Ønskede kamera-innstillinger

For litt siden kjøpte jeg nytt kamera: Fujifilm X-T5. Etter å ha fotografert noen uker etter standardinnstillinger, tok jeg meg endelig tid til å stille inn kamera slik jeg ville det skulle ta bilder.

Stille inn??

I mitt hode er dette like naturlig som at man selvsagt ikke kjøper en bil til en million kroner, og så lar man være å programmere setene individuelt til de som skal bruker bilen.

Jeg vet at mange har bruksanvisnings-aversjon, og det er til dels forståelig. Alt for mange bruksanvisninger er skrevet av dataingeniører – for dataingeniører. Men det finnes ofte en vei utenom.

På YouTube finnes det meste om mitt kamera, alt fra unboxing (oppakking) til svært avansert bruk. I dette tilfelle handler det om hvordan man stiller inn sitt kamera, eller mer korrekt hvordan han/hun som laget videoen foreslår å stille inn kamera.

Innimellom finnes det virkelig bra lære-videoer. Her er et eksempel. Det er veeeldig enkelt: Han filmer gjennomgang av alle menyene og forteller hva og hvorfor. Akkurat passe sakte. I tillegg er det greit å pause programmet slik at du kan få stilt inn slik han foreslår – eller selvsagt slik DU vil ha det.

Noe er ikke spesielt viktig, mens andre innstillinger er kjempeviktige. Eksempelvis om kamera skal si fra når du har glemt å sette inn SD-kortet, eller at du får lov til å fotografere med ikke-originale objektiver. Alt dette må stilles inn via menyen på skjermen bak.

Hvis du har et litt mer proft kamera, tipper jeg det finnes tilsvarende YouTube-videoer for deg og ditt kamera også.

Reklame

Gjør noe utenom det vanlige

Når det er blygrått lys ute, snøen ligger kram på bakken, det er +3 grader og regn i lufta – og fotomotivene ikke akkurat står i kø: Hva gjør man da?

Da kan man for eksempel skru litt på kamera, og gjøre noe litt utenom det vanlige. Hva med for eksempel å fotografere i sorthvitt? Og hva med å skru ISOen helt i bånn til 200, og velge en liten blenderåpning slik at eksponeringen blir sakte nok til å gi uklare bilder når du tilter eller zoomer kamera. Finn noen vertikale elementer, still inn kamera, tilt kamera nedover og trykk av mens du er i bevegelse. Her er det bare å prøve seg frem: 1,5 sek, 1 sek osv.

Og tilsvarende, at du finner et motiv med et interessepunkt, og så zoomer du ut eller inn med dette punktet i midten (for etterpå kan du croppe bildet som du ønsker.

Så kommer du hjem og laster bildene over til PC/Mac og humrer litt, kaster 85 % av bildene, men er likevel fornøyd fordi du faktisk fikk to-tre bilder som var litt morsomme. Det ble en vellykket foto-tur og spaser-tur!

Alle bildene her er tatt med Fuji X-E3 og (det fantastisk gode) kitobjektivet, 18-55 mm.

Det øverste bildet er tatt på 0,5 sek med blender 13. De midterste bildet er tatt på 1 sek og f 11. Og det nederste bildet 1/15 sek og f 13.

Bildene ble fremkalt i Lightroom Classic. Ikke si det til noen, men jeg starter som regel ut med Auto-korrigering, og så justerer jeg manuelt derfra. Ramma rundt to av bildene ble laget i Photoshop med rammeverktøyet med 3 punkt uttoning og deretter Rediger -> Strøk og 50 punkt sort strek på utsiden. (Hvis du liker rammer, finner du mer forseggjorte og stilige rammer i programmet Nik Collection -> Nik Silver Efex, som normalt kjøres som en plug-in til LrC).

Men viktigst av alt: Vær kreativ og våg deg utenfor boksen.

Kunsten å flytte på en måke

Forfatteren Odd Børretzen hatet måker. Sa han. Jeg har et mer pragmatisk forhold til arten, rent fysisk. På bilder, derimot, synes jeg de kan gjøre forskjellen på et kjedelig bilde og et spennende bilde, noe de som har fulgt denne bloggen en stund nok har merket. Det hender jeg står lenge og venter til det kommer en eller annen fugl inn i bildet.

Jeg sto nylig på en liten molo på Stokmarknes i Vesterålen og stirret ut på skyene i nordøst i ekte nordnorsk mai-vær. Skyer kan være stilige, men nå ønsket jeg «noe mer» i bildet. Som en måke. Bare én altså, og på rett plass, hvilket vil si om lag i det gyldne snitt.

Bilde 1: Vesterålen, snøbyger mot nordøst fra Stokmarknes. 2. mai 2022.

I bilder der lyse flater dominerer, må man enten eksponeringskompensere under opptak (plusse på), eller du må skru litt på eksponeringen i etterkant (trekke fra). Se bilde 1 som er jpg-fila rett fra kamera. På grunn av den forholdsvis lyse himmelen, får kamera beskjed om at «her er det lys nok, så blend ned». Resultatet er at bildet blir for mørkt. I tillegg er det to måker i bildet, og de er helt galt plassert.

Bilde 2

Det første jeg gjorde var å fjerne måken til høyre. Det er gjort på ett sekund i Lightroom: Flekkfjerning. Dernest gjalt det å gjøre bildet litt lysere. Enkelt nok ved å øke «eksponeringen». Også det i LR. Bilde 2.

Bilde 3

Bilde 3: Siste steg, å flytte måken, er derimot en jobb for Photoshop. Her bruker man kloneverktøyet, og så er det bare å plassere måken akkurat der du ønsker. For eksempel om lag i det gyldne snitt. Helt etter oppskrifta. Muligens kan man pynte litt på skyene etterpå, også det med kloneverktøyet.

De åtte mest vanlige feil for ferske fotografer

Den svenske fotografen Micael Widell har de siste årene laget haugevis med gode YouTube-videoer om makrofotografering. Han snakker på lettforståelig svensk-engelsk.

Denne gangen handler det ikke om makro. Nå har han tittet litt i sitt eget fotoarkiv av bilder fra den gang også han var fersking, og så har han isolert åtte klassiske feil som mange fotografer gjør i starten av sin «karriere». Her er noe mange kan lære noe av! Videoen varer i 17:15 minutter.

Forskjellen på disse to bildene er at modellen har gått et par steg til side.
Foto (selvsagt) Micael Widell.

1. Forstå lyskvalitet. Når på døgnet får du de beste bildene? Hva med skygge og sol, eller blitz i taket.
2. Over/under-eksponering. Hvordan kan du berge bilder med stor kontrast.
3. Ubalanse i komposisjonen. Mer luft foran enn bak.
4. Viktig å isolere det du tar bilde av. Gå et steg til venstre/høyre og bruk fastobjektiv med høy lysstyrke for å skape bokeh.
5. Øyet må ha noe å lande på. Et klart objekt!
6. Unngå for lav digital oppløsning, enten med feil kamerainnstilling eller ved cropping.
7. Hva er et godt bilde, og hva er ikke et godt bilde – som du bare bør kaste.
8. Unngå overbehandling av bilder.

Videoen anbefales

Den vanskelige hud-fargen

Å få korrekte farger i ansikt og på hud under vanskelige lysforhold kan være et mareritt. I alle fall for en som – i likhet med ganske mange andre menn – har en betydelig grad av fargeblindhet.

Hva gjør man da? A: Bruker de verktøyene som finnes. B: Forsøker så godt man kan. C: Dropper alle krav til «det perfekte».

I eget øvingslokale

Jeg har nettopp avsluttet et lite «prosjekt» som gikk ut på å følge et janitsjar-orkester gjennom noen øvinger og frem til og med selve konserten. Både ledelsen og dirigent bifalt prosjektet med akklamasjon, og jeg fikk også velsignelse fra musikerne til å vandre rundt under øvelser og ta bilder som jeg ønsket. Spenstig gjort, spesielt når man skal konsentrere seg om å treffe rette noter.

Også dette i eget øvingslokale

Det rent motivmessige er én sak for seg. (Nesten) like vanskelig er å treffe korrekte fargetoner i kunstig blandingslys, og da spesielt å få hudtonene til å være sånn noenlunde korrekte.

Bildene mine prosesseres i Adobe Lightroom. Denne type musikere har noter foran seg. Hvite ark med sorte noter er bra for å stille hvitbalanse med hvitbalansepipetten. I alle fall som et utgangspunkt. Noen ganger må man justere manuelt.

I en aula med soft lys ovenfra.

De første øvelsene foregikk i korpsets eget øvingslokale med lysstoffrør og downspots i taket. Utvidet øving i en skoleaula hadde tilsvarende utfordringer med kunstig blandingslys. Tredje fase var lyd og lys-test i konsertlokalet. Den store fordelen her var at man nå og da faktisk hadde hvitt lys på orkesteret. Under selve konserten er det ofte hvite følgespot på solister, mens resten av orkesteret bades i en salig blanding av alle spekterets farger.

Fra lyd- og lys-prøve før konsert.

Under de første tilfellene må man bare gjøre så godt man kan. «Gode» gamle lysstoffrør har et ikke-kontinuerlig fargespekter. Mangler enkelte farger, vel så mangler de, og bildene blir deretter. Under konserten må man ta til takke med det lyset som bys. Nå vil «alle» akseptere at solist og dirigent har tilnærmet normal hudfarge, mens deler av orkesteret er badet i farget lys – og blir seende ut deretter.

Fra selve konserten.

Jeg bruker nå LR Classic via abonnement på Adobe Creative Cloud, og ble imponert over hvor bra programmet fungerte på Auto – under helt «håpløse» lysforhold.

Jeg startet som oftest med å korrigere hvitbalansen der dette var naturlig. Så ble de fleste bildene Auto-justert, og deretter korrigert litt lysere eller mørkere med Eksponering. Til sist muligens ørlite oppskarping. Jeg fotograferte her i jpg-format.

I tillegg til dette, er det selvsagt viktig å ha en skjerm som er fargekalibrert.

Bildene er tatt med Fuji X-E3, Fuji X-T2, Nikon D700. Neste gang kanskje jeg sier noe om de fototekniske utfordringene i prosjektet.

Ta på deg «kunstnerhatten»

For en som er vant til å dokumentere verden, kan det av og til være spennende å ta på seg «kunstnerhatten».

For flere år siden frekventerte jeg en lokal fotoklubb. Her var det mange kreative mennesker som brukte mye tid på å tenke gjennom motiver, se løsninger, og deretter jobbe lenge i det digitale mørkerommet. Ære være dem for det. Jeg har verken kreativitet eller tålmodighet til slikt.

Men altså, av og til, og gjerne når det er overskyet og verden liksom ikke innbyr til farger, så tar jeg jeg på meg den andre «hatten», eller de andre «brillene», eller hva man nå kaller det. Da går jeg på jakt etter helt andre motiver enn jeg daglig jakter på.

Du ser et par eksempler her.

Hvis du tenker at slutt-resultatet skal være sorthvitt, så kan det likevel være lurt å fotografere i RAW, men sette kamera i sorthvitt-modus, slik at du på skjermen ser hva du har fått, og hvordan det kan ta seg ut monokromt. Fordelen med dette er at du kan se om motivet egner seg til sorthvitt, siden ulike fargetoner kan gi samme gråtone. For eksempel vil en rød tomat mot en grønn bakgrunn, fungere dårlig siden begge får om lag samme gråtone.

Når du kommer hjem kan du bestemme deg for om det skal være farge eller sorthvitt, siden RAW-innstillingen gjør at du har et komplett fargebilde på minnekortet.

Bildene her er fjorårets vekster mot snø i bakgrunnen, som er lagt uskarp. Det er alltid en blendermessig avveining mellom å legge bakgrunnen soft/uskarp, og samtidig få nok skarphet i motivet. Er du i tvil, så prøv deg frem med ulike blendere, og så ser du etterpå hvilken blender som fungerte best (=skarpt nok motiv, og uskarp nok bakgrunn). Bildene er prosessert i Lightroom, der jeg brukte LRs B&W Presets som ble lett modifisert.

Begge bildene er tatt med Fuji X-T2 og med en 18-55 mm f:2,8 – 4 og ISO 200.
Strået med blad er tatt med 55 mm, 1/120 og f:8.
Kurvblomsten er tatt med 55 mm, 1/240 og f:5,6.

…og så kan det være smart å vurdere å melde deg inn i din lokale fotoklubb. Mye flinke folk her som du kan få hjelp av.

Kamera – bruk og kast?

I dag fikk jeg mitt Fuji X-E3 i retur fra verkstedet. Det hadde vært i England på Fujis sentralverksted for Europa. Det hele kostet 5 000 kroner, om lag det samme som du på tilbud får et nytt for i dag. Burde jeg like gjerne skrotet kamera og kjøpt nytt?

E3 fotografert med min gamle iPhone!

Etter at fotografen og kamera smalt i bakken for et par år siden ble tappen for å låse objektivene litt kranglete. De ville ikke feste før etter en del «rikling» frem og tilbake. Videre var av/på-knappen blitt så treg at jeg valgte å ha kamera påslått hele tiden når jeg var ute og fotograferte. I tillegg var gummibelegget på en av sidene løsnet. Litt «smårusk», med andre ord.

Ikke i Norge
De proffe verkstedene her til lands henviste meg til Fuji i Norge, som igjen ga meg en nettadresse til Fujis sentralverksted i Bedford, England, 60 engelske mil nord for London. Innloggingen og bestillingen virket å være laget lenge før Windows var en realitet, og var litt pludrete. Men ikke uoverkommelig.

Kamera ble sendt via Posten til en adresse i Oslo, der transportfirmaet TNT overtok. Etter en ukes tid kom en epost med et prisoverslag som ble akseptert og betalt. I dag kom altså kamera i retur, levert på døra, og «nesten» nytt.

Tårer?
Surt? Nja, jeg feller ingen tårer. Det er vel sånn vi mennesker overlever ved å rasjonalisere bort slike saker, og heller fokuserer på det hyggelige. Dette kamera har lenge vært mitt favorittkamera, så jeg fører det økonomiske utlegget på kontoen for gammel og god kjærlighet.

Men det svir ørlite i lommeboka.

Her forleden fant jeg frem familiens flotte lille reise-kamera, et Panasonic Lumix TZ20. Noen prøveeksponeringer viste at det var flere store støvkorn på sensoren – inni kameraet, og det er ikke utskiftbar optikk på denne type kamera. Jeg sendte en kjapp e-post til et norsk proffverksted om mulig reparasjon. Og svaret? Nei, dessverre. Dette må sendes til verksted i Polen. Gjett hva jeg bestemmer meg for?

Enten eller – eller både og

Hva gjør du når du må velge eksponering: Enten korrekt forgrunn eller korrekt bakgrunn/himmel. Av og til kan du nemlig ikke få både i pose og i sekk.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/80 sek, ISO 250

Du står der på stranden og ser en flott sørhimmel: Hvis du måler eksponeringen på det gyldne partiet rett over fjellene, så blir himmelen så flott som den må være, mens fjellene og forgrunnen blir undereksponert. Måler du derimot eksponeringen etter forgrunnen blir himmelen selvsagt utbrent og hvit. Hva gjør du da? Det er jo himmelen og speilingen i vannet som er det viktigste elementet i bildet.

Et kamera er nemlig (ennå) ikke like intelligent som øynene dine, som klarer å justere iris så kjapt at du både kan se den perfekte himmelen og likevel med god tegning i fjellene med forgrunn. Tilnærmet samtidig.

En mulig løsning er HDR, dvs. at du (med kamera på stativ) tar et antall like bilder men med ulik eksponering, og så får du Photoshop eller tilsvarende program til å hente det beste fra hver eksponering og sette det hele sammen til ett bilde.

Men der og da, uten stativ, var valget enkelt. Bildet over her er så å si rett fra boksen. Muligens bare med en svak avtoning på himmelen.

En variant finner du under her, der et tre med sine nakne greiner blir forgrunn i bildet.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/160 sek, ISO 200

Siste variant, og mulig løsning på problemet, kommer nederst, med gresstuer i forgrunn. Målet var å unngå utbrente eller overeksponerte områder i henholdsvis himmelen og i forgrunnen, slik at det var mulig etterpå å justere bildet i Lightroom. Det er bra forskjell på originalen fra kamera, og det du ser her. Himmelen er tonet mye ned, og forgrunnen er tilsvarende lettet opp.

Treffer du på eksponeringen så kan dette gå bra, men spesielt om du fotograferer i jpg, så er marginene svært små: Litt for mye nedtoning av himmelen i etterbehandlingen, og du vil se små firkantede områder som et resultat av av jpg-komprimeringen. Skal du få bra bilder og ha mer kontroll over etterarbeidet, bør du absolutt fotografere i RAW.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/75 sek, ISO 250

Måne 1 og måne 2

Samme motiv, samme fjell, samme måne, litt ulik tid på døgnet, litt ulik kamerasetting – og to fullstendig forskjellige bilder.

Det er under slike omstendigheter at jeg ikke savner den analoge tiden. Den gang du måtte vente en ukes tid før dias-filmen kom tilbake fra labben, og du så realitetene midt i hvitøyet: Hadde du truffet med all din erfaring og litt snedige innstillinger – eller hadde du bommet.

Fortsatt er månefotografering mye erfaring, men med digitale kameraer har du tilnærmet 100 % kontroll over hvilke bilder du får. Legg merke til at jeg sa «tilnærmet». For fortsatt er det opp til deg å bestemme hvilket utrykk du ønsker deg, og det er i stor grad erfaringsbasert kunnskap.

1. januar 2021, månen går ned ved siden av Novatind.

Begge bildene er tatt med mitt favorittkamera, et Fuji X-E3 og med en 55-200 mm. Bildene er lett behandlet i Lightroom 6.

Det øverste bildet er tatt 1. januar 2021 kl 12:00. 200 mm, 1/250, ISO 400.

Det nederste bildet er tatt 12. desember 2019 kl 10:30. 128 mm, 1/15 sek, ISO 3200.

Om du skulle lure: Den litt spesielle fjellformasjonen til høyre på bildet over her heter Novafjell (1205, ifølge Norgeskart, andre steder er den oppgitt til 1281). Den spisse monolitten heter Novatind (1211). Fjellmassivet ligger i Tjeldsund kommune i Sør-Troms.
Ei nov er et utvendig hjørne på et hus, derav uttrykket «springe attom nova», eller «søke skjul». Den nesten ubestigelige Novatinden er resultat av et stort steinras i 1936. Store steinblokker raste helt ned på Novasletta, noe som førte til at bosettinga der opphørte. Orohačohkka er det samiske navnet på Novatinden, mens Orus er det samiske navnet på hele Nova

Mørketidsbilder

Mørketiden i nord er ganske spesiell. Nå snakker jeg om fotografering, og sier ikke et ord om eventuelle kroppslige eller psykiske utfordringer.

Fjellformasjonen «Den Sovende Dronning», fotografert mot sør, fra 650 moh, 12. desember 2020. Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 50-200@128mm. f:6,4, 1/220 sek.

Som du sikkert vet er mørketiden den perioden av året da sola er under horisonten for den delen av kloden som er nord for polarsirkelen. Det er tilsvarende sør for den sørlige polarsirkelen, men det bor det ikke mennesker fast. I praksis er mørketiden ofte lengre, ettersom høye fjell stopper sola – og det gjelder både nord og sør for polarsirkelen.

Industri og logistikksenter, panorama satt sammen av fem delbilder. Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet.

I slutten av desember er det noen få timer med dagslys midt på dagen. Ellers er det mørkt – det vil si svart. Å ta gode bilder i mørketiden krever litt erfaring.

Her er mine mørketids-foto-knep, ut fra den type dokumentarfotografering som jeg vanligvis jobber med (men husk at «regler» er til for å brytes):

Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 10-24@10 mm. f:7,1, 1 sek.

Tid:

Bilder tas gjerne mens dagslyset i sør blir svakere, og like etter at vi har tent våre kunstige lys (gatelys, hus, kontorer…). I slutten av desember har du da ca. 1 time på deg.  

Det beste er en skyfri dag, med varmt lys fra sør. Det kan gi deg en sørhimmel «i full fyr», og den kan gi deg en rette varme gløden på fjellene og himmelen i nord, og selvsagt at du får tegning i landskapet eller i motivet.

Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 50-200@135mm. f:7,1, 1 sek.

Kamera:

Jeg foreslår et godt kamera som du kan styre selv. Still inn lav ISO, gjerne 100-200 og blend ned til ca. f:7-8. Deretter bruker jeg å la kamera ta seg av tiden (denne innstillingen kalles blenderprioritet). Eksponerings-justering gjør du med eksponeringskompensasjonshjulet eller i en meny. Denne er flittig i bruk!

Jeg bruker å låse hvitbalansen, gjerne i overskyet-modus, for jeg ønsker å få med det varme lampelyset. I tillegg gjør dette videre bildebehandling enklere. 

Husk at enkelte kameraer har «fordoblet» eksponeringstid når du tar bilder over et gitt antall sekunder. Dette for å gi deg bilder med mindre «støy».

Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 50-200@135mm. f:7,1, 2 sek.

Annet:

Bildene blir nå gjerne tatt med en lukkertid på fra ca. 1 sekund eller mer. Et solid stativ er dermed et must. Husk at all bevegelsesreduksjonsgreier i objektiver og i kamera bør slås av siden du bruker stativ. Bruk gjerne også en eller annen form for snorutøser. Alternativet er å bruke selvutløseren. Har kameraet ditt elektronisk lukker, så kan også dette bidra til å eliminere rystelser. Og med et speilreflekskamera, kan det lønne seg å låse speilet før du tar bildet.

Gamle linser vs nye linser*

Gamle børser bommer mest, synger Øystein Sunde. Jeg tenkte å finne ut av om «alt var så meget bedre før i tiden», men da ikke med skytevåpen, men med linser. Jeg børstet støv av min gamle «gode» Nikkor 300 mm, f:4,5 og bega meg ut i mørketiden.

Jeg tipper denne linsa er fra midt på 80-tallet, den gang linser var laget av glass og stål: Den er 23 cm lang (pluss konverter på 4 cm mellom F mount og X på mine Fuji-kameraer), filterdiameter 72 mm, 1 345 gram inklusive stativfeste, fast blender 4,5. Et utmerket selvforsvarsvåpen, med andre ord.

Jeg tenkte å foreta en høyst uvitenskapelig sammenlignende test mellom den gamle Nikon-linsa og min betydelig nyere Fujinon 55-200 mm, f: 1,35-4,8. Jeg benyttet et solid stativ og snorutløser.

Først tok jeg en prøverunde med den 35 år gamle linsa, så en ny runde som er betydelig nyere. Bildene ser du her. Klikk på bildene for å se dem i maks størrelse. For å komme tilbake til bloggen må du klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din.

Første bilde under her er tatt med Nikon-linsa. 300 mm tilsvarer 450 i 35 mm-ekvivalens. Blender 8, 1,7 sek, 200 ISO. Jeg oppfatter nok at denne linsa er dårligere enn Fujinon-linsa. Det gjelder ikke minst for kromatisk avvik. Det er helt tydelige røde sirkler rundt mange lyspunkter. Jeg har alltid trodd at denne 300 mm var usedvanlig skarp og klar, men den ble altså kjørt i grøfta av ungdommen.

Bilder av bygninger i Narvik, fotografert fra Asbjørnstua i slalombakken. Sykehus og skoler

Bilde 2 under er tatt med min Fuji 55-200@200, f:7,1, 2,1 sek, 200 ISO. En 200 mm med cropfaktor 1,5 tilsvarer 300 mm i 35 mm ekvivalens. Når jeg gjør forsøk på å forstørre dette bildet, begynner vi å nærme oss tilsvarende skarphet (eller mangel på skarphet). Men jeg mener at linsa både er skarpere og har mindre kromatisk avvik. Sånn er det bare.

Konklusjon: Gamle børser bommer mest.     

* Linser og objektiver: I en kommentar til denne blogg-artikkelen fremheves at det heter objektiver og ikke linser. Objektiver er en samling av linser, og det er det vi snakker om her. Dette er jeg selvsagt helt enig i. Men i min enkle verden brukes de to begrepene ofte om hverandre. Av og til også benevnt som «glass» eller «rør».. så jeg satser på at du får med deg budskapet. Men også at det skal hete objektiver, så neste gang jeg skriver om denslags, skal jeg forsøke å bruke rett betegnelse. 🙂

Hvordan lage stjerner?

Det er vanligvis enkelt å lage stjerner når du fotograferer. Den beste løsningen heter liten blender, og aller helst med ei litt påkostet linse med mange blenderlameller.

Fuji X-E3, 23 mm, f:9, 1/9 sek, 2200 ISO. Her det blenderen som skaper stjernemønsteret på bilen.

Det kan være stilig med et stjernemønster rundt lyspunkt på bilder. Det finnes flere veier til målet. Først noen «juksemåter».

«Stjerne-filter»

Jeg har sett annonsert «stjerne-filter», som strengt tatt er rene glassflater med et innstøpt eller innripet stjernemønster i glasset. Mulig det fungerer. Har du et gammelt og slitent UV-filter eller skylight-filter, så hvorfor ikke gjøre et forsøk med å ripe inn mønster i filteret.

Bil rett mot, som i bildet over og under, men uten stjernemønster, for her er blenderåpningen på f:2,0. Samme kamera og linse som på de andre bildene. Andre data: 1/60 sek, ISO 640.

Fett

En annen metode er å gni litt fett på et filter (NB: IKKE rett på linsa). Et tynt, tynt lag. Så tegner du med fingeren eller en negl et stjernemønster i dette fettlaget. Det blir en ganske grove stjerner, men det kan fungere.

Begge disse to metodene (og spesielt den siste) kan gi ganske slørete bilder, noe som kan fungere i enkelte tilfeller, som f.eks. litt «drømmende» portretter eller landskapsbilder.

Fuji X-E3, 23 mm, f:8, 1/40 sek, ISO 3200. Også her er det blenderen som skaper stjernemønsteret.

Liten blenderåpning

Den stiligste måten, som samtidig gir deg sylskarpe bilder, er den type stjernemønstre som opptrer takket være lysbrytningen rundt blenderlamellene. Jo flere blenderlameller (=jo dyrere linse), jo bedre. Og så må du benytte passe liten blenderåpning. Du vet vel at svært liten blender, for eksempel mindre åpning enn f:16 eller f:22 kan gi uskarphet i bildene, også kalt diffraksjon.

Her er to eksempler på den siste metoden, og det er helt åpenbart at årsaken er liten blenderåpning. Men heller ikke her får man i pose og sekk. Ulempen med liten blenderåpning er at ISO-verdien går opp, og med det mer «korn» i bildene.

Klikk på bildet for å få det i maks størrelse, slik at du bedre kan se på lysene oppover alpinbakken.

Motlys og harde kontraster

I min kant av verden holder sola i disse dager å forsvinne for i år. Årsaken er høye fjell i sør. Sola sniker seg opp på formiddagen og triller elegant over en fjellformasjon som angivelig har fått sitt navn etter den engelske dronningen anno 1902, før sola forsvinner bortimot middagstid. Det betyr nesten vannrett, varmt lys. Skyggene er tilsvarende knallharde og mørke.

Det er da man sender varme tanker til de som produserer moderne kameraer med bildebrikker som takler enorme forskjeller i lyset. Og der hvor ikke kameraene strekker 100 prosent til, overtar gode bildebehandlingsprogrammer. Selv bruker jeg Fuji X-E3 og X-T2 og Lightroom.

Bilder kan være smak og behag. Jeg liker gjerne litt harde kontraster i bildene mine, men likevel med tegning i mørke områder.

Hotell til venstre og til høyre Trinigon, eller Det nasjonale frihetsmonument. Det er utført av billedhuggeren Espen Gangvik i 1995 og er lagd av høyglanspolert stål. Skulpturen har en høyde på 18 meter, og ble gitt som gave fra regjeringen for å markere 50-årsdagen for frigjøringen i 1945

Som standard preset legger jeg ofte inn en svak S-kurve, litt clarity (=mellomtonekontrast) og en svak oppskarping. Dette bruker jeg faktisk også på jpg-bilder der Fuji allerede har gjort en fremragende prosess-jobb. Til sist forsterkes himmelfargen litt.

Den litt erfarne ser at jeg her drar på med kontrast i et bilde full av kontrast. Paradoks? Joda, men jeg velger nå å dra ned Shadows ganske brutalt, og får nå fin tegning i mørke områder. Bildene her er bra eksempler på dette. Enig?

Fototekniske tips: Støvfjerning

Jeg har en viss formening om at enkelte ikke tar seg bryet med å lese kamera-bruksanvisningen. Det er forståelig. Man skal være i overkant interessert for å lese gjennom tre-fire hundre sider, der noen bruksanvisninger er begripelige mens andre virker å være maskinoversatt fra kinesisk.

Like fullt: Det kan være smart å lese om de mest sentrale emnene.

Jeg tenkte i løpet av sommeren å plukke ut en del emner. Kanskje får du inspirasjon til å åpne menyen i kameraet ditt og legge inn noen fornuftige valg.

Det er på slike himler at du kan oppdage plagsomt støv på sensoren.

Vi tar en av gangen.

Automatisk støvfjerning

På kameraer med utskiftbar optikk er det fort gjort at det sniker seg inn støv og legger seg på sensoren. Du merker det mest på rene flater, som f. eks. en blå himmel der du kan se litt diffuse mørkere flekker.

For å (forsøke) å unngå støv, er det smart å stille inn kamera slik at sensoren «rister» av seg støv hver gang du slår på eller slår av kamera. Eller du kan gjøre det manuelt. Mange moderne kameraer har en slik funksjon. På mitt kamera ser menyen slik ut:

Jeg finner menyen her: Verktøy ->Brukerinnstilling ->Sensorrengjøring.

Jeg har stilt mitt inn slik at støv ristes av hver gang jeg slår av kamera. Det er ikke mer logikk i dette enn at jeg liker å kunne ta bilder raskest mulig etter at jeg slår det på. (Jeg sparer kanskje et nanosekund eller noe slikt…).

Joda, det ER støv her også.

Hvordan kan du sjekke om du har støv på sensoren? Her er én metode: Still inn på minste blender. Ta et bilde opp mot en helt jevn flate (himmel, taket, el.). Forstørr bildet bak på kamera, og kjør gjennom bildeflaten med styrepinnen eller pad-en eller tilsvarende. Nå dukker det trolig opp diffuse mørkere flekker.

Ikke få panikk. Du vil nemlig garantert finne støv. Hvis du ikke ser dette på bildene dine, så ikke lag problemer av noe som ikke er problemer.

Automatisk støvfjerning er bra. Men plages du med støv som du ikke får bort, så anbefales å sende kamera til sensor-rens. Det er følsomme greier der inne i kamera, så dette er ikke noe for amatører å tukle med på egen hånd med såpevann og ørerensere…

Hvis du ikke ser støv på slike bilder, har du trolig vært forsiktig når du skiftet objektiver. Eller du har automatisk støvfjerning koble inn. Eller begge deler.