Finn frem og bruk motlysblenderen

Det er vår og sola står lavt. Ekstra lavt jo lenger nord i kongedømmet man kommer. Her kommer derfor et lite, men aktuelt tips: Finn frem motlysblenderen til linsene dine. Og bruk dem!! Ikke bare om våren, men hele året.

 

Bildetekst: Jeg har motlysblendere skrudd på alle mine linser. På min 12-24 vidvinkel (til høyre) er den fast påsatt, både for å skjerme kula foran og for å hindre lens flare.

Jeg har tidligere snakket varmt om motlysblenderen, men ble ekstra trigget av en liten videosnutt fra Adorama som ramlet inn i min innboks i dag.

Noen tror kanskje at man bruker en solid motlysblender bare for å imponere!? Feil! En motlysblender har flere hensikter:

• Motlysblenderen kan fjerne «lens flare», også kalt refleksflekker, dvs. uønsket lys som treffer linsa og som «kastes» ukontrollert inn mot sensoren. Som regel er disse uønsket. Men som alt annet: Av og til velger man denne effekten helt bevisst, og da er det jo bare å skru av motlysblenderen.
• En skikkelig motlysblender kan også være en god og solid beskyttelse av fronten på linsa. Det er fort gjort å deise borti både det ene og det andre, og da kan motlysblenderen ta mot støtet.

Når bør du ikke bruke motlysblenderen? Jeg skrur av denne hvis jeg MÅ benytte den lille innebyggede blitsen, ettersom den da vanligvis kaster en stygg skygge på nærmeste del av bildet.

Reklame

Kevin Carter – fotografen i aller første rekke

Noen bilder glemmer man aldri. Bildet av den hungersnødrammede lille jenta og gribben som har satt seg bak henne for å vente på neste måltid, er ett slikt bilde. Det er tatt i Sudan i 1993. Fotografen het Kevin Carter. I 1994 fikk han den amerikanske Pulitzerprisen for bildet, og for en stakket stund ble verdens oppmerksomhet rettet mot sultkatastrofen i Sudan. Men Carter fikk også kritikk – for ikke å ha grepet inn og berget jenta.

Den sørafrikanske fotografen Kevin Carter var en av «medlemmene» i the Bang-Bang Club: De tøffingene som er i front for å få de aller, aller beste bildene – og som dermed også har sett det meste av død og elendighet.

I 1993 fløy han til Sudan for å dekke sultkatastrofen der. Utslitt etter en lang dags jobbing, gikk han en liten tur inn i bushen, og hørte klynkingen fra et barn. Hun satt på huk og hadde åpenbart ikke krefter igjen til å gå frem den alle siste veien til et matsenter i nærheten.

Han tok bilder av jenta. Like etter landet en gribb bak henne. Kevin tok flere bilder, nå av jenta og gribben.

Han var grundig advart mot å berøre noe og noen på grunn av smittsomme sykdommer, derfor kunne han ikke gjøre noe. I stedet ventet han og håpet at gribben ville ta til vingene. Den satt. 20 minutter gikk. Til sist skremte han gribben, og så at jenta stavret seg videre mot matsenteret. Dette er i alle fall en av historiene om denne episoden, og gudene må vite om ikke denne versjonen ble skapt i ettertid. Jeg har i alle fall lest flere versjoner.

Men det er derimot liten grunn til å tvile på resten: Kevin satte seg ned, tente en sigarett, hadde en liten samtale med Vårherre. Og gråt.

Bildet ble oppslag i New York Times, Kevin fikk Pulitzerprisen og bildet fikk berettiget oppmerksomhet. Så kom kritikken for at han ikke hadde grepet inn, og det ble reist spørsmål om hva som senere hendte med jenta.

Kevin ble mer og mer hjemsøkt av det han hadde opplevd og sett, og etter hvert ble hverdagen for vanskelig å takle. Han døyvet en del med blant annet alkohol, men da heller ikke dette hjalp kjørte han i juli 1994 bilen sin ut i bushen og koblet en slange til eksosrøret. De fant ham sammen med mange brev og notater som forklarte hvorfor han ønsket å forlate denne verden. Blant annet: “I am haunted by the vivid memories of killings & corpses & anger & pain.”

Kevin Carter ble 33 år gammel.

Etterord:

I en av bøkene til NRK-journalist Tomm Kristiansen forteller han i ett kapittel om sin gode venn som til sist ikke orket mer.

I ettertid fortelles det at jenta på bildet faktisk kom frem til matstasjonen. 14 år senere døde hun av malaria.

Sosiale medier og åtte årstider

Hvis du har litt tid for deg selv denne måneden (februar 2018), kan du med stor sannsynlighet lære en god del av Moderskeppets to gratisvisninger:

A: Naturfotografen Serkan Günes, som kommer fra Istanbul og har i sitt natur-prosjekt fått seg en base i Gällivare i Nord-Sverige. Han vil ha stillhet, han går på ski i landskapet (der alle kjører scooter) og han tar ytterst få bilder på sine turer. Målet er å dokumentere de åtte årstidene. Mens vi vanligvis opererer med fire årstider, har samene åtte – som er helt forskjellige og som krever sitt i forhold til reinene.

B: Den unge bloggeren Elin Kero fra Tyresö utenfor Stockholm. Hun har sin egen YouTube-kanal, legger ut stoff på Instagram, på Facebook og andre sosiale kanaler, og lever av dette. Hun lever et hektisk liv, der hun bruker naturen for å slippe ned skuldrene.

Det er altså to høyst ulike fotografer som du kan møte – aldeles gratis – i februar måned 2018. Det er enkle, greie produksjoner, som jeg vil tro at mange kan lære en god del av. Hvordan gjør de det? Hvordan tenker de? Hvordan klarer de å finansiere sine prosjekter?

Enjoy!