Fotoshoot Andøya – del 2

Dag 2 har vi kjørt kystveien på Andøya, det vil si «yttersi’a» fra Bø og nordover til Bleik. Dette er en del av Nasjonal turistvei. Den er preget av vidt utsyn over kritthvite strender og fjellene som stiger bratt opp av det åpne havet.Nik-1-3365

Med snorrett horisont er det lett å ty til gradert filter for å få mer tegning i himmelen. Det kan jeg snakke om en annen gang. Denne gang tenker jeg imidlertid å vise deg bruken av Lee Stopper. Det er et mørkt filter som du fester foran linsa med den hensikt å forlenge lukkertiden. Mens du for eksempel måler f:11 og 1/250 sek, så kan du med et «Big Stopper» fra Lee fotografere med f:11 og hele 4 sekunders eksponeringstid. Resultatet ser du på disse bildene. Noen synes dette ser pent ut, mens andre…Nik-1-3518

dag2-0755På bildet av kamera med en 70-200 mm f:2,8 har jeg montert en Lee filterholder, men her med et gradert 0,6 filter.

På Bleik ligger Bleikstranda som er Nord-Europas lengste sandstrand med kritthvit sand og bratte klipper. Sjøfuglkolonien på øya Bleik (spiss sukkertopp på bildet over her) er et naturreservat med steinkobber utenfor Nordmela. Øya er hekkeplass for mer enn 150.000 lundefugler.Andoya

På Andenes kan du se midnattsola fra 22. mai til 21. juli.

Reklamer

Fotoshoot Andøya – del 1

Sommerens «fotosafari» er lagt til vestkysten av Andøya og nord-vestkysten av Senja. Det er to spektakulære områder et godt stykke nord i landet. Her finnes mye av det meste, bortsett fra horder av folk, stabilt vær og strøkne 6-stjerners hoteller. Gudskjelov. I noen dager skal undertegnede og en god fotovenn farte rundt i dette området og forsøke å ta gode bilder, med eller uten hjelp fra sol, regn og vind.foto_dag1-0707

Dagens bilder er fra startstedet, i og nær Risøyhavn sør på Andøya. Alle er tatt med Fuji X-E2 med standardobjektivet 18-55 f:2,8-4 og prossesert/konvertert i Lightroom 5,7. På skjermen til en liten bærbar 13″ er det umulig å se eksakt hvor mørkt eller lyst et bilde blir, så dette blir nokså omtrentlig. foto_dag1-0684

Du kan se bildene i stor størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på den lille pila øverst til venstre i nettleseren.

Enjoy!

foto_dag1-0701

Andøya er 57 kilometer lang og 15 kilometer bred. Det er Norges 10. største øy. I nasjonal sammenheng er Andøya muligens best kjent som oppskytingsbase for vitenskapelige raketter innen Nordlysforskning. I tilfelle du skulle få lyst å stikke oppom en snartur, så er eksempelvis avstanden mellom Oslo og Andenes nesten 1500 kilometer.

Blits «Through the lens»

Kanskje litt sånn paradoksalt i forhold til lyse sommernetter: Her kommer en bloggartikkel om TTL og blits: Lysmåling «Through the lens» og blitsfotografering. Falt du av lasset allerede her?

Joe McNally, screendump fra videofilmen.
Joe McNally, screendump fra videofilmen.

Blits-ekspert Joe McNally forklarer i denne videoen* hvordan man kan forenkle blitsfotografering ved å benytte TTL. Joe bruker her proff-utstyr fra Profoto, og strengt tatt er vel det nye her at Profoto sitt utstyr nå lar seg styre TTL.

Men det er ingen ting i veien for at du benytter Nikons egne blitser. I tillegg har du da mulighet for å bruke Nikons eget system, kalt CLS: Creative Lighting System, som igjen – strengt tatt – er akkurat det samme.

Nikon SB 900.
Nikon SB 900.

Vi snakker om et intelligent kamera og et intelligent blits-system som snakker sammen. Resultatet er at du ikke trenger være like «intelligent»: Du sparer mye tid til innstillinger og justeringer siden du kan la kamera/blits gjøre det meste selv. Men jeg innrømmer villig at man skal ha både iver, interesse og litt «intelligens» for å gi seg i kast med dette.

Jeg vet at blitsfotografering generelt, og litt mer avansert styring av blitser, for mange oppleves som et minefelt. Og jeg kan være litt enig: Blitsfoto er ikke umiddelbart enkelt, spesielt ikke siden Nikon systematisk har laget verdens beste blitser – og bortimot verdens dårligste bruksanvisninger.

Jeg har skrevet litt om dette tidligere. I tillegg kan du søke på CLS i denne bloggen, og her få tips om gode lærebøker og lenker til små videofilmer som forklarer dette og som er langt bedre enn Nikons egne bruksanvisninger.

Jeg håper du kan ta steget, skaffe deg én (eller helst to) kraftige Nikonblitser, spe på med litt utstyr i form av paraplyer og/eller softbokser – for så å oppleve en ny verden der det er du som styrer lyset og skaper bildene.

Litt fakta:

Nikons blitser er ikke billige. Toppmodellen koster 4.400 kroner. Men de er robuste, lett transportable og gode, og du kan jobbe helt uavhengig av 220V. De største har nesten like mye power som de rimeligste studioanleggene. I tillegg må du selvsagt ha stativer, paraplyer/softboxer, mm.

Hvis du i stedet har lyst å rigge et studio, så får du i dag vanvittig mye for pengene med eksempelvis et anlegg som dette fra Elinchrom, pris ca. 5.800. Her må du riktignok frem og justere lysstyrken på lampene, mens du fotograferer trådløst, dvs. med radiosender. Alternativet er å grave en god del dypere ned i pengeboka, og kjøpe lamper fra Profoto. Med TTL.

Og hvis du har lyst å se hva man kan skape med blitser, så anbefales noen av bøkene til Joe McNally.  Jeg har tidligere omtalt noen av dem her på bloggen, så bare søk på navnet hans.

*Joe bruker mye slang. Vær obs på at en «okta» er en åttekantet softbox.

PS: Jeg er ikke sponset fra Scandinavian Photo.

De merkelige filmformatene (og hva vi eventuelt kan lære av dem)

Også fotoverdenen er full av teknologiske krumspring og blindgater. Ulike filmformat er en av dem.

1982-disc_2113945i
Disc-kamera og film

Trodde du at den teknologiske utviklingen var lineær, og at innovasjon fulgte innovasjon i en serie suksesser? Selvsagt ikke. Den fototeknologiske utviklingshistorien er full av eksempler på mer eller mindre gode forsøk som – for å si det ekstremt folkelig – gikk rett i dass.

Konge på haugen
I en svært lang periode i fotografiets historie var Kodak «konge på haugen». George Eastman, grunnleggeren av Kodak, revolusjonerte fotograferingen ved å lage kameraer og filmformat så var så enkle at alle kunne fotografere: You push the button, and we do the rest.

Kodak Autographic kamera
Kodak Autographic kamera

Så kom rullefilmen, og lenge var det kun dette det handlet om, selv om det også her var ulike varianter. Blant annet kom en kamera/film-variant som gjorde det mulig å skrive rett inn på filmen mens den var i kamera. Med andre ord en slags «metadata».

Men så kom 35-mm-filmen som gjennom mange tiår revolusjonerte fotograferingen: man fikk mange bilder på én rull, filmkassettene var hendige og små, det var (relativt) lett å skifte film, samt at kvaliteten på bildene ble gode nok. I forhold til de gamle negativene som f.eks. kunne være 6×9 centimeter, var selvsagt 35-mm film ikke mye å skryte av, rent flatemessig. Men nye filmemulsjoner ga lysømfintlige filmer uten alt for mye korn selv på dette lille formatet, og 35 mm film ble det «alle» brukte.

35 mm film
35 mm film

Stadig «innovasjoner»
Jeg vet ikke helt når det startet å gå utforbakke med Kodak. Kanskje var det for alvor på 80 eller 90-tallet. Hvert tiende år kom utviklingsavdelingen hos Kodak med idéen om at 35 mm-filmen ganske enkelt var for god for den jevne forbruker. Argumentasjonen var besnærende: Undersøkelser viste at bare 97 % av bildene ble forstørret til formater over 10×15 cm. De fleste kunne med andre ord klare seg med mindre filmformat, som bare ville gi ubetydelige kvalitetsforringelse på 10×15-bilder.

Ulike filmformat
Ulike filmformat

Slik kom for eksempel den knøttlille 110 filmen på markedet i 1970-årene. Bildene var hårreisende dårlige. Ti år senere kom Disc-filmen på markedet. Resultatet var enda verre. Ytterligere 10 år senere kom APS-systemet, med et «variabelt» filmformat, men langt mindre enn 35-mm-film og kvalitetsmessig deretter.

De «nye» og mindre filmene ble solgt til samme pris som de gamle, men selvsagt med reduserte kostnader for å produsere filmene, dvs. base og sølvkorn. For Kodak var dette på kort sikt muligens god butikk. Problemet var at Kodak stolte på bedriftsøkonomene, og spurte ikke hvordan fotografene tenkte. De ønsket i større grad å ha en film som var god nok når de en gang i mellom hadde tatt et blinkskudd som fortjente å bli forstørret skikkelig opp. Da var det «gjennomsnittlige» ikke godt nok.

110 og 126-film
110 og 126-film

Så kom den digitale tidsalderen snikende inn også i fotoverdenen. Kodak var svært tidlig på banen, og faktisk en av de digitale pionerene. Men når man selger tonnevis av film og fotopapir er det kanskje forståelig at man ønsket å dysse ned en konkurrerende teknologi som til de grader ville sage over den gyldne greina de satt på.

Det var ikke bare ulike små filmformat som gikk i dass for Kodak. Hele konsernet forsvant mer eller mindre. Spør en 15 åring om han/hun har hørt om Kodak!

Kan man lære noe av dette?
Er det så noe som helst vi kan lære av historien når det gjelder filmformater?

9144443568158Jeg håper du tillater at jeg (nok en gang) drar frem en av mine små kjepphester: At alt for mange mennesker lar seg blende av «ny teknologi» og tar alt for mange verdifulle bilder med utstyr som gir elendige bilder. Fotoalbumer fra 1970, 1980 og delvis 1990-tallet med 110, disc, 126 og APS-bilder er til å gråte over i dag.

Jeg så nylig et fotoalbum med bilder i 10×15 cm-format som i hovedsak var tatt med et mobiltelefonkamera. Grøss og gru. Noen få solskinnsbilder var akkurat bra nok. Men alle innebildene var kornete og fargeløse. De så muligens fine ut på den lille skjermen, men som papirbilder holdt de ikke mål.

Stakkars unger som rent fotografisk «mister» en hel barndom. Og synd for de foreldrene som oppdager dette for seint.

Så historien gjentar seg.

Martin Parr – med farger deLuxe

mparrDenne gang tenkte jeg å la deg få møte nok en fotograf som går egne veier.  Han heter Martin Parr, er engelsk, født i 1952, ble medlem i Magnum i 1988 og har ei merittliste som en Duracell-kanin. Dette er i sterk kontrast til hans vesen. Han fremstår som en ganske cool type, reflektert, underfundig og smilende. Det er på den annen side nettopp dette du finner igjen i mange av bildene hans.

Han har solid bakgrunn som fotograf. I likhet med de fleste andre født på den tiden startet han ut med sorthvitt. Senere ble det sorthvitt fordi farge ble forbundet med ferie- og amatørbilder. Men det tok han igjen – til gangs.martin-parr-common-sense-woman-sunbathing-spain-1997

Martin Parr skrev seg inn i historien ved hjelp av ei makrolinse, en ringblits og glorete farger. Og med bilder som kaller på smilet, men hvor det ofte ligger så mye mer bak. Han ønsker «å legge sine objekter under mikroskopet og presentere dem slik de er i sine omgivelser, og presentere bildene på en måte der seerne vil være usikker på om de skal le eller gråte», for å stjele klisjeer fra Wikipedia.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Han «snek» seg inn i det verdenskjente fotobyrået Magnum med knappest mulig flertall. Hans ringblits og glorete farger falt nok en del gamle sorthvitt-gubber tungt for brystet. Men sett fra mitt ståsted har han tilført Magnum mye.

Resten av historien om denne flotte fotografen og hele hans lange merittliste kan du lese her.

Hvorfor proffutstyr (som regel) gir bedre bilder enn amatørutstyr

Det er ikke aldeles uventet, men like fullt et lite paradoks for en gammel sosialdemokrat, at ei linse til 20 000 kroner kan lage så utrolig mye bedre bilder enn ei linse til en tusenlapp eller to. I gitte situasjoner er det også en sannhet med betydelige modifikasjoner at det er fotografen som skaper bilder, ikke utstyret.75 års minnemarkering

Bakteppet for dette blogginnlegget er et arrangement hvor jeg etterpå vurderte mine bilder opp mot de bildene en del andre tok.

I slutten av mai i år var det i Narvik et stort arrangement som jeg hadde lyst å fotodokumentere. Bakgrunnen var dramatisk nok. 75 år tidligere, og da snakker vi om starten på den andre verdenskrigen, ble det like nord for byen utkjempet et enormt slag – til lands, til vanns og i lufta. Franske, polske, engelske og norske styrker bekjempet den tyske okkupasjonsmakten. Få dager senere måtte de allierte riktignok trekke ut alle styrkene, og tyskerne kom tilbake. Under resten av krigen ble dette slaget holdt frem som et bevis på at den tyske krigsmaskinen ikke var uslåelig. Hensikten med arrangementet var å minnes 75 årsdagen, og hedre noen av de svært få gjenlevende veteranene fra disse kampene – som nok dessverre har kommet en del i skyggen fra «gutta på skauen». 30 000 soldater deltok i kampene om Narvik. 8 000 militære og sivile døde. Det sier litt om omfanget.

75 års minnemarkering

Tilstede under minnemarkeringen var Kronprinsen, forsvarsministeren, stortingspresidenten og representanter fra forsvaret i flere land. Pluss som nevnt noen få veteraner.

God presse-plassering
Jeg kom meg inn sammen med resten av pressen, hvilket bl.a. innebar god plassering og egen pressebuss mellom de ulike arrangementene denne dagen. Allerede her ligger selvsagt mye av hemmeligheten bak bedre bilder. I tillegg kommer «strategisk planlegging», hvilket innebærer at man hopper av og går sine egne veier når det ansees nødvendig for å få de bildene alle de andre ikke får.75 års minnemarkering

Min oppgave var å dokumentere for vårt museum, ikke nødvendigvis å levere de mest spektakulære bildene til en stresset deskleder samme kveld. Det betydde også at jeg kunne være på utkikk etter andre detaljer og andre vinklinger enn mange andre.

Mine pressekolleger hadde godt nok og dyrt nok utstyr. Mine refleksjoner går på de mange andre som fotograferte og som i dagene etterpå la ut flotte bilder på nett.

Større blenderåpning
Hva er så forskjellen på ei billig linse kontra ei dyr linse? Svar: Det meste. Men kanskje viktigst i denne sammenhengen er at den dyre er mer lyssterk (har større blenderåpning). Kombinasjonen av ei lyssterk linse og en fullformatbrikke gjør at man kan plassere skarpheten akkurat der man ønsker, og legge det meste andre uskarpt. Når jeg for eksempel fotograferte soldater som holder kranser, så valgte jeg å ta bildene delvis over en hekk slik at bildet fikk en fin innramming gjennom en passe uskarp forgrunn. I og med at jeg brukte blender f: 2,8 ble også bakgrunnen sløret. At soldatene var plassert foran flaggstenger var det ikke så mye å gjøre noe med. Hadde jeg stått på akkurat samme plass med et amatørkamera (cropfaktor 1,5) og ei kitlinse (typisk: 18-55 f: 4-5,6), så hadde jeg ikke vært i nærheten av å få de samme bildene. Men denne forskjellen koster. Vi snakker kanskje om +17 000 for kamera og +23 000 for linsa. Det er altså ikke bare i FIFA at pengene rår.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

To kamerahus
Neste store forskjell på å få de bildene man ønsker når noe skjer fort, er å kunne jobbe med flere kameraer med ulike brennvidder: Man har et kamera til enhver hendelse. Jeg vurderte å bruke min gode gamle Nikon D300 med en lyssterk normalzoom som B-kamera, men valgte faktisk bort dette til fordel for den langt lettere og mindre Fujifilm X-E2. Det er fryktelig å si det, men dette nye speilløse kameraet gir skarpere og bedre bilder enn D300. Ulempen er at den på langt nær skyter like fort og at linsa ikke har fast lysstyrke. Men disse ulempene veide (i bokstavelig forstand) mindre enn fordelene.

Med god plassering og godt utstyr gikk det stort sett greit å få de bildene jeg ønsket meg. Bildene ble lagt ut på mitt fotonettsted. Telleverket stoppet på vel 40 000 bildevisninger den dagen.75 års minnemarkering

Bildetekst: For 75 år siden var disse karene unge og relativt uerfarne soldater som slåss mot topptrente tyske soldater. Og vant.

Her litt tekniske og praktiske data:

Kamera 1: Nikon D700, fullformat. Linse: Nikon 70-200 f:2,8, håndholdt med VR innkoblet. Teleconverter 1,4 i ny og ne. Det regnet mer eller mindre hele dagen. Lyset var deretter. I lange perioder måtte jeg opp i 3200 ISO. Selvsagt RAW. Modus: Programstyring for det meste, med iherdig «tommelfingerjustering» for å få rett kombinasjon til hvert motiv. Delvis også A og S-modus når det var viktig å holde kontroll på henholdsvis blender og tid.  Med teleconverter blir min 70-200 til 100-280, men til gjengjeld mister jeg en blender. Kameraet var stort sett hele tiden innstilt på rask seriefotografering som gir ca. 4 bilder pr sekund (jeg anså det ikke nødvendig å bruke ekstra batteripakke som gir 8 b/sek, dette også ut fra en vekt/nytte-vurdering)

Kamera 2: Fujifilm X-E2, speilløst, APS-C. Linse Fujinon XF 18-55 f:2,5-4. I og med at signalbehandlingen er så god, valgte jeg å kjøre manuell hastighet og manuell blender, mens jeg stort sett overlot ISO-en til kameraet. Her brukte jeg jpg-format. Dette kameraet leverer tilnærmet perfekte jpg-bilder.

Bildebehandling: Lightroom 5,5.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Bildetekst: De fleste bildene snakker for seg, men jeg må kommentere disse to: Som avslutning på dagen sang Heidi Ruud Ellingsen en forrykende flott versjon av klassikeren fra andre verdenskrig, «We’ll meet again», med et herlig komp. Kronprinsen fikk go’fot, og både forsvarsministeren og stortingspresidenten var med på notene de også.

Hvis du vil se flere bilder fra dette arrangementet, så finner du dem her. Fordi jeg brukte to kameraer og lastet inn bilder i flere omganger, kommer bildene på nettstedet ikke i kronologisk rekkefølge.