Kvinnelige fotografer fra Preus

Preus museum har i likhet med alle andre store begrensninger i disse koronatider. Da er det fint med nye og kreative løsninger: Et slikt tiltak heter «sofavisning»: Du sitter i sofaen, og museet kommer til deg.

En episode i denne serien handler om kvinnelige fotografer og om portretter. På 11 minutter blir det å fyke over tematikken med harelabb, men jeg anbefaler deg likevel å ta dette som en aperitiff, slik at du selv i etterkant kan lese deg mer opp på dette emnet.

Det er flere kvinnelige fotografer enn man tror. Konservator Hege Oulie forteller litt om dette. For eksempel lå fotoyrket åpent for kvinner ettersom dette ikke var bundet i et rigid laugsvesen. Likevel består samlingen hos Preus bare av 10,7 % kvinnelige fotografer. Årsakene er flere.

I den korte lille videosnutten, kommer hun inn på blant andre Ellisif Wesel, som var en pioner på langt flere områder enn foto. Hun nevner også Elisabeth Meyer.

Selv ble jeg for alvor interessert kvinnelige fotografer i boka til Sigrid Lien kalt «Lengselens bilder».

Her er lenke til Preus-videoen. Den er helt OK produsert, men en effektiv gimbal og en bedre mikrofon hadde vært på sin plass.

Gull av gråstein

Litt tidligere i høst fikk begrepet «å lage gull av gråstein» ny mening for meg. Det går faktisk ganske greit, men du må få hjelp av lyset, dvs. sola. Og så må du være på rett sted til rett tidspunkt. Det er strengt tatt ikke verre enn det.

Jeg har hytte på et sted som er så fint at det hender folk som kommer på besøk får åndelige anfektelser, spesielt når landskapet blir lyssatt etter alle kunstens regler.

Fuji X-E3, 18-55 @25, 1/80 sek, f:9, ISO 200.

Slik var det en lørdag formiddag nå i høst, like før sola tippet ned bak fjellene for godt dette året. Det hadde seg slik at jeg og mitt Fuji X-E3 og et par linser ruslet rundt i dette området. Jeg har gått her mange ganger før. Denne gangen var lyset helt spesielt. Sola snek seg så vidt over fjellryggene. Vannrett sol gir rødt lys. I tillegg kom lyset akkurat ned der jeg ville ha det, mens landskapet bak som oftest lå i skygge.

Fuji X-E3, 50-200 @156, 1/60 sek, f:5, ISO 250.

Det beste eksemplet ser du over her: Det er et monument i serien «Skulpturlandskap Nordland». Både portal og kuler er av en eller annen lys grå steinsort, men i dette lyset ble altså «gråstein til gull». Har aldri opplevd det tidligere på samme måte.

Fuji X-E3, 18-55 @34, 1/75 sek, f:9, ISO 200.

Mye av det samme gjentok seg i de andre motivene som ble fotografert i samme område og langs samme vandretur. Det meste ble gullforgylt. Riktignok hjalp jeg litt på ved å dra i noen spaker i Lightroom, men stort sett var fargene der eller de var høyst latente.

Tipper du har opplevd det samme, du også 😊

Fuji X-E3, 18-55 @48, 1/60 sek, f:10, ISO 400

Det finnes ikke dårlig vær

For noen dager siden slo det meg at det i fotosammenheng ikke finnes dårlig vær, bare «dårlige» fotografer*. Samtidig, og som en naturlig konsekvens av overnevnte oppdaget jeg at «hvis det ikke finnes farger, vel så lager vi farger».*

Fuji X-E3, 18-55@55 mm, 1/200 sek, f:11, ISO 1250.

Yr.no hadde lovet relativt bra vær med solgløtt denne dagen, men i stedet var det tunge skyer, det var +2 grader, det blåste surt og det var regn i lufta. Ved inngangen til mørketiden betyr dette at det er relativt dunkelt. Bare sjekk ISO-verdiene.

Jeg hadde kjørt en halvtimes tid for å komme til et nytt område, og nå fant jeg ut at jeg ikke ville gi meg så lett. Inni en solid parkas med hette var det varmt og godt. Gode hansker og solide varme sko bidro også til velvære. En av mine «foto-lover» sier at «en kald fotograf er en dårlig fotograf».

Min alltid nærværende lille DAB-radio spilte NRK Klassisk via ørepropper. Når man er skikkelig lei av amerikansk valgkampkaos og korona, så er NRK Klassisk en fryd for både kropp og sjel. Da også, forresten.

Fuji X-E3, 18-55@28 mm, 1/150 sek, f:11, ISO 1250.

Bildene som etterpå dukket opp på PC-skjermen hjemme var det jeg vil kalle «grå». I mine øyne var det ikke mye farger her. Men nå skal du vite at jeg er relativt solid fargeblind.

Noen av bildene var høvelig bra komponert, og det var da jeg valgte å skape de bildene «jeg hadde opplevd» der ute, ikke det landskapet som faktisk var der.

Hva gjør man da? Min standarssetting i Lightroom er en ørliten S-kurve, noen få hakk Clarity og noen få hakk Saturation. Så justeres eksponeringen. Deretter drar jeg Whites og Blacks for å få et tilnærmet fullt histogram – der hvor det faktisk er hvitt og svart. Hvitbalansen er som du forstår ikke helt greit å avgjøre for mine øyne: På denne tiden av året er blått en dominerende farge, og sånn må det bli på bildene også. Men ikke fullt så blått som kamera noen ganger skal ha det til. Hvis du og LR ønsker å la hvitt bli hvitt via pipetten, så blir det aldeles feil. Her må man dra nennsom og bare bestemme seg for fargetonen i bildet. Siste steg er ofte Graduated filter og justerings-kosten. Med disse kan man «male» over deler av landskapet og gjøre en strandsone litt lysere eller himmelen avtonet mørkere.

Fuji X-E3, 18-55@29 mm, 1/160 sek, f:11, ISO 1250..

Det er flere verktøy, men jeg stopper her. Det er nemlig nå at du kan bruke en time eller mer på å fin-justere bildet. Nå kan det tomme huset bli akkurat så blått som du ønsker, og de døde, blasse gress-stråene kan få den gylne fargen du håpet sola kunne bidratt til. Nå kan du også gjøre trestammene ørlite lysere, slik at det ikke bare blir en mørk masse, men trær.

Konklusjon: Det enkleste ville vært å bare bli sittende i en varm og god bil, og så kjørt hjem siden sola aldri kom. Men med gode klær, ønske om bra bilder og frisk luft, og med Mozart & Co på øret, så anbefales at du går ut, fotograferer, og så går hjem og lager de bildene du så for ditt indre da du var der.

Fuji X-E3, 18-55@18 mm, 1/125 sek, f:11, ISO 1250.

*PS: Man blir miljøpåvirket. Fra min tid i Turistforeningen het det selvsagt at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», og fra min tid som avisjournalist var det et (internt) utsagn som sa at «hvis det ikke finnes nyheter, vel så lager vi nyheter».

Gatefoto – en liten (men utrolig bra) intro

Hvis du har sansen for gatefoto, og ønsker et lite gløtt inn i hvordan en proff jobber, så vil jeg anbefale en liten YouTube-video. Dette er noe å lære av.

Settet er litt spesielt. Det er en trivelig danske, Frederik Trovatten (bilde over), som på godt engelsk forteller hvordan en av gatefotografenes ikoner, nå vel 80 år gamle Joel Mayerowits, tenker – og fotograferer. Frederik bor og jobber i Mexico. Han skryter av Joel, legger inn små filmer og lydfiler, og fotograferer selv på gata. Og så skryter han av Joels videokurs.

Du kan ikke unngå å bli inspirert av en så positiv og hyggelig fremtoning som Frederik, og du kan ikke unngå å plukke opp noen tips i kunsten å ta gatefoto.

I samme YouTube-serie kan du også lære litt om måten Robert Frank jobber på. Veiene til de to fotografene krysses på en finurlig måte.

Foto: Joel Meyerowitz

Videoen anbefales.

Motlys og harde kontraster

I min kant av verden holder sola i disse dager å forsvinne for i år. Årsaken er høye fjell i sør. Sola sniker seg opp på formiddagen og triller elegant over en fjellformasjon som angivelig har fått sitt navn etter den engelske dronningen anno 1902, før sola forsvinner bortimot middagstid. Det betyr nesten vannrett, varmt lys. Skyggene er tilsvarende knallharde og mørke.

Det er da man sender varme tanker til de som produserer moderne kameraer med bildebrikker som takler enorme forskjeller i lyset. Og der hvor ikke kameraene strekker 100 prosent til, overtar gode bildebehandlingsprogrammer. Selv bruker jeg Fuji X-E3 og X-T2 og Lightroom.

Bilder kan være smak og behag. Jeg liker gjerne litt harde kontraster i bildene mine, men likevel med tegning i mørke områder.

Hotell til venstre og til høyre Trinigon, eller Det nasjonale frihetsmonument. Det er utført av billedhuggeren Espen Gangvik i 1995 og er lagd av høyglanspolert stål. Skulpturen har en høyde på 18 meter, og ble gitt som gave fra regjeringen for å markere 50-årsdagen for frigjøringen i 1945

Som standard preset legger jeg ofte inn en svak S-kurve, litt clarity (=mellomtonekontrast) og en svak oppskarping. Dette bruker jeg faktisk også på jpg-bilder der Fuji allerede har gjort en fremragende prosess-jobb. Til sist forsterkes himmelfargen litt.

Den litt erfarne ser at jeg her drar på med kontrast i et bilde full av kontrast. Paradoks? Joda, men jeg velger nå å dra ned Shadows ganske brutalt, og får nå fin tegning i mørke områder. Bildene her er bra eksempler på dette. Enig?

Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.

Flott struktur i regnvær

 

Noen går tur med hunden sin. Jeg går tur med kamera. I tillegg til at det er sunt å daglig bevege seg noen tusen skritt utendørs, blir det også en del bilder av det. Jeg dokumenterer lokalsamfunnet. Mitt lokale museum får tilgang til bildene, slik at noen av dem en vakker dag kanskje får verdi.

Jeg har lyst å si litt om regnværsbilder. Få kameraer er egnet når det bøtter ned. Men i dag var det små tynne dråper, som riktignok ramlet ned i ett sett. Det var en passe sur og kald høstdag. Lyset var flatt, men likevel kan du få god fargemetning. I tillegg får enkelte overflater en struktur av en annen verden. Se bare forskjell på mørke, våte steiner og tørre steiner.

I dag tok jeg med mitt nyervervede Fuji X-E3 med et SanDisc Extreme 150 MB/s for å sjekke at kamera og minnekort fungerte. Ved en misforståelse kjøpte jeg nylig et minnekort av Powers eget merke, og opplevde da at om lag 20 prosent av bildene ikke lot seg lese etterpå. Det kan ha vært tilfeldig, men jeg leverte det tilbake! SanDisc-kort har aldri sviktet.

X-E3 er ikke vanntett, men det var såpass lett yr at det det måtte holde. I perioder ble kamera puttet under jakken. Derimot er objektivet, XF 23 mm, 1:2 R såkalt værmotstandsdyktig*, altså WR. 23 mm på APS-C tilsvarer om lag 35 mm, og det er et aldeles herlig objektiv. Anbefales.

Bildene er tatt midt på dagen. Det er ikke all verden av lys. Jeg har satt kamera i ISO Auto 3, dvs. at 200 er standard, men at kamera selv får lov til å øke til 3200 ISO. Her var stort sett lys nok til ca. ISO 640. Blender og tid etter behov, de fleste om lag 1/60 sek og f:8.

Denne dagen kjørte jeg et stykke ut av byen, parkerte og gikk i hovedsak på gang/sykkel-veier med støyskjerm rett mot E6. Dette er et eldre boligområde der mange hus er påbygd etter alle kunstens (?) regler. Eller stundom mangel på regler. Det er en hel liten kulturopplevelse å studere de ulike bygningsstilene. Her er hus til salgs, hus som er påbygget i alle retninger, uthus og garasjeporter i alle former og farger. Det må bli spennende å ta frem disse bildene om et antall år.

*Teksten er justert. Som høyst betimelig påpekt i en artikkel-kommentar nedenfor her, er det en verden av forskjell på «vannmotstandsdyktig» og «værmotstandsdyktig».

Bruer – i mange fasonger

Det er noe spesielt med bruer. Synes jeg. Det handler om å forsøke å fange stil, fasong, lengde, høyde, byggematerialer, mm. Noen bruer er arkitektoniske landemerker i naturen.  Andre er bare «noe» som er laget for å gå over: De skal fylle en funksjon. Punktum. Og alt derimellom.

Spesiell arkitektur, brua sett nedenfra.

Hålogalandsbrua
For ikke lenge siden ble Norges nest lengste hengebru bygget like i nærheten av der jeg bor. Jeg startet å fotografere allerede da de begynte å rive hytter og sprenge veitrasé.

Du får et begrep om høyde når bilder tas fra toppen av tårnene.

Så hadde jeg en porsjon flaks og fikk adgang til anlegget under hele byggeperioden: Det ble fototurer høyt til værs, inni og utenpå, også inni fjell.

Wire-feste inni fjell. Her er målestokk (person) alfa og omega.

Dermed kunne jeg dokumentere hele brubyggingen. De fleste byggebildene ligger i egen mappe med 780 bilder. Dette ble det en utstilling av etterpå, på vårt lokale museum.

13. desember 2018: Fire dager etter åpning av brua. Jevn trafikk.

Efjordbruene
I nærheten av hytta vår går det tre bruer på tvers over en fjord. På en av de tre strekkene er det en hengebru, og det spesielle her er at den kun har ett tårn, plassert på midten.

Her er brua plassert inn i et vakkert landskap

Efjordanlegget med totalt 6,7 km vei og tre bruer ble fredet i 2009. På nettstedet Kulturminnesøk kan vi lese at: «Dette er objekt nr. 125 i Statens vegvesens landsverneplan. Efjordanlegget består av veg og tre bruer, som alle er del av hovedvegen Ev 6 gjennom Nordland. Anlegget har tre ulike brutyper med høy arkitektonisk verdi. Veganlegget ligger i et imponerende landskap med høye fjell, og det er vidt utsyn fra vegen.»

Kjerringvikstraumen bru, lengst og nordligst, har en spesiell hengebruform med tårn midt på. Brua er en del av E6.

Tjeldsundbrua
Tjeldsundbrua er ei veibru som knytter Hinnøya til fastlandet. Den ligger sør for Harstad. Hengebrua er en del av europavei 10/Kong Olavs veg. Den er 1007 meter lang, med hovedspenn på 290 meter.

Tjeldsundbrua

Og så de andre…
I mange år var jeg leder av vårt lokale turlag. I laget var det en egen brukomite, som gjorde en formidabel jobb. «Av skade blir man klok», sies det. Det ble dessverre mange skader, og mye erfart visdom. Etter hvert ble poenget å bygge så glisne bruer som overhode mulig, slik at vinden tok med seg snøen før den fikk pakket seg. Solide bruer ble brutt i stykker på en vinter.

Skjomfjellet, Losi. Bru over Nordelva på tur opp mot NOTs hytter ved Losi. For noen er nok dette litt skummelt.

Mer dugnad: Ei lokal nærområde-turløype hadde ett luftig parti. Diverse forsøk på å gjøre passasjen tryggere hadde mislykkes. Den lokale skiklubben har akkurat i disse dager etablert en slags bru, boltet fast i bratt fjell. Jeg har tidligere gått forbi her flere ganger og tatt bilder, noe som ikke er helt enkelt. Da jeg denne gang skulle forevige arbeidet med brua, tok jeg med min lille hendige drone, Mavic Mini, og sendte den ut i lufta. Det fungerte. Her med droneoperatøren som målestokk, helt til høyre i bildet.

Stålkonstruyksjon og dekke for gangbru på vei inn Tøttadalen, like før Pumpvann. Narvik skiklubb står bak. Foto pr 26. sept 2020.

Bru til Risøyhamn, Andøya. Nok en gang er det det lille elementet (målestokken) som forteller historien

Med lys i lomma

Av og til kan det være smart å ha litt ekstra lys lett tilgjengelig. Manfrotto Lumi 8 LED-lys er en sånn liten lommevennlig dings. Den har mange fordeler, og selvsagt noen ulemper. På minus-siden er prisen. På pluss-siden er at du enkelt kan se motivet i søkeren – med lys og skygger – før du tar bildet. Og det er noe du ikke i like stor grad klarer med en blits.

Jeg holder Manfrottoen i venstre hånd mens jeg ser i søkeren. Nå kan jeg flytte lyset akkurat dit jeg ønsker, nært eller litt unna, ovenfra eller på siden, mens jeg hele tiden har full kontroll over hvordan bildet blir. Prøv det med en blits!

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/6,4, 1/120 sek, ISO 800.

Manfrottoen lages i flere utgaver, med 3, 6 og 8 led-lamper. Jo flere lamper, jo bedre lys. Og jo dyrere.

Jeg har kun brukt denne til makro-belysning. Den kan sikkert brukes som opplettingslys ved f.eks. portrettfotografering, men da foretrekker jeg blits. Kanskje er den sterk nok som videolys.

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/7,1, 1/400 sek, ISO 800.

Jeg kjøpte litt ekstra lys før en tur til Madeira i fjor høst. Med antatt knallhard sol så jeg for meg at det kunne vært smart å fotografere for eksempel planter i skyggeområder, der Manfrottoen kunne være hovedlyskilde. Det funket ikke helt som jeg trodde.

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/7,1, 1/140 sek, ISO 800..

Derimot var den en fryd å jobbe med nylig i en dunkel høstskog i Nord-Norge der et gammelt tømmerhus dukket opp. Alle som har sett 100 år gammel endeved av tømmer vet at det er lys og skygger som skaper bildet. Og her kunne jeg som nevnt flytte lys og skygger i alle retninger – og med full kontroll.

Hvis ikke fravær av penger er det største problemet ditt her i verden, så anbefaler jeg denne eller tilsvarende små lommevennlig lysdingser.

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/11, 1/120 sek, ISO 800. Detaljer fra en furustamme. Selv på f/11 blir deler av den runde stammen uskarp.

Fotosommer utenom det vanlige

La det være helt klart: Det finnes ingen digital erstatning for en kald pils kl. 03:00 på natta, når man kommer inn etter en foto-tur i magisk midnattsol i Lofoten. Men om et slikt scenario skulle bli umulig – hva gjør man da? Da møtes man via Skype eller Google. Med eller uten en kald skummende…

Hver sommer de siste X årene har jeg og min fotokompis bevilges oss en uke med foto (nesten) døgnet rundt.  Vi har vært i Lofoten, på Senja, på Andøya, i Finnmark, i Oslo, i Efjord og i Hedmark, den gang det het Hedmark. Foto, foto, foto på dagen. Bildebehandling etter en bedre middag. Så fotovurdering og diskusjoner til langt på natt. Hvis da ikke natta som antydet også ble tatt i bruk til fotografering.

Under planleggingen av årets fotoshoot kom koronaen. Vi ble raskt enige om «business as usual», men det måtte bli i digitalt format. Vi har møttes via Skype en fast ettermiddag i uka i sommer, sett på og kommentert bilder, og plukket ut en ny oppgave til kommende uke. Etter 10 uker tar vi nå en pause.

Tema: In camera movement, ICM,

I denne perioden har vi hatt følgende temaer: Bokstaven L, sort/hvitt, rød, vann, «in camera movement», bokeh, dobbelteksponering i kamera, 10 mm objektiv, motlys og makro. Du ser her noen eksempler på hva vi fikk til.

Jeg har fortalt om dette tidligere, og har derfor bare én målsetting med dette blogginnlegget:

A: Fortelle deg at denne måten å fotografere «sammen – hver for seg» går aldeles utmerket og at det rent teknisk er enkelt (er du i tvil, spør en fjortis). Jeg anbefaler metoden på det varmeste til alle fotografer, enten makkeren bor tvers over gata eller i Sør-Amerika.

Spennende oppgaver kan gi spennende bilder, og det er en flott opplevelse å bevege seg utenfor komfortsonen.

Bildene her er tatt av Jan Arne Emilsen og Harald Harnang. I spredt uorden.

Enjoy!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Dorothea Langes bilder

Et av ikonene fra FSA-prosjektet: «Migrant Mother», tatt av Dorothea Lange.

De som har fulgt med denne bloggen en stund, vil ha registrert min interesse for historisk foto. Jeg har blant annet omtalt fotoprogrammet til Farm Security Administration, under den store depresjonen i USA på 30-tallet.

Bildene til en av fotografene den gang – og kanskje den mest kjente, Dorothea Lange, er nå gratis tilgjengelig i digitalt format fra Oakland Museum, i California. Bildene er delt i fire seksjoner: Depresjonen, Andre verdenskrig i USA, etterkrigsbilder, tidlig arbeid og personlige prosjekter.

Før du leser om henne og bildene hennes, må du få med deg bakgrunnen ved å lese artikkelen om «bildene fra det fattige Amerika».

Enjoy.

Interne dobbelteksponeringer

Foto og bildebehandling: Jan A. Emilsen

I vår sommerlige serie «virtuell fotoshoot» har vi denne gang kommet til dobbelteksponeringer. Intet mindre. Det handler om å ta ett bilde, og så ta et nytt bilde «på toppen av det første bildet», og dette som en funksjon i selve kamera – altså ikke i for eksempel utført i Photoshop.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan A. Emilsen.

Bakgrunn: Min fotokompis sørpå og jeg har de siste årene fartet land og strand rundt en ukes tid etter gode (!?) bilder. Så ikke i år, delvis på grunn av koronaen. Men via Skype fikk vi det til, likevel, med et ukentlig møtetidspunkt der vi diskuterer ukens oppgaver, og viser bilder via delt skjerm.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan. A. Emilsen.

X-T2: Nå vil det seg slik at vi begge har samme kamera, Fuji X-T2, og at dette utmerkede kameraet er utstyrt med egen funksjon for dobbelteksponering. Litt snedig. Du stiller inn for nevnte funksjon på venstre topphjul. Så eksponeres ett bilde. Du må klikke OK for å «godkjenne». Nå ser du et svakt «avtrykk» av dette bildet i kamera, mens du finner et motiv for bilde nr. 2. Samme prosedyre her. Klikk OK, og begge bildene er lagret – oppå hverandre.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan. A. Emilsen.

Bildebehandling: Resten av moroa gjør du foran PC-skjermen, for min (begrensede) erfaring sier at det krever noe etterarbeid for å få bilder med litt smell i. I så måte kan man selvsagt stille seg spørsmålet om det ikke vil være bedre og sikrere å slå bildene sammen i Photoshop. Spørsmålet er rent fornuftsmessig høyst betimelig, men det var altså ikke oppgaven.

Foto og bildebehandling: Jan A. Emilsen.

Her ser du et antall bilder fotografert med X-T2, fotografert som nevnt, og behandlet i Lightroom. Min fotokompis er en racer på LR, så det er han som har behandlet også mine bilder denne gang.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan. A. Emilsen.

Du også?: Har du denne funksjonen på ditt kamera? Verd å forsøke, du også. Litt moro må man jo ha, innimellom.

Stephen Shores amerika

«American Surfaces», den etter hvert legendariske boka fra midt på 70-tallet, er nå ute i ny og revidert utgave. Da boka kom ut første gang, må bildene ha vært ganske langt unna «main stream». Det vil kanskje noen fortsatt mene, selv i dag.

Utrustet med et 35 mm Rollei-kamera dro Stephen Shore på tidlig 70-tall rundt i USA for å dokumentere hverdagskulturen. Prosjektet ligner litt på Robert Franks fotoreise fra 1955 som endte i boka «The Americans». Men det ble kontroverser på ulike plan. Les artikkelen om Robert Frank, så forstår du.

Med sitt lille kamera (for å unngå «å se ut som en fotograf») ønsket han å utforske amerikansk kultur. Han valgte ut fire-fem elementer: Egne måltider, dag for dag. Motellrommene han bodde på. Foto av hovedgatene i de stedene han var innom, og vindusutstillinger til butikker. Og til sist arkitektur.

Prosjektet tok flere år. Senere gikk han over til større kameraformater. Shore var en «disiplinert» fotograf. Han jobbet med hvert motiv frem til komposisjon og innstillinger var korrekt – og så tok som regel bare ett bilde.

Stephen Shore (1945 – ) er en fotograf som tok spesielle bilder. Noen av dem er av typen «dette kunne jeg gjort selv» eller til og med av typen som du kan finne i Instamatic-albumet til tante Elfrida.

Jeg har imidlertid stor sans for disse bildene. Hva mener du?

Alle bildene her er selvsagt fra boka. Boka finnes blant annet på Amazon og koster 41 £, eller grovt sett 480 NOK, pluss frakt.

 

Her lenke til fotografens nettsted.

Bevegelig kamera

Normalt gjør vi vårt ytterste for å få så skarpe bilder som mulig. Men det er ikke gitt at dette gir de stiligste bildene. Noen ganger kan man gå helt i den andre retningen og ta virkelig uskarpe bilder. Sånt kan det bli kunst av. I alle fall kan man ha det litt moro.

Bloggfølgere vil muligens erindre at jeg i sommer har en virtuell fotoshoot gående med en kjenning som holder til sørafor i verden. Vi definerer ulike oppgaver, fotograferer etter beste evne, og «møtes» via Skype en gang i uka for å se og diskutere resultatet. Det har blitt et spennende prosjekt, ikke minst fordi man stundom må tenke utenfor boksen.

Foto: Jan A. Emilsen

Oppgaven denne gang var «in camera movement». Det vil si, jeg er ikke aldeles sikker på at dette er korrekt begrep for stillsfoto, men blås i det. Kanskje burde det hete «kamera-bevegelsesuskarphet». Man beveger ganske enkelt kamera og/eller linsa under eksponeringen. Kun dette er lov. Ingen snedig photoshopping i etterkant.

Dette er altså noe annet enn for eksempel de klassiske elvebildene tatt på lang lukkerhastighet, der elva har blitt til en flytende masse, mens naturen rundt er skarp.

Den enkle bruksanvisningen for kamera-bevegelsesuskarphet er å fotografere med låst ISO og gjerne med tidsforvalg, for eksempel 1/10 sek eller der omkring. Et gråfilter kan være greit å ha, slik at man kan forlenge lukkertiden noe mer.

Foto: Jan A. Emilsen

Så bør man utnytte motivet på optimal måte. Eksempel: Horisontale striper fotograferes gjerne med horisontale kamerabevegelser. Det kan kreve litt trening i å trykke av på rett sted. Øvelse gjør mester.

Har du zoom-linse(r) kan du zoome samtidig som du fotograferer.

I vår digital virkelighet ser du resultatet umiddelbart på LCD-skjermen, slik at du kan ta nye bilder til du er fornøyd.

Bildene du ser her er tatt på en liten foto-tur, denne gang med mitt Fuji X-E3 og påsatt fast optikk: 35 mm (tilsvarer 53 mm i fullformat, altså såkalt «normaloptikk»), og stort sett med tidsforvalg, alt fra ¼ til 1/30 se. Blenderen sto på Auto, og på en passe overskyet dag ble det i all hovedsak minste blender, f:16. ISO 200.  Noen bilder er helt bevisst overeksponert fordi jeg syntes dette ble stiligst (men også fordi jeg ikke hadde med gråfilter eller pola-filter).

 

Før og nå – et fotoprosjekt med gamle bilder

Denne sommeren gjennomfører jeg et egengenerert prosjekt: Bilder før og nå. På nett finner jeg gamle bilder, og så forsøker å ta nye bilder med om lag samme standpunkt og tilnærmet samme brennvidde. Interessant og spennende. Noe for deg også?

Bakgrunnen for dette er såpass enkel at jeg er med i en lokalhistorisk årbok-komité. Til bøkene trenger vi en del korte historier inklusive et par bilder. Da kan det være greit å ta utgangspunkt i interessante gamle bilder, og så lage tekster rundt de gamle og de nye bildene.

https://digitaltmuseum.no/ kan du søke etter 2,5 millioner bilder som ligger ute, mange i fenomenal oppløsning. Jeg søker også i digitalarkivet til vårt lokale museum. I første omgang klarer jeg meg her med en skjermdump.

Disse kopiene legger jeg inn i et Word-dokument, som skrives ut. Nå kan jeg farte rundt med et lite «album» og forsøke å ta de nye bildene. Er man ekstra nøye, kan det bli spennende å se om man klarer å ta det nye bildet på samme tid på døgnet (med samme type skygger), med kjøretøy og folk på samme sted, osv. På denne måten kan noen ivrige sjeler ta full regi over de nye bildene. Jeg bryr meg ikke så mye om dette, men det er gøy hvis det klaffer.

Et problem er høye trær. Det var en av grunnene til at jeg relativt nylig anskaffet en drone. Mange bilder ville vært umulig å gjenskape i dag hvis man ikke kunne «løfte» kamera noen meter over trekronene.

Denne idéen om før-nå-bilder er langt fra ny. Noen har gjort dette til et avansert og profesjonelt prosjekt. Se for eksempel fotograf og landskapsgeograf Oskar Puschmann som har gått i fotsporene til både Wilse og Lindahl, og ny-fotografert 3000 bilder etter samme prinsipp som nevnt her. Bare så mye mer presist og teknisk elegant.

Tenner du på idéen?

Bildene her er et lite utvalg fra sommerens prosjekt.