Det hender man leser saker som setter ting i relieff, og som åpner nye dører – vel i det minste setter dem på gløtt. Denne artikkelen er en slik, og den handler om å hugge stein.
Forleden tok jeg frem fra bokhylla en av mine fotobøker, en murstein av ei bok signert Lars Tunbjørk. Boka heter Retrospektiv. Den ble laget etter hans alt for tidlige bortgang i 2015.
Hvis du har sett et bilde tatt av Lars, så glemmer du det sjelden, og du vil være i stand til å plukke ut Tunbjørk-bilder hvor det skulle være. En ekte «tunbjörkare» er noe for seg.
I boka (side 316) siteres Roger Turessons tolkning av en «tunbjörkare»: Det er rent teknisk fotografert i farger, gjerne med blits slik at man ser alle detaljer. Utover dette skal det finnes en objektivitet i bildet, men også et kritisk øye. Nesten viktigst av alt er en glimt av melankoli og en hel del humor. Det finnes alltid med i hans bilder.
I et intervju med Lars Tunbjörk i 2012 forteller han mer om sin tilnærming til et godt fotografi. Det var dette som jeg hadde lyst å fortelle deg.
«I mitt fotografi begynner jeg ofte å fotografere en situasjon på en plass som interesserer meg. Det kan være en gate, et torg, en spesiell arbeidsplass, en kafé eller kjøpesenter. Det er først miljøet som interesserer meg, og siden forsøker jeg å vente her til jeg treffer på en person som interesserer meg og agerer i dette miljøet på ønsket måte. Så det handler mye om å vente.»
For Lars handlet det også om å komme tilbake, år etter år, til samme plass. Han mente at det mulige bildet kunne finnes der. Lars hadde en enestående evne til å previsualisere; å se det mulige bildet bli til gjennom hele prosessen frem til ferdig print. Dette på samme måte som den allsidige kunstneren Michelangelo tålmodig hugget bort steinen rundt den figuren han visste var der inne i steinblokken. «Man hugger bort, og i den harde steinen ser man en levende skikkelse tre frem.»
infotobloggen 