Da jeg startet min fotokarriere, for ufattelig mange år siden, var dette med ISO enkelt nok: Sorthvitt-filmene var 125 ISO til sommerbruk og 400 ISO resten av året. Sistnevnte het gjerne Tri-X. Spesielt i avis-tiden min var det Tri-X som alle fotografer/journalister brukte. Fargefilmene lå på 100 ISO, og vi som leste National Geographic og hadde sans for de mettede og kraftige dias-fargene til Kodachrome, måtte ta til takke med 25 ISO. Eller ASA som det het den gang. Mimre, mimre.
De gangene det var ekstra lite lys, måtte vi jukse litt: Vi lot som om Tri-X-filmen var f eks 1600 ISO, ved å forlenge fremkallertiden en del. Ofte en god del. Bildene ble deretter: Kornete og nesten grafisk, altså fravær av mellomtoner.
For noen uker siden ville jeg fotografere en tung og ikke minst stor transport gjennom byen, sent på kvelden. Gatene måtte stenges for annen trafikk. En ren dokumentasjonsjobb.
Utstyrt med et aldeles nykjøpt Fujifilm X-T5 og et like nykjøpt 16-80 mm Fujinon objektiv var det bare å rigge seg til og vente til objektet kom rullende.
Det er ikke all verden av lys i slutten av mars kl 21, så jeg dro på med full glugg, med andre ord maks blenderåpning på f:4. Jeg kjører vanligvis Auto ISO året rundt, og med blenderforvalg kom eksponeringstiden av seg selv. Bildet her ble tatt med ISO 12 800, og på 1/105 sekund. Håndholdt.
Det er altså ISOen jeg lar meg imponeres over denne gang. I tankene er jeg tilbake i mørkerommet i avisen, passe nervøs for om det ble brukbare negativer, når filmen var «presset» opp til utrolige 800 ISO. Eller kanskje 1200. Hvem hadde drømt om skarpe gode bilder med 12 800 ISO?
Målet var å dokumentere en turn-øving for aldergruppene fra 4-16 år. Det er år og dag siden jeg satte mine bein inn i en turnhall, så det ble en interessant opplevelse, i mange betydninger av ordet.
Som kamera valgte jeg Fuji X-T2, og med en 10-24 og en 16-80. 55-200 var med men ble ikke brukt. Alt er originaloptikk.
Hallen var tilsynelatende godt belyst, men synet er en dårlig lysmåler. Jeg måtte opp i 12800 ISO for å kunne få skarpe bilder: Bedre med «korn» enn uskarpe bilder.
Ingen av disse objektivene er spesielt lyssterke. Det ble en utfordring å fryse motivet og samtidig ha såpass liten blenderåpning at jeg sikret noe skarphet i dybden.
Her er noen av eksempelbildene, med metadata og med en liten forklaring på valg:
Gutt i lufta: Jeg valgte f:5, noe som ga 1/500 sek for å fryse bevegelsen. Lav kameravinkel (kamera nesten helt i bakken), og forhåndsfokusering på om lag det området der han ville befinne seg i lufta. Hvis du treffer med fokus, er det lettere å få skarphet i motivet når objektet kommer mot deg (motsatt eksempel en salto tatt på tvers).
Fujifilm X-T2, 16-80 mm@24 (=35 mm i 35mm ekvivalens), f:5, 1/500 sek, ISO 12800.
Salto
Et av de første test-bildene for å sjekke hvor rask lukker jeg måtte ha for å få noenlunde skarphet. Det holdt på ingen måte. Med 10 mm og f:6,4 blir det meste skarpt i dybden, men man må over 1/350 sek for å fryse en salto. Ganske mye mer.
Fujifilm X-T2, 10-24 mm@10 (=15 mm i 35mm ekvivalens), f:6,4, 1/350 sek, ISO 12800.
Trillebår: Her ønsket jeg å få bærerne så skarpe som mulig, mens «trillebårene» gjerne måtte være delvis uskarpe, dette for å få frem farta i bildet. Jeg valgte litt mindre blenderåpning for å få skarphet i dybden. I og med at jeg fotograferer med blenderforvalg, er det bare å dra blenderen noen hakk opp, og dermed går tiden ned.
Fujifilm X-T2, 16-80 mm@50 (=76 mm i 35mm ekvivalens), f:8, 1/80 sek, ISO 6400.
Beinstrekk: Her var målet å få nærmeste unge så skarp som mulig, og gjerne med fallende skarphet bakover. Tross f:7 ble det mer bokeh enn antatt. Og selv ikke nærmeste unge er helt skarp, noe lukkertiden muligens får ta «skylden» for.
Fujifilm X-T2, 16-80 mm@46 (=06 mm i 35mm ekvivalens), f:7, 1/160 sek, ISO 12800.
Det ble en interessant oppgave som jeg nok bare er delvis fornøyd med. Neste gang tror jeg at jeg tar med min Nikon D700, og med tilsvarende optikk, men da i proff-versjon med 2,8 som minste blender. Det er en liten verden av forskjell på f:4 på en APS-C-brikke og f:2,8 på fullformat når det gjelder bokeh, dvs. å få motivet til å stå enda bedre frem mot en diffus bakgrunn, spesielt på teleobjektiv. Det er altså ikke noe i veien med mitt Fuji-kamera, men jeg har nok vært litt knipen i anskaffelse av lyssterke objektiver. Utvalget er ikke all verden, men det er til gjengjeld prisen.
Det hender man lar seg imponere. I dette tilfellet over ISO. Høy ISO og fravær av bildestøy.
For noen dager siden sto jeg og ventet på et Widerøefly som skulle lande på Anda flyplass, et sted mellom Nordfjordeid og Sandane på Vestlandet. Det var kveld og beksvart ute. Dette er en av de flyplassene der du kan gå 17 meter fra inngangen og til en port og et gjerde der du har fullt innsyn til stripa og oppstillingsplassen.
Den lille lyse prikken over Gloppefjorden vokste raskt, og plutselig brølte motorene under nedbremsingen på stripa. Jeg stakk linsa, en 18-55 standard zoom til mitt Fuji X-T2, inn mellom sprinklene i porten. Full blenderåpning (f:3,6 på 37 mm). ISO 12 800. Da er vi helt i ytterkant av det kamera kan prestere, og for å få bilder måtte jeg eksponere på om lag 1/13 sek. Alle bilder tatt i jpg.
Jeg forsøkte å følge flyet på tur inn fra stripa for få dette skarpt, og på bildet over her kan du se at det i rimelig grad lykkes.
Så tok jeg en del bilder i det flyet ble vinket på plass. Armene til lufthavnbetjenten er sånn passe uskarp, mens flyet som kommer rett imot er skarpt nok.
Og under her har jeg tatt et utsnitt av bildet ovenfor. Jeg vet ikke om du lar deg imponere, men jeg – som har min fotografiske fortid i den analoge svart-hvitt-tiden – med Tri-X på 400 ISO som foretrukket film under «ekstreme» forhold, lar meg imponere igjen. Intet mindre. 12 800 ISO og bort i mot fravær av «korn», dvs. digitalt sensorstøy. På noen områder går verden definitivt fremover.
Til sist, det obligatoriske bilder med fly og tårn.
Det er tre forhold som avgjør om du får riktig eksponerte bilder: Blender, tid og ISO. Denne gang skal jeg fortelle om ISO.
ISO, blender og lukker.
I analoge kameraer i gamle dager måtte du velge filmtype ut fra forholdene. Under gode lysforhold kunne du velge en finkornet «sakte» film. Var det derimot lite lys måtte du velge en film med høy følsomhet, en «rask» film som dessverre også ga mer korn.
I våre digitale kameraer står det bare én sensor. Den tar mot bildet og omdanner det til datasignaler og sender dem til prosessoren, dvs. selve datamaskinen i kamera. Denne sensoren gir best resultat ved gitt lysmengde. Det er vanligvis 200 ISO, litt avhengig av kameratype. Det betyr at hvis du fotograferer med slik ISO-innstilling får du teknisk sett de beste bildene kameraet kan gi.
Bach H-moll-messe, 18. nov 2017, konsert i Narvik kirke. Narvik kirkes kammerkor, Trondenes motettkor og Musikk i Nordland. Kamera: Nikon D700 m/Nikkor 24-70/2,8 @3,2, 1/100 sek. ISO 2500. Fullformatbrikke fra et «godt voksent kamera» og 2500 er ikke noe problem i dag.
Hvis det derimot er lite lys, mottar sensoren mindre lys. Signalene må nå forsterkes. Denne signalforsterkningen gir stadig økende elektronisk støy, som forenklet sagt kan se ut som de gammeldagse «kornene» fra lysfølsomme filmer «i gamle dager».
Jernbanens musikkorps Narvik og Jens Wendelboe 24. sept 2016. Crazy Energy med Jens Wendelboe på Narvik kulturhus. Kamera: Fuji X-E2 m/18-5,5 f:2,8 @4, 1/40 sek. ISO 5000. Selv 5000 ISO fra en eldre APS-C-brikke gir gode resultater. Bildene her kan sees i maks format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.
Det har vært en enorm utvikling fra film-tiden og til i dag. I noe mer påkostede kameraer med stor sensor (3/4, APS-C eller fullformat), kan du fotografere under svært dårlige lysforhold, med høy ISO-verdi – og likevel får gode bilder med marginal signalstøy. Forenklet sagt: Jo dyrere kamera, jo større sensor, jo bedre bilder under høye ISO-verdier.
Hvilken ISO bør du stille inn på kamera ditt? Her er en enkel generell regel: Sett ISO på auto, men gjerne med en gitt maks-verdi og helst med en laveste lukkerhastighet. På mitt kamera betyr dette at jeg fotograferer med 200 ISO så lenge det er nok lys. Når eksponeringstiden derimot kommer under 1/60 sekund begynner kamera å justere opp ISOen, helt til den når maks-verdi som er 3200 ISO. Etter dette ber kamera om at jeg nå må gå inn å velge hva jeg ønsker å gjøre.
Her må jeg legge til at jeg som regel fotograferer med blenderforvalg, og lar kamera velge tiden. Akkurat dette kan jeg si litt mer om i neste blogg-artikkel.
Når knapt 90 korpsmusikere fra seks steder i tre kommuner arrangerer konsert, må det foreviges for ettertiden. I disse kommunesammenslåingstider er det også litt historisk at fem av korpsene er hjemmehørende i to kommuner som snart skal slås sammen. I det hele tatt…
I slike settinger er det alltid en avveining ved valg av utstyr. Jeg valgte denne gang «tungt utstyr»: Nikon D700 (fullformat), normalzoom og telezoom. Pluss et solid Manfrotto-stativ og en trådløs fjernkontroll.
Bildene skulle tas under selve konserten. Jeg valgte å ta bildet av hele korpset litt ovenfra, fra et galleri. Dette for å få med både musikerne og så mye av instrumentene som mulig. I øyehøyde og rett forfra blir for mye av dette skjult bak notestativ og noter.
Hele orkestret: 38 mm, ISO 800, 1/10 sek, f:7,1.
Den store utfordringen er eksponeringen, altså valg av ISO, lukkertid og blender. Når hele orkesteret skal med i ett bilde blir naturlig nok hver musiker ganske små i bildet. Da er det ønskelig å velge så lav ISO som mulig for å unngå at bl.a. ansiktene blir alt for «kornet». Men lav ISO betyr lengre lukkertid, og et orkester med dirigent i full aktivitet sitter på ingen måte stille. Videre ønsker man jo dybdeskarphet som dekker hele korpset, fra dirigenten nærmest til han på pauken helt bak. Det betyr igjen noe mindre blenderåpning. Her er altså tre sterkt motstridende ønsker. Kompromisset i denne settingen ble ISO 800 noe som på fullformat gir akseptabelt korn, blender 7,1 som ville gi nok skarphet på hele orkesteret. Men: Da havner vi på 1/10 sekund. Og holder det?
Kamera sto på stativ og jeg hadde satt på trådløs fjernstyring. Det betyr at jeg kunne konsentrere meg om å følge med hele korpset, dirigenten og musikken – bare med en utløser i hånda. Jeg ventet på rolige passasjer, til alle (eller så mange som mulig) spilte på sine instrumenter, og helst til dirigenten holdt begge armene sånn pass i ro. Det ble mange bilder! Men hvis man med litt flaks får to-tre-fire bilder som er gode nok, får man være fornøyd.
Det ideelle er å overvære generalprøven, og her merke seg når det passer best å ta bildene.
Til oversiktsbildet brukte jeg min lyssterke og skarpe Nikon 18-55 f:2,8 på om lag 38 mm brennvidde. I tillegg brukte jeg eksponeringskompensasjon flittig. Med så mye mørke flater er det fort gjort å brenne ut lyse ansikter.
Bildet av musikere: 160 mm, ISO 1000, 1/100 sek, f:4,5. Her valgte jeg litt mindre blenderåpning for å få større dybdeskarphet, men du ser at de som står helt bak er lett uskarpe.
Etter pausen fotograferte jeg detaljbilder med min like skarpe og lyssterke Nikon 50-200 f:2,8 nede i salen (håndholdt, men det er lurt å koble inn vibrasjonsdemping i linsa, og gjerne lene seg mot veggen for ekstra støtte). Jeg valgte å fotografere fra siden, for å kunne se «bak» notestativene. Her nede skrudde jeg ISOen litt opp. Med større «ansiktsflater» tåles litt mer «korn».
Dirigentbildet: 200 mm, ISO 1000, 1/200 sek, f:2,8. Her var det greit å kjøre på full blender ettersom det kun var dirigenten som skulle være skarp.
Alle bildene er tatt med Auto hvitbalanse, og bildene behandlet i Lightroom.
På en korpskonsert er det så mye lyd at man neppe hører et godt gammeldags speilreflekskamera. På konserter med lavere lydnivå bruker jeg oftest min Fuji X-E3 satt over i elektronisk lukker. Den er 100 % lydløs. I tillegg kan du på dette kameraet velge bort bilde på LCD-displayet, og kun aktivere søkerbildet i okularet når øyet mitt nærmer seg. Mer diskret kan man knapt gjøre det.
Har du gode konsert-knep du vil dele med andre?
Fakta: Konsert etter helgeseminar i februar 2019. Korpsmusikere fra Kjeldebotn, Ballangen, Ankenes, Narvik, Bjerkvik og Evenes under ledelse av Idar Torskangerpoll.
Her kommer et rett-på-sak-tips: Velg automatisk ISO, så sparer du deg for en mengde bekymringer (og uklare bilder).
Det er tre forhold som bestemmer om du får et korrekt eksponert bilde: Blender, tid og ISO. Her tar jeg kun for meg ISO.
Fast optikk på 23 mm. Her valgte jeg stor blender for å få minimal dybdeskarphet. X-E3, 1/420 sek, ISO 640, 23 mm.
I moderne kameraer er ISO strengt tatt ikke noe annet enn signalforsterking. Lav ISO gir bilder med minimal støy i form av prikker og «korn» i bildet. Med høy ISO forsterkes signalet fra bildebrikken, noe som gir mer eller mindre støy, mye avhengig av hvilken bildebrikke (egentlig: størrelse og prosessor) du har i kameraet ditt.
Et noe påkostet moderne kamera er i dag så bra at ISO er det du bør bekymre deg minst over.
Norsk statsminister på kinesisk TV. Bildet er fra ei bruåpning. Her var en del gatelys, og lys fra filmkameraer. Dermed kunne ISO holdes på et passe nivå. X-E3, 1/13 sek, ISO 8 000, 10 mm.
I de fleste situasjoner der lyset kan være en kritisk faktor, bruker jeg en innstilling på mitt Fuji X-E3 der jeg selv velger blender, og så lar jeg kamera velge hastighet. Men: Samtidig har jeg satt ISO slik at jeg fotograferer med 200 ISO helt til hastigheten kommer ned til 1/60 sekund. Når den grensen underskrides, øker kamera automatisk ISO-verdien – helt til den kommer opp i 3200 ISO. Blir det nå svakere lys, går jeg inn manuelt og velger ISO-verdier til jeg ser at jeg får akseptable verdier i blender og tid.
På noen av bildene her, vil du kunne se hvilke valg jeg har gjort.
Som vanlig kan du se bilder i maks format ved å klikke på bildene.
Åpning av utendørs fotoutstilling. Her var det kveld og nesten ikke lys annet enn litt fra vinduer i bakkant. X-E3, 1/18 sek, ISO 12 800, 10 mm.
Den beste «zoomlinsa» du har er beina dine. I dette tilfellet handler det om å bevege seg tre meter fremover, og deretter bøye knærne. Resultatet er tre helt ulike bilder, der det ene nok skiller seg ut som det beste.
Vi tar derfor konklusjonen med en gang: Ikke stå som en stokk og knips alle bildene dine i øyehøyde. Gå litt frem og tilbake (eller til side), løft gjerne kamera over hodet eller legg kamera (og eventuelt deg også) på bakken. Med det kan du få «nye» og spennende bilder du aldri har tatt tidligere.
Bilde 1: Ute skinte sola og løvetannblomstene lyste gule – om enn kanskje ikke så fagre. Nedenfor lå et par småbåter, og i bakgrunnen lå hele fjellrekka med snø på til lang ned i skoggrensen. Hele motivet var flott innrammet av naust-døra. Et fint motiv, tenkte jeg og knipset. Kamera var et Fuji X-E2 (APS-C bildebrikke, dvs. halvformat) med en 18-55 normalzoom. Jeg valgte 18 mm og blender 16 for å få både naust-døra og fjellrekka skarpe. I tillegg øket jeg ISOen opp til 400 for å sikre at jeg kunne ha rask nok lukker (1/200 sek).
Bilde 2: Så gikk jeg strengt tatt bare tre-fire meter lengre frem, stoppet midt i døra, og tok et nytt bilde. Samme innstilling som ovenfor.
Bilde 3: Jeg gikk enda litt nærmere og holdt nå kamera ca. 5-10 cm over bakken. Fortsatt 18 mm, men nå endret jeg blenderen til 18. Dette var (trolig) nødvendig for å få maks skarphet, helt fra blomstene i forgrunnen til bakgrunnen. Eksponeringen her var 1/180 sek.
Altså samme linse, i hovedsak samme blender, men med ulik avstand og høyde. I bilde 1 ser jeg i ettertid at det mørke naustet dominerer for mye. Bilde 2 er «klassikeren»: En grei avfotografering av virkeligheten, men uten både ånd og sjel. Her er alt like viktig. Og dermed blir ingenting viktig. I bilde 3 er det (for meg) åpenbart at den fargerike forgrunnen er hovedmotivet, og at alt det andre er med og bygger opp komposisjonen. Det er nok dette jeg liker best. Men det visste jeg slett ikke på forhånd.
Er du enig? Kanskje ikke. Men hvis du bruker både beina, knærne, hodet og hjertet, og beveger deg både frem, tilbake, til side og opp/ned så har du i alle fall flere bilder å velge mellom, slik at du etterpå i ro og fred kan velge det motivet du liker best.
Å fotografere utendørs i mørket, enten det nå er i mørketiden i min landsdel eller det er om natta lengre sør i verden, er forholdsvis enkelt. Men det krever litt utstyr. Det krever ikke minst at du tar styringen fullt ut, hvilket på godt norsk betyr at du må kjøre kameraet manuelt.
Her er en opplisting over de viktigste sakene du bør gjøre for å kunne ta et bilde om lag som det du ser over her.
Sørg for å være til stede på den plassen du har sett deg ut en god stund før det har blitt mørkt. De beste bildene får du vanligvis mens det ennå er tegning i himmelen. Hvis det til å begynne med er for lyst til at du kan fotografere med lang lukkertid (f.eks. for å få lys-spor fra biler), så hjelper det å skru på et eller flere gråfiltre (ND).
Kameraet må monteres på et stødig stativ. Skal du få sylskarpe bilder, er dette nødvendig. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om hva et godt stativ er.
Hvis du tenker å fotografere med ei linse som har vibrasjonsdemping, så skal du skru av dette nå. I verste fall vil VR innkoblet kunne medføre uskarpe bilder når kamera og objektiv står stille på et stativ.
For å unngå bevegelsesuskarphet når du trykker på utløseren må du skru på en snorutløser eller annen fjernkontroll. Hvis du ikke har dette kan du forsøke deg med å benytte selvutløseren, f eks på 2 sek – men det er jo litt plundrete. En tredjeparts snorutløser (det er i dag en elektrisk ledning med en trykk-knapp i den ene enden og en kamerakontakt i den andre) koster ikke mange kronene.
ISO-verdien bør være lav, gjerne 200 ISO. Hvorfor? «Korn» og fargestøy er ikke spesielt vakkert på en stor mørk himmel.
Hvitbalansen kan være i Auto-posisjon. Dette gjelder spesielt hvis det er blanding av alle typer lys du skal ta bilde av. Du kan alltids korrigere senere i RAW, men min erfaring er at kamera klarer dette utmerket.
I mørke kan kamera ha problemer med å fokusere. Det beste er å kjøre manuelt her også. Hvis du har Live View kan du sette på dette og fin-fokusere med lupen, dvs. at en liten del av bildet er forstørret. Ellers må du fokusere manuelt. Vær obs på at uendelig-symbolet ikke alltid er korrekt. Det betyr at du ikke bør stille linsa på uendelig (liggende 8-tall) på alle linser.
Fotografér i RAW hvis du har mulighet for dette. Da kan du etterpå justere både fargetemperatur og eksponering langt bedre enn om du fotograferer i jpg.
Still blenderen på f eks f:11. Dette gir deg stor dybdeskarphet, og normalt er dette den blenderen som gir deg de skarpeste bildene.
Det er nemlig tiden du skal eksperimentere med. Hvis dagslyset er i ferd med å slukkes, kan du jo starte med for eksempel 3 sekunder. Se på LCD-displayet bak, og så justerer du tiden etter dette. Bare husk at du kan bli lurt fordi bildet på skjermen vises mye lysere nå som det er mørkt ute. Ta gjerne en titt på histogrammet, men her skal du ha litt erfaring for å tolke det du ser. En stor mørk himmel vil slå kraftig ut i venstre ende av skalaen, med et lavt felt i midten og så noen striper rett til vers på grunn av alle høylysene. Et nattbilde består jo som regel av store mørke flater, svært få mellomtoner og en del lyspunkter, der kanskje noen er utbrente.
Utover kvelden kan det hende du må regne med å fotografere både i 10, 20 og 30 sekunder.
Og så sier det seg selv (?) at linsene dine må være rene og fri for skitt. Støvkorn under slike omstendigheter kan gi stygge flekker på bildet.
Hvis det er kaldt ute og du i tillegg fotograferer i Live View eller bruker LCD-skjermen mye, bør du også vurdere å ha med deg ekstra batteri. Det er temmelig surt å kun få med seg de første test-bildene, og så oppleve at batteriet tar kvelden før du har kommet i gang.
…
I tillegg til dette er det en del andre små og store saker som kan være smart å gjøre ved nattfotografering: Både i kamera under opptak og i post-prosessing, men dette lar jeg ligge her.
Hvis du vil ha full kontroll av «korn» på bildene dine, bør du ta kontroll over ISO-innstillingen. Tommelfinger-regelen er grei: Jo lavere ISO-verdi = jo mindre «korn».
I gamle dager snakket vi om finkornete filmer (lav følsomhet, beregnet på situasjoner med mye lys) og grovkornete filmer (høy følsomhet, beregnet på situasjoner med lite lys). Det er herfra begrepene «korn» stammer.
Bildetekst: Bildene nedenfor viser en forstørret del av dette bybildet, tatt med to ulike kameraer: et Canon G9 (kompaktkamera) på hhv 80 ISO (laveste innstilling), 200 og 1600 ISO, og samme utsnitt tatt med en Nikon D700 (speilrefleks, fullformat) med ISO 200 (laveste innstilling) og 1600 ISO. Det er litt forskjell.
Bildebrikken er den samme
I dag skifter man ikke film avhengig av om det er lite eller mye lys, men sender lyset rett inn på en og samme bildebrikke. Når du endrer ISO-verdien, så endrer du ikke noen slags «følsomhet» til bildebrikken, men det du endrer er graden av signalforsterking fra bildebrikken. Og jo høyere ISO-verdi (=jo mer du ber kameraet å forsterke signalene) jo mer støy får du på bildene. Det er dette støyet som øyet kan oppfatte som «korn» og til dels også fargestøy (jeg sier her ikke mer om fargestøy).
Less is more
Jo mindre bildebrikke du har i kameraet ditt, jo lettere får du støy i bildene (vrengt ordspill i mellomtittelen her). En del av mine kompaktkameraer som er noen få år gamle tåler knapt mer enn 400 ISO før jeg synes at bildene er ubrukelige – nettopp på grunn av «korn». På mitt fullformatkamera Nikon D700 kan jeg derimot fotografere på 3200 ISO uten sjenerende støy.
Auto Hvis du fotograferer på Auto er det vanligvis kameraet som tar kontroll med det aller meste. Blir det lite lys, skrur kamera selv opp ISO-verdien slik at du skal få et riktig eksponert bilde. Er det nok lys, er det greit nok. Men er det lite lys kan kamera kjøre ISO-verdien helt opp på maks. I slike tilfeller tåler bildene knapt å bli forstørret til mer enn 10×15 cm. Og ofte ikke det engang.
Auto med begrensninger
På noen av mine nyere kompaktkameraer kan jeg velge å la kamera selv ordne med ISO, men jeg kan be kamera kun å tillate ISO opp til f.eks. maksimalt 800 ISO. Da har jeg i det minste en viss kontroll. Full kontroll får du imidlertid kun når du selve setter inn manuell ISO-verdi. Det gjør jeg alltid på mine systemkameraer. På kompaktene (og til feriebruk) hender det jeg overlater en del av tenkingen til kamera.
Hvis du har et ønske om å få skarpe, fine bilder med minimalt med «korn» (=støy), så bør du sette deg litt inn i hva ISO handler om og hva dette betyr for deg. Og bildene dine.
Av og til vil du nok ønske å kunne ta bilder på en så diskret måte som mulig, helst uten at noen oppdager deg. Hvis du vil ta kvalitetsmessig gode bilder så ubemerket som mulig, foreslår jeg et lite kompaktkamera med større bildebrikke enn standard og med en brukbar gjennomsnittssøker. Jeg sier dette ut fra egen nykjøpt (og faktisk ikke spesielt dyrekjøpt) erfaring.
Bildetekst: Fotografering uten en lyd og uten blits. Prøver på Folkets Hus.
Nylig leste jeg en artikkel i et fotomagasin som omtaler den samme problemstillingen. Her bruker en svensk fotograf et lite Panasonic GX1 med et såkalt «pannekakeobjektiv» (20 mm f:1,7) for å dokumentere livet i undergrunnen i New York.
Blir tatt for turist Poenget hennes er det samme som jeg har erfart: Det er ikke det mest populære å dra frem et stort systemkamera og peke på mennesker på undergrunnen, på butikken, i gata eller tilsvarende omgivelser. Da er man på en måte «proff» og da reises med en gang spørsmålet hva man skal bruke bildene til. Et lite og unnselig kamera blir ofte ikke oppdaget i det hele tatt, og uansett signaliserer det i langt større grad at man er knipser bilder til eget fotoalbum. Og er man ute i verden, så blir man normalt tatt for turist.
Bildetekst: Større bildebrikke og lyssterkt objektiv tillater fotografering under nokså ekstreme forhold, som her da eneste belysning var stearinlys. Fuji X10: ISO 800, f:2,0, 1/4 sek, frihånd.
Viktig med gjennomsnittsøker
Vår svenske fotograf har valgt en grei men ikke helt billig kombinasjon. For hennes utstyr må du regne med å betale ca. 7.-8.000 kroner. Panasonic ‘en har heller ikke gjennomsnittssøker. Det anser jeg som et stort drawback. Jeg opplever en frydefull diskresjon ved å ha kamera tett opp til øyet i stedet for å balansere det på strak arm for å se på LCD-displayet bak. Det er som å vifte med et flagg: «Hei, se på meg, nå tar jeg bilder»!
Det finnes en del kameraer i dette sjiktet som kan være aktuelle. De fleste kjente kamera-produsentene har kameraer i det vi muligens får lov til å kalle «Leica-klassen». De er mer eller mindre slik jeg ønsker meg dem. Prisen varierer fra høyst brukbare kameraer til ca. 4.500 kroner og til godt over 50.000 kr.
X10 Selv kjøpte jeg nylig et lite Fujifilm FinePix X10 som i hovedsak har alt det jeg trenger, og faktisk til en svært trivelig pris. X10 har noe større bildebrikke enn de små kompaktene (selv om jeg gjerne skulle hatt den enda større bildebrikke), en akseptabel gjennomsnittssøker (dessverre uten eksponerings- eller fokus-informasjon) og et ganske lyssterkt zoom-objektiv.
For proffer Selve kameraet har så mange innstillingsmuligheter at man nok egentlig bør være en erfaren fotograf og i overkant foto-interessert for å utnytte det fulle potensialet i kameraet. Videre må man ikke ha bruksanvisnings-aversjon. Her er syv ulike forhåndsinnstillinger man enkelt kan velge mellom bare ved å vri en knapp på oversiden: I praksis tre egendefinerte innstillinger og fire programmerte. Med litt erfaring og øvelse kan man få dette kameraet til å oppføre seg svært nært det man til enhver tid ønsker seg, og kameraet er fullpakket av intelligent logikk. En liten detalj som er nyttig i denne settingen: Ved å trykke én knapp og holde den inne et par sekunder, settes kamera over i «stillemodus»: Man fotograferer fullstendig lydløst. Samtidig kobles blitsen ut. Snedige saker som lar deg fotografere så diskret som mulig.
Lyssterk linse For den svenske undergrunns-fotografen var det avgjørende å kunne fotografere under dårlige lysforhold. Med et lyssterkt objektiv er man et stykke på vei. Men en større bildebrikke er man kommet ytterligere et stykke videre, fordi det – sammen med en god prosessor – normalt betyr mindre bildestøy, og dermed mye mindre etterarbeid med bildene.
Ikoner I historisk sammenheng er det neppe uten grunn av at mange av dokumentar-ikonene i etterkrigstiden fotograferte med Leica. Noen av dem var eksperter på å forsvinne i massen, være så usynlig som mulig – men levere topp bilder. Her kan du se bilder til én av disse fotografene – kanskje den mest berømte: Henri Cartier Bresson.
Instagram-effekten Og bare for å ha sagt det: Det kan være en del betenkeligheter med å avfotografere mennesker uten at de er klar over det. Dette er et aspekt man bør være oppmerksom på. Det kan imidlertid se ut som om vi i et stadig mer transparent mediesamfunn der «alle» legger ut bilder og informasjon om både dette og hint, har blitt noe rausere i forhold til personvern og kravet om å eie sitt eget ansikt. Det synes som om fenomener som Facebook og Instagram har medført at det i rimelig grad ansees greit å fotografisk gjengi også enkeltpersoner uten deres samtykke, så lenge de ikke fremstilles på en negativ måte.
****
Det amerikanske nettstedet dpreview har sammenstilt et antall kameraer i det man gjerne kaller entusiastklassen. Hvis du er på utkikk etter et kamera, så kan du plukke noen poenger her i forhold til valg ut fra dine viktigste behov.
Nettstedet foto.no har hatt et par interessante artikler om to av disse kameraene: Canon G1X og Fujifilm X10.
Ballettforestillinger er ikke enkle å fotografere. Jeg har etter hvert fått en viss trening med hoppende hester i mørke ridehaller. Men dansende ballerinaer på scener med kunstnerisk farget lys er minst like utfordrende. Og nå snakker vi kun om det fotograf-tekniske. Videre begrenser vi rådene her til å gjelde enklere teateroppsetninger, selv om vel prinsippene gjelder også ved større oppsetninger.
Lyset skifter, fra nesten sort til forholdsvis mye lys, fra knall blått til dyp rødt. Og alt derimellom. Selvsagt gjerne i løpet av en eneste scene.
Hvordan kan man klare å få gode bilder? Her er mange veier frem til målet: Noen kjappe. Andre tar mye mer tid.
Her er ett forslag: Prøv å ta bilder på generalprøven. Snakk med regissøren og spør hvor og når du kan ta bilder, og om du kan bruke blits eller ikke (og det kan du som regel ikke), osv. Normalt kan du på en generalprøve bevege deg nokså fritt foran scenen, og dermed få de vinklene du er ute etter. I tillegg kan du med en passe lang tele ta bilder fra et galleri eller lignende. Går du nært kan du også få med mange fine detaljbilder, portretter og studier.
Har du tid og anledning, forsøk å få med deg noen av gjennomkjøringene på forhånd. Da har du en viss formening om hva som kommer til å skje, slik at du kan være i god posisjon.
Det ideelle er å ha objektiver med stor blenderåpning. 2,8 er vel strengt tatt et minimum. Noen vil sverge til f eks en 50 eller 85 mm 1,4. Mer lys inn betyr raskere lukkertid. Det ideelle er nok fullformat og et moderne kamera med en god prosessor som holder støy i sjakk selv ved høye ISO-verdier. Her har Nikon lenge vært konge på haugen. Rivalen, Canon, er med noen av sine siste proff-modeller helt oppe på siden.
De bildene du ser her er tatt med en Nikon D300, altså med en DX-brikke. Bildene er i hovedsak tatt på 3200 ISO, f:2,8 og med så rask lukker som det var mulig. Det ble i praksis ofte ca 1/125 sek. WB er på auto. Mange bilder er tatt med -1 f i kompensasjon. Alle bilder tatt i RAW-format. På slutten gikk jeg over til Manuell, der jeg satte f:2,8 og justerte tiden litt. Etterpå er samtlige bilder justert en del i Lightroom 4.2.
Du finner noen flere bilder her. (Tips: Klikk på Slidesshow-knappen øverst til høyre).
infotobloggen 