotoglede» – og om mulig enda mer fotonytte

Her et boktips: På Ark bokhandel selges nå boka «Fotoglede» til 99 kroner. Førpris 299. Løp og kjøp.

Vi har sikkert alle vår spesielle tilnærming til å lære nye saker. Jeg har tidligere anbefalt bok 1 i trilogien til Scott Kelby, men nå endrer jeg mening. «Fotoglede» er mye bedre, mye mer seriøs og mye grundigere.

Forfatterne, Eivind Røhne og Stian Schioldborg, begge profesjonelle fotografer, har gjennom flere år kjørt kurs for så vel nybegynnere som mer erfarne, og mye av den metodikken som fremgår av boka må de ha tilegnet seg i løpet av disse kursene.

Her blir du kastet ut i en virtuell fotoshoot, og først etterpå tar de en sving tilbake og kommer innom det alle fotografer bare må lære seg: Blender og tid og avstand og alt det andre.. Pluss at de har en god del fine bildeeksempler med forklaringer. Og masse, masse gode råd og tips, som også går på hvilke ambisjoner du bør ha og hva du kan gjøre for å komme nærmere målet.

Boka anbefales på det varmeste. Ikke bare fordi den sprer fotoglede, men på 300 sider også kilovis med fotonytte.

—

Hvis du har lyst å være med på et fotokurs arrangert av forfatterne, så planlegges disse i Oslo, Stavanger, Trondheim og Moss. Mer her: http://www.beyondtheice.no/fotokurs

Og for ordens skyld: Jeg har kjøpt boka for egne penger, og har ellers ingen kobling til forfatterne.

Leica – 100 år

For få dager siden fylte kameramerket Leica 100 år. Det ble feiret og markert. Leica – eller Leitz Camera som det er en forkortelse for – er en eventyrlig historie. Som så mange andre industrielle eventyr er det basert på et antall innovative mennesker – og en del tidsmessig sammenfallende tilfeldigheter. Og kanskje like eventyrlig som starten, er overgangen fra den analoge til den digitale virkeligheten, der Leica nesten var på knærne.

Leica er tysk, men strengt tatt starter historien på den andre siden av Atlanterhavet. 35-mm-filmen ble utviklet i laboratoriet til oppfinneren Tomas Alva Edison, ganske enkelt ved å splitte 70 mm rullefilm fra filmindustrien. I et notat beskriver han høsten 1889 en dobbel perforert film som går fra en rull til en annen, og som dras frem av to tannhjul. Det tok imidlertid lang tid før dette ble et regulært Kodak-produkt.

Det første patentet for 35-mm kamera er datert 1908. Videre er man enig om datoen for det første kommersielt bygde 35-mm-kameraet: I 1913 kom Tourist Multiple, som kunne brukes både for stillfoto og levende bilder. Like etter kom Simplex der man kunne velge mellom fullformat (35-mm) og halvformat.

Barnack
Med 35-mm filmen tilgjengelig kunne Oscar Barnack, lederen av utviklingsavdelingen i kameraselskapet Leitz i Wetzlar i Tyskland, starte utviklingen av kameraer for denne nye filmtypen. Ur-Leicaen (bilde under) var i stort sett ferdig utviklet i 1913, men i hovedsak på grunn av den første verdenskrigen (1914-1918) kom den første Leicaen i produksjon først i 1924.

Kombinasjonen av et lite diskret kamera med optikk av svært høy kvalitet, og et enkelt og anvendelig filmformat der man kunne skifte filmruller i full fart og i dagslys, gjorde sitt til at kameraet ble tatt i bruk av mange profesjonelle fotografer. Med en optisk søker og et diskret kamera kunne fotografer nå ta bilder de tidligere knapt hadde hatt mulighet for.

Ett objektiv – hele livet
Listen over fotografer som har benyttet Leicaen opp gjennom årene er ikke så forferdelig lang, men den er til gjengjeld desto mer stjernespekket. Alle de store har benyttet Leica, noe du kan få et visst inntrykk her. Og det er vel knapt en Magnum-fotograf som ikke gjennom lengre perioder, i noen tilfeller et helt liv, har benyttet Leica. Det påstås at Henri Cartier-Bresson (som har tatt bildet til høyre), kanskje den alle, aller mest kjente, brukte Leica og ett og samme objektiv hele livet.

Digital tidsalder
Hva skjedde så videre? Da den digitale revolusjonen kom, var det ikke bare Kodak som lå på været og håpet at stormen skulle gå over. Mens «alle» kameraprodusenter laget digitale utgaver, holdt Leica igjen: Så lenge at salget av analoge kameraer avtok mer og mer, mens de i den andre enden ikke hadde noe å tilby digitale kjøpere.

Langt om lenge, og godt inne i den digitale epoken, kom endelig Leica snublende på markedet med sin første digitale utgave. Den var prikk lik de analoge kameraene. Den var også i likhet med de analoge kameraene langt dyrere enn noenlunde sammenlignbare kameraer. Dessverre var den første digitale Leicaen bildemessig ingen «höjdare»: Jeg husker kameratester som konkluderte med «dyrt og dårlig». RAW-bildene var eksempelvis katastrofalt dårlige. Økonomien i Leica-konsernet var heller ikke mye å skryte av på et tidspunkt.

Still going!
Hva gjør man så i Leica? Senker prisene? Lager billigvarianter? Nei, tvert om: Åpenbart må strategien ha vært å forsøke å ta tilbake hegemoniet fra de gylne tidene: Lage teknisk sett stadig bedre kameraer, med best mulig digital prosessering og ikke minst lage lyssterke og knivskarpe linser. Dette var ikke «knipse-apparater» men håndlagde «presisjonsinstrumenter», og kvalitet koster penger, det vet alle. Men ikke minst må man ha gamblet på at mange nok ville være villig til å bruke penger på å skaffe seg verdens beste og mest profilerte kamera. Det ser ut som om Leica valgte rett strategi og at de lykkes.
Så, litt på etterskudd, gratulerer med dagen.

Her er en liten filmsnutt om Leicas eventyrlige 100 år, laget av BBC.

Gode bilder av spreke hester

Nylig hadde jeg gleden av å overvære et spangrytterstevne: Et sånt et distriktsstevne med innlagt kretsmesterskap, oppe i en dal, og et godt stykke unna Oslo Horse Show og tilsvarende. Men altså: Her var hester i alle størrelser, hindre i alle høyder, flinke ryttere og alt som skal til. Men herremindag så vanskelig det var å få Det Perfekte Bildet!

Lyset
Jeg spurte banebyggeren, en ytterst profesjonell hesteekspert og banebygger, litt diskret om han ikke hadde den minste omtanke for de problemene han påførte en fotograf ved å legge alle hoppene «feil vei» i forhold til sola og lyset.

Han visste godt hva jeg snakket om for han var en flink fotograf selv, og hadde fotografert på flere baner enn jeg kan drømme om. Ikke aldeles uventet var det nok ganske andre prinsipper han jobbet etter når han skulle bygge baner 🙂 Men han innrømmet det gjerne: På enkelte baner var det svært vanskelig å få gode bilder, og av høyst forskjellige grunner.

Bildetekst: En alt for tydelig bakgrunn ødelegger mange gode bilder.

Alt som er i veien
De som har sett en hinderbane på nært hold vet at dette er et tilsynelatende kaos av liggende og stående treverk som har en tendens til å stå i veien det meste av tiden. I tillegg må også innrømmes at det som er utenfor banen kan være enda verre: En gul traktor på skrå og store hvite «tårn» av flispakker og høyballer kan være ytterst distraherende når målet er å få fokus på rytter og hest. En mørk brun hest mot en mørk bakgrunn av trær i skygge er heller ikke ideelt.

Sjekk kartet
Hva gjør man da under de rådende omstendighetene? Man gjør hjemmeleksa si: Først studerer man selve banen, hva som er på den og ikke minst hva som er utenfor denne og hvordan hovedlyset ligger i forhold til banen. Deretter sjekker man banekartet nøye for på den måten får en formening om hvilken vei hestene hopper over hvilke hindre, samt hvor det er mulig å stå for å få et så bra bilde av rytter og hest som mulig. Samtidig må man sørge for at bakgrunnen er ren nok eller langt nok unna til at mulig for forstyrrende elementer kommer nok ut av fokus.

Bildetekst: Med 8 bilder pr. sek. får man med seg det meste. Uhell skjer hele tiden. Ulykker er gudskjelov sjelden.

Plassering
Trodde du at en hest bare ble styrt med tømmene? Bom. For få en hest dit man vil må rytteren ta i bruk mange og ulike metoder. En av dem er hodebevegelser. Omtrent før hesten er over bommen ser rytteren i retning av neste hinder, og det er signalet til hesten om å ta sikte på dette.
Hva betyr dette for deg som fotograf? At det ikke er likegyldig på hvilken side av et hinder du plasserer deg. Hvis du vil at rytter og hest skal se inn i bildet og ha vinkel mot deg, plasserer du deg der dette er best. Øvelse gjør mester, men det er heller ikke dumt å be om gode råd fra folk som kan dette.

Lang linse
Det finnes mange måter å ta spenstige og gode hestebilder, men her er én av mange: Sett på ei lyssterk og passe lang telelinse, men du må blende ned så langt det er tilrådelig slik at du får fokus både på hest og rytter mens du samtidig forsøker å legge bakgrunnen behagelig uskarp.

Bildetekst: Det er fornuftig med gule sikkerhetsvester, men spesielt fotogene er det ikke.

Avstandsmåling
Hvis du er i tvil om kamera takler kontinuerlig avstandsmåling godt nok, så kan du gå over til manuell fokus. Du må legge fokuspunktet på ønsket sted forhold til bommen. Så må du fyre av i det ekvipasjen nærmer seg fokusfeltet. Med f. eks. f:4,5 eller der omkring bør du ha dybdeskarphet nok til at både hestehodet og på rytteren blir skarpe. Samtidig.

Full fart
Jeg vil tro at du som et minimum bør jobbe med 1/1250 sekund for å få et skarpt bilde – hvis målet da er et skarpt bilde. Det betyr ofte at du må øke ISO-verdien noe. Et moderne DX eller fullformat-kamera takler høye ISO-verdier godt.

Bildetekst: Prøv å få med noe av det som skjer utenfor banen også. Som en pappa som lager hestehale på sin datter.

Prikken over i-en
Og så har vi lovens om alle tings iboende faenskap: Det er nemlig ikke nok at bildet er skarpt, at rytter og hest er i fokus og at bakgrunnen er perfekt. I tillegg skal både hest og rytter se fine ut, beina skal være perfekt plassert, osv, osv. Jeg har en del bilder der «alt» stemmer, bortsett fra at rytteren har munnen åpen og ser vettskremt ut, eller at hesten blinker eller har beina i feil posisjon. Kast!

Konklusjon:

• Hestefotografering er slett ikke enkelt.
• For å bli en god hestefotograf må du sette deg godt inn i hva sporten dreier seg om og hvordan den utføres. Og: Dette gjelder enten vi nå snakker om hest, svømming, fotball eller hva det nå skulle være.

**

Info 1:
Jeg tok denne gang bilder for egen fornøyelses skyld og med formål å forsøke å få noen flere gode og spenstige hestebilder. Hvis dette hadde vært oppdragsfoto for en avis eller lignende, dvs: der jeg måtte levere bilder f.eks. av alle premierte mens de konkurrerte, ville jeg nok jobbet på en helt annen måte. En løsning er å få lov til å stå inne på banen og jobbe med tilnærmet normaloptikk, mindre blender og høy hastighet, for på den måten å sikre bilder, og heller blåse i om bakgrunnene blir så som så.

Info 2:
Jeg kunne tenkt meg å få jobbe med flere kameraer, f.eks. sette et kamera med en kraftig vidvinkel helt nede ved et hinder og så fjernstyre dette. Men hester er nokså skvetne greier, og man vil nødig skape problemer for verken hest eller rytter. Under en øvelse, ja. På konkurranser, mest trolig ikke. De som kan dette sier at hestene er så gira under en konkurranse at de ikke lar seg hefte med en D700 som fyrer løs med 8 bilder pr sekund. Det er mulig. Men spør gjerne de ansvarlige om hva du får lov til. Det verste du får er et nei.

Og, bare for å ha sagt det også: Mine kunnskaper om hest og hestefotografering er ikke mer enn man kan klore ned på de første sidene av ei notisbok. Eller skrive ned på et par sider i en blogg.

Fakta: Utendørs, sol fra skyfri himmel. Nikon D700 (fullformat), Nikon 70-200 f:2,8. B-kamera: Nikon D300 (DX), Nikon 18-200.

Og hvis du har lyst å se enda flere bilder fra dette stevnet, så finner du mange av dem her.