Fotografering av dyr: Hester

Å fotografere dyr kan være utrolig morsomt. Og like utrolig vanskelig. Dyr er mildt sagt forskjellige. Noen er flukt-dyr og vi stikke av. Andre kan stå eller sitte hvor lenge som helst. Det er også forskjell på en hest og en hamster, og da tenker jeg ikke bare på størrelsen.

I tiden fremover har jeg en slags idé om å vise noen dyrebilder, og fortelle litt om dem – slik at du muligens kan få noen tips.

Det har seg slik at jeg gjennom en årrekke har fått med meg en del ulike hestestevner. Her skal jeg kun snakke om sprangridning. Det er noe til og med folk flest forstår: Den som hopper høyest, på kortest mulig tid, uten å rive noen av bommene han/hun vinner. Logisk nok.

Fotomessig er dette også strengt tatt det enkleste. Klassikeren er å fotografere hest og rytter om lag rett forfra.

Her er én oppskrift.

Det ideelle er et kamera med stor sensor, og som takler høye ISO-verdier uten å gi for mye støy. Da snakker vi vanligvis om litt dyrere kameraer, enten speilrefleks eller speilløse kameraer.

Foran her skrur du på ei lyssterk telelinse, gjerne telezoom, som for eksempel 55-200 mm, og med så stor blenderåpning som mulig, gjerne 2,8 eller 3,5.

Sett kamera i blenderprioritert modus. Hos Nikon heter det A (Aperture) og hos Canon (Av).

Forsøk i utgangspunktet å stille ISOen på 800.

Hvis mulig setter du deg på huk eller legger deg ned på bakken med perfekt sikt rett mot et hopp der hesten naturlig nok skal komme rett mot deg. Ideelt sett bør du sørge for en nøytral bakgrunn (som i eksemplene her). Men med komboen stor sensor og kraftig lyssterk tele på stor blenderåpning, vil du kunne legge mange bakgrunner noenlunde uskarpe: også kalt bokeh

Nå tester du utsnittet på bildet, slik at du verken kapper beina av hesten eller hodet av rytteren.

Neste er fokus. La kamera fokusere på den nærmeste stolpen og lås fokus her. Vi kan kalle dette fokuspunktet. Det enkleste er å vri knappen over fra Autofokus (ofte via Kontinuerlig fokus) til Manuell.

Nå vet du at alt som er parallelt med denne bommen blir fokusskarpt. Men for å sikre deg at mer enn bare værhårene til hesten blir skarpe, bør du nok blende ned et par hakk, for eksempel til f:5,6. Med dette vil du trolig ha skarphet om lag en halv meter foran og kanskje vel 1 meter bak fokuspunktet. Nå vil både hodet på hesten og hodet på rytteren være skarpt.

Så kommer vi til lukkeren. Hva ønsker kamera som lukkertid? Hvis kamera foreslår for eksempel 1/500 sekund, kan du starte jobben. Hvis kamera derimot foreslår en lukkertid som er saktere enn dette, må du gjøre noe for å unngå å uskarpe bilder fordi hest og rytter jo er i bevegelse. Da er løsningen å skru opp ISO-verdien til for eksempel 1250 ISO. Og motsatt: Hvis kamera foreslår 1/4000 sekund er det så mye lys at du gjerne må skru ned ISOen fra de foreslåtte 800 til for eksempel 200.

Nå er du endelig klar til å ta bildene. Det skal ganske mye trening til for å treffe ekvipasjen der du ønsker mest: Med beina litt over bommen, med hodet til rytteren klar og tydelig, med et konsentrert blikk. En måte å sikre deg på er å la kamera ta flere bilder pr. sekund mens du holder utløserknappen nede. På den måten kan du etterpå plukke ut det/de beste bildene fra seriene dine.

Som du forstår: Bildene her er fra en slik serie med 8 bilder. 

Bildene her er tatt med en Fuji X-E3 og en 55-200 mm Fujinon Super EBC XF (hva det nå måtte bety) @200 mm (tilsvarer 300 mm på fullformatkamera), f:5,6, 1/500 sek, ISO 1250. 8 bilder pr sekund. Manuell lukker.

Dette var en type hestebilder. Bare for ordens skyld: Det finnes mange andre måte å fotografere hester på…

Og helt til sist: Lag en vane der du tilbakesetter kamera til «normalmodus» (slik du vanligvis fotograferer) nå stevnet er over.

 

Reklamer

Bilder etter regnvær

Etter regnvær bør du vurdere å skru på en eller annen form for makro-linse, ta på deg støvlene, og begi deg ut på fotojakt, der nettopp regndråpene skal være en viktig del av bildet. Det er enkelt. I en tidligere artikkel har jeg beskrevet enkle måter å fotografere makro på.

Opptakten

Sola skinte hele dagen. Utpå ettermiddagen ble himmelen i sør mer og mer blygrå. Vi hørte torden, og etter hvert så vi også lynglimtene. Både lyn, torden og regnvær kom nærmere og nærmere.

Klar, ferdig, foto

Da de siste regndråpene falt på hyttetaket, var kamera klart. Hvis du har fulgt med på denne bloggen i det siste, vil du ha gjettet at jeg brukte en Fujifilm X-E3, en rimelig konverter mellom Fujis X-fatning og Nikons F-fatning. Utenpå her sto en 50 mm Sigma makro-linse. Med denne komboen kan jeg ta både «vanlige» bilder og makro helt ned til 1:1.

Og resultatet? Tjah, pene, enkle bilder uten den store wow-faktoren. Jeg synes nok det er et stykke igjen før bildene er kvalifisert for 50×70 på veggen. Men forhåpentligvis kan du se hvor enkelt dette er, og så spe på med all din kreativitet, slik at du utover høsten kan pynte dine vegger med flotte bilder.

Her er noen eksempler fra regnværsdagen. (Og så vet du vel at du selvsagt ikke trenger å vente på regn, ettersom du utmerket godt kan skape «regn» med en dusjflaske.)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Plast-kameraer i en digital verden

I en digital verden hender det at pendelen svinger. Noen fotografer tar i bruk enkle, analoge «leketøys»-kameraer, med linser som gir vignettering og som ikke er mer enn akkurat passe skarp. Ofte ikke det engang. Og de fleste er likevel strålende fornøyde!

Jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg ser en viss likhet i musikkverdenen: Etter å ha spilt litt på et keyboard, er det herlig (i alle fall for mine ører) å sette meg ned med et akkurat passe stemt piano. Forskjellen fra de matematisk korrekte tonene og til de analoge strengene er himmelsk.

Hele denne historien startet med et lite besøk i skapet med mine gamle kameraer. I år 2000 var jeg av gode grunner 14 dager i Kolkata, India. Jeg hadde med et Olympus digitalt kamera, og for å safe tok jeg med et Pentax analogt APS-kamera. Problemet var at inderne ikke engang hadde hørt om APS-film, så etter en tid holdt jeg på å gå tom for film. Omsider fant jeg en slags fotobutikk og valgte her å kjøpe et sett bestående av et kamera og tre ruller 135mm film.

Kameraet het Kodak KB10. Her er hva Camerapedia forteller: “The Kodak KB 10 was made by Kodak’s Mexican plant. It was a simple point-and-shoot camera. It had a 2-element aspherical 30mm f/8.0 fix-focus lens, an optical viewfinder and a built-in flash. It looked like a modern compact camera but was just a primitive viewfinder camera, with no focusing and a flash that could not be switched off. Other cameras of the Kodak KB series were derived from the KB 10”.

På mitt kamera star det «Made in India», så det ble åpenbart også laget her. Kameraet ble aldri tatt i bruk. Det digitale fikk gjøre jobben. I ettertid har jeg tatt vare på det av nostalgiske grunner.

Her forleden tok jeg altså frem kameraet og Googlet på kameramerke. Til min store forbauselse ble det full treff. Kameraet er i høyeste grad levende. Man kan få kjøpt dette på eBay for et par hundrelapper, og – morsomst av alt – på Flickr kan man søke og finne en gruppe fotografer som skaper bilder ved hjelp av KB10. Masse herlige bilder: Uskarpe, vignetterte og med farger av en annen verden.

Nå er dette for så vidt ikke noe nytt. Ganske lenge har kameramerket Holga hatt sin egen menighet. Holga er laget for 120-film, som gir negativer på 6×6 cm. Kameraet kom tidlig på 80-tallet og var opprinnelig laget for den kinesiske middelklassen. Etter hvert ble det et kult-kamera. Du får et Holga både i Norge og via eBay i dag for om lag 400-600 kroner, noe som uansett må være minst 75 prosent for dyrt.

Dette er en ny verden for meg, der den største overraskelsen nok var det russiske kameraet Lomo. Det virker å være like skrøpelig som både Holga og Kodak KB10, men – av en eller annen ubegripelig grunn – er det priset til om lag 2 800 kroner! (Neida, det er ikke trykkfeil). I en kriminell sammenheng må dette være det nærmeste man kommer et væpnet ran.

Her er hva en norsk fotobutikk skriver: Lomo LC-A+ er et analogt, klassisk kompaktkamera med russisk 32mm Minitar glassoptikk som gir fantastiske og kunstneriske bilder med høy fargemetning, kontrast og vignettering».

10 poeng til markedsavdelingen her!

Her er et sitat fra en (tidligere Lomo-kunde) i amerikanske Amazon: “I was really excited to get this camera. After opening it I knew I might be the victim of a great creative marketing campaign. The cool packaging gets you excited. The camera itself is awesome looking and feeling too. What I really liked about this camera over my Holga was that it prevents you from taking a double-exposure unless you intended to and the ease of getting 35mm developed over Holga’s 120. But then I got my photos back from the lab…. and I knew at that instant I would be returning the camera. The only «affect» is that the pictures were lousy, some overexposed, most blurry. Maybe for $100 I would have kept it just for how fun it is to use and only for double exposures at that. But for $240 I’d rather buy a zillion rolls of film for my Holga which offers the vignetting and dreaminess I expected in this camera”.

Skal vi våge oss på noen slags form for konklusjon? Hvis du finner et gammelt analogt plastkamera på loftet, i boden, på lekerommet til poden, eller noe i den dur: IKKE KAST! Før du vet ordet av det, står du på hodet i mørkerommet og fremkaller film, og kopierer uskarpe og vignetterte bilder.

Den som lever får se.

 

August Sander: Hva bildet ikke viser…

God bildeanalyse kan være spennende og ikke minst svært interessant. Bildet du ser her heter «Tre bønder på vei til dans». Bildet er tatt av den tyske fotografen August Sander like før første verdenskrig.

Young Farmers 1914, August Sander 1876-1964.

I en liten videofilm på knappe ni minutter kan du få et gløtt inn i hva bildet viser: Hvem var de egentlig? I hvilken sammenheng er bildet tatt? Hva sier bildet om den tiden det var tatt i. Og – sist men ikke minst – hva er det bildet ikke viser.

Vi er nå midt i den tematikken som fotografen gjennom sitt arbeide ønsket å belyse. Det er en blanding av samfunnsbeskrivende dokumentasjonsfoto. Samt en solid porsjon kunstnerisk nerve.

August Sander

August Sander (1876-1964) var en tysk portrett- og dokumentarfotograf. Sander er nå ansett som en av de viktigste fotografene i det 20. århundre. Med boken Menschen des 20. Jahrhunderts («Mennesker fra det 20. århundret») skapte han et epokegjørende fotoprosjekt. Han var senere en sentral skikkelse innen kunstretningen Neue Sachlichkeit («ny saklighet»).

August Sanders arbeid omfatter fotografier av landskap, natur, industri, arkitektur og byer, men han er hovedsakelig kjent for sin portrettkunst, eksemplifisert ved storverket Mennesker fra det 20. århundret. I fotoserien i denne boken forsøkte han å vise et tverrsnitt av samfunnet i Weimar-republikken. Boken åpner med en grunnportefølje – bondeportretter fra Westerwald – og videre er verket delt inn i syv grupper: Bønder; Arbeidere; Kvinner; Yrker, Kunstnere, Storbyen og De siste menneskene.

Utallige fotografer har blitt påvirket av August Sanders arbeid, og de mest kjente er blant andre Walker Evans, Dorothea Lange, Irving Penn, Diane Arbus, Bernd og Hilla Becher, Thomas Struth og Rineke Dijkstra.

Bildene som er satt inn her er selvsagt fotografert av Sander. Du finner flere bilder og mer informasjon om ham på nett.

Hvis du har 10 minutter til overs, anbefaler jeg denne filmen. (På slutten blir det i overkant mye sponsorreklame, men da er det jo bare å stenge av).

Pastrycook 1928, August Sander 1876-1964

Kilder: Wikipedia, diverse kunstnettsteder.

 

Fototekniske tips: Lukkertidsforvalg

ISO, blender og lukker. Vi snakker om lukker denne gang.

 

Hvis du skal fotografere ting i bevegelse, og du ønsker å fryse bevegelsene, så må du sørge for rask nok lukkertid. Av og til kan lukkertids-forvalg være løsningen. Poenget med lukkertidsforvalg er at du bestemmer tiden, og lar kamera selv avgjøre blender og eventuelt også ISO.

På Nikon heter det S for Shutter. På Canon heter det Tv (kanskje Time Value eller noe slikt). På min Fuji må jeg skru litt her og der.

Begge eksempelbildene her viser situasjoner som egner seg godt for tidsforvalg.

Sprang-konkurranse: Her var lys nok til å kunne velge ISO 800, og med det få et «finkornet» bilde, selv med en APS-C-brikke. Lukkeren ble satt til 1/1250 sekund, noe som er mer enn godt nok for å få et skarpt bilde av hesten. Med tidsforvalg sikrer jeg meg et skarpt bilde, mens kamera kan få velge blender tilpasset lyset akkurat der og da. Det er selvsagt nødvendig at du på forhånd sjekker at kamera får nok spillerom til å kunne velge selv. Hvis lysmåleren hadde foreslått full blenderåpning her, måtte jeg ha øket ISOen noe.

Meningen her var å få et bilde av både rytter/hest og noe av omgivelsene. Bildet ble tatt med en 50-200 mm på 80 mm, og med blender 7,1. Dermed blir det meste i bildet skarpt. Hvis hensikten hadde vært å kun fotografere rytter og hest, ville det vært bedre med kraftigere tele, trolig fotografert i høydeformat og med lav kameraplassering.

Tine-stafett: Målet her var å ta noen action-bilder fra denne stafett-konkurransen for ungdom. ISOen ble også her satt til 800, og tidsforvalg satt til 1/1000 sekund. Jeg sto kloss på med en vidvinkelzoom satt til 10 mm. I utgangspunktet blir det meste skarpt med en så kraftig vidvinkel. I tillegg fotograferte jeg med 8 bilder/sekund, og «panorerte» med stafettpinnen som interessepunkt.

Målet var å få et bilde akkurat like før pinnen overleveres. Jeg har bilder både før og etter, men tro meg: Det er noe eget ved slike «akkurat-like-før»-bilder, og det er ikke noe jeg har funnet på. Det «trikset» kunne en kar som het Michelangelo, allerede for om lag 500 år siden.

Skarpt/uskarpt: Langt fra alle bevegelser bør fryses. Noen ganger er det viktig å få med bevegelse i bildet. I stafett-bildet over her kunne jeg forsøkt å fotografere på f.eks. 1/10 – 1/25 sek, og så panorert med stafett-pinnen som senter. Tenk deg et bilde der det meste er uklart, mens stafettpinnen er så klar som mulig. Stilig.

På bildene av helikoptrene er det mye bedre å gi illusjonen at helikopteret faktisk flyr, og ikke er «limt» inn i himmelen.  Den store forskjellen på de to bildene er at det ene er tatt med 1/100 sek, da du ser at rotorene beveger seg, og det andre med 1/500 sek, da rotorene stort sett er i ro.

Makrokurs kontra makrolinse

Tidligere i vår lurte jeg på om jeg A: Skulle dra på fotokurs i makrofotografering, eller B: Kjøpe ei makrolinse.

Det ble et bra kompromiss: Jeg børstet støv av en 50 mm Sigma makrolinse med Nikon F-fatning. Så kjøpte jeg en konverteringsring mellom Fuji- og Nikon-fatningen – en «investering» på noen få hundrelapper, fraktfritt rett fra Kina. Sammen ble dette i all hovedsak en fullverdig makrolinse for min Fuji X-E3. Deretter dro jeg på makrokurs på et høyfjellshotell rett sør for Rondane.

Prismessig kom jeg klart i favør av kurset (ikke minst fordi den aktuelle linsa er kjempedyr). Men også fotomessig ble det 1-0 til kurset.

Det er lett å bli «utstyrsjunkie». I ny og ne er det imidlertid langt smartere med inspirasjon og faglig påfyll enn utstyr. Fint å få tips fra en proff. Men ikke minst er det mye å lære av andre fotografer når man er samlet på et slikt sted.

Det er greit å minnes det gamle slagordet: Den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært – men ferdig! Altså gjelder det å sørge for å få noen nye tanker inn i hodet sitt, diskutere med proffer, og se hvordan andre fotointeresserte – uansett bakgrunn – løser oppgavene.

Her var litt fototeori, men først og fremst praktiske oppgaver. På tuftene av en gammel seter og i 7 sekundmeter vind var utfordringen å ta gode makrobilder ut fra en del gitte kriterier. Etter retur var det redigering og visning av bilder, med bildevurdering og kommentarer – til langt på kveld.

Det var herlig variasjon i måten å løse oppgavene på, og som alltid er det mulig å plukke små og litt større gullkorn, hvis man bare er åpen for det.

På nett finner du haugevis med kurstilbud for fotografer. Så får man jo velge selv, ut fra ønske og/eller lommebok, om man vil dra halve jorda rundt og betale deretter, eller om man tenker at man kan lære nok både nærmere og rimeligere.

Makrokurs, Venabu fjellhotell, 28–30. juni 2019 m fotograf Olav Erik Storm (i midten)..

Jeg fant mitt kurs på foto.no, og valgte det ut fra kombinasjonen interesse, sted, tidsbruk og pris. I den rekkefølgen. Pluss at jeg kunne kombinere det med private besøk. Kursleder var fotograf Olav Storm, og han har flere typer kurs gjennom hele året. Kurset ble holdt på Venabu fjellhotell, på fjellet innafor Ringebu i Gudbrandsdalen.

Du ser her bilder fra kurset.

 

Fototekniske tips: Blenderforvalg

Ønsker du å ha alt i bildet skarpt – fra forgrunn til og med bakgrunn? Eller ønsker du å ha fokus på ett objekt og la alt annet – ikke minst bakgrunnen – være uskarp? Det er blenderen som sørger for dette. Først når du tar regien over blenderen, kan du skape de bildene du ønsker deg. Den enkleste måten er å stille kamera inn på blenderforvalg.

ISO, blender og lukker.

Det er tre forhold som virker inn på hverandre, og som er avgjørende for å få et korrekt eksponert bilde: Blender, lukkertid og ISO. I forrige bloggartikkel så vi på ISO.

Her ser vi på blenderen (aperture), dvs, de små lamellene som sørger for å lage et større eller mindre tilnærmet rundt hull inne i linsa di. Sammen med lukkeren er det blenderen som avgjør hvormye lys som får lov til å slippe inn til sensoren. Men blenderen er den viktigste enkeltfaktoren når det gjelder hvor mye i bildet som skal være skarpt i dybderetningen. (NB: Dette er sterkt forenklet, men vi nøyer oss med denne forklaringen inntil videre).

Den grove regelen er enkel:

  • Stort hull = liten dybdeskarphet.
  • Lite hull = stor dybdeskarphet.
Nikon D700 (fullformat), blender 2,8, Nikkor 70-200 @200 mm,1/1000 sek, ISO 800. Fullformat, lang tele, full åpning: Det er resepten på liten dybdeskarphet.

Å stille inn blenderen er enkelt. Du vrir blender-ringen på linsa til ønsket tallverdi. Det ser du enten på linsa eller som små tall inne i søkeren eller på skjermen bak på kamera.

Lave tallverdier, som 1,8 eller 2,8, betyr stor blenderåpning og liten dybdeskarphet. Eksempel: Nærbilder av personer der du ønsker å få hun/han helt skarp, mens bakgrunnen skal være uskarp.

Store tall som 16 eller 22 betyr liten blenderåpning og stor dybdeskarphet. Eksempel: Et landskapsbilde der du ønsker å ha både stråene i forgrunn, båten på vannet og fjellene bak helt skarp.

Blenderforvalg hos Nikon: Still inn på A for Aperture.

Hvis du ønsker å ta kontroll over dybdeskarpheten i bildene dine, kan blenderforvalg være den rette innstillingen: Du bestemmer blenderen. Kamera tar seg av tid og ISO. På Nikon-kameraer heter innstillingen for blenderforvalg A (NB: Ikke A for automatikk, men for Aperture=Blender). På Canon-kameraer heter det Av. På mitt Fuji-kamera må jeg gjøre det på en litt annen måte.

Blenderforvalg hos Canon: Av

Det var den enkle forklaringen. Nå begynner det å bli litt mer komplisert: For når du minker blenderåpningen i linsa og det kommer mindre lys inn på sensoren, må tiden forlenges slik at sensoren får korrekt mengde lys. For hvert blendertrinn du minker (mindre hull), vil kamera øke eksponeringstiden med ett trinn når du fotograferer med blenderforvalg. Så lenge det er greie lysforhold, kan dette gå fint. Problemet oppstår når lyset avtaler ut over det kombinasjonen blender og tid kan klare «på egen hånd». Du må nemlig passe på at eksponeringstiden ikke blir så lang at motivet blir uskarpt, enten fordi motivet beveger seg og/eller at du beveger kamera. Løsningen er da er å «øke følsomheten» til sensoren ved å skru opp ISO-verdien.

Som jeg nevnte i forrige blogg, fotograferer jeg vanligvis med blendeforvalg. Mitt Fuji-kamera har i tillegg fått beskjed om å justere tiden ned til 1/60 sekund som minste lukkertid, og deretter starte å øke ISO-verdien opp til 3200. For min måte å fotografere på, i hovedsak reportasjefotografering, passer dette fint. Du kan selvsagt ha andre behov, og dermed ønske å bruke kamera på en annen måte.