Gode foto-råd og -ordtak

Det kan være smart å lytte til profesjonelle fotografer. Av og til. For litt siden dukket det opp på Facebook en samling fyndord og bildeeksempler fra medlemmer av staben i fotobyrået Magnum: Fem korte «kapitler» med gode råd innen (1) det å lære, (2) visjon, (3) pasjon, (4) konsistens og (5) risiko.

Til sist i det lille digitale heftet kommer vel «hovedbudskapet» i god amerikanske ånd, som handler om at du gjerne må kjøpe 10 engasjerende videleksjoner i det å ta gode gatebilder, eller mer korrekt «street photography».

Akkurat det siste får du gjøre som du vil med, men jeg anbefaler deg uansett å lese gjennom hva proffe fotografer måtte mene om dette og hint, og se et antall fenomenale bilder. I beste fall kan dette bidra til at du tar Steget fra amatør til proff, og i verste fall har du uansett et antall sitater som du kan krydre årsmeldingen i fotoklubben som du kanskje er medlem i.

Lykke til med begge deler.

Bruk denne lenken, rett til Magnum.

Reklame

Magnum: Et fotounivers du kan lære mye av

Jeg er overbevist om at både du og jeg kan bli en bedre fotograf ved å studere andres bilder. Altså: Ikke blafre fort gjennom, eller bare se på. Men studere. Her får du adressen til ett utmerket «studiested»:

Få andre steder har du så mange og så fantastisk gode «mentorer» samlet på ett sted som i bildebyrået Magnum. Her er noen av verdens beste fotografer, og i stil dekker de et stort spekter, selv om det nok er mye som kan gå under kategorien dokumentasjon.

Jeg har tidligere skrevet mye som på ulike måter har med Magnum å gjøre, så du må gjerne søke i bloggen for å finne ut mer om Magnum.

Det som er mest interessant i denne sammenhengen er altså Magnum-fotografene og deres bilder. Du finner en oversikt over alle her: https://www.magnumphotos.com/photographers

Herfra er det mange tilnærminger: Du kan for eksempel plukke ut en og en fotograf, og se om hun/han tar bilder som du liker, og så lese mer om dem, studere bildene deres, finne ut av stilen og komposisjonene, måten de jobber på, osv.

Eksempelbildene her er tatt av den eneste norske Magnum-fotografen, nemlig Jonas Bendiksen.

Selvsagt skal du ikke kopiere hva andre har gjort, men kanskje kan du ta din egen fotografering et hakk videre ved plukke noen ideer her og der. 

Så kan du gå videre med å finne en ny fotograf. Og en ny… Det er mange å velge mellom.

Det kan også være greit å huske at de bildene du ser, er de beste blant de beste, og at det bak hvert eneste fantastisk flotte bilde kan være ganske mange middelmådige bilder – selv for en proff.

Når jeg nå har sendt deg inn i Magnums fotounivers, kan det hende du blir værende der en stund. Nå er du advart 😊

Det verdifulle kontaktarket

Kontaktarket, én positiv kopi av alle negativene fra en rull, var nyttig for mange analoge fotografer en gang i filmens tidsalder. På ett ark kunne du med en lupe studere de små bildene, og merke hvilke som skulle kopieres. Ved å skrive inn informasjon om dato og hendelse, fikk du dessuten et perfekt ringperm-arkiv.

I dag, langt inn i den digitale tidsalderen, ser jeg på kontaktarket med nye og egentlig ganske misunnelige øyne. Det er utrolig hvor mye informasjon som ligger i før- og etter-bildene, og i hele hendelsesforløpet som kanskje bare endte med at ett eneste bilde ble publisert.

Det er denne problemstillingen som diskuteres i en murstein av ei bok, «Magnum – contact sheets» på forlaget Thames & Hudson. Du kan blant annet kjøpe boka på AdLibris. Som du sikkert forstår: Det er fotografer fra det kjente bildebyrået Magnum som viser frem sine bilder, sine kontaktark og sine kommentarer og historier både til bildene som ble valgt, og til de som ikke ble valgt. Boka er på 524 sider i format 30 x 24 cm. Dette er den type bøker du ikke bør lese på senga (sovner du kan det få alvorlige konsekvenser).

Boka begynner i 1933 med Henri Cartier-Bresson og avsluttes med Jim Goldberg i 2010. I tillegg finner du en interessant seks sider lang introduksjon til temaet, skrevet av en dame med det norsk-klingende navnet Kristen Lubben. Hun har lenge vært kurator ved International Center of Photography, men er nå adm.dir. i Magnum Foundation.

Det er ei interessant bok på mange måter. Du får dybdeinformasjon om kjente (og mindre kjente) fotografier gjennom en periode på 70 år. Du får et gløtt inn i et litt spesielt fagfelt, fotojournalistikk, ettersom Magnum-fotografene i all hovedsak må plasseres i nettopp den båsen. Du kan lese deg til og tolke hvordan kjente fotografer arbeider, nettopp ved å se på hva de starter med, hvilken tilnærming de har til oppgaven, og hva de ender opp med. Var det det siste bildet som ble valgt? Det første? Midt i serien? Ikke alle Magnum-fotografene var like fornøyd med å bli «kikket i kortene» på denne måten.

De av oss som har levd helt tilbake i den analoge tiden nikker anerkjennende til kontaktarkene i boka. Fra min tid i VG husker jeg at lab-assistentene klippet den fremkalte filmen opp i seks remser á seks negativer. De la remsene på et fotoark og plasserte ei glassplate over. Noen sekunder hvitt lys, og slik laget de kontaktark. Fra eget mørkerom husker jeg tynne plastark der man stakk inn seks remser med negativer som var enklere å håndtere under glassplata.

Senere husker jeg fra tiden i vår lokale avis at vi ikke tok oss tid til kontaktark. Her måtte vi fremkalle og kopiere bildene selv, og da var det enklere å bare studere negativene og velge herfra. Man fikk jo etter hvert god erfaring i å «lese» negativer.

I historisk sammenheng kan kontaktarkene være svært verdifulle. Dette er noe vi stort sett går glipp av i den digitale verden. Vi har riktignok fått andre verktøy som er tilpasset det faktum at vi i dag tar haugevis med bilder i stedet for den ene rullen med 36 eksponeringer. Innlegging av metadata er greit nok, men jeg savner nå likevel noe fra den tiden da man måtte tenke seg om, jobbe litt mer før man trykket på knappen, og da man kom tilbake med 36 eksponeringer – som man slo et kontaktark av med all relevant informasjon.

Noen eksempler fra boka:

Hvordan laget Philippe Halsmann de fantastiske (og surrealistiske) bildene av Salvador Dalí?

Hvordan hadde det seg at en beskjeden kar fra Lyon kom seg opp i Eiffeltårnet og tok de flotte bildene av malerne høyt oppe i tårnet. Han hadde med seg ett kamera og én rull film. Det ble inngangsbilletten til Magnum.

Da den sovjetiske armeen rullet inn i Praha i august 1968 startet amatørfotografen Josef Koudelka å fotografere det som skjedde. Det gjorde han i ei hel uke i strekk. Noen av bildene ble smuglet ut av landet og publisert merket med Photo Magnum/PP (=Prague Photographer). Først etter 16 år og da under et nytt politisk regime, kunne Koudelka avsløre hvem som hadde tatt bildene.

På grensen mellom India og Pakistan hadde det ikke regnet på 13 år. Så kom en forrykende sandstorm – i forkant av monsunen. Steve McCurry mente han alltids kunne kjøpe seg nytt kamera, men å få disse bildene kunne han ikke få en gang til.

 

Tusen takk til blogg-følger André E for tipset om denne boka 😊

W. Eugene Smith, fotojournalist i særklasse

I fotojournalistikkens historie er det en del stjerner som skinner på himmelen. En av de som skinner betydelig sterkere enn andre, er W. Eugene Smith (selvportrett, til høyre). Hvis du har et snev av interesser for gode bilder som forteller en historie, så får du muligheten her.

Unge William (1918 – 1978) var, i motsetning til mange av hans kolleger, ikke innvandret fra Øst-Europa, men barnefødt i USA. Etter highschool startet han sin fotokarriere i to lokale aviser. Senere flyttet han til New York der han begynte å jobbe for Newsweek. Allerede her ser vi starten på en lysende karriere fra en fotograf som sjelden (eller aldri) gikk på akkord med egne oppfatninger, det være seg praktisk eller kunstnerisk. I Newsweek ble han eksempelvis pålagt å bruke mellomformatkameraer, noe han avslo. Han fikk sparken, og begynte å jobbe i Life med det formatet han ønsket: 35 mm-kameraer.

Opp gjennom livet er det flere jobb-perioder som har ført til legendariske bilder, blant andre hans bilder fra den amerikanske krigen i Stillehavet under slutten av andre verdenskrig. Også bildene fra Albert Schweitzers virke i Afrika.

Smith ble medlem i Magnum i 1955, og i egenskap av Magnum-fotograf ble han sendt ut på en jobb som var planlagt til tre uker. Han ble der! Han flyttet dit. Tre år senere avsluttet han prosjektet med tusenvis av negativer.

Hans Jazz loft Project er også noe som startet med noen få bilder – men som endte opp med et mangeårig prosjekt der han ikke bare fotograferte tidens NY- jazzmusikere, men også endte opp med 4 000 timer lydopptak. W. Eugene Smith kan ikke ha vært bilderedaktørenes favoritt. Han gjorde som han ville.

Kjent er også hans arbeid med å rette søkelyset på de skadene som ble påført mennesker og dyr etter årelange kvikksølvutslipp fra en stor fabrikk i Minamata, Japan.

Eugene Smith levde ikke et A4-liv på noen som helst måte. Da helsen begynte å skrante klarte venner å få ham inn som lærer ved et universitet. Etter to slag med kort mellomrom var det imidlertid slutt.

Eugine Smith var en legende allerede i levende live. I en tidligere bloggartikkel forteller fotograf Joe McNally en episode fra hans studiedager da Den Store Mesteren var invitert for å ha en forelesning om blant annet lyssetting. Fornøyelig lesning, og et bra bilde av en fotograf på kanten.

Gamle mestre går ut på dato, men mange av deres bilder lever videre. For fotografer som ønsker å jobbe med det fortellende bildet eller fotojournalistikk generelt, så anbefales å studere en del av bildene til Smith. Det gjelder ikke minst lyssettingen. Skrur vi klokka tilbake til hans tid (lenge før digitale kameraer, og lenge før lette blitsanlegg som kan fjernstyres), så ser vi en genial fotograf som med datidens utstyr klarer å skape mesterlige teaterlignende lyssetting. Det er ikke uten grunn at W. Eugene Smith er pensum på fotojournalistsikk-utdanninger rundt om i verden.

Her er et lite utvalg av hans bilder.

Wikipedia har en relativt solid tekst om W. Eugene Smith. Og hvis du klarer å henge med i svingene i en 18 minutters nokså hesblesende «forelesning» om WES, så får du enda litt mer her. (I denne YouTube-videoen omtales «The Family of Man» flere ganger. Også det en spesiell fotografisk tildragelse som du kan lese mer om her.)

I tillegg kommer du mer inn på mennesket W. Eugene Smith i denne flotte blogg-artikkelen. Herfra har jeg også tillatt meg å låne de fleste bildene du ser her.

Sitat WES: “Whats the use of having a great depth of field if there is not an adequate depth of feeling?”

Martin Parr – med farger deLuxe

Denne gang tenkte jeg å la deg få møte nok en fotograf som går egne veier.  Han heter Martin Parr, er engelsk, født i 1952, ble medlem i Magnum i 1988 og har ei merittliste som en Duracell-kanin. Dette er i sterk kontrast til hans vesen. Han fremstår som en ganske cool type, reflektert, underfundig og smilende. Det er på den annen side nettopp dette du finner igjen i mange av bildene hans.

Han har solid bakgrunn som fotograf. I likhet med de fleste andre født på den tiden startet han ut med sorthvitt. Senere ble det sorthvitt fordi farge ble forbundet med ferie- og amatørbilder. Men det tok han igjen – til gangs.

Martin Parr skrev seg inn i historien ved hjelp av ei makrolinse, en ringblits og glorete farger. Og med bilder som kaller på smilet, men hvor det ofte ligger så mye mer bak. Han ønsker «å legge sine objekter under mikroskopet og presentere dem slik de er i sine omgivelser, og presentere bildene på en måte der seerne vil være usikker på om de skal le eller gråte», for å stjele klisjeer fra Wikipedia.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Han «snek» seg inn i det verdenskjente fotobyrået Magnum med knappest mulig flertall. Hans ringblits og glorete farger falt nok en del gamle sorthvitt-gubber tungt for brystet. Men sett fra mitt ståsted har han tilført Magnum mye.

Resten av historien om denne flotte fotografen og hele hans lange merittliste kan du lese her.

• Her er hans internettsted.
• Og så tror jeg mange kan ha glede av å følge ham på bloggen sin eller på Facebook.
• Og selvsagt finner du hauger av bøker av ham på Amazon.

Steve McCurry – se, les og lær!

Jeg er svak for bildene til Magnum-fotograf Steve McCurry. For et par år siden laget jeg et lite blogginnlegg om ham og bildene han legger ut på bloggen sin. Hvis du har sans for historiefortellende og gode, velkomponerte bilder med tung fargemetning, så er McCurry noe for deg også.

Med jevne mellomrom legger han ut bilder og tekst på bloggen sin. Det er oftest ett tema som belyses gjennom bilder og tekster. Tekstene kan være alt fra dikt til små prosastykker og enkeltsetninger. Dette er bilder å lære noe av, å studere og kanskje bli litt klokere også – faktisk.

Bildene for mai 2015 har som tema monsun. Det er et værfenomen som opptrer litt ulikt, avhengig av hvor på kloden man befinner seg. Sterkest er det nok i deler av Asia med til sesongmessige enorme nedbørsmengder – noe man med all tydelighet kan se på noen av bildene her.

Disse bildene er fra et oppdrag for National Geographic noen år tilbake. Kanskje mener du det er «enkelt nok» når man som fotograf har store ressurser, mye tid og godt utstyr. Enig: Du får neppe de samme bildene på en ukelang pakketur gjennom New Dehli, Agra, Varanasi og Mumbai, men kanskje kan du likevel lære noe av McCurry. Og uansett kan du abonnere på bloggen hans, og se/lære/hygge deg en gang i måneden. (Gå til hovedsiden der du oppe i høyre spalte kan legge inn epostadressen din).

225 profesjonelle fototips

Det er interessant, lærerikt og til tider ikke så rent lite morsomt å låne øret til profesjonelle fotografer som gir gode råd. Digital Camera World har samlet sammen et stort antall slike tips: fra svært kjente og litt mindre kjente fotografer, 225 tips i alt. Du finner lenken nederst. Les og lær.

Martin Parr

Foto: Martin Parr

Av ulike grunner trekker jeg frem tre Magnum-fotografer. Jeg starter med Martin Parr, en åpenbar humorist og «særing» (i positiv mening) som fyker rundt med ringblits, et makroobjektiv og film med knallfarger – og portretterer både livet i sin alminnelighet og folk i særdeleshet. Bildene blir deretter. Litt sånn hoderystende ble han med i Magnum-klanen.

Rådene hans er uansett underfundige. Råd 1: Forsikre deg om at folk ikke smiler. Hvis de gjør det vil bildene se ut som snapshots. Råd 2: Gå nærmere når du tar bilder av folk. Råd 4: Forsikre deg nok en gang om at folk ikke smiler. Dette er den største feilen amatører gjør når de portretterer folk.

Jonas Bendiksen

Foto: Jonas Bendiksen

På topp i samme ranking-liste finner vi norske Jonas Bendiksen, som jeg tidligere har skrevet en egen sak om, basert på en av hans mange flotte prosjekter. Råd 1: Finn fotografiske temaer som du virkelig er engasjert i. Råd 3: Kom deg tidig ut av senga om morgenen, og fang det fantastiske morgenlyset (eller som det heter i en annen setting: «The early bird get the biggest worms»). Råd 4: Flytt deg rundt, ikke vær redd for å prøve nye måter å se virkeligheten på (og her tipper jeg han mener både i fysisk og overført betydning).

Peter van Agtmael

Foto: Peter van Agtmael

Så avslutter vi med nok en Magnum-fotograf, Peter van Agtmael, en amerikaner og fotojournalist som tross sin relativt unge alder har dekket ufattelig mye elendighet rundt om i verden. Også av denne grunn er hans gode råd så fine, for man skulle ikke tro at de kom fra en som har vært så lenge i ulike krigssoner. Råd 1: Lær av alle typer fotografer. Det er mye å lære av alle. “Båstenking” er dumt og begrensende.  Råd 3: Bry deg om dine fotoobjekter og behandle dem som du ønsker å bli behandlet selv. Råd 4: Vær beskjeden og ha et åpent sinn. Råd 5: Ikke bruk kamera som et mentalt filter. Vær tilstede i øyeblikket.

Lyst å få flere gode råd? Velbekomme!

To (helt forskjellige) måter å fotografere mennesker på

Denne gang har jeg lyst å fortelle deg om to amerikanske fotografer; begge medlemmer av det verdensberømte fotobyrået Magnum. Men der stopper stort sett enhver likhet. Jeg vil fortelle deg litt om Eve Arnold og Bruce Gilden.

Hvorfor vil jeg fortelle deg om disse to? Fordi de var så totalt forskjellige i tilnærmingen til å fotografere mennesker. Og fordi du muligens kan lære noe av begge. Bruce Gilden er still going. Eve Arnold vandret stillferdig ut av denne verden for et par år siden, 99 år gammel.

Eve Arnold

Eve Arnold (1912-2012) startet som ansatt i en fotobutikk i New York like etter andre verdenskrig. Her ble interessen for fotografering vekket. Senere ble det en kort fotografisk utdannelse. Få år senere, i 1957, ble hun den første kvinnen som ble tatt opp som medlem i Magnum Photos, hvilket vel i praksis vel betyr at hun må ha gått utenpå flere av de andre i denne eksklusive gruppen fotografer.

Eve Arnold hadde mange oppdrag som fotojournalist for Magnum. I ettertid er hun likevel mest kjent for sine mange bilder av skuespilleren Marilyn Monroe som hun fulgte gjennom en tiårs-periode fra om lag 1951 frem til og med innspillingen av hennes siste film i 1961.

Hvordan kan en fotograf og et fotoobjekt knytte slike bånd? Jeg leste nettopp et intervju med Arnold der hun sier at «de på en måte fant hverandre». Kanskje handlet det om et slags merkelig vennskap? Kanskje var det også en lykkelig symbiose», der begge hadde nytte av hverandre: Eve av å få solgt gode bilder av en kjendis, og Marilyn for å være i rampelyset og i media så mye som mulig. Eve Arnold hadde flere langvarige «fotografiske forhold» til andre kjente mennesker, men ingen så spesielle som det med Marilyn Monroe – (bilde under er selvsagt tatt av Eve Arnold). 

Dette samarbeidet virker å være basert på gjensidig tillit og respekt for hverandres roller, og kanskje en spesiell evne til å oppnå tillit. Hvis du ser bilder og film av Eve Arnold, så vil du trolig forstå hva jeg mener. Kan man annet enn å smile og si ja-takk når man treffer på en så hyggelig og empatisk skikkelse, som tilfeldigvis har et kamera i hendene?

Du kan lese mer om Eve Arnold her:
En kort artikkel i Wikipedia, fotografomtale i Magnum og en liten filmsnutt fra Magnum om henne.

Bruce Gilden

Bruce Gilden (1946-) født i Brooklyn, NY, fikk sin store fotografiske aha-opplevelse (og han er ikke den eneste) etter å ha sett Antonionis film «Blow Up» i 1968. Han ga opp videre studier i sosiologi, og startet i stedet å fotografere det virkelige livet på gatene. Gildens arbeidsmetodikk er å hoppe frem foran sine ofre/objekter, smelle av en blits med venstre hånd, og fotografere med høyre. Pang.

På filmene av og med ham, ser det ut som ingen bryr seg i det hele tatt av å bli fotografert på denne måten. Kanskje ingen tør yppe seg på den bryske fremtoningen som dukker opp som troll av eske foran dem. Og mange tror nok han tar bilder av noen bak dem, ettersom han er helt oppe i ansiktet på dem med sin Leica påsatt en 28 mm linse.

Gilden har vært medlem av Magnum siden 1998, så det er ingen lettvekter vi snakker om. Han har hatt utstillinger, gitt ut bøker og fått utmerkelser så det rekker. Bare så det er sagt.

Han er en ekte «street photographer» som i tillegg også er kjent for sine «kropps-studier» fra Coney Island, en badestrand utenfor NYC. Pluss hans bilder fra de noe dunkle sidene av livet, som for eksempel av hjemløse, gangstre og prostituerte.

Du kan lese mer om Gilden her: Fotografpresentasjon i Magnum. Pluss en Magnum-film som vel strengt tatt er en reklame for HP-printere, men er illustrerende nok for hans stil og hans bilder.

Ytterpunkter

Jeg har tidligere sett film og bilder, og lest om begge hver for seg. Men av en eller annen grunn kom jeg til å lese/se litt om begge samtidig for litt siden. Det som da slo meg var den diamentralt motsatte tilnærmingen til å fotografere mennesker: Den elskelige damen som etablerer et langvarig kjennskap/vennskap til sitt objekt, og den rå sluggeren som på litt avstand velger ut sine ofre, spretter opp foran dem og tar med seg 1/250 sekund av deres liv, uten engang å si hei eller spørre hva de heter, langt mindre om det er greit at han tar bilder av dem.

Og begge er prisbelønte Magnum-fotografer. Jeg tror kanskje at du kan lære litt av begge disse fotografene som du kan ta med deg i din fotovirkelighet og bruke slik det måtte passe for deg. Kanskje kan du starte å ta bilder av bestemor med 85 % Arnold og 15 % Gilden. Lykke til.

D-dag-fotografen Robert Capa

Du har sett disse bildene før. De er høyaktuelle i våre dager da man minnes den store allierte landgangen i Normandie 6. juni 1944. Fotografen som sto til midjen i bølgene og fotograferte, skjult bak et vrak for å beskytte seg mot kuleregnet, var Robert Capa. Han var allerede da en legende som krigsfotograf.

Robert Capa het egentlig Endre Ernő Friedmann. Han var av jødisk herkomst, født 22. oktober 1913 i Budapest i daværende Østerrike-Ungarn. 19 år gammel forlot han Ungarn og dro til Berlin etter å ha blitt arrestert for politisk virksomhet i hjemlandet. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og med det åpent jødehets i Tyskland, flyttet han i 1933 til Paris.

Her levde han som frilans fotograf, etter hvert sammen med sin fotografkjæreste Gerda Taro. En av de to må åpenbart ha hatt et visst økonomisk og markedsmessig talent, for historien vil ha det til at Endre fotograferte mens Gerda solgte bildene til magasiner og aviser. For å skille seg ut fra mengden av frilansfotografer, og ikke minst for å kunne forlange mye høyere honorar enn alle andre fotografene, fortalte hun at bilden var tatt av den kjente amerikanske fotografen Robert Capa, altså alias Endre Friedman. Trikset lykkes. Ikke bare ble det mer penger i kassa, men han skaffet seg også et solid navn som fotograf og omgikkes etter hvert både kjente kunstnere i Paris og andre kjente fotografer fra denne tiden, blant andre David ‘Chim’ Seymour og Henri Cartier-Bresson (førøvrig to av med-stifterne i fotobyrået Magnum mange år senere). Og, forresten, ser du på bildene til Robert Capa, så ser du fort at det nok var langt var mer enn bare snedige markedstriks som lå bak hans berømmelse.

Fra 1936 dukket hans bilder fra den spanske borgerkrigen regelmessig opp i mediene. Mest berømt er nok bildet av en spansk soldat akkurat i det han blir skutt. Det har vært en del spekulasjoner opp gjennom årene hvorvidt dette bildet er autentisk. Men forskning har slått fast ikke bare at og når dette skjedde, men hvilket regiment soldaten tilhørte, og faktisk også hans navn.

Etter at Gerda Taro ble drept i Spania, dro Capa til Kina i 1938, og emigrerte til USA et år senere. Han ble amerikansk statsborger i 1946.

Som europeisk korrespondent for Life, dekket han blant annet landingen av de amerikanske troppene på Omaha på selve D-dagen, 6. juni 1944. Bildene herfra er også legendariske. Han var med i første pulje sammen med soldatene ute i vannet, fotograferte så tett han bare kunne, og kom seg deretter tilbake med et marinefartøy og til London for å få fremkalt filmrullene sine. Assistenten på labben hadde det travelt og ble for voldsom under tørkeprosessen. Emulsjonen rant av. Kun 11 negativer overlevde, til dels kraftig preget av prosessen de hadde vært gjennom. Men kanskje fremstiller disse negativene tross alt krigens inferno og helvete på en enda bedre måte enn om de hadde vært perfekte sorthvitt-kopier.

Robert Capa tillegges munnhellet om at «hvis bildene ikke er gode nok, så har du ikke vært nær nok». Bildene fra D-dagen viser dette med all mulig tydelighet.

I dagene som fulgte var Capa i land flere ganger i Normandie for å dokumentere landgangen. Det sies at de amerikanske soldatene «slåss» om å få ha Capa om bord, ikke bare fordi han var en likanes og trivelig fyr, men fordi de mente at han bragte hell med seg. En mann som hadde opplevd så mye gjennom mange kriger uten å bli skutt eller skadet, måtte være velsignet med en skytsengel.

I 1947 etablerte Capa, blant annet sammen med noen av sine gamle fotovenner fra Paris og noen nye fotografer, bildebyrået Magnum – et byrå i særstilling når det gjelder foto og fotojournalistikk. Det ble Capas oppgave å dekke et utall kriger og konflikter etter dette som Magnum-fotograf.

Robert Capa (bilde til venstre) beholdt flaksen helt til han 25. mai 1954, i et oppdrag for bildemagasinet Life, tråkket på en landmine i Thai Binh i Vietnam, og forlot denne verden, 40 år gammel.

 

 

 

 

Robert Capa har fem år yngre og noe mindre kjent bror, Cornell Capa. Han jobbet i mørkerommet for storebror frem til 1937, og dro senere til New York, også her med jobb mørkerommet i bildemagasinet Life. Snart startet han å få bilder publisert, og i 1946, da han var ferdig i Luftforsvaret, fikk han jobb som «staffer» i Life, dvs. en av de faste fotografene.
Cornell sa at mens Robert fotograferte krig, så ville han konsentrere seg om å fotografere fred. Både han og ledelsen i Life var enige om at det var nok med en krigsfotograf i denne familien.
Da storebror døde ble Cornell tatt inn i Magnum, og var senere president i bildebyrået en årrekke. Cornell Capa døde i 2008.

Lenker:

• Historien om de 11 negativene som overlevde.
• Bilder av Robert Capa.
• Og her en interessant artikkel fra NRK med før/etter-bilder om invasjonen.

Kilde:
Wikipedia, Magnum, o.a.

Steve McCurry: For et liv – for noen bilder!

Om du ikke har hørt om fotografen Steve McCurry før, så rekker det kanskje at jeg nevner den unge afganske jenta med loslitte klær, men med et blikk som du aldri glemmer. Hun dukket første gang opp på førstesiden av National Geographic. Mange år senere sporet Steve McCurry opp kvinnen og re-fotograferte henne. (Bildene her er selvsagt tatt av Steve McCurry).

Er du gammel nok og har en liten fot inn i den analoge tiden, så minnes du kanskje Kodachrome-filmen med en solid porsjon vedmod. Og kanskje vet du at det var Steve McCurry som fotograferte den aller, aller siste rullen med Kodachrome. 36 bilder og «the end of an era». Her er filmen om den siste Kodachrome-filmen.

Og så forstår du sikkert at Steve tilhører den lille, eksklusive gruppen fotografer som hører hjemme i bildebyrået Magnum.
Da har du litt av settingen og bakgrunnen til at jeg synes du skal ta en titt på noen flere av bildene til Steve McCurry.

Hvis du har god tid en ettermiddag, så ta en titt på bloggen hans. Etter et langt og begivenhetsrikt liv i de fleste verdenshjørner, må det være en fornøyelse å sette sammen bildeserier med en gitt tematikk. Du finner flere slike tema-serier på bloggen. Se på bildene, studer komposisjonene og hvordan han har bygget opp bildene til ren kunst.
I tillegg synes jeg å se en fotograf som har trådt sine første sandaler nettopp i National Geographic, på den tiden da alle bildene var tatt nettopp med Kodachrome, og systematisk undereksponert en halv blender, noe som ga magasinet de velkjente bildene med tette, mettede farger.
Enjoy!

Kodachrome

Her er en liten mimre-artikkel som trolig er mest interessant for eldre herrer. Den handler om Kodachrome. Det er en film. Det vil si, det var en film – for å fotografere lysbilder med.

I den gamle analoge verdenen var Eastman Kodak Company, blant venner kalt bare Kodak, den ubestridte Kongen på fotohaugen: Selskapet ble startet av en dyktig innovatør med navn George Eastman og noen flinke kjemikere i 1889. Så laget de kameraer og filmer og gjorde fotograferingen til noe alle kunne bedrive: «You press the button, and we do the rest». En gang for mange år siden var jeg på Eastman-museet i Rochester, upstate New York, og fikk se litt av historien.

Fargefilm
Tidlig på 1900-tallet startet eksperimenteringen med å lage fargebilder. Omkring 1935 så Kodachrome dagens svake lys. Fargene kom frem gjennom en meget spesiell prosess: Egentlig var det en sorthvitt-film, men der fargene ble lagt på i laboratoriet under fremkallingen – en prosess Kodak holdt strengt for seg selv.

Det ble mektige farger. Den store populariteten til filmen var på 50 og 60-tallet. National Geographic ville ikke vært det samme uten alle flotte og mettede Kodachrome-bilder. Men Kodak fikk konkurranse, og gamle guder blir gamle de også.

Digital revolusjon
Så kom etterhvert den digitale revolusjonen, og Kodachrome med sin kompliserte og dyre prosess måtte se at salgsvolumene krympet til henimot null. I 2009 var det stopp, etter 75 års produksjon.

Magnumfotografen Steve McCurry gjorde en reise i mange betydninger av begrepet, og fotograferte 36 nøye utvalgte bilder på den aller siste Kokachromerullen som ble prosesseres i Kodaks fremkallermaskiner, før man stengte ned alt.  En æra var over. Dette ble det en kort liten dokumentarfilm av. Den kan du se her.

Og her kan du se de aller siste bildene som ble tatt med Kodachrome.

Mer her

• Her kan du også lese mer om Kodachrome på Wikipedia.
• Historien om Kodachrome kan du lese her.
• Her kan du se flere bilder av Steve McCurry
• Og har du lyst, kan du høre Paul Simon synge sangen Kodachrome
  Bare hør hva Paul synger (les teksten under): «I got a Nikon camera, I love to take a photograph, so mama don’t take my Kodachrome away.»

Martine Franck RIP

Martine Franck, Magnum-fotografen som nok måtte finne seg i å være mest kjent som kona til Henri Cartier-Bresson, døde av kreft for få dager siden, 74 år gammel.  

Belgisk-fødte Franck hadde solid kunst og fotobakgrunn da hun startet i bildebyrået Magnum og traff den 30 år eldre Cartier-Bresson, en av stifterne av byrået. Den noe mer stillferdige Franck tilførte på mange måter Magnum en ny fotografisk stemme, som lå på et annet plan enn det krigs-, konflikt- og macho-orienterte fundamentet som Magnum var bygget på.

Gjennom mange intervjuer og dokumentarfilmer får vi et bilde av Martine Franck som stemmer godt overens med ordene til en annen Magnum-veteran, Elliott Erwitt, i forbindelse med hennes bortgang: «Med sin talentfulle, charmerende, kloke, beskjedne og generøse måte å være på, satte hun en standard som man ikke ofte finner i vår profesjon. Hun vil bli dypt savnet.»  (Artikkelen fortsetter under bildet).

Som den andre kona til Henri Cartier-Bresson kom hun seg vel aldri ut av skyggen til sin ikoniserte mann. Kanskje vil vi med hennes bortgang begynne å se på Martine Francks bilder med nye øyne og la fotografen få den oppmerksomhet og heder hun fortjener, og kanskje ikke minst la henne få kredit for sitt arbeid med å fremheve kvinnelige fotografer i en tøff bransje.

• Her finner du en artikkel om Martine Franck fra Time Light Box
• Og her en serie bilder som ligger på Magnum in Motion.

Bildene her er selvsagt tatt av Martine Franck og er hentet fra Magnum.

Arven etter Tsjernobyl

Jeg har lenge tenkt på å vise deg Magnum-fotograf Paul Fuscos bilder fra barnehjem i Hviterussland for barn med ulike og alvorlige skader etter Tsjernobyl-ulykken. Opprinnelig hadde jeg tenkt å vente til en noenlunde fredelig periode der ikke så å si hver eneste Dagsrevy er stappfull av elendighet. Men da får jeg visst vente. Dessverre. Her kommer Fuscos bilder. Nå er du advart.

26. april 1986 gikk det aldeles galt i reaktor 4 i den atomdrevne kraftstasjonen i Tsjernobyl. Resultatet ble et teknologisk mareritt. Selv i Norge, mange mil unna, fikk vi merke konsekvensene. Hva med de som bodde og fortsatt bor adskillig nærmere?

Magnum-fotograf Paul Fusco ønsket å fotodokumentere «arven fra Tsjernobyl», og oppsøkte barnehjem i Hviterussland. Her er barn med ulike former for skader som en direkte og indirekte konsekvens av radioaktiv stråling etter nedsmeltingen av reaktor 4.

Det ble et rystende møte. Det som skulle være en kort reportasje, ble et prosjekt over lang tid. Det hele fortelles på en stillferdig men svært gripende måte. Fuscos bilder spenner fra det triste til det groteskt marerittaktige.  Jeg kan ikke huske noe som på en så sterk måte har formidlet hva atomkraft på avveie kan medføre.

Klikk på lenken her hvis du vil se denne Magnum-reportasjen. Bare husk å klikke «Play» når de første 5-6 introduksjonsbildene er over.
NB: Det ser ut som om filmen er tatt av plakaten. Det nærmeste du kommer er boka med samme tema og av samme forfatter/fotograf.  (februar 2022)

Jonas Bendiksen: Norsk Magnum-ener

Det er ikke akkurat flusst opp med norske stjerner på den internasjonale fotohimmelen. Det er kanskje ikke aldeles urimelig, tatt i betraktning at vi bor i et grisgrendt land med bare vel 5 millioner mennesker. Men noen finnes, og en av de mest-skinnende i våre dager er Jonas Bendiksen, født i 1977.

Mens mange unge og lovende fotografer starter en med en assistens-jobb i Oslo eller i beste fall i utlandet et sted, startet Jonas Bendiksen sin karriere som 19-åring som praktikant ved London-kontoret til Magnum, verdens mest prestisjefylte og sagnomsuste bildebyrå. Det sier litt.
Siden har pila pekt oppover for den driftige fotografen, målt i fotografisk aktivitet og premieringer. (Artikkelen fortsetter under bildet).

Bildetekst: Jonas Bendiksen med et bilde fra «Steder der vi bor» i bakgrunnen.

Jeg har enorm sans for bildene til Jonas Bendiksen. Det var derfor svært interessant å rusle rundt i Perspektivet Museum i Tromsø for ikke lenge siden og se hans bilder fra utstillingen «Steder der vi bor»: Bilder fra fire slumområder i verden. Bildene og historiene tok meg virkelig. Jeg måtte kjøpe boka, og den var minst like fin. Anbefales på det varmeste.

Jeg forteller ikke mer her. Hvis du vil kan du kan lese min omtale av boka på fotonettstedet foto.no.  Her finner du også lenker til en liten videosnutt der han selv forteller om sitt prosjekt. Og hvis du, som jeg, liker bildene hans, så kan du se flere på Magnum. På Magnum in Motion finner du noen videoprogrammer.

Fakta om fotografen finner du her.