Hvordan hente frem farger i en grå verden

For de av oss som er en solid porsjon fargeblind, kan spesielt november fortone seg usedvanlig grå. Det finnes imidlertid noen måter å finne farger i naturen på.

Den første, og vanskeligste metoden (i alle fall for meg), er å skru ned tempoet mange hakk, og bruke laaaang tiiiid når du er ute på fotojakt. Stopp og studér.

Den andre metoden (må oftest brukes i tillegg til metode 1) heter Lightroom (LR) og/eller Photoshop (PS). Med disse to verktøyene kan du forsterke det lille som er av farger. Kanskje kan du også tone ned de delene av bildet du ikke vil ha fremhevet.

Dette kan fungere aldeles flott. En liten fare er at man går for langt – at bildet blir glorete. Husk begrensningens kunst.

Tang i fjæra: Etter generell behandling i LR lot jeg programmet finne hovedmotivet. Imponerende bra. Deretter gjaldt det å skru opp fargemetningen til passe nivå. Jeg syntes at fargene i sanden forstyrret, så jeg valgte Invert, og fikk dermed markert alt som ikke var hovedmotivet. Her fjernet jeg nesten alle fargene. Helt til sist valgte jeg å legge på en (kanskje litt for markert) vignett, for ytterligere å fremheve hovedmotivet. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @34mm, f:8, 1/125 s, Iso 3200.

Blad på stein: Mye av samme behandling som ovenfor. Stein og blad ble behandlet separat, blant annet med mer Clarity på bladet. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @70mm, f:8, 1/50 s, Iso 3200.

Is i fjellsprekk: Her ble hele bildet behandlet samtidig. Det var viktig å beholde blåfargen på isen, og likevel fremheve de flotte fargene i steinen som fikk de siste restene av varmt sør-lys. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @45mm, f:8, 1/60 s, Iso 1600.

Trær med mose: I ny og ne tar jeg kun med fastoptikk på kamera. Ei linse! I dette tilfelle min skarpe og gode 35 mm som tilsvarer om lag 50 mm på fullformat, altså «normaloptikk». Det sier seg selv at f:1,4 gir flott bokeh. Det var like selvsagt den varmgrønne mosen som trakk oppmerksomheten. Tekniske data: Fuji X-E3, 35 mm, f:1,4, 1/1000 s, Iso 1600.

Håper du i det minste ble litt inspirert til å ta med kamera på en «fargeløs» høst/før-vinter-tur.

Reklame

Lær deg enkel bildebehandling

Bildet du ser her er utsikten fra hytta mi, fotografert fra stua, rett sørover, klokken 0400 natt til andre mai 2020. Folk som har åndelige anfektelser kan komme til å tippe over under slike forhold.

Jeg tar med dette bildet som basis for et enkelt og prosaisk budskap (som jeg sikkert har fortalt før) om at det kan være nødvendig å skaffe seg litt programvare, og investere i noe kunnskap, slik at du kan skape de bildene som du ønsker deg. Alternativet er å ta til takke med de bildene kamera ditt foreslår.

Nå tar mitt Fuji X-T2 riktignok «verdens beste» jpg-bilder, men hvor flinke Fuji-ingeniørene enn måtte være, så har de trolig ikke opplevd en nordnorsk soloppgang om våren, med vannrett varmt sollys rett inn på snødekte fjell, med blågrå himmel i bakgrunnen og med et dynamikkomfang ingen bildebrikke klarer å gjengi.

OK, originalen rett ut av kamera var slett ikke dårlig. Men det var ikke det jeg så og opplevde. For å forsøke å gjenskape noe av dette måtte det en liten runde gjennom Adobe Lightroom: En liten generell oppskarping, en liten mellomtoneoppskarping, litt oppletting av den nedre halvdel av bildet, en svak mørkere avtoning av himmelen, en ørliten S-kurve for å få litt mer smell i både høylys og skygge, samt tilsvarende fargemetning.

Du ville sikkert valgt andre innstillinger, men det fantastiske i dagens digitale hverdag, er at du kan sitte og justere så lenge du bare vil, uten at det koster deg fem øre, og mens du hele tiden har muligheten til «å rykke tilbake til start».

Bare så det er sagt: Lightroom er ett av flere bildebehandlingsprogrammer, men det er anbefalt ettersom det gjør en bra jobb og er et integrert «bildeflytprogram».

Til sist: Om du skulle lure på hva og hvor dette er, så kommer faciten her: Stedet er Efjord, nå i Narvik kommune, lengst nord i Nordland fylke. Fjellet til venstre heter Kuglhornet, og massivet til høyre kalles Eidetindene. Hvis du klikker på bildet for å forstørre det, kan du se et fjell med helt flat topp som befinner seg nede i «skaret» mellom de to massivene. Det er Stetinden, som er Norges nasjonalfjell.

Hvordan gjenskape de bildene du «så for ditt indre»

Jeg har en slags forkjærlighet for å ta bilder av dører. Spesielt i utlandet. Noen steder er de malt i farger hinsides alt du tidligere har sett. Andre ganger er det selve utformingen som gjør dører interessante. Jeg burde selvsagt laget ei fotobok av alle mine dør-motiver. Det kommer kanskje en vakker dag.

Det er vel med dører som med mange andre forhold i livet, der selve tilstedeværelsen, varmen, luktene, atmosfæren – alt spiller inn på vår opplevelse. Jeg mener: Ouzo kan være en spennende og ytterst smakfull drikk i Hellas, mens den hjemme kan fortone seg som rene revegiften.

Slik opplever jeg ofte at de litt nøytrale RAW-bildene på skjermen hjemme ikke er i nærheten av det jeg opplevde da bildet ble tatt. Det blir ikke bedre selv etter såkalt normal behandling. Men dette kan man gudskjelov gjør noe med. Takket være programmer som Lightroom og Photoshop klarer jeg stundom å gjenskape selve følelsen, ikke bare det visuelle uttrykket.

Så spør du kanskje om det er lov å vri og vrenge på farger på denne måten.

Hvis jeg hadde vært ute i oppdrag for et malingskonsern der 100 % korrekt fargegjengivelse var et krav, ville jeg nok for eksempel vært nødt til å jobbe med et fargekart om lag som dette.

Men siden jeg kun tenker å ha mine dørbilder på vegg eller i ei fotobok, så mener jeg bestemt at det meste kan godtas. Hvis du er enig, og kanskje sitter med litt flate og «kjedelige» bilder, så får du her en liten oppskrift i å gjøre bildene noe mer spennende.

Originalfil: Dette er RAW-fila (hos Fuji kalt RAF). Kamera Fuji X-T2, ISO 1600, 24 mm, f:8, 1/320 sek.

Dette er første bearbeiding. Bildet er nå beskåret og litt vertikal-justert. Så har jeg kjørt gjennom en egen standard-prosedyre, som består av en liten s-kurve, litt oppskarping, litt clarity og litt saturation. En kjempeviktig oppgave er å strekke gammakurven slik at hvitt blir hvitt og sort blir sort. Deretter endret jeg hvitbalansen ved å klikke på den grå murflaten, og med verktøyene i HLS/Luminance har jeg forsterket den guloransje veggen. Vi nærmer oss nå det bildet jeg «så» da det ble tatt.

Hvis man derimot vil forsterke farger og flater enda noe mer, kan man for eksempel sende bildet over til Photoshop. Her brukte jeg verktøyene under Image/Adjustments/Posterize. Nå reduserer du antall farger, i dette tilfellet til bare 4. Her kan jeg eksperimentere med kraftigere effekt med få farger, til en mer avdempet effekt hvis jeg for eksempel velger 8 farger eller mer. Det er en hårfin balansegang mellom å lage bilder med «smell» i, kontra å få glorete bilder. Fordelen med det digitale mørkerommet er at du hele tiden har en angreknapp.

(Bildet er tatt på Madeira høsten 2019).

Nødvedig med bildebehandling – av og til

I riktig gamle dager, da man fotograferte med negativ sorthvitt-film og tilbragte timer i mørkerommet for å skape gode bilder, da kan jeg ikke minnes at man brukte begrepet «bildebehandling», selv om det var nettopp det som foregikk under svakt rødt lys.

Jeg innbiller meg at dette begrepet hører den tidlige digitale verden til. Eller hørte.

A: Ubehandlet RAW-fil. Her ligger histogrammet som en krympet gausskurve midt på, uten sorte felt og uten hvite felt. Et klassisk flatt bilde under slike omstendigheter.

Kanskje er begrepet på vei ut i dag. De fleste kameraer og mobiler leverer utrolig gode jpg-bilder under gode forhold. Det sies for eksempel at Fujifilms jpg-algoritmer gir langt bedre bilder enn de fleste selv klarer å få til ut av RAW-filene sine. Jaja!?

B: Her er bildet kjørt gjennom min enkle «standardprosess» som består av svak oppskarping, ørlite konstrastheving og fargemetning, og en flik av en s-kurve. Punktum. Et bilde med full dynamikk ville nå klart seg uten mer behandling.

Uansett om «bildebehandling» stort sett er/var noe som tilhørte 1990-2010-tallet, så er det gudskjelov ennå mange nok av oss som liker å drive på med bildebehandling – dra litt i spakene, endre hvitbalanse, komplettere histogrammet, croppe litt her og der og kanskje konvertere bildet til sorthvitt.

C: Her er histogrammet trukket ut både i sort og hvit-side av skalaen (hvit +56 og sort -29) i Lightroom (se lite bilde). Så litt mer clarity. Og kapping i bunn og litt på topp for å få en viss «panorama-effekt».  Det skulle vært morsomt å fotografert samme motiv i jpg, og så sammenlignet. Det får bli neste gang.

Jeg har hytte et sted som er velsignet med en fantastisk fjellrekke mot sør. Når sola kommer opp eller går ned, og kaster vannrette varme lysstråler, får vi et scenario av en annen verden. Men dette er trolig en (av ganske mange) lyssettinger som kameraer ikke takler godt nok på egenhånd. Derfor litt bildebehandling «i det moderne mørkerommet»: Lightroom.

D: Bilde C ble konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pro, med en av de ferdige malene i programmet, og så lagt på ei ferdig-ramme. Punktum.

Bildeserien her viser ett slikt bilde under prosessen fra RAW-fil til sorthvitt bilde. Kamera: Fujifilm X-E3, 55-200 mm @ 110 mm, f:4,5, 1/340 sek, ISO 200. Frihånd.

 

PS 1: Se bildene i maks størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din.

PS 2: Hvis du skulle lure på hva fjellene heter, så er det de såkalte Eide-tindene i Efjord.

Digitale kameraer – lenge leve!

Noen påstår at «alt var så meget bedre før i tiden». Det er mulig at «noe» var bedre før i tiden. Men langt fra alt. Det slo meg da jeg tittet på noen gamle reportasjebilder fra et kraftverk, engang tidlig på 80-tallet en gang. Bildene var trolig tatt med en Nikon FE. Tenk å kunne hatt min Nikon D700 der!

I dag skrur vi opp følsomheten til 6.400 ISO uten å blunke, og på en fullformatbrikke er det nesten ikke «korn» å se på bildene. I «de gode gamle dagene» var det bare de råeste som presset Tri-X-filmene til 800 eller 1600 ISO. Tri-X filmene hadde en følsomhet på 400 ISO, og undereksponerte man to blendere måtte man «koke» filmen tilsvarende lengre i fremkalleren. Det var da man med hjerte i halsen dro opp filmen av fiksaten og fikk det første glimtet av ei 36 bilder filmstripe med knallhard kontrast og solid med korn. Det ble mye jobbing i mørkerommet og bruk av bløtt papir.

Disse bildene er med stor sannsynlighet en sånn 1600 ISO-jobb. Jeg var på reportasjetur i turbinhallen langt inni et fjellanlegg. Stasjonen var under montering, og eneste lys var arbeidslamper. Fotoreportere bruker sjelden eller aldri stativ på slike jobber. Da var alternativet å presse filmene til det ytterste, og da gjalt det å kunne sitt fotohåndverk.

Tenk deg så å ha hatt med et moderne digitalt speilreflekskamera med fullformatbrikke. Som sagt: Opp til 5.000 ISO ser du knapt korn. Over her begynner det å bli merkbart, men det er ennå lenge til det blir plagsomt. Og i tillegg kan du med ditt «RAW-negativ» endre og forbedre bildet på alle mulige og tenkelige måter: Bløtere, hardere, etterbelysning, individuell justering (med angreknapp), utvisking av fargestøy, osv, osv.

Selv om det kan hende jeg i små sporadiske anfall av nostalgi savner lukten av fremkallerveske, så har jeg aldri savnet den analoge tiden.

Hvordan lage svarthvitbilder – pluss én farge

Det er i dag ingen sak å lage bilder som i all hovedsak er svarthvite, men der én farge beholdes, eller ett element er i farger.

Den aller enkleste måten er å skaffe seg et kamera som har denne funksjonen innebygget. Jeg har et inntrykk av at mange moderne og litt påkostede kompakter har denne som en del av «standard-pakken». Men du må kanskje bevege det litt ut av komfortsonen for å finne denne funksjonen, dvs. lese bruksanvisningen.

På mitt Fujifilm X10 kommer man – etter litt vridning og trykking – til en meny som lar meg velge mellom flere forskjellige farger: rød, orange, gul, grønn, blå, lilla. Menyen kalles «delvis farge», og det er slett ikke noe dårlig begrep: Når jeg for eksempel har stilt inn for gul, så blir alt som er gult i bildet beholdt, mens alt annet blir sorthvitt. Enkelt og greit. Se et par eksempler.

Men dette fungerer nok bare sånn delvis. Fargeinnstillingen er temmelig finspist. På en gul blomst som går over i orange, og med lysere flekker her og der er det kun det som er 100 % gult som blir værende gult. Resultat: Sånn passe.

Da har du langt mer kontroll over dette i eksempelvis Photoshop. Dette gjør du svært enkel i Layers. Dupliser fargebildet og konverter øverste lag til sorthvitt. Deretter visker du kort og godt ut de elementene du ønsker i dette sorthvitt-bildet. Fargen fra Lag nr 1 kommer så frem i disse «hullene» som du lager. Enkelt. Men du må være stø på labbene. Hvis du derimot er litt mer avansert og bruker lagmasker er det enklere å viske ut – og male over der du bommer. Mye mer kontroll.

I Lightroom kan du først konvertere bildet til sorthvitt. Deretter bruker du penselen og reverserer sorthvitt-funksjonen tilbake til farge. Kan ikke bli enklere.

Rent teknisk er dette altså enkelt. Men er det pent, og blir det kunst av det? Jeg er lang fra sikker. Men du kan jo eksperimentere og leke deg litt med dette. Noen motiver kan sikkert bli stilige. Det gule bladet på hellene (øverste bilde) er ett slikt bilde som muligens kunne bli stilig i 70×100 cm på en vegg.

Gratis bildebehandlingsprogrammer

(Oppdatert juli 2016). Alle fotografer trenger programmer som kan behandle bilder. Knipserne kan derimot muligens klare seg uten. Hvilket program du velger avhenger av hvilken fotograf du er og hvilke behov du har.

Selv importerer jeg alle mine bilder via Adobe Lightroom. Dette er et bildeflyt-program som er perfekt for meg og for andre som tar mange bilder: import, metatagging, generell bildebehandling, sortering/sletting, lagring, printing og eksport. For å nevne det viktigste. I dette programmet foretar jeg 98 prosent av all generell og individuell bildebehandling. For få år siden trodde jeg at jeg aldri ville klart meg uten Photoshop, men Lightroom har altså gjort livet både bedre og enklere. De få gangene jeg har behov for helt spesiell behandling, montasjer og f.eks. pålegging av tekst tar jeg bildet over til Adobe Photoshop. Dette programmet er laget for individuell behandling blant annet med bruk av Layers (lag).

Anbefales
Adobe Lightroom koster ca. 1.250 kroner. Det er et program jeg kan anbefale på det varmeste for alle som vil holde styr på en voksende fotosamling og for bildebehandling.

For spesialbehandling av bilder er Photoshop fortsatt «konge på haugen». Det er et stort og omfattende program, har tusen muligheter – og det er etter min mening solid overpriset. Men proffene klarer seg knapt uten. Hvis du derimot har litt enklere krav, vil du med stor sannsynlighet klare deg mer enn godt med «lillebroren» Adobe Lightroom Elements. Dette programmet har etterhvert blitt svært bra. Det jeg liker spesielt godt er at man kan velge om man er amatør, «sånn midt på treet» og «ekspert», og så får man valgmuligheter deretter. Elements koster bare en brøkdel av fullversjon PS.

Men du ser kanskje etter enda rimeligere løsninger…

Gratis
I svenske Kamera & Bild (nr. 5, mai 2013) var det en oversikt over en del gratis bildebehandlingsprogrammer som i større eller mindre grad kan erstatte Photoshop. For mange kan sikkert noen av disse være gode nok. Men det er etter min mening ikke uten grunn at enkelte programmer blir vinnere og andre ikke: Det handler ikke minst om brukervennlighet. Kjøper du eksempelvis Adobeprodukter vil du finne en symbolbruk og en brukerlogikk som går igjen i alle Adobes programmer, noe som gjør det enklere å hoppe mellom programmene. Videre vil det finnes haugevis med gode tutorials både som DVD og gratis på nett.

Mange gratisprogrammer har derimot gjerne sin egen logikk som det kan koste tid og krefter å finne ut av, og ofte er brukerveiledningene noe mangelfulle. Og den dagen du velger å likevel gå over til mer profesjonelle programmer, så må du starte på bunn.

Her er mest aktuelle programmene. En liten gjennomgang på nett anno 2015 forteller meg at denne lista i stor grad fortsatt gjelder:

• Gimp 2.8 (mac og pc): www.gimp.org
• Paint.net 3.5 (pc): www.getpaint.net
• Picasa 3.9 (mac og pc): www.picasa.google.com
• Inkscape 0.48 (mac og pc): www.inkscape.org
• Seashore 0.51 (mac): www.seashore.sourceforge.net
• Splashup (webtjeneste): www.splashhupa.com
• Pixlr (webtjeneste): www.pixlr.com
• Photoscape (pc): www.photoscape.org
• Artweaver (pc): www.artweaver.de
• Dogwaffle (pc): www.dogwaffle.info
• Cinepaint (mac og linux): www.cinepaint.org
• … og så har du kanskje fått med deg at sorthvitt-konverteringsprogrammet Silver Efex Pro er kjøpt opp av Google, og har blitt aldeles gratis.

Tips: Sjekk på nett og spør etter brukererfaringer. Det er ofte den enkleste måten å finne et brukbart program på, men vær nå klar over at hvis en person først har lært seg et eller annet sært program, så er jo det verdens enkleste – for ham/henne. 

Histogrammet – nøkkelen til bedre bilder

På ulike nettsteder ser jeg daglig bilder som kunne blitt det lille steget bedre bare med litt enkel bildebehandling. (Og av og til ser jeg bilder som faktisk kunne blitt myyye bedre med bildebehandling). Ofte dreier det seg om blasse og «flate» bilder. Løsningen ligger i å fikse på histogrammet.

Foto: Kjell G: Karlsen. Ferdig behandlet bilde.

For en som har sin fortid i den analoge verdenen med film, fremkalling og kopiering, er det naturlig at «det å trykke på knappen» bare er første steg i en lang prosess frem mot et ferdig bilde. Men for mange som har startet med foto i den digitale verdenen er det sikkert like naturlig å se for seg at bildet er fiks ferdig straks de har trykket knappen helt ned.

God prosessor
Det er faktisk også forståelig.  De fleste gode kameraer har en innebygget bildebehandler (prosessor) som lager jpg-bilder med passe forsterkede farger, trolig litt oppskarping og kanskje også dynamisk utjevning – og med så god teknisk bildekvalitet at det stort sett bare er å forstørre bildene og henge dem rett på veggen. Selv fotograferer jeg mer enn 90 prosent i RAW, og da ligger det i kortene at de aller fleste bildene må behandles etterpå. Her ligger det ingen form for selvpining, men bare en erkjennelse at bilder stort sett krever ulik form for behandling før de er slik jeg vil ha dem.

Strekk histogrammet
Dette kunne man si mye om, og vi kunne begrave oss langt inn i et eller annet bildebehandlingsprogram. Det tar jeg ikke nå. I stedet vil jeg vise deg hvordan jeg ordnet på bildet til Kjell G. Karlsen. Han la ut et spennende bilde på Facebook. Jeg spurte om jeg fikk låne det for å se om det kunne gjøres bedre. Både originalen og det korrigerte bildet legges selvsagt ut med hans velsignelse.

Det ferdige bildet finner du øverst på denne siden. Ved siden av her ser du hvordan histogrammet til dette bildet ser ut.

Original
Nedenfor her ser du hvordan originalen så ut, og histogrammet til dette bildet. Jeg forstår godt at kameraet ikke taklet dette motivet, for det er ganske langt unna et «normal-bilde». I dette tilfellet ønsker vi at skal snøen være lys blå og månen hvit – og ute er det kald natt.  Det klarte ikke selv et så avansert kamera som Nikon D600 å få til.

Det viktigste jeg gjorde var å strekke histogrammet mot hvitt. Det er en enkel prosess både i Lightroom og i Photoshop. Det er nettopp her mange kan forbedre bildene sine.

I dette tilfellet gjorde jeg nok litt ekstra i tillegg. Ulempen var at jeg mistet litt av var de fine skyene som lå over månen.  Til sist kappet jeg bildet litt, slik at hytta kom til å ligge noe mer i «det gyldne snitt».
Hva liker du best av originalen og det behandlede bildet?

Normalfordelingskurve
Til høyre her ser du hvordan histogrammet på et standard-bilde bør se ut. Et «gjennomsnittsbilde» ser ut som en normalfordelingskurve med topp på midten og med haler som strekker seg ut mot sort og hvitt. Øverst ser du et overeksponert bilde og nederst et undereksponert bilde. Vanligvis. Men ikke alltid. Et highkey-bilde vil ha en kurve som øverst, mens du ser likheten mellom det behandlede månebildet og kurven nederst.  Foto er ikke noe eksakt vitenskap. Det er du som skal bestemme hvordan bildet skal bli seende ut.

Hvis du har bilder du ikke er fornøyd med, så sjekk histogrammene. Her kan forklaringen ligge. På nett finner du opplærings-videoer i bøtter og spann. Det kan også være smart å kontakte din nærmeste fotoklubb. Her er det sikkert medlemmer som kan hjelpe deg både med å ta mer korrekte bilder med en gang, og med å behandle bildene etterpå.

Det finnes mange opplærings-videoer på nett. Her er bare to eksempler som jeg ramlet over:

• Denne karen er ikke helt stødig i engelsk, men eksempet han viser er godt. (Og se om du klarer Quiz’en).  Litt reklame på slutten kan du hoppe over: http://www.youtube.com/watch?v=CFiJ-YBjDeM
• Her en til: http://www.youtube.com/watch?v=Rm_IPhOSMLM

Hvordan fange mørketidslyset?

I store deler av desember har vinterlyset vært magisk – i alle fall i min kant av verden, dvs. et lite stykke nord for Polarsirkelen: Dagslyset kommer snikende ved 10-tiden med et eiendommelig rødlig lys i sørøst, og forsvinner en gang mellom 14 og 15 med en sørvesthimmel i full fyr. Midt på dagen er lyset sånn passe kjedelig, sett i et mer «kunstnerisk» perspektiv. Hvis man derimot er mer prosaisk, kan vi slå fast at vi i år knapt har hatt mørketid.

Spørsmålet er hvordan man kan klare å fange dette magiske mørketidslyset?

Balanse
Hvis du kun er ute etter å få med en rød horisont, er det bare å skyte rett på og kanskje eksponerings-kompensere noe den ene eller annen vei, avhengig av styrken på lyset. Men hvis du vil ha med noe annet også, handler om å balansere lyset: det vil her si at man må ta bilder på rett tidspunkt, der det man skal ta bilde av og himmelen har om lag samme lysstyrke. I praksis har du om lag en halv time på deg, morgen og kveld, da det er passe svakt lys på himmelen mens det fortsatt er tegning nok i landskapet, eller at lysene er tent i «det urbane landskapet».

Jo større bildebrikke…
Du trenger ikke ha all verden av kamera, men jo større bildebrikke (=jo dyrere kamera), jo mer detaljer får du med. Jeg vil anbefale et solid stativ og Manuell eksponering. Har du ikke snorutløser (eller kameraet ditt ikke har inngang for slikt) kan du sette kamera på selvutløser. Dette for å unngå rystelser når du skal ta bildet. Lav ISO er også viktig.

Prøv deg frem – i M
Hvis himmelen er passe mørk, lysene i byen er tent og det ligger ei illrød stripe nede i horisonten, så kan du forsøke deg på ISO 100, 5 sek, f:11.  Blir bildet for mørkt, gi på mer lys: Lengre eksponeringstid eller litt lavere blender-verdi. Eller motsatt om bildet blir for lyst.

Bildebehandling
Når du kommer hjem vil nok mange erfare at de må innom et eller annet bildebehandlingsprogram for å få bildet akkurat slik de vil ha det. Kanskje må du kjøre et avtonet filter for å få en mørkere himmel. Kanskje må forgrunnen lettes opp ørlite. Også hvitbalansen må trolig korrigeres. Når det gjelder det siste, handler det mye om smak og behag. Jeg liker noe mer nøytrale fargetoner, mens andre ser ut til å være svært glad i å legge på rødt – så det rekker.  RAW-format gjør ting noe enklere, men heller ikke dette er noe «krav».

Og selv om årets mørkeste dag er forbi, har du strengt tatt god tid gjennom deler av vinteren. Du må bare ta bildet senere og senere på kvelden. 

Du finner flere mørketidsbilder på mitt fotonettsted. 
(tips: Klikk på Slideshow oppe til høyre i bildet)

RAW eller jpg, eller begge deler?

Fotograferer du i jpg eller i RAW? Det er fordeler og ulemper med begge. RAW er perfekt hvis det er viktig for deg å ha full kontroll over bildene og du ønsker å manipulere bilder. I en god RAW-konverter har du for eksempel mulighet for å endre eksponering og hvitbalanse og en hel rekke andre parametre, med stor grad av kontroll.

Bildetekst: Et RAW-bilde importert i Lightroom. Under importen har jeg lagt inn en svak S-kurve og litt grunn-oppskarping. Nå starter jobben med å lage et godt bilde ut av dette «negativet».

RAW er på mange måter som et gammeldags negativ. Ut fra ett og samme negativ kan kopisten lage et utall totalt forskjellige bilder: mørke, lyse, grafikk, med ekstra lys i himmelen, med avtonet forgrunn, mer lys på Per og mindre lys på Kari.

Forskjellen i vår digitale hverdag er at det er du som med en god RAW-konverter og for eksempel Photoshop kan utføre alt dette og mer til fra ett og samme RAW-bilde på din PC/Mac. Og akkurat som ved negativet, beholder du RAW-fila intakt: Du kan endre og manipulere bildet så mye du bare orker. Alle endringer du gjør legger seg som ei såkalt «sidecar-fil» i en egen katalog. Først når du eksporterer fila til f eks jpg bakes endringene inn i bildet. Men du kan når som helst gå tilbake til ditt «originale» RAW-bilde.

Og ulempene? RAW-filene er store. Kameraet ditt kan gå tregere ved at det tar lengre tid å prosessere RAW og du får færre bilder på minnekortet ditt. Tilsvarende tar bildene mer plass på datamaskinen din. Og så må du vanligvis konvertere bildene til jpg (eller et annet kjent format) før du kan sende dem til kopiering, til trykkeriet eller dele med andre.

JPG
Man får heller ikke i pose og sekk når man fotograferer i jpg. Her er det kameraet som ikke bare har overført digitale signaler fra bildebrikken til minnekortet, men kameraet har også behandlet bildet fiks ferdig for deg: Himmelen er kanskje laget litt mørkere, den mørke forgrunnen er gjort litt lysere og hele bildet har fått litt mer kontrast, har fått en svak S-kurve og har blitt oppskarpet passe mye. Du har med andre ord fått «mer smell» i bildene, som det heter.
Men jpg er først og fremst en komprimering. Det betyr at like eller nokså like fargenyanser er «slått sammen», slik at man sparer plass. Mens ei RAW-fil kan være 8-10 Mb vil det tilsvarende bildet i jpg-format kanskje være på 2,5 Mb i maks kvalitet. Det betyr at du får flere bilder inn på minnekortet ditt og du kan lagre enda flere bilder på harddisken din.

Og ulempene? Du kan korrigere for eksempelvis både eksponering og hvitbalanse, men ikke så nøyaktig som hvis du fotograferer med RAW. Videre er bildet komprimert hvilket vil si at du har mistet bildeinformasjon for alltid. Og for hver eneste justering og følgende lagring, forverres/ødelegges bildet mer og mer (med mindre du for eksempel konverterer det til tiff (som er et ikke-destruktivt filformat), eller lagrer en original og aldri jobber rett på originalen men bare på kopier av bildefila). Men i all rettferdighetens navn: Hvis du nøyer deg med å gjøre himmelen litt mørkere, og lar det bli med det, skal det holde hardt om du overhode vil se noen forskjell mellom et RAW-bilde og et jpg-bilde.

Ja takk, begge deler
Mange kameraer som kan ta RAW-format (oftest speilrefleks og litt mer påkostede kompaktkameraer) har også mulighet til å ta bilder i både RAW og jpg samtidig, og da også med jpg i ulike komprimerings-grader (RAW+jpg fine, RAW+jpg medium, RAW+jpg basic). Sett at du er ute og farter i verden, har store krav til gode bildefiler for senere bearbeiding men samtidig ønsker å legge små jpg-filer ut på fotobloggen din, så kan du for eksempel ta bilder i RAW og jpg-basic, og dermed slå to fluer i en smekk. Du må da ha et solid minnekort, og en stor harddisk. Ingen av delene er noen stor investering i dag. Med dette kan du kjøre dobbelt, og dermed få det beste av to verdener (men trolig også nesten dobbelt så mye etterarbeid).

Bildetekst: Mange kameraer har solide innstillinger for hvordan man vil ha levert varene. RAW+jpg kan være lurt under visse forhold.

95 % RAW
Selv fotograferer jeg 95 % i RAW, og importerer og behandler alle bilder i Lightroom. Det gir meg den kontrollen jeg er ute etter. Selv familiebursdager tas i RAW, nettopp fordi det er så enkelt i Lightroom å korrigere eksempelvis hvitbalanse, eksponering og gammakurve, og så overføre disse verdiene til alle tilsvarende bilder.

Men hvis jeg f eks skal ta bilder på et sportsarrangement der jeg ofte fotograferer serier med mange bilder i sekundet, så velger jeg oftest jpg. Og det av flere grunner. Med jpg kan jeg fotografere en hel løpsinnspurt, eller et høydehopp med seks bilder pr sekund, uten at kamera bufrer, dvs. stopper opp fordi det blir for store datamengder å prosessere. Etter slike arrangementer er det også viktig å kunne sortere og levere fra seg kanskje bare 50 bilder fra opprinnelig 750 bilder i løpet av noen få timer for utlegging på nett, og da går det raskere med jpg-bilder.

• Mer om jpg: http://en.wikipedia.org/wiki/JPEG
• Mer om RAW: http://en.wikipedia.org/wiki/Raw_image_format
• Mer om Lightroom: http://www.adobe.com/no/products/photoshop-lightroom.html

Hvilken skjerm bør du ha til seriøs bildebehandling?

Når du skal jobbe med bilder på en PC trenger du en skjerm som du kan stole på. Det betyr blant annet at det du ser på din skjerm, bør være tilnærmet likt det andre kan se på sine skjermer hvis du sender bildet fra deg, legger det på nett, eller tilsvarende.
Til hverdagsbruk går dette som regel greit. Da kan man klare seg med den tusenkroners-skjermen som fulgte med PC-en, eller skjermen på din bærbare. Men skal du jobbe seriøst med bilder, dvs. lage store bilder, selge bilder for publisering, osv., da vil det være smart å anskaffe en skjerm som er god nok, og i tillegg kjøpe et fargekalibreringsverktøy.

Ingen av delene er vanskelig. Men det koster noen kroner.

Bildetekst: Spyderen i arbeid på min Dell-skjerm. I dag er skjermkalibrering enkelt.

Skjerm
Da jeg kjøpte min siste stasjonære PC var den i utgangspunktet spesiallaget for bildebehandling. I tillegg spekket jeg den med mine ønsker blant annet for lagring. Men leverandøren hadde foreslått en alt for dårlig skjerm. Den forsvant derfor ut døra (via FINN.no) etter kort tid.

Jeg sjekket grundig hva andre fotografer hadde erfart. Blant annet leste jeg mye på diskusjonsfora på ulike nettsteder. Andres erfaringer kan være gull verd. Svært mange foreslo den gang (for om lag ett års tid siden) en skjerm fra Dell. Den er lyssterk så det rekker og den har en perfekt innsynsvinkel. Det betyr at du ser bildet like fargekorrekt nesten uansett hvordan du tilter skjermen eller om du ser fra sidene. Dette er viktig! Hvis du for eksempel ser på skjermen til en rimelig bærbar PC, vil du raskt oppdage at bildet endrer seg dramatisk avhengig om du ser litt ovenfra, rett foran eller litt nedenfra. Kanskje kan du klare å korrigere farger på en slik skjerm, men hvor lyst og mørkt bildet skal være vil være et sjansespill.

Min skjerm heter Dell UltraSharp 2711. Den er på 27 tommer (og bør ikke være en tomme mindre!). Jeg ser at den fortsatt finnes på markedet og i dag koster knapt 5000 kroner. Flere av mine fotovenner har maken og alle er fornøyde. Men det kommer stadig nye gode skjermer, så hvis du seriøst vurderer å skaffe deg en god monitor: Sjekk på nett eller legg ut eget spørsmål for eksempel på foto.no.

(Jeg sier bevisst ikke noe om Mac-brukere her. Både fordi jeg ikke kjenner Mac-verdenen, men også fordi jeg har en ekkel mistanke om at Mac-skjermer er meget godt tilpasset fotobruk).

Kalibrering
Selv min fabrikk-kalibrerte Dell U2711 vil endre farger over tid. Sammen med skjermen kjøpte jeg en enhet som kan kalibrere skjermer. Jeg valgte en enkel liten sak: Datacolor Spyder 3. Den koster ca. 800 kroner. I gamle dager (for tre-fire år siden) var skjerm-kalibrering bortimot en jobb for dataingeniører. I dag klarer du dette selv og uten problemer: Når skjermen er varm og god, starter du en liten programsnutt, henger en «edderkopplignende» dings (hvorav navnet Spyder) på anvist sted på skjermen, klikker OK, og så tar du deg en kaffekopp. I mellomtiden sender programmet ulike fargetoner til spyderen, og maskinen lager nå en fargeprofil som er tilnærmet perfekt. For de fleste holder det å lage en slik fargeprofil en gang i måneden (du får selvsagt beskjed når det er på tide).

Med en god og fargekalibrert skjerm kan du føle deg nokså sikker på at de bildene du sender fra deg, enten til en kunde eller til en lab, vil være lik de du senere ser på trykk eller får sendt hjem for å henge på veggen.

(Jeg sier her ikke noe om utskrift på egen blekkskriver. Det kan være litt mer komplisert, og krever en egen artikkel. Minst.)

• Test av Dell U2711
• Test av Spyder 3 (en tilfeldig valgt av ganske mange tester)
• Oppdatert januar 2016: Her en oversikt fra et engelsk fotomagasin over gode skjermer til foto bruk. Greit å se at Dell 2711 fortsatt henger med.