Nordstjernen hotell, 5 stjerner

Nordstjernen hotell

I serien «gode argumenter for å ta vare på historien» kommer her kapitlet om Nordstjernen: Ikke bare et rimelig hotell i en norsk småby, men et «kulturopplevelse» som nå trolig er over!

I mai 2013 fikk jeg anledning til å fotografere interiøret i hotellet som jeg knapt hadde vært inne i tidligere. Jeg har hotellerfaring så det rekker, såpass my at jeg i en periode kunne våkne og lure på hvor jeg var. Men man er sjelden innom hotell i egen by.

Da sjokket hadde lagt seg, fant jeg frem min Nikon D700, mitt solide stativ, en snorutløser, min kraftige Nikon-blits (fjernstyrt fra en IR-trigger) – og jobbet meg gjennom store deler av hotellet med en Sigma 12-24 og en Nikon 24-70. Mye Sigma. Noen bilder ble tatt med blits, andre uten. Stort sett ISO 400, 1/15 sek og f:8. Pluss-minus.

Ett år senere ble hotellet solgt, og hva de nye eierne finner på der inne er ikke klart. Men jeg ser for meg at asiatpanel og slitte tepper kommer til å fyke ut vinduene.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Fra Trip Advisor kopieres denne uttalelsen, lagt inn to måneder etter at disse bildene ble tatt:

Ekte hotell-nostalgi

«Hotell Nordstjernen er et sjeldent herlig hotell. Dette er hotellet for dem som vil besøke retro-himmelen. Jeg tilbrakte to herlige netter på dette hotellet og storkoste meg med teak fra 70-tallet, det blå-flisede badet, og ikke minst i salongen med kaffe og kaker. Hotellet fremstår som uendret fra 70-tallet og ble bokstavelig talt en port inn i mitt barndoms rike på 70-tallet da jeg bodde noen år i Narvik. Jeg reiste altså tilbake i tiden og mesket meg i nostalgi.

Jeg fikk et stort og godt rom, greie teak-senger. Frokosten var god og jeg bare storkoste meg fra jeg kom til jeg dro. Dette hotellet anbefales varmt.»

5 av 5 stjerner.

Ikke alle har gitt like mange stjerner. Her er alt fra Dårlig til Forferdelig. Det komme vel bare an på hvilke briller man har på seg. Men snittet er «Svært bra», med kommentarer som «loslitt» og «god service».

Hotellet ble satt i drift i 1970. Det har hatt samme eier hele tiden og på mange måter har nok tiden stått stille der inne. 1. april 2014 var imidlertid tiden kommet for eierne til å pensjonere seg, og hotellet ble solgt. På info-lappen på døra står at hotellet vil være stengt i en periode. Så åpner det vel igjen, og ser da kanskje ut som hotell overalt i verden, der man våkner og ikke husker om man var i Bergen eller Amsterdam.

Kanskje. Kanskje ikke. Skal vi håpe eller frykte.

Konklusjon: Med stor sannsynlighet vil Nordstjernen Hotell neppe bli Nordstjernen igjen. Men jeg har bildene som viser hvordan det var engang!

NB: Og hvis du på liv og død vil se enda flere bilder fra hotellet, så kan du klikke her.

Reklamer

Kan komposisjon bli en «ryggmargsrefleks»?

Noen ser en god komposisjon før bildet tas. Ikke alle er forunt den slags egenskaper. Svært mange av oss oppdager vel etterpå hva som er et velkomponert bilde og hva som ikke fungerer.

Det var søndag formiddag, bikkjekaldt og med sur vind fra nordøst, men på fjellene i nord lyste de første solstrålene og fortalte at det gikk mot lysere og varmere tider. I min kant av verden er sola under horisonten og bak fjell en lang periode rundt vintersolverv, og tilbakekomsten er alltid en begivenhet.150118_nvk_015

Jeg hadde (selvsagt) med kamera og følte at jeg måtte forevige solstrålene. Jeg tok noen bilder mens jeg ruslet bortover kaikanten. Et sted stoppet jeg opp, gikk tilbake, og måtte deretter klistre meg opp mot et rekkverk for å få med en lysstolpe i bildet. Da først ramlet liksom alt på plass med hensyn på å få orden i elementene i bildet. Men det gikk fort for seg i kulda. Knips, knips.

Litt «våryr» la jeg dette bildet ut på Facebook, og antall «likes» tok til å renne inn. En av «laikerne» foreslo å sende det til vår regionale NRK-avdeling, og samme kveld prydet bilde avslutningen av værkartet. Det var åpenbart flere som hadde likt bildet siden det ble valgt ut.

Hvorfor liker vi noen bilder, mens det er andre vi ikke liker?

De som har greie på den slags påstår at vi mennesker nok er mer «forhånds-programmerte» enn vi liker å tro. Trolig eksisterer det i menneskeheten en form for kollektiv underbevissthet. Kanskje har vi noe som er universelt. Men andre forhold ansees kun som vakkert i vår vestlige kulturkrets mens helt andre elementer beundres i andre kulturer.  Det gjelder kunst, det gjelder musikk, og sikkert mer.

Det er ikke uten grunn at noen av de gamle fotomestrene var klassisk utdannet i malerkunst. Linjeføring og geometri var blitt en ryggmargsrefleks. Bildene ble deretter. Studér for eksempel fotografiene til Henri Cartier-Bresson.150118_nvk_015_mstrek2

Da jeg endelig tok meg tid til å se nærmere på bildet med lysstolpen, oppdaget jeg at det kunne vært klippet ut av en lærebok i bildekomposisjon. Her var linjer inn mot et punkt, og her var plasseringer som – mer eller mindre – passet inn i tredels-regelen. Jeg må ha sett dette – underbevisst.

Jeg innbiller meg imidlertid at proffene ser dette langt mer bevisst. Så kan man selvsagt sutre over at man aldri kommer dit. Men mer konstruktivt er det å være fornøyd med det lille man får til, og så ha noe å strekke seg etter. Jobbe mer med komposisjon. Være seg bevisst alle elementer i bildet. Før man trykker på knappen.

I dag er det kanskje litt for enkelt å «skyte med maskingevær»: Det vil si knipse mange bilder – og så velge ut det beste etterpå. Vi som kommer fra den analoge tiden minnes da hvert trykk på knappen kostet fire-fem kroner. Da var man nødt til å jobbe mer med komposisjonen på forhånd, og hvis man tok alternativer så gjelder det vanligvis kun ulike blendere. Komp’en måtte sitte.

Skal vi starte å tenke litt «analogt» igjen – i en digital verden?

 

Bilder:

  • Øverst ser du det «beste» bildet.
  • Midt i teksten ser du linjene vi kan legge inn i komposisjonen.
  • Nedenfor her ser du de bildene som av høyst forståelige grunner ikke ble valgt.

150118_nvk_018_mkrys 150118_nvk_016_mkryss 150118_nvk_013_mkryss'

 

 

Nå kommer de store kompaktkameraene

Er du passe lei av å drasse rundt på en tung speilrefleks med like tunge linser. Da er kanskje tiden inne til å skaffe deg en av de nye store kompaktkameraene, gjerne med utskiftbar optikk og med stor bildesensor. Det har jeg gjort. Og fått mye av bildegleden tilbake.
X_E2_Black_Front_Left_18_55mm

Noen «fundamentalister» har konvertert og solgt sitt DSLR-utstyr. Det er jeg ikke i nærheten av. Tross alt gir min gode gamle D700 meg bilder som få andre kameraer kan, spesielt under vanskelige lysforhold. Men til mye annet er mitt nye Fujifilm X-E2 mer enn godt nok. Oppmerksomhetsfaktoren er også behagelig lavere: Jeg får tatt flere og bedre bilder uten at folk merker at jeg fotograferer.

Utvalget av gode speilløse kameraer med stor bildebrikke begynner etter hvert å bli ganske brukbart. National Geogaphic har laget en sammenstilling av 10 kompakter som passer for folk på reisefot. Flere magasiner har tilsvarende omtaler.  ZFUJIXE2BACK

Populariteten er forståelig. Min 15-åring forelsket seg straks i mitt nye kamera, til tross for at hun har et relativt stort utvalg av solide (og tunge) DSLR som hun kan velge fra. Vekt og anvendelighet gjorde utslaget.

Jeg har lenge gått og ventet på et tilsvarende kamera men med fullformatbrikke. Det finnes riktignok allerede, koster vel 55.000 kroner og har en liten rød logo på fronten. Uaktuelt. I «mellomtiden» kjøpte jeg for to-tre år siden en Fujifilm X10 som tar meget gode bilder under gode lysforhold. Men en 12 MP 2/3-tommers CMOS II-sensor er tross alt bare 2/3 tommer. Det betyr «korn» ved høyere ISO-verdier. Så mye korn at da jeg nylig plukket ut 2014-bilder til å sette i album, ble jeg så frustrert over svak bildekvalitet at jeg var et lett bytte. Min fotokompis hadde lenge hatt et X-E2 og jeg visste hva det kameraet var godt for.141221_TRMS_150

Men for å si det på den måten: Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Det tok meg en stund å gravlegge mine kjepphester, blant annet ønske om en ren optisk søker med informasjon i fremfor en elektronisk søker. Men etter hvert har jeg (inn)sett verdien av mange av funksjonene, og er nå kjempefornøyd. Her er de sakene jeg setter mest pris på:

  • Skarpe, fine bilder, selv med høye ISO-verdier.
  • En lynrask elektronisk søker (ikke forsinkelser) som lar meg få se bildet før det blir tatt. Perfekt når man må lyskompensere.
  • Fin blender-ring innerst på linsa, som er enkel å betjene selv med store varme hansker.
  • Et «lettkjørt» kamera som enkelt lar seg styre fra utsiden, uten å måtte dukke ned i menyer.
  • Og masse (!) finurlige innstillinger for den som har lyst og behov (inklusive WiFi).

Nedenfor her (og et over) er noen bildeeksempler som er tatt nylig. Det er mørketid i min kant av verden, og bildene er stort sett tatt med en ISO mellom 1600 og 3200. Klikker du på bildet får du det opp i 1500 px bredde. (Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på retur-pila øverst i venstre hjørne i nettleseren din.)141227_E2_114

141227_E2_115

Tromsø sentrum, årets  mørkeste dag, 21. desember, rundt kl 12.

 

Tromsø sentrum, årets  mørkeste dag, 21. desember, rundt kl 12.

Tromsø sentrum, årets  mørkeste dag, 21. desember, rundt kl 12.

Skal det være noe mer før vi stenger?

For noen år siden stengte kommunen jeg bor i en lang og dyster gangtunnel mellom to bydeler. Siste dag den var åpen sørget jeg for å ta bilder inn i tunnelen. Som du kanskje har gjettet: Denne bloggartikkelen handler om å ta vare på historien.Bolagstunnelen

De som har fulgt med noen tid vet at jeg nok er i overkant interessert i fotohistorie. Når et område skal saneres, når ei bru skal bygges, når første båt legger til ei ny kai – da forsøker jeg å ha tid til å være der og ta bilder. Bildene legges inni mitt fotoarkiv på nett, slik at den som vil kan kjøpe bilder. Men for en stor del handler det om å ta bilder for historien. Jeg legger inn relevant informasjon i Capture-feltet i bildefila. I tillegg er det selvsagt også viktig å få med all relevant info om fotograf og copyright og den slags. I ny og ne brenner jeg en DVD, og gir denne til mitt lokale museum. Med dette kompletteres en fra før av solid historisk bildesamling.
Dette kan du også gjøre.Bolagstunnelen

Ikke bare de store hendelsene
Det er åpenbart at det må ryddes plass for De Store Hendelsene i historien. Da tas det også en god del bilder, ikke minst fra media. Men jeg er opptatt av at vi ikke må glemme å dokumenter det mest hverdagslige: Gatekjøkkenet, skolen, arbeidsplassene, slalombakken, fotballtreningen for jenter 10 år, treningen i svømmehallen, siste dag en butikk er åpen, et gammelt hus før det rives – eller en grafitti i en tunnel før den lukkes for godt.

Og så sørge for at bildene havner et sted der noen har interesse for og mulighet til å ta vare på dem slik at de får evig liv.Bolagstunnelen

Litt fakta: Tunnelen mellom to bydeler ble etablert som snarvei for gående under enorme dunger med jernmalm, og den ble raskt tatt i bruk som bomberom under andre verdenskrig. Under den kalde krigen ble tunnelen oppdatert til atomsikkert område. Så kom Glasnost. Bruken ble også redusert etter at «alle» fikk bil. I forbindelse med ombygging av lagerområdet ble tunnelen stengt.