Hvordan ta bilder fra passasjerfly

Det er mulig å ta (relativt) brukbare bilder av landskapet nedenfor fra ordinære passasjerfly. Men det krever vanligvis litt etterarbeid i Photoshop eller Lightroom.

Mange har nok forsøkt å fotografere gjennom vindu i vanlige passasjerfly. Resultatet kan bli litt uskarpe bilder og med deler av vinduomrammingen med i bildet. Men det største problemet er nok at bildene ofte fremstår som grå, blasse og konturløse.HH-65

Bildetekst: Bilde over viser flyfoto etter justering av histogram. Det mindre bildet til høyre viser originalfila.

HH-65-2

Histogrammet er løsningen
Alt dette er forståelig. Gudene må vite hva vindusglassene i passasjerfly er laget av, men det er i alle fall ikke finslipt glass. Dessuten er vinduene ofte skitne, både innvendig og utvendig. Og iblant imellom. Det er heller ikke enkelt å få med seg ønsket motiv uten at man også får med deler av «vinduskarmen». Og til sist: Når vi fotograferer fra noen tusen fot over bakken, så er det betydelig mye atmosfære og vanndamp som blir belyst fra oven og med det blir et grått filter mellom oss i flyet og bakken. Derfor er histogrammet ofte en liten klump midt på skalaen, uten klare høylys eller skygger.

Vi kan ikke gjøre noe med vinduene, men histogrammet kan vi pynte på i etterkant. Og dermed gjøre et tilsynelatende håpløst grått og flatt bilde betydelig bedre. Kanskje også til og med bra.

Her er noen tips:

  • Ta bilder med så høy lukkerhastighet at du får skarpe bilder.
  • Ikke la linsa hvile mot vinduet (flyet rister)
  • Unngå reflekser fra lys og tilsvarende ved å slå av leselys og skygge for annen refleks.
  • Bruk gjerne stor blenderåpning, også for å «blåse ut» riper og skader i selve vinduet.
  • Lav ISO er greit ettersom du vel ønsker skarpe klare bilder uten korn.
  • Det er mindre vanndamp i lufta vinterstid enn om sommeren. Klar høstluft kan også være OK.
  • Det får nomalt bedre bilder når du fotograferer fra fly som flyr lavt enn de som cruiser 10 kilometer over bakken (Alle eksemplene på denne siden er bilder tatt fra Widerøe-maskiner). Men under gunstige forhold er det mulig å ta bilder som dette fra stor høyde.
  • Sjekk histogrammet (men vær forberedt på at det ofte blir en liten klump midt på)
  • Så det viktigste: Når du redigerer bildet må du sørge for å strekke histogrammet ut i begge retninger. Se bildeillustrasjoner.

flyfoto-1_mpil

flyfoto-3

Bildetekst: Originalfila har et histogram omlag som det til venstre.

Bare med å strekke hvit og sort i Lightroom begynner bildet å bli brukbart. I tillegg ser du at jeg har redusert eksponeringen litt og fjernet litt i skyggeområdet.

Og til sist må jeg for skams skyld ta med en aller siste liten opplysning: Fotografering i norsk luftrom skal være klarert og godkjent av Nasjonal Sikkerhetsmyndighet. Herfra kan du laste ned et skjema på 15-20 sider med like mange sider ubegripelig skjemaforklaring. Blant annet må du opplyse om din bestefar noen gang har kjent noen som muligens har hatt tilknytning til et østeuropeisk land. Og så videre i den dur. Jeg bare nevner det.

 Før – etter:

HH-82 HH-82-2

Her to eksempler til tatt under omlag samme forhold som de over. Hvis du lurer på hva som er fotografert, så er det fjellformasjonen Torghatten akkurat i det Wideøemaskinen er i ferd med å gjøre en U-sving for å lande mot nord på Brønnøysund flyplass.

Reklamer

Finn gode landskapsmotiver på nett

Skal du reise til et nytt sted og ønsker å ta gode bilder? Tips: Sjekk på forhånd hvor de gode motivene er. Sjansen er svært stor for at noen har funnet spektakulære steder før deg, har tatt bilder og lagt noen på nett.

Lofoten3-2098

Bildetekst: Motiv fra ei strand i Lofoten. Gjett hvor mange som har tatt bilder av denne steinen før meg?

Jeg blir av og til påminnet dette av landskaps- og Lightroom-ekspert Matt Kloskowski. Han har nevnt dette tidligere i flere blogginnlegg, men nå på nytt.

500px_comMatt skal reise til New York og siden han er svak for skumringsbilder «med noe i forgrunnen, en sløret mellomgrunn og et spektakulært hovedmotiv i bakgrunnen», så sjekket han på nettstedet 500 px.com (bilde til høyre).

Det er her du finner de råe bildene. På Google Earth, Flickr og tilsvarende kan du også finne en del gode bilder koblet til konkrete steder. Mange av disse bildene er imidlertid lagt inn av amatører med GPS på sine kameraer. Kvaliteten kan variere, for å si det forsiktig.

Men poenget er altså å sjekke hvilke motiver som andre fotografer har funnet før deg på den plassen du tenker å besøke. Og så regner jeg med at du er kreativ nok til å gjøre din egen vri på disse motivene. Poenget er at du, uten å bruke opp all tiden til å lete, raske kan finne et fint sted der du kan skape dine bilder. Og når en proff kan gjøre det på denne måten, så kan jamen ta meg du også.

Jeg var nylig en tur i Lofoten, og på de strendene jeg vandret skal jeg si deg at det har stått mange stativbein før mitt Manfrotto-stativ ble plassert nennsomt i sanden. Det gjelder «bare» å forsøke å finne sin stil, vente på det rette lyset, bruke tilleggslys eller reflektor, konvertere til sorthvitt, legge til nye elementer i bildet – og/eller bruke ulike programmer på din PC/Mac til å lage ditt spesielle bilde.

Ellers er Matts blogginnlegg interessant nok når han forteller hvordan han tok og senere behandlet bildet. Men i denne sammenheng er det viktigste: Sjekk på forhånd hvor du kan finne gode, spektakulære motiver. Dra dit. Gjør din egen vri på disse motivene.

Død over superzoomene (som en hovedregel)

Denne gang skal jeg ta livet av superzoomene, dvs. linser med et omfang som strekker seg fra kraftig vidvinkel til lang tele. Jeg tenkte å knuse dem. Fortelle at de er totalt ubrukelige og strengt tatt bør kastes. Helt på slutten skal jeg imidlertid si at fullt så galt er det ikke. Til sitt bruk kan de komme til nytte.

Jeg snakker ut fra egen erfaring. Og hundrevis av linse-tester som jeg har lest. Grundig. Og som gammel journalist er jeg vant til å lese mellom linjene, dvs. å kunne se hva som ikke står der.

Vivitar
Min aller første superzoom var en Vivitar 70-210 makro. Det var «årets objektiv» med EISA-gull og gode greier. Dette var tilbake i den analoge tiden da alle de andre linsene mine var faste objektiver. Jeg hadde (og har fortsatt) blant annet en original 105 mm Nikon som var så sylskarp at det nesten var et problem å bruke bilder fra denne linsa sammen med andre, for eksempel i en dias-serie.

Men med den nye superzoomen fikk jeg aldri skarpe bilder. Det fikk heller ikke min reproanstalt som slet med å montere sammen film for firefargeproduksjon, ettersom f.eks. kantene på bygninger ikke var samsvarende på gul, magenta og cyan-filmene. Med andre ord: En linsefeil, og fagbetegnelsen er kromatisk aberrasjon.

Nikon
Den neste superzoomen var en original Nikon-linse: En høyst prematur og snodig tildragelse. Det var en skyvezoom på 35-105 mm. Det er muligens første, og trolig også siste gang Nikon laget denne type zoomlinser. Jeg tok aldri et eneste skarpt bilde med den linsa, men har den fortsatt av rent nostalgiske årsaker. Du ser den her, sammen med et av mine favorittkameraer, en Nikon FE.zoomlinse, nikon

Tamron
Så gikk det mange år, og godt inne i den digitale verdenen kjøpte jeg en Tamron 70-270. Nok en gang var det ei linse som hadde fått alle utmerkelser som var mulig å få. Reklamen og anbefalingene var massive, og jeg lot meg overbevise. Det var bare ett problem: Bildene ble uskarpe, spesielt bilder tatt med stor blenderåpning og på maks zoom. Verst var det i ytterkantene. Nok en klassisk linsefeil for denne type linser.

Nikon
For snart to år siden skulle jeg på en tur til India. Noe ferie men også en slags jobb-tur for å ta bilder i en spesiell anledning. Av rent praktiske grunne valgte jeg å ta med kun ett kamerahus og to linser. Det ble et D300-hus, ei 10-20 mm og – tro det eller ei – en nykjøpt original Nikon-linse 18-200. Med dette dekket jeg hele området fra (omregnet til fullformat) 15-30 og 24-350. Jeg var selvsagt skeptisk til superzoomen, men de få testene jeg tok før jeg dro var tilfredsstillende. Vel tilbake med tusenvis av bilder var også resultatet tilfredsstillende. Akkurat skarpt nok til sitt bruk, hvilket vil si forholdsvis mindre bilder på print og bilder til bruk på nett.  Her ser du min D300 og «reise-linsa».zoomlinse, nikon

Ikke skarpt nok
For noen tid siden tok jeg en liten lokal fototur (mosjon og bilder) og valgte for enkelhets skyld å ta med min trofaste D300 og nettopp 18-200 mm-linsa. Fangsten ble skuffende mager. Det vil si, motivene var mange og gode nok, men når bildene skulle granskes kritisk på min 27 tommers kalibrerte skjerm, så kom nedturen. Dessverre. Jeg vet at bildene ville vært sylskarpe hvis jeg hadde orket å dra med meg min fantastiske 70-200 f:2,8 og enda litt bedre om jeg i tillegg hadde benyttet mitt fullformatkamera, D700. Resultatet fra denne fototuren var at jeg ikke kunne bruke ett eneste bilde i arkivet mitt.

En slags konklusjon
Skal vi våge oss på en konklusjon? Jeg tar det punktvis.

  • Jeg har ekstreme krav til skarphet. Det har kanskje ikke du.
  • Mine bilder skal tåle å bli brukt i en trykksak og være skarpe i A3-format. Dine skal kanskje bare brukes som 10×15-kopier i et album eller på nett.
  • Min fotoryggsekk veier mange kilo. Når du drar på fotojakt har du muligens et ønske om å ha med deg alt rundt halsen eller i ei lita veske.
  • Ikke stol blindt på reklamen. Gull og glitter og anbefalinger av EISA er null verd hvis du ikke er fornøyd med linsa. Så sjekk med andre fotografer eller sjekk med proffe nettsteder før du kjøper.
  • Men (og her kommer modifikasjonen): Ofte må det praktiske komme før det ideelle. Skal du til et sted med mye støv, ønsker du å reise lett og/eller må ha en alt-i-ett-løsning, så kan en superzoom være et greit alternativ, selv om den altså ikke er skarp over hele zoomområdet og med alle blenderåpninger. Det ideelle må ikke bli det godes fiende, selv om disse linsene ofte betegnes som «jack of all trades, master of none», hvilket oversatt betyr noe slikt som at «den er god nok til det meste, uten å være best til noe som helst».
  • Og til sist, når du leser reklamen og ser på utmerkelsene: husk på den gamle regelen som sier at «hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel det».

Uskarpe eller skarpe bilder – opp til deg!

Hvilket av de to bildene her liker du best: Det skarpe eller det uskarpe? Bildene er tatt tett etter hverandre. Det ene på 1/160 sek. Det andre på 1/10 sek. Ellers har de fått stort sett samme behandling.

131012_HH_008

Bildetekst, skarpt bilde: ISO 100, 28 mm, f:2,8, 1/160 sek.

På det første bildet har lukkerhastigheten rukket å fryse bladene som blafret i vinden. Rask lukkertid betyr også større blenderåpning, slik at bakgrunnen er noe mer diffus her. Og selvsagt omvendt på det uskarpe bildet, der lang lukkertid også betyr mindre blenderåpning og større dybdeskarphet.

131012_HH_015

Bildetekst uskarpt bilde: ISO 100, 28 mm, f:9, 1/10 sek.

Konklusjon:
Når du er ute og fotograferer, så forsøk deg frem med ulike lukkertider. Har du kamera i P-posisjon (Program) så er det enkelt, ettersom blenderen automatisk endrer seg når du endrer lukkerhastighet.

Hvis du fotograferer med lang lukkertid og vil ha noe av bildet helt skapt, så sier det seg selv at du også må ta med deg et godt stativ.

LR-1

Begge bildene er behandlet om lag som det fremgår av denne skjermdumpen fra Lightroom. Histogrammet er strukket for å få full dynamikk, jeg har øket mellomtoner ved å plusse på litt Clarity og lagt på litt mer fargemetning i Saturation. Og så har jeg laget en ørliten S-kurve for å øke høylys og få mer metning i skyggepartier. Det som ikke kommer med her er en viss vignettering av bildet (mørkere hjørner) for å få hovedfokus på midtpartiet.

 

 

Forskjell på hvitbalansekort og gråkort?

Er det forskjell på et hvitbalansekort og et såkalt gråkort? Svaret er JA! Det er i prinsippet to helt forskjellige ting. Som du forstår: Dette er en bloggartikkel for nerdene. Men fortsett gjerne å lese likevel. Det kan hende du blir litt klokere av det.

  • Et hvitbalansekort er laget for å kunne justere hvitbalansen i et bilde, dvs. kunne justere antall Kelvin-grader (blåstikk, rødstikk, grønne hudtoner..).
  • Et gråkort (enten det nå er 18 % eller 12 %) er laget for å justere eksponeringen (lysere eller mørkere bilde).

WhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.

Bildetekst: Slik kan et hvitbalansekort se ut. Her forsiden. Nedenfor ser du baksiden.

Ny standard
Komplisert? Å ja, litt. Spesielt siden et gråkort i praksis ikke er helt på jordet når man er tvunget til å justere hvitbalansen. I tillegg er det kommet en ny ANSI-standard (fra det amerikanske standard-instituttet) som sier at gråkort heretter ikke skal være 18 % grå men 12 % grå (noe mange kamerafabrikkanter åpenbart bare tar som en veiledende anbefaling).  Men siden de fleste moderne kameraer ordner eksponereringen aldeles av seg selv i de aller fleste tilfellene, trenger du ikke bry dine små grå (!) celler særlig mye om dette. Litt mer om dette senere.

HvitbalanseWhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.
Vi rykker tilbake til start. Jeg har skrevet litt om hvitbalansekort tidligere. Det er vanligvis ei helt nøytralgrå plastskive. Hvis du tar bilder under litt ugunstige lysforhold (lysstoffrør, inne i idretthaller, i rom med sterkt fargede vegger, osv.) så klarer ofte ikke kameraet å stille inn fargetemperaturen godt nok. De røde rosene blir lilla og hudtonen blir grønn. Begge deler er like ille.

I slike tilfeller er det utrolig smart å avfotografere et hvitbalansekort f.eks. ved siden av rosene eller personen som skal fotograferes. Deretter tar du selvsagt bort kortet, og tar de gode bildene. Når du kommer hjem kan du i et program som Adobe Lightroom bare ta en pipette fra verktøymenyen, dra den over den grå flata til hvitbalansekortet og klikke. Og, vips, så er rosene røde, og personen er ikke lengre sykelig grønn i ansiktet. Har du mange bilder i samme serie tatt under samme lysforhold kan du nå enkelt synkronisere alle disse bildene i én rask operasjon.

Konklusjon så langt: Under vanskelige lysforhold og der du vil ha korrekte farger, så klarer du deg knapt uten et hvitbalansekort.

Gråkort
Hva er så et gråkort? Nå handler det om korrekt eksponering og ikke om Kelvingrader. Alle lysmålere er kalibrert for å gi korrekt eksponering etter en reflektert lysverdi som tilsvarer om lag 18 %. I gamle dager sa vi at dette tilsvarte refleksjonen fra kinnet til en nordeuropeisk/amerikansk person kl 12 på dagen i lett overskyet vær. Her er altså logikken. Nå har man da riktignok, sikkert etter mye arbeid, kommet frem til at denne refleksjonen bare er på 12 %, men blås i det.

Hvis vi altså har en person og en situasjon som omtalt, og vi velger spotlysmåling og plasserer lysmålepunktet på kinnet, så vil vi få en korrekt eksponert person. Men hvis vi i stedet har en mørkhudet person fra Afrika og han har på seg en mørk blå dress, så vil i prinsippet lysmåleren bli lurt. For husk at lysmåleren er konstruert for å lage en hvit europeer og ikke en mørk afrikaner. Nå vil lysmåleren i kamera ditt tro at det er for lite lys, og den vil be kamera overeksponere personen. Resultat: Han vil bli grå – og dressen lyseblå. Feil! Men: Hvis du plasserte ei gråplate på magen til afrikaneren, målte dette feltet med en spotlysmåler og deretter tok bildet, så ville det bli korrekt eksponert. Afrikaneren ville få sin naturlige hudfarge tilbake.

I gamle dager
Sånn gjorde man i gamle dager. I vår digitale fotohverdag er dette historie. For det første er mange kameraer utrolig gode til å utligne. Noen har innebygget en form for HDR. Mange fotografer jobber i RAW og kan da i ettertid dra eksponeringen 2-3 blendere opp og ned. Så i praksis kan du glemme gråkortet. Men uansett kan og bør du som fotograf (og spesielt hvis du tar bilder i jpg-format) lære deg eksponeringskompensasjon og hvordan du skal øke eller minke eksponeringen, alt avhengig av om du tar bilder av en mørk afrikaner i en kullbinge eller en vårbleik nordlending i en snøfonn.

Regelen er grei: Mørkt: kompenser mot minus. Lyst: Kompenser mot pluss.

Du kan lese litt mer om hvordan lysmåleren forsøker å lure deg her.

Og hvis du etter alt dette synes at du bør skaffe deg et hvitbalansekort, så finnes det blant annet herDet koster ikke all verden, og du får det på døra om noen dager. Her er en liten videosnutt som gir deg enda litt mer info om hva et hvitbalansekort er.

Hvordan lage lysspor med lang eksponering

Det går mot mørkere tider, men det er ingen grunn til å pakke bort kameraet ditt. Snarere tvert i mot: Med mørket åpner det seg et nytt univers av muligheter. Moderne og litt mer påkostede speilreflekskameraer oppdager og gjengir detaljer som du ikke ante eksisterte. De beste kameraene klarer også å prosessere og lage flotte bilder uten sjenerende støy, selv ved utrolig høye ISO-verdier. Aldri før har det vel vært enklere og bedre å ta med seg kameraet ut i mørket.

Lysspor
Mulighetene for å utnytte mørket er mange. Hva med å ta bilder med lang eksponering, der du får med lysspor på bildet? Det kan være trafikk i ei bygate, et fly som lander, stjernehimmelen, tivoli med «pariserhjul», noen som tegner i lufta med stjernefyrstikk eller en lommelykt som pendler i sirkel?121220_Narvik sentr_043-X2

Bildetekst: Nikon D700, ISO 200, f:20, 10 sek, 35 mm.

Stativ et «must»
I utgangspunktet er alt dette utrolig enkelt. Alt du trenger er et godt kamera, noen gode linser, et skikkelig solid stativ og en snorutløser eller tilsvarende.

Komfortsone
Hvis du er en sånn «auto»-fotograf, så må du nå bevege deg et stykke ut av komfort-sonen. Vi kjører manuelt over hele linja: Innstilling på M for manuelt: Her er det du som må sette blender og eksponeringstid, og det avhenger selvsagt av motivet. Du prøver deg ganske enkelt frem. I en digital verden koster ikke prøve-og-feile-metoden noe som helst.

Manuelt
Sett kamera på stativ og ta bilder med snorutløser. Prøv deg også frem med noenlunde lav ISO-verdi, alt fra 200 til 800 ISO. Og jeg vil anbefale å kjøre også fokus manuelt. Sett både kamera og linse i Manuell modus, og finn fokus. En annen generell «regel» er å benytte nokså liten blenderåpning, f. eks. 8 -16. Bruk motlysblender for å hindre strølys inn på linsa. Det som gjenstår nå er å stille korrekt tid, og det er her du prøver deg frem.

Narvik sentrum, rundkjøring. I bakgrunnen Ankenesstrand med slalombakken.

Bildetekst: Et bilde tatt om lag same sted som bildet ovenfor. Noen ganger kan det være greit å ikke bare se sporlys, men faktisk også bilene. Nikon D70, ISO 200, ¼ sek, 27 mm.

Dagslysrest
Det ideelle er å fotografere mens det ennå er et lite snev av dagslys. Da klarer du å balansere de mørke partiene opp mot de lyse. Når det blir helt mørkt, vil du kunne ende opp med kullsvarte partier uten noen tegning og utbrente lyspunkter i høylysene. Ikke bra.

Eksempler

Her er noen få eksempler på tid/blender/ISO-kombinasjoner. Dette er en blanding av erfaring og «tenk på et tall». Forsøk deg frem.

  • Spor av billys i en by, tivoli, stjernefyrstikker: Prøv ISO 200, f:16 og 15 sek.
  • Fly som lander: Prøv ISO 1600, f:4,5 og B (lenge nok til at du får med deg hele innflygningen). Tips: Ha ei sort, matt, pappskive som du holder foran den nedre delen av linsa. Dette for å unngå å overeksponere de opplyste partiene nedenfor (byen, landingsstripa, e.l.)
  • Stjernehimmelen: ISO 800, f: 5,6, ikke mer enn ca. 15-20 sekunder. Jorda roterer utrolig fort rundt, og bruker du for lang eksponeringstid får du ikke klare stjerner med avlange streker.
  • Lommelykt som pendler: ISO 800, f:8, B. (Kommer helt an på styrken på lykta og avstanden)

130920_Senja_065

Bildetekst: Vi var på nordlys-jakt, men showet var over. Vi fikk restene av nordlyset helt i nord, men til gjengjeld en flott stjernehimmel over (for å se stjernene godt nok bør du klikke på bildet for  se det i fullformat). Landskapet lyssettes av en fullmåte i sør. Bildet tas med bare for å illustrerer tid/blender til denne type fotografering. Nikon D700, ISO 800, f:5,6, 13 sek, 17 mm.

Og så alt det andre
Nå har jeg ikke sagt ei linje om en del andre saker. Det sier nemlig seg selv at du må ta på deg godt med klær hvis det er kaldt ute (en kald fotograf er en dårlig fotograf), at du må ha refleksvest hvis du forsøker å ta spenstige trafikkbilder på en midtrabatt eller lignende, at du tar med ei lita lommelykt for å sjekke innstillinger på kamera, osv, osv.