Hvordan dele bildene dine med andre

Hvis du har lyst å vise frem bildene dine til venner, kjente – og eventuelt andre fotonerder, så er mulighetene store. Det er lenge siden vi viste lysbilder på skjerm – eller for den del sendte bildefiler som epostvedlegg. I dag handler det om å legge ut bildene på et fotonettsted. Det er effektivt og enkelt. Det er også enkelt å sende mange og store bildefiler direkte til en eller flere mottakere.

Flickr
En av de mest populære bildevisningsstedene på internett er Yahoo-tjenesten Flickr (se bilde under). Det kan muligens være litt plundrete å komme i gang, men deretter er det svært enkelt å laste opp, legge til kommentarer og velge det albumet du vil plassere bildene i. (Plages du, spør en fjortis!).
Med bildene på plass kan du ganske enkelt sende Flickr-adressen til de albumene du vil vise frem til de du ønsker skal se på bildene. Her kan man se bildene enkeltvis med kommentarer, som slidesshow, osv.
Med denne løsningen har du en viss kontroll med hvem som ser på bildene dine. Dette kan jo være smart dersom du for eksempel er på ferietur og tar mange personlige bilder, mest egnet til familiebruk. Men husk at alt som ligger på nett er søkbart og dermed i prinsippet er åpent for hele verden.

Bildetekst: Under en rundreise i India nylig la jeg ut mange bilder på Flickr, med lenke hit fra reisebloggen.

Facebook
Hvis du tar bilder som du mener godt kan vises for «all verden», kan du legge ut bilder i bildemodulen til Facebook. Da må du regne med at bildene kan bli sett av mange, men det er vel litt av hensikten hvis du bruker denne tjenesten.

Blogg
En annen mulighet er å lage seg en blogg hos eksempelvis Blogger eller WordPress, og legge ut bilder og annen informasjon her. Begge er gratis hvis du begrenser antall bilder, mens du kan kjøpe deg mer plass. Dette er en fin måte å vise bilder på. Du kan sende blog-adressen til de du ønsker. I alle fall på WordPress kan du krysse av dersom du ønsker at søkemotorene skal holde seg unna, men igjen: Internett er en offentlig kanal.

Fotonettsted
Fotografen (med stor F) kan også delta på fotonettsteder, der bildene dine blir sett av mange. På www.foto.no kan du legge inn bilder, bildeinformasjon, teknisk informasjon og kommentarer, og få kritikk og synspunkter på bildene dine. Det kan være smart, dersom du ønsker å få kritikk for å bli en (enda) bedre fotograf.

Eget nettsted
For noen kan det være lurt å opprette et eget bildenettsted, for eksempel hvis du vil lage en «reklameplakat» som viser jobber du har gjort, eller om du vil selge bilder fra arkiv. Jeg betaler noen få hundrelapper i året for å ha et norsk domene, samt om lag 50 dollar for å legge bildene mine ut på et amerikansk nettsted. Når noen klikker på mitt norske nettsted www.infoto.no så rutes de rett over til USA og til SmugMug der bildene mine ligger. Her selger jeg bilder til reklamebyråer og andre profesjonelle bildekjøpere.

Filemail
Av og til har du kanskje behov for å sende store og/eller mange bildefiler til noen du kjenner. En del e-postsystemer har klare begrensninger med hvor store fil-vedlegg som tillates. Da er det lurt å bruke en tjeneste som for eksempel www.filemail.com. Det er enkelt å laste opp og hente ned. Filemail koster nå noen kroner, og prisen avhenger av volum, men du kan prøve tjenesten gratis i 14 dager. Et gratis alternativ er WeTransfer (som også finnes i en betalbar versjon) 

Bildetekst: Filemail er en enkel måte å dele store bildefiler på. (Klikk på bildet for å se det i full størrelse)

Dropbox
Merk deg også tjenesten www.dropbox.com. På nettstedet finnes en god demo som forklarer hvordan denne tjenesten kan fungerer. Du laster opp de bildene du ønsker å dele til en server «in the sky», og så gir du mottakere tilgang til denne boksen. Etter en enkel påloggingsprosedyre vil dere nå kunne dele disse filene. Når man logger på sin internett-tilkoblede maskin, oppdateres mappen automatisk ned til egen PC. Dette er et genialt system som jeg bruker mye. Jeg jobber på fire ulike PC-er, og ved å bruker Dropbox-systemet vet jeg at jeg alltid jobber med siste versjon av et dokument, eller at bildemappa «in the sky» alltid er oppdatert. Trenger du mer plass, koster det ikke all verden.

Reklamer

Hvitbalanse og Kelvingrader

Synes du bildene dine av og til blir for blå eller for gule? Det kan være hvitbalansen som spiller deg et puss. Det er det vanligvis enkelt å gjøre noe med, men det krever et program som lar deg justere hvitbalansen.

Hovedregelen er grei: Hvis du stiller inn hvitbalansen på kameraet ditt på A (auto) vil de fleste moderne digitale kameraer fikse resten selv (jo dyrere kamera, jo bedre). Sånn grovt sett. Har du et godt kamera kan du derfor strengt tatt stoppe å lese her.

Men det kan være verd å lese litt videre hvis du for eksempel hvis ikke synes det er sjarmerende med grønne hudtoner på enkelte bilder eller at du liker dårlig at innebilder tatt uten blits kan ha gulstikk. Eller at du kort og godt vil ha best mulig kontroll over fargetemperaturen i bildene dine.

Bildetekst: Bilde med blåstikk. Enkelt å korrigere

Øynene lurer deg

Hvis du leser en avis inne i lampelys og så tar avisen med ut i sola, så vil du nok oppfatte at papiret stort sett er hvitt. Men øynene og hjernen lurer deg! Så smart er ikke alle kameraene. Ennå.

Tar du derfor et bilde av avisen inne i lampelys, vil avisen sannsynligvis være gulaktig mens den ute kan gå over i et blåstikk. Og enda verre er det om du tar bilde av avisen i neonlys. Da kan avisen fremstå på bildene som grønnaktig.

Hva skyldes dette? I hovedsak at lampelys har overvekt av rødt i sitt fargespekter mens dagslys fra klar blå himmel domineres av blått. Og når det gjelder neonlys så er det gassen inni røret som lager lyset, og det kan være forskjellig avhengig om det er et dagslysrør, et varmhvitt rør, gule industrilamper, osv. Neonlys sender heller ikke ut et kontinuerlig fargespekter. Det er overvekt av noen farger, mens andre kan være helt fraværende. Dette påvirker selvsagt bildene vi tar i slikt lys: Noen ganger får man stikk mot grønt, andre ganger mot rosa, – og det selv om fargetemperaturen kan ligge sånn om lag rundt 2500 – 3000 Kelvingrader.

Fargetemperatur i Kelvin-grader

Vi måler fargetemperaturen i Kelvin-grader.  Gamle 220V-pærer har vanligvis en fargetemperatur på 2500-3000 Kelvin. Normalt dagslys ligger på 5500-6000 Kelvin, mens lys fra en klar blå himmel kan komme opp i 10.000-15.000 Kelvin (og enda mer på påskefjellet). Alle disse lyskildene har imidlertid et kontinuerlig fargespekter og er normalt enkle å korrigere i de fleste bildebehandlingsprogrammer. Det som derimot fortsatt i vår digitale verden kan være komplisert å korrigere 100 % perfekt, er fluoriserende lys, dvs. neonlys, lamper i industrihaller, lamper i idrettshaller og lignende.

Dette er ikke tall du trenger gå rundt å huske på. Bare husk at lampelys er varmt (rødt) mens himmel-lys kan være kaldt (blått), og at neonlys kan være vanskelig å korrigere godt nok.

Korrigering

Hvis du synes at noen av bildene dine har uheldig fargestikk, så er det vanligvis enkelt å korrigere i et bildebehandlingsprogram som Photoshop, Lightroom eller gratisprogrammer som for eksempel Picasa. Bildeeksemplene her er fra Lightroom 3.3.

Hovedregelen er å dra skyveren mot rødt hvis bildet er for blått, og motsatt hvis det er for rødt. Hvis du fotograferer i RAW er det enda enklere, ettersom man her opererer i K-grader. Sett at du har tatt et dagslysbilde i et skyggeområde, og det er for blått: Da kan du som utgangspunkt dra skyveren til f. eks. 5750 Kelvin, som er «midt på treet», og jobbe ut fra denne verdien.
En anbefalt måte å korrigere på er å dra skyveren godt ut til ytterpunktene (altså alt for blått og alt for rødt) og så skyve frem og tilbake med stadig mindre utslag, til du finner en plassering som gir gode bilder. Er det mennesker med i bildet, vil vanligvis hudtonene være det utslagsgivende.

Lightroom

I et program som Lightroom kan du forsøke å plassere pipetten over et nøytralt grått område og klikke. Da stiller fargetemperaturen seg inn selv, og du kan eventuelt justere manuelt ut fra denne verdien.

Bildetekster: De to bildene over her viser hvordan små justeringer i Kelvin-verdien virker inn på bildet. Det øverste bildet er rett fra kamera. På det nederste bildet klikket jeg med pipetten på et antatt nøytralgrått felt, og dermed justerte bildet seg til 4450 K. I tillegg foreslo programmet å endre Tint til +7. I tillegg reduserte jeg eksponeringen ned med -0,41. Dette er bare eksempler. Verken kamera-forslaget eller den korrigerte versjonen er gode nok.
Dette høres muligens litt vanskelig ut, men det er ikke rakettforskning det dreier seg om. Derimot bare at du selv tar kontrollen over bildene dine slik at du får dem slik du vil. Dette er det enkelt å lære seg.

Hvitbalansekort

Hvis jeg er på et sted med vanskelige lysforhold, avfotograferer jeg ofte et hvitbalansekort som alltid ligger i fotoryggsekken. Da kan jeg etterpå plassere Lightroom-pipetten på den grå flata i bildet og klikke. Kelvin-skyveren justerer seg selv seg inn, og i tillegg vil programmet korrigere såkalt Tint (fargestikk). Dette er en temmelig sikker og enkel metode som forbedrer og forenkler importen av bilder. Alternativt forsøker jeg å finne nøytral-grå flater, og bruke pipetten på denne.

Her kan du lese mer om forskjell på hvitbalansekort og gråkort.

En forutsetning for å få korrekte bilder er at skjermen din er kalibrert, og at den har god innsynsvinkel, dvs. at den ikke endrer fargetone og styrke nevneverdig om du ser på skjermen litt ovenfra eller litt nedenfra. Tips: Les denne artikkelen om gode skjermer.

(Denne artikkelen er korrigert 23. januar 2014)

Ta backup av bildefilene dine

Dette tipset handler heller ikke om å ta bedre bilder. Derimot handler det om å ta bedre vare på de bildene du har tatt. Med andre ord: backup.

Alle som har levd med og i en IT-verden noen år vet at det ikke er et spørsmål om, men når du får problemer med datamaskinen din.
Alle fotografer vil etter hvert samle store mengder bilder på PCen. Jeg har hørt om noen som har alle sine bilder gjennom de siste årene på én intern harddisk på en halvgammel bærbar PC!! I mitt hode er dette tilnærmet russisk rulett.

Bildetekst: Noen av harddiskene mine i hylla.

Gudskjelov går det som oftest greit, men av og til skjer det som ikke bør skje: Alt man har lagret på sin interne harddisk er borte og lar seg ikke gjenskape. Kjempetrist. (Nå finnes det firmaer som klarer å få data selv ut ødelagte maskiner fra ei branntomt, men det koster flesk!)

Hva gjør du da? Trolig er det ingen verdens ting du kan gjøre. Det er for seint. Men det du skulle ha gjort, det vil si det du kan gjøre i dag slik at du slipper å oppleve dette: Skaff den en ekstern harddisk som tar backup av dataene dine, både bilder og selvsagt annen verdifull informasjon.

En standard ekstern harddisk på 1 Terrabyte koster i dag om lag 1000 kroner. En liten transportabel 500 Gb harddisk koster ca. 650 kroner. Siden Thailand flommet over høsten 2011, noe som medførte leveringsproblemer, har eksterne harddisker steget noe i pris, men uansett er de forholdsvis rimelige og en grei «livsforsikring» for bildene dine.

Du kan selvsagt sette opp harddisken med din egen mappestruktur. Da må du sørge for å ta kopi for eksempel en gang i måneden eller noe slikt.

Mange harddisker har medfølgende programvare som automatisk sørger for å ta backup av nye filer. Den sjekker mot din interne harddisk om det er endringer, og så overfører disken automatisk de nye filene. Det er straks enklere, og slett ingen dum løsning. Les bruksanvisningen.

De fleste eksterne harddisker av kjent merker er helt OK, men pass på å få en som er så stille som mulig. Da orker du å ha den stående på hele tiden, og hvis du velger automatisk backup du vil alltid være ajour med backup’en din.  Jeg har noen nye Western Digital på 1 og 2 Terrabytes som er tilnærmet lydløse.

Nå er det alltid et spørsmål hvor (over)forsiktig man trenger å være. Men har du mange verdifulle bilder, kan det være verd å kjøpe (minst) to harddisker, som speiler hverandre.

Et bra tips er å fysisk skille backup fra original: Jeg sørger fra tid til annen for å ta kopi av alle viktige datafiler på én stor harddisk. Denne tar jeg med meg på jobb og lar den være der. Skulle et eller annet skje hjemme, kan alle data gjenfinnes i denne disken, og jeg mister eventuelt bare det aller siste. Dette bør man gjøre med visse mellomrom.

Og helt til sist: Den aller sikreste «backup’en» din, er når bildene er plassert inn i et fotoalbum. Men det har jeg skrevet om før.

8000 visninger på bloggen

I går passerte Infotobloggen 8000 visninger. Det er et utrolig bra resultat, tatt i betraktning at bloggen ble opprettet i slutten av november i 2011, altså bare for knapt fire måneder siden. Takk til dere som følger, og forhåpentligvis lærer litt av det jeg skriver om.

Jeg får noen kommentarer i ny og ne. Denne kom fra en Facebook-venn for noen få dager siden og var utrolig hyggelig: «Hei Harald: Takk for både interessant, (tidvis veldig) vakker- og ikke minst lærerik infotoblogg- den eneste jeg (så langt) abonnerer på!!» Om Amerikabildene skrev han videre: «Sterke bilder (mange og kjære gjensyn!), reflektert og informativ tekst- og i tillegg Tom Waits- kan det bli bedre?»

(Bildetekst: Fiskebåt på tur inn mot land. Kerala, India. Med disse små farkostene sette de garna i mørke kl 0330 på natta ca 5 kilometer utenfor kysten. De kommer inn med fangsten tidlig på morgenen.)

Nå er jeg tilbake etter en lang reise, har pakket kofferten og er på tur ut igjen noen dager. Men med tid og stunder vil det nok komme flere innlegg på bloggen. Jeg startet denne bloggen uten helt å vite hva jeg bega meg ut på av arbeid. Men så lenge jeg synes det er gøy, blir jeg vel å fortsette.

Du må gjerne komme med flere kommentarer og innspill til emner som du vil høre mer om. Kanskje kan jeg svare, og kanskje kan andre svare.

En annen sak jeg lurer på er om det er vanskelig å lese teksten i bloggen (liten grå skrift på sort bakgrunn). Dette malsettet er beregnet for foto, men med så mye tekst som jeg lager, kan det kanskje bli vanskelig. Selv sitter jeg på en stor, fargekorrigert skjerm, men det gjør ikke alle. Hva mener du?

Gode reisebilder

Å komme hjem fra en reise med PC-en full av knallgode reisebilder er ikke alle forunt. De fleste som ikke reiser i profesjonell sammenheng, opplever nok at det kan bli et frustrerende kompromiss mellom å være en god familieferiedeltaker og å være «sær» fotograf på stadig jakt etter spennende motiver. Så ordet kompromiss blir ofte et nøkkelbegrep – motivmessig og utstyrsmessig.

Skal vi for enkelhets skyld dele «reisefoto» inn i tre kategorier:
A: Turistfotografen med sitt kompaktkamera, dvs. han/hun som er fornøyd med bilder av utsikten fra hotellrommet, hyggelige «rundt-bordet-bilder», strandliv, noen bilder av folkelivet, mm.
B: Den mer enn gjennomsnitt fotointeresserte som reiser med sitt systemkamera, noen linser og litt utstyr og håper å komme tilbake med noen flotte motiver for å vise til venner og kjente, for å henge på veggen eller for å delta med i fotoklubbens konkurranser.
C: Fotografen som drar i jobb-sammenheng med kofferter full av utstyr.

I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg om kategori B. Enkelt nok, fordi jeg for tiden selv er på en liten rundreise i India, og erfarer kompromissets begrensninger. Jeg er på en litt utypisk familietur, men likevel med mange av de samme begrensningene.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Light travel
Jeg hadde bestemt meg for å reise med så lite utstyr som mulig. Gode, skarpe, lyssterke men tunge glugger måtte derfor finne seg i å være hjemme. Her ser du hvilket utstyr jeg valgte å ta med meg:

Nikon D300 med ei typisk «turist-tele»: en original Nikon 18-200, f 3.5-5,6. Pluss en Sigma 10-20. Ekstra kamerabatteri, lader, ekstra minnekort. En kortleser og en GPS-enhet. En bærbar PC med Officepakken, Photoshop og Lightroom. En ekstern 0,5 harddisk, «rugged», laget for å tåle en trøkk. Som blits satset jeg på at en liten enhet (del av et makro-sett) skulle klare jobben. I tillegg var resten av familien utstyrt med Panasonic Lumix TZ20 og et lite Olympus-kamera som er laget for å kunne bli sluppet ned, og det tåler noen meter under vann. Pluss ladere til alt dette. Med var også en liten strøm-splitter for å kunne lade tre enheter på en gang. Og et universal-adapter for strøm (passer i de fleste kontakter i verden). Light travel? Nja, hele greia veier bortimot 8 kilo.

Erfaringer
Alt fungerte slik det skulle med ett unntak: Blitsen var for svak, så den ble stort sett liggende i kofferten. Det ble en god del innendørsfotografering i mørke klasserom og i dårlig neonbelyste rom, og her ville min hjemmeværende kraftplugg SB900 ha vært nødvendig. Mange steder kom alt lys ovenfra. Rommene hadde lyst tak og halve hvitmalte vegger, mens gulv og havveis opp på veggen var i mørke farger som stjal alt lys. Jeg ville da kjørt blitsen skrått bakover for å få et reflektert bløtt lys på motivene. Løsningen ble i stedet å skru opp ISO-verdien helt opp i 3200, og stundom bruke punktmåling for å få korrekt eksponering. Til sitt bruk ble dette likevel trolig godt nok i tillegg til litt jobbing i Lightroom (altså nok et kompromiss).

Den lille strømdeleren var gull verd: Ofte er det for lite strømuttak på hotellrom, og med tre kameraer og tre mobiltelefoner, pluss diverse annet som krever strøm, kom denne godt med. Anbefales (Clas Ohlson).

Jack of all trades, master of none
Nikons 18-200 er i likhet med alle slike «super-zoomer» et eneste kompromiss. Den er passe lyssterk, passe skarp og passe liten. Men med denne på kamera dekker man det meste uten å behøve å skifte linse hele tiden, med fare for å få støv inn i kamera og på bildebrikken.

Med tilgang til strøm hver kveld ville det vært nok å ha med ett batteri, og med et 16 G minnekort klarte jeg aldri å fylle kortet selv om jeg fotograferer i RAW, og enkelte dager var oppe i ca. 800 bilder.

På kvelden overførte jeg bildene fra kortet til PCen via Lightroom. Denne har en funksjon der man samtidig kan sende en kopi til en ekstern enhet. I dette tilfellet min 0,5 Tb eksterne harddisk. Dermed har jeg en sikkerhetskopi i tilfelle noe skulle skje med PCen. Billig forsikring.

Til stede eller ikke
Selve fotograferingen vil nok for mange oppleves som det tørste kompromisset: Enten «å være tilstede» eller være mer eller mindre utkoblet og på motivjakt. Men hvorfor ikke inngå et forlik: La fotografen få en time eller to i ny og ne, mens resten av familien gjør saker som også de er fornøyd med. (Og for den hobbyfotografen som tross dette ikke synes han får nok, kan man forhandle seg frem til en egen fotosafari for eksempel til Island – eller nettopp India. Blant annet arrangerer nettstedet foto.no slike turer. Det er en befrielse for en stund å være sammen med mennesker som er like sprø som deg selv. Prøv!)

Survival Kit
Under flyreisene har jeg alt utstyr jeg ikke kan klare meg uten i en ryggsekk som er laget med maks-mål for internasjonale flyreiser. Kjøpt via Amazon. Her var det selvsagt også plass til viktige papirer, pass, en liten MP3-spiller, og andre nødvendige saker: Dvs. det jeg kaller for «my survival kit». Her har jeg alt som gjør at jeg kan fotografere og (over)leve selv om koffertene havner i Kuala Lumpur. Klær og barbermaskin kan man kjøpe hvor som helst.

Skulderveske
På gata i Delhi og i Kolkata hadde jeg imidlertid fotoutstyr, penger, vannflaske, mm i en anonym skulderveske: Her er det ingen signaler om dyrt fotoutstyr, og det er lett å komme til for å skifte linser. Mange steder i verden er det lite smart å gå rundt med dyrt utstyr i en fotoryggsekk fra Loewe.

Smil
Vi er som sagt på en rundtur i India. Mange indere er tilsynelatende svært glade for å bli tatt bilder av: De stimler sammen, stiller seg opp og smiler – og takker hjerteligst etterpå. Men ikke alle. Det kan derfor være greit å ha øvd seg på å skyte mer diskret fra hofta, og likevel komponere noenlunde OK bilder. Det kan også være smart å lære seg teknikken med å ta bilder fra svært lav vinkel, uten å ligge på mage. Jeg bruker ofte teknikken med å ta mange bilder i en serie, og så bevege kamera oppover eller nedover. Ett av bildene bruker å bli gode nok. Etter hvert lærer man seg hvordan linser oppfører seg, og kan droppe «maskingevær-metoden».

Når du skal ta bilde av andre er det oftest nok å peke på kamera, nikke diskret, smile – og så få et smil tilbake som betyr «OK». Og da er det bare å fyre i vei – og takke hjerteligst etterpå.

Andre ganger bruker man teknikken om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Skyter man diskret fra hofta, går det som regel greit de fleste steder.

Hva passer deg?
Det utstyret jeg her omtaler er basert på mine behov. På andre reiser har jeg kun med mitt Canon G9 kompakt-kamera, og kommer hjem med helt OK bilder som kan brukes til det meste. Men denne gang hadde jeg bruk for bilder med bedre kvalitet og mindre bildestøy. Jeg visste også tilnærmet hvilke lysforhold som var tilgjengelig. Men min SB 900-blits savnet jeg sterkt.

Bilder fra det fattige Amerika

Denne gang handler det om fotografer som dokumenterte fattigdommen på landsbygda i USA på 30-tallet, og som med det skapte en unik historisk dokumentasjon. Men det var ikke hensikten da bildene ble tatt.

De harde 30-åra var beintøff også i USA. I tillegg til generelle nedgangstider måtte en stor skare fattige jordbruksarbeidere ta det lille de hadde, begi seg ut på landeveien og forsøke å finne noe å leve av etter langvarig tørke i deler av USA.

Roosevelt satt i gang sin New Deal-plan. En del av denne planen het Farm Security Administration, mer kjent som FSA. Blant annet skulle landbruksarbeidere få tilgang til ”marginalisert jordbruksarealer” for å kunne skaffe seg egen gård. Prosjektet var omstridt på mange måter, blant annet fordi noen mente det var lagt inn et for stort element av kollektivisering, et begrep som får amerikanere flest til å fryse på ryggen.

Opinionsdannende informasjon
Det ble vanskelig å få penger til dette prosjektet. For å få mer oppmerksomhet i opinionen rundt de enorme problemene som spesielt jordbruksarbeiderne hadde og de vilkårene de levde under, ble det opprettet en informasjonsavdeling i FSA. En fotointeressert økonom med navn Roy Stryker kom til å lede den fotografiske delen av dette. Stryker ansatte et antall dyktige fotografer. I perioden 1935 til 1944 dokumenterte disse og en stab journalister en viktig del av USAs heller mørke historie.

Fotoprogrammet til FSA fikk mye oppmerksomhet, både den gang og ikke minst i våre dager. Noen av bildene har blitt ikoner. Av disse finner vi Dorothea Langes bilde av The Migrant Mother langt oppe på lista: Det er et utrolig sterkt bilde som lyser av fattigdommens bunnløse desperasjon. (Se det store bildet).

De tre mest kjente fotografene var Dorothea Lange, Walker Evans og Gordon Parks.

Instruksjoner
Heller ikke selve fotojobben var uten konflikter. Stryker hadde svært klare meninger om hvilke type bilder han ville ha. Dette var bilder som skulle passe inn i et informasjonsapparat med klare målsettinger. Når man ser på bildene, skal vi derfor ha i mente at de i stor grad var tatt med påholden penn. Enkelte av fotografene opponerte. Noen kom og gikk, andre sa opp.

Totalt ble det tatt 250.000 bilder av fattigdommen på landsbygda i USA. 64.000 av bildene er i dag tilgjengelig på nett. Fotoprosjektet til FSA er i dag et utrolig verdifullt fotoprosjekt og et enormt kildemateriale for historikere.

Stor interesse nå
I tillegg kan vi andre fotografer studere på hvilken måte bildene ble tatt. Og kanskje lære noe av det. Den som er interessert i mer av historien om fotoprosjektet til FSA, vil finne mye på nett og mange bøker om emnet. Og den som måtte ha interesse i retning dokumentarfotografi vil forstå at dagen i dag er historie i morgen, og svært vedifull historie om 10-30 år. Hva med å lage deg et dokumentarprosjekt, og jobb med det noen år. Om et antall tiår kan dette være gull verd.

Video
En av de mest kjente sangene fra depresjonstiden heter ”Brother can you spare a dime” – en sørgmodig skillingsvise av sin tid. Her er en liten video på YouTube med denne låten og med mange virkelig gode bilder fra FSA, sunget av Tom Waits. Det er etter min mening den beste versjonen som er laget.
Her er låten faktisk i en original-tapping med Bing Crosby, men dessverre pålagt bilder på en måte som etter mine begreper gjør hele videoen nærmest parodisk. Men innimellom finner du noen gode FSA-bilder.

Her ser du et knippe av FSA-bildene:

Les mer om FSA-programmet her:

Mer info om: Dorothea Lange, Walker Evans og Gordon Parks.