Kvinnelige fotografer på kvinnedagen

På Kvinnedagen, 8. mars kl. 18:00, presenterer Vestfoldmuseene et foredrag på Gamle Eidsfoss kro med tittel: «Kjekke jenter kan alt! Kvinnelige fotografer omkring 1900.»

Det er Hanne Holm-Johnsen, tidligere konservator på Preus fotomuseum, som foredrar. Det koster 50,- å komme inn, men det sendes også direkte på Facebooksiden visiteidsfoss.

Foto: Louise Wold, illustrasjon fra foredraget.

Utover på 1800-tallet fikk kvinner flere og flere rettigheter til å forsørge seg selv. Kvinnene fant nye levemåter og nye yrker, blant annet som fotograf. Årsakene til dette er flere. Blant annet var fotografiyrket så nytt at det ikke ble «fanget» inn av et rigid laugsvesen. Med noe utstyr og kjemikalier kunne hvem som helst begynne som fotograf – og med det bli økonomisk uavhengig.

I min lille kant av verden var det flere kvinner som ble fotografer, over kortere eller lengre tid. I boka til Sigrid Lien, «Lengselens bilder», om fotografiet i norsk utvandringshistorie, forteller hun at det var en påtakelig andel kvinner som enten oppga at de var fotografer da de dro over til Amerika, eller oppga dette noe tid etter at de var kommet over.

Foredraget på Gamle Eidsfoss kro har et lokalt tilsnitt, og omhandler blant annet fire lokale fotografer: Marie Høeg, Bolette Berg, Louise Wold og Otilde Solum. De ble fotografer i Horten og Holmestrand. De viser både gjennom sine bilder og sine liv at Norge var i forandring.
Situasjonen var nokså lik mange andre steder i landet.

Perfekte masker i Lightroom

Siste versjon av Adobe-programmet Lightroom har en rekke nye verktøy som kan forenkle jobben din og som kan forbedre bildene radikalt. På noen få sekunder.

Foto rett fra kamera

Lightroom kan for eksempel finne himmelen for deg og finner objekter i bilder, slik at du etterpå kan bearbeide de delene som er valgt ut – eller det omvendte.

Å frilegge kanna i bildet manuelt ville tatt meg mye tid, selv med bruk av ulike verktøy i Photoshop. I stedet finner Lightroom motivet for meg på noen få sekunder. Himler med kompliserte motiver i forgrunnen kan ta litt flere sekunder, men prosessen er likevel imponerende.

Foto etter noen sekunders behandling i Lightroom

I dette bildet ønsket jeg mørk bakgrunn rundt objektet. Gjenstanden ble fotografert på et mørkt bord med en mørk skinnsofa bak. Men bakgrunnen var ikke mørk nok, og det hele ble ganske improvisert. Jeg var imidlertid sikker på at LR ville ordne det hele når jeg kom hjem. På et par sekunder hadde LR lokalisert objektet og laget en perfekt maske. Denne snudde jeg (inverterte), og dro ganske enkelt eksponeringen ned noen hakk til alt rundt kanna var blir så mørk som jeg ønsket.

Heldigvis er det fortsatt et og annet man blir imponert over.

Om å hugge i stein

Det hender man leser saker som setter ting i relieff, og som åpner nye dører – vel i det minste setter dem på gløtt. Denne artikkelen er en slik, og den handler om å hugge stein.

Forleden tok jeg frem fra bokhylla en av mine fotobøker, en murstein av ei bok signert Lars Tunbjørk. Boka heter Retrospektiv. Den ble laget etter hans alt for tidlige bortgang i 2015.

Hvis du har sett et bilde tatt av Lars, så glemmer du det sjelden, og du vil være i stand til å plukke ut Tunbjørk-bilder hvor det skulle være. En ekte «tunbjörkare» er noe for seg.

I boka (side 316) siteres Roger Turessons tolkning av en «tunbjörkare»: Det er rent teknisk fotografert i farger, gjerne med blits slik at man ser alle detaljer. Utover dette skal det finnes en objektivitet i bildet, men også et kritisk øye. Nesten viktigst av alt er en glimt av melankoli og en hel del humor. Det finnes alltid med i hans bilder.

I et intervju med Lars Tunbjörk i 2012 forteller han mer om sin tilnærming til et godt fotografi. Det var dette som jeg hadde lyst å fortelle deg.

«I mitt fotografi begynner jeg ofte å fotografere en situasjon på en plass som interesserer meg. Det kan være en gate, et torg, en spesiell arbeidsplass, en kafé eller kjøpesenter. Det er først miljøet som interesserer meg, og siden forsøker jeg å vente her til jeg treffer på en person som interesserer meg og agerer i dette miljøet på ønsket måte. Så det handler mye om å vente.»

For Lars handlet det også om å komme tilbake, år etter år, til samme plass. Han mente at det mulige bildet kunne finnes der. Lars hadde en enestående evne til å previsualisere; å se det mulige bildet bli til gjennom hele prosessen frem til ferdig print. Dette på samme måte som den allsidige kunstneren Michelangelo tålmodig hugget bort steinen rundt den figuren han visste var der inne i steinblokken. «Man hugger bort, og i den harde steinen ser man en levende skikkelse tre frem.»

Repro av bilder i glass og ramme

Alle som har vært i befatning med å digitalisere gamle bilder, kommer før eller siden over problemet med bilder i glass og ramme.

Hvis man av ulike grunner ikke ønsker å ta bildene ut av rammene (og det kan det være mange gode grunner for), støter på problemet med refleks fra glassflaten. Tar du bildet rett på, ender det ofte opp med at både du og kamera kan sees i reprofotoet.

De som jobber profesjonelt med dette har nok sine (dyre) løsninger. 

Her er én måte å gjøre det på. Den innebærer riktignok at du må skaffe deg Adobe-programmet Photoshop – eller tilsvarende. Det finnes sikkert andre programmer som gjør jobben. Ikke minst finnes det apper på mobiltelefonen din. Men så var det det med kvaliteten da…

Jeg har i mange år jobbet med en gammel versjon av Photoshop, og måtte nettopp gå over til siste versjon i en abonnementsordning. Det var her løsningen lå, aldeles automatisert i forhold til tidligere da man måtte å fikle manuelt i timevis for å få et godt resultat.

Her er metoden:

Still opp bildet slik at du får nok lys til å kunne fotografere f eks på 5,6-8 (greit med litt dybdeskarphet).

Bilde tatt på «skrå» slik at jeg ikke synes i refleksen i glasset.

Flytt bildet til du unngår å få refleks i glasset fra bakgrunnen (joda, det er mulig).

Stå nå først rett foran bildet. Du vises i glasset. Beveg deg mot en av kantene av bildet slik at du akkurat forsvinner.

Ta bildet. Det blir nå selvsagt forvrengt og ikke den perfekte firkanten som du vil ha.

Du markerer hjørnene, og programmet lager et rutenett slik som du ser her.

Åpne Photoshop og gå til beskjæringsverktøyet. Her må du vanligvis klikke på den lille trekanten nede til høyre, slik at du får opp undermenyen som heter Verktøy for perspektivbeskjæring.

Resultatet.

Marker de fire hjørnene i det «skjeve» bildet. Se foto. Klikk nå på V-en oppe i toppmenyen, og – vips – så er bildet akkurat så perfekt og firkantet som du vil ha det.

Litt «kunst» innimellom

I ny og ne tar jeg på meg «kunstnerhatten» og begir meg ut på leting etter noe helt annet enn den type dokumentar-foto jeg vanligvis bedriver. Det er herlig å forsøke seg utenfor «boksen».

Resultatet denne gang ble svært minimalistiske motiv: Sorte figurer mot en helt hvit bakgrunn. Det er slike bilder jeg av og til kunne tenke meg i stort format på veggen.

Jeg fotograferte rett på. Ingen korrigering. Det hadde vært smartere allerede fra starten å fotografere i sorthvitt, og ikke minst plusse på litt i eksponeringskompensasjon. Alle kameraer er laget for å gjengi «normalbilder», dvs. like mye mørke som lyse områder. Nå får kamera beskjed om at det her er myyyye lys, og dermed blender kamera ned. Da må man justere, kansksje +1 eller +2.

Siden jeg fotograferte uten kompensasjon var det ikke slik bildene så ut da jeg åpnet serien i Lightroom. De var mørke og brune.

Men etter litt frem og tilbake i LR ble bildene om lag slik jeg så dem for meg og ville ha dem. Se LR-innstilling til høyre her. I tillegg fjernet jeg litt smårusk som bare forstyrret.

Utstyr for alle bildene: Fuji X-E3, Linse 18-55.

%d bloggere liker dette: