Gratulerer med dagen 🙂 Den 27. november er det fire år siden Infotobloggen så dagens lys. Siden da har det blitt 269 artikler og 260 kommentarer.
Litt matematikk: 269 artikler på fire år betyr 67 pr år, 5,6 pr måned og 1,4 pr uke.
Hensikten med denne bloggen har vært at du forhåpentligvis i ny og ne kunne finne noe her som både ville gjøre deg litt klokere og kanskje også at du ble en litt bedre fotograf.
Fire år er lenge. Nå tar jeg en pause – inntil jeg eventuelt ombestemmer meg. Takk for følget.
Det finnes ufattelige mange foto-apper som kan hjelpe deg (!?) å behandle bilder etter at de er tatt. Gode foto-apper som kan hjelpe deg med å planlegge for fotografering er det derimot ikke alt for mange av.
Søker du på ordet «photo» i eksempelvis AppStore så får du opp så mange treff at du til sist trolig går lei og stopper. Å finne de virkelig gode appene blir som å lete etter nåla i høystakken. Her er de jeg benytter meg av nå og da. Fint om du kan tipse meg om andre nyttige apper som du bruker.
Som sagt: Det er ikke mengden det skorter på, men de fleste er apper som på ulik måte lar deg behandle bilder du allerede har tatt. Her er apper med effekter, innramminger og justeringer. Her kan du fjerne kviser, legge på stjerner og skape «gamle bilder». Morsomt. Kanskje. Men det er ikke det jeg snakker om. Jeg tenker på apper som kan hjelpe deg med å ta bedre bilder gjennom bedre planlegging.
Uvær på vei. Foto: Roy Antonsen
Yr: Den mest brukte appen er ganske enkelt yr.no. Hva er sjansen for regn, for sol, for skyer, for vind? Det er nyttig å ha en formening om været, ut fra hvilke bilder du ønsker, og for å planlegge jobber og valg av utstyr.
Når står sola opp og når går den ned: «Alle» vet at man får de beste bildene tidlig på morgenen og før solnedgang. Og alle vet at det kan være for seint å bestemme seg når sola har stått opp. Det kan altså være nyttig med en app som forteller deg tidspunktet for soloppgang og solnedgang. Dette er ren matematikk, og appene tar selvsagt ikke hensyn til fjell og andre hindringer i øst og vest. Jeg har en enkel app som heter Sunrise & Fall. Jeg har også hørt om en som heter SunSeeker. Finn en som passer for ditt bruk.
Montasje med fullmåne.
Når ser du månen?: Tilsvarende finnes selvsagt en app som forteller deg når månen kommer opp over horisonten, når månen går ned, og hvor mye belyst den er. Min app heter Moonrise. På denne får du samtidig se når sola er oppe, slik at du blant annet kan beregne om det er mulig å få et ekte månebilde, dvs. både et landskap med tegning og en måne som ikke er utbrent og hvit.
Flo og fjære: Jeg vil tro at de fleste landskapsfotografer har sine preferanser med hensyn på om det er penere med et havlandskap uten metervis med fjære og tangkvaser. Det gjelder ikke minst i min del av landet, med opp til fire meter forskjell på flo og fjær. Med appen flo og fjære ser du når det er «penest». Og siden flo og fjære blant annet avhenger av månen, så får du samtidig i denne appen vite hvor mye månen er belyst.
Nordlys: Alle ihuga nordlysfotografer har sine foretrukne apper eller nettsteder som kan gi en antydning av om og når man kan forvente nordlys. Min app heter Auroral Forcast, og her velger jeg Kjell Henriksen Observatory. For proffene finnes her mye snedig informasjon jeg ikke forstår noe som helst av. For meg rekker det lenge med et kart og med utbredelsen av nordlyset. Det er ikke til å ta feil av. Og Nordlysfotografering er uansett et sjansespill.
Og mens vi er høyt til værs kan vi nevne Stjerner. For den som ønsker å vite mer, eller som vil legge inn ekstra informasjon i for eksempel gode nordlysbilder, så finnes en app som heter Night Sky. Her får du frem stjerner og stjernebilder ved å svinge telefonen fra side til side eller løfte den oppover. Det du ser på telefonen er det du også kan se i virkeligheten.
Her gjelder det å få skarphet både i hodet til hesten og rytteren, mens bakgrunnen bør være så uskarp som mulig.
Dybdeskarphet: Hvis du skal fotografere noe/noen der du vil sikre deg nok dybdeskarphet, så kan det være et tips å laste ned en liten app til telefonen din. Bare søk på DOF på AppStore (DOF=depth of field).
Min Nikon-DOF-app er enkel å bruke: Først stiller du inn hvilken sensortype du har i ditt kamera. Deretter linse, blender og avstand. Nå kan du se hvor mye som blir skarpt i dybderetningen. Trenger du mer, øker du blenderen og leser av skarphetsområdet. I min kalkulator oppgis også hyperfokal-avstanden.
Gratis eller betalbar: Hvis jeg finner en virkelig god app som koster noen få kroner, så velger jeg ofte denne i stedet for å bli plaget med allverdens reklame. I tillegg synes jeg en del annonser er masete og tvilsomme, selv om det er betydelig garanti å hente ned appen fra et klarert sted som AppStore.
Hvilke apper bruker du eventuelt? Kom gjerne med anbefalinger om apper du selv har nytte av til fotoplanlegging, altså ikke etterbehandling.
I dag kan selv små foretak selge gjennom en eller annen form for nettbutikk. Problemet kan være å vise frem produktene sine på en god nok måte, og uten at det koster skjorta. Det handler ofte om å fotografere små og litt større varer/gjenstander på en best mulig måte.
Det er forresten ikke bare foretak som har dette behovet. Mange privatpersoner er ganske ivrige med å legge ut ting for salg via f.eks. FINN eller på lokale Fabebook-grupper.
Dette er selvsagt reklame for egne produkter (lystelt og lamper). Om du velger disse eller andre, om du bygger noe selv, bruker egne blitser, osv. – det blir opp til deg. Men denne bruksanvisningen er så god at jeg hadde lyst å vise deg den.
Mange gir bildene sine et beskrivende navn. Det vil si: Beskrivende ut fra hva fotografen ser i bildet. Andre gjør ikke det. Og noen har sterke meninger om begge deler.
Jeg kommer fra et avis- og senere reklame-miljø der et bilde var som ei pølse i slaktetiden: Inn, bruk, ut! Og ferdig med det. Jeg tror knapt jeg har gitt noen av mine mange tusen bilder et navn. Jo, forresten, men da i hovedsak på fleip og for å provosere. Bildet nedenfor er ett slikt eksempel. Hva det heter? Jo, selvsagt, «Naust i solnedgang».
Så hender det jeg svinger innom fotoklubb-miljø. Der har de et helt annet forhold til bilder og titler. Etter hva jeg forstår må bilder som sendes til konkurranser og tilsvarende ha en tittel.
Nylig ramlet jeg over en artikkel skrevet av Erez Marom, en profesjonell naturfotograf med base i Israel: Flink på avtrekkeren, flott bildesyn, stilige komposisjoner – og en fantasi over en annen verden når det gjelder å finne malende titler på bildene sine. Kanskje i overkant, men ha nå i mente at jeg generelt har et litt annet syn på dette.
Erez Marom: ‘Spot the Shark’, Breiðamerkursandur, Iceland, January 2013
Jeg overlater til ham å argumen-tere for sitt syn. Uansett er det spennende lesing, og for en som lever av å selge bilde ser jeg nok (litt motvillig) at en god tittel kan være sterkt salgsfremmende.
Desto mer interessant er diskusjonen i etterkant av artikkelen. Her var det mange klare synspunkter:
Erez Marom: ‘Cloud City’, Sossusvlei, Namib Naukluft Park, Namibia, May 2014
-Jeg vil la bildene fortelle sin egen historie.
-Mange gode tanker her. Har aldri tenkt over dette med navn på bilder på denne måten før.
-Alt for klissete. Det rekker lenge å fortelle hvor bildet er tatt eller bare beskrive det.
-Jeg er typen som bare bruker å kalle mine bilder for «Storfoss #1, osv.», men jeg har muligens endret oppfatning etter denne artikkelen.
-Med fiks ferdige titler hindrer du seeren i å reflektere over bildet, og du lukker døra for selvrefleksjon.
.. og en slår fast at dette også ble diskutert da han studerte foto for «ørten» år siden: brukte man titler fikk man kjeft, og brukte man ikke titler fikk man også kjeft.
En av bøkene om Ole Brumm starter slik: «Det var en gang for lenge, lenge siden. Det kan vel ha vært om lag sist torsdag…»
Det hender jeg ser på noen av mine gamle bilder og får samme fornemmelse: «Det var en gang for lenge, lenge siden. Det kan vel ha vært før om lag 1990, det vil si før brødrene Knoll velsignet verden med dataprogrammet Photoshop». Dette bildet (under) er en av dem. Her er historien:
Min fotografiske barndom og ungdom var sorthvitt, med fremkaller, fix og papir. Jeg husker godt når fargefilm for alvor ble tatt i bruk av folk flest. Og jeg minnes med sterkt blandet fryd en grovpixlet overgang til vår digitale periode. I november 1994 kom endelig Photoshop i versjon 3, og nå også for Windows. Med dette programmet kunne også vi PC-brukere begynne å gjøre endringer i bilder – forbedre og utbedre i kreativ retning.
Hemmelig
Før Photoshop holdt alle fotografer sine snedige teknikker mer hemmelig enn krigsstrategier i Pentagon. Jeg husker jeg spurte en kjenning som var leder av et stort reklamebyrå om muligheten til å få hospitere hos et par kjente fotografer som de benyttet. Nix. Dette var Top Secret. Det var ikke aldeles uforståelig, for bak en del bilder må det ha ligget mye hardt arbeid. Jeg husker selv i eget fotostudio avanserte dobbelteksponeringer med smørpapir over mattskiva til mitt Mamya RB 6×7. Svaret på om du hadde lykkes kom når rullen med 120-dias kom tilbake fra labben, ei uke senere.
Ikke så hemmelig lenger
Så, plutselig begynte det å komme bøker som velvillig forklarte hvordan man kunne gjøre både det ene og det andre i fotostudio. Grunnen var selvsagt at de flinkeste nå kunne gjøre mye av dette både billigere og mer elegant i Photoshop, så hvorfor ikke tjene noen kroner på en teknologi og en kunnskap som var i ferd med å gå ut på dato.
Papp og ståltråd
Bildet over her er et eksempel på hvordan det var å jobbe engang på 80-tallet. Jeg skulle lage et lysbildeprogram (og da mener jeg Lysbilder!) for en teknisk høgskole. Det ble mye dingser og apparater, men vi måtte selvsagt også ha med studenter som oste av studieglede og fryd. Jeg husker ikke helt idéen bak dette bildet, men det handlet om å legge en glorie over studenten. Jeg klippet ut en ring av rød papp, og limte en bøyelig ståltråd fast i pappsirkelen. Den andre enden ble festet i klærne på et slags vis. Og så gjaldt det å unngå å få med noe av ståltråden i bildet, for i 1985 gikk det ikke å klone bort uønskede elementer i et fargelysbilde.
Det var åpenbart en mer uforutsigbar hverdag for oss fotografer. Og det er bare cirka 25 år siden.
infotobloggen 