Ikeabildet

Hvis du har litt tid i helga, så anbefaler jeg en morsom og litt spesiell film om et av verdens mest solgte bilder (?) og historien om å finne frem til hvem fotografen var.

Den handler om Amsterdam, om en dyktig motefotograf som tok et tilfeldig bilde av en sykkel som sto parkert ved en kanal, om et bildebyrå, om IKEA som kjøpte rettighetene for noen få dollar – og som senere produserte og solgte dette bildet i format 100×140 cm i tusenvis av eksemplarer over det meste av verden.

Og altså om en kjøper/eier som ga seg f.. på at han skulle finne ut historien om bildet og om fotografen som tok det.

Litt av en detektivhistorie, som han altså var smart nok til å lage en liten film av. Kommentarene er på flamsk mens filmen er tekstet på engelsk.

10-tusen-kroners-spørsmålet får vi derimot ikke svar på: Hva er det som gjør at ett bilde blir så enormt populært, mens nesten ingen bryr seg om bildet ved siden av? Oppskriften på dette finnes dessverre ikke.

Enjoy!

Street photography – gratis kult-film

«Everybody Street», Cheryl Dunns flotte film om gatefotografer på Manhattan, er nå (igjen) fritt tilgjengelig på YouTube. På knapt 1,5 time får du med deg hva gatefoto betyr. I alle fall på amerikansk, og garantert på NYC-måten.

Regissør Cheryl Dunn skramlet i 2011 sammen 45 000 dollar via Kickstarter. Vel anvendte penger. Filmen kom i 2013 og fikk akkurat så mye oppmerksomhet og skryt som den fortjener. Flott og tidsriktig filming og en aldeles herlig regi. Her får du møte fotografer av begge kjønn, som over en lang periode har satt sitt preg på amerikansk gatefoto. Noen sympatiske og empatiske, andre det stikk motsatte – for å si det forsiktig.

Jeg er svak for god gatefoto, og har (selvsagt) omtalt filmen tidligere. Det aldeles nye og fine er at filmen igjen er lagt gratis ut på YouTube.

Et nettsted sier at du kan se filmen – med reklame – men jeg møtte svart skjerm. Jeg fant imidlertid en reklamefri versjon her. Så får vi se hvor lenge det varer.
Stadig endringer: Her er en versjon (februar 2022) med spansk undertekst. Lyden er original, så du får det nok med deg

Her er fotografene som er med i filmen.

Hvis du har halvannen time, så anbefales filmen på det varmeste. Men du bør vite hva du går til. Dette er ikke en film om blendere og tid og lukkerhastigheter. Filmen er heller ikke spekket med landskaper og vakre sommerfugler. Denne er lærerik, morsom, interessant – og innimellom ganske rå, fordi den i slike tilfeller speiler livet på et ganske rått sted. Sånn er gatefoto: Et speilbilde av virkeligheten.

Og så anbefaler jeg at du først leser min bloggartikkel fra januar 2014 om «Everybody Street».

En av mine favoritter, rolige og snille Erwitt.

Litt flaks – og et godt kamera

Av og til skyldes gode bilder ren og skjær flaks. Men det kan være avgjørende å ha et godt kamera og noen skarpe linser med seg.

For noen dager siden var jeg på en av mine «vanlige» fototurer rundt om i byen der jeg holder til, et godt stykke nord i Kongeriket. Aldeles tilfeldig befant jeg meg på en liten utsiktstopp i en park da en liten flik av sola i sør plutselig kom til syne.

Jeg tok noen bilder og ventet på at hele sola skulle bli synlig. Men bare en liten del av sola snek seg bortover fjellet. Til sist ble det åpenbart at dette var de aller siste solstrålene – før den ville si «takk for seg» og være borte, først bak fjellene i sør og deretter under horisonten, i flere måneder. Snart mørketid i nord med andre ord.

OK, jeg hadde fått et greit bilde, men ikke noe mer enn det: Sola, refleksene i berget og byen bak. Så gikk jeg.

På tur ned hørte jeg glade unger, og oppdaget etter hvert noen gule vester på tur oppover sammen med en «tante». Med ett «så» jeg motivet for meg: Ungene i forkant som skulle se på sola for siste gang for vinteren! Dette måtte jeg få med meg! Jeg bråsnudde og gikk opp.

Unger er det lett å komme i kontakt med, men… Joda, ikke noe problem for jeg sa at det kun var ryggene jeg ville fotografere. Ingen ansikter. Det utløser nemlig en hel papirmølle med godkjenninger fra foresatte. Ungene var ikke vanskelig å be. Ikke den hyggelige «tanten» heller. Jeg visste hva jeg skulle ha, så det var bare å be ungene å stå akkurat der. Fem-seks eksponeringer. Ferdig.

Ren og skjær flaks, med andre ord.

Men et kamera med et fantastisk dynamisk omfang, og en sylskarp vidvinkel-zoom er ikke flaks. Det er nøye beregning. Pluss noen tusenlapper, selvsagt!

Det sier seg selv at et bilde rett mot sola er en utfordring både å ta og senere behandle. Under fotograferingen var det viktig å la himmelen få nok tegning, dvs. ikke være utbrent. Forgrunnen i delvis i skygge måtte heller ikke være for mørk.

For et rent naturbilde kunne løsningen vært stativ og HDR. Men med bevegelig motiv foran meg ble løsningen å kompromisse med himmel og forgrunn, og satse på at finjusteringen kunne skje i Lightroom. I LR ble himmelen justert ned og forgrunnen justert opp. I tillegg måtte både tante og unger få noen individuelle runder med «dodge and burn». Individuell oppletting av skygge bidrar også til å få tegning i skyggepartiene.

En Fujifilm X-E3 og en Fujinon 10-24 vidvinkelzoom (og erfaring med Lightroom) er altså ikke flaks.

Men samlet sett ble det ikke så aller verst.

Få korrekte farger på blomster

Et «normalt bilde» som de fleste kameraer fikser godt selv

Hvis du fotograferer noe som er ensfarget, som for eksempel et makrobilde av en blomst, så er det en viss sjanse for at du får «gale» farger på bildene. Kamera blir lurt. Da må du hjelpe til. Løsningen er vanligvis enkel og heter oftest hvitbalanse.

Jeg vil tro at de færreste amatørfotografer har noe som helst forhold til hvitbalanseinnstilling på kameraene sine. Den står fast på Auto. Det er ikke aldeles urimelig, ettersom dagens kameraer stort sett fikser dette på en grei måte. Himmelen blir blå og gresset grønt. Men det er som antydet noen unntak.

Om hvitbalanse kunne man skrive lange avhandlinger. Poenget denne gang er kun å fortelle at ditt kamera er laget for å gi normale bilder av normale objekter under normale lysforhold.

Så hva skjer hvis du stikker linsa di helt opp i en knall gul blomst eller ønsker å fotografere grønne planter? Da kan kameraet ditt få problemer. Hvis du fotograferer i jpg-format kan bildene være vanskelig å korrigere. Hvis du derimot fotograferer i RAW-format, er det en enkel sak å korrigere hvitbalansen i etterkant i et bildebehandlingsprogram.

Muligens også et motiv som må korrigeres noe.
Omlag slik kan hvitbalanseinnstilling se ut på et kamera

Derfor: Før du begir deg ut i skogen eller stikker linsa ned i blomsterpotta, så sjekker du hvilke lysforhold du fotograferer under, og så stiller du inn hvitbalansen deretter. På noen kameraer må du ned i en meny og velge. Andre har knotter og knapper på utsiden.

For de spesielt interesserte og de som vil ha fargene tilnærmet 100 % korrekt, anbefales et hvitbalansekort.

Dette var «hovedregelen». Nå kommer unntakene:

  • Lav høstsol har varmere farge enn vanlig sommersol, samtidig som høst-skygge kan være skikkelig blå.
  • Hvem sier at blomsten eller bladene være eksakt lik dem som står i potta eller henger på trærne. Lag bildene slik du vil ha dem!

    Her vil den største utfordringen trolig være at motivet kan bli overeksponert pga de store mørke flatene.

 

Jeg har tidligere skrevet om hvitbalanse. Ta en titt her om du er spesielt interessert i emnet:

Her var jeg overbevist om at bildet ville få fargestikk, men dette taklet kameraet relativt godt.
%d bloggere liker dette: