Stilleben – tips for helgen

Her er et lite høst-foto-helge-tips når det regner kattunger og takene blåser av hus over store deler av Kongeriket: Finn frem kamera og ta et stilleben!

Sving innom frukt og grønnsaksdisken på Super’n, og ta for deg av ymse både hva angår størrelse og farger. Nå kan du rigge deg til foran et passe stort vindu som slipper inn diffust lys (ikke direkte solskinn), og så danderer du herlighetene etter alle kunstens regler. Du må gjerne la deg inspirere av de gamle kunstnerne.

Du bør beholde lav ISO og ha en fornuftig liten blender, f eks rundt 10 for å få nok dybdeskarphet. Det betyr at du må ha et stativ for å fotografere med lav lukkertid.

Prøv deg frem mhp dybdeskarphet. Det er stilig at det meste av frukt/grønnsaker er skarpt, mens bakgrunnen kan være svakt uskarpt (alternativt fikser du dette i Photoshop).

Dette bildet viser årets avling fra drivhuset etter en elendig sommer (vel, det var litt mer, men ikke mye). Jeg ønsket kort og godt å dokumentere avlingen. Bakgrunnen er en litt sliten fleece-jakke. Kamera er et Nikon D700 med en 24-70 f2:8 @ 70 mm. ISO 200, f:10, 0,4 sek. Stativ. Lys fra overskyet himmel via kjøkkenvinduet. Bildet er litt etterbehandlet i Lightroom: Kun oppskarpet, siden det er tatt i RAW-format, og så lagt på en ørliten såkalt postcrop vignettering.

Reklamer

Trenger jeg polarisasjonsfilter?

I tillegg til et UV-filter av høy kvalitet som «linsebeskytter», er kanskje et polarisasjonsfilter det eneste filteret du trenger. Kanskje?!?

Bildene her er tatt en vanlig ettermiddag og med sola ca. 90 grader inn fra venstre.

Blå himmel

Bildet nedenfor er tatt uten polafilter.

I bildet under har jeg forsterket blåfargen i Lightroom. Dette er en enkel og vanligvis utmerket funksjon, der du bare klikker på himmelen. (HSL ->Luminance) Programmet leser av fargeverdiene. Nå så skyver du musa nedover for mer farge (eller oppover for mindre). Alt som tilhører denne fargeverdien i bildet, får mer metning. (Mange fordeler, noen ulemper. Se for eksempel det blå skiltet på en bygning).

Bildet under her er tatt med et polafilter på linsa, dreid over til maks effekt – noe man ikke bør gjøre. Bildet har da fått den «klassiske» polaroid-bruntonen over det hele. Dette er det mulig å justere bort, men det har jeg altså ikke gjort her. Alternativet er å ikke dra på full effekt, men da blir også himmelen mindre blå.

Konklusjon så langt: Hvis den eneste oppgaven til polafilteret er å skape mer metning i himmelen, så mener jeg du heller bør kjøpe Adobe Lightroom.

Refleks

Den eneste situasjonen der jeg vil forsvare polafilter, er der du plages med uønskede reflekser. Det være seg refleks i vann, på blanke flater – eller som her i glass. Du ser det beste i den hvite lastebilen. Jobben som polafilteret har gjort her (bildet nederst), klarer du neppe å gjør selv i f.eks. Photoshop.

Konklusjon: For å dempe eller fjerne reflekser er et polafilter unnværlig.

Verdens største kamera – år 1900

Verden er full av snodige tildragelser. Like før forrige århundreskifte laget Pullman, Illinois, et tog, kalt The Alton Limited. Det skulle være det «flotteste toget i verden», perfekt utformet og med symmetrisk design. Selskapet ønsket å fotografere hele herligheten.

De hyret inn Chicago-fotografen Georg R. Lawrence. Som alle praktisk anrettede mennesker foreslo han å fotografere togsettet i flere deler, og montere bildene sammen. Men selskapet ønsket ett bilde!

Dermed måtte George hyre inn snekkere og linsemakere. De bygget kort og godt det som den gang var verdens største kamera. Det var 6 meter langt, og veide 635 kilo (inkludert betongsokkel i bunnen for å holde herligheten på plass). Konstruksjonen besto ellers for det meste av listverk av kirsebærtre, og – ikke minst – en 3048 mm stor linse, laget av Carl Zeiss.

Så ble det hele fraktet med jernbane til fotostedet, og takket være en hel skokk med medhjelpere kunne til sist vår gode George, trykke på utløseren. Eksponeringstid: 2,5 minutter.

Var det så verd innsatsen? Tja, kunden har jo alltid rett. Og så kunne de vel som skryte enda mer i brosjyrene sine, og ikke minst på verdensutstillingen i Paris i 1900: Det var ikke bare verdens vakreste og mest symmetriske tog. Det var også avfotografert med verdens største kamera og med verdens største «film».

Her kan du lese hele historien.

 

Tre linser for naturfotografering

Det hender jeg ramler over gode videosnutter på nett. Her er en av dem: Nigel Danson forteller om hans tre foretrukne linser for naturfotografering: Den kraftige vidvinkelzoomen, normalen (fastoptikk med høy lysstyrke) og telezoomen.

Nigel snakker om Nikon og Fuji. Han bruker begge deler. Jeg har samme combo. Han kunne muligens presisert forskjellen på linser for halvformat-kameraer som for eksempel Fuji X-T2 og linser for fullformatkameraer som Nikon D810.

Vidvinkel

En 10-24 mm linse på et Fuji-kamera gir det samme bildet som en 16-35 mm linse på et Nikon fullformatkamera. Formelen er enkel: Du ganger med 1,5 for å «omregne» fra halvformatlinser til fullformatlinser.

Normal

Det betyr at mens Nigel elsker sin «Nifty Fifty», 50 mm, 1,4, så må han sette på en 35 mm på sitt halvformat Fujikamera for å få det samme bildet. Legg merke til at han gjør et poeng av å «zoome med beina». Fast optikk kan kreve mer av deg som fotograf. Og det er bra!

Tele

Så er det kanskje litt mer merkelig at han elsker sin 70-200 (eller 50-140 for halvformat) i naturen. Kanskje kommer det av at han trasker rundt i en flatt engelsk landskap, mens jeg har fjell så det rekker i «bakgården», og dermed liker vidvinkel bedre.  

På 10 minutter rekker du å få litt inspirasjon og noen gode tips. Han svinger også innom begrepet hyperfokaldistanse, som det kan være verd å lære seg – spesielt hvis du bruker med vidvinkel og ønsker maks dybdeskarphet. (Du kan lese litt mer om dette her).

Jeg ser en del videoprogrammer om foto, og det er mange jeg slår av – av ulike grunner. Jeg liker imidlertid dette: God filming (kanskje litt for mange kutt), lyden er perfekt, Nigel snakker begripelig og passe fort og her er ingen endeløse gjentakelser eller munndiaré. Jeg senker skuldrene og koser meg med Nigel, vofsen hans – og alle linsene. Håper du gjør det samme.

Bildetekster: Bildene her er fra videproduksjonen, foto: Nigel Danson.  

35 mm: Gatefotografenes (og mange andre) sin beste linse

Aldeles uvant for meg, valgte jeg på en ukelang tur nylig å ta med kun ett objektiv: 23 mm, som tilsvarer 35 mm på fullformat. Ble jeg fornøyd? Jo, men ikke umiddelbart.

Da jeg for litt siden oppgraderte kamerahus fra Fuji X-E2 til E3 valgte jeg som «kit-objektiv» en 23 mm i stedet for 18-55 som jeg har fra før av. I flere måneder har dette objektivet stort sett ligget på vent. Det har liksom aldri vært bruk for det, ettersom det jo dekkes av 18-55.

Men denne gangen ville jeg reise lett. Kun ett hus og ei linse. Jeg falt på 23 mm. Ingen fotobag, kun hus og linse øverst i ryggsekken.

Fra min tid som fotojournalist er jeg glad i ekstreme vidvinkler. 20 mm og 28 mm var fast på mine filmbaserte Nikonkameraer. På Nikon D70 og D300 ble det 10-20 mm. Da jeg gikk over til fullformat på D700 kom raskt en 12-24 i sekken.

En 35 mm var aldri på tale. Før nå. Én hyggelig uke og 500 bilder senere er det kanskje på tide på oppsummere.

Minus:

Til å begynne med virket bildevinkelen for liten (gammel vane, vond å vende). Når jeg etter hvert lærte meg å vurdere bildevinkelen, var det stort sett bare å gå lengre bak eller akseptere kutt. Ellers kommer ikke på noe negativt å si om denne linsa.

Plus:

Skarp optikk, lyssterk nok, fin bokeh selv passe nedblendet, liten og hendig, diskret, fint å kunne stille inn blender uten å se gjennom søkeren.

 

Her er hva andre skriver om 35 mm brennvidde

  • God til: gatefotografering, eventfotografering og portretter i miljø.
  • 35 mm er en klassisk brennvidde for mange fotojournalister. Dels fordi kan man komme tett på der det skjer, og dels bevarer man miljøet og omgivelsene som gir bildet kontekst. Av samme årsak glimrende for bryllups- eller eventfotografering.
  • Det er også det perfekte objektivet for å fotografere på tvers av middagsbordet, hvor 24 mm kan forvrenge ansikter. (Kilde: digital-foto.no)
  • En brännvidd på 23 mm, på en kamera sensor i APS-C-storlek, motsvarar 35 mm brännvidd i fullformat 24x36mm. Detta innebär i klartext att detta är en moderat vidvinkel, lämplig för en mängd olika användningsområden. Det kan handla om allt ifrån landskapsbilder, arkitektur och interiör till porträtt och gatufotografi. Många fotografer genom åren har haft 35 mm-optik som sin «arbetshäst» och allra mest använda.
  • Info: Fujifilm Fujinon XF 23/2,0 R WR ble bästa APS-C optik med fast brännvidd, enligt TIPA 2017. (Kilde: cyberphoto.se)

 

Bildetekster (alle bilder tatt med linse 23 mm/f:2,0 og med Fujifilm X-E3):

Gul bil: 200 iso, f:2,0, 1/80 sek. Foto tatt på kvelden. Overraskende stor dybdeskarphet. Burde vært høyere iso og mindre blender, men godt akseptabelt.

Engelsk frokost: 200 iso, f:2,0, 1/450 sek. På så nært hold blir det fin bokeh.

Festning: 200 iso, f:4,0, 1/350 sek. Man blir tvunget til å gjøre utsnitt. Med en ultravidvinkel ville personen i portrommet forsvunnet.

Operaen: 320 iso, f:9, 1/950 sek. Skarpt over det hele. Selvsagt.

Fargerik dame på Karl Johan (som noen påstår er artisten Aurora Aksnes): 200 iso, f:6,4, 1/110 sek. Blender 6,4 for å sikre skarphet på motiv. Tross dette er bakgrunnen passe uskarp. Gatefotoobjektiv! Her er kanskje 35 mm på sitt beste.

(Og som alltid: Klikk på bilder for å se i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din)

Nattfotografering av bevegelig mål

Våre nye digitale kameraer finner lys der det nesten ikke er lys. Men det har sin pris.

Det ville seg slik at jeg var i Drøbak i midten av august 2018, da Queen Mary 2 var en snartur innom Norge, og på tur sørover fra Oslo. Med 16 knops fart skled den 345 meter lange og 48 meter brede båten forbi fastlandet og det legendariske fortet på Oscarsborg.

(Se bilde i fullt format ved å klikke på det. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din). 

Jeg kunne ikke dy meg. På stranden hadde jeg en Fujifilm X-E3 med APS-C brikke og for anledningen kun en fast 23 mm f:2. Det var overskyet og mørkt. Svært mørkt. Jeg måtte opp i 12 800 ISO og valgte selvsagt full blenderåpning. Med 1,5 steg eksponeringskompensasjon kom jeg ned i 1/45 sekund. Jeg valgte å holde kamera i ro (altså ikke panorere): Dersom noe ville bli uskarpt måtte det bli båten, og ikke festningen. Jeg valgte å stå under et tre med greiner, selv om bladene ville bli uskarpe, men de ga en bra innramming av motivet, samtidig som de dekket en flate der man svært tydelig ser kornene.

På displayet kunne jeg se tegninger i himmelen, muligens speilinger fra Oscarsborg, men mest trolig fra Drammen. Dette sjekket jeg ut mens skipet var på vei til posisjon.

Og resultatet: Det kunne blitt fint dersom det hadde vært tatt tidligere på kvelden. Nå ble det ganske enkelt for mye korn (dvs. det er ikke «korn» men elektronisk støy fra sensoren). Men tross alt må vi vel la oss imponere over at det går an å ta bilder av bevegelige motiv i mørke.

Bildet ble tatt i RAW-format og etterbehandlet i Lightroom. Kun ørlite oppskarping og deretter litt mer fargestøyreduksjon. Deretter + 1,5 i eksponering og reduksjon av skygge.

Husk på bakgrunnen

En god fotograf må tenke på minst tre ting samtidig: Forgrunn, hovedmotiv og bakgrunn. Det siste ikke minst.

I en liten video poengterer fotograf David Bergmann hvordan og hvorfor du må sørge for at bildene dine ikke ødelegges av en dårlig bakgrunn.

Det er tre måter å unngå dette på:

  1. Du flytter deg
  2. Motivet flytter seg
  3. At du gjør bakgrunnen så uskarp som mulig ved kombinasjonen teleobjektiv og stor blender.

Jeg var nylig på et dressurstevne og tok (selvsagt) noen bilder. Bakgrunnen var ikke ille (det finnes myyyye verre forhold andre steder). Men likevel var det en del objekter i bakgrunnen som forstyrret. Derfor forsøkte jeg å finne ulike posisjoner slik at jeg fikk renest mulig bakgrunn.

Dessuten fotograferte jeg med 5 bilder pr. sekund, for å øke sjansen for å få et bra motiv mot en bra bakgrunn. Det er nemlig ikke bare-bare å få beina til hesten å være korrekt og visuelt pent, at hesten ikke blinker, at rytteren har det rette glimtet, osv, osv. – og at alt annet (som for eksempel og ikke minst bakgrunnen) er korrekt.

Jeg måtte lete i fotoseriene fra stevnet, men til sist fant jeg et bilde som virkelig er klassikeren: Det med hovedmotivet som har stolpe rett opp av hodet. Heldigvis hadde jeg mange andre og bedre bilder av denne rytteren 🙂

Men, ta en titt på David Bergmann, og ha hans gode råd i mente neste gang du skal fotografere noen. Husk bakgrunnen!!!