Mellomring = Makro Light

En enkel og rimelig måte å tilnærme seg makrofotografering på er å anskaffe en mellomring. En slik koster normalt rundt tusenlappen, altså langt rimeligere enn et godt makroobjektiv. Slike finnes i flere versjoner.

Dette er ikke noen fullgod løsning der du kan fotografere sylskarpt 1:1 (pr. «definisjon» makro), men vi må «ikke la det ideelle bli det godes fiende». Først når du har blitt bitt av makrobasillen, eller har penger som svir lomma, eller en kombinasjon av disse to, da bør du vurdere å kjøpe bedre makroutstyr.

Den største fordelen med det jeg kaller «Makro Light» er at du kan rusle rundt med ditt standard-objektiv og ta vanlige bilder. MEN SÅ: Når du plutselig ser et fint makroobjekt, tar du frem mellomringen fra lomma og skrur den på kamera (tar 3 sekunder) og med ett har du en grei makroløsning: Altså Kamera, mellomring og objektiv = makro. Sats på en original mellomring med kontakter, slik at kamera kjenner igjen objektivet.

Joda, jeg har makroobjektiv så det holder, men kombinasjonen av 16-80 (til min Fujifilm X-T5) og en mellomring er en praktisk og lett løsning.

Jeg var ute og ruslet med kamera på magen her forleden. Det var +6 grader og lett regn, slik det mer eller mindre har vært den siste måneden, så våren var ikke kommet påtakelig langt. Det ser du selvsagt på bildene. Da er det bedre å fokusere på hva du kan fotografere hos deg selv, når du har skaffet deg en mellomring.

Metode: Jeg bruker latmannsmetoden her. Jeg plukker en plante og holder den opp foran objektivet. Da har du full kontroll på vinkling på planten, på lyset og på bakgrunnen: Du bare flytter deg og planten som du ønsker. I tillegg er det lettere å holde planten i ro.

Og en fordel til: Du slipper å bli våt og skitten på magen.

De fleste bildene er tatt med 1/120 sek, f:10 og ISO 320.

Reklame

Ønskede kamera-innstillinger

For litt siden kjøpte jeg nytt kamera: Fujifilm X-T5. Etter å ha fotografert noen uker etter standardinnstillinger, tok jeg meg endelig tid til å stille inn kamera slik jeg ville det skulle ta bilder.

Stille inn??

I mitt hode er dette like naturlig som at man selvsagt ikke kjøper en bil til en million kroner, og så lar man være å programmere setene individuelt til de som skal bruker bilen.

Jeg vet at mange har bruksanvisnings-aversjon, og det er til dels forståelig. Alt for mange bruksanvisninger er skrevet av dataingeniører – for dataingeniører. Men det finnes ofte en vei utenom.

På YouTube finnes det meste om mitt kamera, alt fra unboxing (oppakking) til svært avansert bruk. I dette tilfelle handler det om hvordan man stiller inn sitt kamera, eller mer korrekt hvordan han/hun som laget videoen foreslår å stille inn kamera.

Innimellom finnes det virkelig bra lære-videoer. Her er et eksempel. Det er veeeldig enkelt: Han filmer gjennomgang av alle menyene og forteller hva og hvorfor. Akkurat passe sakte. I tillegg er det greit å pause programmet slik at du kan få stilt inn slik han foreslår – eller selvsagt slik DU vil ha det.

Noe er ikke spesielt viktig, mens andre innstillinger er kjempeviktige. Eksempelvis om kamera skal si fra når du har glemt å sette inn SD-kortet, eller at du får lov til å fotografere med ikke-originale objektiver. Alt dette må stilles inn via menyen på skjermen bak.

Hvis du har et litt mer proft kamera, tipper jeg det finnes tilsvarende YouTube-videoer for deg og ditt kamera også.

Valgets kvaler: Hvilket bilde er best?

Av og til er det ingen tvil. Andre ganger er det et sant mareritt å bestemme hvilket bilde som er BEST av en serie på nesten like bilder. Du har sikkert opplevd dette selv.

På et fotonettsted så jeg nylig samme type problemstilling. En fotograf måtte velge ett bilde av totalt tre i en konkurranse, og la ut bilder og spørsmål. Svarene var sånn ymse. Den første valgte bilde 1, og mente de to andre var dørgende kjedelige. Ikke lett å velge, sa en annen. Og en tredje slo til med: «Ingen av dem».
Som man roper i skogen, får man svar.

.

Derfor tar jeg ikke sjansen på å spørre denne gang. Jeg bare pirker borti en alminnelig problemstilling. De som er født i Vektens tegn skal etter sigende ha problemer med å velge. Andre er krystallklare etter noen sekunder, i nesten hva det skulle være.

Vel: Jeg var ute på en aldri så liten fototur, og kom over en stilig trapp. Lav sol fra sørvest kom og laget flott skygge. Motivet var åpenbart. Jeg tok tre versjoner.

Der og da var bildet med knallblå himmel det stiligste. I etterkant fant jeg ut at himmelen tok for mye oppmerksomhet. Så var det høydebildet, som i all sin symmetriske renhet vel muligens er det stiligste og reneste. Firkantbildet fungerte ikke, etter min mening.

Jeg innbiller meg at fotografer med storformatkameraer vandrer rundt noen timer før de bestemmer seg for Det Ene Bildet. Som tidligere fotojournalist er jeg kjappere på avtrekkeren, så får jeg heller vurdere og velge i etterkant. Hvis jeg klarer.

Knallfarger

Jeg har stor sans for knallfarger. Årsaken kan muligens ligge i at jeg er en solid porsjon fargeblind. Her er et lite knippe bilder av motiver man bare ikke kan gå forbi. Selvsagt av flere grunner, med primært på grunn av fargene.

Det var AmCar-utstilling, og da står gjerne objektene på rad og rekke og skriker etter å bli tatt bilde av, ikke minst mange flotte detaljer. Modell og merke aner jeg ikke, men dette interiøret er råstilig, spør du meg. Kraftig sollys gjør det litt problematisk å få jevn tegning i bildet. Fuji X-E2, 18 mm, f:11, 1/60 sek, ISO 1000.

Mye spennende kan sies om Finnmark, om hus og heim , om byggeskikker og ikke minst folkelynnet der. De må være herlig pragmatisk folkeferd, som ganske åpenbart ikke tar seg selv så alvorlig. Studer detaljene her! Det minner meg om ordtaket: «Man tager hva man haver». Foto fra Kiberg i Øst-Finnmark.

Her handler det både om farger og om antall. Tre dominerende hus i knallfarger – og tre kjøretøy på rad og rekke, og i farger som passer fint sammen med husene – spesielt den gule bilen i midten. Og så var det dette med antallet da: 3, 5, 7, osv.. Aldri 2, 4, 6 (som en hovedregel). Bilde tatt gjennom frontrute på bil. Fra passasjersetet vel og merke!. Fuji X-E3, 70 mm, f:4, 1/1250 sek, ISO 1250.

Flotte farger og figurer og kreativ bruk av «fortøyningsblåser». Dette er vel en blanding av kunst og treningsapparater. Fuji X-E3, 27 mm, f:3,2, 1/400 sek, ISO 200.

Tre tyttebær og naturlige komplementærfarger. Et makrobilde. Fuji X-T2 og Laowa objektiv 2X og blits via diffusor. Ingen tekniske data da kamera ikke registrerer objekivdata på manuelle objektiver.

Varm kveldssol som skinner på den karakteristiske toppen av Stetinden i Tysfjord, også kalt «Gudenes ambolt». Dette er også Norges nasjonalfjell. Fjellet til venstre heter Kuglhornet. Fuji X-T5, 120 mm, f:6,4, 1/160 sek, ISO 320.

Den fantastiske ISO-en

Da jeg startet min fotokarriere, for ufattelig mange år siden, var dette med ISO enkelt nok: Sorthvitt-filmene var 125 ISO til sommerbruk og 400 ISO resten av året. Sistnevnte het gjerne Tri-X. Spesielt i avis-tiden min var det Tri-X som alle fotografer/journalister brukte. Fargefilmene lå på 100 ISO, og vi som leste National Geographic og hadde sans for de mettede og kraftige dias-fargene til Kodachrome, måtte ta til takke med 25 ISO. Eller ASA som det het den gang. Mimre, mimre.

De gangene det var ekstra lite lys, måtte vi jukse litt: Vi lot som om Tri-X-filmen var f eks 1600 ISO, ved å forlenge fremkallertiden en del. Ofte en god del. Bildene ble deretter: Kornete og nesten grafisk, altså fravær av mellomtoner.

For noen uker siden ville jeg fotografere en tung og ikke minst stor transport gjennom byen, sent på kvelden. Gatene måtte stenges for annen trafikk. En ren dokumentasjonsjobb.

Utstyrt med et aldeles nykjøpt Fujifilm X-T5 og et like nykjøpt 16-80 mm Fujinon objektiv var det bare å rigge seg til og vente til objektet kom rullende.

Det er ikke all verden av lys i slutten av mars kl 21, så jeg dro på med full glugg, med andre ord maks blenderåpning på f:4. Jeg kjører vanligvis Auto ISO året rundt, og med blenderforvalg kom eksponeringstiden av seg selv. Bildet her ble tatt med ISO 12 800, og på 1/105 sekund. Håndholdt.

Det er altså ISOen jeg lar meg imponeres over denne gang. I tankene er jeg tilbake i mørkerommet i avisen, passe nervøs for om det ble brukbare negativer, når filmen var «presset» opp til utrolige 800 ISO. Eller kanskje 1200. Hvem hadde drømt om skarpe gode bilder med 12 800 ISO?

Hundefotografering

Hunder er vel strengt tatt like vanskelig å fotografer som mye annet. Med en porsjon fototeknikk, litt (ekstra) tålmodighet og noe erfaring – så kommer du langt. Øvelse gjør mester. (Jeg har ikke all verden av øvelse, og er ingen mester)

Her er noen enkle tips. Flere finner du blant annet på YouTube eller du kan Google.

1. Ta bilder i øyehøyde. Det fungerer både for dyr og mennesker. Da er det kjekt å ha et kamera med tiltbar LCD-skjerm.
2. Forsøk å ha god avstand mellom motiv og bakgrunn (enklere da å få uskarp bakgrunn).
3. Ta bilder med relativt stor blenderåpning slik at du får hyggelig bokeh (bakgrunnsuskarphet), men ikke så stor at du får problemer med å få både nese og ører skarpe.
4. Lukkerhastighet må tilpasses aktivitetsnivået. (En setter med ADHD krever raskere lukkerhastighet enn en kokrolig golden retriever.
5. Jo bedre kamera du har, jo større sjansen for å få motivet i fokus (Mitt Fuji X-T5 «finner» ulike motiver ved hjelp av kunstig intelligens.) Hvis du ikke har denne type kamera, må du «safe» og bruke litt mindre blenderåpning og heller øke ISO-verdien litt.
6. Unngå solskinn. Svakt overskyet med høylys er (også her) best, og gjerne med sidelys eller baklys.
7. Bildet her er tatt med et Fuji X-E3, 18-55 mm @ 40 mm (tilsvarer 60 mm i fullformat), på 1/250 sek (roooolig hund), blender 3,6, ISO 200.
8. Du kan forbedre et bra bilde med god etterbehandling. Her Lightroom, der jeg blant annet gjorde bakgrunnen litt mørkere (takk til kunstig intelligens).

Full zooooom

Fotolivet er mangfoldig. Nylig kjøpte jeg et brukt kamera til godt under tusingen. Det har alt jeg trenger – inklusive GPS og zoom-optikk av en annen verden. Det er noen få år gammelt og sensorteknologien har beveget seg fremover. Dette passer nok derfor best til relativt moderate forstørrelser. Det var det som var meningen. Dette er et sånt «ha-med-kamera» når alternativet er å ikke ha med annet enn mobiltelefonen.

Navn: Panasonic Lumix DMC-TZ60. Du får kameraet i skjortelomma med god margin. Som brillebruker er søker et must (selv om den er knøttliten). Innebygget blits kan være kjekt å ha. GPS er i grenseland mhp nytteverdi. Skarp Leicaoptikk øker verdien. Og som nevnt en ufattelig kraftig zoom. Dette er et kamera jeg trolig kommer til å ha stilt inn på iA. Det står for intelligent Auto. Makeløst.

Det erstatter på ingen måte mine Fujifilm-kameraer. Bare så det er sagt. Alt til sitt bruk og til sin tid.

Bildene her er tatt med Panasonic Lumix DMC-TX60. Bildet av trærne med «normal» zoom. Deretter havnebilder, først med full vidvinkel og så maks tele.

Fotopodden – for deg som vil vite mer

Som fotograf er det ganske sikkert mye du trenger og ønsker å vite litt mer om. Kanskje ønsker du også å få inspirasjon fra flinke fotografer. Joda, du finner det meste på YouTube – på godt og vondt.

Men det er ganske befriende å kunne skru på en kanal med norsk tale og med en presentasjon som jeg vil tro er noe mer tilpasset vår stil. En slik kanal heter Fotopodden. Du finner den på YouTube, der det ligger temmelig mange episoder.

Her får du møte flinke fotografer som Knut Bry og Isidor Åstrøm, og her får du høre hvordan Helene Myhre jobber og hvordan Britt Marie Bye finner gamle hus. Her får du lære av en rockefotograf og her kan du få tips til makrofoto og hvordan du bør ta backup og lagre dine verdifulle bilder.

Det er fotonettstedet foto.no som står bak det hele. Selvsagt gjør de dette for å tjene penger, men det aspekter er ikke påtakelig.

Fotopodden anbefales for deg som vil lære mer om dette spennende faget.

Fem tips for bedre portretter

YouTube er full av gode tips, også innen foto. Innimellom dukker det opp noen som skiller seg positivt ut. Dette er etter min mening en av dem: Fem korte tips, rett på, kort og greit fortalt (knapt 9 minutter lang).

Det handler om hvordan du tar gode portretter. Spørsmålet er om du tar et foto eller om du tar et portrettbilde, om du ser nyansene.

Her finner du den korte videosnutten

Denne anbefales, og du kan bruke alle eller noen av disse tipsene i mange situasjoner!

Her er de fem som stikkord:

• Ta det med ro

• Sørg for øyekontakt

• Se på + se gjennom

• Si noe hyggelig (ikke nødvendigvis til objektet)

• Vær en god lytter.

Hva med å spille turist?

De av oss som er født med et snev av anstendighet, kan stundom få kvaler når vi forsøker å være gatefotograf i egen by eller i nabobyen. Nå har jeg løsningen: Vær turist!

Nylig var jeg i en naboby, av det slaget der partier av hovedgata etter hvert ser ut som en glorete turistjungel: Cruiseskipene ligger i kø på kaia, og på veiene kjører bussene i kø med turister som skal oppleve landsdelens mange herligheter. Men heldigvis er det mange nok som går i kø i bygatene, prydet med stygge troll på fortauene og sikkert mye turistsnadder innendørs i butikkene som ligger på rad og rekke. Og alle har et kamera i nevene eller på magen, som de uten blygsel fotograferer med.

Det er her du kan henge deg på: Kle deg som en standard turist og følg strømmen. Nå kan du stoppe opp hvor som helst og fotografere hvem som helst og hva som helst. Nemlig.

Noen få eksempler er vedlagt. Lykke til!

Originale eller uoriginale batterier

Originale batterier til kamera er grisedyre. Da er det fristende å kjøpe uoriginale, til en langt lavere pris. Det kan imidlertid hende at det ikke er så rimelig likevel – i det lange løp.

Originale batterier til mine Fuji X-E3 og T2 koster pr. stykk 880 kroner. Pluss porto for oss som bor litt utenfor.

Derfor var det mye smartere å kjøpe Duracell-batterier, fra Duracell online eller noe slikt. Om lag halv pris, og varene levert rett i postkassa. Flotte batterier av solid Duracell-kvalitet (riktignok laget i Kina som så mye annet).

Alt vel!

Etter et års tid begynte imidlertid Duacell-batteriene å bli litt trege å få inn og ut av batterikassa. Årsaken var åpenbar: Batteriene hadde fått kul på magen. Den ene siden var føl-bart og faktisk også se-bart tykkere. På et godt gammelt skyvlær var det mulig å måle at Duracell-batteriet var om lag ¾ millimeters tykkere enn originalbatteriet. De siste gangene de uoriginale batteriene ble forsøkt presset inn i kamerakassa, ble det et tilsvarende strev å få batteriene lirket ut ved hjelp av ymse remedier. Da var det stopp.

Kunne ladingen ha noe med dette å gjøre?

Jeg bruker alltid den vedlagte laderen BC-W126.

Min fotokompis sørafor i verden lar batteriene stå i kamera, og bruker USB-kabel for lading. Han opplever ikke endring i tykkelse.

Hypotese 1: Lading via USB i kamera er snillere mot batteriene enn lading i den laderen som følger med kamera.

Hypotese 2: Det kan ha noe å gjøre med måten vi lader på. Jeg liker å ha fulle batterier til enhver tid, noe som medfører smålading hele tiden. Er det smartere å kjøre batteriet ned mot bunn før man lader? Aner ikke.

Den enkle konklusjonen sier seg selv. For mitt vedkommende blir det originalt.

Kunstig foto-intelligens

Det har blitt jukset med fotografier siden «tidenes morgen». Men aldri har det vært enklere å jukse enn nå. Takket være kunstig intelligens er det mulig å gjøre ting med våre bilder som det var tilnærmet umulig for bare kort tid siden, eller som i alle fall krevde en stø hånd og ufattelig mye tid.

Bildet her er et enkelt eksempel. Øverst finner du originalen, rett fra kamera.

Bildet nedenfor er etter noen få justeringer i Lightroom Classic.

Løsningen her heter masker, noe som kom i siste versjon. Jeg ber programmet finne hovedmotivet, og programmet plukket ut de tre personene raskere enn jeg ville brukt på å trace to centimeter av topplua til fiolinisten. Jeg valgte nå kun å forsterke alle farger og øke dynamikken i denne masken.

Punkt to ble å velge bakgrunnen, slik at alt annet enn de tre personene ble valgt. Eksponeringen ble så redusert noen hakk til bakgrunnen var passe mørk. Gulvet var fortsatt for lyst, og det ble dempet med et lineært avtonet verktøy. Jeg vil anta at jeg brukte maks 2 minutter på denne jobben.

Hvis jeg hadde fått med ansiktet til personene, kunne jeg endret hårfarge, gjort tennene kritthvite, farget øynene blå, mm. alt aldeles automatisk fordi programmet gjenkjenner ansikt med alle elementer – takket være kunstig intelligens.

Til det bedre? Eller til det verre?

Glemte kvinnelige fotografer

Det er sikkert flere grunner til at mange kvinnelige fotografer forsvinner inn i historien som ukjente. En av dem var Kari Berggrav (1911-1996), fotograf i Arbeiderbladet fra 30-tallet. Hun omtales av en kollega som «Norges første kvinnelige pressefotograf». Merkelig nok er hun ikke å oppdrive i noe fotohistoriske oppslagsverk.

Kari Berggrav (1911-1996) , fotograf. Her fra sin periode som fotograf i FNs sekretariat, New York

Her og der kan bilder av Kari Berggrav dukke opp i arkivene, ofte som «fotograf: ukjent». Fotohistorikere kan med rimelig pålitelighet likevel koble bilde og fotograf, både ut fra «modus operandi» og – med hensyn til krigsbildene – å følge krigens gang i vårdagene 1940.

Resultatet av det tyske flyangrepet på Narvik 1. juni 1940. Foto: Kari Berggrav.

For meg er det med en viss andektighet å vite at hun har vært tilstede i de samme gatene og i det samme området som jeg vandrer i, og som i disse dager vises for hele verden i form av filmen «Kampen om Narvik».

Jeg har ikke tenkt å fortelle så mye om dette, men heller vise til en artikkel av Tone Svinningen, publisert hos Preus. Svinningen har med en forskers grundighet funnet frem mye informasjon om Kari Berggrav, med målsetting å plassere henne i den fotohistorien hun hører hjemme i.

Artikkel om Kari Berggrav hos Preus museum

Her er en annen lignende historie om en annen kvinnelig fotograf som (nesten) forsvant ut av historien

Gjør noe utenom det vanlige

Når det er blygrått lys ute, snøen ligger kram på bakken, det er +3 grader og regn i lufta – og fotomotivene ikke akkurat står i kø: Hva gjør man da?

Da kan man for eksempel skru litt på kamera, og gjøre noe litt utenom det vanlige. Hva med for eksempel å fotografere i sorthvitt? Og hva med å skru ISOen helt i bånn til 200, og velge en liten blenderåpning slik at eksponeringen blir sakte nok til å gi uklare bilder når du tilter eller zoomer kamera. Finn noen vertikale elementer, still inn kamera, tilt kamera nedover og trykk av mens du er i bevegelse. Her er det bare å prøve seg frem: 1,5 sek, 1 sek osv.

Og tilsvarende, at du finner et motiv med et interessepunkt, og så zoomer du ut eller inn med dette punktet i midten (for etterpå kan du croppe bildet som du ønsker.

Så kommer du hjem og laster bildene over til PC/Mac og humrer litt, kaster 85 % av bildene, men er likevel fornøyd fordi du faktisk fikk to-tre bilder som var litt morsomme. Det ble en vellykket foto-tur og spaser-tur!

Alle bildene her er tatt med Fuji X-E3 og (det fantastisk gode) kitobjektivet, 18-55 mm.

Det øverste bildet er tatt på 0,5 sek med blender 13. De midterste bildet er tatt på 1 sek og f 11. Og det nederste bildet 1/15 sek og f 13.

Bildene ble fremkalt i Lightroom Classic. Ikke si det til noen, men jeg starter som regel ut med Auto-korrigering, og så justerer jeg manuelt derfra. Ramma rundt to av bildene ble laget i Photoshop med rammeverktøyet med 3 punkt uttoning og deretter Rediger -> Strøk og 50 punkt sort strek på utsiden. (Hvis du liker rammer, finner du mer forseggjorte og stilige rammer i programmet Nik Collection -> Nik Silver Efex, som normalt kjøres som en plug-in til LrC).

Men viktigst av alt: Vær kreativ og våg deg utenfor boksen.

Solgløtt i mørketid

De er magisk: De første solstrålene som titter over horisonten eller over fjellrekka mot sør – etter knapt tre måneders fravær! Men ennå må vi vente noen dager. Først ser vi solstrålene i skyene. Så begynner sola å vandre rundt på fjelltoppene i nord. Og så…

Du vil ikke forstå dette hvis du ikke har opplevd det.

.

Der jeg holder til kommer sola tilbake 7. februar. På hytta, litt lengre sør og med noe lavere fjell i sør, kommer sola den 26. januar. Så kan du selv regne antall dager mot vintersolverv, og finne ut når sola forsvant på tidlig-vinteren.

I mellomtiden, som nå helg da jeg ruslet nesten mutters alene rundt i et blågrått mørke, i blåst og med snøbyger som kom og gikk – måtte jeg nøye meg med de små solgløttene som var å se, øverst på skytoppene bak bygeskyene.

Det går fort nå. Snart ser vi hele sola.

Bildene er tatt på Skarstad i Efjord i Narvik kommune.

På det øverste bildet ser du Barøya, og fremst den skogkledte Engelsøya. Fujifilm X-T2, Fujinon 16-80 @ 55 mm, f:6,5, 1/100 sek, ISO250, kl 12:00.

Det nederste bildet har tekniske data 16-80 @ 22 mm, f:6,4, 1/100, ISO 200, kl 12:30.