Sorthvitt i en fargeglad tid

For litt siden utfordret jeg og min fotokompis hverandre med en foto-oppgave; nemlig å lage et antall sorthvitt-bilder. Og det midt i en årstid da det meste står i blomst, og alle normale mennesker i dobbelt forstand har fokus på farger.

Bakgrunnen for det hele er at vi i år ikke får avviklet vår tradisjonelle fotoshoot, men må ta til takke med en virtuell løsning via Skype og Dropbox. Sånn kan koronaen gi så mange slags snodige utslag: Vi «møtes» en gang i uka på nett, vurderer hverandres bilder og bestemmer ny oppgave.

Foto: Jan A. Emilsen

Denne gangen var oppgaven «sorthvitt». Det ble en interessant opplevelse, mest i positiv betydning. Jeg opplevde at gamle kunster ikke var avgått, men at jeg fortsatt i noen grad behersket evnen å «se» sorthvitt, slik jeg var vant med en gang i tiden da verden besto av Tri-X og mye styr inne på et mørkerom. Og med dette mener jeg evnen til å visualisere et fargemotiv, og transformere fargene til sorthvitt-valører – før du tar bildet. (Hvis du er fersking på området kan du i dag fotografere i RAW, mens du ber kamera vise deg bildet i sorthvitt bak på skjermen, og på den måte umiddelbart få et inntrykk av om dette motivet fungerer i sorthvitt).

Tilbake til vår fotoshoot: Noen av oss plukket aktuelle fargebilder og kvernet dem gjennom et antall sorthvitt presets i Lightroom. Fort og greit. Man takket høflig ja til det LR-forslaget som falt best i smak – og var fornøyd med det. Andre gjorde det skikkeligere (jeg nevner ikke navn). Han startet gjerne med en sorthvitt preset, men justerte i etterkant hver fargekanal for å få ønsket bilde, pluss noen andre justeringsmuligheter som er på paletten. I dagens digitale virkelighet er sorthvitt-mulighetene ufattelig mange, men det kreves både tålmodighet, kunnskaper og erfaring.

I dette innlegget ser du noen av bildene vi la frem for «juryering».

Utover dette enkle tipset med å utfordre deg selv og en fotokompis til et sorthvitt-stunt (eller selvsagt andre spennende oppgaver) midt i sommeren, så kan det være verd å merke seg arbeidsmetodikken: Den fungerer enten man bor på hver side av byen eller i hver ende av landet. Eller…

Foto: Jan A. Emilsen.

Det er en positiv opplevelse å forsøke å tøye noen grenser, forsøke å være kreativ – og så måtte vurdere egne og andres bilder med tanke på hva som kunne vært gjort for å få bildene enda bedre.

Metoden anbefales. Fortsatt god sommer.

Reklame

Makrofoto: Småkryp i skogen

Jeg har nok ikke all verden av erfaring å slå i bordet med når det gjelder makro-fotografering, selv om jeg har syslet med dette i årevis. Jeg har ikke tålmodighet til å få dette til på en skikkelig måte.

Makro er et spennende område, og da er det desto mer interessant å se en virkelig proff som ikke bare viser frem flotte makrobilder, men forteller hvordan man kan få det til

Svenske Michael Widell lager flotte videoer, som du også kan lære masse av.

I denne videoen fotograferer han insekter i skogen med sin Fuji X-T3, med en 65 mm makrolinse (tilsvarende 100 mm på fullformat), en Meike MK-320 blits – og med en snedig og rimelig diffusorløsning (som du kanskje kan lage selv). Denne heter Dörr diffusor. Kanskje kan du skaffe en slik. Søk på nett.

De fleste bildene tas på ISO 200, 1/60 sekund (for å få tegning i bakgrunnen), f:8-11 og blitsen i manuell på 1/16 lysstyrke (slik at bildet eksponeres på ekstrem kort tid). Alt forklares godt i videoen.

Michael har også laget en video som beskriver myter som ferske makrofotografer (muligens) tror på, og hvorfor de ikke stemmer. Få med deg denne også. Her var det et par myter som jeg godt kunne ha fått fortalt – for noen år siden!

Hvis du (også) kan tenke deg å jobbe litt mer med makrofoto, så anbefales videoene til Michael på det varmeste. Han snakker godt engelsk, og skryter som rimelig er litt av sin sponsor, men det er til å leve med.

Bildene her er selvsagt fra Widells film.

Ellers har jeg med vekslende hell forsøkt å si noe meningsfullt om makrofotografering på denne bloggen opp gjennom årene. Du må gjerne ta en titt på de artiklene som er merket med kategorien Makro.

Drone: Ta kamera høyt til værs

Før.

Jeg har en del samarbeid med mitt lokale museum. En av «oppgavene» har vært å ta nye bilder med utgangspunkt i gamle bilder. Før og nå, altså. Og, der hvor det er mulig, gjerne også ta bilder fra om lag samme standpunkt som de gamle bildene, og gjerne med tilnærmet samme brennvidde.

Nå. Bildet er satt sammen av tre enkeltbilder.

Et av de største problemene med dette er at de søte små trærne på bildet fra 1920 nå har blitt så høye at de skjuler det meste. Hva gjør man da?

I 2020 kan løsningen være å skaffe seg en drone, og sende kamera rett til vers, over både tretopper og nye hus.

Forsiktig som man er, har jeg ventet til nå. Kjøp av et relativt stort helikopter (ca. 50 cm) for om lag 15 år siden var ikke vellykket. Så kom – omsider – de første dronene på markedet, med alle sine svakheter. Dårlig bildeoppløsning var en av dem. Pris en annen.

Men utviklingen går fort. For ikke så lenge siden var kombinasjonen pris, bra bildekvalitet og enkel håndtering på plass.

Inn for landing. Det er trygt for følsomme rotorblader å lande på noe flatt pluss at sensorer under dronen må kunne detektere kontraster for å lande korrekt. (Foto: Terje Storjord). 

En slik løsning heter Mavic Mini. Den er enkel å fly, den tar bilder som er gode nok til svært mange formål (også de aller fleste av mine), og prisen er så akseptabel at man i verste fall tåler et totalhavari uten å måtte krype gråtende til banken. Sist, men ikke minst, man kan ta den rett ut av boksen og fly uten å måtte gjennom kursing og ei viss papirmølle. Årsaken til det siste er at den veier mindre enn 250 gram, som vel er grensen for flyvende objekter på den ene siden og leketøy på den andre. Men jeg kan love deg at dette ikke oppleves som leketøy.

Mitt bruk er altså dokumentasjonsfotografering. Jeg sender stort sett drona rett opp til ønsket høyde, finjusterer sted og vinkel, tilter kamera og knipser (med en herlig manuell utløserlyd) – og har dermed fått de bildene jeg ellers ikke ville fått.

Det er også enkelt å ta panoramabilder. Du finner rett posisjon, dreier drona litt etter litt, og tar et bilde i hver ny posisjon. Disse lar du Lightroom eller Photoshop sette sammen.

Plutselig har jeg fått et verktøy jeg har savnet i mange år.

OBS 1: Her er mye jeg ikke sier noe om, men på nett finner du videosnutter i søkk og kav som tar deg gjennom det meste, fra unboxing til avansert flyving og ikke minst avansert filming. Det kan se ut som om de fleste bruker den til filming. Foto nevnes her og der.

OBS 2: I likhet med mye annen teknologi, vil det alltid komme ut «noe» som er mye bedre og litt dyrere rett rundt svingen. Få dager etter at min drone var anskaffet, kom oppfølgeren. Mye bedre på de fleste områder. Ditt valg. Men at det er et nyttig verktøy for oss som dokumenterer, er hevet over tvil!

Alfred Eisenstaedt: Kysset på Times Square

Du har sikkert tidligere sett bildet av marinegasten og «sykepleieren» på Times Sqare, NY. Bildet ble tatt 14. august 1945, den dagen da Japan kapitulerte etter andre verdenskrig. En av de som var ute i gatene med sitt kamera, var Life-fotograf Alfred Eisenstaedt. I et glimt oppfatter han situasjonen, og rekker å fyre av fire velkomponerte og gode bilder på de omlag 10 sekundene dette «kysset» varer. I kaoset blant tusenvis av mennesker rekke han ikke å få navnene til de to på bildet.

Først 42 år senere gjør marinegasten på bildet, George Mendonsa, krav på honorar fra forlaget, men dropper det senere. Nå finner man også frem til kvinnen i hvit drakt, Greta Zimmer Friedman, som den gang var tannlegeassistent.

I forbindelse med 70-års-minnemarkeringen etter slutten på andre verdenskrig, laget TV-selskapet CBS en sak på dette, og med opptak fra 2012 da man hadde fått med seg både George og Greta til Times Square igjen. Du kan se TV-innslaget her.

Hvem var så fotografen? Alfred Eisenstaedt (1898-1995) var tysk jøde, og hadde allerede rukket en solid fotokarriere for Assosiated Press i Tyskland, før nazistene tok over makta. I 1935 flyttet han til USA, og ble etter hvert en del av fotostaben i Time magasin, sammen med bl.a. Robert Capa.

Alfred Eisenstaedt var vant med å bruke småbildeformat, altså 35 mm film og Leica-kameraer, og han foretrakk å benytte eksisterende lys. Dette i motsetning til mange av sine amerikanske kolleger, der «normen» var storformat-kameraer og blits.

Denne, mer uformelle måten å fotografere på, ble varemerket til den nye tidens fotojournalistikk. De små kameraene bidro også til en mer avslappet atmosfære når kjendiser og berømtheter skulle fotograferes: «They don’t take me too seriously with my little camera,» fortalte Eisenstaedt. «I don’t come as a photographer. I come as a friend.» Dette er noe mange fotografer erfarer selv i dag når de går over fra for eksempel speilrefleks til de mindre speilløse kameraene.

Du finner haugevis av Eisenstaedt-bilder på nett. De er verd en studie.

Historien om Walker Evans og Allie Mae Burroughs

Her er en lenke til historien om en av verdens mest kjente bilder, og kanskje «starten» på moderne fotojournalistme: Bildet av Allie Mae Burroughs, tatt under den amerikanske depresjonen.

Selve artikkelen er kort, men likevel innsiktsfull. Den handler om fotografen og hans motiv. Artikkelen er på engelsk/amerikansk, men høyst begripelig. Like fullt: trolig en sak for de spesielt interesserte.

Under den store depresjonen i USA på 30-tallet ble fotografer sendt ut for å dokumentere (deler av) elendigheten gjennom et program kalt Farm Security Administration. Du må lese denne artikkelen først, for å forstå artikkelen om Walker Evans.

Evans var en av FSA-fotografene, og fotograferte en ung, og nokså værslitt kvinne, preget av sikkert både sult og hardt arbeid: Allie Mae Burroughs. Sammen med Dorothea Langes bilde av «Migrant Mother» ble også dette bildet ikonisert.

For Evans ble bildet springbrettet til en karriere. Allie fikk ikke fem øre for å bli fotografert, ikke engang en kopi av bildet, noe hun i etterkant var forbannet på Evans for.

Artikkelen er i en serie kalt The Culture Trip. Midt i artikkelen finner du en liten videosnutt på knapt fem minutter med kort bakgrunn og et intervju med fotografen. Interessant.

Artikkelen anbefales, også ut fra perspektivet at USA gudskjelov faktisk har vist at det kan by på noe bedre og mer seriøst enn det kaoset vi ser i dag, både på gata og i et stort hvitt hus.