W. Eugene Smith, fotojournalist i særklasse

I fotojournalistikkens historie er det en del stjerner som skinner på himmelen. En av de som skinner betydelig sterkere enn andre, er W. Eugene Smith (selvportrett, til høyre). Hvis du har et snev av interesser for gode bilder som forteller en historie, så får du muligheten her.

Unge William (1918 – 1978) var, i motsetning til mange av hans kolleger, ikke innvandret fra Øst-Europa, men barnefødt i USA. Etter highschool startet han sin fotokarriere i to lokale aviser. Senere flyttet han til New York der han begynte å jobbe for Newsweek. Allerede her ser vi starten på en lysende karriere fra en fotograf som sjelden (eller aldri) gikk på akkord med egne oppfatninger, det være seg praktisk eller kunstnerisk. I Newsweek ble han eksempelvis pålagt å bruke mellomformatkameraer, noe han avslo. Han fikk sparken, og begynte å jobbe i Life med det formatet han ønsket: 35 mm-kameraer.

Opp gjennom livet er det flere jobb-perioder som har ført til legendariske bilder, blant andre hans bilder fra den amerikanske krigen i Stillehavet under slutten av andre verdenskrig. Også bildene fra Albert Schweitzers virke i Afrika.

Smith ble medlem i Magnum i 1955, og i egenskap av Magnum-fotograf ble han sendt ut på en jobb som var planlagt til tre uker. Han ble der! Han flyttet dit. Tre år senere avsluttet han prosjektet med tusenvis av negativer.

Hans Jazz loft Project er også noe som startet med noen få bilder – men som endte opp med et mangeårig prosjekt der han ikke bare fotograferte tidens NY- jazzmusikere, men også endte opp med 4 000 timer lydopptak. W. Eugene Smith kan ikke ha vært bilderedaktørenes favoritt. Han gjorde som han ville.

Kjent er også hans arbeid med å rette søkelyset på de skadene som ble påført mennesker og dyr etter årelange kvikksølvutslipp fra en stor fabrikk i Minamata, Japan.

Eugene Smith levde ikke et A4-liv på noen som helst måte. Da helsen begynte å skrante klarte venner å få ham inn som lærer ved et universitet. Etter to slag med kort mellomrom var det imidlertid slutt.

Eugine Smith var en legende allerede i levende live. I en tidligere bloggartikkel forteller fotograf Joe McNally en episode fra hans studiedager da Den Store Mesteren var invitert for å ha en forelesning om blant annet lyssetting. Fornøyelig lesning, og et bra bilde av en fotograf på kanten.

Gamle mestre går ut på dato, men mange av deres bilder lever videre. For fotografer som ønsker å jobbe med det fortellende bildet eller fotojournalistikk generelt, så anbefales å studere en del av bildene til Smith. Det gjelder ikke minst lyssettingen. Skrur vi klokka tilbake til hans tid (lenge før digitale kameraer, og lenge før lette blitsanlegg som kan fjernstyres), så ser vi en genial fotograf som med datidens utstyr klarer å skape mesterlige teaterlignende lyssetting. Det er ikke uten grunn at W. Eugene Smith er pensum på fotojournalistsikk-utdanninger rundt om i verden.

Her er et lite utvalg av hans bilder.

Wikipedia har en relativt solid tekst om W. Eugene Smith. Og hvis du klarer å henge med i svingene i en 18 minutters nokså hesblesende «forelesning» om WES, så får du enda litt mer her. (I denne YouTube-videoen omtales «The Family of Man» flere ganger. Også det en spesiell fotografisk tildragelse som du kan lese mer om her.)

I tillegg kommer du mer inn på mennesket W. Eugene Smith i denne flotte blogg-artikkelen. Herfra har jeg også tillatt meg å låne de fleste bildene du ser her.

Sitat WES: “Whats the use of having a great depth of field if there is not an adequate depth of feeling?”

Reklamer

Martin Parr – med farger deLuxe

mparrDenne gang tenkte jeg å la deg få møte nok en fotograf som går egne veier.  Han heter Martin Parr, er engelsk, født i 1952, ble medlem i Magnum i 1988 og har ei merittliste som en Duracell-kanin. Dette er i sterk kontrast til hans vesen. Han fremstår som en ganske cool type, reflektert, underfundig og smilende. Det er på den annen side nettopp dette du finner igjen i mange av bildene hans.

Han har solid bakgrunn som fotograf. I likhet med de fleste andre født på den tiden startet han ut med sorthvitt. Senere ble det sorthvitt fordi farge ble forbundet med ferie- og amatørbilder. Men det tok han igjen – til gangs.martin-parr-common-sense-woman-sunbathing-spain-1997

Martin Parr skrev seg inn i historien ved hjelp av ei makrolinse, en ringblits og glorete farger. Og med bilder som kaller på smilet, men hvor det ofte ligger så mye mer bak. Han ønsker «å legge sine objekter under mikroskopet og presentere dem slik de er i sine omgivelser, og presentere bildene på en måte der seerne vil være usikker på om de skal le eller gråte», for å stjele klisjeer fra Wikipedia.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Han «snek» seg inn i det verdenskjente fotobyrået Magnum med knappest mulig flertall. Hans ringblits og glorete farger falt nok en del gamle sorthvitt-gubber tungt for brystet. Men sett fra mitt ståsted har han tilført Magnum mye.

Resten av historien om denne flotte fotografen og hele hans lange merittliste kan du lese her.

Steve McCurry – se, les og lær!

Jeg er svak for bildene til Magnum-fotograf Steve McCurry. For et par år siden laget jeg et lite blogginnlegg om ham og bildene han legger ut på bloggen sin. Hvis du har sans for historiefortellende og gode, velkomponerte bilder med tung fargemetning, så er McCurry noe for deg også.india-10004nf1

Med jevne mellomrom legger han ut bilder og tekst på bloggen sin. Det er oftest ett tema som belyses gjennom bilder og tekster. Tekstene kan være alt fra dikt til små prosastykker og enkeltsetninger. Dette er bilder å lære noe av, å studere og kanskje bli litt klokere også – faktisk.india-102191

Bildene for mai 2015 har som tema monsun. Det er et værfenomen som opptrer litt ulikt, avhengig av hvor på kloden man befinner seg. Sterkest er det nok i deler av Asia med til sesongmessige enorme nedbørsmengder – noe man med all tydelighet kan se på noen av bildene her.india-102211

Disse bildene er fra et oppdrag for National Geographic noen år tilbake. Kanskje mener du det er «enkelt nok» når man som fotograf har store ressurser, mye tid og godt utstyr. Enig: Du får neppe de samme bildene på en ukelang pakketur gjennom New Dehli, Agra, Varanasi og Mumbai, men kanskje kan du likevel lære noe av McCurry. Og uansett kan du abonnere på bloggen hans, og se/lære/hygge deg en gang i måneden. (Gå til hovedsiden der du oppe i høyre spalte kan legge inn epostadressen din).

225 profesjonelle fototips

Det er interessant, lærerikt og til tider ikke så rent lite morsomt å låne øret til profesjonelle fotografer som gir gode råd. Digital Camera World har samlet sammen et stort antall slike tips: fra svært kjente og litt mindre kjente fotografer, 225 tips i alt. Du finner lenken nederst. Les og lær.

Martin Parr

Foto: Martin Parr
Foto: Martin Parr

Av ulike grunner trekker jeg frem tre Magnum-fotografer. Jeg starter med Martin Parr, en åpenbar humorist og «særing» (i positiv mening) som fyker rundt med ringblits, et makroobjektiv og film med knallfarger – og portretterer både livet i sin alminnelighet og folk i særdeleshet. Bildene blir deretter. Litt sånn hoderystende ble han med i Magnum-klanen.

Rådene hans er uansett underfundige. Råd 1: Forsikre deg om at folk ikke smiler. Hvis de gjør det vil bildene se ut som snapshots. Råd 2: Gå nærmere når du tar bilder av folk. Råd 4: Forsikre deg nok en gang om at folk ikke smiler. Dette er den største feilen amatører gjør når de portretterer folk.

Jonas Bendiksen

Foto: Jonas Bendiksen
Foto: Jonas Bendiksen

På topp i samme ranking-liste finner vi norske Jonas Bendiksen, som jeg tidligere har skrevet en egen sak om, basert på en av hans mange flotte prosjekter. Råd 1: Finn fotografiske temaer som du virkelig er engasjert i. Råd 3: Kom deg tidig ut av senga om morgenen, og fang det fantastiske morgenlyset (eller som det heter i en annen setting: «The early bird get the biggest worms»). Råd 4: Flytt deg rundt, ikke vær redd for å prøve nye måter å se virkeligheten på (og her tipper jeg han mener både i fysisk og overført betydning).

Peter van Agtmael

Foto: Peter van Agtmael
Foto: Peter van Agtmael

Så avslutter vi med nok en Magnum-fotograf, Peter van Agtmael, en amerikaner og fotojournalist som tross sin relativt unge alder har dekket ufattelig mye elendighet rundt om i verden. Også av denne grunn er hans gode råd så fine, for man skulle ikke tro at de kom fra en som har vært så lenge i ulike krigssoner. Råd 1: Lær av alle typer fotografer. Det er mye å lære av alle. “Båstenking” er dumt og begrensende.  Råd 3: Bry deg om dine fotoobjekter og behandle dem som du ønsker å bli behandlet selv. Råd 4: Vær beskjeden og ha et åpent sinn. Råd 5: Ikke bruk kamera som et mentalt filter. Vær tilstede i øyeblikket.

Lyst å få flere gode råd? Velbekomme!

To (helt forskjellige) måter å fotografere mennesker på

Denne gang har jeg lyst å fortelle deg om to amerikanske fotografer; begge medlemmer av det verdensberømte fotobyrået Magnum. Men der stopper stort sett enhver likhet. Jeg vil fortelle deg litt om Eve Arnold og Bruce Gilden.

Hvorfor vil jeg fortelle deg om disse to? Fordi de var så totalt forskjellige i tilnærmingen til å fotografere mennesker. Og fordi du muligens kan lære noe av begge. Bruce Gilden er still going. Eve Arnold vandret stillferdig ut av denne verden for et par år siden, 99 år gammel.

Eve Arnold120110054648-photographer-eve-arnold-story-top

Eve Arnold (1912-2012) startet som ansatt i en fotobutikk i New York like etter andre verdenskrig. Her ble interessen for fotografering vekket. Senere ble det en kort fotografisk utdannelse. Få år senere, i 1957, ble hun den første kvinnen som ble tatt opp som medlem i Magnum Photos, hvilket vel i praksis vel betyr at hun må ha gått utenpå flere av de andre i denne eksklusive gruppen fotografer.

Eve Arnold hadde mange oppdrag som fotojournalist for Magnum. I ettertid er hun likevel mest kjent for sine mange bilder av skuespilleren Marilyn Monroe som hun fulgte gjennom en tiårs-periode fra om lag 1951 frem til og med innspillingen av hennes siste film i 1961.

Hvordan kan en fotograf og et fotoobjekt knytte slike bånd? Jeg leste nettopp et intervju med Arnold der hun sier at «de på en måte fant hverandre». Kanskje handlet det om et slags merkelig vennskap? Kanskje var det også en lykkelig symbiose», der begge hadde nytte av hverandre: Eve av å få solgt gode bilder av en kjendis, og Marilyn for å være i rampelyset og i media så mye som mulig. Eve Arnold hadde flere langvarige «fotografiske forhold» til andre kjente mennesker, men ingen så spesielle som det med Marilyn Monroe – (bilde under er selvsagt tatt av Eve Arnold). USA. California. Los Angeles. Marilyn Monroe. 1960.

Dette samarbeidet virker å være basert på gjensidig tillit og respekt for hverandres roller, og kanskje en spesiell evne til å oppnå tillit. Hvis du ser bilder og film av Eve Arnold, så vil du trolig forstå hva jeg mener. Kan man annet enn å smile og si ja-takk når man treffer på en så hyggelig og empatisk skikkelse, som tilfeldigvis har et kamera i hendene?

Du kan lese mer om Eve Arnold her:
En kort artikkel i Wikipedia, fotografomtale i Magnum og en liten filmsnutt fra Magnum om henne.

Bruce Gildengilden

Bruce Gilden (1946-) født i Brooklyn, NY, fikk sin store fotografiske aha-opplevelse (og han er ikke den eneste) etter å ha sett Antonionis film «Blow Up» i 1968. Han ga opp videre studier i sosiologi, og startet i stedet å fotografere det virkelige livet på gatene. Gildens arbeidsmetodikk er å hoppe frem foran sine ofre/objekter, smelle av en blits med venstre hånd, og fotografere med høyre. Pang.

På filmene av og med ham, ser det ut som ingen bryr seg i det hele tatt av å bli fotografert på denne måten. Kanskje ingen tør yppe seg på den bryske fremtoningen som dukker opp som troll av eske foran dem. Og mange tror nok han tar bilder av noen bak dem, ettersom han er helt oppe i ansiktet på dem med sin Leica påsatt en 28 mm linse.

Gilden har vært medlem av Magnum siden 1998, så det er ingen lettvekter vi snakker om. Han har hatt utstillinger, gitt ut bøker og fått utmerkelser så det rekker. Bare så det er sagt.nyc149461 (Custom)

Han er en ekte «street photographer» som i tillegg også er kjent for sine «kropps-studier» fra Coney Island, en badestrand utenfor NYC. Pluss hans bilder fra de noe dunkle sidene av livet, som for eksempel av hjemløse, gangstre og prostituerte.

Du kan lese mer om Gilden her: Fotografpresentasjon i Magnum. Pluss en Magnum-film som vel strengt tatt er en reklame for HP-printere, men er illustrerende nok for hans stil og hans bilder.

Ytterpunkter

Jeg har tidligere sett film og bilder, og lest om begge hver for seg. Men av en eller annen grunn kom jeg til å lese/se litt om begge samtidig for litt siden. Det som da slo meg var den diamentralt motsatte tilnærmingen til å fotografere mennesker: Den elskelige damen som etablerer et langvarig kjennskap/vennskap til sitt objekt, og den rå sluggeren som på litt avstand velger ut sine ofre, spretter opp foran dem og tar med seg 1/250 sekund av deres liv, uten engang å si hei eller spørre hva de heter, langt mindre om det er greit at han tar bilder av dem.

Og begge er prisbelønte Magnum-fotografer. Jeg tror kanskje at du kan lære litt av begge disse fotografene som du kan ta med deg i din fotovirkelighet og bruke slik det måtte passe for deg. Kanskje kan du starte å ta bilder av bestemor med 85 % Arnold og 15 % Gilden. Lykke til.

D-dag-fotografen Robert Capa

Du har sett disse bildene før. De er høyaktuelle i våre dager da man minnes den store allierte landgangen i Normandie 6. juni 1944. Fotografen som sto til midjen i bølgene og fotograferte, skjult bak et vrak for å beskytte seg mot kuleregnet, var Robert Capa. Han var allerede da en legende som krigsfotograf.Robert Capa 937

Robert Capa het egentlig Endre Ernő Friedmann. Han var av jødisk herkomst, født 22. oktober 1913 i Budapest i daværende Østerrike-Ungarn. 19 år gammel forlot han Ungarn og dro til Berlin etter å ha blitt arrestert for politisk virksomhet i hjemlandet. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og med det åpent jødehets i Tyskland, flyttet han i 1933 til Paris.

Her levde han som frilans fotograf, etter hvert sammen med sin fotografkjæreste Gerda Taro. En av de to må åpenbart ha hatt et visst økonomisk og markedsmessig talent, for historien vil ha det til at Endre fotograferte mens Gerda solgte bildene til magasiner og aviser. For å skille seg ut fra mengden av frilansfotografer, og ikke minst for å kunne forlange mye høyere honorar enn alle andre fotografene, fortalte hun at bilden var tatt av den kjente amerikanske fotografen Robert Capa, altså alias Endre Friedman. Trikset lykkes. Ikke bare ble det mer penger i kassa, men han skaffet seg også et solid navn som fotograf og omgikkes etter hvert både kjente kunstnere i Paris og andre kjente fotografer fra denne tiden, blant andre David ‘Chim’ Seymour og Henri Cartier-Bresson (førøvrig to av med-stifterne i fotobyrået Magnum mange år senere). Og, forresten, ser du på bildene til Robert Capa, så ser du fort at det nok var langt var mer enn bare snedige markedstriks som lå bak hans berømmelse.

spansk soldatFra 1936 dukket hans bilder fra den spanske borgerkrigen regelmessig opp i mediene. Mest berømt er nok bildet av en spansk soldat akkurat i det han blir skutt. Det har vært en del spekulasjoner opp gjennom årene hvorvidt dette bildet er autentisk. Men forskning har slått fast ikke bare at og når dette skjedde, men hvilket regiment soldaten tilhørte, og faktisk også hans navn.

Etter at Gerda Taro ble drept i Spania, dro Capa til Kina i 1938, og emigrerte til USA et år senere. Han ble amerikansk statsborger i 1946.

normandie2Som europeisk korrespondent for Life, dekket han blant annet landingen av de amerikanske troppene på Omaha på selve D-dagen, 6. juni 1944. Bildene herfra er også legendariske. Han var med i første pulje sammen med soldatene ute i vannet, fotograferte så tett han bare kunne, og kom seg deretter tilbake med et marinefartøy og til London for å få fremkalt filmrullene sine. Assistenten på labben hadde det travelt og ble for voldsom under tørkeprosessen. Emulsjonen rant av. Kun 11 negativer overlevde, til dels kraftig preget av prosessen de hadde vært gjennom. Men kanskje fremstiller disse negativene tross alt krigens inferno og helvete på en enda bedre måte enn om de hadde vært perfekte sorthvitt-kopier.

Robert Capa tillegges munnhellet om at «hvis bildene ikke er gode nok, så har du ikke vært nær nok». Bildene fra D-dagen viser dette med all mulig tydelighet.

I dagene som fulgte var Capa i land flere ganger i Normandie for å dokumentere landgangen. Det sies at de amerikanske soldatene «slåss» om å få ha Capa om bord, ikke bare fordi han var en likanes og trivelig fyr, men fordi de mente at han bragte hell med seg. En mann som hadde opplevd så mye gjennom mange kriger uten å bli skutt eller skadet, måtte være velsignet med en skytsengel.

robert-capaI 1947 etablerte Capa, blant annet sammen med noen av sine gamle fotovenner fra Paris og noen nye fotografer, bildebyrået Magnum – et byrå i særstilling når det gjelder foto og fotojournalistikk. Det ble Capas oppgave å dekke et utall kriger og konflikter etter dette som Magnum-fotograf.

Robert Capa (bilde til venstre) beholdt flaksen helt til han 25. mai 1954, i et oppdrag for bildemagasinet Life, tråkket på en landmine i Thai Binh i Vietnam, og forlot denne verden, 40 år gammel.

 

 

 

 

Robert Capa har fem år yngre og noe mindre kjent bror, Cornell Capa. Han jobbet i mørkerommet for storebror frem til 1937, og dro senere til New York, også her med jobb mørkerommet i bildemagasinet Life. Snart startet han å få bilder publisert, og i 1946, da han var ferdig i Luftforsvaret, fikk han jobb som «staffer» i Life, dvs. en av de faste fotografene.
Cornell sa at mens Robert fotograferte krig, så ville han konsentrere seg om å fotografere fred. Både han og ledelsen i Life var enige om at det var nok med en krigsfotograf i denne familien.
Da storebror døde ble Cornell tatt inn i Magnum, og var senere president i bildebyrået en årrekke. Cornell Capa døde i 2008.

Lenker:

Kilde:
Wikipedia, Magnum, o.a.

Steve McCurry: For et liv – for noen bilder!

Om du ikke har hørt om fotografen Steve McCurry før, så rekker det kanskje at jeg nevner den unge afganske jenta med loslitte klær, men med et blikk som du aldri glemmer. Hun dukket første gang opp på førstesiden av National Geographic. Mange år senere sporet Steve McCurry opp kvinnen og re-fotograferte henne. (Bildene her er selvsagt tatt av Steve McCurry).

Kodachrome_box[1]Er du gammel nok og har en liten fot inn i den analoge tiden, så minnes du kanskje Kodachrome-filmen med en solid porsjon vedmod. Og kanskje vet du at det var Steve McCurry som fotograferte den aller, aller siste rullen med Kodachrome. 36 bilder og «the end of an era». Her er filmen om den siste Kodachrome-filmen.

Og så forstår du sikkert at Steve tilhører den lille, eksklusive gruppen fotografer som hører hjemme i bildebyrået Magnum.
Da har du litt av settingen og bakgrunnen til at jeg synes du skal ta en titt på noen flere av bildene til Steve McCurry.

Hvis du har god tid en ettermiddag, så ta en titt på bloggen hans. Etter et langt og begivenhetsrikt liv i de fleste verdenshjørner, må det være en fornøyelse å sette sammen bildeserier med en gitt tematikk. Du finner flere slike tema-serier på bloggen. Se på bildene, studer komposisjonene og hvordan han har bygget opp bildene til ren kunst.
I tillegg synes jeg å se en fotograf som har trådt sine første sandaler nettopp i National Geographic, på den tiden da alle bildene var tatt nettopp med Kodachrome, og systematisk undereksponert en halv blender, noe som ga magasinet de velkjente bildene med tette, mettede farger.
Enjoy!