Fotografering i mørke

Å fotografere i mørke kan gi deg de spesielle bildene som få andre tar. Det er forholdsvis enkelt, men du må ha et bra kamera, et solid stativ – og du må kunne kjøre kamera manuelt.

Her får du noen eksempler. De kan være et bra utgangspunkt for eksponeringer når du selv skal gå i gang.

Du må vanligvis gå ut lenge før det blir mørkt, og så vente til det magiske øyeblikket da himmel, siste rest av dagslys og kunstlyset er perfekt balanse. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 70.0 mm, f/8, 0.6 sekunder, ISO 200.

Jeg tar ikke mye bilder i mørke. Det skyldes i hovedsak ren og skjær latskap. Men jeg har også en «god» geografisk grunn: I min kant av verden er det sol hele døgnet store deler av sommeren og mørke store deler av vinteren. For å få mørketidsbilder må man normalt sett utruste seg med varme klær, hansker som både er varme og som tillater innstillinger på kamera, ekstra varme sko, ekstra batterier, mmm. En hel liten ekspedisjon altså.

Du kan forhåpentligvis arbeide under andre geografiske og temperaturmessige forhold.

Som forsiktig antydet: Du må ha utstyret i orden.

(Som vanlig kan du se bildene i fullformat ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.)

Dagen bruker lang tid på å bli til kveld og natt, derfor kan det være en møysommelig øvelse å finne akkurat det punktet der det fortsatt er tegning i landskapet, der lysene begynner å tennes i «de tusen hjem» og der kveldshimmelen er i balanse.  Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 38.0 mm, f/14, 10 sekunder, ISO 250.

Kamera: Jeg foretrekker min gode gamle Nikon D700 med fullformatbrikke. Den har det meste av innstillinger i form av hjul og spaker, og ikke som litt plundrete menyer som det kan være ugreit å stille inn med tykke hansker.

Stativ: Jo kraftigere, jo bedre. Mitt Manfrotto 055XPROB med 498RC2 kulehode er godt nok, mener jeg.

Målsettingen var å få sørvesthimmelen, og resten som siluett. Jeg tok flere bilder, og så at det manglet «noe»: Det lille ekstra i bildet. Dermed tok jeg med en fjernutløser og gikk selv ned i fjæra. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 32.0 mm, f/8, 1/30 sekund, ISO 250.

Ekstra: Lange eksponeringstider betyr ofte høyt batteriforbruk, så ett ekstra batteri er et minimum. En eller annen form for «snorutløser» er bra å ha. Selvutløser kan også gå greit. Hodelykt som kan dimmes ned er uunnværlig. Du må fotografere manuelt, dvs. stille inn både lukker, blenderåpning og avstand selv. Bruk lav ISO. Bruk skikkelig refleksvest hvis forholdene tilsier det. Og så kunne man sikkert si mye om mangt, som for eksempel å bruke MirrorUp på speilrefleks, men det tar jeg ikke med her.

Se på eksemplene og bildetekstene. Her får du (forhåpentligvis) en viss peiling på ISO og eksponeringstid som du kan prøve deg på når du skal ut og fotografere i høstmørket.

OBS: Mørketidsfoto er prøve-og-feile. Det kan være vanskelig å fastslå den beste eksponeringen fordi alt rundt deg er så mørkt. Se på bildet på skjermen bak, og forstørr for å sjekke høylys og mørke områder.

Fullmåne, og ikke langt unna den mørkeste dagen i året. Foto tatt tidlig ettermiddag. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 55.0 mm, f/16, 13 sekunder, ISO 200.

 

 

 

Reklamer

Foto etter de første frostnettene

Høsten er en fin foto-tid. Dagene etter de første frostnettene blir ofte enda  litt finere.

Bildene her er fra en liten tur oppe i en slags dal der altså frosten hadde fått små pytter og vannet i grøftene til å fryse. I min kant av verden kommer sola nå seint og går ned tidlig, og den er generelt lav. Men du når kanskje fortsatt i lang tid å få sola til å skinne på løv som ligger innefrosset.

Jeg brukte mitt Fuji X-E3, og en 55-200 telezoom. Men i tillegg – og det er hele «hemmeligheten» – satte jeg på et lite adapter, kalt MCEX-16. Plutselig har du en helt annen nærgrense. Du får ikke makro (for det er pr. definisjon 1:1), men i mange tilfeller er det mye mer spennende å plukke detaljer enn å gå heeelt innpå (med alle de problemene det medfører).

Bildene her er tatt på frihånd, med ISO 500 for å kunne operere med stor nok blender til å oppnå en viss skarphet i hele bildet (f:7,1) og med 1/220 som lukkertid. Som vanlig er bildene tatt i RAW og fremkalt i Lightroom: Litt oppskarping, en liten s-kurve, litt mellomtonejustering (clarity), ørlite saturation, og en svak vignett helt til sist. Hvis man liker den slags, kunne sikkert bladene vært justert noe mer for å få mer «smell» i fargene.

God fotohøst 🙂

Små fotorammer på et nattbord

Er det ikke forunderlig hvordan vi bruker bilder i dag – og hvordan vi gjorde det for ikke alt for mange år siden?

Jeg hadde ryddedag i en overfylt bod med negativer, dias, bilder og fotoutstyr i alle hyller. Målet  denne gang var å plukke bilder ut fra gamle rammer. Bildene ble selvsagt merket, skannet og lagret: rett ut av antikke sølvrammer og inn i en datamaskin – som nuller og ett-tall i en digital virkelighet.

Det slo meg, mens jeg lirket bildene ut, hvordan «bruken» av bilder har endret seg opp gjennom årene.

De rammene jeg arbeidet med kom fra min nå avdøde tante. Jeg husker at hver ledig kvadratcentimeter på hyller og skap, i stua og på soverommet, var dekket med små og mellomstore bilder, alle i prydelige rammer. På veggene hang de litt større bildene.

Bildene slik de sto på nattbordet. Legg merke til bilde av Kongen bak til venstre, riktignok uten ramme. Personene er softet ned.

Her var tidlig 1900-tallsbilder, ofte med såkalte visittkortbilder inni. Muligens dobbelt arvegods med andre ord. Her var også sorthvittbilder fra ungdomstiden, og selvsagt solfalmede 1960-talls-fargebilder av slekt og venner.

De viktigste bildene ble satt i glass og ramme. Resten var i album. To-tre album etter et langt liv. Men så tok man heller ikke tusenvis av bilder den gang.

Nå tar jeg tusenvis av bilder. Årlig. Mye riktignok i profesjonell sammenheng, men også ganske mye privat. Når året er omme, sorteres ut om lag 300 privatbilder som printes og havner i album. I tillegg bruker jeg å legge disse bildene ut i en digital bilderamme. Hyggelig å se på. På et par vegger henger noen få fotografier i ramme, ofte av den typen der jeg skifter bilder fra tid til annen.

I ny og ne tar vi frem fotoalbum. Ganske gammeldags og prektig, ikke sant? Men rasjonaliteten i å lage album er blant annet den at godt bevarte bilder i album kan vare i hundrevis av år. Verken du eller jeg har noen garanti for hvor lenge de digitale bildefilene kommer til å vare.

Vi har vel alle litt ulike måter å ta vare på og bruke bilder. Ettersom årene har gått har jeg blitt litt mer pragmatisk i mitt syn på bilder. Det er ikke gitt at alle bilder tas vare på, og lagres for etterslekten. Noen ja, helt åpenbart. Men mange, helt åpenbart ikke. Ellers i livet slenger vi både det ene og det andre når det er utbrukt.

Jeg har blitt mer og mer fasinert over bildebruken til en kjenning av meg. Selvsagt fotograferer alle i familien, både med mobilkamera og med «ordentlig» kamera. Alle familiebildene lagres i skyen. Og så, i ny og ne, kanskje en høstdag med blåst og regn og med fredagstaco på bordet foran TVen, så velger man bort Gullrekka og kobler opp skyen. Hva blir det så på skjermen på veggen? «Seilbåttur 2018», «besøk hos bestemor», «Den Store Utenlandsturen». Da sitter de kort og godt sammen og hygger seg med bildene.

Er ikke det flott bildebruk? Og kanskje kan man gjøre litt av begge deler: Lagre de viktige, henge opp de viktigste på vegg, putte noen i album, men også sørge for å glede seg over de man tok siste året. Og året før der. Enten man nå blar i et album, eller ser bildene på TV-skjermen.

Fotografering om høsten

Høsten er en flott tid for fotografering, men årtiden er likevel ikke helt uten (foto)utfordringer. I min kant av landet står sola nå lavt og det betyr ganske varmt lys. Men i tillegg kan den lave sola gi store skyggepartier, med tilsvarende svært stort dynamikkomfang mellom varmt sollys og iskald skygge.

Det kan ha sine fordeler at motivene skifter fra minutt til minutt. Områder som ligger badet i sol, kan kort tid senere bare ha ei smal stripe med sol. Noe kan man forsøke å beregne, men i mange tilfeller gjelder det bare å ha flaks, og være på rett sted til rett tidspunkt. Og så jobbe raskt.

Fotograferer du i jpg får du stort sett bare det kamera klarer å gi deg. Det kan bety at du brenner ut høylys mens skygger forblir i evig mørke. Joda, du kan skru litt på knottene etterpå. Men hvis du virkelig vil ha muligheter til å justere det meste i etterkant, så anbefales å fotografere i RAW-format. Det nærliggende eksemplet er jo å kunne justere både høylys og skygger.

Her er noen høst-eksempler. Regel nummer 1 er vel uansett at du slipper alt du har i hendene, drar ut og får med deg de flotte fargene – før høststormene kommer og river bladene av trærne. Regel nummer 2 er: Fotografer i RAW.

(Klikk på bildene for å se dem i maks format. Bruk returpila oppe til venstre i nettleseren din for å komme tilbake til bloggen)

Gondolbilde: Fuji X-E3, 1/500 sek, 78 mm, 200 iso. Her syntes jeg spenningen lå i kontrasten mellom snø på toppen (1000 moh) og de fine løvtrærne i høstfarger nedenfor. Gondolene frakter folk og ski og sykler opp til 650 moh. Mast og gondoler ble plassert etter alle gyldne komposisjonsregler (zooming by walking) 😊

Lysstripe i dalside: Nikon D700, 1/500 sek, f:4,5, 200 mm, 250 iso. Bildet er tatt ved et lite vann i bunnen av en trang såkalt botn-dal. Her endret lyset seg fra minutt til minutt ettersom sola kastet lys ned en trang dal.

Nærbilde av blad: Nikon D700, 1/160, f:8, 50 mm. Ikke glem detaljene!

Høyblokker: Fuji X-E2, 1/60 sek, f:5, 135 mm, 800 iso. Et lite skogparti (antatt osp), som får høstfarger tidligere enn alle andre trær, ga en slags illusjon om at det vokste trær på toppen av den ene høyblokka.

Hytte i skog: Nikon D700, 1/800 sek, f:3,5, 155 mm, 250 iso. Da jeg kjørte forbi denne hytta første gang var hele skogen bak badet i solskinn. Kort tid etter kjørte jeg tilbake, og oppdaget da at sola kun skinte på den lille odden der hytta lå. Nå var det plutselig blitt et fint bilde. Altså: Det gjelder å være på rett sted til rett tid. Og i tillegg ha 95 % flaks.

Gøy å «oppdage» nye steder

Det er fotografisk sett alltid spennende å komme til et nytt sted – enten det nå er under helt andre himmelstrøk – eller noe så nært og kjært som en norsk by. I dette tilfelle Ålesund.

Nå må det være sagt med en gang: Ålesund er ikke som byer flest. I 1904 brant stort sett hele byens trebebyggelse ned. I løpet av tre år reiste en helt ny by seg, nå i mur og betong og i datidens dominerende stilart: Jugend. Sånn i all hovedsak i alle fall, siden vi på denne tiden ble egen nasjon og nasjonale stilarter nok blandet seg litt med jugendstilen.

Vel 100 år senere har man klart det kunststykke å bevare det aller meste rent bygningsmessig, inklusive makeløs ornamentikk og flotte farger.

En solid regnbyge, gjennom vinduet til en av de mange kafeene.

Legg så til et Vestlands-vær som skifter hver 15 sekund, mellom solgløtt, striregn og mørke skyer, slik at du får nye uttrykk hele tiden. De fine bildene du tok for litt siden i gråvær, blekner når du i neste øyeblikk ser solgløtt over deler av byen, med et blygrått bakteppe. Da gjelder det å fyre løs, å sikre seg de gode bildene, og så småløpe til nærmeste kafe – for om tre minutter kommer regnet.

Tilfeldighetene ville at jeg havnet i Ålesund en knapp uke midt i september. Jeg hadde lest meg opp på yr.no før jeg dro: Det ville være mer eller mindre kontinuerlig regn, sto det. Dermed lot jeg kameraveska med vidvinkel, normal og tele (alt zoom) bli værende hjemme. Ett fast 23 mm WR-objektiv (weather resistant) fikk gjøre jobben (23 mm på APS-C tilsvarer 35 mm på fullformat). Det er et sylskarpt objektiv, som med god nedblending kan tegne alt skarpt, samtidig som du kan få herlig bokeh ved full åpning. Som vanlig kjører jeg med blenderprioritering (: jeg stiller ønsket blender, og overlater til kamera å stille tiden). Normalt har jeg også under slike omstendigheter ISOen på auto 3200. Det betyr at jeg normalt har ISO 200, men når lyset blir svakere, justerer kamera ISOen opp til 3200.

Solgløtt på fasaden, mens uværet er nokså nærværende ute i havet.

Vanligvis fotograferer jeg i RAW, men her overlot jeg jobben til kameraet, og fotograferte i jpg-format. Grunnen er at dette er bilder som kun havner i fotoalbumet.

Jeg kunne ikke unngå å ta bilder av en barnehage på tur i uværet. Det må vel bli tøffinger som vokser opp under slike forhold.

Det sies fra ytterst kompetent hold (!) at Fuji-prosessoren gjør en så god jobb, at du skal jobbe mye for å gjenskape RAW-bilder like bra. Det er en sannhet med modifikasjoner, men Fuji-jpg er virkelig bra!

Og resultatet? Jeg har vel akkurat samme følelse som etter aller første gang man er på et nytt sted: Først merker du deg de store linjene, og kanskje det åpenbare. Neste gang hender det at jeg plukker mer på detaljer. Så – om det blir en gang til – bruker jeg oftest å lage meg prosjekter: Runde objekter, dører, hav, farger, osv.

Dette er en (jugend)-kino

Denne gang ble det de store vyene. Helt greit. To-tre bilder havner nok i fotoalbumet. Men Ålesund anbefales. Uansett vær.

Mange flotte turstier rundt byen. Spesiell natur.

Bilder av dyr: Husk øyehøyde

Liten forskremt tass. Nikon D300, 1/80 sek. f:4:5, 10 mm, ISO 400.

Bildene av dyrene i denne bloggartikkelen har en ting til felles: De er tatt i øyehøyde. Til dyrene altså. Det er også det som er poenget i denne bloggen.

Det er selvsagt ingen ting i veien som å fotografere slike dyr ovenfra-og-ned, men det gjør noe med vårt syn på dyret, der dyret vil fremstå som underordnede. En hund vil fort virke kuet. Motsatt vil et bilde nedenfra gi oss det klassiske ikoniske inntrykket.

Rene «portrettbilder» kan du ta med dyret satt på et bord eller en stol eller tilsvarende, gjerne med en sømløs bakgrunn og lyssetting etter alle kunstens regler.

Denne hunden sto oppe på en liten knaus, med fin avstand til bakgrunnen, slik at jeg kunne fotografere med relativt liten blenderåpning, og med det få hunden skarp mens bakgrunnen ble uskarp. Nikon D300, 1/250 sek, F:11, ISO 500, 155 mm (tilsvarer 230 mm i fullformat).

Miljøportrettbilder er noe annet. Det kan bli enda mer spennende ettersom du nå på en måte ser verden fra dyrenes synsvinkel.

Fuji X-E2, 1/500 sek, f:5,6, 18 mm, ISO 200. Her holdt jeg kamera ned mot bakken og fyrte løs. Bruker du elektronisk lukker, er det knapt noen som vet at du fotograferer.

Senk kamera ned i øyehøyde. Etter litt trening kan du lære deg å ta bilder med kamera nær bakken, uten at du ser i søkeren. Still gjerne inn slik at du fyrer av flere bilder i sekundet. Øvelse gjør mester. Har du LCD-panel som du kan vinkle, har du selvsagt en fordel.

Eneste ulempe med denne løsningen er at dyret gjerne ser på ansiktet ditt, altså oppover, og ikke rett frem i linsa (bilde til høyre). Prøv å knipse eller lage lyder ved kamera, slik at dyret ser mot linsa.

Ei katt som bare satt oppe i en skråning i ideell øyehøyde, og stirret på meg. Lenge og intenst. Fuji X-E2, 1/30 sek, f:7,1, ISO 200, 205 mm (tilsvarende 310 mm i fullformat)

En av mine store forbilder, spesielt når det gjelder fotografering av hunder, er Elliot Erwitt. Ta en titt. Ikke bare er han en dyktig fotograf, men også en stor humorist.

Geitene holdt hus i en dyrepark, og var godt vant til mennesker. Nikon D300, 1/1000 sek, F:4, 160 mm (tilsvarende 240 mm i fullformat), ISO 320.

Bilder av dyr: Marsvin

Dette er nok mer en kuriøs historie, enn lærerik fototeknikk for fotografer flest. Men den har en nyttig moral. Den kommer mot slutten.

Min datters venninne fikk seg et marsvin til kjæledyr. Hva var da mer naturlig enn at de to småfrøknene ønsket å la marsvinet hilse på vår, den gang lille kaninunge. Det var slik det ble en fotoseanse på spisebordet.

Jeg rigget opp stativ og blits med en 60×60 softbox som ble plassert nært over og litt i front. En klassisk lyssetting, ikke bare for småkryp. En stol ble lagt på bordet og over her ble det trukket et farget tøystykke som sømløs bakgrunn. Kamera ble koblet til blitsen med en IR-sender.

Det meste var klart da kveldens hovedaktør – hamsteren – entret podiet. Målsettingen var å ta flere gode serier, gjerne i litt ulike vinkler. For å sikre oss at vi hadde ekstra tid, ble det lagt ut litt at frø og annet godt.

Hamsteren ble satt på teppet. Frem med kamera. Klar ferdig …  Den lille tassen på bordet lot seg ikke be to ganger. Han (eller var det en hun) kastet seg over frøene, stappet alt inn i kinnposene, og i løpet av noen få sekunder var frøene borte. I samme øyeblikk mente han/hun åpenbart at det ikke var noen grunn til å bli værende. Den ville bort!!!

Jeg tror at jeg rakk seks-syv bilder før fotoshooten var over. Det var det hele.

Utakknemlig beist? Neida, poenget er at hamsteren oppførte seg akkurat slik alle hamstre skal gjøre. De er kjapt på banen, stapper det de finner inn i kinnposene sine (=de hamstrer), så gjemmer de seg fra rovdyr for å kunne nyte maten i fred og ro.

Og moralen i denne historien? Hvis du skal fotografere hamstre, eller hester, eller katter – så gjør hjemmeleksa di: Sjekk grundig adferdsmønsteret til dyrene, og sørg for å utnytte deres særtrekk til din fordel.

Gjelder dette flere skapninger enn bare dyr? Smarte fotografer som skal ta bilder av kjente mennesker, enten det nå er snakk om ballettdansere, hjerneforskere eller popidoler, sørger for å lese seg opp på deres interesser og adferd. Én fotograf fikk etter mye om og men innvilget 10 minutter til en fotoshoot, men så viste det seg at fyren hadde seiling som sin store lidenskap. Fotografen var også ivrig seiler. Etter flere timer hyggelig seilerprat fikk de endelig tid til en timelang fotoseanse. Altså.

Point taken?