Hvitbalansen kan bli lurt – men ikke så mye

Det er faktisk fort gjort å lure hvitbalansen i et kamera. Vår moderne kameraer kan nok være smarte, men 100 % intelligente er de ikke. Det er da vi med vår erfaring og intelligens må overta.

Når du tar bilde av en stor solsikke, som i hovedsak er knall gul og med grønne store blader, så klarer kamera både å stille skarpt og måle lyset sånn noenlunde. Men kameraet vet ikke at dette en en solsikke, og vil da forsøke å lage et tilnærmet «normalt» bilde. Dette blir ofte godt nok, men hvis man vil ha fargene så nær virkeligheten som mulig, må man ofte korrigere kamera.

Bildene her ble tatt en sen august ettermiddag. Sola sto ganske lavt slik at lyset kom tilnærmet horisontalt, og kveldslys betyr varmt lys.

Kamera: Nikon D700, 24-70 f:2,8 @3,5, ISO200.

140829_HH_128_mtxt
Bilde A er tatt med hvitbalansen i Auto-posisjon. Kamera foreslo med andre ord selv en Kelvin-verdi på 4450. I denne sammenhengen bryr jeg meg ikke om Tint, som er verdien bak Kelvin.

140829_HH_129_mtxt
I bilde B satte jeg hvitbalansen til Sol.

140829_HH_130_mtxt
I bilde C satte jeg hvitbalansen til Overskyet.

140829_HH_131_mtxt
I bilde D satte jeg Kelvinverdien selv. Jeg antok at den lave sola ville gi solid overvekt av rødt lys, og jeg satte Kelvin til 3200.

140829_HH_132_mtxt
I bilde E fotograferte jeg i Auto hvitbalanse, og la inn mitt hvitbalansekort. Jeg fikk samme Kelvinverdi som under opptak A, men i Lightroom brukte jeg pipetten på hvitbalansekortet, og fargen ble dermed endret til 4100 K.

Legg også merke til hvordan bakgrunnen i bildene endrer farge, etter min mening langt mer enn i selve blomsten.

Konklusjon: I denne serien er det korrigerte bilde E med andre ord korrekt – hvis vi skal stole 100 prosent på hvitbalansekortet. I ettertid ser jeg at jeg muligens burde satt dette kortet bort fra solsikken, fordi den intense gule lysstrålingen fra blomsten kan ha påvirket forsøket.
Men vi må også ha lov til å konkludere med at et moderne avansert kamera, er nettopp det: Avansert. Og at du trolig ville godkjent alle blomsterbildene!

Reklamer

Noen av mine kameraer: Olympus XA

I 1979 begynte jeg som fotojournalist i en lokalavis. Takket være en skattemessig nokså snedig løsning i lokale lønnsforhandlinger, skaffet vi journalistene oss få år senere mulighet for å kjøpe fotoutstyr i toppklasse. I mitt tilfelle kompletterte jeg Nikon-utstyret som jeg da hadde begynt å samle på. I tillegg kjøpte jeg et Olympus XA.HH-3757

Til små og enkle oppdrag var det så lettvint å putte Olympusen i jakkelomma i stedet for å dra på kilovis med speilrefleksutstyr og tunge blitser.  Jeg husker at noen få intervjuobjekter ble litt snurt av det de nok oppfattet som et lite lekekamera.

Det var definitivt ikke noe lekekamera, men lite var det – et av de minste rammesøkerkameraene som noen gang var laget. Det var designet av Joshihisa Maitani som kom til Olympus i 1956. Han var sjefskameradesigner og sto for et antall legendariske kameraer som Pen, OM, XA og mju:.

XA ble solgt fra 1979 til 1985. Kamera hadde fast 35 mm optikk. Det hadde blenderforvalg og tidsautomatikk. Likevel kunne en litt dreven fotograf få kamera til å oppføre seg som man ville. Blitsen var løs og kunne enkelt skrues av. Senere modeller i serien hadde ulike modifikasjoner. Det kom også en litt sterkere blits.

Kvaliteten på bildene var akkurat grei nok: Skarp i midten og litt uskarp i kantene. For svarthvittbilder og til avisbruk holdt det. Akkurat. Det ble den gang sagt at den 6-elementers F.Zuiko-linsa var optisk helt på kanten, ettersom den tross bare få millimeter mellom linseelementet og filmen maktet å tegne (noenlunde) skarpe bilder.

I dag står dette kameraet på hylla mi, noe nedstøvet og relativt godt preget av et langt liv i lommer og vesker. Men full av minner om en spesiell analog tid.

Spek: Blender 2,8-22, lukker 10 sek-1/500 sek, fokus fra 0,9 – uendelig, +1,5 f korreksjon for motlys, selvutløser, knappebatteri for kamera og 1 stk AA til A11-blitsen. Størrelse: 105×64,5×40 mm. Vekt 225 gram.

Fjernkontroll – nice to have     

Det hender man faller for fristelsen til å kjøpe en sånn «nice to have»-dings. Nylig begynte jeg å jakte på en trådløs fjernkontroll til mine Nikonkameraer (D300 og D700). Jeg fikk det for meg at dette måtte være kjekt å ha til ymse formål. I etterkant er erfaringene litt delte, for å si det slik.140730_HH_040

Bildetekst fuglekasse: Nikon D700, Nikon 70-200 f:2,8 med 1,4 teleconverter (@ 280 mm), ISO 500, 1/500 sek, f:4,0. Med å legge fokus på hullet i kassa ble også fuglen skarp, tross f:4. Kamera på stativ ca, 12 meter fra fuglen, og fjernstyrt. Jeg satt ca 30 meter unna og eksponerte. (Klikk på bildene for å se de i maks størrelse).

Overkill
Første forsøk ble anskaffelse av en sterkt anbefalt radiostyrt fjernutløser som kostet omlag tusenlappen. Da den kom viste det seg at det var totalt overkill. Her var det telleverk og intervalleksponering mm, og det var funksjoner som mine Nikonkameraer har innebygget. Jeg ønsket i all hovedsak bare en liten sak som kunne sette meg i stand til å ta bilder på avstand. Punktum. Jeg fikk heldigvis levert den tilbake til forhandler. Sånn er det å handle hos et solid firma.

Funker, funker ikke
Andre forsøk ble en sånn billig plastdings fra et av de nye fotofirmaene som selger Kina-varer. Den kostet nesten ingen verdens ting og den lovet rekkevidde på 100 meter. Da jeg trykket inn knappen første gang gikk kameraet «bananas» og begynte å opptre som et rebelsk maskingevær: De tok bilder i ett sett, helt til jeg fikk skrudd ut multikontakten. Leverandøren sendte umiddelbart ny fjernkontroll. Den fungerte i alle fall. Litt. Av og til, viste det seg. Jeg rigget opp kamera og skulle fotografere en kjøttmeis med unger i en fuglekasse. Da jeg sjekket kamera etter mange antatte blinkskudd, hadde ikke noe fungert. Nesten ingen bilder. Det er bare én ting som er verre enn at noe ikke fungerer: Det er noe som fungerer av og til.

Og endelig
Ved fjerde forsøk g140812_X10_001ikk jeg opp noen hakk både kvalitetsmessig (?) og prismessig. For om lag 500 kroner fikk jeg en liten sender/mottaker. Denne gang av merket Hama. Den er selvsagt også made in Kina. Rekkevidde var beskjeden men overkommelig: 30 meter. Og den fungerte. Hver gang. Et pluss i margen til Hama som gjennom en mannsalder har forsynt forbrukere med rimelige saker som stort sett er gode nok. Jeg rigget opp fotoutstyret nok en gang, og fikk noen (få) brukbare bilder av fugler som henter solsikkefrø i en kokosnøtt.

Full fjernkontroll!
Men har jeg nå tenkt litt for smått? Nettopp leste jeg om en ny type fjernkontroll som vil kunne fungere sammen med min iPhone 5: Og her snakker vi virkelig om Fjernkontroll! Med en slik kan jeg se bildene på mobilen, og herfra kan jeg styre det aller meste, inklusive velge fokuspunkt. Etterpå kan bildene overføres til telefonen – selvsagt trådløst.

Men så var det dette med «nice to have or need to have».140809_HH_380

Bildetekst kokosnøtt: Nikon D700, Nikon 70-200 f:2,8 (@200 mm), ISO 1000, 1/1250 sek, f:7,1. Kamera på stativ ca. 10 meter unna, og fjernstyrt. 

En slags konklusjon
For å si det slik har jeg høyst moderat interesse for bilder av mine små bevingede venner. Dette gjelder i enda mindre grad bjørn og ulv i skogen.  Jeg trenger ikke engang å se dem før bildet knipses. Men en liten enkel radiostyrt fjernkontroll kan være kjekk å ha for å kunne ta bilder av hele familien – der jeg også er inkludert. Det blir vel med det. Og da er 500 kroner ikke all verden.

Men du har kanskje andre behov?

Teknisk:
Når du trykker ned knappen på senderen må kamera først stille skarpt, og deretter tas bildet. Det blir for sakte for denne type bilder. Til mange formål er det derfor smart å sette både linsa og knappen på kamera for manuell fokus og stille skarpt på forhånd. Med dette blir bildet tatt umiddelbart når du trykker på knappen.

På mitt Nikon D700 kan jeg sette kamera i multieksponeringsmodus, og da tas 5 bilder i sekunder så lenge utløseren holdes nede. Bra!

Videre er det lurt å sette kamera i A-modus (blenderforvalg), og så velge en blender slik at du får god nok dybdeskarphet. Her blir det en avveining. I bildet av kokosnøtta brukte jeg f 7,1 og la skarpheten på bakre del av nøtta. Likevel var innflyvningsbanen til fuglene slik at svært mange bilder endte opp med skarp nøtt – men uskarpe fugler. Med f:7 og krav om minst 1/1000 sek, måtte ISO-verdien opp til 1000. Jeg ville fått flere skarpe fugler med å øke ISOen enda mer og så velge f. eks. f:11, men da endt opp med litt mer «kornete» bilder.

Jeg vurderte å montere opp en blits borte ved kokosnøta, men da hadde vel fjærkreene blitt enda mer vettskremte.

Og så har jeg fått en enorm respekt for fotografer som klarer å ta sylskarpe velfokuserte bilder av fugler i flukt, uten synlige korn, og med diffus bakgrunn.

En fotolegende – John G. Morris

Her er filmen om store deler av det 20 århundrets fotohistorie: Over 90 år gammel forteller fotolegenden John G. Morris om sitt liv. Det har blitt en fascinerende og tankevekkende film på 1:12 time som du bør unne deg å se, hvis du har interesse for foto i sin alminnelighet, dyktige fotojournalister spesielt, og nyhetsfotografering i bred forstand – med fokus på krig og katastrofer.JohnMorris

John G. Morris har jobbet bak kamera, men først og fremst har han jobbet som bilderedaktør der det har vært hans jobb å få det beste ut av hver fotograf og velge de rette bildene til reportasjene.

Morris har jobbet i Magnum, i The New York Times, National Geographic, m.fl. Etter et så langt aktivt liv i en slik posisjon er Morris naturlig nok som et oppslagsverk inn til mange av fotohistoriens ikoner. Det var han som sendte Robert Capa til Normandie for å dekke den allierte invasjonen, og det var han som måtte registrere at de aller fleste bildene var gått tapt. Og det var han som mange år senere ba Capa dekke konflikten i Indokina – der Capa tråkket på en landmine og omkom.

Vi får høre om samarbeidet med Henri Cartier Bresson, Don Mc Cullin og Paolo Pellegrin, og vi får et streif innom andre mindre profilerte fotografer. En eldre fransk fotograf gjorde en fotojobb under byggingen av Eiffeltårnet – med én film. Hvert bilde måtte sitte. –Det er ingen sak å trykke på knappen slik mange moderne fotografer gjør. Men hvem har «det fotografiske øyet» for å se gode motiver? Den satt!

Den gjennomgående tonen i filmen er likevel om de mange som gjennom sin risikofylte jobb ønsker å vise krigens ansikt i et håp om å vekke en opinion. Det er noe av det som sitter igjen etter å ha sett den flotte filmen, at bilder som forteller en historie, brukt på den rette måten i innflytelsesrike medier i bokstavelig forstand kan ha sprengstoff i seg. Det andre hovedinntrykket er Morris’ gjennomreflekterte og solide håndtrykk i det han gjør og ikke minst hvorfor han gjør som han gjør. Midt oppe i den kalde krigen og med en gjennomgripende amerikanske kommunistfrykt trykker han en lang Capa-reportasje i Life om hvordan vanlige mennesker lever i Sovjetunionen.

John G. Morris har selv opplevd krigen som fotograf, og han har sett tusenvis av krigsbilder. Mens hans fundamentale livsverdi er pasifistisk og han har stor tro på at mennesker kan leve fredelig sammen bare de blir kjent med hverandre.

Filmen anbefales på det varmeste.

Filmen finner du her. (det ser ut som om denne er tatt ut)

Her finner du samme film på YouTube, dessverre med portugisisk (?) undertekst. Men hans engelsk/amerikansk er så tydelig at du får med deg innholdet.

 

Mer om:

 

Hvordan ta bilder av blomster – del 2

Hvordan kan du ta blomsterbilder som er så fine at du vil ha dem på veggen i stua? Bilder forstørret til f.eks. 50×70 cm koster i dag nesten ingen ting, rammer får du f. eks. på Bohus og Skeidar – og dermed kan du virkelig pynte opp i stua takket være hobbyen din.

I den forrige bloggartikkelen handlet det om å ta plantebilder for identifisering. Det oppfatter jeg som ikke helt enkelt. Denne gang er det enklere: Nå kan du få lov til å gjøre hva som helst – bare det blir vakkert.140727_HH_210

Bildetekst: 180 mm, 1/1250 sek, f: 9, ISO 320. Utendørs, frihånd. Her er deler av det gule, noen av bladene og stilken sånn noenlunde skarp.

Som oftest kreves et speilreflekskamera med ei makrolinse eller forsatslinser. Heller ikke dette koster all verden. I tillegg kreves kanskje litt prøving og feiling, hvilket heldigvis ikke koster fem øre i vår digitale fotohverdag.

Makrolinse
Jeg vil nok påstå at ei makrolinse er et «must». Kun med en slik kan du komme nær nok til å fylle bildebrikken.

Dybdeskarphet er noe du må forholde deg til med et makroobjektiv. Med full blender (maks åpning) er det kun noen en millimeter i dybderetningen der bildet er helt skarpt. Noen ganger er dette flottest. Eller du kan velge å blende ned (mindre hull) og få skarphet i større deler av bildet, når det er ønskelig. Her kommer det også an på hvor mye lys du har til rådighet, og hvor høyt du ønsker å strekke ISO-verdien.HH-4903

Bildetekst: 180 mm, 1/250, f:8, ISO 200, blits, utendørs frihånd. Vanligvis gjelder det å legge skarphet på det mest sentrale punktet i bildet.

Vær obs på hvor du legger fokalplanet (altså det området som blir skarpt). Ved å gå helt «vannrett» inn på en plante, kan du f.eks. få skarphet både i blomsterknoppen, noen av kronbladene og samtidig på stilken og deler av bladene. Tar du derimot bildet rett ovenfra kan du få skarphet i hele blomsten, mens blader og annet blir helt uskarpt. Begge deler kan være stilige.HH-4902

Bildetekst: 180 mm @ 180 mm, 1/250, f:8, ISO 200, blits, utendørs frihånd. Selv med f:8 ser du at bare noen få millimeter er skarp.

Utebilder
Å ta bilder av blomster utendørs er ikke uten videre enkelt. Blåser det vil alt bevege seg (det kan gi stilige bilder, men det må ikke blåse alt for mye). Skinner sola får du knallharde skygger som sjelden er bra. Og så må du finne deg i å bli skitten på knærne. Og når du endelig har kommet deg ned på alle fire i lyngen, så er det alltid noen gresstrå og annet som enten er i veien eller som ødelegger for bakgrunnen. Jeg bruker svært sjelden stativ utendørs. Det blir for mye styr.

Det er oftest best å fotografere på en lettoverskyet stille dag. Ta videre med deg ei saks som du bruker til å klippe bort alt som er uønsket. Du kan også ha med deg et tøystykke som du kan bruke som bakgrunn. Like ille som uønskede elementer i forgrunnen er en rotete bakgrunn.HH-4868

Bildetekst: 50 mm, f:3,5, 1/500 sek, ISO 200, utendørs frihånd. Hvem sier at et bilde må være skarpt?

Du kan få fine bilder like etter regn. Og ønsker du uansett små dråper, så er det lov å jukse litt. Ei sprayflaske koster nesten ikke noe på Clas Ohlson.

Selv om det virker vindstille utendørs, vil du gjennom makrolinsa se at det meste beveger seg – litt. Som sagt kan du utnytte bevegelse og skape spennende motiver, men av og til kan det hende du vil omgå problemet ved ganske enkelt å ta med deg planter inn der du har full kontroll både over vinden og lyset.HH-4893

Bildetekst: 50 mm, 1/25 sek, f:6,3, ISO 200, utendørs frihånd.

Innebilder
Jeg tar mange av mine blomsterbilder innendørs, nær et stort vindu med diffust lys. Her kan jeg skape det miljøet jeg ønsker: Selv har jeg en del tilpasset utstyr for å holde på plass både blomster, små reflektorer og kanskje blitser. Det trenger du neppe å investere i: Med noen klesklyper og litt kraftig ståltråd så har du et perfekt stativ for plantebilder. Tips: Sett hele dette arrangementet på ei pappskive eller tilsvarende oppå et bord. Dermed er det enkelt å la kamera stå i ro på stativet, mens du skyver og roterer motivet/blomsten slik du ønsker å fotografere den.

Blits
Både innendørs og utendørs hender det jeg monterer et sett blitser på kamera. Det er små blitser som er beregnet på makrofotografering. Nå kan jeg synke til maks av det lukkeren klarer (ofte 1/250 sek) og blende ned til f.eks. 16. Hvis det er overskyet og du velger lav ISO-verdi vil blitsen gi det dominerende lyset, mens dagslyset kan bli så undertrykt at du får mørk/sort bakgrunn. Det er en snedig måte å komme seg unna problemet med rotete bakgrunn. Det er også en annen fordel: Du får som regel skarpe bilder ettersom det er blitsen som «lager» bildet, og den fryser motivet med brøkdelen av et sekund.
Ulempen med blits er at det ofte kan bli for hardt lys og virke kunstig spesielt når blitsene står fast montert på kamera/linse. Når du tar blitsene av kamera og f.eks. velger å belyse blomster bakfra/nedenfra via diffusor, kan du få stilige bilder.HH-4945

Bildetekst: 180 mm, 1/250 sek, f:13, ISO 200, blits, utendørs frihånd. Her ødelegger vel bakgrunnen bildet.

blogg001Da jeg bare hadde én kraftig blits, laget jeg en liten reflektor av papp: Med blitshodet vendt fremover tapet jeg fast på toppen ei ca. 15 cm bred pappskive som jeg knakk nedover mot enden. Dermed ble det lys forfra og litt ovenfra på de plantene jeg fotograferte på frihånd med min 50 mm makrolinse. Nå hadde jeg lys nok til svært liten blender. Dermed fikk jeg stor nok dybdeskarphet, samt at dagslyset ble helt slått ut. Bakgrunnen trengte jeg derfor ikke bekymre meg over: Den ble svart.

Det viktigste er vel at du slipper løs kunstneren i deg. Det finnes ingen regler. Alt kan være sylskarpt – eller ingenting er skarpt. Dybdeskarpheten kan være ekstremt liten, eller du velger å ha mye skarpt. Alt er lov. Så lenge det blir pent.

Hvis du virkelig er hekta på blomsterbilder på et rimelig avansert nivå, kan du kanskje ha nytte av denne YouTube-filmen på nærmere 1 time. Den tar for seg det meste.

Fakta: Alle bilder er tatt med Nikon D700 (fullformatkamera), og både 180 og 50 mm er fastoptikk makro 1:1. Begge av merke Sigma.