Kodak og Preus i Måløy

Noen steder er man litt senere med å fjerne spor fra fortiden. På godt og vondt. I slutten av august 2019 ruslet jeg rundt i Måløy, på innersiden av Vågsøy, helt ytterst i havgapet, med Stadhavet som nærmeste uregjerlige nabo. Det ble et slags déjà vu fra en tid, langt tilbake.

På en husvegg i Gate 1 hang to reklameskilt, et for Kodak og et Preus Foto. I det som ganske sikkert en gang hadde vært et av stedets fotobutikker, der man hadde solgt kameraer og tatt mot film til fremkalling og kopiering, der holder tilsynelatende nå et reisebyrå til. Skiltene oppe på veggen har ingen misjon lenger, annet enn å minne om at det er en tid for alt, og at store selskaper ikke er så lett å snu.

Preus Foto AS startet som fotobutikk i 1956. Med støtte fra Horten kommune startet Leif Preus et fotolaboratorium for fremkalling av fargefotografi. I løpet av 80-årene var det en av landets største fotolaboratorier med 200 ansatte og mer enn 40 fotobutikker over hele landet. Preus Foto ble i 2007 kjøpt opp av Telebutikken. Det er i seg selv et bra bilde på hvordan den digitale verden med mobiltelefonen i spissen, har overtatt markedet etter det analoge fotografiet.

Kodak har lengre røtter. Selskapet dominerte film og kameramarkedet tidlig på 1900-tallet, og var film-messig sett «Konge på haugen» i mange, mange tiår, helt opp mot vår tid. Men også dette selskapet gikk over ende på grunn av den digitale revolusjonen. Da de omsider bestemte seg for å satse digitalt, var det for sent. I januar 2012 gikk Eastman Kodak Company konkurs.

Men i Måløy reklameres det fortsatt over en tid som var.

Bilder av dyr: Kaniner

Kaniner er snodige små skapninger. Vi har en sosialisert, delvis dressert og snill inne-kanin som selvsagt for lengst har blitt et fullverdig familiemedlem. Og de tar man jo bilder av.

Da Lucas kom inn døra var han et lite nøste. Jeg fant frem mitt blå bakgrunnsteppe. Som lyskilde brukte jeg trolig bare en liten 20×30 cm softbox som ble festet utenpå en av mine Nikon SB800-blitser. Med et så lite objekt kan man holde softboxen ganske nær, og dermed få myk belysning med lite lysavfall. Du ser refleksen av lyskilden i øynene på kaninen.

Målestokk: Men hvordan kan man få frem størrelsen på en så liten sak? Man legger jo ikke akkurat et målebånd i forkant, så løsningen ble å ta med ei vannskål i bildet. Meningen var å ta nytt bilde når han var fullvoksen – ved siden av den samme skåla og så sette de to bildene sammen. Akkurat det har blitt utsatt og utsatt. Derimot, bare for å være helt sikker, tok jeg heldigvis et bilde av kaninen ved siden av en kjent størrelse: En eske Nittedals fyrstikker. For en tid siden satte jeg dyret i en stol, plasserte samme fyrstikkeske ved siden av ham – og fikk dermed noe som beskriver størrelsesendring. Men det er jo ikke noe bilde å ha på veggen akkurat. Kun til internt bruk.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lyskilde: Jeg vet ikke hvordan en halv-vill utekanin vil te seg foran kamera, men en sosialisert innekanin kan du portrettere etter alle kunstens regler – så lenge du orker. Har du ikke blits, så bruk et stort vindu en lett-overskyet dag som hovedlyskilde. Rigg til en fin bakgrunn, og ta bilder parallelt med vinduet eller med litt medlys, gjerne med en liten papp-plate som reflektor på skyggesiden. Jeg vil tro du kan holde på i timevis. Husk en liten bit gulrot etterpå som takk for jobben 😊

 

Tekniske data av unge-bilde: Nikon D700, fullformat, 1/250 sek (blitssynk-tid), f:8, ISO 200, linse Nikkor 28-70 @70mm. Blender 8 ble valgt for å få både værhår og ører skarpe. Fokus ble lagt på øynene. Du ser at resten av kroppen og bakgrunnen er uskarp.

Tekniske data av voksen-bilde: Nikon D700 (fullformat), 1/250 sek, f:11, ISO200, linse Nikkor 70-200 @110 mm. Den største feilen her er lyssettingen som er alt for mye ovenfra, slik at jeg ikke får det lille, men utrolig viktige lysglimtet i øynene.

Teknisk data juletrebilde: Nikon D300 (halvformat), 1/60 sek, f:6,3, ISO 640, linse 20 mm (tilsvarende 30 mm i fullformat). Blits trolig rett i taket med liten reflektor på toppen som sender en liten dose lys rett fremover. Et trivelig bilde av vår tidligere kanin, «Ulf», tatt juleaften 2010. Han var svært fornøyd med at vi tok inn en «skog» i stua, som han kunne få gjemme seg i. Legg merke til lysglimtet i øynene, og prøv å tenke deg dette bildet uten lyspunktet.

Fotografering av dyr: Hester

Å fotografere dyr kan være utrolig morsomt. Og like utrolig vanskelig. Dyr er mildt sagt forskjellige. Noen er flukt-dyr og vi stikke av. Andre kan stå eller sitte hvor lenge som helst. Det er også forskjell på en hest og en hamster, og da tenker jeg ikke bare på størrelsen.

I tiden fremover har jeg en slags idé om å vise noen dyrebilder, og fortelle litt om dem – slik at du muligens kan få noen tips.

Det har seg slik at jeg gjennom en årrekke har fått med meg en del ulike hestestevner. Her skal jeg kun snakke om sprangridning. Det er noe til og med folk flest forstår: Den som hopper høyest, på kortest mulig tid, uten å rive noen av bommene han/hun vinner. Logisk nok.

Fotomessig er dette også strengt tatt det enkleste. Klassikeren er å fotografere hest og rytter om lag rett forfra.

Her er én oppskrift.

Det ideelle er et kamera med stor sensor, og som takler høye ISO-verdier uten å gi for mye støy. Da snakker vi vanligvis om litt dyrere kameraer, enten speilrefleks eller speilløse kameraer.

Foran her skrur du på ei lyssterk telelinse, gjerne telezoom, som for eksempel 55-200 mm, og med så stor blenderåpning som mulig, gjerne 2,8 eller 3,5.

Sett kamera i blenderprioritert modus. Hos Nikon heter det A (Aperture) og hos Canon (Av).

Forsøk i utgangspunktet å stille ISOen på 800.

Hvis mulig setter du deg på huk eller legger deg ned på bakken med perfekt sikt rett mot et hopp der hesten naturlig nok skal komme rett mot deg. Ideelt sett bør du sørge for en nøytral bakgrunn (som i eksemplene her). Men med komboen stor sensor og kraftig lyssterk tele på stor blenderåpning, vil du kunne legge mange bakgrunner noenlunde uskarpe: også kalt bokeh

Nå tester du utsnittet på bildet, slik at du verken kapper beina av hesten eller hodet av rytteren.

Neste er fokus. La kamera fokusere på den nærmeste stolpen og lås fokus her. Vi kan kalle dette fokuspunktet. Det enkleste er å vri knappen over fra Autofokus (ofte via Kontinuerlig fokus) til Manuell.

Nå vet du at alt som er parallelt med denne bommen blir fokusskarpt. Men for å sikre deg at mer enn bare værhårene til hesten blir skarpe, bør du nok blende ned et par hakk, for eksempel til f:5,6. Med dette vil du trolig ha skarphet om lag en halv meter foran og kanskje vel 1 meter bak fokuspunktet. Nå vil både hodet på hesten og hodet på rytteren være skarpt.

Så kommer vi til lukkeren. Hva ønsker kamera som lukkertid? Hvis kamera foreslår for eksempel 1/500 sekund, kan du starte jobben. Hvis kamera derimot foreslår en lukkertid som er saktere enn dette, må du gjøre noe for å unngå å uskarpe bilder fordi hest og rytter jo er i bevegelse. Da er løsningen å skru opp ISO-verdien til for eksempel 1250 ISO. Og motsatt: Hvis kamera foreslår 1/4000 sekund er det så mye lys at du gjerne må skru ned ISOen fra de foreslåtte 800 til for eksempel 200.

Nå er du endelig klar til å ta bildene. Det skal ganske mye trening til for å treffe ekvipasjen der du ønsker mest: Med beina litt over bommen, med hodet til rytteren klar og tydelig, med et konsentrert blikk. En måte å sikre deg på er å la kamera ta flere bilder pr. sekund mens du holder utløserknappen nede. På den måten kan du etterpå plukke ut det/de beste bildene fra seriene dine.

Som du forstår: Bildene her er fra en slik serie med 8 bilder. 

Bildene her er tatt med en Fuji X-E3 og en 55-200 mm Fujinon Super EBC XF (hva det nå måtte bety) @200 mm (tilsvarer 300 mm på fullformatkamera), f:5,6, 1/500 sek, ISO 1250. 8 bilder pr sekund.

Dette var én type hestebilder. Bare for ordens skyld: Det finnes mange andre måte å fotografere hester på…

Og helt til sist: Lag en vane der du tilbakesetter kamera til «normalmodus» (slik du vanligvis fotograferer) nå stevnet er over.

 

Bilder etter regnvær

Etter regnvær bør du vurdere å skru på en eller annen form for makro-linse, ta på deg støvlene, og begi deg ut på fotojakt, der nettopp regndråpene skal være en viktig del av bildet. Det er enkelt. I en tidligere artikkel har jeg beskrevet enkle måter å fotografere makro på.

Opptakten

Sola skinte hele dagen. Utpå ettermiddagen ble himmelen i sør mer og mer blygrå. Vi hørte torden, og etter hvert så vi også lynglimtene. Både lyn, torden og regnvær kom nærmere og nærmere.

Klar, ferdig, foto

Da de siste regndråpene falt på hyttetaket, var kamera klart. Hvis du har fulgt med på denne bloggen i det siste, vil du ha gjettet at jeg brukte en Fujifilm X-E3, en rimelig konverter mellom Fujis X-fatning og Nikons F-fatning. Utenpå her sto en 50 mm Sigma makro-linse. Med denne komboen kan jeg ta både «vanlige» bilder og makro helt ned til 1:1.

Og resultatet? Tjah, pene, enkle bilder uten den store wow-faktoren. Jeg synes nok det er et stykke igjen før bildene er kvalifisert for 50×70 på veggen. Men forhåpentligvis kan du se hvor enkelt dette er, og så spe på med all din kreativitet, slik at du utover høsten kan pynte dine vegger med flotte bilder.

Her er noen eksempler fra regnværsdagen. (Og så vet du vel at du selvsagt ikke trenger å vente på regn, ettersom du utmerket godt kan skape «regn» med en dusjflaske.)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Plast-kameraer i en digital verden

I en digital verden hender det at pendelen svinger. Noen fotografer tar i bruk enkle, analoge «leketøys»-kameraer, med linser som gir vignettering og som ikke er mer enn akkurat passe skarp. Ofte ikke det engang. Og de fleste er likevel strålende fornøyde!

Jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg ser en viss likhet i musikkverdenen: Etter å ha spilt litt på et keyboard, er det herlig (i alle fall for mine ører) å sette meg ned med et akkurat passe stemt piano. Forskjellen fra de matematisk korrekte tonene og til de analoge strengene er himmelsk.

Hele denne historien startet med et lite besøk i skapet med mine gamle kameraer. I år 2000 var jeg av gode grunner 14 dager i Kolkata, India. Jeg hadde med et Olympus digitalt kamera, og for å safe tok jeg med et Pentax analogt APS-kamera. Problemet var at inderne ikke engang hadde hørt om APS-film, så etter en tid holdt jeg på å gå tom for film. Omsider fant jeg en slags fotobutikk og valgte her å kjøpe et sett bestående av et kamera og tre ruller 135mm film.

Kameraet het Kodak KB10. Her er hva Camerapedia forteller: “The Kodak KB 10 was made by Kodak’s Mexican plant. It was a simple point-and-shoot camera. It had a 2-element aspherical 30mm f/8.0 fix-focus lens, an optical viewfinder and a built-in flash. It looked like a modern compact camera but was just a primitive viewfinder camera, with no focusing and a flash that could not be switched off. Other cameras of the Kodak KB series were derived from the KB 10”.

På mitt kamera star det «Made in India», så det ble åpenbart også laget her. Kameraet ble aldri tatt i bruk. Det digitale fikk gjøre jobben. I ettertid har jeg tatt vare på det av nostalgiske grunner.

Her forleden tok jeg altså frem kameraet og Googlet på kameramerke. Til min store forbauselse ble det full treff. Kameraet er i høyeste grad levende. Man kan få kjøpt dette på eBay for et par hundrelapper, og – morsomst av alt – på Flickr kan man søke og finne en gruppe fotografer som skaper bilder ved hjelp av KB10. Masse herlige bilder: Uskarpe, vignetterte og med farger av en annen verden.

Nå er dette for så vidt ikke noe nytt. Ganske lenge har kameramerket Holga hatt sin egen menighet. Holga er laget for 120-film, som gir negativer på 6×6 cm. Kameraet kom tidlig på 80-tallet og var opprinnelig laget for den kinesiske middelklassen. Etter hvert ble det et kult-kamera. Du får et Holga både i Norge og via eBay i dag for om lag 400-600 kroner, noe som uansett må være minst 75 prosent for dyrt.

Dette er en ny verden for meg, der den største overraskelsen nok var det russiske kameraet Lomo. Det virker å være like skrøpelig som både Holga og Kodak KB10, men – av en eller annen ubegripelig grunn – er det priset til om lag 2 800 kroner! (Neida, det er ikke trykkfeil). I en kriminell sammenheng må dette være det nærmeste man kommer et væpnet ran.

Her er hva en norsk fotobutikk skriver: Lomo LC-A+ er et analogt, klassisk kompaktkamera med russisk 32mm Minitar glassoptikk som gir fantastiske og kunstneriske bilder med høy fargemetning, kontrast og vignettering».

10 poeng til markedsavdelingen her!

Her er et sitat fra en (tidligere Lomo-kunde) i amerikanske Amazon: “I was really excited to get this camera. After opening it I knew I might be the victim of a great creative marketing campaign. The cool packaging gets you excited. The camera itself is awesome looking and feeling too. What I really liked about this camera over my Holga was that it prevents you from taking a double-exposure unless you intended to and the ease of getting 35mm developed over Holga’s 120. But then I got my photos back from the lab…. and I knew at that instant I would be returning the camera. The only «affect» is that the pictures were lousy, some overexposed, most blurry. Maybe for $100 I would have kept it just for how fun it is to use and only for double exposures at that. But for $240 I’d rather buy a zillion rolls of film for my Holga which offers the vignetting and dreaminess I expected in this camera”.

Skal vi våge oss på noen slags form for konklusjon? Hvis du finner et gammelt analogt plastkamera på loftet, i boden, på lekerommet til poden, eller noe i den dur: IKKE KAST! Før du vet ordet av det, står du på hodet i mørkerommet og fremkaller film, og kopierer uskarpe og vignetterte bilder.

Den som lever får se.

 

%d bloggere liker dette: